Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Sommerfeldt tydeliggjør kirkens splittelse

Publisert over 6 år siden

Biskop Atle Sommerfeldt uthuler kirkens fundament og legger veien åpen for vilkårlighet i bruken av Skriftens konkrete forkynnelse til lære og liv.

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg gjør (Vårt Land 3. februar) sitt ytterste for å marginalisere oss som lærer at alle synder, også de seksuelle, skiller oss fra Gud, og at aksept for synd derfor splitter kirken.

Sommerfeldt omtaler den kirkelige situasjonen som et «forsonet mangfold». Slik hopper han bukk over to selvsagte forhold. For det første tar han ikke på alvor at kirken for øyeblikket aksepterer to typer helt ulik lære i kirkens seksualetikk, og at det nettopp er forskjell i lære som ifølge vår lutherske bekjennelse skaper kirkesplittelse. 

Overser. Dernest overser han at alvoret i spørsmålet handler om kirkens forkynnelse om synd, og om oppgjør med dette. Når en prest i forbønnshandling velsigner som Guds gode skapervilje handlinger som kollegaen i skriftemål avløser som synd, har kirken utstyrt seg med to slags veiledning om forsoning og om veien til fred med Gud. Da er den splittet.

De av kirkens biskoper som vil forkynne Bibelens og den verdensvide kirkes klassiske lære om at ekteskapet bare er mellom mann og kvinne, bør merke seg Sommerfeldts bruk av deres posisjon. Kirkemøtevedtaket fra 2007 som likestiller motstridende lære og bispemøtevedtaket om full aksept for «ikke-liturgisk» forbønn i 2008, har gjort et dypt teologisk spørsmål til simpel kirkepolitikk.

Jeg vil derfor spørre biskoper som for fredens skyld har akseptert forbønnshandlinger som de er imot: Kan deres åndelige lederskap leve godt med å bli brukt slik biskopen i Borg gjør? Vi som fastholder den bibelske og felleskirkelige lære om ekteskapet mellom mann og kvinne som seksuallivets rammer, må finne sammen i den åndelige kampen som foregår i vår kirke. Dette står om så mye mer enn kirkepolitikk.

Avslører. Biskop Sommerfeldt avslører seg klarest i sin uttalte mangel på tillit til Bibelens apostoliske autoritet. I strid med reformatorisk kristendom slår han fast at kirken ikke kan forholde seg til skriftordet som sådan, men til overordnede linjer om Guds handling i Kristus og om nestekjærligheten. 

Slik uthuler han kirkens fundament og legger veien åpen for vilkårlighet i bruken av Skriftens konkrete forkynnelse til lære og liv. Alle som vil holde fast ved klassisk kristen tro, må være på vakt mot denne typen bibelbruk. I både kirker og bedehus trenger vi en ny tillit og kjærlighet til Guds ord slik det er gitt videre av profeter og apostler. Det er ved deres ord vi blir vis til frelse ved troen på Jesus Kristus og satt i stand til all god gjerning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. FEBRUAR 2014

Gå til innlegget

Tid for samling!

Publisert over 6 år siden

«Når skal du gå ut?» Spørsmålet øker i frekvens og styrke for hvert steg Den norske kirke (Dnk) tar bort fra en lære forankret i Guds ord og kirkens felles overlevering. Spørsmålet krever nøye refleksjon og i sin tid kanskje modige avgjørelser.

Likevel må vi la et annet spørsmål følge oss like tett: Hvordan kan vi makte å holde sammen de mange aktive kristne som vil forplikte livene sine på den felles troen som vi har fått overlevert? Når kritisk teologi slår splittelsens kiler inn i fellesskapet, må vi søke å unngå fragmentering som svar. Vi som står på samme klassiske trosgrunnlag, og som derfor må bruke Bibelens rettledning til å bryte med vranglæren, har en ekstra plikt til å samle Guds folk om den sunne lære. Vi er kalt til å vitne om den erfarebare enheten som Jesus ber om som basis for at verden kan tro at Jesus var sendt av Gud.

Biskopenes store flertall har gjort det klart at de vil ha innført liturgier som endrer kirkens lære om hva ekteskapet er, slik at det er likegyldig om det er mellom to av ulikt eller to av likt kjønn. Inntil videre slipper vi debatten om det absolutt må være to. Skulle kirkemøtet i Dnk følge biskopenes råd, får det trolig store konsekvenser. Trofaste medlemmer vil bli hjemløse, og kirken vil kunne miste mange prester, både gjennom økt avgang og større rekrutteringssvikt.

I denne situasjonen må noen ta ansvar for at ikke fragmentering og marginalisering blir troens eneste svar. Evangelisk luthersk nettverk (ELN) har satt seg slike mål ved å samle kristne av klassisk tro fra ulike kirker og organisasjoner. Vi vil stimulere frimodighet i liv og tjeneste og til å forkynne evangeliet, og vi vil som ledere vise tillit til Guds vilje slik den er åpenbart i hans ord gjennom Jesus og hans apostler. Konferansen «Vær frimodig og sterk» i Oslo 29.-30.oktober vil samle mange medarbeidere i ulike alder og fra ulik bakgrunn til inspirasjon, refleksjon og bønn. En kirkeleder fra Etiopia og en teologisk leder fra USA vil utfordre oss og gi sine innspill, og vi får besøk av deltakere fra Asia og det øvrige Skandinavia. Med biskopenes innstilling som bakteppe, er det grunn til å tro at konferansen vil dra opp perspektiver og gi innspill som vil vekke interesse i folkekirke og frikirker, i ulike organisasjoner, i Oase og Carissimi. Vi i lederskapet i ELN har ikke mindre ambisjoner enn at vi over år vil samle denne bredden. Målet er ikke å dra noen ut av sin sammenheng, men å skape et bekjennelsesfellesskap som gir frimodighet til forkynnelse, lederskap og veiledning i ulike sammenhenger. Etter hvert vil vi bygge nettverket sterkt nok til å tilbypastoral oppfølging der medarbeidere opplever det teologisk slitende å stå i sin tjeneste.

Årets bekjennelsessamling i Oslo vil reise spørsmålet om det også trengs et internasjonalt evangelisk luthersk bekjennelsesnettverk. Det ville være naturlig å starte i Norden, der de lutherske misjonsorganisasjonene står overfor ganske like utfordringer, men også lutherske kirker med tette bånd til nordisk misjon og lutherske kirker i USA vil naturlig kobles på. I Finland og Sverige er de direkte økonomiske implikasjonene ved å forstyrre relasjonen til folkekirkene mye større enn i Danmark og Norge, men i alle landene utfordres balansen mellom troskap mot kirkens overleverte lære og ordning. Kanskje er utviklingen i bibelkritisk dominans på ledernivå kommet lengt i Svenska kyrkan (SK). Mekane Yesus-kirken i Etiopia har brutt helt sitt kirkefellesskap med dem. Den nytilsatte erkebiskopen er naturligvis en sterk forsvarer av homoseksuelle «ekteskap». I tillegg fornekter hun den oldkirkelige bekjennelsen av jomfrufødselen, lærer at der ikke finns noen fortapelse og at alle dermed blir frelst til slutt. Da er det i det minste konsekvent å si at Jesus bare er én vei, én sannhet og ett liv og at verdens religioner ikke forkynner noe kvalitativt annet gudsbilde enn Jesus Kristus. Hun følger teologisk i sporene til avgående erkebiskop, og holdningene til motkandidatene hennes til embetet var bare nyansert annerledes. I protest mot denne utviklingen har et framstående medlem av SK lærenemnd, professor og ordinert prest Eva Hamberg, meldt seg ut av kirken. Det mest interessante ved hennes argumentasjon for å gå ut er at hun med sin ordinasjon og sin øvrige deltakelse i SK bærer et medansvar for kirkens sekularisering.

Den svenske utviklingen, som det er lett å finne norske paralleller til, bekrefter det mange bekjennelsestro ledere og teologiske lærere understreket for meg under et studieopphold i USA for tre år siden. På spørsmål om avskallingen fra Evangelical Lutheran Church of America (ELCA) primært skyldtes vedtaket fra 2009 om å åpne opp for ordinasjon for homoseksuelt samlevende, svarte alle jeg snakket med, et forbeholdent ja. De understreket at det var utløsende og at det er alvorlig nok, men sa også at det underliggende teologiske problemet stikker dypere. Da jeg ba dem om å utdype dette, fikk jeg gjennomgående svar som gikk på en uklar frelsesforkynnelse ved at nesten alle læresteder i ELCA i dag domineres av en universalistisk teologi som åpner for alles frelse til slutt. Pastorene som kommer ut av slik undervisning, leverer selvsagt tilsvarende forkynnelse når de kommer ut. Derfor har noe av det viktigste for de nye kirkene og nettverkene i USA vært å få etablert en alternativ luthersk pastorutdannelse. Dette bør også være et naturlig samarbeidstema framover for de miljøene som sokner til ELN i Norge.

«Når skal du gå ut?» Akkurat nå har jeg ikke fokus der. Selv vil jeg kjempe for at Dnks kirkemøte kan utrustes til å stå imot det enorme presset som vil komme framover. Det er ingen hemmelighet at jeg går på det tidspunkt kirken vedtar liturgier som strider mot den alminnelige kristne troen, for eksempel liturgier som lærer i samsvar med norsk lov om ekteskapet. Andre vil velge å blir «til de blir kastet ut». Slike forskjeller får vi respektere, men de fordrer at vi som kirkelige ledere gjør forsøk på å skape forpliktende nettverk som samler i det vesentlige, også når kirkelige, organisatoriske eller embetsteologiske preferanser er noe ulike oss imellom. Dnk kan på et tidspunkt bli dominert av en universalistisk teologi og en religionsteologi som reduserer Jesus til en frelsesvei blant mange. I en slik situasjon bør noen ha brukt tid til å snakke sammen, bygge relasjoner, be sammen og tenke scenarier, så vi ikke fragmenteres i strid med kallet til misjonal enhet.

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Gi oss større visjonar – siste veka!

Publisert nesten 7 år siden

Med utgangspunkt i gode kristne samfunnsverdiar, som vi trur er tenleg for alle menneske og samfunn, trengs det røyster som talar for andre verdiar enn kva vekstpolitikk som skal vere i regjering.

 

Dei store partia og dei store media har fått valkampen på sitt spor: Valet står om kva slags vekstpolitikk som skal fylle regjeringskontora. Men der finns større visjonar enn dette i det politiske landskapet, om vi kjem bak blokk-konstruksjonen og nokon grip tak i dei grunnleggande verdiane og skiljelinjene i samfunnsdebatten. Vi må ikkje akseptere at den store kampen handlar om kva modellar for vekst verdas rikaste folk skal unne seg framover.

Politikk handlar ikkje om kristning eller avkristning av land og folk. Altfor lenge har vestlege kristne halde det som naturleg å bruke lov og rett og nedarva privilegier som krykker for evangeliet. I Guds økonomi er evangelieoppdraget utelukkande lagt til Jesus Kristi kyrkje gjennom gudsfolkets bønn, forkynninga av evangeliet, utøving av kjærleikens diakoni, bygging av den kristne heimen og ved at vi kvar for oss og som kristent fellesskap lever ut den heilage etterfølginga av Jesus. Ingen andre har misjonens mandat.

Det er skilnad på å vurdere om ein politikk er i pakt med eller i strid med kristne samfunnsverdiar og å omtale politikkens rolle som eit prosjekt med å kristne eller avkristne landet. Det første er relevant for den politiske samtalen. Det andre er ein arv av blandinga politisk/kyrkjeleg makt som neppe tener si eiga gode hensikt. Derfor bør kristne på valdagen sjå bort frå røysteseddelen til parti som har kristning av landet som mål for politikken sin. Alle som vil fremje gode kristne samfunnverdiar i politikken, har høve til å finne vel etablerte alternativ med reell sjanse til innflytelse på den politiske utviklinga i landet vårt.

Politikken handlar om å styre samfunnet i samsvar med dei best mulige samfunnsverdiane. Fordi vi som kristne trur at Gud har skapt alt og har prega menneska i sitt bilde, trur vi også at der finns allment gode verdiar som samfunnsfellesskapet er tent med å ta omsyn til. På politikkens område gjeld dette ikkje minst kampen for menneskeverdet og for barnets rett til mor og far, og kampen for berekraftig forvalting av natur og miljø og for rettferdig global fordeling. I den grunnleggande kampen for menneskeverdet slik den no står innanfor bioteknologien, er det berre KrF med sitt prinsipielle syn på fosterets rett til vern, som har ein berekraftig politikk, eit stykke på veg følgt av Senterpartiet.

Ved sidan av kampen for menneskeverdet frå foster til naturleg død, er vekstideologien med målsetting om auka offentleg og privat forbruk den verkeleg store verdiutfordringa. Klima er berre symptomet. Dersom norsk politikk skal vere truverdig, må nokon våge å ta samtalen om andre modellar enn fortsatt vekst i materiell velstand og velferd. Dei som lid i dag under den urettferdige globale fordelinga og generasjonane som kjem etter oss i Norge har krav på at vi tar på alvor det reknestykket som sjølv born i grunnskolen skjønar: Det er ikkje mulig å overleve dersom alle skal gjere som Norge i dag. Det krev minst tre klodar og at mine born og barneborn må jobbe livet av seg for å fø meg som velfødd, tidleg pensjonist på pendling mellom Norge og Spania.

Med utgangspunkt i gode kristne samfunnsverdiar, som vi trur er tenleg for alle menneske og samfunn, trengs det røyster som talar for andre verdiar enn kva vekstpolitikk som skal vere i regjering. Vi treng større visjonar enn dei som handlar om bompengar. Vi treng politikarar med mot og ryggrad til å trasse TV2 og andre medias spel på sutring og misnøye i verdas rikaste land. Vi treng politikarar som maktar å prioritere på ein slik måte at vi forstår fornufta i å forvente mindre frå staten og yte meir sjølve til fellesskapet gjennom styrka familiar og eit solid sivilt samfunn. Bruk borgarprivilegiet ditt 9.september til å styrke desse verdiane.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
23 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere