Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Kritisk for Mali

Publisert rundt 8 år siden

Så seint som i fjor var Malis befolkning den nest mest fornøyde i Afrika med egne styresmakter med en positiv skåre på 74 %. Etter militærkuppet 22.mars i år er landet kastet ut ei stor krise. 30 år med stabilitet er ødelagt.

Militærkuppet, som ble rettferdiggjort med ønsket om en mer aktiv statsmakt mot opprørene i nord, førte til det motsatte. Opprøret i nord fikk tid og rom til å bre seg under de interne stridighetene mellom militære og politikere i hovedstaden Bamako. Nå når flere kriser rammer landet samtidig settes den positive utviklingen som har skjedd over tid i fattige Mali, og som jeg har kunnet registrere ved gjentatte besøk de siste ti årene, mange år tilbake.

Humanitær krise:Avlingene i 2011 var katastrofalt dårlige for Mali og nabolandene. Fordi nye avlinger ikke vil være i hus før ut på høsten, opplever landet og regionen en begynnende hungerskatastrofe. Som største norske aktør i landet har Normisjon allerede hjulpet flere kommuner med hirselager til å møte noe av den verste nøden, men utfordringene er langt større. Akkurat dette året er behovet for hjelp større enn på flere tiår, og det er ekstra ille at nødvendig humanitær hjelp skal stanses av militær, politisk og ideologisk maktkamp. Både Normisjon og andre hjelpeorganisasjoner vil høyne den humanitære innsatsen, men utfordringen nå er å finne de gode kanalene inn i landet og ut til folkene i distriktene.

Militær krise:Siden de maliske tuaregsoldatene til Gaddafi vendte tilbake fra Libya med tunge våpen i fjor, har situasjonen nord i Mali blitt stadig destabilisert. Tuaregene har lenge ønsket en egen stat i det indre av Nord-Afrika, litt parallelt med kurderne i Midt-Østen. Denne kampen ble intensivert i fjor, og etter hvert er den også blitt støttet av grupperinger med andre hensikter. Islamistiske grupper i nord, som Ansar Dine, sammen med islamistiske grupper fra andre land, som Boko Haram i Nigeria – med ideologisk slektskap til Al Qaida, har fått spillerom. Mens ledelsen blant tuaregene insisterer på at deres mål er nådd når de nå har kontroll over nordområdet og danner sin egen stat, er det tydelig at islamistene ser mot et helt Mali under shari’a-lovgivning. Dette møter massiv motstand i hele Mali.

Frihetskrise:De islamistiske gruppenes infiltrasjon har skapt en helt ny situasjon for menneskerettighetene i deler av landet. Mali har vært kjent for sin liberale religionspolitikk, samtidig som den muslimske dominansen har vært udiskutabel. Nå drives de kristne bort fra nord. Totalt har opprøret i nord ført til 300.000 mennesker på flukt internt og til de nærmeste nabolandene. I større byer som Timbuktu og Gao er alle kirker jevnet med jorden. De kristne har i stor grad blitt jaget på flukt. Grov kriminalitet er rettet mot folket, slik som massakre og voldtekt. Slørpåbud er innført, mot lokal skikk.

Politisk krise:Militæropprøret mot den tidligere presidenten, som var ansvarlig for både økende korrupsjon og mangel på militær handlekraft, har forsterket de andre krisene og gjort staten ytterligere ute av stand til å handle sakssvarende. Landet er avhengig av ny stabilitet som åpner for nødvendig hjelp. Vi som bygger sivilt samfunn i landet appellerer til media, til norske myndigheter og til det internasjonale samfunnet om å holde fokus på situasjonen i Mali, øve nødvendig politisk press og støtte de demokratiske kreftene.

Gå til innlegget

Realpolitikk forankra i prinsipiell tenking

Publisert rundt 8 år siden

Takk til redaktøren for ein god leiarartikkel om sjølvbestemt ekteskap i dagens papirutgåve.

Dei første signala i saka peika mot at KrFs programkomité ville privatisere ekteskapet ved å oppheve det som juridisk institusjon til fordel for ei lov som samlar alt om samliv. Kjenner vi andre sivilisasjonar som har vågd å privatisere det KrF elles held for å vere samfunnets grunncelle? Om det ikkje er dette komiteen vil, har dei ein viktig kommunikasjonsjobb å gjere framover. Det var uråd å blir meir klok av komitéleiarens utsegner i Dagsrevyen i går.

Det er ei prisverdig hensikt frå KrF å sikre trussamfunna fridom og rettar i møte med ekteskapslovgjevinga. Her tenker eg at dei offensivt må søke politiske alliansar for å forsvare dei sant liberale ideane slik at trussamfunn som minoritetar får bevare fridommen på prinsipielt grunnlag og ikkje blir utsett for ein slags fleirtalets illiberalitet. Poenget med ekteskapslovgivinga er likevel ikkje primært å sikre trussamfunna sine rettar men å sikre samfunnet gode ordningar og gjere verdiprioriteringar. Med dette prinsipielle utgangspunktet må ein komme tilbake til andre viktige spørsmål som trussamfunna sin vigselsrett og juridiske ordningar for andre samlivsformer. Det er no etterlate tvil frå programkomiteen i KrF rundt grunnlagsspørsmålet, om ekteskapet mellom ein mann og ei kvinne - med konsekvensar for relasjonen mor, far og barn, prinsipielt bør ha legal prioritet. Korleis skal vi elles tolke at komiteen vil fjerne dagens formulering om at "KrF er opptatt av å sikre ekteskapet mellom mann og kvinne i lovverket nettopp fordi dette har vist seg å være den mest stabile rammen rundt barns oppvekst, og fordi ekteskapet som en ordning mellom en mann og en kvinne har dype røtter i tro og tradisjon i kulturer over hele verden - uavhengig av religion og livssyn."? Her har komiteen en ideologisk ryddejobb å gjere.

Denne saka står, så langt eg kan tolke det frå utsida av partipolitisk aktivitet, om partiets sjel, på linje med abortsaka. Den har KrF arbeidd med på forbilledleg måte ved jamleg å halde den varm både prinsipielt når det gjeld grunnlovsforslag og praktisk når det rettar seg mot delsigrar for å få ned aborttala. Aktuelt viser eg til Laila Dåvøys viktige utspel desse dagane knytt avliving av foster som ein reddar livet til i naborommet og også kampen mot sorteringssamfunnet og tidleg ultralyd. Grunnprinsippet er fosterets menneskeverd og rett til liv.

Grunnprinsippet om samliv er at ekteskapet er for ein mann og ei kvinne og at dette er barns naturlege oppvekstramme. Den nye ekteskapslova er nok like uforanderleg som abortlova i det grunnleggande grepet av såkalla “sjølvbestemming” om liv og samliv i lang tid framover. Likevel er eit parti med forankring i kristne verdiar forplikta på å stå fast prinsipielt samtidig som det kjempar for delsigrar, ikkje minst inn mot barns rett til far og mor og i kampen mot surrogati. Grunnprinsippet må stå fast, som i abortsaka. Så får ein søke resultat i realpolitikken ut frå denne overtydinga, sjølv om det er politisk og kulturelt urealistisk å endre grunnprinsippa i desse lovene innan ei rimeleg framtid.

Gå til innlegget

Guds rikes tegn

Publisert over 9 år siden

Vi leker ikke med andre menneskers dype problemer. Vi overser dem heller ikke. Den kristne menighets forhold til sykdom må preges av denne dobbeltheten.

 

Vi har for mange vitnesbyrd om at overivrige og umodne disipler har strødd om seg med løfter om helbredelse og brutt seg inn i andre menneskers liv og smerte. Og vi hører alt for mange kristne som har vendt seg til å tenke med et underbibelsk verdensbilde som mer eller mindre ser bort fra underets Gud.  Hvordan skal vi manøvrere i dette landskapet, om vi vil være sant bibelske?

 

For det første er det en del av menneskelivets vilkår at vi skal dø. Ingen av oss er unntatt fra å erfare forgjengeligheten. Derfor opplever vi sykdom, kristne som alle andre. Ingen er unntatt fra hva det vil si å leve i denne verden. Dette er ikke opphevet i Jesu frelse. Vi trenger modne kristne som har dette avklarte forholdet til både livet og døden og som derfor kan møte mennesker i alle slags livssituasjoner med trygghet, frimodighet og respekt.

 

Jesu helbredet syke. Hele Israel ble ikke med det en frisk nasjon, heller ikke disippelfellesskapet. I en sum må vi regne med at de levde og døde omtrent som vi alle må. Jesus helbredet med referanse til en større virkelighet. Han var den som var sendt fra Gud som Guds sønn, Messias, frelser, og han oppfylte løftene om Han som skulle komme med den nye tids krefter. Guds rike var på gang, og helbredelsene hadde en primær hensikt med å synliggjøre og vitne om dette.

 

Når Jesus har gitt en helbredende tjeneste til sin menighet, er det som en fortsettelse av dette. Helbredelser sikter ikke mot friske, vellykkede, sterkttroende og framgangsrike menigheter men er vitnesbyrd om det som skal komme. Gud lar oss se glimt av det evige riket og lar oss smake små doser av evighetens krefter for å minne oss om at han en dag skal skape alle ting nye. Vår oppgave er ikke å helbrede folk. Slike løfter har ikke bibelsk dekning. Vi er derimot kalt til i Jesu kjærlighet å be for folk, med eller uten håndspåleggelse, med eller uten salving, aleine eller i fellesskap. Noen ganger griper Han inn med helbredelse av lidelsen. Ofte erfarer den syke den styrken som skal til for å bære sykdommen. Ofte må vi også være ærlige å si at det ikke gis ingen spesiell erfaring. Uansett har forbønn med seg et løfte om at Han som vi ber til, vil ta hånd om oss i og gjennom sykdom. I ærlighetens navn skjer det langt oftere enn at han for ei tid tar fra oss sykdom. Slik må det være for oss som lever under forgjenglighet.

 

Er det vanskelig å forstå hvorfor Gud ikke helbreder alle? Dersom utgangspunktet er at det normalt skulle være frukten av Jesu død og oppstandelse eller frukten av en trossterk bønn, blir dette et kjempeproblem. Men Bibelen er ikke der. Det normale er at alle mennesker lever under samme vilkår. Vi må avvenne oss med å tenke at Guds nærvær bare erfares når underet skjer. Englevakt er en realitet både når vi reddes på uforklarlig vis – og når den troende møter døden i kamp og smerte. Troen mister bærekraft dersom den primært skal forholde seg til de positive personlige erfaringene. Troens vesen er at den retter seg mot Han som har overvunnet synd og vondskap, sykdom og død – midt i vår kamp mot synd og vondskap, sykdom og død.

 

Landskapet av lidelse skal tres inn i med modenhet og respekt. Alle kristne kan be for syke, individuelt eller sammen med andre. Menighetens offentlige tjeneste med forbønn avtegnes i Bibelen likevel primært som en tjeneste som tilligger dens åndelige lederskap og særlige nådegaver som viser seg å være helbredende. Vi trenger unge og utålmodige påminnelser om troens frimodighet. Og det trengs modne kristne som gir disse rom – samtidig som de lidendes sårbare situasjon møtes med trygg visdom og kjærlighet.

Gå til innlegget

Begrepet ”tolkning”

Publisert over 9 år siden

Når bidragene fra Gelius kalles tolkninger, er det en feilaktig og tilslørende påstand.

Debatten om Einar Gelius’ seksuelle eskapader og vranglesninger av Bibelen har igjen ført fram begrepet ”tolkning”. Begrepet synes irrelevant for konteksten. Det ble en postmoderne mote i kjølvannet av en kort filosofisk periode i Frankrike å påstå at alt er subjektiv tolkning, ingenting er objektivt. I realfagene har dette aldri vært en problemstilling. Det ville ha vært en katastrofe for oss alle. Samfunnsvitenskapene, språkvitenskapen og filosofien gjorde seg ferdig med saken, herunder språkfilosofien. I teologien og religionskritikken ser det derimot ut som om dogmet skal leve videre, uten at argumentene for dette er særlig overbevisende.

 

Tolkning av en tekst, en situasjon, en oppførsel eller hva det måtte være må stå i et rimelig forhold til det som skal tolkes. En tekst kan ikke plutselig vris til egentlig å si det motsatte av det den åpenbart må ha betydd for dem som først hørte den. Tolkning handler om å finne fram til tekstens mening. Det betyr at den må leses historisk i samsvar med tekstsammenhengen. Tolkerens kontekst må avdekkes i så stor grad som mulig slik at våre forutsetninger for å forstå teksten på lang historisk avstand korrigeres. Det er ingen relevant forståelse av en tekst å lese inn subjektive ønsker fra vår nye kontekst. Vi kan fra vår kontekst spørre om teksten har noe å si til oss, men dette budskapet kan ikke være diametralt motsatt tekstens mening i sin opprinnelige kontekst.

 

Dette bør besinne både debattanter og journalister i påstander og spørsmålsstillinger. Når bidragene fra Gelius kalles tolkninger, er det en feilaktig og tilslørende påstand. Det er redelig nok å bryte med Guds ord og kirkens bekjennelse, men det er uredelig å framføre ståsted i direkte strid med dette som én tolkning blant mange. Heldigvis har både Dagbladets kommentator ved boklanseringen i oktober og Arnfinn Pettersen i Humanist tankeklarhet til å se dette. Flere burde lytte til deres betraktninger. Politiker Stokkan Grande slåss for Gelius’ ”tolkninger” for å sikre folkets religion og etikk i kirka, og forlegger Juritsen mener religionsfriheten angripes. Men er det i samsvar med trossamfunns vesen å styres av politikere og folkemening? Og når ble det religionsfrihet innenfor trossamfunn? Kan vi be om en gjenoppdagelse av logikken som disiplin?

Gå til innlegget

Dåp og folkekyrkje

Publisert over 10 år siden

Vikarprest Nils Beite har berre tatt Guds ord på alvor. Det er ein trussel mot den nye folkekyrkjeideologien. Derfor er det veldig verdifullt at hans eigen biskop har gitt han full ryggdekning. I forlenginga av det som skjedde, treng kyrkja å vekke liv i to svært viktige debattar om eiga tru og forvaltning. Den første handlar om oppgjer med den billege nådeforståinga som har fått oss til å tenke at dåpen er utan føresetnader. Den andre handlar om konsekvensane av at vaksne menneske med vitande og vilje sørger for å sette til verda juridisk farlause barn.

 

Kristen dåp er ikkje til allmenn utdeling som ein religiøs service i eit samfunn. Dåpen er porten til eit liv i tru og etterfølging. Ved dåp av barn betyr dette at kyrkja til alle tider har sett krav til foreldre og oppseding. Då sambuarskapet etter kvart tok over som normal inngang til ekteskapet i samfunnet vårt, blei det naturlegvis ein stor trussel mot sjølve folkekyrkjeideologien, fordi det utfordra samanhengen mellom den gåva og forpliktinga som Gud gir i dåpen. Bohoeffers åtvaring mot billege sakrament  utan kall til etterfølging har måtte vike, ikkje fordi han er ubibelsk men fordi det blir for krevande for kyrkja å halde på posisjonen sin som godt likt religiøs serviceorgan. Kven orkar å vere prest med risiko for å bli uthengt for å ta konsekvensane av at småbarnsforeldre gjer valg som inneber at dei ikkje kan oppdra barnet i kristen forsaking og tru?

 

Så strammar den offentlege radbrekkinga av ekteskapet til skruen. Ei kyrkje i strid med seg sjølv, utstyrt med valgfri lære i spørsmålet om rett og galt når det gjeld homoseksuelt samliv, får nye utfordringar. Og spørsmålet er stort, ikkje berre fordi det bryt mot Guds ord om seksualitet og samlivsform, men fordi vaksnes rett til å velge seg farlause barn bryt med dei mest grunnleggande menneskerettane: barns rett til far og mor. Etter kvart kjem fedrar heim frå utlandet med morlause barn, fødd av surrogatmødrer. Det er ennå ulovleg etter norsk lov. Dei vil kreve dei samme servicerettane i folkekyrkja som alle andre. Kva vil kyrkja svare på desse krava?

 

Kanskje vinn ei slapp kyrkje folk, media og politikarar for ei tid, men det er ei støtte som fører til  politisk kontroll, medieforakt og folkeleg likesæle. Ei kyrkje som gir opp seg sjølv og ser bort frå evangeliets dyre nåde for å tekkast opinionen, er dømt til å tape misjonalt. Den omfattar mange men vinn få. Jesu bodskap var at vi må rekne med å vere få, men at han gjennom desse og ved sin Ande kan nå dei mange. Elles hadde han neppe gitt dei elleve misjonsbodet til alle folkeslag. For evangeliets og misjonens sak treng vi eit oppgjer med folkekyrkjeideologien  - om folkekyrkja skal kunne bergast.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2671 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1880 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1027 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 975 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 611 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere