Ronny Johansen

Alder: 53
  RSS

Om Ronny

Følgere

Avsløre når den onde råder grunnen

Publisert rundt 3 år siden

Satan søker alltid å vinne innpass og få makt blant de troende. Hans hensikt er å stjele, myrde og ødelegge Herrens får. For å få til dette trenger han makt. Makt får satan gjennom å sette sine tjenere i stillinger som gir de makt til å holde dom. Uten dommermakt kan ikke satan komme til virkelig makt i en forsamling. La oss her se på den undervisning og justis Herren har gitt oss som avslører og omstyrter satans makt og innflytelse blant de troende! Det er meningen at enhver av oss skal settes i stand til å avsløre hvilken makt som råder og til å omstyrte den onde når han søker å vinne innflytelse og makt blant oss.

Men Jesus kalte dem til sig og sa: I vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Så skal det ikke være blandt eder; men den som vil bli stor iblandt eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blandt eder, han skal være eders træl, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la sig tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.
Matt: 20:25-28


Hvordan er det stormennene og fyrstene på jorden bruker makt over menneskene? Det skjer gjennom justis. De skriver ned en lov og så straffer de den som ikke føyer seg inn under loven. De som ter seg som de største stormenn og fyrster, er de som gjør sine egne ord til lov. De som bryter deres ord eller sier i mot deres vilje straffes. Dette er den måten fyrstene og stormennene på jorden bruker makt og hersker over sine folk. Slik skal det ikke være blant Jesu disipler, lærer Mesteren oss. Det har likevel lett for å bli slik blant de troende. Særlig når det blir mange folk. Da blir det alltid snakk om muligheter til å forvalte mange penger, arbeids-krefter og store verdier. Da er det alltid noen som gjør sine forsøk på å heve seg over de andre og begynne å bestemme å styre som stormenn og fyrster.


Som jeg så en bror skrev i en facebooktråd: “Absalom - Davids sønn ville bli konge. For å bli det måtte han vinne folkets hjerter. Derfor sto han i byporten å "dømte" folket når de kom og ba om råd. Han iverksatte tiltak. Slik røvet han folkets hjerter og klarte tilslutt å avsette David fra tronen. Hans motiv var makt. Han skjønte at veien til denne makten lå i å dømme. 2.Samuel 15:1-6


Vi forstår at det er makten til å definere lovbrudd og straff som gir et menneske makt over andre. Kan man få kontroll på loven og den indre justisen i en forsamling, så får man også kontroll på både flokken og den enkelte. Da kan man straffe den enkelte som ikke måtte bøye seg for makten, og således demonstrere sin makt til gru og redsel for den som måtte våge å mukke.


Derfor er det om å gjøre for slike stormenn å få kontroll over den indre justisen. Justisen er det som tillates og godkjennes og det som ikke tillates og godkjennes. Når de får hevet seg opp, slik at det er de som avgjør hvem som er skyldig og hvem som ikke er det, så har de i realiteten grepet makten og kan begynne å herske som stormennene og fyrstene hersker over sine folk.


Slike stormenn kommer gjerne til makt gjennom en rekke hendelser som den onde legger til rette for å få stormennene opp i herskerstolen. Det slike makter når de klatrer er å stjele folkets hjerter. Når de så har stjålet hjertene til de viktige blant folket, så kommer stormannen frem. Han som vil herske gjennom dom og straff, og gjennom dette bestemme og forvalte verdiene.


Satans fremste mål er å komme til makt blant Guds folk. Makt blant Guds folk kommer satan ikke til uten gjennom mennesker. Han søker alltid å legge makten i færrest hender. Helst bare hos en person. For det er lettere å styre en enn mange. Den ondes mål er alltid å hindre Herrens planer og skade og drepe Hans får. Derfor har Herren gitt oss sine lover og bud, for at vi skal unngå å bli offer for satans innflytelse og makt.


Det vi skal legge merke til er at Jesu bud og befalinger er en ugjennomtrengelig mur for slike stormenn som forsøker å komme til makt gjennom å gjøre seg selv til høyesterettsdommer. Den høyeste rett har alltid det siste ordet i enhver sak. Vinner man saken i den høyeste rett, så har man vunnet. Det er derfor om å gjøre for satan å få den dømmende makten i høyesterett og der være enehersker. Der kan han anklage og dømme den skyldig som han finner for godt.


For å beskytte oss har derfor Jesus, Frelseren gitt oss bud og befalinger som skal hindre satan å komme til denne dømmende makten blant oss. Kommer ikke satan til makt gjennom å kunne avsi dommer, så har han i realiteten minimal makt blant folket.


Hvordan kan vi så vite om den makten som brukes er satans makt eller Guds makt når det er nødvendig å dømme om forskjellige ting blant Herrens får?


For av og til blir det tvistesaker, også blant de som tror på Jesus. Slike har Herren gjort det forat vi skal lære oss å følge Hans lover og bud, så vi kan bli opplært og få forstand til å dømme om de forskjellige ting og skille tretten for våre søsken.


“Våger nogen av eder, når han har sak mot sin næste, da å søke dom hos de urettferdige og ikke hos de hellige? Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker? Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mere da i timelige ting!”
1.Kor. 6:1-3


Vi ser her ut fra Paulus sitt brev, at det er nødvendig å kunne dømme om timelige ting blant Herrens får. Dette lærer også Jesus oss grundig.
“I har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå ihjel, men den som slår ihjel, skal være skyldig for dommen. Men jeg sier eder at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvedes ild. Derfor, når du bærer ditt offer frem til alteret, og der kommer i hu at din bror har noget imot dig, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik dig med din bror, og kom så og bær ditt offer frem! Skynd dig å være føielig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, forat ikke motstanderen skal overgi dig til dommeren, og dommeren overgi dig til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg dig: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt den siste øre.” Matt. 5:21-26


Her ser vi helt tydelig at det også er meningen at det skal være et råd som skal fungere som en dommer i menigheten. Rådet er der hvor det finnes to eller flere vitner som kommer sammen i Jesu navn. For Jesus sier i forbindelse med å tale en synder til rette: “For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.”

 

“Men om din bror synder mot dig, da gå bort og irettesett ham i enrum! hører han på dig, da har du vunnet din bror; men vil han ikke høre, da ta ennu en eller to med dig, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vidners ord. Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for dig som en hedning og en tolder. Sannelig sier jeg eder: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser på jorden, skal være løst i himmelen. 19 Atter sier jeg eder: Alt det to av eder på jorden blir enige om å bede om, det skal gis dem av min Fader i himmelen. 20 For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.”
Matt: 18:15-20.

 

Vi ser her tydelig hvordan rådet i Kristi menighet virker og blir satt i stand til å holde dom. Lovbruddet blir først påpekt av en person i enerom, så av to eller tre og til slutt for hele menigheten. Dette er prosedyren Mesteren har lært oss når den skyldige ikke vil ta i mot lyset og erkjenne og angre. Her ser vi hvordan “rådet” i Kristi menighet fungerer.


Hører ikke vedkommende på dette “rådet”, så blir dommen at personen ikke lenger tilhører Herrens menighet og skal regnes som en hedning. Altså en som ikke har Israels borgerrett, men trenger å komme til erkjennelse, anger og omvendelse fra de lovbrudd som er begått.
Vi kan se noe av det samme i Luk. 17:3-4:“Ta eder i vare! Om din bror synder, da irettesett ham; og om han angrer det, da tilgi ham! Og om han syv ganger om dagen synder imot dig og syv ganger kommer tilbake til dig og sier: Jeg angrer det, da skal du tilgi ham.”


Så vi ser at det ikke stilles andre og strengere krav til tilgivelse og videre samfunn i lyset, enn erkjennelse og anger. Det må vises anger og omvendelse. Det ser vi klart. Da er det også nåde og få for den som erkjenner og ydmyker seg. Men vil man ikke erkjenne, høre og lære, så begynner det en prosess som fører frem til at rådet, menigheten til slutt formaner vedkommende til omvendelse og anger.


Denne indre justis innen menigheten skjønner enhver gudfryktig ikke må avvikes. Avviker man fra disse bud av Jesus slipper man den onde inn.


Vi tar det igjen:
Prosedyren Messias lærer oss er, at den som mener den andre har syndet skal gå til vedkommende i enerom. Der i enerommet vil personen kunne erkjenne og angre eller også forsvare seg og eventuelt avklare misforståelser osv. Slik vil den som forsøker å hjelpe til rette få bedre forståelse for saken og kunne vurdere om det er nødvendig å gå videre.


Erkjenner og angrer personen, så har man vunnet sin bror. Men vil han ikke erkjenne og lære, så skal man altså ta med en eller to til som skal se på saken og vurdere den. Hvis bevisene fortsatt peker på at den som forsøkes å hjelpes er skyldig og vedkommende fortsatt nekter å erkjenne og angre, så skal man altså få menigheten til å gå inn å se på saken.


For det er klart at den enkelte som skal ta avstand fra vedkommende som en ugudelig hedning, kun må gjøre dette etter å ha sett grundig på hva anklagene handler om og hva den anklagede eventuelt forsvarer seg med og hva vitnene sier i saken.


Denne indre Justis av Mesteren må vi ikke finne på å avvike en millimeter fra. Etterlever vi disse bud av Mesteren vil satan aldri få virkelig makt i blant oss.


“Men da Jesus var kommet til landet ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De sa: Nogen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen. Og jeg sier dig at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Matt: 16:13-19
“Denne klippe…” er den åpenbaringen at Jesus fra Nasaret er den levende Guds sønn, Messias, åpenbart i et legeme som deg og meg. Derfor er også Hans Ord lov og Hans justis det eneste gyldige og evige. For det er Han som er gitt all makt i himmel og på jord.


Når vi følger Hans bud og befalinger, og Hans justis til punkt og prikke, så gis nøklene til himlenes rike i våre hender. Og med dem kan vi binde og løse både på jorden og i himmelen. Men uten disse nøkler, disse evige lover og bud som Jesus har overgitt oss, så har vi ingen virkelig makt til å binde og løse.


Satan og dødsrikets porter kan aldri komme til makt uten gjennom å omstyrte denne justis Jesus gir oss her. For at den onde skal komme til makt, finner han mennesker som nekter å bøye seg for disse bud av Jesus. De kan godt være enige i alt det andre Mesteren lærer os, men ikke Jesu justis. For den frarøver slike som ønsker å bli store, mulighetene til å få herskermakt.


Det er slike opprørere mot Jesu justis satan alltid vil søke søke å sette i ledende stillinger blant Herrens folk. Når noen dømmer og utøver makt over andre uten å følge prosessen Mesteren nøyaktig skisserer for oss i sitt Ord, så har de fått satans makt og utøver denne som fyrster og stormenn. Slik skal det ikke være blant dere, sier Jesus. Så setter han seg selv som et eksempel. Han som selv kom som en tjener og ga sitt liv som en løsepenge for mange.


Jesus hadde selv etterlevd disse bud i disippelflokken. For å gjøre dette slik Jesus lærer oss, så må vi bli en tjener som søker å hjelpe og redde. Vi må selv dø for å gå til vår bror i enerom med omsorg og stor villighet til å tilgi med en gang det vises anger og bot, om det skulle vise seg at vi har sett og hørt rett. Hører den som vi søker å hjelpe til rette ikke på oss, så må vi også selv være villige til å la andre prøve saken og høre på hva disse sier. Kanskje det var jeg som ikke tok det rett. Kanskje, hvis jeg tar inn to eller tre andre inn i saken får høre at jeg har tatt det feil og selv må hjelpes til rette. Det kunne jo være.


Dette godtar aldri en stormann. En stormann og fyrste som søker makt over menneskene, vil aldri godta Jesu bud og befalinger når det gjelder hvordan saker og forhold skal håndteres i menigheten. For da mister stormannen sin makt.


Når noen derfor hevder Jesu bud og befalinger i tvistespørsmål og holder frem Jesu justis, så blir slike fyrster og stormenn alltid meget sinte. Jeg har selv sett slike stormenn regelrett frese i voldsomt sinne når andre har hevdet Jesu justis og krevd at Jesu ord skal følges når slike stormenn forsøker å dømme, mens de fornekter Jesu rett.
På denne måten jeg skisserer her kan vi effektivt prøve en forsamling eller flokk. Om det er satan som råder grunnen eller om det er Guds makt og kraft som råder.


Der satan styrer er det gjerne bare en eller høyest et knippe med personer som dømmer og styrer over alt og alle. Og de gjør det aldri etter Jesu ord og bud. De vil alltid være dommere og dømme etter eget forgodtbefinnende. De vil aldri la andre sette seg inn i sakene på en grundig måte, slik at menigheten kan se på saken, høre og snakke med vitnene og den anklagede. Og den som måtte våge å komme med et krav om at Jesu bud skal følges i slike saker, vil bli bannlyst og dømt skyldig. Da blir stormennene alltid rasende sinte og følger sin makt og autoritet alvorlig truet.


Stormennenes raseri kommer alltid til tydelig uttrykk mot Jesu sanne etterfølgere. Det er som når Jesus selv var her på jorden. Der satan rådet grunnen, der kom han frem når Mesteren dukket opp. Der det gjerne en Judas som forråder, noen skriftlærde som overgir den rettferdige til korsfestelse og en Pilatus som dømmer til døden.

 

Gå til innlegget

Det å tilgi som Kristus tilgir

Publisert over 3 år siden

Det å tilgi står sentralt i Kristi lære og etterfølgelse, og Jesus lærer oss grundig om hvordan vi skal tilgi alle. Allikevel hersker det mer eller mindre total forvirring rundt dette temaet blant de troende.

Dette har gjort det meget lett for ulver å snike seg inn i flokken og volde stor skade.

 

La oss gå inn i Ordet og se hvordan Mesteren lærer oss om det å tilgi! Det vil være en fordel om den enkelte, når han leser Ordet, leser det som om man aldri har leste det før. På den måten får man lettere tak i hva som står skrevet og hva Mesteren i virkeligheten lærer oss. Det er summen av Ordet som er sannhet. Det er aldri slik at det ene ordet slår det andre i hjel.

 

Jesus skiller klart mellom de menneskene som befinner seg innenfor Hans rike og de som befinner seg utenfor Hans rike. De som befinner seg innenfor er disipler og Hans etterfølgere. De som befinner seg utenfor kaller han hedninger, og tilhører ikke Hans får.

 

 «Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror.  Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort.  Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.»
Matt. 18:15-17

 

 «Dersom din bror gjør en synd, så tal ham til rette, og hvis han angrer, så tilgi ham.   Ja, om han synder mot deg sju ganger på samme dag og sju ganger kommer til deg og sier: ‘Jeg angrer’, så skal du tilgi ham.»
Luk. 17:3-4

 

Dette er ikke til å misforstå. Vi ser tydelig hvordan og hvem som skal tilgis innenfor Kristi rike. Det er de som erkjenner og angrer sin synd. De som ikke gjør det skal henvises utenfor. Tillater vi synd og lovbrudd innenfor bryter vi Kristi lov og blir selv syndere og forførere.

 

Nå er det mange troende som syntes Kristi lære er for streng. De går derfor ikke til de de mener synder innenfor. Slike lærer gjerne at vi bare skal tilgi slike og glemme det onde andre innenfor har gjort. Dette er satans lære og vilje. For på den måten får det onde gro og leve i blant oss. Når slik lære for fremgang oppstår det gjerne også mye baktalelse og rykter. For de troende klarer ikke å tilgi og glemme det onde som blir gjort innenfor.  Derfor går de rundt og snakker om det gale de mener sine søsken innenfor gjør. På den måten blir de selv syndere og baktalere og mange onde og skadelige rykter oppstår. På den måten får satan stor makt blant de troende.

 

Hadde de lært og vær lydig mot Mesteren, så hadde de gått til den de mener gjør det gale og snakket med ham på tomannshånd. Da ville de fått greie på sakene og kunne avgjort om de var nødvendig å gå videre med saken, slik Mesteren lærer oss.

 

For å følge Mesterens bud må vi dø. Det merker vi når vi skal gjennomføre Hans bud og befalinger. Det er denne døden de fleste ikke orker å gå inn i. Derfor lærer de fleste at det ikke skal gjøres slik Jesus lærer oss. De har en annen og bedre løsning som ikke avkrever at kjødet korsfestes og dør. Det er det som er årsaken til at de ikke finner frem og derfor ikke får fremgang på livets vei, gjennom selv å fornekte seg og dø.

 

Altså, hvis du mener din bror eller søster har gjort seg skyldig i en synd, så skal du på Mesterens befaling gå til vedkommende i enrom og stille personen til ansvar. Hører broren eller søsteren på deg, så har du vunnet og hjulpet personen fra dødens og syndens vei. Hører vedkommende ikke på deg, så skal du ta med deg en eller to til, for å hjelpe vedkommende. Hører personen fortsatt ikke, så skal saken legges frem for menigheten. Så skal menighetens lemmer formane personen til omvendelse. Omvender ikke personen seg da heller, så skal vedkommende holdes for å være en hedning. Han skal da behandles som en uomvendt synder. Han skal ikke støtes ut på en slik måte at han ikke får lov å komme og høre Ordet. En slik person får ikke lov å lære menigheten.

 

Nå finnes det synd som ikke er til døden, lærer Ordet oss. Det er ikke denne synd Mesteren lærer oss at vi skal behandle på denne måten. All urettferdighet er synd, men det er synd som ikke er til døden. Synd til døden er synd som føder død og fordervelse. Synd til døden er lovbrudd, kjødets gjerninger.

Apostelen Johannes lærer oss følgende om synd som ikke er til døden:
«Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd, men ikke all synd fører til død.»  1.Joh. 5:16-17

 

Den synd Jesus taler om, er den synd som fører til døden. Den synd som Johannes taler om, er den synd som ikke fører til død. Dette skjønner vi godt hva er når vi tenker oss om. Vi kan stadig se urett og synd blant de troende. Plutselig kommer det frem noe som vi skjønner ikke er av godhet og mildhet, langmodighet og kjærlighet. Kanskje en blir litt snurt eller fornærmet eller en litt hissig. Det er synden i kjødet som gjør seg gjeldende. Men det tar ikke livet av personens åndsliv. Han dør ikke. Eller vi skjønner at noen kanskje er litt gjerrige eller litt storaktige. Det er ikke denne synden Jesus snakker om vi skal konfrontere personen med på tomannshånd.

 

Denne synden skal ikke nevnes sammen med personens navn. Vi skal derimot når vi ser den, be for vedkommende og på den måten gi personen liv. Da vil personen få lys og kraft til å erkjenne den og ta opp kampen mot den. All slik synd skal vi bære over med i det uendelige. Til dette trenger vi kjærlighet og godhet. Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av slike synder og det er ingen grenser for hva man der kan bære når man vandrer i Guds Ånd.

 

Når det gjelder synder som begås av de utenfor, så er det ingen grenser for hva vi skal tilgi. Her er Mesteren vårt store forbilde. Han refset syndere utenfor, men den dagen de tok tak i Ham og korsfestet Ham, så sa Han: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»

 

Han lærer oss videre om menneskene utenfor:
«For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort. Mat. 6:14-15

 

«Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.» Mark. 11:25-26

 

Vi skjønner av dette, at når personer innenfor flokken synder til døden, så har vi en oppgave å gjøre for å hjelpe vedkommende til rette. Alle skal tilgis. Men ikke på annen måte enn den Mesteren lærer oss. De innenfor som ikke vil omvende seg, de skal føres utenfor slik Mesteren lærer oss. Der kan vi tilgi dem. Men innenfor må enhver av oss se til å holde det rent. Ellers vil store ulver trenge inn blant oss og forårsake stor og ødeleggende skade.

 

Når vi etter Mesterens Ord tar de oppgjør som er nødvendige med de personer som ikke vil omvende seg fra åpenbare synder, så holder vi det rent og utrydder det onde av vår midte. På den måten håndhever vi Kristi rettferdighet og bygger på fjell.

 

«Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!

 

Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.

 

Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.

 

 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.

Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

 

Her ser vi tydelig hvordan saken forholder seg. Vi ser hvordan broderen ber om tilgivelse og får det av Herren. Når han treffer sin bror, så ber han også om nåde, men får det ikke. En slik person er hårdhjertet og vil selv miste nåden og tilgivelsen over sitt liv.

 

Men la oss se til at vi ikke bedrar oss selv og andre, ved å ta slike ord til inntekt for syndere som ikke erkjenner sin synd og ber om nåde. Det er erkjennende søstre og brødre som skal tilgis. Ikke hårdhjertede syndere som farer frem i sitt hjertes hovmod.

 

Ledere og andre søsken som tror de kan bryte loven og fare frem som de vil, skal ikke tilgis innenfor, men stilles til ansvar for sine synder. Når slike kommer med Jesu ord om tilgivelse, så skal de vises til rette. Omvender de seg ikke, så skal de henvises utenfor og holdes som hedninger.  Der kan vi så tilgi dem. For de vet ikke hva de gjør.

 

Gå til innlegget

Glupende ulver

Publisert nesten 4 år siden

Apostelen Paulus var et lysende eksempel på sann etterfølgelse av Kristus. Når vi ser Paulus sitt eksempel, så ser vi et eksempel i Kristi etterfølgelse. Av Paulus liv stråler Kristi eksempel frem som hos få andre.

Vi kan med trygghet og frimodighet lese og ta til oss alt det Paulus har skrevet.

Når vi leser Paulus sine skrifter og sammenholder de med gamle testamentets skrifter, så opplyses vi. Vi læres og formanes straks av den Hellige Ånd, som sier: «Dette er veien, vandre på den!»


Når Paulus etter endt apostolisk gjerning skulle forlate de eldste i Efesus for siste gang, så snøftet han i tiden, at det ville dukke opp glupende ulver blant de eldste. De ville snike seg inn i flokken utenfra, og de ville oppstå midt i blant dem.

Vi skjønner hvor tvingende nødvendig det var for Paulus å få sagt disse advarende og opplysende ord til menigheten før han reiste for godt og aldri mer skulle se dem igjen her på jorden.

«Og nå se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der,men bare at den Hellige Ånd i by efter by vidner for meg og sier at bånd og trengsler venter meg.Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.

Og nå, se, jeg vet at dere aldri mere skal se mitt åsyn, alle dere som jeg gikk omkring iblandt og forkynte riket.Derfor vidner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod;for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd.

Så gi da akt på dere selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte dere til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod! Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt dere, som ikke skåner hjorden;ja, blandt dere selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter seg.Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge dere og gi eder arvelodd blandt alle dem som er blitt helliget.

Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av noen;dere vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for.I alle deler viste jeg dere at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.

Da han hadde sagt dette, falt han på kne og bad sammen med dem alle.De brast da alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham;men mest sørget de over det ord han hadde sagt, at de aldri mere skullw se hans åsyn. Derefter fulgte de ham til skipet. Ap.gj. 20:22-38»

Det er altså på denne måten vi skal prøve de som sier de vil være hyrder for Herrens får. Er de ute etter sølv og gull, så vil de slutte å forkynne hele Guds råd. Da er det flere bud og befalinger av Mesteren som ikke er så aktuelle lenger.

Ser man på slike ulver som får makt, så ser man at de alltid blir rike i denne verden. Der det er mange mennesker som tror på Jesus, der er det også mange penger. For Herren velsigner sitt folk og tar seg av dem og sørger for dem. Hadde ikke Herren gjort dette, så hadde ulvene heller gått et annet sted. Det er når det blir velstand og penger ulvene dukker opp og vil gjøre seg gjeldene.

Så lenge det var fattigdommen som rådde, var det lite å hente. Men ved gudsfrykt, visdom og troskap i nøysomhet, så kom folket til økonomisk velstand ved Herrens lov og løftene i den. Dette hadde også skjedd på Paulus sin tid. Derfor skjønte han, at det nå var blitt noe å sloss om. Derfor visste han også at de glupende ulvene ville dukke opp.

Ja, og det midt i blant dem selv. Det er jo der ulvene virkelig kan få makt over flokken. Når de oppstår midt i blant de eldste og beste.  Da er det langt vanskeligere å avsløre dem for de enfoldige fårene.  De er jo vant med å stole på og lyde hyrden sin.

Her ser vi hvordan Paulus lærer og formaner oss alle, og hvordan ulvene kan avsløres.


"For vår forkynnelse kommer ikke av villfarelse eller av urenhet eller med svik; men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

For hverken kom vi nogensinne med smigrende ord, som dere vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne, heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av dere eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler; men vi var milde iblandt dere: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således vilde vi gjerne i inderlig kjærlighet til dere gi dere ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi dere var blitt oss kjære.

Dere minnes jo, brødre, vårt strev og vår møie: under arbeid natt og dag, for ikke å falle nogen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere . Dere er vidner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblandt dere, dere troende, likesom dere vet hvorledes vi formante hver og en av dere, som en far sine barn, og la dere på hjerte og bad dere inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet.
1.Tess. 2:3-12

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere