Ronny Johansen

Alder: 53
  RSS

Om Ronny

Følgere

Herrens displer, Herrens folk og de vantro

Publisert over 7 år siden

Mange misforståelser og uklarheter kunne vært unngått om man forsto at oppdelingen mellom troende og ikke troende ikke var todelt, men tredelt i Skriften.

Mange tenker at enten er du frelst og brud eller så er du ikke det og dermed ufrelst og fortapt. Men Skriften gir oss beskjed om noe annet. 
 
Jeg skal her forsøke å definere hva jeg tenker på:

Jesu displer, hans brud, de fem kloke jomfruene
- oppgitt alt for sin Herre og Mester
- hater sitt eget liv i denne verden og tar sitt kors opp hver dag, i det de lever og vandrer selvfornektende som sin Læremester, Jesus Kristus.
- hater far og mor, søster og bror, når deres vilje krysser Guds vilje slik den er åpenbart i Skriften
- søker ikke ære av mennesker, men søker kun Guds ære i ett og alt
- søker bevisst ikke sitt eget, men andres gagn
- bekjenner troen, gjør andre til displer og lærer de å holde alt det som Jesus har befalt

Jesu displer har som mål å bli som sin Mester. Det er det som viser at de er hans displer, at de mer og mer blir som sin Mester. Ingen andre blir som Jesus Kristus, enn hans sanne og ekte displer. De er hans brud, hans ENESTE. Lukas 6:40. Lukas 14:26-33. Johannes 5:41. Les hele Lukas kap. 10.

Guds folk
Blant disse finner vi alle personlig troende mennesker (kristne) og jøder som tror på den Allmektige Gud i Toraen. De fleste i denne gruppen, lever under Guds lov i Skriften og tilhører hans folk. De kalles med hans navn og smykker seg selv med det også. I denne flokken vil du finne alt fra fine kristne mennesker som ikke gjør en flue fortred, til de mer viltre som gjerne tar for seg, både av det ene og det andre som de ikke burde. Jesu sanne displer tilhører også hans folk.

Mange blant de vi kan kalle Guds folk, hevder å være både displer og profeter i Guds menighet på jord. Men så viser deres liv og lære at de ikke forstår stort av hva det vil si å etterfølge Jesus i sannhet. Når for eksempel deres ære og navn står på spill for sannhetens skyld, så etterfølger de ikke Mesteren og står fast i sannheten. Når de fristes til å tro på rykter, så skjønner de ikke bedre enn at de fylles med ryktenes løgn og bedrag osv. osv. Og følgene uteblir selvfølgelig ikke. Spliden og spetakkelet vil slike alltid være den virkelige kilden til.

Vi kjenner nok igjen, både oss selv og andre i dette, hvis vi har søkt Gud i sannhet. Mange blant disse får syndenes forlatelse og frelses inn i paradis, sammen med "røveren på korset". Skarer uten tall og som havets sand er denne mengden av frelste som kommer ut av dette folket. Dog, kan de fleste blant disse absolutt ikke kalles Jesu displer og hans sanne etterfølgere.
2 Korintierne 2:17. 2 Korintierne 3:1. Filippenserne 2:20. 2 Korintierne 11:13. Apenbaring 2:14-16. Apenbaring 3:15-20.

Hedningene, alle som er vantro mot evangeliet om Jesus Kristus
De sekulære kristne (kulturelle kristne og jøder), dog ikke-troende, tilhører også denne gruppen. Mennesker med andre religioner. Blant mange av hedningene i vesten, ser vi hedonismen brer om seg og får mer og mer makt. Finanskrisen er et eksempel på hva hedonisme fører til. Budløse og som seg selv som herrer, forstår ikke folkene hva rett er.

Gå til innlegget

Det Guds Menneske

Publisert over 7 år siden

Kristus var den første av mange brødre. Han den førstefødte og den ypperste av dem alle. Ingen kan noen gang måle seg med Kristus i rettferdighet og hellighet. Han er den eneste som ha levd på jorden uten å synde, og er den eneste som kan frelse

oss fra synden makt.

Vi ser i Skriften at Kristi gjerning etter å ha ført oss over fra mørket til lys, og fra Satans makt til Guds makt, er bestemt og målrettet. Vi ser at målet er å føre den enkelte frem til å vandre  fullkomment etter samvittigheten.

Samvittigheten styres av hva vi vet er godt og ondt. Gjør vi det onde, bebreider samvittigheten oss. Nå er det meningen at vi skal vandre fullkomment i Guds gjerning, slik Skriften vitner så klart om.

Den hele Skrift er innblest av Gud av og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning. 2 Timoteus 3:16-17

I en dansk oversettelse kan vi lese: for at Guds-Mennesket må vorde fuldkomment,

I Det Guds Menneskets ånd bor Guds Ånd. Det Guds Menneske, drives av Guds Ånd, og kalles derfor Guds barn. Ingen andre er Guds barn. Dette at alle er Guds barn er løgn. Det er Satan som lærer oss dette, ikke Skriftens utvetydige Ord. Skriften lærer oss at også djevelen har sine barn. Det er de som fremstiller sitt legeme for synden. Den som gjør synd er av djevelen og kalles hans barn, vitner Apostelen Johannes.

Og for all del, må vi ikke glemme at vi kan tilhøre Guds folk, uten å være hans barn i ånd og sannhet. Han kom til sine egne, men hans egne tok allikevel ikke imot ham. Og la oss for all del ikke glemme at det var Hans Folk som ropte: "Korsfest, korsfest!

I Guds Menneskets ånd eksisterer ikke bevisst synd. Synden er avlagt i det man alltid for fremtiden har bestemt at ens kropp skal fremstilles for rettferdighetens tjeneste, til mer og mer rettferdighet, gjennom helliggjørelse av Ånden. Det er aldri snakk om selvstrev her. Det hele går mer eller mindre av seg selv. Man drives av Ånden.

Det gir seg selv. Så raskt synden melder seg for bevisstheten, så driver Ånden mot lydighet. Lyder man får man vekst i Kristus og blir gjort mer lik ham. Faller man i synd, hindres veksten.

Flere lurer på om de atter kler på seg Det Gamle Mennesket igjen, hvis de skulle være så uheldig å falle i synd. Altså synd som er kjent på forhånd. Svaret på dette er et klart "nei".

Faller man i en fristelse, betyr ikke dette at man er det gamle menneske igjen. Nei, langt i fra. Det Gamle Mennesket faller ikke i synd. Det lever i synden det. Det er det nye menneske som av kjærlighet til sin Frelser, strekker seg mot ham og hans rettferdighet.

Når hans rettferdighet lyser opp for sjelen, er valget å gi dommen medhold eller bevare sin natur. Kristi rettferdighet sparer aldri menneskekjødet. Nei, det dømmer det og forlanger det korsfestet. Det Guds Menneskets ånd bifaller dødsdommen, selv om argumentene fra kjødets vilje står i mot.

Dommen over kjødet er alltid til døden. Man begynner å hate ulydighetens og det syndige vesen. Vel, kan mange være svake i sin ånd og sterke i seg selv. Derfor kan det ta tid før det blir slutt på fallene, men så lenge de står fast i det nye sinnet og fortaper seg i Kristi kjærlighet og nåde, så vil fallene opphøre og man blir gjort fullkommen, duelig til all god gjerning.

Denne fullkommengjørelse må ikke forveksles med selvstrev eller trelldom av noe slag. Dette er Kristi verk alene og han tillater ikke noen andre enn de som har Hans sanne Ord, Ånd og kraft til å komme inn her.

Så lenge det er noe av den menneskelige kraft som råder i kampen, så vil man oppleve å falle i fristelsene. Det er når ens egen kraft er uttømt og Kristi kraft alene råder hjertegrunnen, det blir slutt på fallene, og ikke et øyeblikk før. Helliggjørelsen er av Ånden, ikke av mennesket.

Det Guds Menneskets sjel har tatt sin tilflukt til Guds Ord. Vi kan si at det er Guds Ord som styrer og fungerer som det ledende og rådende i Det Guds Menneskets sjel. Når forstanden ikke klarer å forstå og tro, så fortaper sjelen seg allikevel i Ordet Kristus, og stoler blindt på Ham. Da oppstår det lidelser i kjødet. Dette er Kristi lidelser. Man lider med Kristus i det man lyder Ordet fremfor sin fornuftige forstand.

For I var villfarende som får, men har nu omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann. 1 Peters 2:25.

...forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,.. Hebreerne 6:18

Menneskets svake og elendige sjel, blir gjort sterk ved at Gud flytter inn i Mennesket Ånd. Det ser vi på versene over. Det er Gud sjelen tror på og har kommet i forbindelse med. Og du vet vel, som en eldre broder sa en gang til meg: "Det finnes bare en lykke, og det er å ha Gud med seg. Og det finnes bare en ulykke, og det er å ha Gud i mot seg.

Når menneskesjelen har Gud med seg, så dueliggjøres sjelens evner, gaver og sanser til å bli redskaper og øsekar for Ånden, som da kan øse opp av Guds forådskammer og dele ut til alle de hungrige.

Vi skal ikke være barn i forstand. Det er i ondskap vi skal være barn. I forstand derimot, skal vi bli fullvoksne. Vi skal lære å kjenne Kristi hemmeligheter og vilje på jorden for menneskene. Dette skal vi så forvalte med troskap, i det vi alltid legger vinn på det gode, velbehagelige og fullkomne for Guds ansikt.

Det er Det Guds Mennesket sin sjel som kommer på valg når Guds Ånd peker på synden i kjødet. I det gjenfødte menneske som i trofasthet følger sin Mester, er det en higen og lengsel etter Gud. Når derfor Ånden taler og viser en den synd som man før ikke hadde sett komme frem, men som ved nærmere ettertanke i Ånden lys, blir dømt som syndig natur, så oppstår det ofte kamp. Hvor lenge og hard denne kampen blir, avhenger av ens kjærlighet til Sannheten. Kristus kommer til en og oppelsker ens sjel til å gi slipp og bare fortape seg i ham. 

Det kan ta tid for sjelen å få lys. Det kan begynne som en usikkerhet, siden blir det kanskje mer og mer klart for en: Jo, det er egentlig litt pengekjærhet som kommer frem i de og de situasjonene. Slik fortsetter det til man ser synden klart for sin bevissthet. Pengekjærheten har nå ved Åndens lys, veiledning og tukt blitt belyst, og sjelen er overbevist om synden i kjødet.  Ens samvittighet opplyses således, og man kan utføre sin gjerning med mindre hinder fra den syndige natur. Kristi liv har tiltatt i meg, og kan således lyse klarere fra mitt legeme.

Pengekjærheten som før tøt frem uten at jeg var klar over det, er nå fordømt i kjødet. Når jeg nå kommer i lignende forhold, har lyset tiltat i mitt indre. Således oppstår det fristelser der hvor synden før kom uhemmet ut, på grunn av min mangel på Guds lys. Nå ser jeg pengekjærheten før den kommer ut av kroppen, og kan således nekte den inngang i mitt sinn. Det kunne jeg ikke før. Da tok den meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer og tvang meg til å gjøre det jeg senere hatet, når jeg fikk øye på det.

Man ser ens egen syndige natur klarere og klarere, og hatet i ens ånd, som nå styrkes kraftig av Guds Ånd, som alltid begjærer kraftig mot kjødet, vokser, og det blir avsagt dødsdom, på dødsdom av sjelen. Gud dømmer synden alltid til døden, og når sjelen smelter sammen med Guds Ånds dom, så frigjøres ens sinn.

Slik går sjelen fra lys til lys og helliggjøres av Ånden, til mer og mer dueliggjøring i Guds tjeneste for menneskene.

Ja, kjære likesinnende! Her skal vi stå i utvikling, helt frem til vi ikke faller i synd noe mer. Og etter dette skal vi fortsette å dømme det Ånden viser oss komme ut av vårt legeme, og som stammer fra vår syndige natur. Ja, vi skal, etter at fallene er borte, døde legemets gjerninger ved Ånden, så vi får leve. Uten blir det ikke Kristi liv.

Det Guds Mennesket sitt legeme er det legemet som av Guds Menneskets ånd og sjel aldri fremstilles for synden, men for rettferdigheten alene. Dette legme er hellig og rent. Ja, det kalles for Kristi Legeme på jorden i dag. Intet mindre altså.

Det er mange som ynder å kalle seg "Kristi Legeme", men det er få som i virkeligheten tilhører dette legeme. For å komme inn som et lem på dette legeme, så må verdens ånd ut av ens ånd, og Guds Ånd må flytte inn. Vi er jo døpt med en Ånd, til å være ett legeme. Det er ikke flere ånder der, og det er kun et legeme.

Dette legemet undertvinges og holdes i trelldom i kraft av den nåde og hjelp vi får ved Kristi Ord og Ånd. Bare se her, på et av eksemplene:

Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trældom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. 1 Korintierne 9:26-27

Her ser vi tydelig Det Guds Mennesket sitt legeme komme frem. Det blir holdt i trelldom, i selvbegrensning og avhold. I kjærlighet til Gud og næsten, så tvinges mann. Man kan ikke annet. Kristi kjærlighet tvinger en.

Det er Guds Mennesker Skriftstedene under henvender seg til:

Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning, 2 Korintierne 9:8

at I kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt og vokser i all god gjerning ved kunnskapen om Gud, Kolossenserne 1:10

han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen. Hebreerne 13:21

Man har blitt en av mange brødre, og hvor Kristus er den første, ypperste og eneste store og verdige.

Han er den ene verdige å kalle Mester. Alle andre mestere er falske mestere som, alle har syndet og fattes Guds ære. De må alle en dag bøye kne for Jesus Kristus, Menneskesønnen. Han som er Gud over alle ting. Amen!

Gå til innlegget

Det Gamle Mennesket

Publisert over 7 år siden

Jeg skal her peke på Skriftens klare tekst, som lærer oss grundig om Det Gamle Mennesket. Dette er et helt og fullt menneske. Det er det syndige og ulydige mennesket som er Det Gamle mennesket. Det Gamle Mennesket fortjener døden, vitner Skriften.

Det gamle mennesket
"
da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev korsfestet med ham forat synde-legemet skulde bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden; ...
Romerne 6:6

Vi ser her at det ikke bare var menneskets natur som ble korfestet, men hele det syndige gamle mennesket vårt.

Kristus hadde daglig tatt opp sitt kors og fornektet fristelsene til synd. Den menneskelige natur og vilje ble alltid fornektet til fristelsen døde i Kristus. Han var alltid lydig og syndet aldri. Det vil si, at han aldri sa "ja" til synd i fristelsene. Han led døden i kjødet, i det han væpnet seg med den tanke, at når han nå led i stedet for å synde, så ville han bli ferdig med fristelsene til synd. Fristelsen ville dø. Dette eksempelet Kristus ga oss her, skriver Peter tydlig om i 1. Peter 4:1.

Kristus hadde således ikke noe gammelt menneske. Hans menneske var nytt og friskt, og var aldri berørt av syndens gift. Han ble derfor den som først ble "Det Guds Mennesket". Når Kristus lot seg korsfeste på Golgata kors, så var det vi som ble korsfestet. Vårt gamle menneske ble drept på korset.

Det Gamle Mennesket består av ånd, sjel og legeme. Akkurat slik er det med Det Nye Mennesket også.

I Det Gamle Menneskets ånd kan vi si tidsånden bor. Den ånd som råder i tidens mørke er Det Gamle Menneskets ånd. "Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder, som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn,

Vi har ikke fått verdens ånd, vitner Paulus. 1 Korintierne 2:12 Verdens ånd er tidsånden.

Denne ånd møter vi når vi snakker med ugjenfødte mennesker. Da hører vi at det er tidsånden i dem som er den drivende kraften når de åpner munnen. Tidsånden har alltid stått imot Ordet om korset. Så når du serverer Kristi Ord til Det Gamle Mennesket, så begynner det alltid å protestere i sin ånd.

Ånden som råder i dem vil straks føle sitt liv truet. Ikke noe rart akkurat, siden den viktigste gjerningen Kristus gjorde var å drepe Det Gamle Mennesket. Han som ved å gjøre det, tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet frem for lyset ved evangeliet,

Vi ser det så tydelig når mennesker omvender seg for å følge Kristus. Det kan begynne bra med gjenfødelse og Åndsdåp, men så melder tidsånden seg. Slippes den inn i hjertet igjen, så flytter Guds Ånd ut, etter å ha forsøkt å overbevise om synd og at denne verdens fyrste er dømt.

Det gamle menneskets sjel kan vi si styres av den menneskelige fornuft. Den fornuft og visdom som bor i menneskesjelen er jordisk, sanselig og djevelsk. Bare se på dette forklarende verset her:

Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk;...Jakobs 3:15! 

Bare legg merke til det: Det Gamle Mennesket stoler på sin fornuft, fremfor alt annet. Denne fornuft og visdom er jordisk og basert på det en mener ut fra det sanselige og djevelske i menneskenaturen. Det som det Gamle Mennesket klarer å se og forstå, det tror det på.

 Serverer man slike mennesker Guds Ord i Troens Ånd, begynner de straks å bekymre seg for både navnet sitt, æren sin, pengene sine og eller det som måtte se truende ut. Derfor møter man alltid motstand fra slike mennesker som ikke lar seg korsfeste med Kristus. Deres sjel vil lett gi djevelen rett, når han kommer med sine "kloke" råd for å redde den fordervede menneskenaturen. Og jeg lover deg, han har mange kunster. Han har flere tusen års erfaring.

Det gamle menneskets legeme er det legemet som fremstilles for synden med vitende og vilje. Skriften kaller dette legemet for "kjødets legeme". Altså det legmet som jeg frivillig og med vitende og vilje fremstiller til synd. Så lenge man gjør dette, altså med sitt bevisste sinn fremstiller sin kropp til det man på forhånd vet er synd, så har man ikke blitt omskjært. Da har man fortsatt sitt kjøds forhud.

Også eder, som var døde ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han levende med ham, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Kolossenserne 2:13 

han i hvem I og blev omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avklædningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse,

Det som avgjør om ens kjøds forhud er skjært bort ved Kristi omskjærelse, er om man er korsfestet med Kristus eller ikke. I det øyeblikket jeg ser meg selv korsfestet med Kristus, altså at det var meg Gud hang opp på korset og som ble drept, så får jeg også del i oppstandelseskraften. For er vi død med ham, da skal vi også leve med ham. Når denne kraften blir meg til del, så har jeg blitt omskjært. Det gamle menneske er nå korsfestet med Kristus og jeg lever ikke lenger selv.

Mitt legme er nå nytt og fremstilles som et levende offer for Gud, til tjeneste for rettferdigheten til helliggjørelse. Det Guds Mennesket har kommet frem.

 

Gå til innlegget

Forstandens kraft

Publisert over 7 år siden

Gud er sterk og stor i forstandens kraft. "Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft." Job 36:5 Brødre! vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap; i forstand derimot skal I være fullvoksne! 1 Kor. 14:20

Bli Guds etterfølgere! Slik lyder Herrens ord. Efeserne 5:1
 
Å få styrke og kraft i forstanden er av ekstrem stor betydning for hver enkelt av oss. Når forstanden får kraft, får vi også makt til å bruke den. I forstanden ligger det mange nyttige evner: Hukommelse, fantasi, forestillingsevne, evne til å resonere og dra slutninger og lignende. Det er ikke før vi får Guds kraft inn i vår forstand vi virkelig får ordentelig nytte av forstandens evner og kunnskapen vi har mottatt blant de hellige.

Selvfølgelig ønsker ikke Satan at Herrens egne får skal få kraft i sin forstand. For han har jo sett hvordan det går. Da avsløres hans tjenere i blant dem. Når Herrens får begynner å tenke i den Hellige Ånds kraft, så evner de å se hvem som er hvem. Da ser de hvem som er de sanne hyrder, hvem som er ulv, hvem som er leiesvenn og hvem som er får. Vi skjønner jo hvor skjebnesvangert dette blir for Slangen.

En trygg indikasjon på at du ikke tenker i den Hellige Ånds kraft, er at du da ikke klarer å skjelne og skille blant Herrens folk. Alt er mer eller mindre likt. Alle ser mer eller mindre like ut for deg.

Vel, kan man se og forstå at det er noe forskjell, men å skille klart i forstandens kraft, nei det makter man ikke. Derfor blir også mange Guds Ord til ingen nytte for en. Mange av Herrens bud og befalinger formaner oss på en slik måte at vi ikke kan holde disse ordene i Herrens lov, uten klart å kunne kløve og skille langt utenfor oss selv.

"Den åndelige dømmer alt" heter det. Hvem er åndelig? Jo, vi kan si at den som har fått forstandens kraft i den Hellige Ånd, han er åndelig sinnet. Han kan etterhvert skille, kløve og gjennomtrenge alle ting som er gitt mennesker å trenge inn i og bedømme.

Når det står at de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem skal vi kle med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem skal vi kle med større bluferdighet, så er det er mange som ikke forstår det. Hvorfor? Jo, man er ikke i stand til å forstå hvem disse er som synes mindre ære verdt osv. Man har nemlig ikke fått kraft i sin forstand til å kunne bedømme dette.

Når man skal følge Paulus sin livsviktige formaning om å vende seg bort fra dem som har gudsfryktighets skinn, og som fornekter gudsfryktens kraft, så makter man ikke det heller. Hvorfor? Man klarer ikke skjelne og se hvem disse man skal vende seg bort fra er.

Man ser hellier ikke de som forårsaker tvedrakten og anstøtene i mot læren, slik at man kan gå av veien for slike. Når man er så svak i forstandens kraft, kan man selvfølgelig ikke holde øye med det som foregår i der man virker. Enten det er i private selskap, på møter og samvær eller her på internett og verdidebatt etc. Man blir således som et barn uten forstand. Nå er det ikke meningen at vi skal være barn uten forstand, men at vi i forstandens kraft skal vokse opp til han som er hode og opphav til all forstand, nemlig Jesus Kristus, og ham alene.

Det er meningen at vi med vår forstand skal kunne begripe og fatte Guds vilje og hensikt. Guds vilje er først og fremst at vi skal holde alle hans bud og formainger i Skriften, samt fly bort fra alt ondt.  Dette kan jeg ikke uten å vokse meg sterk i forstandens kraft.

Gå til innlegget

Påstandenes sterke bånd

Publisert over 7 år siden

Det å være sta og påståelig er noe ordentlig farlige greier. Mennesket er så forkomment og stolt, at påstår det først noe, så har det siden vanskelig for å gå bort fra sine påstander og ta det de har sagt tilbake.

Det å erkjenne å ha tatt feil, sagt feil eller gjort feil anses av de fleste som nederlag. Oppegående mennesker derimot, skjønner jo det, at det å ta tilbake en påstand som viser seg å ikke være riktig, det er det ikke nederlag å ta tilbake. 

Tvert imot, så blir det å påstå negative ting om andre som ikke holder mål, et nederlag som fører til undergang, om de onde påstandene ikke taes tilbake. Det har vi sett mange eksempler på. Å tro at man er unntatt loven om opphøyelse og fornedrelse fordi man er satt høyt blant menneskene, er det samme som å fornekte Guds Ord. Altså et veldig hovmot.

Hva man sier når man er satt høyt, veier mer blant menneskene, jo flere det er som ser opp til en. Av dette forstår vi også at det ikke har så stor betydning for andre hva man påstår, når man ikke samtidig er høyt satt. Vi skjønner derfor at for den som er høyt satt, blir ens påstander av enorm betydning og farlighet. Ikke bare for ens selv, men også for mange andre personer. 

Når ens påstander blir viktig og ikke minst farlig for mange mennesker, så får ens påstander en helt spesiell oppmerksomhet og interesse hos Gud. Dette er det enormt viktig å være klar over for Guds tjenere, slik at man ikke lar seg lure av lettvinne løsninger når negative påstander om andre trykker og til slutt blir fremsatt som en stadfestet sannhet. 

Har man ikke renset seg tilstrekkelig etter Guds Ånds veiledning og lys, har man gjerne lett for å komme med urettferdige påstander om andre brødre og søstre. 

Jo, mindre dokumentasjon og sikkerhet man har for sine påstander, jo farligere lever man. For tenk om man får påstått noe negativt om et menneske som Kristus er død for og som er tilgitt og uskyldig! Ja, da ligger man rett og slett tynt ann.

Ja, da skal du vite det du, uansett hvilken åndelig eller profet du tror deg å være, at nå har du selv lagt et rep om din hals. Å påstå synder og misgjerninger hos Kristi lemmer er ingen ringe sak. Uansett hvor høyt du er satt og hvor stor og sikker du er, så skal du nå vite, at har du ikke full og sikker dokumentasjon som holder i ett rettsmøte, så har ikke Gud behag i dine påstander. SLIK ER LOVEN BLANT MENNESKENE.

Tror du ikke Kristus bryr seg om sine aller minste og styggeste også, de som ingen andre ser til eller akter for noe? 

Mange kristne mennesker syntes de er for gode for de uanseelige og utålelige blant menneskenes barn. Enkelte brødre og søstre har en så fæl og usmakelig fremferd at mange andre kristne ikke ønsker å se eller møte på vedkommende engang. 

Ja, har du det slik du mann og kvinne som tror deg from, så skal du vite det, at slik var det mange som hadde det overfor Jesus også. Så pass deg du! Det er mange som helt uten å vite det har ropt korsfest når det skulle avgjøres hvordan de skulle forholde deg overfor Sannhetens Ord, som disse "utekkelige" og usmakelige Guds tjenere bærte frem! De skjulte sitt åsyn for Jesus, hånte ham, baktalte ham, regnet ham blant ugjerningsmennene og til slutt korsfestet de ham. Hvem da? Hvem var det som ropte "korsfest, korsfest!" Jo, det var Gud menighet på jord som gjorde det. Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham. 

Slik går det når man skal være tro mot Sannhetens Bud på jorden. Man blir hatet. Spesielt blir man hatet av Guds menighet på jord. De har alltid forfulgt profetene og de sanne etterfølgerne av Guds Ord. Guds etterfølgere. Det er derfor det ikke er demokrati i Guds menighet. Fordi da ville Satan straks fått makt og begynt å anklage de uskyldige. 

Nå var det meningen at du ikke skulle fare vill på grunn av mengdens meninger om Herrens disipler. Nei, det var meningen at du skulle stå opp å si fra at du ikke, verken ønsker å høre og tro på rykter og sladder. Det var jo meningen at du skulle være et lys og et kom? Men desverre så er du mer opptatt av at ditt navn blir aktet hos de som er høyt satt blant folket. Defor farer du vill og klarer ikke å finne frem i det uveisomme øde som har oppstått i vår samtid.

Alle de som på bakgrunn av udokumentare påstander, rykter og sladder tar avstand fra sin neste, vil i den Levende Guds Menighet, Sannhetens Støtte og Grunnvoll, begynne å møte motstand, både hos Gud og hans sanne tjenere.

Dessverre er de fleste kristne, så besatt av sin egen ære, stilling og navn at de har store vanskeligheter med å endre på sine egne påstander og meninger, når de forstår at det de mener sammenfaller med de ansette og populære sin mening. 

Derfor er det mange som heller styrker sine påstander med nye påstander og gjerninger. Spesielt ter dette seg virksom når de skjønner at de styrker de ansettes stilling ved å se ned og tale nedsettende om de som er ubetydelige og små.

De nye bebreidende påstandene vil da fungere som nye bånd og lenker som legger seg om deres hals og gjør det bare enda mer vanskelig å komme til erkjennelse av sin egen feilaktighet og synd.

Vi kan ikke leke med Gud. Vi kan ikke leke med de sjelene som Kristus har kjøpt med sitt eget blod heller. Det å anklage en slik sjel som Kristi blod har gått i borgen for, er det samme som å skrive under sin egen sikre åndelige villfarelse og dødsdom. 

At man fnyser av slike påstander jeg kommer med her, viser at man har høye og stolte tanker, som gir oss grunn til å tro at personen kommer til å fornedres. Når vi i etterpåklokskapen skal bedømme våre egne påstander og gjerninger, så vil vi se hvordan Gud blir stor, og menneskene med alle sine påstander, så små, så små.

Det begredelige er at det viser seg gang på gang, at kommer ikke slike store mennesker som forakter sin neste, til lys, så vil mørket i påstandene om andres angivelige synd, til slutt, smitte over, slik at også vedkommendes forkynnelse inntas og blir full av ens påstander og beskyldninger, selvforsvar og rop og proklamering om at man har og er rett og at de andre er gærne. Flere og flere har også lett for å bli revet med i det samme "hylekoret". Dette til sin egen undergang.

Dette har vi sett skje gang på gang opp igjennom årene.Tenk bare på årene før vekkelsen i 1991! Når vi leser boken Hyrde og profet, så ser vi også hvordan den beskriver hvordan en totalt sykelig og forvirrende virkelighet kan eksistere rett ved siden av evangeliets sunne og herlige virkelighet. Så dette jeg skriver om her er noe som alltid har eksistert og virket blant Guds folk på jord. 

Så det er ikke noe å undre seg over, og ikke noe nytt at noen kjødelige personer avsporer og farer vill i sin tjeneste. Nei da, det har alltid vært slik. Det som kan variere noe, og som selvfølgelig kan utgjøre stor forskjell, er hvor høyt de villfarende personene er satt. Jo, høyere en person er satt som farer vill, jo større er antallet av de menneskene som lar seg lede vill av vedkommende.
SLIK ER LOVEN BLANT MENNESKENE

Alt i slike forhold skjer i Guds time, og hendelsesforløpet er ikke noe vi skal blande oss bort i og beskjeftige oss med. Kun kan vi peke på de sykelige forholdene og advare flest mulig, slik at mange kan reddes den dagen da boblen spreker og sløret fjernes. Det hadde vært en stor fordel for flere å ombytte tryggheten, sikkerheten og påståeligheten i sine anklager mot sin neste, med angst for å ha fart grundig vill.

Vi snakker ikke her om bevisst ondskap. Selvfølgelig er det ingen som har gjort det onde med overlegg. Nei, Djevelen trenger ikke frafalne hjerter for å få folk til å oppføre seg ødeleggende i Den Levende Guds Menighet. Det klarer han utmerket som Lysets Engel. 

Han er en tusenkunstner i å få menneskene til å begå ødeleggende gjerninger og si mange ord som ikke tilhører sannheten. Dette får han mennesker til å gjøre, uten at de får dårlig samvittighet av den grunn. De kan til og med ha en levende tro på at det de gjør og sier alt sammen er i troskap mot Gud. Lysets engel blir ofte tatt vel imot av de uerfarende, enfoldige og oppriktige troende. De som fanges og trellbindes, er de som ikke er så gudfryktige og enfoldige i sin troskap mot Kristus at de lyder Ordet, uten å forstå og føle at det bringer fred. 

Jeg er ikke kommet for å sende fred på jorden, sa Jesus, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid. De fleste er ikke gudfryktige nok til å gå inn i denne strid og bruke dette sverd. De er for makelige, nytelsessyke og redde. De ønsker spesielt ikke den vanære, strid og lidelse som lydighet mot Sannheten sørger for. Hver den som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, SKAL bli forfulgt. Av hvem? Guds folk selvfølgelig. 

Tryggheten du tror du eier på grunn av din uskyld og oppriktighet i troen på din Frelsers død, rekker ikke lenger enn til syndenes forlatelse. Men du hadde vel et håp om å stå igjen med mer enn syndenes forlatelse når det verk du har bygget på dine påstander om din neste skal prøves med ild? 

Salig er den som har ører å høre med. Han skal slippe å komme på skam.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 1783 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
30 dager siden / 1386 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
18 dager siden / 1137 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
22 dager siden / 1080 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
2 dager siden / 844 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
12 dager siden / 811 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 811 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 767 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere