Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Vi feiger ikke ut!

Publisert rundt 4 år siden

Klassisk tro vil ikke feide ut. Spørsmålet er om Den norske kirke framover ønsker å være en bærer av den og slik ledes ved Den Hellige Ånd, eller om den vil ledes av tidens ånd.

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund velger å forskuttere kirkevalget. Hvilken agenda han har for det, får være hans og redaktørens sak.

Jeg avviser ikke alt som journalisten skriver. Noen av registreringene er viktige. Mange troende mennesker der ute er trøtte av de konstante angrepene på klassisk, bibelsk kristendom. Noen tilpasser seg, dessverre.

Andre trekker seg tilbake eller skifter arena. Det er bare forsmaken på det Den norske kirke kan oppleve om den uverdige ordningen med å legge det hellige liv i Kristi etterfølgelse til folkeavstemning fører til Gjøsunds spådde resultat. Da blir det Den norske kirke som taper, ikke en valgaktør.

Jeg deltok denne uken på misjonskonferansen LINK og opplevde hvordan radikale unge av klassisk tro og bekjennelse allerede trer inn i frimodige lederroller. Klassisk tro vil ikke feide ut. Spørsmålet er om Den norske kirke framover ønsker å være en bærer av den og slik ledes ved Den Hellige Ånd, eller om den vil ledes av tidens ånd. Om det siste sier Kierkegaard: Den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enke.

Til to av Gjøsunds påstander, vil jeg anføre følgende:

1. Levende folkekirke og våre folk har ikke mistet troen og trykket. Det tror jeg mange legger merke til, blant andre avisas annonseansvarlige og alle medier og debatter som har brukt våre fremste folk. Vi påkaller ikke kjendis- og politikerfaktoren. Det er et tveegget sverd. Kirkas framtid hviler i andre hender.

2. Vi beklager oss ikke over at Skriften lærer som den gjør. Selv har jeg i hele mitt forkynnerliv i møte med unge og gamle lagt vekt på at jeg elsker hele Guds ord, som gjør oss vis til frelse og setter i stand til all god gjerning. Guds åpenbarte vilje er alltid den beste for menneskene, også budet, fordi det er hellig, rett og godt, slik kirkevalgets forhatte Paulus lærer oss. At mange sliter under seksualverdienes krysspress i kulturen, er ikke rart. Det betyr likevel ikke at vi feiger ut men leter etter gode måter å veilede til Jesu etterfølgelse. Graden av slik veiledning måles ikke i avismillimeter eller offentlig debatt.

At mange av oss ikke regner det som den mest egnede arena, betyr ikke at det ikke skjer. Med frimodighet og varme.Jeg vil bruke Gjøsunds betraktninger som en anledning til å kalle prester og andre av klassisk tro og holdning til frimodighet for den troen som er overgitt til de hellige. Menighetene trenger sanne hyrder.

Og akkurat nå er det viktig at vanlige troende deltar i valget for å stemme fram kandidater som forstår folkekirka som en mulighet til å nå folket med evangeliet. I forståelsen av dette ligger de største forskjellene mellom Åpen folkekirke og Levende folkekirke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.09.2015

Gå til innlegget

Hva skal 
det bes om?

Publisert over 4 år siden

Forbønnsliturgier for likekjønnede «ekteskap» kan umulig forankres i en bibelsk lære om 
ekteskapet.

Spørsmålet om hvilken lære kirken skal framover ha om ekteskapet, står sentralt ved årets kirkevalg. Dette rammes inn av minst to større spørsmål. Den 
indrekirkelige debatten handler i stor grad om hva som skal til for å berge kirkelig enhet. Den 
eksterne debatten handler i 
større grad om hva det er å være folkekirke.

Når «Folkekirken» blir selve premisset for kirken, bør alle varsellamper lyse. Begrepet er et nyord som i stor grad er 
politisk og sosiologisk preget. Alle kirker skal være folke­kirker etter sin hensikt. Kirkens oppdrag er å kalle folk til omven­delse, tro og etterfølgelse, og dette kallet skal nå til alle.

Kirken er derimot ikke folkekirke i den forstand at den skal følge folkets røst. Kirken mister seg selv hvis den i sitt strev etter å være «åpen, inkluderende, raus og tolerant» ikke lenger kaller mennesker til troens lydighet. Derimot er den sant åpen når den i pakt med sin bekjennelse av Jesu herredømme er misjonerende og tjenende.

Bryter. Dersom Den norske kirke innfører liturgier som gir tilslutning til en forståelse av 
ekteskapet som kjønnsnøytralt, gir den samtidig aksept for en lære som bryter med Guds ord slik den kristne kirke alltid og overalt har forkynt det. Konse­kvensen av dette vil være en større splittelse og fare for stor avskalling av både ansatte og 
aktive lekfolk.

Denne utfordringen fjernes ikke ved en såkalt samlende 
løsning med bekreftende forbønn og velsignelseslignende liturgier. Kirken som troens fellesskap kan bare holdes sammen av troskap mot troens ord og 
lydighet mot kirkens Herre.

Skjebnesvanger. Biskop 
emeritus Andreas Aarflot slutter 
seg til biskop Per Arne Dahls måte å legge til rette for en 
løsning med institusjonalisert forbønn (Vårt Land 10. august). Som begrunnelse bruker han Kirkemøtets vedtak i 2007.

At vedtaket i 2007 bar i seg skjebnesvangre følger ved at det aktivt likestilte motstri­dende lære og praksis i kirken, ble 
påpekt av mange allerede da. Når tidligere preses nå bruker slike selvmotstridende vedtak som premiss for videre uthuling av kirkens lære om ekteskapet, viser det hvor galt det går når 
kirkepolitikken får trumfe Skriften som premissgiver for kirkens ordninger.

Alle kirkelige vedtak angå­ende likekjønnet samliv før 2013, hadde dessuten registrert partnerskap mellom to voksne som forutsetning. Å anvende disse vedtakene på dagens debatt om ekteskap, barn og familie, er uholdbart og tilslørende og kan derfor virke manipulerende.

Umulig. Forbønnsliturgier for likekjønnede «ekteskap» kan umulig forankres i en bibelsk lære om ekteskapet. Men hva skal en forbønnshandling være godt for om den ikke skal stadfeste den forutgående borgerlige vigselshandling? Ja, hva skal det bes om? Kan noen støtte ideen om forbønn uten å klargjøre det?

Forslaget til likekjønnet vigselsliturgi fra Presteforeningen i Kristiansand tydeliggjør at en slik liturgi vil bære preg av 
festens glede og bekrefte det som er skjedd som rett og godt, og i samsvar med Guds vilje. De fleste forstår at en slik forbønns­liturgi bare blir en mellomlanding. 
Aksepterer kirken like­kjønnede «ekteskap» som legitime og verd en kirkelig feiring, har den ikke argumenter som kan hindre full vigsel.

Frimodig. Skal kirken være tro mot sin identitet og sitt kall, må vi fylle dens organer med troende 
mennesker som frimodig vil 
forsvare ekteskapet som Guds ordning for én mann og ei 
kvinne.

Mer enn noen gang trengs 
det folk i kirken som ønsker å realisere kirkens kall med å nå folket med evangeliet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2015

Gå til innlegget

Hvilken enhet skal berges?

Publisert over 4 år siden

Tror biskopen og hans meningsfeller på ramme alvor at deres teologiske spagat kan berge et samhold som ikke finnes? Også forkjemperne for den nye teologien avviser dette. Hvilken enhet er det da som berges?

Biskop Per Arne Dahls avklaring 27. juli er det ene umulige valget som ikke kan bli stående i kirkas strid om ekteskap og samlivsetikk. Når han samme dag erklærer at han vil ordinere ei kvinne som lever i lesbisk «ekteskap», viser biskopen at valg av ståsted bare vil fungere som en døråpner for det han selv mener er i strid med kirkas lære om ekteskapet.

Dahl og andre som søker løsninger «i midten» framhever hensynet til å unngå splittelse. Det får vi ta på alvor som en genuin intensjon. Argumentasjonen er likevel ikke overbevisende. Det framføres at bispemøte og kirkemøte har vedtatt at spørsmålet om likekjønnet vigsel ikke skal splitte. I ei luthersk kirke er det et vanskelig argument, fordi kirkelige møter ikke har mandat til å sette til side Bibelens autoritet for lære, tro og liv. Reformatorene la tvert om stor vekt på å sette til side bispemakt og konsilievedtak i slike konflikter.

Dernest kan ingen møter vedta seg vekk fra det som likevel skjer. Dersom kirkesplittelse er at selve organisasjonen revner i to eller flere biter, er det tvilsomt om det noen gang kan ramme Den norske kirke under den nåværende jurisdiksjon. Dersom splittelse derimot innebærer at trofaste gudstjenestedeltakere ikke makter å høre til i sin menighet på grunn av ny teologi, eller dersom det frivillige misjonsarbeidet av samme grunn ikke finner å kunne bruke presten i forkynneroppdrag, eller dersom kirkas nye lære holder unge med pastoralt kall borte fra å søke prestetjeneste, eller dersom menighetsstaben ikke fungerer fordi det teologiske spriket enten fører til lammelse eller til konflikt, da lever vi med splittelsen og dens konsekvenser daglig og tett.

Bispemøtet har erkjent sin del av dette ved å innrømme prester rett til å frasi seg nattverdfellesskap med egen biskop når han eller hun har brutt med kirkas økumeniske lære i disse spørsmålene. Tror biskopen og hans meningsfeller på ramme alvor at deres teologiske spagat kan berge et samhold som ikke finnes? Også forkjemperne for den nye teologien avviser dette. Hvilken enhet er det da som berges?

Det påstås at bispemøtet har vedtatt at spørsmålet om likekjønnet ekteskap ikke «skal» være kirkesplittende. Dette stemmer ikke. Bispemøtet vedtok at det ikke «må» være kirkesplittende, og flere har understreket at vekten skal ligge på dette «må». Det innebærer nemlig at spørsmålet på visse vilkår «kan» være kirkesplittende.

Bispemøtet sier ingenting om når et slik «kan» vil gjelde og er derfor til liten hjelp. Det ville være klargjørende om de biskoper som vektlegger dette «må» i bispemøtets kompromiss, og som ser hvordan det samme «må» konsekvent neglisjeres av de andre, nå bruker anledningen til å tydeliggjøre splittelsens karakter i en sak som handler om hvorvidt kirka skal velsigne som rett, det som Bibelen erklærer som synd. Når Bibelen sier at livsvalg i strid med Guds vilje fører til splittelse i gudsforholdet, fører anbefaling av slike livsvalg til splittelse i kirka, om den erkjenner det eller ikke og om det får organisatoriske følger eller ikke.

Midt i sitt brudd med kirkas tro og lære tjener liturgiforslaget fra Presteforeningen i Kristiansand tidligere i år en hensikt. Forslaget til forbønnsliturgi avslører utopien i å kunne etablere noe som fungerer nøytralt eller ikke aksepterende for den nye teologien. Forslaget innebærer i sin ordbruk og i den glade høytidsramme som anbefales, en ren aksept for den handling som paret har valgt idet de kommer rett fra en borgerlig «ektevigsel». Det er å håpe at diverse biskoper og alle kandidatene ved høstens kirkevalg noterer seg dette og snarest legger bort tanken om en forbønnshandling som ikke kan unngå velsignelsens preg og legitimeringens konsekvens.

Gå til innlegget

NRK som mikrofonstativ

Publisert over 4 år siden

Den kritiske journalistikken med oppfølgande spørsmål var som blåst, og motrøystene blei neglisjerte som uinteressante. Slik fungerte NRK 21. juli 2015 som mikrofonstativ for eit fløyparti i Den norske kyrkja.

Til NRK, ved kringkastingssjefen

Eg har både lese og lytta til dei innslaga som var på NRK radio og nettsidene 21. juli, og jamvel ein kort notis på Dagsrevyen, om det føreståande kyrkjevalet. Det er positivt at NRK fokuserer på dette, men måten det skjedde på er sterkt kritikkverdig.

Sjølv er eg i leiarskapet for grupperinga «Levende folkekirke» (LF) og blei av den grunn ringt opp av ein journalist i NRK Buskerud mandag 20. juli for eit intervju om LFs tankar knytt til kyrkjevalet. Eg kan sjølvsagt ha uttala meg på ein måte som var ueigna for dei ulike medie-formata, om det gjeld nett eller radio. Likevel er det både påfallande, underleg og kritikkverdig at NRK i si vidare journalistiske vurdering av saka fann det opportunt å sløyfe heile referansen til LF som aktør i kyrkjevalet, og også sløyfa dei kritiske spørsmåla til den grupperinga som fekk sendetid.

Poenget her er ikkje at de burde bruke meg.Det er underordna, og eg set meg ikkje til dommar over NRKs vurdering av om mine bidrag var journalistisk eigna eller ueigna. Problemet er at NRK har valt ein ubalanse i all sin presentasjon som fungerer som rein kampanje for ei fløy i kyrkjevalkampen. I "Her og nå" henta de inn to frå ei nøytral rolle, Ulla Schmidt som forskar og Trygve Jordheim som journalistisk kommentator. Det fungerte greitt nok, og dei heldt seg til rolla si. Utover dette gav de mikrofon til to som står midt i «Åpen folkekirke» (ÅF) sin kampanje, Sturla Stålsett og Odd Einar Dørum, i tillegg til preses, som var påpasseleg med å seie at ho støttar ÅF si linje og såg det som ein rikdom at dei stiller lister. Det var alt. Stålsett og Dørum fekk kome fram med sin retorikk med brodd mot alle som visstnok vil stenge kyrkja for folk flest. Dei nytta det høvet dei fekk, og det er dei naturlegvis i sin fulle rett til. Den kritiske journalistikken med oppfølgande spørsmål til denne retorikken var likevel som blåst, og motrøystene blei neglisjerte som uinteressante. Slik fungerte NRK 21. juli 2015 som mikrofonstativ for eit fløyparti i Den norske kyrkja.

Desse forholda er sterkt kritikkverdige. NRK har etter mi meining ei plikt på seg til å drive balansert journalistikk. Kva tenker leiinga ved institusjonen om den vidare dekninga av kyrkjevalet? Skal ulike røyster ha høve til å kome fram? Blir vi andre også tildelt mikrofonstativ utan kritiske motspørsmål? Det som skjedde 21. juli er ikkje NRK verdig som landets leiande allmennformidlar.

Rolf Kjøde

Leiarskapet i «Levende folkekirke»

www.levendefolkekirke.no

Gå til innlegget

Rett ikke baker for smed!

Publisert over 4 år siden

Biskopen i Møre fortjener takk og støtte for integritet og holdning når hun har gjort klart sin motstand mot ansettelsen av en lesbisk samlevende prest i bispedømmet.

At hun på grunn av en annen herskende forståelse av kirkeretten må akseptere ansettelsen, betyr heller ikke at hun har snudd i saken, slik den foretrukne framstilling er. Såkalt konservative stemmer på sosiale medier burde holde tann for tunge i stedet for å anklage Ingeborg Midttømme for teologisk faneflukt på dette punktet.

Det vekker forundring at den kristne dagspressen i denne saken har lagt alt trykket på henne. Problemene er skapt av bispedømmerådet. De har tidligere gjort klart at står bak sin biskops teologiske holdning, slik det store flertall gudstjenestedeltakende kristne i Møre også gjør. De utlyste stillingen med klausul om at samlivsform kunne bli tillagt vekt. Og det avgjørende møtet ble, i leders fravær, ledet av en ansatt i en misjonsorganisasjon som deler biskopens ståsted. Hvordan kunne Ingeborg Midttømme da forvente at rådet falt henne i ryggen? Og hvor er den kristne dagspressens vilje til å belyse dette? Pressen har heller ikke tatt på seg å opplyse om vedtaket ble gjort med knapt flertall og om hvordan mindretallet reagerer. I stedet anklages biskopen for å «blokkere», og Åpen folkekirke resirkulerer retorikken om diskriminering. Dette er uredelige framstillinger av en sak der det overraskende og sjokkerende er bispedømmerådets kuvending.

Oppå alt tilbyr biskopen i Hamar sin bistand og får sin tid i den bekreftende offentlighet. I stedet for slik å demonstrere sin mangel på kollegialitet, kunne hun overlate vurderingen om alternativ ordinasjon til biskopen i Tunsberg, der kandidaten kommer fra. Men, nei, den risikoen ble vel for stor.

Rolf Kjøde, leder i Evangelisk luthersk nettverk

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5403 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3733 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
19 dager siden / 1304 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1190 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 1075 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1025 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 950 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere