Kristin Hafell

Alder: 0
  RSS

Om Kristin

Følgere

Foreldreoppgaven trumfer misjonskallet

Publisert 3 måneder siden

Kan vi egentlig ta sjansen på at flere barn blir ødelagt på grunn av misjonens sak?

Jeg følger med på artikkelserien av Helge Kjøllesdal, «De som dro». Det er spennende lesning. Det er også en del av mine røtter. I fire slektsledd har den fulgt min familie, helt siden min oldemor var med å starte den første Kinamisjonsforeningen, nå kalt Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Jeg har hatt min oppvekst på NLM-folkehøgskole på 70-tallet og ute på misjonsmarken på 80-tallet.

Når jeg ikke har fulgt i mine formødres fotspor, har jeg behov for å reflektere over grunnene til det. Det har også ført til at jeg nå skal bruke den stemmen jeg har. Det er mye som kan tas opp, men tre tema blir reflektert over her. Det ene er veien ut av NLM; så hvorfor kan jeg ikke gå tilbake til NLM; og til sist noen tanker om barna og foreldrenes misjonskall.


Ut av NLM

Ser man litt akademisk og objektivt på det, så er NLM et sosialt system. Vi trenger hverandre, vi mennesker, og vi organiserer oss. Mye viktig og bra er blitt gjort når mennesker kommer sammen og jobber for saker de brenner for. Baksiden av dette kan være uskrevne regler og forventinger, kontroll, sanksjoner, maktmisbruk og lojalitet til ledere på bekostning av de svakeste. Det er mange eksempler på det i menneskets historie.

For meg handler det kanskje mest om to ting i denne organisasjonen. Det ene er nevnte forventingene til hvordan jeg skulle være. Jeg kjente på utydelige forventninger og syns jeg ble tillagt kvaliteter jeg ikke helt kjente meg igjen i. Et eksempel er mitt forsøk på å bli sykepleier. Det var et helt feil yrke for meg. Jeg holdt på å slokne i det sosiale systemet som ble dannet rundt mine formødres brennende iver for sin sak. Utenfor folden fant jeg en versjon av meg selv som gjorde meg godt.


Traumatiske opplevelser

Hvorfor jeg ikke kan gå tilbake til NLM? Det er en mye større sak fordi den involverer mange. Selv hadde jeg det bra nok i min oppvekst utenlands. En del kan nok forklares med at jeg ikke bodde på internat. Men dessverre har altfor mange traumatiske opplevelser etter oppholdet i utlandet. Internatordningen er heldigvis avviklet. Flere som bodde på internat har stått fram og fortalt om det før, om omsorgssvikt og overgrep, og det har nok vært veldig krevende.

Det er forståelig at NLM og andre misjonsorganisasjoner vil legge dette vonde bak seg. Men traumene kan ikke legges bak seg så lett. Det er en lang prosess, ofte livslang, å mestre det å leve med det som skjedde. Og det trenger man hjelp til. Min oppfatning er at det er misjonærbarn som ikke opplever seg møtt på en ordentlig måte av misjonsorganisasjonene. Jeg minner derfor på nytt om denne delen av misjonshistorien, den må ikke glemmes av dere som driver misjonsorganisasjonene. På grunn av misjonærbarnas historie kan jeg ikke gå tilbake til NLM.


Trumfer misjonskallet

Så, tilbake til start: Bør misjonærbarnet avskaffes? Når man velger å bli foreldre, mener jeg at det skal være første prioritet. Foreldreoppgaven trumfer dermed misjonskallet. Kan vi egentlig ta sjansen på at flere barn blir ødelagt på grunn av misjonens sak? Internatordningen på de norske skolene er avsluttet, så vidt jeg vet. Men det er likevel en stor utfordring å flytte til et annet land. Det er så vanskelig å se hvem som mestrer det å bli dratt opp fra sitt kjente miljø og plassert i fremmede omgivelser. Å komme hjem byr også på store utfordringer.

Jeg tror misjonsorganisasjonene fortsatt vil sende ut familier med barn. Misjonærbarnas erfaringer, ny kunnskap om barn generelt og om TCK (Third Culture Kids) spesielt, gir dem et stort ansvar. Et eksempel er påstanden om at barn tilpasser seg lettere sine omgivelser, derfor det ikke er så farlig å bytte miljø for barn. En ny vinkling er at barn tilpasser seg ikke, de absorberer (Lill Salole, som refererer til Matthew Neigh).

Opplevelsene vi får som barn blir del av oss på en mer grunnleggende måte. Det er de voksne som kan tilpasse seg. Et annet moment er dette: De som sender ut familier med barn, må ha tro på at barna blir like godt ivaretatt uansett hvor de bor i verden. Det tror ikke jeg.


Historien skrives nå

I hjemlandet Norge er det et mye større nettverk av mennesker som kan/skal gjøre dette. Mine tanker rundt dette kan samles i disse spørsmålene: Bør misjonsorganisasjonene rett og slett la være å sende ut familier? Kan misjonsgjerningen gjøres før man får barn, og fortsettes når ungene har vokst opp og klarer seg selv? Bør misjonærbarnet avskaffes?

Jeg håper dette er et innspill som kan bidra til å nyansere misjonshistorien. Men jeg håper aller mest det kan gi misjonsorganisasjonene inspirasjon til å holde temaet om barna høyt oppe. Misjonshistorien er ikke over, den lages nå.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere