Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Gåten som ikke fikk svar

Publisert rundt 5 år siden

Å rette baker for smed betyr at vi lar feil person unngjelde for å skjerme de som bærer det egentlige ansvaret. Jeg skal ikke påstå at det var VLs aktive hensikt å skjerme bispedømmerådet Møre, men det er opplagt den nødvendige konsekvensen av det valget de gjorde om å legge alt trykket på en biskop som bare stod for det hun alltid har gjort. Det er intet journalistisk scoop å avdekke at noen mener det de alltid har stått for. Derimot er det journalistikkens oppgave å reagere når noen snur 180 tvert rundt i kirkens mest betente sak og spørre hva som skjer – med dem.

Også etter redaktørens svar er det en gåte at avisa aktivt velger bort fokus det opplagte ansvarsforholdet: Et bispedømmeråd som snur 180 grader og slik skaper problemer for sin biskops embetsutøvelse, og det under ledelse av en misjonsansatt som slik offentlig trosser sin egen organisasjons grunnleggende holdning. I enhver annen sammenheng ville dette være «gefundenes Fressen» for journalister, men det er tydelig at det ikke passer for denne saken. Heller ikke for Vårt Land, som nå også – uten å ha hatt ressurser til å grave i prosessen fram til vedtaket – egenhendig frikjenner rådet for ansvaret ved overraskende å vende seg mot sin biskop midt i sakens løp.

Redaktøren unnskylder seg med «krav til prioritering». Jeg har ikke kritisert avisas totale bruk av ressurser i saken men at det er gjort fullstendig feil prioritering av de avsatte ressurser slik at det viktigste saksforholdet fikk ligge i ro og biskopen med det klassiske teologiske synet fikk alt trykk. Helt i samsvar med prioriteringene i den profane pressen. Naturligvis handler det om ønsket vinkling, og de som vil, får tenke med seg selv om slik prioritering er fristilt fra teologisk/kirkelig vurdering.

Gå til kommentaren

Takk!

Publisert over 5 år siden

Du imponerer!

Gå til kommentaren

Abort er ingen høyre/venstre-markør

Publisert over 5 år siden

Først: Takk, Silje, for viktige vinklinger i Debatten her ene kvelden. Du løftet perspektivet av hva som skal være kirkens (kirkenes) veiledning på en god måte og klarte på si noe om at kirkens budskap er etisk og derfor får politiske utslag. Dersom budskapet beholder sin etiske forankring og retning, kan ikke kirken styre etter inn- og utmelding når den framholder det den mener er rett og sant. Så opplevde jeg også at du ville forankre kirkelige budskap i kirkens store budskap og sammenheng, i evangeliet.

Også det du skriver her er i stor grad mulig å følge, selv om det er noe uklarere. Så lenge forankringen både i etikken og kirkens større oppdrag er tydelig, går det nok an å si at «grensene for kirkens politiske engasjement» kan være rimelig åpne, fordi intet menneskelig er Gud fremmed. Det skal kirken speile. Dersom du derimot hadde skrevet «grensene for kirkens politiske konkretisering», ville saken stille seg annerledes, og dette syns jeg du omgår med ordbruken i det du skriver. Kirken kan – for sitt sanne oppdrags skyld – ikke havne i partipolitiske trivialiteter. «Politisk kvarter» er i det store og hele ikke kirkens arena.

Vi er også enig i at kirken ikke må la seg blende av den politiske fargeskalaen. Kirkens budskap rammer hele det politiske spekteret. Også sentrum. Men du bommer etter mitt skjønn grovt ved det eksempelet du nevner om «da kirken støtet høyresiden». Her kunne du lett ha plukket opp det ukvalifiserte kirkelige «Opraabet» fra 1883, et engasjement som burde tjene som skremmende eksempel for alle politisk interesserte kirkeledere i dag når det kommer til visse valg som kirken ikke skal instruere. Kirkens «feil» på en side av det politiske spekteret bør ikke tjene som forsvar for nyere kirkelige feil på en annen side av spekteret. De må snarere tjene til felles læring om å gjøre klok avgrensning av konkret politisk engasjement. Ellers blir ikke kirken tatt på alvor når den åpenbart har Guds kall til å påtale urett.

Du bruker abortsaken som høyresidens markør. Det er et særdeles slett valg som på ingen måte handler om høyre- og venstreside. Det viser partienes holdning til dette i dag, og det viste seg da Høyre nullstilte dette spørsmålet etter loven var vedtatt. Så mye var såkalt «konservatisme» verd, og i dag er den jamt over byttet ut med tverrpolitisk individualistisk og sekulær liberalisme som er villig til å trumfe hva som helst for kvinnens rettighet over det ufødte barnets.

Trond Bakkevig skriver i en annen tråd at «(k)irken skal gi etisk veiledning når det er entydige linjer mellom trosgrunnlaget og et alternativ i en politisk sak». Slike spørsmål finnes. Bakkevig nevner apartheid. Det er lett å følge. Spørsmålet om livsrett for barnet i mors liv er likevel ved siden av kampen mot aktiv dødshjelp det mest opplagte spørsmålet i vår kulturkrets med kort og entydig linje fra trosgrunnlag til umulige politiske valg. Kirkens Herre forbyr oss å akseptere at et samfunn gjør avslutning av et spirende menneskeliv til en rettighet og at de svakeste fratas retten til liv. Den norske kirke har lenge sviktet i kampen for de ufødte og beseglet sin svikt da kirkens ledelse ikke en gang ville forsvare legers rett til å reservere seg mot henvisning til abort og til å sette inn abortframkallende spiral.

Derfor: Jeg syns eksempelet ditt var svært lite velvalgt, og jeg tenker vel også at i min levetid – inntil 68’erne inntok bispestolene, har Den norske kirke i mindre grad gjort markeringer som har vært partipolitisk orientert. Det kan speile en for tilpasset kirke som trenger å ta sitt profetiske kall på alvor, men det kan også tjene til å roe ned dem som i disse dager gjør ganske marginale skatteforskjeller mellom partiene til arena for kirkelig meningsformidling.

Gå til kommentaren

Det handler om mye mer enn homofili

Publisert nesten 6 år siden

Takk for innspill og refleksjoner fra trådens deltakere. Debatten må gjerne gå videre, men jeg gir av ulike kapasitetsgrunner med dette mitt avsluttende bidrag her.

Naturligvis handler dette om legitimiteten for homoseksuelt samliv, Harald Hegstad. Og naturligvis handler det om mer. Det første først. Det er altså ikke slik at jeg er ute i noe ærende for mine private synsmåter eller at Evangelisk luthersk nettverk framholder noe helt marginalt ved å mene at aksept for homoseksuelt samliv splitter den kristne kirke. Det er vel nærmest et økumenisk faktum. Og det finns der gode grunner for. Primærgrunnene er Skriftens entydighet i spørsmålet og at det hos apostlene jamvel knyttes opp mot – som med all annen synd - å arve Guds rike. Dernest finns der gode sekundærargumenter. I vår lutherske bekjennelse lærer katekismen at ekteskapet er mellom en mann og ei kvinne, og den kristne kirke har historisk og universelt hatt én holdning i spørsmålet helt til folkekirkene i sekulære vestlige land startet sin kontekstuelle tilpasning. Splittelsen er dessuten et faktum på mange plan. Evangelical Lutheran Church of America (ELCA) har mistet flere hundretusen medlemmer siden liberaliseringsvedtaket i 2009. I andre sammenhenger viser splittelsen seg ved at troende mennesker – i USA og i Norge - stille forlater sitt gamle gudstjenestefellesskap i mangel på åndelig identitet og tillit. Menighetsstaber sliter med samarbeid fordi teologien spriker, og ikke sjelden er ulik praksis i dette spørsmålet utslagsgivende. De fleste forstår urimeligheten i at én prest velsigner mens en annen tar imot til skriftemål og avløsning for samme handling. Det er et rike i strid med seg selv. Det er i det minste interessant at Pannenberg går så langt som å mene at kirker som aksepterer homoseksuelt samliv, ikke er kristne kirker. For egen del har jeg dessuten vært påpasselig med å henvise til hele feltet av samlivsteologi. De mye større utfordringene om heterofilt samboerskap og om skilsmisse og gjengifte går altfor lett under radaren, og også på disse områdene er kristne kalt til en motkultur mot de sekulære dogmene om «frihet». Det plager meg stadig at en prosent av oss skal få alt fokus på forvaltningen av sin seksualitet mens vi lar være å adressere den seksualiteten som den store majoriteten forvalter.

Så handler det om mye mer. Debatten mellom Østnor og Henriksen avdekket det tydelig når Østnor sier at Henriksen sørger for «en dobbel svekkelse av det klassisk lutherske skriftprinsippet: dels ved at Bibelens formale autoritet forkastes, dels ved at den innholdsmessige autoriteten bare omfatter det som består en rasjonell prøving». Østnor konstaterer at dette skjer fordi Henriksen ikke vil benytte et «åpenbaringsteologisk perspektiv i sin tilrettelegging av begrunnelsesproblematikken» og «mister … det kritiske korrektivet til etisk rasjonalitet som ligger i Guds vilje åpenbart i frelseshistorien». Det er sterke ord fra en MF-professor og dekanus, men det har ingen kommentert. Holmås setter rimelig sterke ord på det samme og påpeker at kollegaene Henriksen og Søvik legger til grunn et annet sannhetsbegrep og en annen åpenbaringsforståelse enn den klassisk kirkelige og påpeker at teologien drives ut fra premissene fra postmoderne filosofi og sekulær kultur. Fra min side registrerer jeg utsagnet og venter på imøtegåelse dersom det er uriktig. Grunnlagsspørsmålet er altså hermeneutisk; hvordan skal vi forholde oss til den forpliktende åpenbaring som er meddelt oss gjennom Guds utvalgte profeter og apostler? Ja, hvilken Jesus-åpenbaring er det vi forholder oss til om ikke til Han som stiger fram fra Skriften selv, i GTs profetier og i NTs fortelling om oppfyllelse gitt oss med apostolisk autoritet?

I tillegg har debatten om MF også avdekket uro knyttet både til læren om livets to utganger til frelse og fortapelse og til læren om forsoningen hos noen lærere ved MF, spørsmål som kan spores tilbake til flere perioder av MFs tilværelse og der institusjonen har vært viktig for fastholdelsen av klassisk, apostolisk tro. Og disse spørsmålene henger naturligvis sammen, fordi fortapelsen neppe er en realitet dersom Guds forsoning i Kristus ikke behøver å være soning for verdens skyld. Er Gud endimensjonal kjærlighet og ikke også en fortærende ild mot synd og ondskap, kan vi naturligvis avskrive både soning og fortapelse.

Gjennom kontakt over noen år med teologer og ledere som hadde og dels har sin base i ELCA og ved Luther Seminary, er dette det som understrekes oftest for meg: spørsmålet om homoseksuelt samliv er viktig nok og har synliggjort splittelsen av kirka, fordi det er knyttet mot ytre handlinger som forbønn og vigsel. Under dette, sier svært mange av de jeg snakker med, ligger noe enda mer fundamentalt: «the question about universalism», læren om alles endelige frelse. I ELCAs utdannelsesinstitusjoner sies dette (og her får jeg bare stole på mine kilder) å være den dominerende holdning, noe som i sin tur former pastorer og menigheter. Tankene gjenkjennes i vår egen kirke, og vi har hatt bruk for et MF som er et tydelig korrektiv mot tendensen i en del allinkluderende folkekirketeologi, slik at prestene våre kunne våge å forkynne til nytt liv og hellig liv, til omvendelse og etterfølgelse.

Jeg kan med dette ikke gi Haanes og Hegstad rett i en analyse av mine bidrag som legger all vekt på den nye læren om homoseksuelt samliv. Jeg har tvert om – men på få linjer - prøvd å sette den inn i en større hermeneutisk sammenheng og har utvidet det noe her med det grunnleggende spørsmålet om frelse og universalisme.

Gå til kommentaren

Fusk og fanteri?

Publisert nesten 6 år siden

Rektor Vidar L. Haanes mener jeg «må drive sitatfusk og svartmale fienden for å få frem» mine retoriske poenger. Heldigvis forsøker han å justere mitt inntrykk av det han har sagt offentlig. Jeg er glad for noen nyanseringer men er likevel usikker på om han kommer i mål med sin imøtegåelse.

  1. MF og Haanes er for meg ikke fiender. Selv har jeg min utdanning i hovedsak fra MF og satte pris på hver dag av mine studieår der – bortsett fra noen dager med hebraiske verb - også de mange gangene mine egne posisjoner ble utfordret, blant annet av studentkollega Haanes. Derfor er fortvilelsen stor over den pluralisering av teologien som har skjedd ved fakultetet, og som er rimelig klart dokumentert, blant annet gjennom sommerens debatt. La meg gjenta: fortsatt setter jeg stor pris på mye av det arbeidet som skjer ved institusjonen, men retningen er pt ikke tillitsvekkende mtp hvilken teologisk bredde institusjonen ønsker å romme. Det er ikke gagnlig for kirken.

  2. Jeg er ennå ikke begynt i stilling ved NLA Høgskolen, og skal heller ikke inn i akademisk stilling. Jeg har skrevet (kronikk i Dagen) som leder av Evangelisk luthersk nettverk, men det gjør naturligvis ikke kravene til etterrettelighet mindre. Derfor setter jeg pris på både rektors forsøk på imøtegåelse av ett av artikkelens avsnitt og på en uttrykt enighet med andre deler av den.

  3. Jeg ser ikke at Haanes gjendriver hovedtesen, at han har stadfestet en ny teologisk pluralisme ved MF, en forståelse av MF som jeg har møtt hos flere ansatte, nåværende og emeriterte, både de som er enige og uenige i utviklingen. Selv begrunner Haanes endringene med endringer i lærerstaben, både ved at mange har endret teologisk overbevisning og at eldre er erstattet med yngre ansatte. Han sier også at endringen i teologi tydeliggjør MFs posisjon på linje med det som skjer i Dnk. Jeg kan vanskelig forstå helheten i dette bildet, ikke minst ut fra Haanes’ egne utsagn, at en slik endret pluralisering av MFs teologiske profil er rimelig godt verifisert.

  4. Det er mulig kirkehistoriker Haanes og jeg har ulikt syn på MFs rolle i historien som teologisk kraft i kampen mot det jeg valgte å kalle «bibelkritisk» teologi og som rektor tar tilbake til «liberal» teologi. Når jeg unngikk liberal-ordet, er det fordi fagteologer alltid vil tidfeste det til en avsluttet epoke, mens kirkefolk flest forstår ordet som et mer allment ord om den teologien som MF stått som et bolverk mot (fx Hallesby vs Schjeldrup eller S.Aalen vs Jervell). Derav ordet «bibelkritisk» som altså ikke var nyttet av Haanes. Han klarer likevel ikke å gjendrive selve saken, snarere stadfester Haanes inntrykket av at MF «ikke lenger er et bolverk mot liberal utvikling», som er det korrekte sitatet. Jeg forstår begrepet i denne settingen «liberal utvikling» som begrunnet i en seinere utvikling og ikke som et begrep som brukes om den liberale teologien i begynnelsen av 1900-tallet. Rektor begrunner dette funksjonsbortfallet («ikke lenger») med at denne «endringen skyldes at de ansatte» nå «står fritt til å stå for den teologien de står for». Endringen er altså utvilsom, noe som også kommer fram når han eksplisitt avviser at det er noen løsning å si opp, ja, nettopp: «liberale». Spørsmålet om utviklingen er «måttet» eller «villet» kan bare rektor selv svare på. Bare han kan gjendrive det etterlatte inntrykket av at utviklingen er villet.

  5. Rektor erklærer at jeg ikke forstår akademisk teologisk arbeid, så jeg får vel finne meg vel til rette med at min kommende arbeidsgiver ikke har ansatt meg i akademisk stilling. Men jeg forstår stort sett det jeg leser i aviser og debatter. Jeg brukte ordet «postulere» i betydningen «slå fast». Haanes selv vektlegger selv at «MF mer tydelig er på linje med det som skjer i Dnk» når han begrunner MFs nåværende teologiske mangfold. Han grunngir MFs utvikling med at de ikke kan stå «på stedet hvil mens kirkefolket løper foran». Når han stadfester at MFs grunnleggere ville være misfornøyd med den teologiske utviklingen, grunngir han det med at MF utdanner «prester som kan samarbeide med Dnks menigheter». Det er ærlig nok, men å dra debattanters integritet i tvil når vi forholder oss til rektor hans egne argumentasjonsrekker, er ikke tillitsvekkende. MFs historie vitner om en institusjon som har hatt et aktivt kirkelig program for å sikre en «positiv» teologi. Fortsatt er MF den mest betydelige teologiske institusjonen i Norge, men ønsket om å ville danne Dnk med en akademisk teologi som samtidig er apostolisk og klassisk forankret, er etter mitt skjønn svekket.

  6. Jeg skrev at rektor «gir et inntrykk av en forskingsfrihet som fristiller lærerne ved MF fra institusjonens eget verdigrunnlag». Om et slikt inntrykk er urimelig opp mot det som faktisk er uttalt, må naturligvis etterprøves. Tross i den forpliktelsen som MF inviterer lærere inn på som et fundament for institusjonen, sier altså rektor utvetydig at «ansatte står fritt til å stå for den teologien de står for.» Jeg mener at det stadfester mitt poeng. MF har som eksplisitt verdibasert institusjon anledning til å sette grenser for hvilken teologi som skal doseres ved institusjonen, og de har full ansettelsesfrihet i valg mellom godt kvalifiserte kandidater. Når han sier at jeg «gjentatte ganger offentlig har hevdet at lærere som ikke deler hans (mitt) syn, burde vært sagt opp», er det akademikeren som må jobbe med dokumentasjonen. «Mitt syn» har aldri skullet være målestokk for noe som helst. Brudd med Skriftens og den universelle kirkes lære er noe annet. Det er riktig at jeg da saken om Henriksen kom opp i 2001 (?) mente og uttalte at det burde få konsekvenser for hans ansettelsesforhold ved MF, og som medlem i MFs forstanderskap gav jeg også min støtte til den linjen som styreleder Morland gjorde seg til talsmann for. Da dette sporet ble forlatt, var jeg med å gi min tilslutning til at Henriksens roller ved MF burde avgrenses, slik styret vedtok. Jeg kjenner godt nok til lovgivningen til å forstå at oppsigelser i slike situasjoner er blitt ytterligere komplisert ved den gjeldende høgskolelovgivningen. Derfor vil Haanes også ha vanskelig for å dokumentere at jeg seinere offentlig har framført markerte synspunkter på det. Derimot gir høgskolelovgivningen godt rom for frie, verdibaserte institusjoner til å tilsette i samsvar med faglig kvalifikasjon OG verdimessig identifikasjon. Det er det viktigste redskapet rektor og styret har, og da vekker det i det minste undring at de personene som er blitt mest utfordret med sin teologi i sommerens debattrunde, nå er i rektors ledergruppe ved MF. Jeg antar at både det og tilsettingen av Sturla Stålsett er skjedd ut fra rektors og styrets aktive vilje. I så fall illustrerer det nødvendigheten av denne debattrunden.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 1465 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
27 dager siden / 1285 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
7 dager siden / 966 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
4 dager siden / 888 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 792 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
26 dager siden / 575 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere