Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Saken avgjøres av tekstene

Publisert rundt 7 år siden

Stian Kilde Aarebrot spiller på at noen skal ha bedt ham om ikke å bruke metaforer. Det har han ikke fra meg. Om fortapelsen bruker NT både ild og mørke som metafor, hvorav den ene utelukker den andre i konkret forstand. Derimot har jeg påpekt at han gjør seg bruk av forestillinger om St. Peter, mannen med ljåen og Dantes inferno som alle tre er forestillinger uten bakgrunn i Skriften. Jeg forundrer meg over at han som teolog og offentlig debattant ikke har grep om dette.

anklager han meg for ikke å skille mellom dommen, som han av samme grunner som jeg anser som nødvendig, og det evige skillet. La meg ile til og si at jeg ikke er ute etter å avgrense Guds frihet. Dersom der finnes en rettferdig utgang utover det som Gud har åpenbart for oss, vil jeg omfavne den. Her og nå må jeg – med hele den kristne kirke, forholde meg til det han faktisk har åpenbart gjennom Jesus og gjennom sine hellige apostler.

Av disse er Jesus definitivt den vanskeligste bryne seg på, fordi han gjentatte ganger er så eksplisitt tydelig i saken. Jeg deler Aarebrots observasjon at svært mange av Jesu utsagn retter seg mot fariseere og skriftlærde, til alles ettertanke, særlig de stedene der han bruker Gehenna (helvete) som metafor. Derimot er den store domsteksten i Mat 25 ikke rettet mot de få men mot de mange (alle), med forholdet til Jesus egne disipler (som «disse minste» hos Matteus) som prøvestein.

Dommens evige konsekvens kommer fram i mange av tekstene. Avgjortheten er av en slik art at det heller ikke vil holde å vise til at det bakenforliggende hebraiske ordet «olam» i strikt mening betyr svært lang tid mer enn evighet. I liknelsen om Lasarus og den rike mannen er Jesus klar på at «de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss». (Luk 16,26) Heller ikke domsteksten i Mat 25 gir tegn til avgrensning når de dømte skal «gå bort til evig straff». (Mat 25,46)

Paulus er ikke vag, men vàr i framleggelsen av disse spørsmålene. Det kan være et forbilde for oss som forkynner. På sitt sterkeste sier han at «straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt». (2 Tess 1,9) Åpenbaringsboken skildrer med sitt apokalyptiske språk konsekvensene av den endelige dommen med at de fortapte «pines dag og natt i all evighet». (Joh Åp 20,10)

Det påligger dem som vil avvise dommens irreversible konsekvens å sannsynliggjøre en annen forståelse av tekstene enn den som ligger i dagen. Navn på respekterte teologer er ikke god nok argumentasjon for å sette tekstene til side, enten de gjør det av systematiske, sjelesørgeriske eller dialogiske grunner.

Gå til kommentaren

Definisjonsrett og deltaking i misjon

Publisert rundt 7 år siden

Eg fekk dessverre ikkje med meg Atle Sommerfeldts innlegg om misjonsforståing under SMM-møtet i juni. Det er eit handikap når eg gir mi røyst til denne samtalen. Eg registrerer likevel at han truleg har meldt seg på kampen om definisjonsretten. Missiologien har mange nøkkelord som får nedslag som ja-ord, men som lett kan ha ulik forståing ut frå kven som bruker dei. Dei seinare åra har både «misjonal» og «missio Dei» blitt slike. I ulike samenhengar har nokre av oss brukt ein heil del tid på å presisere vår forståing av dei. Det er ikkje slik at biskopens forståing – som Rolfsen sluttar seg til, er den som har objektiv tilslutning. Her må ein lytte seg fram til det kvar brukar fyller ordet med. For min del vil eg stadfeste dei elementa av forståing som Nordli har uttrykt i dette ordskiftet. Eg sender dette av garde ved avslutninga av ei global samling av dei fremste evangelikale misjonsleiarane i verda, og alt som er sagt her, peikar i same retning som Nordli. Og ja, Rolfsen, i ein periode med stabilt, svakt aukande gåveinntekter frå dei faste givarane våre, vil vi gjerne engasjere fleire for internasjonal misjon, som meir og meir er samarbeid med voksande og offensive kyrkjer i sør om grensesprengande misjon. Vi er aktive i SMM, for å engasjere alle i Den norske kyrkja som trur på Jesus og høyrer til i menigheten som lokalt trusfellesskap. Dei har rett til å få vere med i misjonens velsigning, og Dnk har vore klok som tar på alvor at det er organisasjonane som i hovudsak er berarar av arbeidet med internasjonal misjon i vår kontekst. Det er disippellivets normalitet å vere engasjert for at evangeliet skal nå vidare ut, at vi i Guds misjon følgjer Jesus til nye generasjonar og folkeslag. Spissen i misjonsoppdraget er at menneske og folkeslag skal bli frelst og disippelgjort.

Leiaren i SMM, Knut Hallen, viser til at Dnk har 3,7 million døypte medlemmer, og at det skal vere eit mål å få alle desse engasjert for misjon. Det er ikkje ei målsetting alle i SMM deler. No er kven som helst velkommen til å bidra til alle gode formål, også dei som reknar misjon som eit slikt. Nokre av oss har likevel eit anna syn på folkekyrkja enn det som kjem fram av kyrkja sine dokument på dette punktet. Den store majoriteten av medlemmene i Dnk lever på god avstand til trusfellesskapet si gudstenestefeiring, og dei som jamt over uteblir, gjer stort sett ikkje det fordi dei driv og plantar utfyllande misjonerande fellesskap. Sanninga er at majoriteten av Dnk sine medlemmer faktisk ikkje deler kyrkja si tru eller er etterfølgiarar av Jesus. Var det sant på 1700-talet at «av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?», er det ikkje mindre sant i dag. For seie det forsiktig. Den gamle pietismen hadde nok sine mørke sider, ikkje i å peike på at der er eit avgjerande skilje på å vere innanfor og utanfor frelsa, men ved å ta på seg rolla med å dra den linja mellom menneska. Det er likevel unødvendig å gå frå den grøfta til den andre ved å erklære majoriteten av menneske som ikkje vedkjenner Jesu namn som kristne, mot deira vilje. For oss som evangeliseringsrørsler er det eit kjempeoppdrag å presentere evangeliet på nytt i ein kultur som er både kristen, etter-kristen og før-kristen samtidig, alt etter generasjon og kulturell bakgrunn. Men at døypte menneske utan tilknytting til tru og aktiv etterfølging av Jesus har del i misjonsoppdraget? Dei fleste innser kor urimeleg det er.

Samarbeidet mellom Dnk og misjonsorganisasjonane, som er utgangspunktet for denne ordvekslinga, er ikkje basert på dei seinare dokumenta vedtatt i Kyrkjemøtet eller på dokument frå internasjonale økumeniske samanhengar men på eit eige dokument som gjer greie for den misjonsforståinga som vi står saman om. Eg kunne ikkje finne dette på dei relativt nye heimesidene til SMM, og utfordrar med dette dagleg leiar til å legge det ut på godt tilgjengeleg plass. Det ville vere klargjerande. Organisasjonane og kyrkja har sin sjølvsagte rett til å vedta sine eigne basisdokument, men dei står då for den enkelte av partane si rekning. Så kan det også vere mykje godt å seie om Dnk sine dokument, men dei er altså ikkje basis for samarbeidet.

Gå til kommentaren

Om domino og bibelske tekster

Publisert rundt 7 år siden

Det er lett å vere enig med Tor B Jørgensen om at hans gamle kollega I.C.Heuchs innlegg i Stortinget i 1890 knapt er eit eksempel til etterfølging. Det gode er at det allereie då blei kraftig motsagt, på gode kristelege premiss, i stortingsdebatten. Mønsteret frå 1883 då embetskyrkja med «Opraab til Kristendommens Venner i vort Land» gjekk ut med sterk støtte til Høgre i kampen mot den demokratiske parlamentarismen, gjentok seg i 1890. Embetskulturen fekk tyngda av det kristne lekfolket imot seg i politisk tenking og handling. Andreas Lavik, som seinare skulle bli henta inn for å leie stiftinga av Det vestlandske indremisjonsforbund, røysta sjølv med mindretalet i 1890 FOR kvinners allmenne røysterett. Dette synet heldt han oppe då organisasjonen som han skulle leie frå dag ein i 1898 hadde kvinneleg røysterett. Han stod i den frigjerande lekmannstradisjonen frå Hans Nielsen Hauges tid. Dette elementet av konservativ embetsstat, med prestar og biskopars motstand mot rørsla nedanfrå, droppar Jørgensen i sin analyse, men den var historisk avgjerande. Det frivillege Norge, med dei kristne organisasjonane som viktige aktørar, representerte og fremja på mange måtar det framvoksande demokratiet.

Jørgensen har naturlegvis rett i at ulike tider, menneske, kulturar og kyrkjer har bomma i ulike forståingar av Guds ord slik det er gitt oss i Bibelen. Det er avgjerande viktig at vi leser Skrifta saman med heile den kristne kyrkja både historisk og aktuelt. Eg skriv dette under eit treffpunkt med kristne leiarar frå alle kontinent. Men kyrkjeleg feilskjær i bruken av Bibelen i historia betyr ikkje at dominoteorien, som lett blir brukt både av liberale og markert konservative som argument, er nokon god hermeneutisk nøkkel. Det er ikkje slik at endra forståing av ei sak ut frå kyrkja si felles lesing av Skrifta dømmer oss til å snu i alle saker der det blir reist alternative tankar. For det første må den hermeneutiske tenkinga definerast. Eg har grunn til å tru at Jørgensen og eg skil lag allereie her, mellom anna fordi han synes å ville overstyre forpliktinga til bod og formaningar med ei forståing av bodet om nestekjærleik som til forveksling er lik tilslutning til allmenne verdiar her og no i Norge. Ei betre og allment kyrkjeleg forankra forståing er at bodorda og dei apostoliske formaningane er i samsvar med heile det doble kjærleiksbodet, som startar med å binde oss til lydnad i kjærleik til den Gud som har skapt oss og som veit kva som tener til vårt beste. Dernest fortener kvart spørsmål å bli vurdert for seg med sine ulike tilfang i Skrifta. Der går inga linje frå kva Skifta måtte seie om slaveri over kvinners røysterett til homoseksuelt samliv. Å putte alt i ein sekk som er datostempla «utdatert» er rett og slett ikkje seriøst tekstarbeid. Det tilslører arbeidet med å avdekke det som har vore utslaga av den kyrkjeleg makttradisjonen, slik som i Opraabet og røysterettsaka, og vi lurer oss til å tenke at Skrifta seier ting som den faktisk ikkje gjer ved å unngå sjølve tekstarbeidet.

Det er ikkje slik at NT gir rom for noko ja til slaveriet, sjølv om ei av dei mange lutherske kyrkjene i USA på 1800-talet var mellom dei altfor mange som hevda det. Dei blei heldigvis motsagt i si eiga samtid av andre lutherske miljø i USA. Det blei også den tragiske apartheidteologien i Sør-Afrika, sjølv om den verdsvide kyrkja burde stå enda høgare på bana i motstanden mot det, slik dei konsilære kyrkjesamanhengane også svikta i kampen mot den kommunistiske forfølginga. Ikkje minst Paulus legg dynamitt under ordninga med slaveriet, ved evangeliet. Han slår fast at slavehandel er synd, at slavar bør søke å komme seg fri om dei kan og at Filemon som kristen no er forplikta til å rekne slavane sine som søsken. Stort lengre var det vanskeleg for den vesle minoriteten av jesusetterfølgjarar å gå i aposteltida. Sjølve evangeliet og retninga i dei apostoliske formaninga peikar i ei retning: oppgjer med slaveriet. Det er ikkje ei ny lesing men den lesinga som den allmenne kyrkja stod bak då keisaren etter kvart forbaud slaveriet i riket.

Spørsmålet om kvinners teneste er noko meir komplisert både ut frå den embetsteologien som har følgt spørsmålet og ut frå teikn i tekstene om avgrensing av kvinners teneste. Sjølv har eg i mine studier av dette kome til at Skrifta ikkje lar seg forstå slik at den faktisk legg til grunn varige stengsler for at begge kjønn i prinsippet kan ha alle slags tenester i kyrkja (og samfunnet). Det opphevar ikkje den gjennomgåande skilnaden som essensielt finns mellom kjønna slik at vi etter Skaparens vilje kan komplimentere kvarandre. Rikdommen i at vi er ulike ligg både ope for oss i skapinga og i Skrifta, men etter mitt skjønn er retninga i NT, både hos Jesus og Paulus, den same: Disippelfellesskapet opnar vidt opp for begge kjønn i rike tenester ut frå nådegåve, kall og særpreg. Eg går ikkje inn på tekstene her, men det er vel kjent at både 1 Kor 14 og 1 Tim 2 byr på eksegetiske utfordringar som slett ikkje driver oss til eintydige resultat. For dei av oss som ikkje har ei einaste embetsteologisk sperre, blir det derfor avgjerande kva vi oppfattar at tekstene faktisk sa i den konteksten dei blei skrivne inn i. I lys av dette konkluderer eg med at alle tenester er opne for begge kjønn, utan å gå på akkord med ei djup forplikting til å følgje og lyde alt som Jesu apostlar binder oss til ut frå argument av varig forplikting. Vår eigen kontekst er irrelevant for forståing av tekstene. Derimot er dagens kontekst viktig for korleis vi appliserer. Då må vi imidlertid ha gjort eit skikkeleg arbeid med å finne ut kva vi vil applisere, kva vi faktisk er forplikta på ut frå teksta sjølv.

Jørgensen visiterer nok ein gong den nye læra om samkjønna samliv og omdefineringa av ekteskapet. Eg har for så vidt sympati med den som måtte kjempe for dette ut frå premissen om at det står om menneskeverdet og dermed om menneskerettar. Dersom den liberale haldninga til Skrifta er rett, er det vanskeleg å komme utanom ei slik forståing. Både/og-vedtaket frå Kyrkjemøtet 2007 er teologisk uhaldbart både teologisk og logisk. Samkjønna samliv kan ikkje vere både synd og godt samtidig. Ei og same kyrkje kan ikkje både gi tilgjeving og tillating til same sak samtidig. Dernest er det liten tvil om at Bibelen har ei heteroseksuell forståing av ekteskapet, og at denne er grunngitt i sjølve skapinga og skapinga sine hensikter. Det er også rimeleg klart at NT har ei tydeleg avvising av homoseksuelle forhold. Dette slo begge sidene i det bispeoppnemnde utvalet på 90-talet fast, slik begge sidene i Lærenemnda 2006 gjorde det. Når ein konkluderer ulikt, er det altså ikkje på bakgrunn av sjølve tekstene i NT men i synet på forpliktinga i dei..

Vi får glede oss saman over den røysteretten som dei kristne organisasjonane var med å legge grunnlaget for, mot sterke embetskrefter. Det er likevel vanskeleg å sjå korleis det skal vere ei brekkstang for å ta oppgjer med eit sett av bibelske formaningar og attpå alt operere med eit nestekjærleiksprinsipp som lett kan blandast med tida sine allmenne ja-verdiar.

Gå til kommentaren

Exit helvete?

Publisert rundt 7 år siden

Kirkens lære om Guds dom og den dobbelte utgang er blitt tabu selv i lavkirkelige kretser, i stor grad ved fortielse, men i noen grad også ved fornektelse. Presten Sunniva Gylver visiterer stadig spørsmålet som redaktør i Luthersk Kirketidende og har mer enn antydet sin tvil på fortapelsens realitet. Den populære amerikanske pastoren Rob Bell gav for et par siden ut ei bok som erklærer alle menneskers endelige og evige frelse. Han kan imponere med å henvise til alle tekstene hos Jesus om saken, men han imponerer svært lite i arbeidet med tekstene og forståelsen av dem. Sist ut er den offentlige kirkelige debattanten Stian Kilde Aarebrot. Ved siden av å dra sterkt mot universalisme, læren om alles frelse, utfordrer han også oss som bærer en klassisk tro og lære i en spesifikk sak: aldersgrensen for barns ansvarlighet i dommen. Selv om han framfører sine spørsmål i disse svære sakene med tabloid språk og en ironisk maskering som ikke kler sakens store alvor, fortjener han en respons som både imøtekommer og imøtegår det han skriver.

Grunnspørsmålet er uansett om alle blir frelst eller om der finns et evig skille mellom frelse og fortapelse som hver av oss vil erfare. Det siste er den klassiske kristne lære gjennom alle tider, og det er en viktig del av den kristne troen. Universalismen tar først og fremst ikke på alvor Guds dom som oppgjør med ondskapen. Virkeligheten rundt oss skriker på et endelig oppgjør som gjør at makt og overgrep, ondskap og urett ikke får siste ordet. De bibelske vitnenes rop til Gud om “hvor lenge” ondskap og urett skal få råde, krever et svar. Ved Jesu død og oppstandelse åpnes døren til det bibelske svaret. Synd og skyld sones. Ondskap og djevelskap beseires. Døden overvinnes. Dommens dag er oppgjørets dag da dette skal vise seg fullt ut. Det er dagen for rettferdig oppgjør. Dommeren er Jesus Kristus selv. Djevelske krefter og jordiske tyranner møter den rettferdighet som de i feighet og urett makt har unngått. Den kristne lære om Guds endelige dom er en forsikring om at ondskapen skal dømmes og settes ut av spill.

Dette er ingen dehumanisering av menneskene. Bibelen er tydelig på at fortapelsen primært er gjort i stand for ondskapens forføreriske makter. Denne ondskapen finnes i følge Bibelen i menneskene, noe vi daglig kjenner både fra nyhetene og i egne liv. Når Gud også skal holde oss ansvarlig, sier det noe om menneskets særstilling i skaperverket. Vi er preget i Guds bilde til å tilbe Gud, til å utøve hans gjerninger på jorda, til å gjøre rett og vise kjærlighet. Til forskjell fra alle andre skapninger stilles mennesket til ansvar. Det er vårt adelsmerke, vår humanitet. Dommen bekrefter denne humaniteten ved at Gud tar oss på alvor i våre valg, også nå vi velger Han vekk. Den kjente kristne apologeten C.S.Lewis sier at det til slutt bare er to slags mennesker; de som sier til Gud “skje din vilje”, og de til hvem Gud sier “skje din vilje”. Guds skapervilje er kjærlighet, og kjærlighetens forutsetning er frihet, ikke tvang.

Bibelens lære om fortapelsens mulighet har til tider blitt forkynt feil, ikke minst ut fra ubibelske tanker om St Peter, mannen med ljåen og Dantes Inferno. Aarebrot synes overraskende nok å dvele ved disse, enda det er lenge siden de har satt allment preg på ordinær kristen forkynnelse. Vi som forkynner i kirkene skal gjøre det både med den bibelske tydelighet og den bibelske tilbakeholdenhet. Fortapelsens mulighet skal ikke spilles ut som en lek med sarte sjeler men med det dype alvor og den smerte som saken tilkommer. Og det må alltid forkynnes med evangeliet som siktepunkt: Guds frelsesvilje gjelder alle mennesker, og kirkens oppdrag er å kalle til denne frelsen ved omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Spørsmålet om barns, unåddes eller mentalt retarderte menneskers ansvarlighet innfor Gud blir på sett og vis meningsløs dersom vi likevel først forkaster fortapelsens allmenne mulighet, slik Aarebrot kan forstås. Han synes å bruke sitt eget eksempel som et forsøk på å gjøre Guds hellige vrede og det evige skillet usannsynlig og urimelig. Så hvordan tenker klassisk kristen tro og lære om barns og andres ansvarlighet? Den kristne kirken lærer at alle mennesker bærer i sin natur spiren til den opprinnelige synden, opprøret mot Gud. Samtidig lærer en allmenn kristen kirke det Jesus forkynte da han ba oss om å bli som de små barna og som de enfoldige, de som på en så avslørende måte er hjelpeløse og avhengige og er overgitt til å ta imot. I et luthersk dåpssyn kommer denne dobbeltheten fram når det spekuleres i den udøptes skjebne. Da skal vi huske at det er vi som har frelsesbehov og er bundet til dåpen – som Guds gode gave! Giveren selv skal ikke anses som bundet.

Slik er vi også bundet til forkynnelse og misjon til unådde generasjoner og folkeslag. Likevel må vi aldri anse Gud for bundet til noe annet den han selv er som den hellige i rettferd og kjærlighet og til de løftene som han gir. Bibelen gir en antydning hos Peter om en forkynnelse av evangeliet for unådde generasjoner i dødsriket, men han er ikke klar nok til å fastslå en bibelsk lære. Paulus sier noe om de som skal dømmes ut fra det de kjente til, ikke ut fra det de ikke kjente til. Det sier han i Romerbrevet, misjonsbrevet framfor noen, uten å redusere nødvendigheten av misjon!

Hva er så målet av modenhet for å holdes ansvarlig? Hvordan Gud holder oss ansvarlig, får vi overlate til han som med rette kalles den rettferdige, han som vi kjenner i Jesus. Han er hellig i sin rettferd og i sin kjærlighet. Opplevelsen av ansvarlighet vokser naturlig fram i et barn som utvikles normalt. Formidlingen av evangeliet til barn skal få tilpasses denne utviklingen, slik at de med modenhet og innsikt også skal få et større bilde av Gud. Skyld og tilgivelse læres tidlig med tanke på de nære konsekvenser av urett. Seinere vokser et større bilde fram. Derfor lærer vi tidlig barna våre nådens og oppgjørets vei. Vi lærer dem tidlig om korset på Golgata og den tomme grava. Seinere kan de hjelpes til å se linjene til sitt eget liv og etter hvert gripe mer og mer av forsoningens dype realiteter. Den som har modenhet nok til å skjule seg, som Aarebort nevner, møtes vel som Adam under Guds rop i Eden: Hvor er du – og hva har du gjort? Resten er Guds sak.

Gå til kommentaren

Innertier

Publisert over 7 år siden

fra Håbrekke. Takk!

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere