Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Tillit til Bibelens evangelium

Publisert rundt 7 år siden

Anklagen om å holde seg med et ubibelsk og uluthersk bibelsyn snus derfor tilbake til Christoffersen selv og det utvalget han har vært del av.

(Innlegget er skrive på vegne av Evangelisk luthersk nettverk)

Takk til professor Svein Aage Christoffersen som (Vårt Land 19.03) tok seg tid til å svare på utfordringen fra Evangelisk luthersk nettverk (Vårt Land 13.03) Stridsspørsmålene i den teologiske debatten preges i stor grad av hvilken tillit man har til Bibelen som Guds ord. Det er ikke særlig avklarende når Christoffersen på den ene side erklærer Bibelen som grunnlaget for kristen tro, mens han deretter flere ganger bruker «kristen tro» til å korrigere Bibelen. Alle de tre hensynene han vektlegger som korrektiver for bibelforståelsen, bør og kan utfordres.

Historisk. En klassisk kirkelig holdning til Skriften er historisk. Det er i pakt med evangelisk luthersk teologi å gå til tekstene som de foreligger og finne den likefremme mening. Til det trengs gode historiske redskaper slik de brukes i fagteologien. Vi mener likevel at Christoffersen og utvalget ikke kommer historisk til rette med tekstene ved å erklære samlivstenkningen i Det nye testamentet for patriarkalsk og Paulus for asketisk. Både Jesus og Paulus utfordrer i veiledning og praksis de etablerte mønstrene. Skriftkritikken kommer heller ikke til rette med samlivstekster som begrunnes skapelsesteologisk.

Vi har ikke ønsket å isolere samlivsrelaterte spørsmål i 1 Kor 6,9-11 fra resten av teksten. Derimot tydeliggjør avsnittet at all synd skiller oss fra Gud. Derfor skal vi bekjenne og bekjempe synden i våre liv, samme hvilket navn den har. Synden truer med å rive Guds rike fra oss. Derfor snur vi oss fra den, omfavnes av tilgivelsen og kalles til et liv i hellig etterfølgelse. Christoffersen kommer ikke til rette med dette når han synes å framstille et evangelium uten lovens bakteppe.

Syndens alvor. Men hva er tilgivelse uten synd, hva er forsoning uten soning, hva er tro uten omvendelse? Vi er helt enig i at kirkens oppgave er å forkynne evangeliet. Men hva er evangeliet dersom det ikke er frelse fra fortapelse, og syndenes tilgivelse for alle som vender om i anger og tro? For oss synes det som Christoffersen, sammen med utvalget, opphever den grunnleggende spenningen i lov og evangelium som var selve basis for den lutherske reformasjonen. Ved troen på Kristus alene frelses vi fra Guds hellige dom. Bare med et slikt alvor over synden blir nåden og evangeliet stort og kjærligheten bærekraftig nok. Som kristen kirke må vi unngå den faren som Dietrich Bonhoeffer påpekte da han advarte mot den billige nåde. Nåden er av sin natur gratis for oss, men den var dyr, uendelig dyr for Jesus Kristus. Det sier mye om syndens alvor.

Nestekjærligheten. Christoffersen gjentar utvalgets grep med å spille nestekjærligheten ut mot budene. Utredningen bruker som etisk norm at noe oppleves som «gagnlig og godt». Men her mangler noe grunnleggende. Når Jesus framhever Det gamle testamentets nestekjærlighetsbud, setter han det sammen med budet om å elske Gud over alle ting, ja, med katekismen: «Frykte og elske Gud, så vi» gjør de gode gjerninger og lever et hellig liv i etterfølgelse.

Skriften selv spiller ikke nestekjærligheten ut mot gudskjærligheten og ikke ut mot budene. Tvert om ser den dette som en helhet og en enhet. Med utvalgets tydelige kritikk av Bibelen, som professoren bekrefter i sitt innlegg, har de inntatt en annen holdning enn den som har vært dannende for klassisk kristen tro i den verdensvide kirke helt til i dag. Anklagen om å holde seg med et ubibelsk og uluthersk bibelsyn snus derfor tilbake til ham selv og det utvalget han har vært del av.

Gå til innlegget

Ved å følge flertallets premisser for bibelbruk er utvalgets mindretall ansvarlig for en underminering av Skriftens autoritet som guddommelig norm for tro og liv

Hovedutfordringen i utredningen fra samlivsutvalget under Bispemøtet i Den norske kirke ligger i mindretallets tilslutning til flertallets premisser. Biskop Nordhaug og professor Thorbjørnsen slutter seg til en kritisk lesning av Bibelen som er fremmed for en evangelisk luthersk holdning til Skriften. Det vanskeliggjør veiledningen for oss som vil forkynne ut fra en klassisk kirkelig lære i samlivsspørsmålene.

Sammen med utvalgets flertall setter mindretallet apostlenes autoritet under kritikk. Paulus holdes for å være kvinneundertrykkende og patriarkalsk når han formaner kristne menn til å vinne sin kone i hellighet og ære. Dessuten er han asketisk på en måte som vi ikke bør følge når han anbefaler enslig stand for noen troende for evangeliets skyld. Pastoralbrevene og Efeserbrevet blir betvilt som apostoliske.

Sår tvil. Noen av Jesu ord om ekteskap og skilsmisse blir antatt å være senere menighetsteologi som legges i hans munn. Med denne forståelsen sår utvalget tvil om den nytestamentlige teksten bærer Jesu og apostlenes autoritet for den kristne kirke. Den kunnskapsrike hellenisten Paulus skal, på tross av alt som samtida visste om homoseksuell tilbøyelighet og om stabile homoseksuelle forhold, ha vært uvitende om det vi i dag forstår som genuin homofil legning. Utvalget setter spørsmålstegn ved og knytter tvil til de bibelske tekstene. Det gamle testamentet blir erklært «ikke normativt på samme måten som Det nye testamentet» uten at utvalget hjelper oss til å forstå hva Det gamle testamentets normativitet er.

Det argumenteres for at den kristne etikken ikke kan holde seg med Skriften alene som avgjørende etisk norm, men sidestiller «allmennmenneskelig livserfaring». Utvalget utfordrer det reformatoriske prinsippet om Skriften alene som norm for lære ved å velge et hermeneutisk grep der konteksten blir tekst og gis normerende betydning. Den lutherske lære om at Skriften både er klar og tilstrekkelig for tro og liv svekkes betydelig.

Neglisjere. Utvalgets mindretall reserverer seg ikke mot holdningen om den kristne etikken som ren skapelsesetikk. Den lutherske dynamikken mellom lov og evangelium er fraværende ved at samlivsetikkens spørsmål aldri settes inn i Bibelens rammeverk av synd og avgudsdyrking, omvendelse og syndstilgivelse. Ved en ensidig skapelsesteologisk vinkling er mindretallet med på å neglisjere det rammeverket som Paulus gir formaningene i 1. Kor. 6,9f om at den som gjør urett «ikke skal arve Guds rike». Mindretallet velger å følge flertallet i å se bort fra det som mesteparten av NTs formaninger handler om: At det kristne fellesskapet er en minoritet, og at det kristne livet handler om etterfølgelse av Jesus Kristus.

Ved å følge flertallets premisser for bibelbruk er utvalgets mindretall ansvarlig for en underminering av Skriftens autoritet som guddommelig norm for tro og liv. En slik aksept av bibelkritiske premisser i drøftingen av den kristne samlivsetikken fører til problemer med den veiledningen som kommer ut i andre enden. Problemet avdekkes når mindretallet i oppsummeringen bruker Jesu nytolkning av sabbaten som et allment prinsipp til å åpne for samlivsformer som NT ellers avviser. Vi mener at mindretallet i samlivsutvalget med sin aksept av flertallets premisser har svekket overbevisningskraften i den videre kampen for å holde fast ved en felles kristen og økumenisk holdning mot vigsel av samkjønnede par.

Ta på alvor. Som ledere innen den evangelisk lutherske kirke i Norge ser vi at det som skjer med Den norske kirke påvirker bredt. Derfor må vi alle ta på alvor det som skjer i kjølvannet av samlivsinnstillingen. 

Vi vil sterkt oppmuntre alle lutherske ledere i folkekirken, frikirkene og organisasjonene til å holde fast ved klassisk bibelsk og kirkelig veiledning i forkynnelse og sjelesorg. Tjen frimodig uten å la dere forme av den holdningen til Bibelen som utvalget viser.

Innlegget er skrevet av Evangelisk luthersk nettverk ved generalsekretær Rolf Kjøde (leder), generalsekretær Øyvind Åsland, prost Lars Slettebø, sokneprest Kåre Skråmestø, generalsekretær Erik Furnes, synodeformann Arnfinn Løyning og tilsynsmann Rolf Ekenes

Gå til innlegget

På tynn is om kyrkjeleg mandat

Publisert over 7 år siden

Det går an å vere kristeleg uenig om kva felt av havet vårt det skal utvinnast olje i, men kyrkjene treng å kome langt meir på bana i kritikken av forbruksspiralen og vekstideologien.

Det er prisverdig at Ketil Solvik-Olsen deler sine refleksjonar om korleis han tenker som kristen politikar og korleis han vektar ulike sider ved trua ut frå Bibelen. Samtidig må han finne seg i at vi peikar på kor påfallande det er at han set til sides vesentlege sider i teologi og bibelsk etikk når dei blir for utfordrande for hans eige politiske prosjekt. Kristne politikarar i andre parti ville sikkert gå i same fella om dei let seg intervjue. Slik er vel den dynamikken som heiter offentleg profilering, og då blir media meir ein arena for avhengig reaksjon enn for uavhengig refleksjon. 

I alle fall kan ikkje kyrkjene la seg binde av slike politisk avgrensa agendaer. Solvik-Olsen har naturlegvis rett i at livsvern og menneskeverd er avgjerande kristne verdiar for politikken. Saman med fleire andre fell hans eige parti totalt gjennom i slike spørsmål. Han har også rett i at ei heterofil ekteskapsforståing og barns rett til far og mor er grunnleggande kristne verdiar, og eg håper han kjempar for dei restane av restriksjon som framleis finns i FrP her. Også i kamp mot antisemittisme og i kamp for Israels rett til fred og trygge grenser er det lett å finne god argumentasjon i kristen etikk, samtidig som den same etikken ikkje kan oversjå at konflikten i området også har ein annan lidande part med rettar, palestinarane.

Når Solvik-Olsen avviser mandatet vi som leiarar for misjon og kyrkje har for å formane til klimaorientert forvalting og langsiktig berekraft og kjempe for sosial og global rettferd, er han likevel på tynn is. Profetane i Bibelen er beintøffe i forkynninga av sosial rettferd i det dei står opp for dei svake og undertrykte. I ei globalisert verd må det kunne adresserast utover nasjonalstaten. Det utfordrar politikarane til å prioritere det livsviktige berekraftspørsmålet og sjølve vekstideologien som er i ferd med å kvele luft, jord og vatn. Bibelens Gud boblar av skaparglede og ber oss forvalte, ikkje øyde skaparverket – som «høyrer Herren til». Politikarar har ikkje som oppdrag å berge Guds-dyrkinga og det første bodet, men ein kristen politikar har ein god basis til å seie at livet er meir enn ein marknad. Politikken må ta høgde for at velstand er noko kvalitativt anna en forbruksvekst. Det ligg til kyrkja sitt profetiske kall i samfunnet å minne om dette. Det går an å vere kristeleg uenig om kva felt av havet vårt det skal utvinnast olje i, men kyrkjene treng å kome langt meir på bana i kritikken av forbruksspiralen og vekstideologien. Alle parti treng kyrkjer som tar dette kallet på alvor.

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Trua er offentleg – på eigne premiss

Publisert over 7 år siden

Stålsettutvalet har to berande element som er avgjerande for eit sunt liberalt demokrati. Det første er at tru og livssyn høyrer til i det offentlege rommet. Det andre er at trus- og livssynssamfunn må ha prinsipiell likestilling i samfunnet. Eg støttar begge desse prinsippa men meiner at utvalet sviktar tenkinga si i oppfølging av sentrale ledd.

 

Utvalets understreking av at livssyn skal ha ei viktig offentleg rolle, legitimerer trua sitt uttrykk i samfunnet og deltaking i offentlig debatt der livssyn også skal ha ein viktig plass. Det er grunn til å glede seg over at utvalets store fleirtal har brote med privatiseringsdogmet og tydeliggjort truas offentlege karakter. Kristne verdiar er ikkje utan relevans for samfunnet, men vi må skjelne mellom viktige samfunnsbyggande verdiar i trua som vi vil kjempe for politisk og ein kamp for særstilling for bestemte trussamfunn. Livssynsutvalet hjelper oss bort frå det siste. Det kan brått tene evangeliet.

At trussamfunn blir prinsipielt likestilt, må likevel ikkje betyr at verdiar blir likestilt. Derfor bør utvalet ikkje få gjennomslag for å sekularisere grunnlova ved å fjerne forankringa i den kristne arven. Vi har lite å tene på å fornekte den historia og dei verdiane vi ber med oss og som ligg i botnen for samfunnet vårt. Sjølv om staten ikkje skal eller bør kunne bruke Den norske kyrkja som sin eigen markør, må kyrkja sjølv - med si lange historie og dominerande oppslutning, kunne ta ei rolle ved nasjonale hendingar, men då alltid på eigne premiss og utan politisk føring. Omsynet til minoritetane må ikkje brukast som ei brekkstang til å fjerne nasjonens kulturelle og historiske forankring. Utvalet har lykkast dersom den politiske agendaen framover i større grad blir ein diskusjon om verdiar og verdival i samfunnet. I den samanhengen har alle livssyn verdiar å spele inn. Utvalet kallar det legitimt. Nokon nøytral veg finns ikkje. Utvalets forslag om å sløyfe grunnlovas ord om nasjonens kristne verdiarv er heller ikkje nøytralt.

Utvalet slår fast retten til friskolar for alle slags livssyn, dei vil at skolane skal legge til rette for at der er rom som kan brukast til andakts- og bønneaktivtetar mellom elevane, og dei vil ha opning for at ulike trossamfunn kan invitere sine elevar til deltaking i religiøse høgtidsmarkeringer.Dette er ryddig. Samtidig slit utvalet på fleire punkt med å følgje opp prinsippet om at tru og livssyn skal få operere på eigne premiss i samfunnet.Eit sant liberalt demokrati blir best målt på kva rom det legitimerer for minoritetane, særlig dei som måtte stå opp mot politisk vedtatte sanningar. Utvalet kolliderer med eigne liberale premiss når dei vil ta bort likestillingslovas unntaksordningar og bruke økonomiske sanksjonar mot organisasjonar og trussamfunn som av religiøse årsaker skil mellom menns og kvinners teneste i leiarskap. Å ta frå trussamfunn støtte på desse premissa, er ein illiberal veg der tru og livssyn skal kommanderast på linje med majoritetens normer.

Dei same prinsippa om ein tolerant liberalitet blir svikta når dei vil reversere ordning med at religiøse barne- og ungdomsorganisasjonar har rett til å sette krav til etiske val hos leiarar. Utvalet og samfunnsdebatten skjuler dette under retorikken om at ingen skal diskriminerast på grunn av legning. Det er alle enig i. Kristne organisasjoner spør aldri etter legning men stiller krav til val av livsstil når det gjeld forvalting av seksualitet. Vår kristne forståing av dette, både for hetero- og homoseksuelle, bryter med samfunnets allmenne normer, men den retten skal livssynsbasert verksemd ha i eit sant demokrati. Derfor vil eg sterkt åtvare politikarane mot å følgje opp utvalets omkamp på dette punktet.

Norsk helsepersonell med djupt verdiforankra overtyding om at menneskelivet er ukrenkeleg får ingen støtte i utvalet for retten til å nekte deltaking i prosessen med å ta liv. Når utvalet ikkje innrømmer helsepersonell rett til å følgje samvitsovertyding knytt til liv og død i helsevesenet, bryt dei etter mitt skjøn med eigne premiss om retten til å handle i samsvar med eige livssyn i det offentlege. Slike rettar må alltid målast opp mot andre rettar og kan skape ei interessekonflikt. Men når ikkje ein gong den mest grunnleggande verdien - menneskeverdet knytt til liv og død, er grunn god nok, er konklusjonen at det ikkje finns ei verdiovertyding ut frå eige livssyn som er god nok for samvitsunntak i norsk helsestell. Det er ein dramatisk inkonsekvens frå eit utval som hyllar det livssynsopne samfunnet. På dette området blir det med teorien.

Gå til innlegget

Tapt liberalitet?

Publisert over 7 år siden

Ståle Solbergs kamp er en prinsipiell kamp om enkeltmenneskers frihet på et elementært plan. Han fortjener støtte også fra sine politiske meningsmotstandere for retten til å handle som han har gjort.

Når loven garanterer for at anklagede må kunne bevise sin uskyld for å slippe fri, har idealet om enkeltmenneskets frihet tapt.

Dette rammer Ståle Solberg i Østfold som bare har benyttet seg av den opplagte retten til å bestemme selv med tanke på utleie av sitt eget hus. Han har aldri møtt de som ønsket å leie. De har aldri sett huset som i sin tid kunne være aktuelt. De har laget et spill der de fikk boltre seg som offer i media. Så ville de gå i retten for seinere å trekke seg da retten signaliserte at dette ikke var noen sak. Da var det lettere å melde saken inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), der de visste at de hadde en alliert. Paret var lesbisk. Utleier var en politiker som hadde stått opp mot den nye definisjonen av ekteskapet i 2008. Slikt skal ikke gå ustraffet hen. 

«Dom». Så har ombudet talt. Ingen lit festes til utleiers erklæring om at han var ukjent med parets sivile status da han endret utleieplanene sine, enda han kan føre vitner for akkurat det. Dermed fant LDO grunnlag for å avsi sin «dom» uten bevis og på tvers av Tingrettens utsagn om at saken ikke hadde rettslig interesse. Store pengebeløp og mye tid har gått med til de avbrutte rettslige rundene og til bevisføring for LDO. Men Solberg er av den sunne oppfatning at skyld må bevises og at enkeltmennesker ikke skal kunne trakasseres slik i forvaltningen av egen, ordinær eiendom. Med det har han gitt samfunnet en test på den liberaliteten som de fleste taler for.

Prinsipielle, liberale politikere må på banen og besvare noen avgjørende spørsmål. LDO er et statlig forvaltningsorgan med uttalerett i saker om eventuell diskriminering. Ingen anfekter det. I tillegg er LDO en ideologibærer som påviselig legger retorikk og interesser tett opp til blant annet Landsforeningen for Lesbiske og Homofile (LLH) og et statlig interesseorgan som framfører den ideologi som for tiden har politisk flertall. Med slike roller må politikerne offentlig tydeliggjøre at LDO ikke er eller skal te seg som et domsorgan. Et liberalt samfunn gjenkjennes på at det makter å behandle med respekt dem som står opp mot majoritetspresset med alternative holdninger, i denne sammenhengen holdninger som inntil nylig var selvsagte i norsk lovverk. 

Tvinge? Familien Solberg avklarte at de hadde bestemt seg for ikke å leie ut før det ble kjent at det aktuelle paret - som aldri har villet møte dem, var lesbisk. Men om så ikke var tilfelle, er det i pakt med sann liberalitet å hindre enkeltmennesker å leie ut ordinær eiendom som de selv vil? Har staten rett til å tvinge menneskers valg i så enkle spørsmål, og på en særlig måte: Har staten rett til å tvinge menneskers samvittighet på denne måten? Lovverket, om det tolkes rett når det legges slike forbud for den vanlige, lille mann, er i så fall blitt illiberalt.

Sosialismens veg. Når samfunnet ikke nøyer seg med å innføre lover som minoriteter er verdimessig djupt i konflikt med men gjør majoritetens prinsipper absolutte for privat forvaltning, forvandler det hele seg til absolutt illiberalitet. Det har alltid vært sosialismens veg, ikke bare i østlige diktaturer. Jeg appellerer til alle politikere som hevder sin liberalitet: Stå opp mot ensrettingen og tvangen og slipp vanlige folk fri til å kunne gjøre egne valg i egen forvaltning. Solbergs kamp er en prinsipiell kamp om enkeltmenneskers frihet på et elementært plan. Han fortjener støtte også fra sine politiske meningsmotstandere for retten til å handle som han har gjort.

INNLEGGET STOD FØRST PÅ TRYKK I VÅRT LAND 07.12.2012

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2552 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1879 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1015 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 954 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 19 timer siden / 852 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 678 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 603 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere