Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

NRK som mikrofonstativ

Publisert nesten 5 år siden

Den kritiske journalistikken med oppfølgande spørsmål var som blåst, og motrøystene blei neglisjerte som uinteressante. Slik fungerte NRK 21. juli 2015 som mikrofonstativ for eit fløyparti i Den norske kyrkja.

Til NRK, ved kringkastingssjefen

Eg har både lese og lytta til dei innslaga som var på NRK radio og nettsidene 21. juli, og jamvel ein kort notis på Dagsrevyen, om det føreståande kyrkjevalet. Det er positivt at NRK fokuserer på dette, men måten det skjedde på er sterkt kritikkverdig.

Sjølv er eg i leiarskapet for grupperinga «Levende folkekirke» (LF) og blei av den grunn ringt opp av ein journalist i NRK Buskerud mandag 20. juli for eit intervju om LFs tankar knytt til kyrkjevalet. Eg kan sjølvsagt ha uttala meg på ein måte som var ueigna for dei ulike medie-formata, om det gjeld nett eller radio. Likevel er det både påfallande, underleg og kritikkverdig at NRK i si vidare journalistiske vurdering av saka fann det opportunt å sløyfe heile referansen til LF som aktør i kyrkjevalet, og også sløyfa dei kritiske spørsmåla til den grupperinga som fekk sendetid.

Poenget her er ikkje at de burde bruke meg.Det er underordna, og eg set meg ikkje til dommar over NRKs vurdering av om mine bidrag var journalistisk eigna eller ueigna. Problemet er at NRK har valt ein ubalanse i all sin presentasjon som fungerer som rein kampanje for ei fløy i kyrkjevalkampen. I "Her og nå" henta de inn to frå ei nøytral rolle, Ulla Schmidt som forskar og Trygve Jordheim som journalistisk kommentator. Det fungerte greitt nok, og dei heldt seg til rolla si. Utover dette gav de mikrofon til to som står midt i «Åpen folkekirke» (ÅF) sin kampanje, Sturla Stålsett og Odd Einar Dørum, i tillegg til preses, som var påpasseleg med å seie at ho støttar ÅF si linje og såg det som ein rikdom at dei stiller lister. Det var alt. Stålsett og Dørum fekk kome fram med sin retorikk med brodd mot alle som visstnok vil stenge kyrkja for folk flest. Dei nytta det høvet dei fekk, og det er dei naturlegvis i sin fulle rett til. Den kritiske journalistikken med oppfølgande spørsmål til denne retorikken var likevel som blåst, og motrøystene blei neglisjerte som uinteressante. Slik fungerte NRK 21. juli 2015 som mikrofonstativ for eit fløyparti i Den norske kyrkja.

Desse forholda er sterkt kritikkverdige. NRK har etter mi meining ei plikt på seg til å drive balansert journalistikk. Kva tenker leiinga ved institusjonen om den vidare dekninga av kyrkjevalet? Skal ulike røyster ha høve til å kome fram? Blir vi andre også tildelt mikrofonstativ utan kritiske motspørsmål? Det som skjedde 21. juli er ikkje NRK verdig som landets leiande allmennformidlar.

Rolf Kjøde

Leiarskapet i «Levende folkekirke»

www.levendefolkekirke.no

Gå til innlegget

Rett ikke baker for smed!

Publisert rundt 5 år siden

Biskopen i Møre fortjener takk og støtte for integritet og holdning når hun har gjort klart sin motstand mot ansettelsen av en lesbisk samlevende prest i bispedømmet.

At hun på grunn av en annen herskende forståelse av kirkeretten må akseptere ansettelsen, betyr heller ikke at hun har snudd i saken, slik den foretrukne framstilling er. Såkalt konservative stemmer på sosiale medier burde holde tann for tunge i stedet for å anklage Ingeborg Midttømme for teologisk faneflukt på dette punktet.

Det vekker forundring at den kristne dagspressen i denne saken har lagt alt trykket på henne. Problemene er skapt av bispedømmerådet. De har tidligere gjort klart at står bak sin biskops teologiske holdning, slik det store flertall gudstjenestedeltakende kristne i Møre også gjør. De utlyste stillingen med klausul om at samlivsform kunne bli tillagt vekt. Og det avgjørende møtet ble, i leders fravær, ledet av en ansatt i en misjonsorganisasjon som deler biskopens ståsted. Hvordan kunne Ingeborg Midttømme da forvente at rådet falt henne i ryggen? Og hvor er den kristne dagspressens vilje til å belyse dette? Pressen har heller ikke tatt på seg å opplyse om vedtaket ble gjort med knapt flertall og om hvordan mindretallet reagerer. I stedet anklages biskopen for å «blokkere», og Åpen folkekirke resirkulerer retorikken om diskriminering. Dette er uredelige framstillinger av en sak der det overraskende og sjokkerende er bispedømmerådets kuvending.

Oppå alt tilbyr biskopen i Hamar sin bistand og får sin tid i den bekreftende offentlighet. I stedet for slik å demonstrere sin mangel på kollegialitet, kunne hun overlate vurderingen om alternativ ordinasjon til biskopen i Tunsberg, der kandidaten kommer fra. Men, nei, den risikoen ble vel for stor.

Rolf Kjøde, leder i Evangelisk luthersk nettverk

Gå til innlegget

Kritisk lav høgde

Publisert over 5 år siden

Hovudproblemet med biskop Jørgensens innspel om norsk økonomisk politikk er ikkje at han sender ein bodskap med politiske konsekvensar. Etikk har utslag i samfunnet. Hovudproblemet er at han ikkje tar nok høgde i oppdraget.

Dermed landar han som det moderne sosialdemokratiets forsvarar midt i ein klassisk og triviell debatt som skattemarginar mellom norsk høgre- og venstreside. Slik mister han høvet til å sette ein svært viktig dagsorden mot fattigdom og urett frå kyrkja si side.

LES TOR B. JØRGENSENS KRONIKK «KIRKEN ØKONOMIEN OG NESTEKJÆRLIGHETEN» OG FØLG DEBATTEN

Jørgensen har saman med fleire av oss henta impulsar frå pave Frans og hans stadige fokus på dei fattiges sak. Det etterlatne inntrykket av orda og tenesta hans er at han har løfta kyrkja si røyst på profetisk vis. Folk flest forstår at dei moralske og sosiale konsekvensane av bodskapen hans er radikale og utfordrande, sjølv om han i liten grad har lansert konkrete politiske råd. Eller kanskje nettopp derfor! Han har ikkje dukka ned i nasjonalpolitikkens detaljar men har talt på premissa til kyrkjeleg leiarskap. Er det derfor han er blitt høyrt?

Vi treng eit kyrkjeleg engasjement inn mot den store økonomiske uretten globalt og mot auka skilnader nasjonalt. Mitt inntrykk er likevel at Jørgensen blir ein slags ærendsgut for Thomas Piketty og sosialdemokratiet. Det er ein ærleg posisjon, men redaktørane Selbekk og Simonnes har naturlegvis rett i at det berre er ein av fleire fagleg mulige med tanke på å redusere fattigdom innan vårt politiske system. Biskopen unngår derimot meir systemkritiske økonomar som Thomas Sedlacek i hans avsløring av økonomi som kulturell verdikatalysator, eller Tim Jackson i hans oppgjer med den økonomiske vekstfilosofien.

På den andre sida følgjer eg ikkje redaktørane når dei brukar folkeyrkja og frykta for å støyte frå seg folk som argument mot engasjementet. Kyrkja spør ikkje etter allmenne reaksjonar og om inn- og utmelding dersom ho har ein profetisk bodskap å bere fram. Biskopen blir for tam og lite radikal. Han er ikkje for dristig men for forsiktig. Der han kunne representere ei kraftig bibelsk røyst mot urett og fattigdom, hamnar han ut i ein triviell norsk bodskap om skattenivå, ein bodskap som han innleiingsvis knyter til stasministeren frå Høgre og avslutningsvis også adresserer til henne. Agendaen er overtydeleg.

Norske kyrkjer smittast av penge- og forbrukskulturen sine verdiar. Med og utan statleg kopling er vi kulturelt knytt til ein livsstil og eit økonomisk system som bind oss når vi forkynner Jesu kall til etterfølging. Både klima, hav og jord slit tungt. Dei fattigaste betalar konsekvent den største prisen for det.

Samtidig er vi i verdas rikaste land vel fortruleg med å berre vekse vidare og stadig auke forbruket. Som kyrkje må vi påtale den auka uretten som systemet skapar og stimulere samarbeid for å snu denne utviklinga. Samtidig må vi ta i bruk det som er kyrka sitt primære mandat, å kalle menneske og folk til omvending frå materialismen avguderi. Det er ei kraftigare utfordring til liberalkapitalismen enn dei promillane som skil landets to største parti i skatteprogresjonen.

 

Skulle kyrkja - sauene som høyrer og følgjer gjetarens røyst - våge å bere fram ein slik bodskap, forutset det ho lever det ho lærer. Elles har ho ikkje saltets kraft. Som kristne treng vi derfor ein stor samtale om korleis vi i fellesskap kan danne ein glad motkultur mot vekst- og forbruksfilosofien slik at verda sine verkeleg fattige blir løfta til verdige liv og rettferda kan vinne. 

Gå til innlegget

Bibelsyn og akademia

Publisert over 5 år siden

Vi må skjelne mellom kontekstuell formidling av det bibelske budskapet – noe vi arbeider med konstant i misjon, og en kontekstuell teologi som lar den aktuelle kultur eller grupper av mennesker bestemme hva de ønsker av teksten.

Den kristne dagspressen brukte august til å fokusere på bibelsyn og akademia, med særlig hensyn til endringene de seinere årene ved Menighetsfakultetet (MF). Det har vært opplysende og nødvendig. Noen aktører har hatt en annen agenda enn å drøfte de spørsmålene som startet debatten. Det er legitimt nok men svekker fokus. Noe av språket kan med fordel røktes. «Biblisisme» er et ukvalifisert ord som bare har til hensikt å slå hardt. Det svekker ordskiftet når institusjonsrepresentanter til erstatning for argument stempler andre høgskoler som «bibelskoler» eller «seminar», begge deler tydelig nok ment negativt. Og det er påfallende at noen forsøker å gjøre dette til en fundamentalismedebatt ved å klistre Espen Ottosen til Carl Fr. Wisløff, amerikanske trender og det som «verre» er. Slik akademisk arroganse fører til at Ottosens argumenter blir stående. Ottosen, som i respons til Atle Søvik startet debatten, har nøyd seg med å påpeke en kvalitativt ny holdning til Bibelen gjennom det som flere av MFs lærere har spilt ut offentlig av sin teologi. Den som går lengst i å stadfeste det noen av oss nå kaller MFs teologiske pluralisme, er rektor Vidar L. Haanes. Han avlyser MFs gamle rolle som bolverk mot bibelkritisk teologi, postulerer at institusjonen skal følge den teologiske utviklingen i Den norske kirke og gir inntrykk av en forskingsfrihet som fristiller lærerne ved MF fra institusjonens eget verdigrunnlag. Det synes ikke som rektor mener dette fordi han «må» men fordi han «vil». Det er nytt i ledelsen av institusjonen.

Etter min mening er det to viktige spørsmål som må holdes levende, ikke bare for MFs skyld men med tanke på all danning av klassisk kristen teologi. Dette gjelder primært det vi kan kalle den nye hermeneutikken (om prinsipper for fortolkning av tekster) og forholdet mellom verdiforankring og forskingsfrihet i frie, verdibaserte institusjoner. Jeg vil gi noen kommentarer til disse to spørsmålene.

  1. Den nye hermeneutikken

Den interessante debatten om skriftsynet ved MF handler ikke om den gamle skjelningen mellom Wisløffs og det øvrige MFs posisjoner. Vil noen gå inn i dette, kan de finne fram Tidsskrift for Teologi og Kirke (TTK) fra 1937/38 der to teologer med stor respekt for hverandre, Wisløff og Ivar P. Seierstad, førte en god og skarp debatt. Mange av oss finner oss best til rette i Seierstads realisme i møte med bibelteksten slik den faktisk er og står sånn sett i MFs gamle hovedstrøm. Det er ført gode argumenter for at denne linja nå er forlatt av mange ved MF. La meg da skyte inn at mange ved fakultetet underviser etter den klassiske linja og vil gi disse min sterke støtte i institusjonen. Særlig NT-seksjonen har over tid stått fram som både faglig sterk og som klassisk forankret.

Noen reagerer på at spørsmålet om homoseksuelt samliv blir gjort til testspørsmål på den nye holdningen til Skriften. I lys av hvor raskt skiftet ved MF har gått fra entydig avvising av dette ut fra eksegetisk og systematisk teologi - til pluralisme og aksept, er det ikke til å undres over at spørsmålet står sentralt. Det er likevel bare en katalysator, en sak som tydeliggjør og forsterker en ny teologisk grunnforståelse. At Jan-Olav Henriksen med sin hermeneutikk representerer noe historisk nytt ved MF, er heller ikke en fersk påstand. Lars Østnor førte like etter sin periode som dekanus en kvass debatt med Henriksen i TTK i 2002-03 om Bibelens normativitet. Østnor tilhørte den generasjonen av lærere ved MF som åpnet opp for kvinnelig prestetjeneste og kan på ingen måte kobles til noen fundamentalistisk konspirasjon.

I TTK går Henriksen til frontalangrep på etikkprofessor Østnor for hans forståelse av Skriftens selvstendige autoritet som etisk norm. Henriksen avviser at Bibelen er konstituerende for etikken og hevder at det vil bryte ned den kristne etikkens allmenne anseelse og verdi om vi tilkjenner den etisk normativitet på et «særnivå». Bibelens autoritet er «ikke av formal art». Dens normativitet grunngis i at den bærer «normer som gudsfolket har identifisert som sine». Vi overtar Bibelens grunnleggende verdier ved «å ivareta de anliggender og grunner vi finner i og bak det bibelske materialet», dog «ikke … i identisk form». Henriksen tydeliggjør i begge sine artikler at han mener at vi må bruke det han definerer som overordnede etiske verdier i Bibelen mot alle Bibelens egne bud og formaninger. Østnor stiller i sitt første svar alvorlige spørsmål ved om Henriksen «har forlatt det lutherske skriftprinsippet med henblikk på kristen etikk» og konstaterer avslutningsvis i ordskiftet at Henriksen sørger for «en dobbel svekkelse av det klassisk lutherske skriftprinsippet: dels ved at Bibelens formale autoritet forkastes, dels ved at den innholdsmessige autoriteten bare omfatter det som består en rasjonell prøving». Østnor konstaterer at dette skjer fordi Henriksen ikke vil benytte et «åpenbaringsteologisk perspektiv i sin tilrettelegging av begrunnelsesproblematikken» og «mister … det kritiske korrektivet til etisk rasjonalitet som ligger i Guds vilje åpenbart i frelseshistorien».

 Ett av utgangspunktene for sommerens debatt om hermeneutikken ved MF var Atle Søviks artikkel «Hvordan bør vi tolke Bibelen?». I både artikkelen og ordskiftet gjorde Søvik seg til talsmann for de samme prinsipielle holdningene som hos Henriksen i 2002 om at alle bud og formaninger i Skriften må underlegges den allmenne fornufts bedømmelse og godtas eller forkastes ut fra et kriterium om hva som skaper best rasjonell sammenheng. Temaene er store og viktige, men valgene kan gjøres på andre måter enn å overprøve Guds gode vilje slik den er åpenbart hos Jesus og apostlene og overlevert i den verdensvide kirke. Debatt om dette kan være finsiktet og vanskelig nok i alt sitt filosofiske språk. Det er her aktualiseringen av teologien kommer oss til hjelp, enten det er Bibelens avvisning av homoseksuelt samliv og heteroseksuelt samboerskap eller Skriftens grensesettinger for skilsmisse og gjengifte. Vi kan med kirkens historie drøfte de nøyaktige grenseoppganger og skaperordninger i syndens verden, men spørsmålet som er i spill ved MF ved den teologien som Henriksen og Søvik har framført offentlig, handler ikke om hva som er Skriftens lære. Den handler om den kristne kirke og Kristi etterfølgelse er forpliktet på åpenbaringen slik den er gitt oss i Skriften ved Jesus og apostlene. På det spørsmålet hviler hele den kristne kirkes oppdrag, og spørsmålet er avgjørende for om der overhode vil være noe som vi med Luther kan kalle lov og evangelium i forkynnelse og sjelesorg.

Dette gjør debatten om MF vesensforskjellig fra den debatten som gikk vinteren 2013-14 om NLA Høgskolen. Det var en debatt som i hovedsak gikk mellom «Wisløff og Seierstad», slik jeg ser det. Den debatten er interessant nok, men det er grunn til å minne om det Einar Solli gjentok i flere liknende debatter ved NLA rundt 1980 da han siterte Hugo Odeberg på at «mellom konservativ og fundamentalistisk teologi er der en rosehekk. Mellom oss og den liberale teologi er der en avgrunn.» Merkelappene kan diskuteres, men saken er viktig. Når det økumeniske prinsippet om at Skriften er bindende autoritet for troen i alt den holder fast for lære og liv utfordres, handler det mer om avgrunnen enn om rosehekken.

Den kristne kirke kan ikke leve med en teologi som lar vår aktuelle kontekst som lesere overstyre den faktiske teksten. Vi må skjelne mellom kontekstuell formidling av det bibelske budskapet – noe vi arbeider med konstant i misjon, og en kontekstuell teologi som lar den aktuelle kultur eller grupper av mennesker bestemme hva de ønsker av teksten. Dette er teologiens store brytningspunkt mot et grunntrekk i postmodernismen, en åndsretning som utenfor teologien i stor grad er avgått ved døden som moteretning. De tyske filosofene kalte det for «Zeitgeist» (tidsånd) og John Nome ved MF kalte det «tidsatmosfærens trykk». Den må vi kjenne og være i berøring og dialog med, ikke minst for å prøve våre egne forutsetninger i møte med teologiens tekst, men en sann kirkelig teologi kan aldri velge konteksten – eller tidsånden – som autoritet. Henriksen og Søvik står i overhengende fare for å gjøre akkurat det når de appellerer til en teologi som binder seg til begreper for verdivalg som er tilpasset vår aktuelle kultur. En slik binding er en like klar forutsetning og et like klart verdivalg inn mot teologisk forståelse som en klassisk kirkelig posisjon. Slike verdivalg og valg av forutsetninger er pre-professorale på den måten at de ikke i seg selv er forskningsbaserte men er valg av verdier inn mot forskningen. Da er det forskningens plikt å spørre om verdi- og metodevalg er i godt samsvar med forskningens objekt. Geir Otto Holmås påpeker at kollegaene Henriksen og Søvik legger til grunn et annet sannhetsbegrep og en annen åpenbaringsforståelse enn den klassisk kirkelige og påpeker at teologien drives ut fra premissene fra postmoderne filosofi og sekulær kultur.

  1. Frihet og forpliktelse

Spørsmålet om forskningens art og forutsetninger fører oss over til det andre store spørsmålet, om forskningens frihet lar seg forene med institusjonens forpliktelse på definerte og valgte verdier. På mange måter er det dekanus Trygve Wyller ved Det teologiske fakultet (TF) i Oslo som har tydeliggjort dette. Når han gjentatte ganger ber MF ta steget fullt ut til støtte for homoseksuelle «ekteskap», kommuniserer han samtidig at hans egen institusjon har gjort et verdivalg. Det står de fritt til, men er det et valg som samsvarer med deres krav om andres forskningsfrihet? TF har dermed gjort det klart at også de har gjort et verdivalg som de går til forskningen med. Jeg betviler ikke forskningens kvalitet og frihet internt ved TF men konstaterer at de velger en posisjon og rolle som vil gjøre det vanskelig for forskere som vil arbeide med vitenskapens metoder ut fra en klassisk kirkelig holdning til Skriften.

Tolkningen av høgskolelova er uomtvistelig i favør av retten til å definere egne verdigrunnlag for frie høgskoler og ansette forskere og drive undervisningen i samsvar med dette, slik Jon Kvalbein har dokumentert ut fra NOU 2006 «Akademisk frihet» og regjeringens Ot.prp. 67 i 2006/07. Rektor Haanes stadfester dette når han viser til at han som leder av Nettverk for private høgskoler har forsvart andre høgskolers rett til å forstå sin basis som teologisk smalere enn det MF gjør. Dette synliggjør også den store utfordringen som uttalt verdibaserte institusjoner har når de etter sin egenart stiller bestemte krav til verdiforankring i tillegg til høye faglige krav. Det er dette som er styrets primære verktøy, og det er derfor ikke egnet til forundring at eiere av slike institusjoner setter sammen styrer som de tror har kompetanse og vilje til å gjøre helheten i denne jobben.

Meldingen om Holmås’ avgang fra MF har skapt en egen dimensjon til denne debatten, ikke minst til spørsmålet om forskningens rammer og forpliktelse når den sikter mot kirkelig tjeneste. Selv om mange av oss ser verdien i akademisk forskning både av sannhetssøkende og apologetiske grunner og vil forsvare det som en legitim fagdisiplin fram mot kirkelig tjeneste, har vi stor respekt for at Holmås følger det personlige kallet som han opplever. Men mer enn det må også hans konkrete utfordringer tas alvorlig når han påpeker fagteologiens svake forankring i Åndens og bønnens liv, i troens fellesskap og lydighetens etterfølgelse. Det er ikke en utfordring som spesifikt gjelder MF men rettes mot alle som driver med teologisk forskning og forberedelse til kirkelig tjeneste.

Gå til innlegget

Sommerfeldt tydeliggjør kirkens splittelse

Publisert over 6 år siden

Biskop Atle Sommerfeldt uthuler kirkens fundament og legger veien åpen for vilkårlighet i bruken av Skriftens konkrete forkynnelse til lære og liv.

Biskop Atle Sommerfeldt i Borg gjør (Vårt Land 3. februar) sitt ytterste for å marginalisere oss som lærer at alle synder, også de seksuelle, skiller oss fra Gud, og at aksept for synd derfor splitter kirken.

Sommerfeldt omtaler den kirkelige situasjonen som et «forsonet mangfold». Slik hopper han bukk over to selvsagte forhold. For det første tar han ikke på alvor at kirken for øyeblikket aksepterer to typer helt ulik lære i kirkens seksualetikk, og at det nettopp er forskjell i lære som ifølge vår lutherske bekjennelse skaper kirkesplittelse. 

Overser. Dernest overser han at alvoret i spørsmålet handler om kirkens forkynnelse om synd, og om oppgjør med dette. Når en prest i forbønnshandling velsigner som Guds gode skapervilje handlinger som kollegaen i skriftemål avløser som synd, har kirken utstyrt seg med to slags veiledning om forsoning og om veien til fred med Gud. Da er den splittet.

De av kirkens biskoper som vil forkynne Bibelens og den verdensvide kirkes klassiske lære om at ekteskapet bare er mellom mann og kvinne, bør merke seg Sommerfeldts bruk av deres posisjon. Kirkemøtevedtaket fra 2007 som likestiller motstridende lære og bispemøtevedtaket om full aksept for «ikke-liturgisk» forbønn i 2008, har gjort et dypt teologisk spørsmål til simpel kirkepolitikk.

Jeg vil derfor spørre biskoper som for fredens skyld har akseptert forbønnshandlinger som de er imot: Kan deres åndelige lederskap leve godt med å bli brukt slik biskopen i Borg gjør? Vi som fastholder den bibelske og felleskirkelige lære om ekteskapet mellom mann og kvinne som seksuallivets rammer, må finne sammen i den åndelige kampen som foregår i vår kirke. Dette står om så mye mer enn kirkepolitikk.

Avslører. Biskop Sommerfeldt avslører seg klarest i sin uttalte mangel på tillit til Bibelens apostoliske autoritet. I strid med reformatorisk kristendom slår han fast at kirken ikke kan forholde seg til skriftordet som sådan, men til overordnede linjer om Guds handling i Kristus og om nestekjærligheten. 

Slik uthuler han kirkens fundament og legger veien åpen for vilkårlighet i bruken av Skriftens konkrete forkynnelse til lære og liv. Alle som vil holde fast ved klassisk kristen tro, må være på vakt mot denne typen bibelbruk. I både kirker og bedehus trenger vi en ny tillit og kjærlighet til Guds ord slik det er gitt videre av profeter og apostler. Det er ved deres ord vi blir vis til frelse ved troen på Jesus Kristus og satt i stand til all god gjerning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. FEBRUAR 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2552 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1879 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1015 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 954 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 19 timer siden / 852 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 678 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 603 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere