Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Tapt liberalitet?

Publisert over 7 år siden

Ståle Solbergs kamp er en prinsipiell kamp om enkeltmenneskers frihet på et elementært plan. Han fortjener støtte også fra sine politiske meningsmotstandere for retten til å handle som han har gjort.

Når loven garanterer for at anklagede må kunne bevise sin uskyld for å slippe fri, har idealet om enkeltmenneskets frihet tapt.

Dette rammer Ståle Solberg i Østfold som bare har benyttet seg av den opplagte retten til å bestemme selv med tanke på utleie av sitt eget hus. Han har aldri møtt de som ønsket å leie. De har aldri sett huset som i sin tid kunne være aktuelt. De har laget et spill der de fikk boltre seg som offer i media. Så ville de gå i retten for seinere å trekke seg da retten signaliserte at dette ikke var noen sak. Da var det lettere å melde saken inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), der de visste at de hadde en alliert. Paret var lesbisk. Utleier var en politiker som hadde stått opp mot den nye definisjonen av ekteskapet i 2008. Slikt skal ikke gå ustraffet hen. 

«Dom». Så har ombudet talt. Ingen lit festes til utleiers erklæring om at han var ukjent med parets sivile status da han endret utleieplanene sine, enda han kan føre vitner for akkurat det. Dermed fant LDO grunnlag for å avsi sin «dom» uten bevis og på tvers av Tingrettens utsagn om at saken ikke hadde rettslig interesse. Store pengebeløp og mye tid har gått med til de avbrutte rettslige rundene og til bevisføring for LDO. Men Solberg er av den sunne oppfatning at skyld må bevises og at enkeltmennesker ikke skal kunne trakasseres slik i forvaltningen av egen, ordinær eiendom. Med det har han gitt samfunnet en test på den liberaliteten som de fleste taler for.

Prinsipielle, liberale politikere må på banen og besvare noen avgjørende spørsmål. LDO er et statlig forvaltningsorgan med uttalerett i saker om eventuell diskriminering. Ingen anfekter det. I tillegg er LDO en ideologibærer som påviselig legger retorikk og interesser tett opp til blant annet Landsforeningen for Lesbiske og Homofile (LLH) og et statlig interesseorgan som framfører den ideologi som for tiden har politisk flertall. Med slike roller må politikerne offentlig tydeliggjøre at LDO ikke er eller skal te seg som et domsorgan. Et liberalt samfunn gjenkjennes på at det makter å behandle med respekt dem som står opp mot majoritetspresset med alternative holdninger, i denne sammenhengen holdninger som inntil nylig var selvsagte i norsk lovverk. 

Tvinge? Familien Solberg avklarte at de hadde bestemt seg for ikke å leie ut før det ble kjent at det aktuelle paret - som aldri har villet møte dem, var lesbisk. Men om så ikke var tilfelle, er det i pakt med sann liberalitet å hindre enkeltmennesker å leie ut ordinær eiendom som de selv vil? Har staten rett til å tvinge menneskers valg i så enkle spørsmål, og på en særlig måte: Har staten rett til å tvinge menneskers samvittighet på denne måten? Lovverket, om det tolkes rett når det legges slike forbud for den vanlige, lille mann, er i så fall blitt illiberalt.

Sosialismens veg. Når samfunnet ikke nøyer seg med å innføre lover som minoriteter er verdimessig djupt i konflikt med men gjør majoritetens prinsipper absolutte for privat forvaltning, forvandler det hele seg til absolutt illiberalitet. Det har alltid vært sosialismens veg, ikke bare i østlige diktaturer. Jeg appellerer til alle politikere som hevder sin liberalitet: Stå opp mot ensrettingen og tvangen og slipp vanlige folk fri til å kunne gjøre egne valg i egen forvaltning. Solbergs kamp er en prinsipiell kamp om enkeltmenneskers frihet på et elementært plan. Han fortjener støtte også fra sine politiske meningsmotstandere for retten til å handle som han har gjort.

INNLEGGET STOD FØRST PÅ TRYKK I VÅRT LAND 07.12.2012

Gå til innlegget

Rettferda kan ikkje vente!

Publisert nesten 8 år siden

Det blei siste gongen eg fekk ein skikkeleg prat med pater Arnfinn Haram. Vi sat på ein restaurant i Oslo sist vår og snakka om store og viktige spørsmål.

Denne kvelden drøfta vi korleis vi kan løfte den bibelske bodskapen om rettferd og nøysemd slik at den blir ei samfunnsendrande kraft. Han var ein ekte 68’ar, influert av impulsar som eg og fekk med meg i tenåra: radikalt engasjement for ei rettferdig global fordeling og kamp for nye økonomiske verdsordningar. Utopiar frå 70-talet? Tja. Fattigdomskløfta har berre auka alle åra sidan, mens den radikale studentgenerasjonen har sikra seg alle rettar ved bordet. Og no startar åra då dei innleier sin lange siste fase med pensjonsordningar som ikkje ein gang norsk superøkonomi har sjanse til å bere. Ikkje berre er verdas fattige ei moralsk og politisk gigantutfordring for historias rikaste land. Også kommande generasjonar i Norge vil ha litt av kvart å stille oss til ansvar for.

“Rettferda kan ikkje vente” erklærte ein stor breidde av kristne leiarar i Norge på slutten av 1970-talet, med biskop Erling Utnem som ei leiande kraft. Den norske kyrkja følgde i 1996 opp med noko av det beste ho har produsert i innstillinga “Forbruk og rettferd”, med biskop Odd Bondevik i spissen. Ingen av desse arbeida passar veldig godt med den rådande politiske og folkelege mentaliteten i kongeriket, men som kristne har vi ikkje lov til å sleppe taket i utfordringane. Det er Gud som kallar både til rettferd og til ansvar.

Den lånebaserte vestlege økonomien for stadig auka forbruk gjennomlever svære krisetider. Det såg vi i 2008, og det ser vi i år. Løysingane i 2008 råka mest i det fattige sør ved at matprisane gjekk rett til vers, enda det var Vesten som skapte problema. Dette året er det så langt Europa som sjølv må ta støyten. I 2008 opplevde vi det utrulege at finansministeren frå SV oppmoda folket til større privat pengebruk for å berge marknaden. LO-sjefen gjentok dette i julestria i 2011 då det såg ut til at folk brukte mindre enn året før. Han kunne slappe av. Tala ved nyttår viste at kjøpefesten ikkje hadde stilna. I sommar bad energiministeren om at vi måtte auke energiforbruket vårt, og jamvel Erik Solheim sa - etter at han gjekk som miljø- og bistandsminister, at auka vekst er einaste vegen til å løfte dei fattige globalt. Alle snakkar kapitalismens språk. Marknaden skal rå. Kapitalkreftene skal berge oss.

No kan Solheim sitt poeng ha noko for seg, fordi han primært snakkar om økonomisk vekst i Sør. For å stimulere dette trengs det meir enn milde bistandsgåver. Fattige land treng næringsliv og handel for å utvikle velstand. Solheim utfordrar på denne måten gamle sosialistar til også å tenke marknad. Men den nødvendige veksten i Sør må få konsekvensar for oss i Nord og måten vi lever på. Verken jorda, vatnet eller lufta kan bere veksten hos oss rike. Då er spørsmålet: Er ein eller annan form for kapitalisme det beste vi kan komme opp med når vi skal svare på aukande fattigdomskløft og ei klimautvikling som endrar jord og hav, liv og samfunn? 1800-talets marxisme gjekk heldigvis på skraphaugen. Kva gode grunnar finns det for at 1800-talets kapitalisme skal ha ideologisk råderett i ein totalt ny global situasjon? Kvar er den politiske viljen til å skape rettferdige alternativ når sjølv raudgrøne politikarar talar den frie marknaden sitt klare språk?

Den globale uretten er vårt største moralske og politiske dilemma, og den heng nøye saman med den globale økologiske krisa. Finns der farbare vegar framover for å løyse dette? Svara mine er færre enn spørsmåla. Ofte adresserer vi saka individuelt med formaning til tiende og ein enkel livsstil utan privat overforbruk. Her har misjonsrørsla lenge gått fremst. Sjølv om den berande generasjonen i å ta dette på alvor er i ferd med å gå i grav, ser eg stadig nye generasjonar av unge kristne som lar seg utfordre av det som hang over senga mi i tenåra frå 1.Joh.3,17: “Men den som har meir enn nok å leve av, og likevel lèt att hjartet sitt når han ser bror sin lide naud, korleis kan han ha Guds kjærleik i seg?” Min generasjon slepp å prioritere når vi gir ut frå spørsmålet om kva vi har til overs og ikkje ut frå spørsmålet om kva som trengs. Sjølv om vi i dag sjeldan ofrar, har eg likevel tru på å utfordre den enkelte. Vi kan komme eit stykke med dei brennande hjarta.

Det bibelske engasjementet for rettferda, for dei fattige og for skaparverket er likevel også sosialetisk. Det er maktsystema vi lagar som skapar utfordringane. Dette kan berre løysast ved at vi gjer det saman, nasjonalt og internasjonalt. Midt i dette årtusenet vil jorda huse ni milliardar menneske, to milliardar meir enn i dag. Kampen om ressursane vil strammast til. Skal vi oppnå eit minimum av rettferd, treng vi ei radikal omfordeling av jordas avgrensa ressursar, samtidig som vi brukar ressursane smartare. Profetane forkynner overfor Israels leiarar at Gud ser til den arme og held ansvarleg alle “som undertrykker småkårsfolk og knuser fattige” (Am.4,1). Som kyrkje skal vi forkynne det same.

Samtalen med Arnfinn handla om mellomnivået. Går det an å reise eit alternativ, leve ein alternativ økonomi som løftar oss vidare frå eit einsamt individnivå og utfordrar samfunnet ved at tilstrekkeleg mange faktisk forpliktar seg til kvarandre og til Gud – for gudstrua og skaparverkets del? Den kristne kyrkja har dette potensialet til å vere endringsagent. Det er hennar oppdrag å kalle oss frå avgudsdyrking til å dyrke Gud og ikkje skapningen, til kamp for rettferd og nestekjærleik og omsorg for skaparverket. Kyrkja ber i seg Guds rikes teikn og skal leve ut Kristi forsoning, han som “forsona alt med seg, det som er i himmelen, og det som er på jorda, då han skapte fred ved hans blod på krossen.” (Kol.1,20)

Når Paulus utfordrar dei kristne fellesskapa i Tyrkia og Europa til å gi til dei fattige søskena i Judea, brukar han to gongar eit ord som hadde ganske radikale politiske undertonar i samtida når han seier at “det skal vere likt” (2.Kor.8,13f) i den kristne kyrkja. Internasjonalt. Slik utfordrar han ikkje berre den enkelte men heile den kristne kyrkja til å leve ut teikna på det nærverande og kommande gudsriket slik at vi deler likt, løftar dei undertrykte, gir dei fattige rom til å reise seg, spreier kunnskap og fremjar god helse. Eit samla folk av Jesu etterfølgjarar gjer evangeliet synleg og truverdig ved å leve annleis med tiende (eller meir!), ein enkel livsstil, gjenbruk og alternative måtar å tenke velferd på. Gud kallar oss som følgjer Jesus til å likne Jesus i nestekjærleik og nøysemd, i kamp for den svake og for ei rettferd som ikkje kan vente. Også slik skal vi gjere Han kjent så han blir trudd, elska og etterfølgd.

Djupt inne i meg høyrer eg allereie tilbakemeldinga om utopi, men eg aksepterer den ikkje. Vi har ikkje lov til å svikte rettferda. Lausannepakta frå 1974 forpliktar alle underskrivarane til ein enkel livsstil. Forpliktinga frå Cape Town 2010 er enda sterkare, fordi ropet frå dei fattige kyrkjene etterlyser kva som er eit bibelsk, evangelisk alternativ til framgangsteologiens lettvinte og ukristelege svar i møte med fattigdommens desperate spørsmål. Som misjonsleiar kan eg ikkje la dette ligge. Til det kjem utfordringane dagleg altfor nær.

Gå til innlegget

Klima og rettferdighet

Publisert nesten 8 år siden

Den økologiske krisen er symptomet på et samfunn som har gått seg vill. Skal vi løse klimautfordringene trenger vi en samfunnsmodell som ikke baserer seg på fortsatt vekst og forbruk.

Klimaforandringer utgjør trolig den største trusselen mot vår egen klode – og dermed også for fred, sikkerhet og en bærekraftig utvikling for milliarder av mennesker. Til tross for dette tar vi ikke trusselen på alvor, toppolitikere så vel som mannen i gata. Også som kirke svikter vi i å etablere en alternativ, bærekraftig livsstil. Den globale oppvarmingen skyter fart, mens viljen til å gjennomføre globale klimatiltak står på stedet hvil.

Sosialt engasjement står sterkt i kristen tenkning. Å handle i henhold til det vi tror på er radikalt – og ofte mer politisk enn vi er vant til å tenke. Derfor ønsker vi å si klart og tydelig: Klimatrusselen er reell og må ikke gjøres til en kasteball i et partipolitisk spill. Vi vil innstendig oppfordre våre politikere til å finne gode løsninger på hvordan Norge skal løse sine forpliktelser overfor verdenssamfunnet. Vi er et rikt land med store ressurser og god forvaltning, men rikdommen er et tveegget sverd. Rikdommen gjør oss i stand til å ta ansvar og gå foran med et godt eksempel, men rikdom gjør oss også sløve og blinde. Jesus utfordret de rike, og Paulus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt.

Siden det første klimamøtet i Rio i 1992 har det skjedd en formidabel økonomisk vekst mange steder i Sør. Millioner er løftet ut av fattigdom. Det er et gode. Likevel trues hele vårt eksistensgrunnlag av en økonomisk utvikling basert på ukontrollert vekst og høyt forbruk, der gapet mellom rik og fattig øker. Vekstspiralen er verken bærekraftig eller rettferdig. Økt forbruk er selve forutsetningen for at denne økonomien skal fungere. Problemet er at jordkloden allerede nærmer seg ”nokpunktet” for naturens tåleevne med tanke på at vi vil vokse fra 7 til 9 milliarder mennesker innen 2050.

Bak festtalene og de gode formuleringene under klimakonferansen Rio+20 er det lite endringsvilje å spore i form av penger og forpliktelser. Ingen ønsker å gjøre seg upopulære ved å påpeke det opplagte, nemlig at den økologiske krisen ikke kan løses uten å utfordre det gjeldende økonomiske systemet. Men når økologien taper for økonomien er det bare et spørsmål om tid før alle taper. Vi løser ikke klimakrisen uten en ny samfunnsmodell, som gir sann mellommenneskelig velstand uten fortsatt økonomisk vekst for oss rike.

Som kristne og ledere for Norges største misjonsorganisasjoner vil vi vise til vårt felles ansvar. En samlet kristen kirke vil utgjøre en forskjell i verden. Hemmeligheten er fellesskapet. Å forplikte seg til et fellesskap er radikalt. Det er avgjørende på vei til ei bærekraftig framtid. Vi ønsker å løfte fram gode kristne idealer: nøysomhet, nestekjærlighet, arbeid, hengivelse. Dette er verdier med virkelig bærekraft, og de viser oss en annen forståelse av velstand som minner om den “shalom” som omtales i Det gamle testamentet, en rettferdig fred som søker fellesskapets og vår nestes beste.

Som mennesker har vi en tendens til å ville ta Guds plass. Alternativet er å vende seg til Gud og gjennom bønn søke trøst for motløshet, hente ressurser til engasjement og søke tilgivelse for våre synder. Slik vil vi vende oss fra et forbruk som belaster Guds skaperverk og gjør oss til avgudsdyrkere. I bønn åpner vi oss for Han som kan forvandle menneskers hjerter og deretter samfunnet og de maktrelasjonene som preger dette.

 

Jeffrey Huseby, generalsekretær Det Norske Misjonsselskap

Rolf Kjøde, generalsekretær Normisjon

Øyvind Åsland, generalsekretær Norsk Luthersk Misjonssamband

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE MANDAG 3.9.2012

Gå til innlegget

Antisemittisme på norsk

Publisert rundt 8 år siden

Holocaustsenterets undersøking om antisemittisme i Norge avdekte det vi frykta. Eldgamle fordommar mot jødane har djupt rotfeste og spirar fram når jordsmonnet er det rette (eller helst: gale). At vi er meir siviliserte i haldningane og uttrykka våre enn det som blir avdekt i austeuropeiske land innfor fotball-EM, er ikkje mykje å skryte på seg.

Kvar åttande nordmann har det som blir forstått som sterke fordommar. Kvar femte nordmann trur på konspirasjonsidear om at jødane som gruppe jobbar i det skjulte for å fremje jødiske interesser verdsvidt, ein falsk tanke med utgangspunkt i det sterkt antisemittiske skriftet “Sions vises protokoller” frå 1905. Skriftet var vesentleg i motivasjonen for naziregimets utrydding av jødar og er svært utbreidd og trudd i landa i Midt-Austen i dag. Fire av ti nordmenn likestiller den israelske statens handsaming av det palestinske folket med den nazistiske utryddinga av jødane under krigen. Det er totalt historielaust. Og om vi kan supplere med ei fersk undersøking frå USA: Tre av fem nordmenn trur at norske jødar er meir lojale mot Israel enn mot Norge. Når skal Henrik Wergelands Norge akseptere rikets jødar som ekte norske? Eg spør med Aftenpostens kulturredaktør i Aftenposten 6.juni: Lærer vi aldri?

Undersøkinga viser at det er behov for ei stor opprydding i folks tankar og mentalitet. Når haldninga mellom folk er slik, er det ikkje underleg at eitt av tre jødiske born opplever hets for bakgrunnen sin i norsk skole. Over halvparten av dei 160 jødiske skoleborna i Norge har høyrt ordet “jøde” blitt brukt som skjellsord. Opplysningane som kom fram om dette i fjor peika særleg på norske muslimar som kjelde til denne hetsen. Den ferske undersøkinga frå Det Mosaiske Trossamfund avdekker at halvparten av jødane i Norge minst ein gong har opplevd å bli utsett for antisemittisme.

Den kristne kyrkja si historie er full av antisemittisme og maktbruk mot jødar. Etter siste verdskrigen har kyrkjene i stor grad tatt oppgjer med dette. Vi er likevel ikkje blitt immune mot denne pesten.  Derfor er det vesentleg at vi mobiliserer mot dei haldningane som kjem til stadig sterkare og meir frimodig uttrykk i samfunnet vårt. At dette blir meir og meir avdekt, er ein fordel. Samtidig gir det grunn til refleksjon om kva som gjer anti-jødiske haldningar stovereine. Fire av ti skjelnar ikkje mellom jødisk og israelsk. Det bør minne media og politikarar om den rolla dei har som offentlege meiningsdannarar. Det er naturlegvis legitimt å vere kritisk til politikken både i Israel og i Norge utan å vere rasistisk. Som Midt-Austen sitt einaste reelle demokrati har Israel ein aktiv opposisjon og stort rom for offentleg diskusjon. Den einsidig negative haldninga til Israel i norske media er likevel ei stor utfordring når så mange vanlege menneske ikkje veit forskjellen på jødisk og israelsk.

Det jødiske miljøet i Norge har gitt oss svært gode røyster i samfunnsdebatten. Tidlegare forstandar Anne Sender har vore ein av dei mest reflekterte bidragsytarane i det offentlege ordskiftet. Jødiske leiarar har også vegra seg for de store overskriftene om antisemittisme. Dei vil gjerne unngå offerrolla. Det er forståeleg. Kanskje fleire skulle lære av det. Likevel må vi som ikkje er jødar stå opp mot dei haldningane som dei møter i storsamfunnet og oppmuntre det jødiske miljøet til å la den nøkterne og klare røysta si høyre.

Gå til innlegget

Nødvendig endring

Publisert rundt 8 år siden

Endringa av Grunnlovas § 2 er nødvendig. Den konfesjonsbundne staten var mulig i eit kulturelt eintydig samfunn. I det liberale, mangfaldige demokratiet måtte ein finne ein annan måte å uttrykke statens verdiforankring på. Etter mitt skjønn har forliket i Stortinget treft godt.

Den gamle paragrafen kunne forståast både som ei særskilt binding mellom staten og eitt trussamfunn og som ei verdiforankring i ei spesifikk kristen lære. Ingen av forståingane har likevel hatt noko å seie for lovgjevinga. Dommen mot Børre Knudsen legg som premiss at den gamle § 2 andre ledd ikkje var bindande for Stortinget i lovgjevinga men gjaldt det forvaltingsmessige forholdet til staten over kyrkja. I tillegg slo Høgsterett fast at det kan settast tvil om den private retten til å ta livet av barnet i mors liv ikkje var i strid med evangelisk luthersk lære. Den nye formuleringa er viktig ved at den avset statens ukvalifiserte instansar når det gjeld spørsmålet om kristen lære.

Samtidig held den nye paragrafen fast ved ei nasjonal sjølvforståing som knyter oss til dei kristne og humanistiske verdiane slik vi har fått dei overlevert i vår historie. Her velger Stortinget ein mykje tydelegare veg enn EU som i årevis har stridd internt i spørsmålet om å vedkjenne seg Europas sterkaste kulturelle kraft i snart 2000 år. Samanstillinga av kristen og humanistisk fordrar også ei open forståing av humanistisk med røter tilbake til gresk/romersk arv og til 1400-talets renessanse i det det kristne Europa. Det peikar mot ein lengre og breiare straum enn den nyare sekulære humanismen. Denne lange historiske linja blir også klart med ordbruken “arv”. Med tanke på den sterke sekulariseringskrafta i media og politikk i landet vårt, er dette etter mitt skjønn eit svært godt resultat av den politiske prosessen. Bandet mellom statsmakt og kyrkjemakt blir løsna, med dei modifikasjonane som kjem i § 16. Samtidig vedkjenner statens seg å vere del av ein historisk og verdimessig arv som § 2 forpliktar styresmaktene på å vere seg bevisst også når vi no er over i det liberalt mangfaldige demokratiet.

Grunnlova er til for staten, ikkje for kyrkja eller for evangeliet. Kritikk frå nokre kristne grupper om at Jesus blir tatt ut av Grunnlova, er verken truverdig eller ryddig. For det første er ikkje Jesus nemnt i den paragrafen som no går inn. Dernest, og viktigast, må velmeinande kristne gi på båten det gamle konstantinske mønsteret med staten som krykke for kyrkja og evangeliet. Kristne menneske skal vise respekt for styresmakta, fordi ho har si teneste frå Gud. Men kristne menneske skal ikkje forvente noko eller krevje noko frå statsmakta i evangeliets teneste. Til det har Gud sendt oss sin Ande og skapt seg eit folk ved trua.Han har gitt oss Guds ord, bønnene, fellesskapet og nattverden. Det er nok.

Om eg er trygg på endringa av § 2, er eg meir usikker på § 16. Vi får ved § 2 ein stat fristilt frå eit bestemt trussamfunn – men kopla til berande verdiar i den jødisk/kristne og den gresk/romerske arven. Det er godt. Men eg spør om vi ved § 16 får ei kyrkje like bunden til staten som no. Vi høyrer tydeleg og framleis det politiske maktspråket som pukkar på statens demokratikrav til kyrkja og set trugsmål bak talen sin. Kyrkja får fridommen sin frå staten og på statens premiss. Dette er ikkje bra ut frå prinsipiell vurdering.

Det ganske moderne uttrykket “folkekyrkje” skal no inn i Grunnlova. Det er eit risikoprosjekt i eit dokument som skal ha generasjonar som horisont i formuleringane sine. Ein kyrkjeleg og fagleg leiande sosiolog som Knut Lundby slår fast ei folkekyrkja berre er til stades i den grad ho har ein trygg majoritet av folket bak seg. I England er dette ikkje lengre situasjonen for Church of England. I Sverige mister Svenska Kyrkan medlemmer i ein rytme som fører raskt nedover i tilslutning. Den norske kyrkja opplever allereie at under halvparten av ekteskapa i landet blir inngått der og ein konfirmasjonsprosent som no er rundt 65. I hovudstaden blir langt under halvparten av borna døypte. Har lovgjevarane tenkt gjennom kva som skjer når det ikkje er grunnlag for omgrepet “folkekyrkje” lengre?

Truleg er koplinga av §§ 2 og 16 så langt ein kunne kome no om vi tenker realpolitikk. Det er likevel grunn til å peike på den maktviljen og politiske kyrkjeideologien som framleis kjem til uttrykk ved politikarane sin måte å innføre folkekyrkja som ein ny skapnad i Grunnlova. Og det vitnar om for lite oppbrot frå konstantinsk tenking at Den norske kyrkja ikkje er meir kritisk til desse politiske premissa.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
23 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere