Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Erklæring om den kirkelige situasjonen

Publisert rundt 4 år siden

Dette er en erklæring som sendes bispemøte, kirkeråd og kirkemøte i Den norske kirke ved starten av Kirkemøtet 2016. Siden det er et opprop med mange underskrivere, vil det bare i helt særlige tilfeller bli kommentert av oss i videre debattrunder.

Uenigheten om samlivsetikken i Den norske kirke dreier seg om vesentlige sider ved den kristne kirkes lære og bekjennelse. Derfor er det nødvendig å klargjøre grunnlaget for fortsatt tjeneste som vigslede medarbeidere i kirken. Når Den norske kirke som fellesskap ikke lenger kan stå samlet i denne saken, er en slik klargjøring viktig. Den nye situasjonen bryter med et entydig læregrunnlag ut fra Den hellige Skrift og den økumeniske tradisjon. Dette kan vi ikke være med på å legitimere som uttrykk for kristen tro og kristent liv. Med tanke på tjeneste innenfor et kirkesamfunn som står splittet i dette spørsmålet, må vi derfor klargjøre følgende:

1.     Læren om ekteskapet som et kjønnspolært og livslangt fellesskap mellom én kvinne og én mann er en del av den bibelske åpenbaring og derfor ikke noe kirken kan forandre på.

2.     Det forhold at vi alle kommer til kort overfor Bibelens bud og formaninger, må møtes med evangeliet om syndenes forlatelse og ikke med nedskrivning av forpliktende normer.

3.     Den alternative samlivsetikken som gir bibelsk legitimering til likekjønnede forhold og nå også ønsker å likestille dem med ekteskapet mellom kvinne og mann ved å innføre en liturgi for likekjønnet vigsel, er i strid med den bibelske åpenbaring. Den nye etikken representerer derfor en hindring for kirkens arbeid for å føre mennesker til omvendelse, tro og etterfølgelse.

4.     Det synes å være enighet om at standpunktene i denne saken er innbyrdes uforenlige. Begge lærenormer kan ikke samtidig være et sant uttrykk for Guds vilje og kirkens lære.

5.      Til sann enhet i kirken er det tilstrekkelig å være enig om "evangeliets lære og forvaltning av sakramentene" (CA VII). Evangeliet i denne saken er gitt oss i Matteus 19,4-6 der Jesus selv definerer ekteskapet med disse ordene: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» Her har Jesus selv omtalt ekteskapet som kjønnspolært, monogamt og livslangt. Den nye læren er slik sett i strid med evangeliets lære, slik Jesus selv har gitt oss den.

6.     Med den splittelsen som nå hersker, trengs en klargjøring av hvilke vilkår som settes for vår tjeneste i Den norske kirke, og om det vil være mulig å gjøre dette på grunnlag av den forståelse av samliv og ekteskap som vi her kort har redegjort for.

Noen vilkår er viktig å få avklart:

a)     Det må i framtiden være kirkelig legitimt å bruke en vigselsliturgi som entydig fastholder ekteskapet slik Jesus definerer det i Matteus 19,4-6, og å forkynne, veilede og undervise i samsvar med dette.

b)     Det er nødvendig å finne fram til ordninger som kan sikre langsiktig kirkelig legitimitet også for klassisk kristen samlivsetikk. Ordninger for alternativt tilsyn har her vært diskutert, blant annet etter initiativ fra bispemøtet, og det er allerede blitt etablert en prøveordning med valgmenigheter. Det er viktig at arbeidet for å skape slike faste rammer føres videre, og at synspunkter fra dem som her lærer det kirken alltid har lært, tas på alvor i den videre dialog med kirkens ledelse.

7.     Dersom kirken som fellesskap (gjennom Bispemøtet og Kirkemøtet) ikke kan imøtekomme dette ved praktiserbare og legitime ordninger, vil det hindre videre overlevering av Bibelens lære om ekteskapet som forpliktende kirkelære til neste generasjon. Det vil også bety at man ikke tar på alvor at det i vår kirke finnes to uforenlige lærer om ekteskap og familie.

8.     Vi ber både Bispemøtet, Kirkerådet og Kirkemøtet innen avslutningen av Kirkemøtet 2017 om å respondere på etterlysningen av behovet for ordninger som ivaretar og sikrer legitimitet for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapslæren. Det svar som kommer, vil ha avgjørende betydning for de råd vi kan gi til mennesker som er i tvil om sitt medlemskap og sin tjeneste i Den norske kirke.

Alle underskrivere av denne erklæringen er ordinerte prester i Den norske kirke, de fleste i aktiv, lokal tjeneste. Erklæringen er åpen fram til kirkemøtets start for tilslutning fra andre ordinerte. Meld dette til rolf.kjode@nla.no.

 

 

Underskrivere pr lørdag morgen, 2. april:

Knut Alfsvåg

Heidi Ilona Frich Andersen

Matias Austrheim

Stein Barlaup

Øivind Benestad

Geir Braadlie

Kjell-Asle Børnes

Knut Magne Dalsbø

Einar Ekerhovd

Erling Ekroll

Svein Filtvedt Elgvin

Roar Flacké

Terje Fonk

Ingvar Fykse

Frode Granerud

Svein Granerud

Ingvard Hageberg

Rolf Heitmann

Bjarte Hetlebakke

Bjarte Hove

Ingunn Aarseth Høivik

Joachim Haaland

Sigve Ims

Arne Jensen

Ravn Karsrud

Tor Dag Kjosavik

Rolf Kjøde

Kjetil Kringlebotten

Jan Inge Kringstad

Sverre Langeland

Thor André Lindstad

Trond Løberg

Svenn Martinsen

Kjetil Molvik

Egil Morland

Michal Møgster

Magne Mølster

Ingebrigt Norbakken

Hallvard Nordstrand

Ola Ohm

Øivind Refvik

Rune Richardsen

Geir Sakseid

Bernt Sandrib

Arnulf Sandvik

John Victor Selle

Asbjørn Simonnes

Kåre Skråmestø

Reidar Standal

Knut Svenning

Stig J. Syvertsen

Svein Harald Sæbø

Jan Petter Terkelsen

John Ove Thaule

Espen Tveten

Helge Unneland

Ole Vinther

Frank Vorhaug

Harry Waldeland

Eystein Wiig

Bjørn Willoch

Dag Øivind Østereng

Ole Dagfinn Østhus

Audun Aase

Gå til innlegget

Det er heilt nye signal frå dei biskopane som vil plassere seg i den klassiske læra om ekteskapet.

Karl Johan Hallaråker gir i Vårt Land 3. november full støtte til Bispe-
møtets forslag om vedtak i Kyrkjemøtet til våren. Eg har i grunn berre eitt spørsmål til Hallaråker: Ber du delegatane til Kyrkjemøtet om også å røyste for punkt to i forslaget?

Punkt to slår fast at den nye læra om likekjønna­ «ekteskap» ut frå teologisk vurdering ikkje er kyrkjesplittande­ vranglære, heilt motsett av det biskopane sa i 1997, men i samsvar med det biskopane sa i 2013.

Den gongen blei dei sterkt åtvara­ frå ei brei samling av kyrkje- og organisasjonsleiarar, men lytta ikkje til dette økumeniske­ rådet. Punktet seier også at den nye læra saman med den felleskyrkjelege har legitimt livsrom, ikkje berre som lære, men som praksis i kyrkja, noko som i samanhengen må bety ei teologisk legitimering av likekjønna vigselspraksis.

Det er heilt nye signal frå dei biskopane som vil plassere seg i den klassiske læra om ekteskapet. Dette er biskopane sitt forslag til eit samla vedtak i Kyrkjemøtet. Spørsmålet til Hallaråker er altså: Tilrår du delegatane i Kyrkjemøtet å røyste for dette punkt to i vedtaket?

Hallaråker konstruerer minst éin stråmann. Han polemiserer mot ønsket om at folkekyrkja må vere ein misjonsorganisasjon. Eg har for min del ikkje sett nokon som har bore fram det ønsket.

For eigen del har eg uttrykt skepsis mot organisasjonane som frikyrkjer, fordi det ville­ bli for smalt. Eg vil tilhøyre noko som er større og breiare enn mine preferansar og som utfordrar meg. Derfor: La oss halde oss til saka i staden for å skyte ned konstruerte figurar.

Dei klassisk plasserte biskopane si hensikt med det kompromisset dei har gått med på, har heilt sikkert vore god. Dei har ønska å skape livsrom for det som no blir mindretalslæra.

Isolert sett kan enkeltpunkt i kompromisset hjelpe dette for ei tid, slik som sikringa av to liturgiar i staden for éin, og erkjenninga av to uforeinlege teologiske haldningar.

På den andre sida har ein tatt frå dei lokale kyrkjelydane deira rett til å bestemme over bruk av eigne kyrkjehus. Kor lett det vil bli å forkynne og rettleie aktivt i samsvar med kyrkjas klassiske lære, får vise seg.

Reaksjonane frå og viljen­ til maktbruk hos biskopen i Stavanger­ på at kyrkjeleg fellesråd­ i Sandnes vil bruke den retten som biskopane opnar for, tyder ikkje godt.

Først publisert i Vårt Land 04.11.2015

Gå til innlegget

Vi feiger ikke ut!

Publisert over 4 år siden

Klassisk tro vil ikke feide ut. Spørsmålet er om Den norske kirke framover ønsker å være en bærer av den og slik ledes ved Den Hellige Ånd, eller om den vil ledes av tidens ånd.

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund velger å forskuttere kirkevalget. Hvilken agenda han har for det, får være hans og redaktørens sak.

Jeg avviser ikke alt som journalisten skriver. Noen av registreringene er viktige. Mange troende mennesker der ute er trøtte av de konstante angrepene på klassisk, bibelsk kristendom. Noen tilpasser seg, dessverre.

Andre trekker seg tilbake eller skifter arena. Det er bare forsmaken på det Den norske kirke kan oppleve om den uverdige ordningen med å legge det hellige liv i Kristi etterfølgelse til folkeavstemning fører til Gjøsunds spådde resultat. Da blir det Den norske kirke som taper, ikke en valgaktør.

Jeg deltok denne uken på misjonskonferansen LINK og opplevde hvordan radikale unge av klassisk tro og bekjennelse allerede trer inn i frimodige lederroller. Klassisk tro vil ikke feide ut. Spørsmålet er om Den norske kirke framover ønsker å være en bærer av den og slik ledes ved Den Hellige Ånd, eller om den vil ledes av tidens ånd. Om det siste sier Kierkegaard: Den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enke.

Til to av Gjøsunds påstander, vil jeg anføre følgende:

1. Levende folkekirke og våre folk har ikke mistet troen og trykket. Det tror jeg mange legger merke til, blant andre avisas annonseansvarlige og alle medier og debatter som har brukt våre fremste folk. Vi påkaller ikke kjendis- og politikerfaktoren. Det er et tveegget sverd. Kirkas framtid hviler i andre hender.

2. Vi beklager oss ikke over at Skriften lærer som den gjør. Selv har jeg i hele mitt forkynnerliv i møte med unge og gamle lagt vekt på at jeg elsker hele Guds ord, som gjør oss vis til frelse og setter i stand til all god gjerning. Guds åpenbarte vilje er alltid den beste for menneskene, også budet, fordi det er hellig, rett og godt, slik kirkevalgets forhatte Paulus lærer oss. At mange sliter under seksualverdienes krysspress i kulturen, er ikke rart. Det betyr likevel ikke at vi feiger ut men leter etter gode måter å veilede til Jesu etterfølgelse. Graden av slik veiledning måles ikke i avismillimeter eller offentlig debatt.

At mange av oss ikke regner det som den mest egnede arena, betyr ikke at det ikke skjer. Med frimodighet og varme.Jeg vil bruke Gjøsunds betraktninger som en anledning til å kalle prester og andre av klassisk tro og holdning til frimodighet for den troen som er overgitt til de hellige. Menighetene trenger sanne hyrder.

Og akkurat nå er det viktig at vanlige troende deltar i valget for å stemme fram kandidater som forstår folkekirka som en mulighet til å nå folket med evangeliet. I forståelsen av dette ligger de største forskjellene mellom Åpen folkekirke og Levende folkekirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.09.2015

Gå til innlegget

Hva skal 
det bes om?

Publisert nesten 5 år siden

Forbønnsliturgier for likekjønnede «ekteskap» kan umulig forankres i en bibelsk lære om 
ekteskapet.

Spørsmålet om hvilken lære kirken skal framover ha om ekteskapet, står sentralt ved årets kirkevalg. Dette rammes inn av minst to større spørsmål. Den 
indrekirkelige debatten handler i stor grad om hva som skal til for å berge kirkelig enhet. Den 
eksterne debatten handler i 
større grad om hva det er å være folkekirke.

Når «Folkekirken» blir selve premisset for kirken, bør alle varsellamper lyse. Begrepet er et nyord som i stor grad er 
politisk og sosiologisk preget. Alle kirker skal være folke­kirker etter sin hensikt. Kirkens oppdrag er å kalle folk til omven­delse, tro og etterfølgelse, og dette kallet skal nå til alle.

Kirken er derimot ikke folkekirke i den forstand at den skal følge folkets røst. Kirken mister seg selv hvis den i sitt strev etter å være «åpen, inkluderende, raus og tolerant» ikke lenger kaller mennesker til troens lydighet. Derimot er den sant åpen når den i pakt med sin bekjennelse av Jesu herredømme er misjonerende og tjenende.

Bryter. Dersom Den norske kirke innfører liturgier som gir tilslutning til en forståelse av 
ekteskapet som kjønnsnøytralt, gir den samtidig aksept for en lære som bryter med Guds ord slik den kristne kirke alltid og overalt har forkynt det. Konse­kvensen av dette vil være en større splittelse og fare for stor avskalling av både ansatte og 
aktive lekfolk.

Denne utfordringen fjernes ikke ved en såkalt samlende 
løsning med bekreftende forbønn og velsignelseslignende liturgier. Kirken som troens fellesskap kan bare holdes sammen av troskap mot troens ord og 
lydighet mot kirkens Herre.

Skjebnesvanger. Biskop 
emeritus Andreas Aarflot slutter 
seg til biskop Per Arne Dahls måte å legge til rette for en 
løsning med institusjonalisert forbønn (Vårt Land 10. august). Som begrunnelse bruker han Kirkemøtets vedtak i 2007.

At vedtaket i 2007 bar i seg skjebnesvangre følger ved at det aktivt likestilte motstri­dende lære og praksis i kirken, ble 
påpekt av mange allerede da. Når tidligere preses nå bruker slike selvmotstridende vedtak som premiss for videre uthuling av kirkens lære om ekteskapet, viser det hvor galt det går når 
kirkepolitikken får trumfe Skriften som premissgiver for kirkens ordninger.

Alle kirkelige vedtak angå­ende likekjønnet samliv før 2013, hadde dessuten registrert partnerskap mellom to voksne som forutsetning. Å anvende disse vedtakene på dagens debatt om ekteskap, barn og familie, er uholdbart og tilslørende og kan derfor virke manipulerende.

Umulig. Forbønnsliturgier for likekjønnede «ekteskap» kan umulig forankres i en bibelsk lære om ekteskapet. Men hva skal en forbønnshandling være godt for om den ikke skal stadfeste den forutgående borgerlige vigselshandling? Ja, hva skal det bes om? Kan noen støtte ideen om forbønn uten å klargjøre det?

Forslaget til likekjønnet vigselsliturgi fra Presteforeningen i Kristiansand tydeliggjør at en slik liturgi vil bære preg av 
festens glede og bekrefte det som er skjedd som rett og godt, og i samsvar med Guds vilje. De fleste forstår at en slik forbønns­liturgi bare blir en mellomlanding. 
Aksepterer kirken like­kjønnede «ekteskap» som legitime og verd en kirkelig feiring, har den ikke argumenter som kan hindre full vigsel.

Frimodig. Skal kirken være tro mot sin identitet og sitt kall, må vi fylle dens organer med troende 
mennesker som frimodig vil 
forsvare ekteskapet som Guds ordning for én mann og ei 
kvinne.

Mer enn noen gang trengs 
det folk i kirken som ønsker å realisere kirkens kall med å nå folket med evangeliet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2015

Gå til innlegget

Hvilken enhet skal berges?

Publisert nesten 5 år siden

Tror biskopen og hans meningsfeller på ramme alvor at deres teologiske spagat kan berge et samhold som ikke finnes? Også forkjemperne for den nye teologien avviser dette. Hvilken enhet er det da som berges?

Biskop Per Arne Dahls avklaring 27. juli er det ene umulige valget som ikke kan bli stående i kirkas strid om ekteskap og samlivsetikk. Når han samme dag erklærer at han vil ordinere ei kvinne som lever i lesbisk «ekteskap», viser biskopen at valg av ståsted bare vil fungere som en døråpner for det han selv mener er i strid med kirkas lære om ekteskapet.

Dahl og andre som søker løsninger «i midten» framhever hensynet til å unngå splittelse. Det får vi ta på alvor som en genuin intensjon. Argumentasjonen er likevel ikke overbevisende. Det framføres at bispemøte og kirkemøte har vedtatt at spørsmålet om likekjønnet vigsel ikke skal splitte. I ei luthersk kirke er det et vanskelig argument, fordi kirkelige møter ikke har mandat til å sette til side Bibelens autoritet for lære, tro og liv. Reformatorene la tvert om stor vekt på å sette til side bispemakt og konsilievedtak i slike konflikter.

Dernest kan ingen møter vedta seg vekk fra det som likevel skjer. Dersom kirkesplittelse er at selve organisasjonen revner i to eller flere biter, er det tvilsomt om det noen gang kan ramme Den norske kirke under den nåværende jurisdiksjon. Dersom splittelse derimot innebærer at trofaste gudstjenestedeltakere ikke makter å høre til i sin menighet på grunn av ny teologi, eller dersom det frivillige misjonsarbeidet av samme grunn ikke finner å kunne bruke presten i forkynneroppdrag, eller dersom kirkas nye lære holder unge med pastoralt kall borte fra å søke prestetjeneste, eller dersom menighetsstaben ikke fungerer fordi det teologiske spriket enten fører til lammelse eller til konflikt, da lever vi med splittelsen og dens konsekvenser daglig og tett.

Bispemøtet har erkjent sin del av dette ved å innrømme prester rett til å frasi seg nattverdfellesskap med egen biskop når han eller hun har brutt med kirkas økumeniske lære i disse spørsmålene. Tror biskopen og hans meningsfeller på ramme alvor at deres teologiske spagat kan berge et samhold som ikke finnes? Også forkjemperne for den nye teologien avviser dette. Hvilken enhet er det da som berges?

Det påstås at bispemøtet har vedtatt at spørsmålet om likekjønnet ekteskap ikke «skal» være kirkesplittende. Dette stemmer ikke. Bispemøtet vedtok at det ikke «må» være kirkesplittende, og flere har understreket at vekten skal ligge på dette «må». Det innebærer nemlig at spørsmålet på visse vilkår «kan» være kirkesplittende.

Bispemøtet sier ingenting om når et slik «kan» vil gjelde og er derfor til liten hjelp. Det ville være klargjørende om de biskoper som vektlegger dette «må» i bispemøtets kompromiss, og som ser hvordan det samme «må» konsekvent neglisjeres av de andre, nå bruker anledningen til å tydeliggjøre splittelsens karakter i en sak som handler om hvorvidt kirka skal velsigne som rett, det som Bibelen erklærer som synd. Når Bibelen sier at livsvalg i strid med Guds vilje fører til splittelse i gudsforholdet, fører anbefaling av slike livsvalg til splittelse i kirka, om den erkjenner det eller ikke og om det får organisatoriske følger eller ikke.

Midt i sitt brudd med kirkas tro og lære tjener liturgiforslaget fra Presteforeningen i Kristiansand tidligere i år en hensikt. Forslaget til forbønnsliturgi avslører utopien i å kunne etablere noe som fungerer nøytralt eller ikke aksepterende for den nye teologien. Forslaget innebærer i sin ordbruk og i den glade høytidsramme som anbefales, en ren aksept for den handling som paret har valgt idet de kommer rett fra en borgerlig «ektevigsel». Det er å håpe at diverse biskoper og alle kandidatene ved høstens kirkevalg noterer seg dette og snarest legger bort tanken om en forbønnshandling som ikke kan unngå velsignelsens preg og legitimeringens konsekvens.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2628 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1880 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1026 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 973 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 606 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere