Robin Tande

Alder: 92
  RSS

Om Robin

Følgere

Hjelp meg å forstå.

Publisert 22 dager siden

Det kristne miljøet jeg vokste opp i var meget godt. En enslig onkel som tjente litt som tømmermann sendte det meste av pengene som et månedlig beløp til misjonen. Bibeltolkningen var hva man nå kaller konservativ. Som ikke-troende her på Vd har jeg i blant av solidaritet og sympati tatt til ordet med støtte til de jeg kaller bibeltro. 

Akkurat nå går Raag Rolfsen i rette med Sofie Braut. Så kommer Hanna Barth Hake med et innlegg der dialogprestene mener å klargjør:

Gjennom sitt vedtak fra 2016 slår Kirkemøtet fast at dialog er en del av kirkens oppdrag, på lik linje med misjon (i betydningen evangelisering). Vi som jobber ved de kirkelige dialogsentrene bruker all vår tid og vårt engasjement til å bidra til at kirken kan fylle dette oppdraget. 

Kirkens misjonsoppdrag må jeg kanskje få lov til å forutsette er i henhold til misjonsbefalingen som er betegnelsen på Jesus fra Nasarets siste tale til sine disipler; programerklæringen for all kristen misjon.

Den oftest siterte versjonen av talen er gjerne fra Matteus-evangeliet: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." 

Kirkens dialogsenter i Stavanger skriver at:

Dialogsenteret arbeider for å fremme dialog, toleranse og respekt. Vi inviterer til dialogmesser og meditasjonssamlinger en gang i måneden i Bispekapellet. Vi samarbeider med Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn (STL Stavanger) om Åpne Dialogkvelder hver måned. Og vi samarbeider med menigheter og kommuner for å styrke mangfoldsamfunnet.

I mine øyne er dette alt annet enn misjonering, i samsvar med misjonsbefalingen i Matteus-evangeliet.

Gå til innlegget

Håvard Nyhus skrev 5. april 2017 et innlegget om dette, der en kommentator skriver noe jeg bare må slutte meg til:

«Man kan akademisere seg selv ut på villspor..

Man kan akademisere seg selv så langt ut på villspor at det blir vanskelig å finne veien tilbake igjen. Men utsikten blir bedre om man kutter det hele inn til beinet:

Om ikke a) Jesu død, b) Jesu oppstandelse, og c) Jesu himmelfart var historiske begivenheter, høyst faktiske, konkrete sådanne med dato og klokkeslett, så er kristendommen strengt tatt allerede død og begravet. Da er den lite annet enn et patetisk selvbedrag, en vrangforestilling og en feiltakelse til skam for oss alle.

Og alt vi driver med som følge av denne, er tuftet på en grunnvoll av løgn.

Det er ingen mellomting, ingen måte å hoppe halvveis over denne kløften på.

En kirke uten korsdød og oppstandelse er mest et sosialt foretak. En bedrift som, foruten å ivareta noen tradisjoner, driver med oppmuntring, trøst, velvære og et knippe administrative gjøremål, men som når som helst kunne blitt erstattet av NAV uten at dette på annet enn kort sikt hadde betydd så mye for noen, egentlig..»,

Det blir også relevant for det Trond Skar Dokka professor TF fulgte opp med 10. april 2017:

«Ubegripelig. Denne underlige sammenveving av villrede og tro henger sammen med at der Gud er på ferde, bryter våre sedvanlige forestillinger om virkeligheten sammen. Han legger noe usett inn i det vi ser, noe uhørt inn i det vi hører, noe urørbart i det vi rører ved.

Påskebudskapet befinner vi oss alle på en merkelig måte på siden av. Det er en innebygget avstand i det. Vi har hverken oversikt eller kontroll. Triumfen ligger utenfor oss, og vi har ikke redskap til fullt ut å gripe den.»

Jeg kan bare her tilføye noen spørsmål. Er det ifølge kristen tro nødvendig å tro på Jesus? I så fall, hva betyr det, hva skal man tro på? De tre trosartiklene – eller? Kan budskapet bli mer forvirrende?

Gå til innlegget

"Mellom himmel og jord"

Publisert 5 måneder siden

Erlend Waade skriver:

«I det siste har det stått fram en mann i Vesten som forkynner frelse på denne siden av døden. Han sier at frelse kan oppnås gjennom at den enkelte tar ansvar for livet sitt, setter seg høyest tenkelige mål, og frivillig ofrer andre ting for å nå det målet. Han sier det er dette som gir livet mening. For slik kan alle være med på å skape litt mer himmel på jord. Mens uten ansvar fins det ingen virkelig mening. Og uten mening går det mot mer helvete på jord.»

Det er den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson han snakker om. Og det han videre viser til og kommenterer får gjerne mange til å spørre seg om denne mannen kan være en tilbakevender av en eller annen kategori, alt etter som. For meg går tankene til følgende fra Hans Skjervheims essay Rasjonalistisk Irrasjonalisme (Deltakar og Tilskodar og andre Essays 1996):

"Desse franske tradisjonalistane med Joseph de Maistre og Louis de Bonald i spissen var tvetydige. Når dei gjekk inn for å gjeva den katolske kyrkja attende den posisjonen ho hadde hatt, så var det ikkje så mykje fordi dei meinte at ho representerte ein ekte autoritet og ein sann tradisjon, men fordi ho representerte ein autoritet og tradisjon som var nødvendig for samfunnet.....

Med Maurice Barrès møter vi typen på ein tenkjar som på eigne vegner står på opplysningstida sitt standpunkt, på eigne vegner er han rasjonalist. Han trur ikkje på Gud, men han trur på gudstrua som sosial institusjon....»

Jordan Peterson er altså psykolog, og det er rimelig å tro at han ikke avviser at mennesket er et produkt av arv og miljø, og at et funksjonelt og godt miljø skaper slike mennesker. Han har selv i så måte en viktig posisjon i miljøet. Fra hvilke ståsted forkynner han da - som iakttager og kunnskapsformidler, eller som deltaker og ansvarlig pragmatiker? Hva skal man påvirke med, funksjonell gudstro eller brutal kunnskap? Det er kanskje ikke et ukjent spørsmål.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere