Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Gi oss større visjonar – siste veka!

Publisert nesten 6 år siden

Med utgangspunkt i gode kristne samfunnsverdiar, som vi trur er tenleg for alle menneske og samfunn, trengs det røyster som talar for andre verdiar enn kva vekstpolitikk som skal vere i regjering.

 

Dei store partia og dei store media har fått valkampen på sitt spor: Valet står om kva slags vekstpolitikk som skal fylle regjeringskontora. Men der finns større visjonar enn dette i det politiske landskapet, om vi kjem bak blokk-konstruksjonen og nokon grip tak i dei grunnleggande verdiane og skiljelinjene i samfunnsdebatten. Vi må ikkje akseptere at den store kampen handlar om kva modellar for vekst verdas rikaste folk skal unne seg framover.

Politikk handlar ikkje om kristning eller avkristning av land og folk. Altfor lenge har vestlege kristne halde det som naturleg å bruke lov og rett og nedarva privilegier som krykker for evangeliet. I Guds økonomi er evangelieoppdraget utelukkande lagt til Jesus Kristi kyrkje gjennom gudsfolkets bønn, forkynninga av evangeliet, utøving av kjærleikens diakoni, bygging av den kristne heimen og ved at vi kvar for oss og som kristent fellesskap lever ut den heilage etterfølginga av Jesus. Ingen andre har misjonens mandat.

Det er skilnad på å vurdere om ein politikk er i pakt med eller i strid med kristne samfunnsverdiar og å omtale politikkens rolle som eit prosjekt med å kristne eller avkristne landet. Det første er relevant for den politiske samtalen. Det andre er ein arv av blandinga politisk/kyrkjeleg makt som neppe tener si eiga gode hensikt. Derfor bør kristne på valdagen sjå bort frå røysteseddelen til parti som har kristning av landet som mål for politikken sin. Alle som vil fremje gode kristne samfunnverdiar i politikken, har høve til å finne vel etablerte alternativ med reell sjanse til innflytelse på den politiske utviklinga i landet vårt.

Politikken handlar om å styre samfunnet i samsvar med dei best mulige samfunnsverdiane. Fordi vi som kristne trur at Gud har skapt alt og har prega menneska i sitt bilde, trur vi også at der finns allment gode verdiar som samfunnsfellesskapet er tent med å ta omsyn til. På politikkens område gjeld dette ikkje minst kampen for menneskeverdet og for barnets rett til mor og far, og kampen for berekraftig forvalting av natur og miljø og for rettferdig global fordeling. I den grunnleggande kampen for menneskeverdet slik den no står innanfor bioteknologien, er det berre KrF med sitt prinsipielle syn på fosterets rett til vern, som har ein berekraftig politikk, eit stykke på veg følgt av Senterpartiet.

Ved sidan av kampen for menneskeverdet frå foster til naturleg død, er vekstideologien med målsetting om auka offentleg og privat forbruk den verkeleg store verdiutfordringa. Klima er berre symptomet. Dersom norsk politikk skal vere truverdig, må nokon våge å ta samtalen om andre modellar enn fortsatt vekst i materiell velstand og velferd. Dei som lid i dag under den urettferdige globale fordelinga og generasjonane som kjem etter oss i Norge har krav på at vi tar på alvor det reknestykket som sjølv born i grunnskolen skjønar: Det er ikkje mulig å overleve dersom alle skal gjere som Norge i dag. Det krev minst tre klodar og at mine born og barneborn må jobbe livet av seg for å fø meg som velfødd, tidleg pensjonist på pendling mellom Norge og Spania.

Med utgangspunkt i gode kristne samfunnsverdiar, som vi trur er tenleg for alle menneske og samfunn, trengs det røyster som talar for andre verdiar enn kva vekstpolitikk som skal vere i regjering. Vi treng større visjonar enn dei som handlar om bompengar. Vi treng politikarar med mot og ryggrad til å trasse TV2 og andre medias spel på sutring og misnøye i verdas rikaste land. Vi treng politikarar som maktar å prioritere på ein slik måte at vi forstår fornufta i å forvente mindre frå staten og yte meir sjølve til fellesskapet gjennom styrka familiar og eit solid sivilt samfunn. Bruk borgarprivilegiet ditt 9.september til å styrke desse verdiane.

 

Gå til innlegget

Skriften trumfer den allmenne mening

Publisert over 6 år siden

Fordi synden skaper evig splittelse, er fredsslutning med synden dypt kirkesplittende.

(Skrevet på vegne av Evangelisk luthersk nettverk)

Halvor Nordhaug og Svein Olav Thorbjørnsen svarer (Vårt Land 20.03.) på noen av utfordringene etter samlivsutvalgets utredning. Vi påpekte i vårt første innlegg (Vårt Land 13.03.) utvalgets klare tendens til å snakke ned bibeltekstenes autoritet. Nordhaug og Thorbjørnsen prøver å nyansere dette.

Vi er enig i at vi som kristne skal delta i den allmenne, etiske samtale og argumentasjon og at dette ikke svekker Bibelen som norm. Tvert om tror vi på et dypt samsvar mellom Guds vilje slik den framkommer i Skriftens bud og formaninger, og det vi kan argumentere allment for. Allmenne argumenter må likevel prøves på hvilken norm de går ut fra. I en verdikonflikt mellom den allmenne mening og Guds vilje, trumfer Skriften både folkemening og norsk lov.

Sårbarhet. De to sier at «ikke alt han (Paulus) sier om ekteskap og samliv er uten verdi», men mye kan vi altså bare «legge til side» ut fra hva som er «godt og gagnlig» og «rett og rimelig» i dag. Vi håper de ser sårbarheten i dette.

Hvordan vil de bruke det samme prinsippet i møte med tanken om Guds hellige vrede, stedfortredende soning for synd og det evige skillet mellom frelse og fortapelse? De fleste vil si at dette ikke passer med vår tids verdier, men skal vi av den grunn dempe Bibelens budskap?

Nordhaug og Thorbjørnsen bekrefter påstanden om at Jesu bruk av sabbatsbudet danner mønster for nyorientering i samlivsetikken. Dette er ikke å ta sabbatsbudets særjødiske stilling på alvor i møte med evangeliet. Jesus ber oss aldri om å bruke dette som modell for å endre samlivsetikken. Også den lutherske bekjennelse i Confessio Augustana 28 avviser at kirken kan bruke endringen av sabbatsbudet som modell for endring av læren når det understrekes at det er Skriften selv som ved evangeliet har «avskaffet sabbaten» som «mosaisk religionsskikk».

Ikke oppheve. I utredningen viser de to også til Jesu ord om ikke å legge på folk byrder som vi ikke vil bære selv. Det er en nyttig påminning. Mange av våre miljøer har holdt seg med menneskebud og slik skapt både hykleri og falske anstøt mot evangeliet. I Luk 11 (og Mat 23) snakker Jesus om dette og om å pålegge folk renselsesforeskrifter – som evangeliet fritar oss fra. Likevel antyder Jesus heller ikke her noen mulighet for å bruke hans utsagn til å oppheve Guds varige bud og skapervilje.

Kirkesplittende. Vi håpet at Nordhaug og Thorbjørnsen ved denne korsveien ville berøre de dypeste spørsmålene om synd og kirkesplittelse knyttet til falsk lære i samlivsspørsmålene. Når den verdensvide kirke reagerer som den gjør, er det fordi den ikke ser dette som teologiske spørsmål som er åpne for ulik lære.

Fordi synden skaper evig splittelse, er fredsslutning med synden dypt kirkesplittende. Teologene fra Menighetsfakultetet må tydeliggjøre om seksuelt samliv utenom ekteskapet mellom mann og kvinne i følge Skriften er synd, og om de vil forkynne og veilede ut fra det. Det ville skarpstille de teologiske motsetningene og danne grunnlag for en ny samling om klassisk kristen tro og lære som også har overbevisningskraft og åndskraft i møte med kirkesplittelsen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.03.2013

Gå til innlegget

Tillit til Bibelens evangelium

Publisert over 6 år siden

Anklagen om å holde seg med et ubibelsk og uluthersk bibelsyn snus derfor tilbake til Christoffersen selv og det utvalget han har vært del av.

(Innlegget er skrive på vegne av Evangelisk luthersk nettverk)

Takk til professor Svein Aage Christoffersen som (Vårt Land 19.03) tok seg tid til å svare på utfordringen fra Evangelisk luthersk nettverk (Vårt Land 13.03) Stridsspørsmålene i den teologiske debatten preges i stor grad av hvilken tillit man har til Bibelen som Guds ord. Det er ikke særlig avklarende når Christoffersen på den ene side erklærer Bibelen som grunnlaget for kristen tro, mens han deretter flere ganger bruker «kristen tro» til å korrigere Bibelen. Alle de tre hensynene han vektlegger som korrektiver for bibelforståelsen, bør og kan utfordres.

Historisk. En klassisk kirkelig holdning til Skriften er historisk. Det er i pakt med evangelisk luthersk teologi å gå til tekstene som de foreligger og finne den likefremme mening. Til det trengs gode historiske redskaper slik de brukes i fagteologien. Vi mener likevel at Christoffersen og utvalget ikke kommer historisk til rette med tekstene ved å erklære samlivstenkningen i Det nye testamentet for patriarkalsk og Paulus for asketisk. Både Jesus og Paulus utfordrer i veiledning og praksis de etablerte mønstrene. Skriftkritikken kommer heller ikke til rette med samlivstekster som begrunnes skapelsesteologisk.

Vi har ikke ønsket å isolere samlivsrelaterte spørsmål i 1 Kor 6,9-11 fra resten av teksten. Derimot tydeliggjør avsnittet at all synd skiller oss fra Gud. Derfor skal vi bekjenne og bekjempe synden i våre liv, samme hvilket navn den har. Synden truer med å rive Guds rike fra oss. Derfor snur vi oss fra den, omfavnes av tilgivelsen og kalles til et liv i hellig etterfølgelse. Christoffersen kommer ikke til rette med dette når han synes å framstille et evangelium uten lovens bakteppe.

Syndens alvor. Men hva er tilgivelse uten synd, hva er forsoning uten soning, hva er tro uten omvendelse? Vi er helt enig i at kirkens oppgave er å forkynne evangeliet. Men hva er evangeliet dersom det ikke er frelse fra fortapelse, og syndenes tilgivelse for alle som vender om i anger og tro? For oss synes det som Christoffersen, sammen med utvalget, opphever den grunnleggende spenningen i lov og evangelium som var selve basis for den lutherske reformasjonen. Ved troen på Kristus alene frelses vi fra Guds hellige dom. Bare med et slikt alvor over synden blir nåden og evangeliet stort og kjærligheten bærekraftig nok. Som kristen kirke må vi unngå den faren som Dietrich Bonhoeffer påpekte da han advarte mot den billige nåde. Nåden er av sin natur gratis for oss, men den var dyr, uendelig dyr for Jesus Kristus. Det sier mye om syndens alvor.

Nestekjærligheten. Christoffersen gjentar utvalgets grep med å spille nestekjærligheten ut mot budene. Utredningen bruker som etisk norm at noe oppleves som «gagnlig og godt». Men her mangler noe grunnleggende. Når Jesus framhever Det gamle testamentets nestekjærlighetsbud, setter han det sammen med budet om å elske Gud over alle ting, ja, med katekismen: «Frykte og elske Gud, så vi» gjør de gode gjerninger og lever et hellig liv i etterfølgelse.

Skriften selv spiller ikke nestekjærligheten ut mot gudskjærligheten og ikke ut mot budene. Tvert om ser den dette som en helhet og en enhet. Med utvalgets tydelige kritikk av Bibelen, som professoren bekrefter i sitt innlegg, har de inntatt en annen holdning enn den som har vært dannende for klassisk kristen tro i den verdensvide kirke helt til i dag. Anklagen om å holde seg med et ubibelsk og uluthersk bibelsyn snus derfor tilbake til ham selv og det utvalget han har vært del av.

Gå til innlegget

Ved å følge flertallets premisser for bibelbruk er utvalgets mindretall ansvarlig for en underminering av Skriftens autoritet som guddommelig norm for tro og liv

Hovedutfordringen i utredningen fra samlivsutvalget under Bispemøtet i Den norske kirke ligger i mindretallets tilslutning til flertallets premisser. Biskop Nordhaug og professor Thorbjørnsen slutter seg til en kritisk lesning av Bibelen som er fremmed for en evangelisk luthersk holdning til Skriften. Det vanskeliggjør veiledningen for oss som vil forkynne ut fra en klassisk kirkelig lære i samlivsspørsmålene.

Sammen med utvalgets flertall setter mindretallet apostlenes autoritet under kritikk. Paulus holdes for å være kvinneundertrykkende og patriarkalsk når han formaner kristne menn til å vinne sin kone i hellighet og ære. Dessuten er han asketisk på en måte som vi ikke bør følge når han anbefaler enslig stand for noen troende for evangeliets skyld. Pastoralbrevene og Efeserbrevet blir betvilt som apostoliske.

Sår tvil. Noen av Jesu ord om ekteskap og skilsmisse blir antatt å være senere menighetsteologi som legges i hans munn. Med denne forståelsen sår utvalget tvil om den nytestamentlige teksten bærer Jesu og apostlenes autoritet for den kristne kirke. Den kunnskapsrike hellenisten Paulus skal, på tross av alt som samtida visste om homoseksuell tilbøyelighet og om stabile homoseksuelle forhold, ha vært uvitende om det vi i dag forstår som genuin homofil legning. Utvalget setter spørsmålstegn ved og knytter tvil til de bibelske tekstene. Det gamle testamentet blir erklært «ikke normativt på samme måten som Det nye testamentet» uten at utvalget hjelper oss til å forstå hva Det gamle testamentets normativitet er.

Det argumenteres for at den kristne etikken ikke kan holde seg med Skriften alene som avgjørende etisk norm, men sidestiller «allmennmenneskelig livserfaring». Utvalget utfordrer det reformatoriske prinsippet om Skriften alene som norm for lære ved å velge et hermeneutisk grep der konteksten blir tekst og gis normerende betydning. Den lutherske lære om at Skriften både er klar og tilstrekkelig for tro og liv svekkes betydelig.

Neglisjere. Utvalgets mindretall reserverer seg ikke mot holdningen om den kristne etikken som ren skapelsesetikk. Den lutherske dynamikken mellom lov og evangelium er fraværende ved at samlivsetikkens spørsmål aldri settes inn i Bibelens rammeverk av synd og avgudsdyrking, omvendelse og syndstilgivelse. Ved en ensidig skapelsesteologisk vinkling er mindretallet med på å neglisjere det rammeverket som Paulus gir formaningene i 1. Kor. 6,9f om at den som gjør urett «ikke skal arve Guds rike». Mindretallet velger å følge flertallet i å se bort fra det som mesteparten av NTs formaninger handler om: At det kristne fellesskapet er en minoritet, og at det kristne livet handler om etterfølgelse av Jesus Kristus.

Ved å følge flertallets premisser for bibelbruk er utvalgets mindretall ansvarlig for en underminering av Skriftens autoritet som guddommelig norm for tro og liv. En slik aksept av bibelkritiske premisser i drøftingen av den kristne samlivsetikken fører til problemer med den veiledningen som kommer ut i andre enden. Problemet avdekkes når mindretallet i oppsummeringen bruker Jesu nytolkning av sabbaten som et allment prinsipp til å åpne for samlivsformer som NT ellers avviser. Vi mener at mindretallet i samlivsutvalget med sin aksept av flertallets premisser har svekket overbevisningskraften i den videre kampen for å holde fast ved en felles kristen og økumenisk holdning mot vigsel av samkjønnede par.

Ta på alvor. Som ledere innen den evangelisk lutherske kirke i Norge ser vi at det som skjer med Den norske kirke påvirker bredt. Derfor må vi alle ta på alvor det som skjer i kjølvannet av samlivsinnstillingen. 

Vi vil sterkt oppmuntre alle lutherske ledere i folkekirken, frikirkene og organisasjonene til å holde fast ved klassisk bibelsk og kirkelig veiledning i forkynnelse og sjelesorg. Tjen frimodig uten å la dere forme av den holdningen til Bibelen som utvalget viser.

Innlegget er skrevet av Evangelisk luthersk nettverk ved generalsekretær Rolf Kjøde (leder), generalsekretær Øyvind Åsland, prost Lars Slettebø, sokneprest Kåre Skråmestø, generalsekretær Erik Furnes, synodeformann Arnfinn Løyning og tilsynsmann Rolf Ekenes

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere