Ronny Johansen

Alder: 53
  RSS

Om Ronny

Følgere

Hvem skal roses, hedres og æres, og hvordan?

Publisert rundt 6 år siden

LES 1 Korintierne 12:20-25 ! Slike som tjener med Guds ord og som selv holder dem nøye blir eldste i Herren. Det er slike som har vokst opp til ham som er hodet Kristus. Disse skal aktes dobbel ære verd, formaner Paulus.

De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære. 1.Tim. 5:17

 

Den ringe og foraktede skal æres med rosende ord og beskyttes, slik at alle lemmene kan ha den SAMME omsorg for hverandre. Så ingen får så mye ros i en Levende Guds forsamling, enn den som ikke skjønner at det egentlig var litt flaut å få så mye ros.

 

Når vi roser den ringe og den vi blues ved , og denne er så liten og uten forstand, at han ikke forstår at denne rosen er for å dekke det VI blues ved, så blir det ikke så stor kamp om ros og ære fra de som skjønner å tjene med Ordet. Dette blir derfor en kraftig mur og motstand mot avind. For hvem vil da roses og æres med ord? 

 

Å rose opp i skyene den som er aktverdig og tjener i Ordet og læren, er ikke å ære ham, men å fortelle ham at vi egentlig blues ved ham. Er han da uten forstand, så vil han ikke merke dette, men ta den imot som de minste og de vi blues ved.  

 

Men hvordan gi den dobbel ære som arbeider i tale og lære, og som man tror er en eldste? Det gjør du best ved å gå bort å gjøre som han sier. Han æres av de som lyder det Ordet han tjener med i den Hellige Ånd. 

 

Når du sitter og lytter oppmerksomt og rent, og gir ham rett i ditt hjerte og med munn, så ærer du ham! Når du så går bort å gjør som han lærer deg, så ærer du ham dobbelt. 

 

"Begynner vi atter å gi oss selv skussmål, eller mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra dere? 

 

Dere er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker, idet det blir vitterlig at dere er Kristi brev, til blitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler. 2 Korintierne 3:1-3

 

Disse forhold er lett å fatte for den som har øre å høre med. Men for andre er dette gjerne dårskap, ja, galskap. Men Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds skrøpelighet sterkere enn menneskets største krefter.  

 

Så slutt å ros og skryt av den du mener er eldste og som tjener deg med Ordet! For det gjør du ikke ved å rose og skryte av ham, men ved å gi han rett i det han lærer og gå bort å gjøre som han sier.

 

Den vi blues ved dekker vi med ros og skjuler hvordan egentlig ser ut.

 

Den som mener han har vokst til ham som er Hodet for menigheten, skal imidlertid settes under nøye observasjon, slik at læren ikke blir spottet, og Guds navn vanæret. Gå så bort og gjør som han sier, om enn ha ikke skulle gjøre det selv. For i læren bor både Faderen og Sønnen for den som praktiserer den. 

Gå til innlegget

«Akt det for bare glede, mine brødre, når dere kommer i alle slags fristelser, da dere vet at prøvelsen deres tro virker tålmodighet.» Jak. 1:2-3

Ut fra det vi leser her, ser vi med all tydelighet at det å fristes ikke på noen måte kan sammenstilles med synd. Nei, tvert i mot. Fristelsen er derimot en prøve på troen. Det er først ved at vi gir etter for fristelsen med vår vilje at det unnfanges og fødes synd. Jak. 1:14-16. Da er sinnet erobret av begjæret, og det kan sies at jeg begjærer. Da lover skriften at det fødes død fremfor Jesu liv. Da har jeg ikke fulgt i Jesus fotspor.  Da tjener jeg heller ikke i Åndens nye vesen. For hadde jeg tjent i Åndens nye vesen i evangeliet, så ville begjæret ikke erobret mitt sinn, men jeg ville dødet det ved Ånden. Da hadde Jesu liv kommet frem fra mitt legeme i stedet for synden. Ånden kunne da vitnet med min ånd, at jeg var Guds barn, og i Jesu blod hadde jeg hatt frimodighet til å gå inn i helligdommen.

 

Vi kan lese videre i 12. vers i Jak. 1: Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har gitt dem som elsker ham.«Vi ser her at det er enorme og svimlende muligheter i fristelsene for den som elsker Gud. Hadde det vært noe som helst negativt ved det å fristes til de styggeste tanker og annet ondt, så hadde jeg ikke blitt salig ved å holde ut i dette.Da det hadde vært galt å ha dem. Men vi ser tvert imot at vi ved å holde ut i dem og ikke gi det minste etter for dem,  blir belønnet med livsens krone. Denne seieren er altså for slike som elsker Gud høyere enn det de fristes til.

 

Slike får altså en prøvd tro som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild. Denne prøvde tro er meningen skal finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. (se også  1 Peters 1:6-7) Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Heb. 4:14-16 Vi bør da spørre: Når er rett tid? Er det etter at jeg har fått baktalt, og må be Gud og mennesker om tilgivelse? Eller er det når jeg fristes til for eksempel baktalelse? Jo, vi skjønner det er når jeg fristes.

 

Når jeg fristes er det meningen at jeg skal få nåde til å fortsette å tjene i Åndens nye vesen, slik at det jeg fristes til, altså mine egne lyster som drar og lokker på mitt sinn, kan bli bragt i døden ved Ånden, og Jesu liv kan åpenbares ved at jeg fremstiller mitt legeme for rettferdighetens tjeneste til helliggjørelse, i stedet for til syndens begjær som kun bringer dom, død og fordervelse. For den som lever etter kjødet skal dø, lærer apostelen oss. Når vi vandrer i den Ånd Gud har latt bo i oss og velger å lide, i stedet for å gi etter i fristelsene, kan vi med rette si som Paulus: alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Den døden vi stadig blir overgitt til for Jesu skyld, er korsdøden over våre lyster og begjæringer. Dette blir vi for at vi skal bli vakrere og mer tiltalende for vår Brudgom som vi så gjerne elsker og pynter oss for med det fine rene lin som vi kan lese om i Åp. 19:8.

 

Når jeg fristes ser jeg  mine fiender. Akkurat som Israel ble ført til sine fiender når landet skulle inntas, blir også jeg det i fristelsene, slik at Herrens land (min ånd, sjel og mitt legeme) kan inntas og underlegges lydigheten under Kristus. Mennesker som har hele sin styrke i Gud vil alltid søke til Gud og hans bud i fristelsene. Der vil de be om nåde, slik at de kan få hjelp i rette tid. «Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier. Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion. Salmenes 84:6-7. Den som synder skal dø, lover Skriften oss. Derfor var det et veldig alvor for Jesus. En eneste liten ulydighet, og han ville for evig blitt skadet av døden og vi alle hadde gått fortapt. At Jesus kjente godt til hvilken skrøpelighet vi er underlagt, er det ingen tvil om.  At Jesus kjente til vår skrøpelighet beviser Heb. 5:7-10. Her leser vi at han ble frelst fra døden.

 

Vi ser av historien at det ikke var korsdøden han ble frelst i fra, for den måtte han smake for oss alle. Vi ble løskjøpt med Jesu dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. 1. Pet. 1:19. Hvilket død var det da Mesteren ble frelst fra? Vi leser i Rom. 8:13: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» Jesus hadde også kjød som oss og kjente derfor til den skrøpeligheten vi er underlagt, og hvor lite som skal til før vi fristes. Det var dette som vår årsaken til den veldige kampen Jesus hadde i sitt kjøds dager, med sterke skrik, tårer og nødrop for å bli frelst fra den døden som han hadde blitt rammet av hvis han hadde falt i en eneste fristelse. Men han fikk hjelp i rette tid og ble således bønnhørt for sin gudsfrykt. Selv om han ble prøvd i alt i likhet med oss, falt han ikke, men forble i Gud uten å synde det aller minste i fristelsene. «……dog uten synd, vitner Skriften. Heb. 4:15 

Av denne grunn kan apostelen forkynne oss: «Og vi forkynner dere evangeliet om det løfte som blev gitt til fedrene, at dette har Gud opfylt for oss, deres barn, idet han opreiste Jesus. Ap.gj. 13:32. Så være det dere da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som dere ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.

 

Ap.gj. 13:37-39. Hva var det de ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov? Jo, det var begjæret. Loven sa: «Du skal ikke begjære!» I Jesus ble alt det begjæret som var kommet inn i menneslekten dømt og dødet ved at han hver dag tok sitt kors opp og fornektet seg selv. Det er dette som er hans fotspor i følge ham selv. Luk. 9:23

 

Det var synden i kjødet Gud fordømte i Jesu kjød. Der ble alt begjær dødet og kom aldri noen gang det miste til uttrykk gjennom ham. Det tok sin tid å få drept det alt sammen. Det var en vei  han måtte innvie. Og nå har han blitt vår forløper.  Dette er det håp vi nå har tatt vår tilflukt til, «det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis. Heb. 6:20

Gå til innlegget

Lar du det blåse i basun for deg?

Publisert rundt 6 år siden

Matteus 6:1- Ta dere i vare at dere ikke utøver deres rettferdighet for menneskenes øine, for å sees av dem; ellers har dere ingen lønn hos deres Fader i himmelen. Derfor, når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for dig,

som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene; sannelig sier jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hvad din høire gjør, forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare.

Det som først og fremst ligger Mesteren på hjertet her, er oss. - At vi ikke skal tape den herlige lønnen Faderen så gjerne vil velsigne oss med. Da er det visse kriterier som må oppfylles lærer Jesus oss. Blant annet må vi ikke la det bli blåst i basun for oss når vi gir almisse. For eksempel når jeg gir til menigheten jeg går i, gir bort til andre eller utfører en tjeneste som er verdt noe for andre. 

Det er gjerne når forsamlingene blir store og prosjektene vidløftige og kostbare, at dette med å blåse i basun blir noe lederne tar i bruk for å få inn mer penger . For på denne måten får de nemlig inn mer penger og folket blir mer tjenestevillige. Dette kommer av menneskets hykleri, lærer Mesteren oss.

Av og til kan det virke som om de ikke klarer å gjennomføre planene økonomisk om de ikke benytter seg av "basunmetoden" som Jesus forbyr og advarer så kraftig mot. For hvordan ellers skulle de klare å få inn mye penger? Nei, her må det nok blåses hvis prosjektet skal komme i mål!

I dag blåser man ikke i en basun av metall. Nei, oppfinnsomheten har ikke vært uvirksom med hensyn til å utvikle denne basunen til å bli langt mer effektiv enn den var på Jesu tid. Den var effektiv da og, men i dag har det imidlertid gått helt av hengslene og basunmetodene har blitt uttallige. 

På Jesu tid var det slik at når noen ga det menneskene syntes var mye, så blåste de i basun for den som ga den store summen. Dette gjorde da at alle de som hørte basunen, fikk muligheten til å snu seg, om de ønsket å se den som hadde gitt mye. Jeg kan tenke meg at jo mer de ga, jo høyere ble det blåst. Så når det virkelig gjallet, så snudde alle seg, for å se hvem som nå hadde gitt mye eller kanskje mest. 

Dette holdt de på med sier Jesus på grunn av hykleri. Vi som mennesker er så gjennom fordervet, at når vi lar andre gjøre blåse i basun for oss når vi har gitt og gjort noe godt, så vil vi fanges av det og forderves. Derfor må vi ikke la noen blåse i basun for oss. Mesterens befaling lød: "....ikke la blåse i basun for deg som hyklerne gjør....!

Ja vel, så vet vi altså at de som lar det blåses for seg, de er hyklerne i Guds hus. Disse skal derfor være oss til skrekk og advarsel. Gjør ikke som dem, sier Jesus.

Vi ser det stadig på TV også. De sier for eksempel: "Gir du 1000 kroner til denne Jesusaksjonen, så skal du få en vimpel som du kan sette på sturebordet din". Hva er dette? Hvorfor skal jeg ha en vimpel på stuebordet mitt som forteller alle mine gjester at jeg har gitt 1000 kroner til denne aksjonen? Jo, forteller Jesus meg, fordi jeg er en hykler.

Slike aksjoner oppfordrer altså til hykleri, ikke til å tjene Jesus og Faderen i lønndom. Jesus har omsorg for at vi ikke skal tape lønnen. Derfor advarer han: "Han taper lønnen hos Faderen! Altså ikke en liten ubetydelig sak. Forførere er derfor disse TV-predikatene som forleder folket til hykleri.

Annen hykleri jeg har sett er når det utlyses synlige belønninger som menneskene da kan gi ære gjennom. Man sier for eksempel slik: "Den som gir og gjør slik og slik, innen den og den datoen, han skal bli gjort stas på av resten av forsamlingen. Ja, gjør du dette skal vi gjøre deg til hedergjest og gi deg en helt spesiell behandling en hel kveld, som alle de andre gjestene ikke får, men kun må se på at du får."

Den som blir med på slike lovbrudd som jeg beskriver over her, kaller Jesus hyklere og de har alle tapt sin lønn, ettersom de allerede her har mottatt den fra menneskene.

Derfor, slutt med å la det blåse i basun for deg når du gir almisse, om noen villfarne ledere skulle oppfordre til det. Si dem rett imot og vis dem Herrens eget ord for forholdet, slik at de kan komnme til lys og omvendelse fra sitt hykleri, trossighet og sin pengekjærhet. 

La oss søke å gi almisse, så skjult som mulig, og aldri la noen blåse i basun for oss. Merker vi noe av de sakene der, så la oss reise oss i Guds kraft og gjøre rent bord til Herrens måltid, slik at vi ikke taper lønnen og blir åndelige fattige, både i tiden her og  i evigheten!

Gå til innlegget

Kristendom og åndsliv - Kulturliv

Publisert over 6 år siden

Det er noe underlige greier gitt. Jeg oppdaget nettopp, at i det verdens interesse for kulturliv synker, så synker også de kristnes interesse for ekte åndelig oppbyggelse.

I de kristnes rekker derimot økes og stimuleres kulturlivet slik, at vi kan si det er hurtigvekst av kultur, fremfor åndsliv.

Ser du det? Dette er erosjon, forvitring, rust og forråtnelse. Ja, selv det meget harde steinslag må her gi tapt på grunn av den lille, men betydelige påvirkning, som bruker tiden som våpen. 

Det er kun ekte og sann vekkelse fra Faderen og Sønnen som kan motstå og gjendrive ja, tilintetgjøre disse kulturkreftene, som står imot det ekte himmelske åndsliv som ikke er av denne verden, men som må forkastes og foraktes av denne verdens vise.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1889 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1626 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1585 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1583 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1439 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1360 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1343 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1179 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere