Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Yrkesforbud for proster

Publisert over 2 år siden

Biskopenes veileder til ny vigselsliturgi innebærer yrkesforbud i Den norske kirke. Prester som for sin samvittighets skyld ikke kan legge til rette for vigsel som bryter med Guds bud, vil ikke kunne få lederstilling som prost i kirken.


Dette gjelder ikke bare stillinger som lyses ut heretter. Allerede nå skal både proster og administrativt ansatte tvinges til å forvalte en ordning som mange for bekjennelsens skyld ikke bør akseptere.
Når et samlet bispekollegium tvinger fram bruk av alle kirker som arena for ny lære og vil overstyre prester som tar sin lokale hyrdetjeneste på alvor ved å avvise vigsel av likekjønnede par, setter de prostene i en skvis. Biskopene som stemte for det de var mot, skyver prostene foran seg som forvaltere. Mange proster ser ut til å bøye seg i servil lydighet. Ikke én av Bjørgvins proster, ifølge Bergen Tidende 3. februar, ser ut til å sette hyrdeplikten framfor lydighet mot den nye forvaltningen.
Saken reiser store utfordringer. Kan de sittende prostene juridisk sett tvinges til å forvalte en ordning som innebærer en endret kirkelære om hva et ekteskap er, og som dermed er i strid med deres ordinasjonsløfte? De biskopene som var mot det de stemte for, må forklare med hvilken åndelig rett de kan tvinge prostene til å forvalte en ny lære i kirken. Hvordan kan de på denne måten avskjære mange av kirkens dyktige prester fra å søke kirkens ledende stillinger?
Til sist må proster som vil være hyrder i samsvar med Guds ord, vurdere hvilken lydighet som veier tyngst når de settes under samvittighetens tvang. Finnes det proster som fortsatt mener at den nye kirkelæren om ekteskapet er i grunnleggende strid med Guds gode vilje, og som vil gi denne overbevisningen forrang i forvaltningen? Noen må våge å stå opp og vise åndelig lederansvar. Kirkens ledende embeter må ikke nedskaleres til å administrere, organisere eller tilrettelegge. Tjenesten defineres ikke av kirkepolitikk og byråkrati men av å forvalte et åndelig mandat.

Gå til innlegget

Radikal misjonserklæring

Publisert nesten 3 år siden

Cape Town-erklæringen er klassisk evangelikal i sin bekjennelse og radikalt utfordrende i sitt kall til handling.

Ut fra en svakt basert nyhetssak i Fædrelandsvennen ­laget Vårt Land 7. november et oppslag om at Cape Town-erklæringen (CTE) fra 2011 skal ha stemplet homofili som «heslig». Avisen fikk så noen til å kommentere dette.­ Ut fra Vårt Lands selvforståelse og tradisjonelle kompetanse på teologi, kirke og misjon hadde vi forventet en nøyere lesing og bedre forståelse fra avisens side av et av vår tids viktigste misjonsdokumenter.

CTE er et ressursdokument som ifølge innledningen er tenkt å være et veikart for misjonsstrategisk tenkning og handling i vår tid. Dette brukes nå som det ressursdokumentet det var tenkt å være i mange evangelikale kirker og bevegelser globalt. Dokumentet blir også drøftet i misjonsfaglige sammenhenger, der vi to har vært med å skrive artikler.

Forplikter. Lausannebevegelsen har Lausannepakten fra 1974 som grunnlagsdokument. I Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) er det dette dokumentet som er forpliktende for alle medlemmer, et dokument som verden over blir forstått som en slags evangelikal-missiologisk grunntekst. CTE brukes aktivt også i Norge som et sentralt ressursdokument, men ingen av medlemmene i NORME har underskrevet den eller forpliktet seg på den som basis. Det er i erklæringens ånd at den skal kunne utfordres også på sin språkbruk når det er nødvendig.

Erklæringen består av to hoveddeler. Den første er en radikal bekjennelse i kjærlighetens språk. Den ble framlagt på Cape Town-kongressen i 2010. Del to presenterer seg som et radikalt kall til handling og drar en del strategiske­ linjer for global misjon i starten på vårt årtusen. Dette ble arbeidet ut på grunnlag av kongressen, fra ei gruppe teologer globalt, deriblant professor Tormod Engelsviken.

CTE har fått mye oppmerksomhet globalt, ikke minst fordi dokumentet på en tydeligere måte enn tidligere evangelikale misjonsdokumenter er radikalt i sin forståelse av kristent ansvar for rettferdighet, miljø og klima. Dokumentet preges av en forståelse av den kristne troens relevans for alle folk, på alle samfunnsområder og i ideenes verden.

Ydmykhet. Kapittel fem (av seks) i del to handler om evangeliets ­betydning ved «å kalle kirken tilbake til ­ydmykhet, integritet og enkelhet». Hele kapitlet er et kall til å leve et hellig liv i Jesu etterfølgelse, slik at evangeliet ikke skal bli spottet på grunn av kirkelig dobbeltmoral og liv i synd. Spørsmålet om forvaltningen av vår seksualitet er en del av dette større bildet. Her bygger erklæringen på den klassiske og universelle kristne forståelsen at seksuallivet har ekteskapet mellom en mann og ei kvinne som sin rette ramme. Denne holdningen gjelder måten seksualiteten praktiseres på, med mange utfordringer på alle kontinenter.

Hovedsaken i avsnittet om seksualiteten er at den, på samme måte som penger, makt og suksess, lett dyrkes som en avgud. Det kjenner vi fra hele historien, og det kjenner vi i vår samtid – og i våre egne liv. Idealene selvkontroll og avholdenhet provoserer lett i vår kultur, også uavhengig av seksuell orientering. Når erklæringen snakker om avsporet («disordered») seksualitet, sier den ikke noe om våre grunnleggende orienteringer, men er utelukkende fokusert på våre valg av seksuell utfoldelse. Konkretiseringen av slike valg er primært knyttet til «pornografi, hor og promiskuitet». I drøftingen av dette vises det til den bibelske kontrasten mellom «renheten i Guds kjærlighet» og «det stygge» (eller «heslige», «ugliness») som preger «den falske kjærligheten» når vi lever ut seksualitet som avviker fra «Guds vilje og velsignelse i skapelse og forløsning».

Krevende. Vi innser at den konkrete språkbruken som er valgt i oversettelsen på dette punkt er krevende rent kommunikasjonsmessig. «Disordered» kunne gjerne heller omskrives til «i konflikt med Guds orden». Dette hadde tydeliggjort at «disordered» dreier seg om «enhver utøvelse av seksuell intimitet før eller utenfor ekteskapet slik Bibelen definerer det».

Videre kan ordet «heslig» lett oppfattes som personlig krenkende, noe som er i strid med erklæringens intensjon og språkbruk ellers. Tankegangen i erklæringen er derimot at det å leve i konflikt med Guds «orden» er synd. Enhver synd er «stygg» («ugliness») i møte med Guds hellige «renhet».

Derfor kan også ordet «ugliness» brukes om «Guds folk» på et annet sted i CTE, med en radikal oppfordring til ærlighet i møte med kirkens mange «svik»: «Vår kjærlighet til Guds kirke verker av sorg over det heslige blant oss som vansirer vår kjære Herre Jesu Kristi ansikt og skjuler hans skjønnhet for verden, den verden som så desperat trenger å dras til ham.»

Homofili? Sier erklæringen noe konkret om homoseksualitet? Ja: Kirken må «søke å forstå og ta opp de dype hjertespørsmål som angår identitet og erfaring, og som trekker noen inn i homoseksuell praksis; å komme mennesker i møte med Kristi kjærlighet, medfølelse og rettferdighet, og å avvise og fordømme enhver form for hat, verbal eller fysisk mishandling og nedverdigende behandling av homofile mennesker.»

Evangelikal tro – og CTE – forkynner en klassisk kristen forståelse av ekteskap og seksualitet. Vi kan ikke unngå at det vil provosere, også i kallet til å leve enslig og seksuelt avholdende for den som ikke går inn i ekteskap mellom mann og kvinne.

Samtidig burde det være viktig for Vårt Land å få fram at det eneste som CTE faktisk sier direkte om homofili,­ er et budskap om å være til støtte for alle som utsettes for trakassering. Slik hjelpes også trossøsken med ulike seksuelle orienteringer og følelser til å kunne finne sin plass i det kristne fellesskapet. Mange kristne med homofil, bifil og ­annen orientering er faktisk takknemlige for at mange kirker og organisasjoner fortsatt lærer og veileder slik.

Bekjennelse. Cape Town-erklæringen er klassisk evangelikal i sin ­bekjennelse og radikalt utfordrende i sitt kall til handling. Derfor utfordrer erklæringen oss dypt på det personlige planet som enkeltkristne og som kristne fellesskap, også når den omtaler seksualitet, penger, makt og suksess.

FØRST PUBLSIERT I VÅRT LAND 12.11.2016

Gå til innlegget

Halvor Nordhaugs uttalelse i Kirkerådets møte i januar om at ‘vi har bundet hverandre til denne masten’, viste seg å være tomme ord.

Visepreses Halvor Nordhaug forsøker å bagatellisere forskjellene mellom Bispemøtets forslag om to vigselsliturgier høsten 2015 og det som faktisk ble vedtatt i Kirkemøtet 2016 (som i innlegget «Ingen retrett fra biskopene», Vårt Land 30. april).

Faktum er at det foreligger en svært stor forskjell mellom det opprinnelige bispeframlegget og det som ble vedtatt. Hvorfor har ikke media avslørt dekkoperasjonene for å tåkelegge dette?

Rett nok la biskopene inn en setning om at Kirkemøtets vedtak burde følge «langs disse linjer». Problemet er at det ble gjort et vedtak som forvaltningsmessig vil bli etter ganske andre linjer.
 Visepreses sa under Kirke­rådets møte 28. januar, ifølge Vårt Land: «Jeg taler på vegne av hele kollegiet. Vi har bundet hverandre til denne masten. Det røyner hardt for flere».

Tomme ord. Det viste seg å være tomme ord. Under Kirkemøtet i april nyttet visepreses høvet til å skryte av at biskopene og Åpen folkekirke hadde nådd til samme konklusjon.
Premissene for Bispemøtets forslag i høst var uholdbare. Innføring av nye liturgier for like­kjønnede «ekteskap» splitter kirken dypt. Den praktiske ordningen som de foreslo, var like­vel et krystallklart skille mellom dagens liturgi for ulikekjønnede­ og en ny for likekjønnede. Da ville­ ulikekjønnede par alltid og konsekvent vies etter en liturgi som kan bruke ord fra Skriften om ekteskapet. At den nye og kjønnslikegyldige liturgien for inngåelse av ekteskap vil være avskåret fra å hente fram Bibelens tale om ekteskapet, er i seg selv et betydelig paradoks.

Utenom storbyene ville vi med høstens forslag over år likevel trolig bare ha fått noen få vigsler for likekjønnede. Jeg sier ikke at et slikt vedtak ikke ville være dramatisk for ei kristen kirke med tanke på forvirring om hennes lære, men de praktiske vigselsutfordringene med overkjøring av lokalmenighetene ville trolig være relativt få.

Les også Erklæring om den kirkelige situasjonen

Dramatisk. Den dramatiske endringen som nesten 20 (ifølge­ Vårt Land) såkalt konservative i Kirkemøtet gikk med på uten å blunke, gjør at vanlige hetero­file par nå blir overgitt til den lokale­ prests valg av liturgi. Dette­ er ganske utvetydig etter paragraf sju i tjenesteordningen for ­menighetsprester. Åpen folkekirke bør naturligvis feire dette, for da er basis lagt for en brei utfoldelse av en kjønnslikegyldig liturgi og lære for ekteskap i kirken.

Prester av klassisk tro og overbevisning er inntil videre «sikret» retten til å bruke den gamle liturgien og bare vie heterofile par. Men heterofile par som vil inngå ekteskap, er på ingen måte garantert å få en ­bibelsk liturgi­ om ekteskapet for sin ­vielse. Tvert om må vi regne med at dette­ blir brukt for alt det er verd for å få breiest mulig nedslag for den nye liturgien og den nye læren.

Gapestokken. I tillegg kan vi bare forestille oss den gapestokken som noen prester av klassisk tro vil utsettes for i lokalpressen,­ dersom de holder fast ved den gamle liturgien i møte med enkelte­ bevisste pars forventing om å vies etter ny liturgi.

Dette er en dramatisk og svært underkommunisert endring, ­påført oss av et samlet bispekorps og de som aktiv støttet det såkalte kompromisset for enhet i kirkemøtet. Det bør de ansvarlige
erkjenne og ta offentlig ansvar for i stedet for å bagatellisere det.

Gå til innlegget

Erklæring om den kirkelige situasjonen

Publisert over 3 år siden

Dette er en erklæring som sendes bispemøte, kirkeråd og kirkemøte i Den norske kirke ved starten av Kirkemøtet 2016. Siden det er et opprop med mange underskrivere, vil det bare i helt særlige tilfeller bli kommentert av oss i videre debattrunder.

Uenigheten om samlivsetikken i Den norske kirke dreier seg om vesentlige sider ved den kristne kirkes lære og bekjennelse. Derfor er det nødvendig å klargjøre grunnlaget for fortsatt tjeneste som vigslede medarbeidere i kirken. Når Den norske kirke som fellesskap ikke lenger kan stå samlet i denne saken, er en slik klargjøring viktig. Den nye situasjonen bryter med et entydig læregrunnlag ut fra Den hellige Skrift og den økumeniske tradisjon. Dette kan vi ikke være med på å legitimere som uttrykk for kristen tro og kristent liv. Med tanke på tjeneste innenfor et kirkesamfunn som står splittet i dette spørsmålet, må vi derfor klargjøre følgende:

1.     Læren om ekteskapet som et kjønnspolært og livslangt fellesskap mellom én kvinne og én mann er en del av den bibelske åpenbaring og derfor ikke noe kirken kan forandre på.

2.     Det forhold at vi alle kommer til kort overfor Bibelens bud og formaninger, må møtes med evangeliet om syndenes forlatelse og ikke med nedskrivning av forpliktende normer.

3.     Den alternative samlivsetikken som gir bibelsk legitimering til likekjønnede forhold og nå også ønsker å likestille dem med ekteskapet mellom kvinne og mann ved å innføre en liturgi for likekjønnet vigsel, er i strid med den bibelske åpenbaring. Den nye etikken representerer derfor en hindring for kirkens arbeid for å føre mennesker til omvendelse, tro og etterfølgelse.

4.     Det synes å være enighet om at standpunktene i denne saken er innbyrdes uforenlige. Begge lærenormer kan ikke samtidig være et sant uttrykk for Guds vilje og kirkens lære.

5.      Til sann enhet i kirken er det tilstrekkelig å være enig om "evangeliets lære og forvaltning av sakramentene" (CA VII). Evangeliet i denne saken er gitt oss i Matteus 19,4-6 der Jesus selv definerer ekteskapet med disse ordene: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: ‘Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» Her har Jesus selv omtalt ekteskapet som kjønnspolært, monogamt og livslangt. Den nye læren er slik sett i strid med evangeliets lære, slik Jesus selv har gitt oss den.

6.     Med den splittelsen som nå hersker, trengs en klargjøring av hvilke vilkår som settes for vår tjeneste i Den norske kirke, og om det vil være mulig å gjøre dette på grunnlag av den forståelse av samliv og ekteskap som vi her kort har redegjort for.

Noen vilkår er viktig å få avklart:

a)     Det må i framtiden være kirkelig legitimt å bruke en vigselsliturgi som entydig fastholder ekteskapet slik Jesus definerer det i Matteus 19,4-6, og å forkynne, veilede og undervise i samsvar med dette.

b)     Det er nødvendig å finne fram til ordninger som kan sikre langsiktig kirkelig legitimitet også for klassisk kristen samlivsetikk. Ordninger for alternativt tilsyn har her vært diskutert, blant annet etter initiativ fra bispemøtet, og det er allerede blitt etablert en prøveordning med valgmenigheter. Det er viktig at arbeidet for å skape slike faste rammer føres videre, og at synspunkter fra dem som her lærer det kirken alltid har lært, tas på alvor i den videre dialog med kirkens ledelse.

7.     Dersom kirken som fellesskap (gjennom Bispemøtet og Kirkemøtet) ikke kan imøtekomme dette ved praktiserbare og legitime ordninger, vil det hindre videre overlevering av Bibelens lære om ekteskapet som forpliktende kirkelære til neste generasjon. Det vil også bety at man ikke tar på alvor at det i vår kirke finnes to uforenlige lærer om ekteskap og familie.

8.     Vi ber både Bispemøtet, Kirkerådet og Kirkemøtet innen avslutningen av Kirkemøtet 2017 om å respondere på etterlysningen av behovet for ordninger som ivaretar og sikrer legitimitet for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapslæren. Det svar som kommer, vil ha avgjørende betydning for de råd vi kan gi til mennesker som er i tvil om sitt medlemskap og sin tjeneste i Den norske kirke.

Alle underskrivere av denne erklæringen er ordinerte prester i Den norske kirke, de fleste i aktiv, lokal tjeneste. Erklæringen er åpen fram til kirkemøtets start for tilslutning fra andre ordinerte. Meld dette til rolf.kjode@nla.no.

 

 

Underskrivere pr lørdag morgen, 2. april:

Knut Alfsvåg

Heidi Ilona Frich Andersen

Matias Austrheim

Stein Barlaup

Øivind Benestad

Geir Braadlie

Kjell-Asle Børnes

Knut Magne Dalsbø

Einar Ekerhovd

Erling Ekroll

Svein Filtvedt Elgvin

Roar Flacké

Terje Fonk

Ingvar Fykse

Frode Granerud

Svein Granerud

Ingvard Hageberg

Rolf Heitmann

Bjarte Hetlebakke

Bjarte Hove

Ingunn Aarseth Høivik

Joachim Haaland

Sigve Ims

Arne Jensen

Ravn Karsrud

Tor Dag Kjosavik

Rolf Kjøde

Kjetil Kringlebotten

Jan Inge Kringstad

Sverre Langeland

Thor André Lindstad

Trond Løberg

Svenn Martinsen

Kjetil Molvik

Egil Morland

Michal Møgster

Magne Mølster

Ingebrigt Norbakken

Hallvard Nordstrand

Ola Ohm

Øivind Refvik

Rune Richardsen

Geir Sakseid

Bernt Sandrib

Arnulf Sandvik

John Victor Selle

Asbjørn Simonnes

Kåre Skråmestø

Reidar Standal

Knut Svenning

Stig J. Syvertsen

Svein Harald Sæbø

Jan Petter Terkelsen

John Ove Thaule

Espen Tveten

Helge Unneland

Ole Vinther

Frank Vorhaug

Harry Waldeland

Eystein Wiig

Bjørn Willoch

Dag Øivind Østereng

Ole Dagfinn Østhus

Audun Aase

Gå til innlegget

Splittar den nye ekteskapslæra, Hallaråker?

Publisert nesten 4 år siden

Det er heilt nye signal frå dei biskopane som vil plassere seg i den klassiske læra om ekteskapet.

Karl Johan Hallaråker gir i Vårt Land 3. november full støtte til Bispe-
møtets forslag om vedtak i Kyrkjemøtet til våren. Eg har i grunn berre eitt spørsmål til Hallaråker: Ber du delegatane til Kyrkjemøtet om også å røyste for punkt to i forslaget?

Punkt to slår fast at den nye læra om likekjønna­ «ekteskap» ut frå teologisk vurdering ikkje er kyrkjesplittande­ vranglære, heilt motsett av det biskopane sa i 1997, men i samsvar med det biskopane sa i 2013.

Den gongen blei dei sterkt åtvara­ frå ei brei samling av kyrkje- og organisasjonsleiarar, men lytta ikkje til dette økumeniske­ rådet. Punktet seier også at den nye læra saman med den felleskyrkjelege har legitimt livsrom, ikkje berre som lære, men som praksis i kyrkja, noko som i samanhengen må bety ei teologisk legitimering av likekjønna vigselspraksis.

Det er heilt nye signal frå dei biskopane som vil plassere seg i den klassiske læra om ekteskapet. Dette er biskopane sitt forslag til eit samla vedtak i Kyrkjemøtet. Spørsmålet til Hallaråker er altså: Tilrår du delegatane i Kyrkjemøtet å røyste for dette punkt to i vedtaket?

Hallaråker konstruerer minst éin stråmann. Han polemiserer mot ønsket om at folkekyrkja må vere ein misjonsorganisasjon. Eg har for min del ikkje sett nokon som har bore fram det ønsket.

For eigen del har eg uttrykt skepsis mot organisasjonane som frikyrkjer, fordi det ville­ bli for smalt. Eg vil tilhøyre noko som er større og breiare enn mine preferansar og som utfordrar meg. Derfor: La oss halde oss til saka i staden for å skyte ned konstruerte figurar.

Dei klassisk plasserte biskopane si hensikt med det kompromisset dei har gått med på, har heilt sikkert vore god. Dei har ønska å skape livsrom for det som no blir mindretalslæra.

Isolert sett kan enkeltpunkt i kompromisset hjelpe dette for ei tid, slik som sikringa av to liturgiar i staden for éin, og erkjenninga av to uforeinlege teologiske haldningar.

På den andre sida har ein tatt frå dei lokale kyrkjelydane deira rett til å bestemme over bruk av eigne kyrkjehus. Kor lett det vil bli å forkynne og rettleie aktivt i samsvar med kyrkjas klassiske lære, får vise seg.

Reaksjonane frå og viljen­ til maktbruk hos biskopen i Stavanger­ på at kyrkjeleg fellesråd­ i Sandnes vil bruke den retten som biskopane opnar for, tyder ikkje godt.

Først publisert i Vårt Land 04.11.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere