Ronny Johansen

Alder: 53
  RSS

Om Ronny

Følgere

Ser vi på det språket Hanne Nabintu Herland bruker og hvordan hun beskriver det norske samfunnet, så skjønner enhver at det å sitte å lese hennes betraktninger og påstander før den 22 juli, blir en helt annen opplevelse enn etter.

Jeg har nemlig forsøkt begge deler. Nå etter blir det henne kommer med, for min del, forvandlet til noe meget, meget spesielt og ekstremt spent. 

Hennes bøker er bestselgere og  hennes tanker og betraktninger leses kanskje av flere hundre tusen nordmenn i disse dager. Dette forteller meg at krigen om virkeligheten og kulturen brer seg og vil tilta i styrke.

La meg ta et par eksempler på hva hun skriver om:

Jeg vil spesielt anbefale å lese hennes bok "Alarm". 

Er du ikke av den litt intellektuelle typen, så er boken "Respekt" kanskje bedre, hvis du vil velge. 

Kapittelet "Det kuturradikale opprøret mot norske tradisjoner", i boken "Respekt", er av spesiell stor interesse i disse dager. Undertitlene i dette kapittelet er som følger: 

"Jacques Derrida tok feil"

"kampen mot autoriteter"

"Kulturradikalismens fallit"

"Mobbing av kristne"

"Den aggressive feminismens svakhet"

"Et nytt fokus på nasjonal stolthet"

Hun beskriver i boken "Respekt" med dokumenterende og bevisende karakter, hvordan sosialistene har ødelagt det norske samfunnet innenfra. Ved å bruke kommunistene og de rødeste sosialistene i kommunestyrene, skolestyrene osv. har de kulturradikale inntatt de viktigste postene i samfunnet vårt, og gjennomsyret og tatt kontroll, ikke bare over media men over hele den norske offentligheten. Dette har sosialistene gjort med en en forakt mot Gud, mot tradisjonelle verdier, autoriteter og tradisjoner. Ja, skriver Hanne N. Herland, har de kulturradikale blitt besatt av en dyp forakt for egen kultur og de tradisjonelle verdiene som har gjort vårt kultur og samfunn til et godt og trygt sted å være. 

Hun beskriver tydelig videre, hvordan alt det kristne norske, gode og gamle, ga oss et godt og trygt samfunn. Ja, hun påpeker med pinlig nøyaktighet, hvem som ødelegger det tradisjonelle norske, og hvordan det trygge og forutsigbare blir torpedert og ødelagt og av den gudløse, kulturradikale og multikulturelle og sosialistiske eliten.

Hun har også gått ut i offentlighet og sagt at ABB burde vært skutt. Dette er jeg også helt enig i. At forsvaret ikke øyeblikket ga seg selv de nødvendige mandat til å fly inn skarpskyttere som hadde plukket han ned i løpet av minutter, viser hvordan staten tenker og behandler de som går til angrep på norske uskyldige innbyggere. 

Hadde ABB blitt skutt omgående på stedet, så hadde Norge, gjennom den sekulære myndighet, vist hvordan vi behandler slike elementer som ABB. I stedet gir Den Norske Stat, bundet av sin egen toskete ideologi om mykhet og mildhet mot den onde, ABB akkurat den plattformen han søkte å bygge gjennom å angripe uskyldige barn på Utøya.

Hva blir det neste vi skal se fra den kulturradikale, multikulturelle og sosialistiske eliten?

Gå til innlegget

Motivet bak drapet på Jesus

Publisert nesten 8 år siden

Motivet bak drapet på Jesus Kristus langfredag var frykt for folket. Yppersteprestene og de skriftlærde søkte råd til å få ryddet Jesus av veien; for de fryktet for folket. Lukas 22:2

Hvorfor var de Skriftlærde redd for folket. Var det ikke folket som var redd dem? Jo, folket var redd de skriftlærde, men de skriftlærdes makt var intet uten folkets frykt. Derfor fryktet de skriftlærde for at folket skulle slutte å frykte dem. For da ville de ikke kunne bli store ved å gjennomføre sine store planer i Guds rike. 

Jesus brydde seg ikke om deres makt. At folket fryktet dem utgjorde ingen tyngdepunkt i hans liv. Jesus talte som en som hadde myndighet. Ut fra sitt liv og det Gud hadde gitt ham, tok han frem det han så var til nytte og gagn for menneskene. 

Han tenkte ikke først på at det han sa måtte være noe som passet de ansette og eldste, slik at de også skulle nikke. Nei, Jesus levde ikke i det politiske sinn. Der hvor man hele tiden må veie for og imot det som blir sagt, ut fra hva som lønner seg eller ikke. Det er et ynkelig liv under frykt for folket. 

Hvis det du påstår er Guds planer og det du mener er Guds storhet, er avhengig av hvordan folket stiller seg til deg og det du sier, så er din dine påstander bundet til deres gunst. Da har du blitt en mennesketrell. 

Har det blitt slik i ditt liv, så bør du se til om du ikke har du blitt kastet i fengsel, kjære bror eller søster, og kommer ikke til å bli sluppet ut før du har tatt vekk skylden du har lagt på din brors skuldre og legger den over på dine egne.

Det er når frykten for at maktbalansen blant folket skal forskyves, rådene om å stikke sin bror i ryggen dukker opp i hjertet. Hadde man tidligere vært tro, så hadde ikke disse tankene dukket opp. Men man har ikke vært tro. Man har søkt ære. Man har hatt omsorg for sitt rykte og sine fordeler på menneskelig vis. Derfor blir man ikke stående nå. 

Deres bror har kommet i veien for dem og truer med å ødelegge for det de vil ha og ta vare på. Derfor dukker det opp råd om å motarbeide sin bror. De begynner derfor å tale mot sine brødre. Akkurat på samme måte som de la opp råd om å drepe Jesus, fordi de fryktet for folket. 

«Men de usyrede brøds høitid, som kalles påske, var nær; og yppersteprestene og de skriftlærde søkte råd til å få ryddet ham av veien; for de fryktet for folket. Men Satan fór inn i Judas med tilnavnet Iskariot, som var en av de tolv,» Lukas 22:1-3.

Også i dag vil du møte Judas når du følger Jesus. Regn derfor med å bli forrådt av dine nærmeste og overgitt til dine fiender av dem. De aller fleste makter ikke å stå i mot presset når de ansette og eldste forkaster ditt navn. At de ikke kan bevise din skyld, stopper dem ikke, når hatet er blitt fullkomment. De dreper deg uten bevis. 

Se bare på hvordan det gikk når de ansette og eldste begynte å legge opp råd om å drepe Jesus! Da for satan straks inn i Judas, som var Jesus nærmeste venn.

Gå til innlegget

Langfredag er fremfor alt bandittenes dag

Publisert nesten 8 år siden

I dag passer det å minnes de foraktede blant folket: Bandittene. De som alle syntes Jesus passet sammen med.

Tyvene, morderne og de urettferdige har alltid hatt et helt spesielt forhold til langfredag. De, som ingen andre har all grunn til å glede seg spesielt på denne dagen. Den dagen, som ingen andre, er deres. For på denne dagen gjorde han deres skitne navn til sitt eget og gjorde seg til et med deres misgjerninger og synd. Ja, ikke bare det, men han steg så dypt ned at han også tok på seg straffen til døden for disse utskuddene som bare har fortapelse og død i vente. 

Derfor kunne han også gi en av disse beskjeden om at han ville våkne opp i paradiset etter endt forbrytergjerning, bare fordi han hang der sammen med Jesus og erkjente Jesu uskyld og sin egen skyld.

Jesus ble selve kroneksempelet på gudsbespotteren, tyven, morderen og ødeleggeren, og hva slike djevler fortjener. Jesus steg dypest ned og ble regnet som den aller, aller verste. Ingen kunne få en hardere dom, en dypere fornedrelse og et verre hån sammen med avskummet, enn det Jesus Kristus fikk lide langfredag.

I dag passer det også å bli minnet på hvordan uretten og det onde ofte vinner frem og får makt på jorden, uten at Gud tilsynelatende gjør noe med det. Det onde må ofte fullbyrdes, før Gud dømmer det. Dette kan ta tid. Derfor kan det onde ofte holde på i lang tid, ja ofte i flere generasjoner før Gud tar et oppgjør med det. 

Ikke alltid er det det gode som seirer til slutt. Nei, vi må vente til en bedre oppstandelse før forholdene løses og de onde bindes for godt. 

Mens vi venter vi på det salige håp, vil den rettferdige fremdeles bli slått ihjel og uretten og løgnen fremmes av Guds folk på jord. For la oss nå for alle del ikke glemme at det var oss: Altså GUDS FOLK, som korsfestet Herlighetens Herre. 

Slik er det også i dag. Det er Guds folk som forfølger profetene og pryder fedrenes gravsteder. Ikke den onde verden. Dette passer det for oss som Guds folk å bli påminnet og tenke over i dag det er Langfredag.

Gå til innlegget

Det som påstås om deg kommer bare fra èn munn som ikke skal bli trodd. Men ved en stor feiltakelse, så ble ordene til din motstander trodd og løgnen ble et faktum. Men hva skal du gjøre?

Du er rivd opp, ligger ille tilredt av deres mange harde og stygge slag under beltestedet.  Du føler du allerede har blitt drept flere ganger, men de gir seg ikke og lar påstandene om deg bli stående som sannhet, uten å være villig til å prøve ektheten i deres mange stygge anklager mot deg i et rettferdig og skikkelig oppgjørsmøte. 

"Skynd dig å være føielig mot din motstander, så lenge du er med ham på veien, forat ikke motstanderen skal overgi dig til dommeren, og dommeren overgi dig til tjeneren, og du bli kastet i fengsel."  
Matteus 5:25

Hvorfor skal vi skynde oss å være føyelige når en motstander reiser seg og stiller seg i veien for oss?

Dette verset i Matteus 5:25 handler om avind, uenigheter, beskyldninger, vrede, hat, trette osv.  Det ser vi hvis vi leser fra vers 21-24.

Det oppstår en uenighet om en sak. Din motstander sier at du sa slik og slik og mente slik og slik. Du på din side, er ikke deg selv bevist om at du har sagt dette. Derfor forteller du ham hva det var du selv husker du sa, og hva du mente med det du sa. Du er ærlig og oppriktig, og ønsker samfunn med personen. Men så er det det da vet du, at han som har begynt å bebreide deg, har oppfattet det du har sagt annerledes. Derfor mener han at han med rette kan stadfeste at du har feil og han har rett. 

Din motstander fremmer derfor først en liten bebreidelse mot deg og sier at han husker godt hvordan du i sterke ordlag sa slik og slik, og at du derfor også mente det slik. Men du står på ditt og sier at du umulig kunne ha sagt det slik, siden du hverken mener det slik eller kan huske at det var slik det ble sagt.

Nå kan vi gjøre et av tre:

  1. Begge kan nekte plent å høre på den andre. Dette fører alltid til umiddelbar og åpenlys strid.
  2. Den ene kan erkjenne at han kan ha husket feil (evt. erkjenner at han kan ha uttrykt seg feil og klossete). Fører som oftest til ro i mange år. Ja, til ro og ytre fred i flere tiår. Men så kan en verkebyll plutselig sprekke, hvis Gud ikke har gitt nåde til at den har blitt klemt ut og årsaken til betennelsen fjernet. (surdeigen)
  3. Begge gir seg. Begge kan le litt, og minne hverandre på hvorfor Skriften lærer oss at man alltid må ha minst to og tre vitner, før man kan stadfeste noe som helst av det som er bebreidelse verdt.  Guds Ord får fremgang og det utvikler seg trygge og gode omgivelser som gir vekst og næring for den Gud utvelger. Dette gir nåde og kraft. Mennesker får mindre å si, og Guds liv kommer mer til uttrykk.

Men la oss nå si at motstanderen din ikke gir seg, men det gjør du. Du forklarer hva du mente og hva din sanne innstilling var og er til saken, og at det kan godt hende du både husker feil og sikkert også har uttrykt deg både feil og klossete. Dette beklager du og takker ham for at han tok det opp med deg, slik at saken kunne komme ut av verden. Du er altså føyelig.

Motstanderen din gir seg allikevel ikke. Han fortsetter å påstå det han ikke kan se, nemlig hva du mente med det du hadde sagt feil og klossete. Han tillegger deg motiver du ikke kjenner og meninger du vet du ikke har. Dette har du ikke tro for å føye deg i, siden du da føler du ville gi løgnen makt. For du vet at det ikke er sant, det som påstås om dine indre motiv.

Siden du ikke vil erkjenne og ydmyke deg under ham, så går han til andre og baktaler deg og går så rundt og forteller hva du mente og at han selv hadde hørt det fra din egen munn.

Hva nå? Skal du føye deg, og gi motstanderen og hans trosfeller rett i deres påstander om dine indre motiver?

Skal du erkjenne, at du nok mente det slik motstanderen påstår. At du hele tiden bevisst har nektet å erkjenne sannheten om forholdet? Nei, laaangt der i fra! Så lenge man ikke er seg synden bevisst, så skal man ikke erkjenne at man hadde det galt i sitt hjerte. Hvis man gjør det, gir man anklageren makt, i både sitt eget liv og i Guds menighet på jord, og det har vi sett hvordan går. Det går rett utfor stupet det, og ned i fryktfengsel og jordiske tyngende økonomiske lenker som drar deg ned til jorden og gjør at du ikke kan løpe fritt, men kun gå tregt og slepende rundt i din ånd.

Alle som har lenker kjenner lenkenes tyngde og slitasje. Selv om de ofte ikke forstår hvorfor eller hvordan de har fått lenkene eller hvordan man kan bli dem kvitt.

Motstanderen går nå et skritt lenger og begynner å tale og påvirke dine nærmeste venner og familie. Han forteller dem for eksempel hvor selvklok du er, hvor stygg og slem du er, og hvordan de skal frigjøre seg og komme seg løs fra din dominanse.

Siden din motstander er eldstebroder og tilsynsmann og er svært ansett og høyt verdsatt av den aller fremste, så blir det vanskelig for dine venner og familie å ikke tro, i alle fall litt, på hva din motstander har å bære frem av anklager og skitt om deg.

Dette begynner nå å svi skikkelig for deg. La oss nå si at hele saken utvikler seg til at «alle» dine venner og hele din familie tar avstand fra deg og sier du er fullstendig gal. Du blir kaset ut av forsamlingen deres  og blir advart kraftig i mot. Så begynner de å kalle deg gal og utilregnelig og en som man overhodet ikke en gang bør snakke med og langt fra lese hva skriver.

Hva skal du gjøre nå kjære venn? Skal du bli bitter og hard i ditt indre? Nei, men du kjenner svien, og desperasjonen griper deg og rir deg, slik den også gjorde med Job. Til og med din familie forakter deg og ser ned på deg, og kaster dine ord fra seg som noe ondt. Slutter du ikke å forsvare deg for anklagene, så vil heller ikke de lenger ha besøk av deg og se deg. De vil ikke lenger høre at du nekter på alle anklagene som henger over hodet ditt hver dag og gjør livet ditt til en stor lidelseskulp. 

Å gå igjennom en slik nedbrytning og til slutt forkastelse, og det av sine nærmeste venner og familie, gjør noe med en mann. Du blir derfor traumatisert, utenfor og syk. Nervene slår klikk og du blir sint på dine motstandere, som har gått fra å være en til å bli «alle».

Men så kan vi jo spørre? Har du nå blitt sint uten grunn? Har du ingen grunn til å løfte din røst, slå til lyd og be om et ordentlig rettferdig oppgjør med vedkommende som anklager deg? Er det feil og be om at den eldste må komme og hjelpe til, slik at brødrene kan forlikes og anklagene, ryktene og alt det onde kan renses ut? Men du får ikke noe oppgjørsmøte. Du blir ikke hørt. Ingen vil møte deg til oppgjør. De tør ikke.

Til og med dommeren i saken er din motstanders venn og også han har rotet slik med saken at han selv vil komme i et svært dårlig lys om det skulle komme til et skikkelig oppgjør med vitner og hele pakka. Dine motstandere har ikke et eneste vitne mot deg. De frykter deg derfor verre enn døden og de opplever deg livsfarlig for deres storhet.

Det som påstås om deg kommer bare fra èn munn som ikke skal bli trodd. Men ved en stor feiltakelse, så ble ordene til din motstander trodd og løgnen ble et faktum.

Men hva skal du gjøre? Du er rivd opp, ligger ille tilredt av deres mange harde og stygge slag under beltestedet.  Du føler du allerede har blitt drept flere ganger, men de gir seg ikke og lar påstandene om deg bli stående som sannhet, uten å være villig til å prøve ektheten i deres mange stygge anklager mot deg.

Jo, nå skal du høre kjære sjel. Hvordan Gud gjennom sin nåde i sitt Ord har gitt deg hjelp, slik at du kan komme ut av tyngselen og bli fullstendig fri alt dette som er i ferd med å fortære deg fullstendig og totalt.

Hør hva Jesus, din Frelser og store Herre gir deg av løseord: Matteus 5:25:  «Skynd dig å være føielig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, forat ikke motstanderen skal overgi dig til dommeren, og dommeren overgi dig til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sannelig sier jeg dig: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt den siste øre.

Ja, kjære anklagede og forfulgte bror: Du kan, når du ikke ser annen mulighet for oppgjør og forsoning, og du ikke klarer å bære overgriperne og deres trosfeller lenger, uten å bli bitter, overgi vedkommende og de som tror på ham, til Dommeren som er alles Gud.

Gud som er alles dommer vil da, fordi du er uskyldig, overgi de skyldige til tjeneren, som vil kaste dem i fengsel. Dette gjør Gud for å gi deg fri og for om mulig å redde dem.

Når du således overgir dem til Dommeren, så frigjøres du samtidig fra den tyngsel du har i din ånd om at de har gått fri og at du skal være den skyldige på jorden. Gud vil ikke at du skal gå rundt på jorden som et vitnesbyrd om en som er tynget og utenfor, og som er slått og knekt, når dette ikke er sant. Derfor snur Gud alt på hodet og du kjenner hvordan alt kommer på stell igjen.

Når folk kastes i dette fengselet, så merkes det godt for oss som er fri. Det blir lukket til for motstanderne og åpnet opp for deg. Altså stikk motsatt av hvordan du følte det tidligere. Motstanden fra din nærmeste familie og venner virket på deg som et fengsel. Men etter at du i sannhet har overgitt dem til dommeren, så åpnes det for deg og du kjenner hvordan Gud løser deg ut av den tyngende saken.

Skynd deg derfor å være føyelig mot din motstander, så lenge vi er her i verden! Så ikke du ikke kommer inn i en utvikling til å bli en motstander av din bror! For han kan komme i oppriktige og ærlige kvaler, som til slutt gjør at han overgir deg til dommeren, og du til slutt havner i et åndelig fengsel og blir lenket fast til åndelige demoner og sykdommer. Har du først havnet i dette fengselet, så skal du vite den sannhet, at du ikke slippes fri, før du har betalt den siste øre.  

Gå til innlegget

Å bli vred på sin bror uten grunn

Publisert nesten 8 år siden

Her kommer et lite, men viktig bidrag i kampen mot alle disse stygge påstandene enkelte kristne har imot sin neste. Også jeg har vært utsatt for slike vrede-latende kristne som ikke forstår å fornekte alle disse stygge tankene som stiger opp i dem.

Derfor er det godt at det kan skrives noen ord om uvesenet, så lyset blant oss kristne kan skinne klarere og enheten og den innbyrdes kjærlighet kan fremmes og enheten bli åpenbar for verden, så flere kan komme til troen på Jesus, Frelseren.

I har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå ihjel, men den som slår ihjel, skal være skyldig for dommen. Matteus 5:21.

Ja, dette var lyset i den gamle pakt. Når man tok tak i sin neste og slo han i hjel, så ble man skyldig for dommen. Var man først kjent skyldig for dommen, så måtte man betale det lovens dom krevde. I dette tilfellet var det da snakk om å miste livet selv. For loven sa: Øye for øye, tann for tann og liv for liv. Så når man slo noen i hjel, så ble man selv drept. Hvilket gjorde at man ikke var så raskt med å ta livet av sin neste. Man frykten for å bli funnet skyldig for dommen. Loven virket altså som en stengsel og varetekt, slik at ikke hatet og vreden i menneskenaturen fikk fritt utløp i det åpenbare. 

Jesus kom for å oppfylle det bakenforliggende og rettferdige krav som loven hadde. Det kravet var langt større enn at man ikke skulle slå sin neste i hjel. Han sier derfor videre:

"Men jeg sier eder at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvedes ild."Matteus 5:22.

Ikke mange forstår alvoret i disse ordene av Jesus. Derfor blir de vrede på sin neste, «uten grunn». Legg merke til akkurat det der med «uten grunn». For Jesus mener ikke her de som i ubetenksomhet blir irriterte og sinte for et eller annet som kom veldig brått og ubeleilig på. Da kan man jo bli litt sint og uttrykke seg slik at man må skamme seg etter på. Det er ikke dennne formen for irritasjon og sinthet Jesus snakker om her.

Man sier for eksempel: «å hun er så «selvgod. Det har jeg sett mange ganger.« Eller: «Fy, så påståelig og selvklok han er, det er jo «alle» enig i.« Man fremsetter altså slike «raka» mot sin neste ute at det er det minste grunnlag for å anklage ham. Da sier Jesus at du er skyldig både for Gud og mennesker. 

Det Jesus ønsker å advare oss mot her, er den første anklagende tanken og ytringen mot vår neste som stiger opp fra vår natur. 

Hvis vi ikke dømmer oss selv når denne delen av vår natur vekkes i oss, så overlever det stoffet i oss som er i stand til å drepe sin neste. 

Derfor er det eneste botemiddelet mot djevelskapen at man erkjenner sannheten om seg selv og tar sitt kors opp og fornekter seg selv. Dette må man gjøre hver gang man kjenner den minste anklagende ytring, hvis man da ikke har god grunn til å bebreide vedkommende.

Hvis man ikke forstår å ta seg i vare for denne slags vrede mot sin bror, så går det ikke så altfor lang tid før det formes hele tankeslott med anklagende tanker som uttrykkes gjennom bestemte og utrykksfylle «raka». Når vi oversetter ordet «raka» fra hebraisk, så får vi noe slikt som: «idiot, tomskalle, nytteløst fjols, dumming osv. Altså noe som anses som verdiløst og uønsket.

Når det formes vredefulle tanker i ens sinn mot sin neste, uten at man har en helt bestemt grunn til det, så finnes man skyldig av Gud for dommen, og må, mens man ferdes her på jorden, bære den dom og straff i sitt indre som lovens dom krever. Da tørker en ut i sitt Gudsliv, selv om man tilsynelatende kan være meget ivrig og virksom. Da går det ikke lang tid før man åpner sin munn og fremfører »raka!» mot sin neste. Altså en bebreidelse som går i retning av å fremstille sin neste som: Dum, tåpelig, dåraktig etc. 

Når man slik har blitt fanget av vreden og åpner sin munn for å anklage sin neste, så vil vedkommende, hvis han befinner seg i Guds menighet på jord, bli funnet skyldig når saken bringes frem for rådet i Guds meninghet. Ydmyker han seg ikke da, men fortsetter sin spott og sier: «Du dåre», så skal han her på jorden være skyldig til helvetes ild i de troendes øyne. 

Når Jesus sier at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir funnet skyldig for menighetsrådet, så forstår vi at det er godt og riktig at det er han som blir funnet skyldig og ikke den som anklages.

Men la oss nå si at vedkommende som det blir ført anklager mot virkelig har gjort det han anklages for. Da kan vi vel ikke si at den som blir sint og fører frem sin anklage skal bli funnet skyldig? Nei, visselig ikke. Har din vrede kommet til uttrykk på grunn av åpenbar stygg urett som blir gjort mot deg eller din neste, så skal du vite at vreden er rettmessig og ikke noe du skal bli funnet skyldig for i dommen.

La oss si at den anklagede virkelig, gjentatte ganger hadde vært svært urettferdig og påført sin neste så mye lidelse og smerte at han til slutt ble så sint at han uttrykker et «raka», og at dette ikke påvirket den urettferdige til å slutte med galskapen, men heller forsterke og opptrappe konflikten. Ja, da skal vel ikke den som blir sint bli funnet skyldig?!

Ofte, når den som med god grunn blir sint, fremsetter sin anklage og vil ha et oppgjør og går til den anklagede med sine påstander, så nekter den som har gjort uretten, plent for ugjerningene. Da får vi det klassiske eksempelet: «Påstand mot påstand».

Ønsker den sinte da et oppgjør, så skal han ikke først gå ut til «enhver» å fortelle om uretten, men søke dom hos rådet i forsamlingen. 

Nå er det desverre slik at mange eldstebrødre forstår ikke disse lovene og kan derfor ikke avgjøre slike stridigheter. Befinner man seg i en slik forsamling så kan man man forsøke å være så føyelig som mulig mot sin motstander så lenge man har med han å gjøre. Når denne tiden er over og man ikke klarer å bære overgriperen og deres sammensvorne lenger kan man overgi vedkommende til dommeren, som da vil kaste ugjerningsmannen i et åndelig fengsel og holde ham innestengt der, helt til han har betalt den siste øre som kreves for å slippe ut igjen. 

Rådet blant de troende som er støttene i Guds bygning på jord. Altså blant de troende er en støtte og grunnvold for sannheten, vil alltid la den anklagede og den som anklager fremstå sammen og føre frem sine vitner. 

Har da ikke den som fremsetter sine anklager 2 eller 3 uavhengige vitner eller noe annet som kan tjene som dokumentasjon for misgjerningen, så skal ikke anklagene anses som rettmessige, og vreden har derfor ikke grunnlag for å komme til uttrykk gjennom et «raka», altså gjennom en anklage. Da sier Jesus at det er den som fremsetter anklagen som skal bli funnet skyldig for rådet. Den som blir anklaget går fri. 

Om den som fremsetter anklagen er ansett eller selv er eldste eller tilsynsmann, eller apostel for den saks skyld, skal ikke ha noen som helst innvirkning i spørsmålet om skyld og uskyld. 

Den som ikke kan dokumenteres skyldig, skal heller ikke anses som skyldig, selv om det er den mest ansette og populære som blir så sint at han til slutt fremfører anklagende påstander om misgjerninger mot sin neste som til slutt uttrykkes gjennom et «raka». 

Slike «raka» har alltid med stigmatisering å gjøre. Man setter merkelapp på sin neste og begynner å gi ham beskrivelser som «dåraktig», «selvklok», «hovmodig», «herskete» osv, osv. Merkelapper som det er umulig å forsvare seg mot. Påstander som beskriver den dåraktige og ikke hva han faktisk har gjort og sagt konkret. 

Man sier for eksempel: «å hun er så «selvgod». Det har jeg sett mange ganger. Eller: «Fy, så påståelig og selvklok han er, det er jo «alle» enig i. Man fremsetter altså et «raka» mot sin neste ute at det er det minste grunnlag for å anklage ham. Da blir du skyldig både for Gud og mennesker, sier Jesus.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 1783 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
30 dager siden / 1386 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
18 dager siden / 1137 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
22 dager siden / 1080 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
2 dager siden / 844 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
12 dager siden / 811 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 811 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 767 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere