Rolf Kjøde

Alder: 59
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Støtte til ærlig og åpen prosess

Publisert rundt 1 måned siden - 1375 visninger

Jeg vil rose partilederen for tydelig premisslegging, og jeg vil rose partiet for å våge å ta en åpen og ærlig debatt.

Engasjementet for KrF kommer for svært mange av oss ikke til å avgjøres av partiets regjeringsvalg. Partiledelsen har i den pågående debatten samlet fått fram at KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og derfor prinsipielt ikke vil stenge av for noen rett til venstre eller rett til høyre for seg. Derimot vil et samlet KrF kjempe for at fløypartiene FrP, SV og RV skal ha minimal innflytelse på norsk politikk. Og vi vil søke å stå sammen i sentrum. Senterpartiet er utvilsomt det partiet som står nærmest KrF i de sakene som er avgjørende viktige for oss.

Jeg vil rose partilederen for å ha fått dette tydelig fram i den premissleggingen som han nå har gjort, og jeg vil rose partiet for å våge å ta en åpen og ærlig debatt. Noe av den økte oppslutningen som kan spores, er en respons på lederens anbefalte retningsvalg. Noen vil påvirke motsatt vei. Også uavhengig av venstre/høyre merker jeg en grad av beundring for den kombinasjonen av tydelighet, åpenhet og respekt som preger den pågående prosessen om politisk veivalg. Dette registrerer media og demper seg i splittelsesretorikken når de beskriver situasjonen. Dette merker folk flest og får en dose motgift mot politikerforakten.

Selv går jeg i retning av å støtte «den tredje vei» og ser ikke nødvendigheten av å skulle drive KrF i regjering umiddelbart. Regjering med FrP er utenkelig for meg, og Venstres skjebne så langt er ikke noe agn om vi skal skjele til oppslutning og sperregrense. Regjering med AP har sine utfordringer som kan overvinnes om de vil legge ned sin kontrollerende familie-, livssyns- og skolepolitikk der alle skal formes i deres bilde. KrF kan bare delta i et regjeringsprosjekt som bygger samfunnet framfor staten og som derfor bygger nedenfra i de små celler og sivilsamfunnet.

Det er slike prinsipielle spørsmål, med utslag for åndsfriheten og en sann liberal politikk som sikrer minoriteter mot majoritetens maktovergrep, som har gjort det mest naturlig historisk å se til sentrum/høyre etter politiske partnere. Vi bør være villige til å teste ut APs vilje til nyorientering i dette feltet. Derimot kan det bli blåmandag for KrF å skulle få gjennom en slik regjerings saker med SV. Her trengs det mer tid til å avklare grunnlag framover.

Derfor tenker jeg at KrF ikke behøver å felle sittende regjering på generelt grunnlag nå og må gjerne gå i reelle budsjettforhandlinger. Derimot bør partiet markere at regjeringen ikke er fredet. Derfor kan KrF med full legitimitet bruke en konkret situasjon som måtte oppstå i Stortinget framover til enten å bruke mistillitsinstituttet i en alvorlig og reell situasjon, eller til å stemme ned regjeringen ved uenighet, også om statsministeren stiller kabinettspørsmål. I en slik situasjon bør KrF være fri til å ta regjeringsansvar til venstre for seg. En slik strategi gir også nødvendig tid til å posisjonere seg for valget i 2021. Blant annet vet vi ikke i dag om AP vil foretrekke KrF framfor SV, slik KrFs krav er.

Naturligvis er det utfordrende å kjøre en prosess for å avgjøre et retningsvalg om regjeringssamarbeid. Internt i partiet er det like utfordrende at uenigheten synes å skjære inn i et av partiets politiske kjerneområder. Saken rundt familiepolitisk talsmann Bekkevolds vigselshandling sist sommer i strid med KrFs prinsipielle holdning til den nye ekteskapsloven viser dette.

Når partilederen i sin nye bok skriver at partiet har hatt «noen uenigheter» med homobevegelsen og at FRI/Pride har «noen synspunkter jeg ikke deler», er det et mildt språk som står i fare for å dekke over grunnleggende familie- og kjønnspolitiske retningsforskjeller.

Utgangspunktet for KrFs familiepolitikk er at grunnenhetene mann-kvinne og mor-far-barn er unike, samme hvilket ord lovgivningen måtte gi til ordningene rundt disse relasjonene. Dette må ikke tukles med.

Gå til innlegget

Når liberal blir autoritær

Publisert 10 måneder siden - 203 visninger

Regjeringspartia har med si ny-definerte sekulære plattform tatt opp kampen mot mangfaldet. I eit hasteprega svar til Stortinget slår den ferske Høgre-ministeren for vidaregåande opplæring fast at rektor ikkje er ein sentral trusformidlar i ein kristen skole. Leiaren skal altså ikkje vere visjonsberar eller den fremste verdiformidlaren. Konklusjonen vil neppe stå seg.   

Hensikta med samlinga av likestillings- og diskrimineringslovgjevinga i 2017 var ikkje å skjerpe lova sine unntaksområde når det gjeld trusbasert verksemd. Det som ligg ved sakhandsaminga i Stortingets lovarbeid med tilsettingsretten i 2013, er derfor viktig å dra inn. Då stod det sentralt at det er rom for sakleg forskjellsbehandling på grunnlag av samlivsform når det er ein del av den trusbaserte verksemda sine verdiar. Trusbasert verksemd må ha ein avgjerande rett til sjølv å definere på kva måte ulike stillingar skal vere retta mot verksemda sitt trusmessige formål.

Venstres kjør mot tilsettingsretten bryt sterkt mot to berande forhold. Det første er samanblandinga av liberalt med autoritært. Partiet vil bruke makt mot religion og livssyn ved å avgrense fridomen til å vere minoritet. Demokratiet kvalitet blir likevel ikkje berre blir målt på at fleirtalet bestemmer men på kva rom det gir for mindretalet. Her bryt både Venstre og statsråden frå Høgre med sann liberalitet og hamnar i ein autoritær posisjon. Venstres stortingsmann Grimstad argumenterte på Dax18 med at Normisjons syn på ekteskapet er sært og gammaldags. Slike haldningar ville han som liberal ikkje ha noko av.

For det andre viser Venstres og statsrådens haldning ein fullstendig mangel på forståing av kva religion og livssyn er. Både Grimstad og Sanner følgjer opp regjeringserklæringa når den viser det som har med tru og livssyn til det private rommet. Ministeren for skole burde i alle fall vite betre. Allereie på mellomtrinnet i grunnskolen lærer borna at eit livssyn har minst tre berande komponentar; eit verdsbilde eller syn på røyndomen, eit syn på mennesket og ei lære om moral, altså etikk. Dersom livssyn er så omfattande, kan dei ikkje forvisast til det private rommet. Tru og livssyn er av natur offentleg og peikar mot eit livssynsope samfunn.

Tru og livssyn handlar om ei heilskapleg forståing av livet. Tru blir ikkje utøvd berre under andakt og gudsteneste eller i timar med trusundervisning. Kristne skolar har ikkje tenkt elitistisk om kven som har del i skolens totale oppdrag, som om det skulle vere ei klasseskilje mellom dei tilsette. Alle er med å bygge heilskapen, ikkje berre kristendomslærar, skoleprest og rektor. Den kristne skolen tar som utgangspunkt at alle tilsette er trusformidlarar, i gjerning, og når det krevst, også i ord.

Vi treng sant liberale politikarar med prinsipiell styrke og klårleik  å stå opp for det dei sjølve ikkje identifiserer seg med. Elles hamnar vi i det autoritære, men kva er då poenget med livssynsmessige alternativ i skolepolitikken?

Gå til innlegget

OPPBRUDD SOM SMERTER

Publisert rundt 1 år siden - 389 visninger

Jeg melder meg ut av Den norske kirke (Dnk) på reformasjonsdagen 31. oktober og går inn i Normisjons nyopprettede trossamfunn. Å forlate det kirkesamfunnet som jeg er døpt og ordinert i, satt lengre inne enn jeg hadde tenkt. Erkjennelsen av at jeg ikke deler Dnks nye lære gjorde likevel andre utganger av dette umulig for meg.

Av Rolf Kjøde, ordinert prest

Bruddet med apostolisk lære ble definitivt i 2017, selv om grunnlaget ble lagt ti år før. Kirkemøtet i 2007 likestilte gammel og ny lære om homoseksuelt samliv og åpnet for homofilt samlevende i alle kirkelige stillinger. På noen måter er omdefineringen av ekteskapet fra kirkemøtet i 2017 bare en logisk følge av dette. Siden 2013 har alle biskopene vært enig om at den nye læren ikke splitter kirken. Konsekvensen av vedtaket i 2017 er at mennesker ikke lenger kan kalles til syndsbekjennelse og omvendelse fra seksuelt samliv utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne.

I følge Dnk finnes ikke den eksklusive ekteskapsinstitusjonen mellom mann og kvinne lenger. Dermed blir det umulig å forkynne ekteskapet som en avspeiling av forholdet mellom Kristus og menigheten, som står sentralt i Bibelen. Slike tekster brukes ikke i noen liturgi. Derimot har vi fått en ny liturgi der ingen av Bibelens tekster om ekteskap og samliv kan brukes. At liturgien ikke forankres i det Bibelen sier om temaet, er en helt ny kirkelig praksis.

Sentrale lærespørsmål

Handler dette om troens sentrale spørsmål? Ja, på flere måter. I tillegg er dette ene spørsmålet et symptom på svært djupe skillelinjer i tro og lære. For det første handler spørsmålet om selve skapelsesteologien og den gudgitte kjønnspolariteten. Den er grunnleggende for alt liv og derfor allment erkjent, bortsett fra i de miljøer som har satt seg fore å kalle naturgitte kjønnsrealiteter for sosiale konstruksjoner. Dernest er Dnk med sitt vedtak ført i konflikt med den universelle kirke, der slik teologi ikke får fotfeste utover liberale protestanter under vestlig dominans.

Dessuten er det teologisk ingen seriøs dissens om Bibelens entydige avvisning av homoseksuelt samliv. Uenigheten går på hvorvidt apostelautoriteten forplikter oss. Til sist handler spørsmålet om selve evangeliet og hva kallet til Jesu etterfølgelse innebærer. Dersom vi skal slutte å kalle mennesker til omvendelse fra det som Bibelen kaller synd, forvandles evangeliet til noe annet enn frelse for syndere. Dnk har satt sperrer for å veilede unge mennesker til et troverdig liv i troens etterfølgelse og forsakelse.

Under det hele ligger forholdet til apostelautoriteten og den postmoderne subjektivisme i «tolkning» av Bibelens tekster. I tillegg styres den kirkelige teologien i økende grad av det primære hensynet til prosjektet «folkekirken» med en tydelig universalistisk undertone: Alle er med. I reformasjonsåret for «troen alene» er folkekirken langt inne i en ubibelsk tanke om «dåpen alene», og knapt nok det. I Luthers teologi, derimot, er ikke kirken de døpte, men fellesskapet av de døpte som følger hyrdens røst i troens bekjennelse og etterfølgelse.

Teologisk konflikt er ikke nytt i folkekirken. Vi står likevel overfor to store forskjeller fra tidligere kamper. Til forskjell fra kulturen under rasjonalismen og under den klassiske liberale teologien, preges folkeliv og kirke i dag av et etterkristent tankeunivers. Det har rykket bort selve den kulturelle basis for folkekirken. Dnk har valgt å følge tilpasningens vei. Det er trolig den eneste politisk farbare veien som folkekirke, men den demonstrerer folkekirkeideologiens teologiske umulighet. Dernest har det midt i alle tidligere kamper om kirkens tro og lære aldri vært innført en liturgi som bryter med Bibel og bekjennelse.  Katekismens (altså bekjennelsens) forståelse av ekteskapet som en ordning for mann og kvinne fornektes nå av kirkens vigselsliturgi. Det er prinsipielt helt nytt.

Krav om tilpasning

Jeg er døpt til liv og ordinert til tjeneste i denne kirken. Ingen av disse handlingene er i seg selv blitt ugyldige. Problemet er at den kirken som det skjedde i, etter min vurdering har satt meg utenfor sitt bekjennelsesfellesskap. Derfor har jeg ikke noe annet valg enn å tre ut. Jeg forstår om andre vurderer dette ulikt. Derfor var det viktig for meg å få være med å legge til rette for nettverket Frimodig kirke med deres fokus på frimodig tro og tjeneste innenfor Dnks rammer.

Selv er jeg sterkt urolig for den hurtige teologiske tilpasningen som jeg registrerer langt inn i klassisk teologiske kretser, aller mest ved at hele saken om ekteskapet nedtones til et uvesentlig enkeltspørsmål. Slik følger flere og flere de biskopene som stemte for det i alle fall noen av dem var imot.

Situasjonen stiller svært store krav til alle som blir i folkekirken. Uten en eneste biskop til støtte må det bygges et sterkt fellesskap gjennom Frimodig kirke slik at menigheter får støtte til å stå imot presset fra den nye læren både i tilsettingssaker og i forvaltning. Supplerende og reelle tilsynsordninger må på plass slik at det kan gis pastoral oppfølging lokalt. Valgmenigheter med medlemskriterier som sikrer lære og liv må på plass. Presset er stort og vil vokse. Da tenker jeg ikke på det ytre, sekulære presset. Det er presset fra kompromissarkitektene som vil være tyngst å stå imot.

Kirke og enhet

Jeg er overbevist om at vi framover trenger å komme til rette med både kirke- og enhetsforståelsen vår. Selv går jeg i denne omgang til Normisjons nye trossamfunn. Jeg tror ikke på organisasjonenes registreringer som framtidas vei, men jeg ser dette som et steg på vei mot noe større. Historisk, og ikke uten god teologisk grunn, har kirker i samlende forstand alltid bestått av menigheter, og menighetene har bestått av mennesker. Det siste er i ferd med å få godt fotfeste i organisasjonene, men det første må jobbes fram over tid.

Dataregister som kirke vil over tid stå i tjeneste for en individualistisk kirkeforståelse uten god bibelsk forankring. Vi som distanserer oss fra de store protestantiske kirkene på grunn av deres tiltakende vranglære, har et ekstra ansvar for hvordan vi fremmer enhet. Selv om det er vranglæren som splitter kirken, er det umulig ikke å kjenne på smerten ved det bruddet som påføres oss.

Da vi stiftet Evangelisk luthersk nettverk i 2012 lå dette som den førende undertonen: Vi må som ledere ta på alvor at vanlige kristne rundt om trenger et lederskap som offentlig og tydelig markerer at vi står sammen på apostolisk grunn og at vi er mange, nasjonalt og internasjonalt. Utviklingen driver oss i automatisk i retning av fragmentering og skaper marginalisering. Dette er en syndens automatikk, fordi den driver oss fra hverandre der vi skulle stå sammen.

Nå skal ikke den kristne kirke være redd for å bli støtt ut eller å være motstrøms. Korset som knytter seg til vitnesbyrdet om Jesus, er et av kirkens sanne men underkjente kjennetegn. I missiologien har det i noen år vært sterkt fokus på at fornyelsen av kirkene i liten grad vil komme fra det som er maktens sentrum men nettopp fra marginene. Jeg frykter ikke kirkens liv borte fra maktens sentrum. Tvert imot tror jeg vi er kalt dit om vi ønsker å følge Hyrdens røst.

Derimot har vi alle et stort ansvar for å fremme kjærlighetens enhet på sannhetens grunn. Slik enhet må aldri henfalle til føleri men må synliggjøres. «Så verden kan se at du har sendt meg,» er Jesu siktemål med bønnen om Guds barns enhet i Joh 17, 21. Derfor er det viktig at de lutherske frikirkene, organisasjonene og Frimodig kirke står tett sammen framover og makter å tenke nytt og skape noe nytt og samlende. Det hviler et særlig ansvar på dem som bærer et nasjonalt hyrdeansvar. De trenger vår forbønn. Tvilen på Guds gode vilje i både loven og evangeliet er ikke avgrenset til folkekirken. Tilpasningen til den nye læren skjer på ulikt hold. Det kreves et modig og vist lederskap til å lede hjorden i samsvar med Hyrdens vei og vilje.

Disippelskapets trygghet og kall

I møte med vranglæren i Efesos minner Paulus sin gode medarbeider Timoteus om at Guds grunnvoll for menigheten står fast, og den har et segl med denne innskriften: «Herren kjenner sine», og: «Hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg bort fra urett». Det første er disippelens trygghet og trøst. Det andre er disippelskapets kall, for dem som blir i og for oss som forlater Den norske kirke.

Gå til innlegget

Eit forsvar for HEF

Publisert rundt 1 år siden - 606 visninger

Eg såg ikkje Dagsnytt 18 og Jens Bruun-Pedersen sitt forsvar for at Humanetisk Forbund nekta bruk av Pie Jesu i ei humanetisk gravferd. Det er ikkje så viktig for meg om Bruun-Pedersen gjorde det bra der eller ikkje, men vi treng alle å ta eit steg tilbake og gjere prinsipielle vurderingar.

HEF si avgjerd i spørsmålet treng ikkje ha noko med intoleranse, disrespekt og manglande takhøgde å gjere. Songen er ei inderleg bøn til «Kjære Jesus» (og «Guds lam»), om at han som bar all verdas synder må gi den døde kvile. Av alle må vi som kristne forstå at dei som aktivt ikkje trur på Jesus, ikkje vil innlemme ei slik bøn i ei sekulær humanistisk gravferd. Det same vil naturlegvis gjelde «Amazing grace» si tekst om Guds frelse til og nåde mot syndarar, som også har vore nemnt i debatten. Og mange andre tekstar. Det finns mange tekstar vi som kyrkjer ikkje kan akseptere som del av ei kristen gravferd. Eit angrep på HEF her vil berre slå tilbake på den kristne kyrkja når vi for evangeliets skuld set grenser for kva som skal framførast i ei kyrkje og i ei kristen gudsteneste, som ei kyrkjeleg gravferd faktisk er. Kanskje er kyrkja sin aksept av at kommersielle gravferdsbyrå i stigande grad styrer innhaldet i kristne gravferder noko vi heller skulle fokusere på enn å vere skadefro over at HEF kjem i offentleg gapestokk for å gjere eit tekstleg ryddearbeid.
Poenget mitt er ikkje å seie kva HEF kan og ikkje kan bruke i sine gravferder. Det avgjer dei suverent sjølv. Vi må derimot forsvare retten til å seie ja eller nei til tekstar ut frå innhaldet i dei. Kommentarar på sosiale media til denne saka agerer som om tekst er irrelevant og meiningslaust. Det er verken rasjonelt eller ei særleg kristeleg vurdering. Dersom tekst er meiningslaust, er berekraftig møte med sorg umulig.
Saka minner oss på at vi må ta på alvor sekulær humanisme som livssyn, ikkje berre som anti-kristendom. Rett nok har HEF til tider agert som om dei var mest anti-kristendom, men i dette årtusenet har vi alle fall høyrt ganske andre røyster som har sett behov for å opptre dialogisk og bygge eige livssyn. Dette livssynet har ein trusbasis utan Gud. Ingen har rett til å forvente at deira seremoniar skal spegle eit kristent/teistisk verdsbilde som dei elles ikkje vedkjenner seg. Vi kan ha ulike tankar om HEF, men vi treng ikkje krevje at dei skal innta ei postmoderne haldning til spørsmålet om sanning. Å ta sekulær humanisme på alvor som sjølvstendig livssyn er også viktig mtp den misforståinga som nokre har levd med om at HEF representerer det allmenne tilfanget av menneske utanom frikyrkjene, religionane og dei vedkjennande kristne i Dnk. HEF representerer sin eigen minoritet, ingen andre.
Så kan ein stille spørsmål ved kva som finns av reell hjelp i den sekulære humanisttradisjonen i møte med underet og undringa ved livets start, det radikale kallet til livsretning ved vaksenlivets start, det livslange kallet til oppofrande kjærleik ved samlivets start og håpets møte møte med sorga når livet ebbar ut og strekker seg mot det evige. Ein ting er at den sekulære humanismens kulturskapande historie er relativt kort og derfor fattig på dei store bidraga inn mot dette, noko som likevel kan kompenserast av breidda av nyare sekulær populærkultur. I tillegg kan det jo også vere at sekulær humanisme er fattig på reelt innhald i møte dei store spørsmåla der sløret mellom livet og døden er tynt. Men det får heller vere stoff til ein annan refleksjon.

Gå til innlegget

Yrkesforbud for proster

Publisert over 1 år siden - 1269 visninger

Biskopenes veileder til ny vigselsliturgi innebærer yrkesforbud i Den norske kirke. Prester som for sin samvittighets skyld ikke kan legge til rette for vigsel som bryter med Guds bud, vil ikke kunne få lederstilling som prost i kirken.


Dette gjelder ikke bare stillinger som lyses ut heretter. Allerede nå skal både proster og administrativt ansatte tvinges til å forvalte en ordning som mange for bekjennelsens skyld ikke bør akseptere.
Når et samlet bispekollegium tvinger fram bruk av alle kirker som arena for ny lære og vil overstyre prester som tar sin lokale hyrdetjeneste på alvor ved å avvise vigsel av likekjønnede par, setter de prostene i en skvis. Biskopene som stemte for det de var mot, skyver prostene foran seg som forvaltere. Mange proster ser ut til å bøye seg i servil lydighet. Ikke én av Bjørgvins proster, ifølge Bergen Tidende 3. februar, ser ut til å sette hyrdeplikten framfor lydighet mot den nye forvaltningen.
Saken reiser store utfordringer. Kan de sittende prostene juridisk sett tvinges til å forvalte en ordning som innebærer en endret kirkelære om hva et ekteskap er, og som dermed er i strid med deres ordinasjonsløfte? De biskopene som var mot det de stemte for, må forklare med hvilken åndelig rett de kan tvinge prostene til å forvalte en ny lære i kirken. Hvordan kan de på denne måten avskjære mange av kirkens dyktige prester fra å søke kirkens ledende stillinger?
Til sist må proster som vil være hyrder i samsvar med Guds ord, vurdere hvilken lydighet som veier tyngst når de settes under samvittighetens tvang. Finnes det proster som fortsatt mener at den nye kirkelæren om ekteskapet er i grunnleggende strid med Guds gode vilje, og som vil gi denne overbevisningen forrang i forvaltningen? Noen må våge å stå opp og vise åndelig lederansvar. Kirkens ledende embeter må ikke nedskaleres til å administrere, organisere eller tilrettelegge. Tjenesten defineres ikke av kirkepolitikk og byråkrati men av å forvalte et åndelig mandat.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
11 minutter siden / 1364 visninger
Eddie Whyte kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
29 minutter siden / 87 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
29 minutter siden / 1364 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
33 minutter siden / 5319 visninger
John S Skiftesvik kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
39 minutter siden / 608 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
rundt 1 time siden / 608 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 1 time siden / 1764 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
rundt 1 time siden / 87 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5319 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 25103 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 2 timer siden / 1764 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 2 timer siden / 5319 visninger
Les flere