Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Guds rikes tegn

Publisert over 8 år siden

Vi leker ikke med andre menneskers dype problemer. Vi overser dem heller ikke. Den kristne menighets forhold til sykdom må preges av denne dobbeltheten.

 

Vi har for mange vitnesbyrd om at overivrige og umodne disipler har strødd om seg med løfter om helbredelse og brutt seg inn i andre menneskers liv og smerte. Og vi hører alt for mange kristne som har vendt seg til å tenke med et underbibelsk verdensbilde som mer eller mindre ser bort fra underets Gud.  Hvordan skal vi manøvrere i dette landskapet, om vi vil være sant bibelske?

 

For det første er det en del av menneskelivets vilkår at vi skal dø. Ingen av oss er unntatt fra å erfare forgjengeligheten. Derfor opplever vi sykdom, kristne som alle andre. Ingen er unntatt fra hva det vil si å leve i denne verden. Dette er ikke opphevet i Jesu frelse. Vi trenger modne kristne som har dette avklarte forholdet til både livet og døden og som derfor kan møte mennesker i alle slags livssituasjoner med trygghet, frimodighet og respekt.

 

Jesu helbredet syke. Hele Israel ble ikke med det en frisk nasjon, heller ikke disippelfellesskapet. I en sum må vi regne med at de levde og døde omtrent som vi alle må. Jesus helbredet med referanse til en større virkelighet. Han var den som var sendt fra Gud som Guds sønn, Messias, frelser, og han oppfylte løftene om Han som skulle komme med den nye tids krefter. Guds rike var på gang, og helbredelsene hadde en primær hensikt med å synliggjøre og vitne om dette.

 

Når Jesus har gitt en helbredende tjeneste til sin menighet, er det som en fortsettelse av dette. Helbredelser sikter ikke mot friske, vellykkede, sterkttroende og framgangsrike menigheter men er vitnesbyrd om det som skal komme. Gud lar oss se glimt av det evige riket og lar oss smake små doser av evighetens krefter for å minne oss om at han en dag skal skape alle ting nye. Vår oppgave er ikke å helbrede folk. Slike løfter har ikke bibelsk dekning. Vi er derimot kalt til i Jesu kjærlighet å be for folk, med eller uten håndspåleggelse, med eller uten salving, aleine eller i fellesskap. Noen ganger griper Han inn med helbredelse av lidelsen. Ofte erfarer den syke den styrken som skal til for å bære sykdommen. Ofte må vi også være ærlige å si at det ikke gis ingen spesiell erfaring. Uansett har forbønn med seg et løfte om at Han som vi ber til, vil ta hånd om oss i og gjennom sykdom. I ærlighetens navn skjer det langt oftere enn at han for ei tid tar fra oss sykdom. Slik må det være for oss som lever under forgjenglighet.

 

Er det vanskelig å forstå hvorfor Gud ikke helbreder alle? Dersom utgangspunktet er at det normalt skulle være frukten av Jesu død og oppstandelse eller frukten av en trossterk bønn, blir dette et kjempeproblem. Men Bibelen er ikke der. Det normale er at alle mennesker lever under samme vilkår. Vi må avvenne oss med å tenke at Guds nærvær bare erfares når underet skjer. Englevakt er en realitet både når vi reddes på uforklarlig vis – og når den troende møter døden i kamp og smerte. Troen mister bærekraft dersom den primært skal forholde seg til de positive personlige erfaringene. Troens vesen er at den retter seg mot Han som har overvunnet synd og vondskap, sykdom og død – midt i vår kamp mot synd og vondskap, sykdom og død.

 

Landskapet av lidelse skal tres inn i med modenhet og respekt. Alle kristne kan be for syke, individuelt eller sammen med andre. Menighetens offentlige tjeneste med forbønn avtegnes i Bibelen likevel primært som en tjeneste som tilligger dens åndelige lederskap og særlige nådegaver som viser seg å være helbredende. Vi trenger unge og utålmodige påminnelser om troens frimodighet. Og det trengs modne kristne som gir disse rom – samtidig som de lidendes sårbare situasjon møtes med trygg visdom og kjærlighet.

Gå til innlegget

Begrepet ”tolkning”

Publisert over 8 år siden

Når bidragene fra Gelius kalles tolkninger, er det en feilaktig og tilslørende påstand.

Debatten om Einar Gelius’ seksuelle eskapader og vranglesninger av Bibelen har igjen ført fram begrepet ”tolkning”. Begrepet synes irrelevant for konteksten. Det ble en postmoderne mote i kjølvannet av en kort filosofisk periode i Frankrike å påstå at alt er subjektiv tolkning, ingenting er objektivt. I realfagene har dette aldri vært en problemstilling. Det ville ha vært en katastrofe for oss alle. Samfunnsvitenskapene, språkvitenskapen og filosofien gjorde seg ferdig med saken, herunder språkfilosofien. I teologien og religionskritikken ser det derimot ut som om dogmet skal leve videre, uten at argumentene for dette er særlig overbevisende.

 

Tolkning av en tekst, en situasjon, en oppførsel eller hva det måtte være må stå i et rimelig forhold til det som skal tolkes. En tekst kan ikke plutselig vris til egentlig å si det motsatte av det den åpenbart må ha betydd for dem som først hørte den. Tolkning handler om å finne fram til tekstens mening. Det betyr at den må leses historisk i samsvar med tekstsammenhengen. Tolkerens kontekst må avdekkes i så stor grad som mulig slik at våre forutsetninger for å forstå teksten på lang historisk avstand korrigeres. Det er ingen relevant forståelse av en tekst å lese inn subjektive ønsker fra vår nye kontekst. Vi kan fra vår kontekst spørre om teksten har noe å si til oss, men dette budskapet kan ikke være diametralt motsatt tekstens mening i sin opprinnelige kontekst.

 

Dette bør besinne både debattanter og journalister i påstander og spørsmålsstillinger. Når bidragene fra Gelius kalles tolkninger, er det en feilaktig og tilslørende påstand. Det er redelig nok å bryte med Guds ord og kirkens bekjennelse, men det er uredelig å framføre ståsted i direkte strid med dette som én tolkning blant mange. Heldigvis har både Dagbladets kommentator ved boklanseringen i oktober og Arnfinn Pettersen i Humanist tankeklarhet til å se dette. Flere burde lytte til deres betraktninger. Politiker Stokkan Grande slåss for Gelius’ ”tolkninger” for å sikre folkets religion og etikk i kirka, og forlegger Juritsen mener religionsfriheten angripes. Men er det i samsvar med trossamfunns vesen å styres av politikere og folkemening? Og når ble det religionsfrihet innenfor trossamfunn? Kan vi be om en gjenoppdagelse av logikken som disiplin?

Gå til innlegget

Dåp og folkekyrkje

Publisert over 9 år siden

Vikarprest Nils Beite har berre tatt Guds ord på alvor. Det er ein trussel mot den nye folkekyrkjeideologien. Derfor er det veldig verdifullt at hans eigen biskop har gitt han full ryggdekning. I forlenginga av det som skjedde, treng kyrkja å vekke liv i to svært viktige debattar om eiga tru og forvaltning. Den første handlar om oppgjer med den billege nådeforståinga som har fått oss til å tenke at dåpen er utan føresetnader. Den andre handlar om konsekvensane av at vaksne menneske med vitande og vilje sørger for å sette til verda juridisk farlause barn.

 

Kristen dåp er ikkje til allmenn utdeling som ein religiøs service i eit samfunn. Dåpen er porten til eit liv i tru og etterfølging. Ved dåp av barn betyr dette at kyrkja til alle tider har sett krav til foreldre og oppseding. Då sambuarskapet etter kvart tok over som normal inngang til ekteskapet i samfunnet vårt, blei det naturlegvis ein stor trussel mot sjølve folkekyrkjeideologien, fordi det utfordra samanhengen mellom den gåva og forpliktinga som Gud gir i dåpen. Bohoeffers åtvaring mot billege sakrament  utan kall til etterfølging har måtte vike, ikkje fordi han er ubibelsk men fordi det blir for krevande for kyrkja å halde på posisjonen sin som godt likt religiøs serviceorgan. Kven orkar å vere prest med risiko for å bli uthengt for å ta konsekvensane av at småbarnsforeldre gjer valg som inneber at dei ikkje kan oppdra barnet i kristen forsaking og tru?

 

Så strammar den offentlege radbrekkinga av ekteskapet til skruen. Ei kyrkje i strid med seg sjølv, utstyrt med valgfri lære i spørsmålet om rett og galt når det gjeld homoseksuelt samliv, får nye utfordringar. Og spørsmålet er stort, ikkje berre fordi det bryt mot Guds ord om seksualitet og samlivsform, men fordi vaksnes rett til å velge seg farlause barn bryt med dei mest grunnleggande menneskerettane: barns rett til far og mor. Etter kvart kjem fedrar heim frå utlandet med morlause barn, fødd av surrogatmødrer. Det er ennå ulovleg etter norsk lov. Dei vil kreve dei samme servicerettane i folkekyrkja som alle andre. Kva vil kyrkja svare på desse krava?

 

Kanskje vinn ei slapp kyrkje folk, media og politikarar for ei tid, men det er ei støtte som fører til  politisk kontroll, medieforakt og folkeleg likesæle. Ei kyrkje som gir opp seg sjølv og ser bort frå evangeliets dyre nåde for å tekkast opinionen, er dømt til å tape misjonalt. Den omfattar mange men vinn få. Jesu bodskap var at vi må rekne med å vere få, men at han gjennom desse og ved sin Ande kan nå dei mange. Elles hadde han neppe gitt dei elleve misjonsbodet til alle folkeslag. For evangeliets og misjonens sak treng vi eit oppgjer med folkekyrkjeideologien  - om folkekyrkja skal kunne bergast.

Gå til innlegget

Minareter og minoriteter

Publisert over 9 år siden

Generalsekretær Bjørn Wegge fortjener ros for å ha satt det triste resultatet fra folkeavstemningen i Sveits i et viktig perspektiv. Han har vært tydelig på at situasjonen i Sveits nå blir helt uakseptabel. Jeg ser ikke spor av at Wegge ønsker at muslimer i Europa skal diskrimineres i det offentlige rom. Men når så galt er, burde resultatet Sveits føre til refleksjon også hos europeiske muslimer over hvilke vilkår som råder i de landene der de har sine religiøse og kulturelle røtter. Hvem med rimelig kunnskap om religionsforfølgelse kan være uenig i det? Selvsagt vil vi at de mange tyrkiske muslimene i Sveits skal få bygge minareter til sine moskeer, men det må være lov til å bemerke at det landet de har bakgrunn i, aktivt hindrer offentlig kristen virksomhet, og har gjort det i generasjoner.

Derfor er det en selsom opplevelse å være vitne til dem som bruker krefter på å reagere negativt på hans refleksjoner. Den nye generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, snur saken på hodet ved å anklage menneskerettsforkjemperen Wegge for å gjøre kristnes situasjon vanskeligere i muslimske land. Derimot er det fare for at verdenslederens kommentarer blir lagt merke til med tilfredshet i land der de ikke burde høres. Han røper jo selv at han er redd for at den norske debatten kan skade kristens kår i muslimske land. Hva forteller det om mange av disse landene? Det er å håpe at Fykse Tveit i sitt kommende virke tar lærdom av kirkeøkumenikkens gamle unnfallenhet i møte med undertrykkelse av kristne minoriteter i samfunn styrt av etter ikke-demokratiske prinsipper og slik gir organisasjonen en ny kurs.

Like forunderlig er det å lese Shoaib Sultans reaksjoner på vegne av Islamsk Råd Norge om at Wegge ikke er særlig godt informert om religionsforfølgelse og at dette som regel bare handler om tungrodde byråkratier. Jeg klarer ikke helt å skjønne om han er kunnskapsløs eller om han aktivt overser egen kunnskap. Han opptrer ellers som en reflektert samfunnsdebattant og kan derfor neppe være uvitende. Og jeg har alltid hørt ham som en integrert person i det offentlige rom. Det harmonerer ikke med å feie åpen viten under teppet. Har har rett i at kristent arbeid ikke blir hindret i alle muslimsk dominerte land. Det påstår heller ikke Wegge. Normisjon har en stor misjonsvirksomhet i Mali, og kirka der opplever stor frihet og åpenhet fra ulike myndigheter. I land som Aserbajdsjan og Bangladesh opplever våre samarbeidspartnere og kontakter derimot stor fare om de henvender seg til muslimer med evangeliet, og alt tyder på at disse landene er representative for den store majoritet av muslimske land, inkludert hele Sentral-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika. Vestlige muslimske ledere blir ikke troverdige i samfunnsdebatten dersom de lukker øynene for dette.

Gå til innlegget

Valgets viktigste verdi

Publisert nesten 10 år siden

Menneskeverdet er valgets viktigste verdi

Ulike grupper av kristne er aktive inn mot stortingsvalget. Det er viktig at kristne engasjerer seg i samfunn og politikk. Samtidig er det viktig å understreke at kristenfolket i betydningen Jesu etterfølgere i mange politiske spørsmål er en uensartet gruppe. Bibelen skal ikke brukes som basis for detaljert politisk meningsdanning. Derimot kan vi sette ord på noen avgjørende verdier og prinsipper som gis både gjennom troen på Gud som skaper, vektleggingen av menneskets verdi og forvalteransvar og Jesu og profetenes forkynnelse av rettferdighet og omsorgen for de fattige. Som kristne ledere vil vi peke på det vi mener er den mest avgjørende samfunnsetiske verdi og noen konsekvenser som det er viktig å trekke av denne.

Hvert menneske har en uendelig verdi, gitt av Gud. Dette ligger under vår tenkning om menneskets grunnleggende rettigheter. Mest grunnleggende er retten til selve livet. Derfor er det politikernes kall å sørge for vern om menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død. I vår kultur har dette lenge vært krenket av en liberal abortlov og av tilrettelegging for sorteringssamfunnet gjennom deler av lovgivningen om bioteknologi. Ved dette valget har i vi i tillegg fått opp spørsmålet om aktiv dødshjelp. Vi ser på dette som svært alvorlige anslag mot menneskets gudgitte verdi fra unnfangelse til naturlig død. Derfor er det viktig å få politikere som med prinsipiell tenkning kan stå imot fristelsen til å gjøre menneskeliv til middel for andre, enten det grunngis ut fra sosialistisk, liberalistisk eller ateistisk ideologi.

Verdens store sosiale urettferdighet med økende fattigdomskløft og tusener av barn som dør daglig av sykdommer som vi med enkle midler kan helbrede eller hindre, er en alvorlig trussel mot menneskeverdet og retten til liv. Vi ber om politikere som er modige nok til å ta upopulære valg for at vi i verdens rikeste land skal gå foran, både gjennom effektiv bistand, rettferdig handel og lavere vestlig forbruk, for å fjerne fattigdom og kjempe for rettferdighet. Den menneskeskapte klimatrusselen, med millioner av klimarelaterte flyktninger, utgjør en daglig trussel mot selve livet for enorme mengder av fattige mennesker. Både for de fattige i vår verden og med tanke på ansvaret for kommende generasjoner trenger vi politikere som er pådrivere for alternative energiformer og et lavere forbruk, og som er mer opptatt av hvordan har det og hvordan vi fordeler rettferdig enn hvordan vi som rike skal skaffe oss mer.

Hvert barn som fødes inn i vår verden, har en far og en mor, og har en selvsagt rett til å kjenne disse og under normale omstendigheter bo og vokse opp hos dem. Vi trenger politikere som vil redefinere ekteskapet som livslang samlivsform mellom en mann og ei kvinne og som sikrer barnets rett til far og mor. Samtidig må politikerne respektere at oppdragelse ikke er et offentlig anliggende men er foreldrenes ansvar, både slik at verdiene i den offentlige skolen er i pakt med flertallets ønske og at alle minoriteter sikres lik rett til å benytte andre skoler etter livssynsmessig overbevisning.

Vi oppfordrer alle kristne i Norge til bønn for våre politikere og for valget. Vi vil be om at de nærsynte og egoistiske perspektivene ikke skygger for de store spørsmålene av lang verdi. Og vi vil be om at politikerne er ærlige og saklige, slik at politikerforakt ikke får mer rom.

Rolf Ekenes, daglig leder NORME

Erling Ekroll, generalsekretær Norsk Søndagsskoleforbund

Erik Furnes, generalsekretær Indremisjonsforbundet

Kåre Rune Hauge, generalsekretær Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag

Rolf Gunnar Heitmann, generalsekretær Den norske Israelsmisjon

Rolf Kjøde, generalsekretær Normisjon

Arnfinn Løyning, synodeformann Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Ola Tulluan, generalsekretær Norsk Luthersk Misjonssamband

Kjetil Aano, generalsekretær Det Norske Misjonsselskap

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3288 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2422 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2356 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1809 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1636 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1490 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1390 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere