Rolf Kjøde

Alder: 59
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Når liberal blir autoritær

Publisert 8 måneder siden - 199 visninger

Regjeringspartia har med si ny-definerte sekulære plattform tatt opp kampen mot mangfaldet. I eit hasteprega svar til Stortinget slår den ferske Høgre-ministeren for vidaregåande opplæring fast at rektor ikkje er ein sentral trusformidlar i ein kristen skole. Leiaren skal altså ikkje vere visjonsberar eller den fremste verdiformidlaren. Konklusjonen vil neppe stå seg.   

Hensikta med samlinga av likestillings- og diskrimineringslovgjevinga i 2017 var ikkje å skjerpe lova sine unntaksområde når det gjeld trusbasert verksemd. Det som ligg ved sakhandsaminga i Stortingets lovarbeid med tilsettingsretten i 2013, er derfor viktig å dra inn. Då stod det sentralt at det er rom for sakleg forskjellsbehandling på grunnlag av samlivsform når det er ein del av den trusbaserte verksemda sine verdiar. Trusbasert verksemd må ha ein avgjerande rett til sjølv å definere på kva måte ulike stillingar skal vere retta mot verksemda sitt trusmessige formål.

Venstres kjør mot tilsettingsretten bryt sterkt mot to berande forhold. Det første er samanblandinga av liberalt med autoritært. Partiet vil bruke makt mot religion og livssyn ved å avgrense fridomen til å vere minoritet. Demokratiet kvalitet blir likevel ikkje berre blir målt på at fleirtalet bestemmer men på kva rom det gir for mindretalet. Her bryt både Venstre og statsråden frå Høgre med sann liberalitet og hamnar i ein autoritær posisjon. Venstres stortingsmann Grimstad argumenterte på Dax18 med at Normisjons syn på ekteskapet er sært og gammaldags. Slike haldningar ville han som liberal ikkje ha noko av.

For det andre viser Venstres og statsrådens haldning ein fullstendig mangel på forståing av kva religion og livssyn er. Både Grimstad og Sanner følgjer opp regjeringserklæringa når den viser det som har med tru og livssyn til det private rommet. Ministeren for skole burde i alle fall vite betre. Allereie på mellomtrinnet i grunnskolen lærer borna at eit livssyn har minst tre berande komponentar; eit verdsbilde eller syn på røyndomen, eit syn på mennesket og ei lære om moral, altså etikk. Dersom livssyn er så omfattande, kan dei ikkje forvisast til det private rommet. Tru og livssyn er av natur offentleg og peikar mot eit livssynsope samfunn.

Tru og livssyn handlar om ei heilskapleg forståing av livet. Tru blir ikkje utøvd berre under andakt og gudsteneste eller i timar med trusundervisning. Kristne skolar har ikkje tenkt elitistisk om kven som har del i skolens totale oppdrag, som om det skulle vere ei klasseskilje mellom dei tilsette. Alle er med å bygge heilskapen, ikkje berre kristendomslærar, skoleprest og rektor. Den kristne skolen tar som utgangspunkt at alle tilsette er trusformidlarar, i gjerning, og når det krevst, også i ord.

Vi treng sant liberale politikarar med prinsipiell styrke og klårleik  å stå opp for det dei sjølve ikkje identifiserer seg med. Elles hamnar vi i det autoritære, men kva er då poenget med livssynsmessige alternativ i skolepolitikken?

Gå til innlegget

OPPBRUDD SOM SMERTER

Publisert 11 måneder siden - 388 visninger

Jeg melder meg ut av Den norske kirke (Dnk) på reformasjonsdagen 31. oktober og går inn i Normisjons nyopprettede trossamfunn. Å forlate det kirkesamfunnet som jeg er døpt og ordinert i, satt lengre inne enn jeg hadde tenkt. Erkjennelsen av at jeg ikke deler Dnks nye lære gjorde likevel andre utganger av dette umulig for meg.

Av Rolf Kjøde, ordinert prest

Bruddet med apostolisk lære ble definitivt i 2017, selv om grunnlaget ble lagt ti år før. Kirkemøtet i 2007 likestilte gammel og ny lære om homoseksuelt samliv og åpnet for homofilt samlevende i alle kirkelige stillinger. På noen måter er omdefineringen av ekteskapet fra kirkemøtet i 2017 bare en logisk følge av dette. Siden 2013 har alle biskopene vært enig om at den nye læren ikke splitter kirken. Konsekvensen av vedtaket i 2017 er at mennesker ikke lenger kan kalles til syndsbekjennelse og omvendelse fra seksuelt samliv utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne.

I følge Dnk finnes ikke den eksklusive ekteskapsinstitusjonen mellom mann og kvinne lenger. Dermed blir det umulig å forkynne ekteskapet som en avspeiling av forholdet mellom Kristus og menigheten, som står sentralt i Bibelen. Slike tekster brukes ikke i noen liturgi. Derimot har vi fått en ny liturgi der ingen av Bibelens tekster om ekteskap og samliv kan brukes. At liturgien ikke forankres i det Bibelen sier om temaet, er en helt ny kirkelig praksis.

Sentrale lærespørsmål

Handler dette om troens sentrale spørsmål? Ja, på flere måter. I tillegg er dette ene spørsmålet et symptom på svært djupe skillelinjer i tro og lære. For det første handler spørsmålet om selve skapelsesteologien og den gudgitte kjønnspolariteten. Den er grunnleggende for alt liv og derfor allment erkjent, bortsett fra i de miljøer som har satt seg fore å kalle naturgitte kjønnsrealiteter for sosiale konstruksjoner. Dernest er Dnk med sitt vedtak ført i konflikt med den universelle kirke, der slik teologi ikke får fotfeste utover liberale protestanter under vestlig dominans.

Dessuten er det teologisk ingen seriøs dissens om Bibelens entydige avvisning av homoseksuelt samliv. Uenigheten går på hvorvidt apostelautoriteten forplikter oss. Til sist handler spørsmålet om selve evangeliet og hva kallet til Jesu etterfølgelse innebærer. Dersom vi skal slutte å kalle mennesker til omvendelse fra det som Bibelen kaller synd, forvandles evangeliet til noe annet enn frelse for syndere. Dnk har satt sperrer for å veilede unge mennesker til et troverdig liv i troens etterfølgelse og forsakelse.

Under det hele ligger forholdet til apostelautoriteten og den postmoderne subjektivisme i «tolkning» av Bibelens tekster. I tillegg styres den kirkelige teologien i økende grad av det primære hensynet til prosjektet «folkekirken» med en tydelig universalistisk undertone: Alle er med. I reformasjonsåret for «troen alene» er folkekirken langt inne i en ubibelsk tanke om «dåpen alene», og knapt nok det. I Luthers teologi, derimot, er ikke kirken de døpte, men fellesskapet av de døpte som følger hyrdens røst i troens bekjennelse og etterfølgelse.

Teologisk konflikt er ikke nytt i folkekirken. Vi står likevel overfor to store forskjeller fra tidligere kamper. Til forskjell fra kulturen under rasjonalismen og under den klassiske liberale teologien, preges folkeliv og kirke i dag av et etterkristent tankeunivers. Det har rykket bort selve den kulturelle basis for folkekirken. Dnk har valgt å følge tilpasningens vei. Det er trolig den eneste politisk farbare veien som folkekirke, men den demonstrerer folkekirkeideologiens teologiske umulighet. Dernest har det midt i alle tidligere kamper om kirkens tro og lære aldri vært innført en liturgi som bryter med Bibel og bekjennelse.  Katekismens (altså bekjennelsens) forståelse av ekteskapet som en ordning for mann og kvinne fornektes nå av kirkens vigselsliturgi. Det er prinsipielt helt nytt.

Krav om tilpasning

Jeg er døpt til liv og ordinert til tjeneste i denne kirken. Ingen av disse handlingene er i seg selv blitt ugyldige. Problemet er at den kirken som det skjedde i, etter min vurdering har satt meg utenfor sitt bekjennelsesfellesskap. Derfor har jeg ikke noe annet valg enn å tre ut. Jeg forstår om andre vurderer dette ulikt. Derfor var det viktig for meg å få være med å legge til rette for nettverket Frimodig kirke med deres fokus på frimodig tro og tjeneste innenfor Dnks rammer.

Selv er jeg sterkt urolig for den hurtige teologiske tilpasningen som jeg registrerer langt inn i klassisk teologiske kretser, aller mest ved at hele saken om ekteskapet nedtones til et uvesentlig enkeltspørsmål. Slik følger flere og flere de biskopene som stemte for det i alle fall noen av dem var imot.

Situasjonen stiller svært store krav til alle som blir i folkekirken. Uten en eneste biskop til støtte må det bygges et sterkt fellesskap gjennom Frimodig kirke slik at menigheter får støtte til å stå imot presset fra den nye læren både i tilsettingssaker og i forvaltning. Supplerende og reelle tilsynsordninger må på plass slik at det kan gis pastoral oppfølging lokalt. Valgmenigheter med medlemskriterier som sikrer lære og liv må på plass. Presset er stort og vil vokse. Da tenker jeg ikke på det ytre, sekulære presset. Det er presset fra kompromissarkitektene som vil være tyngst å stå imot.

Kirke og enhet

Jeg er overbevist om at vi framover trenger å komme til rette med både kirke- og enhetsforståelsen vår. Selv går jeg i denne omgang til Normisjons nye trossamfunn. Jeg tror ikke på organisasjonenes registreringer som framtidas vei, men jeg ser dette som et steg på vei mot noe større. Historisk, og ikke uten god teologisk grunn, har kirker i samlende forstand alltid bestått av menigheter, og menighetene har bestått av mennesker. Det siste er i ferd med å få godt fotfeste i organisasjonene, men det første må jobbes fram over tid.

Dataregister som kirke vil over tid stå i tjeneste for en individualistisk kirkeforståelse uten god bibelsk forankring. Vi som distanserer oss fra de store protestantiske kirkene på grunn av deres tiltakende vranglære, har et ekstra ansvar for hvordan vi fremmer enhet. Selv om det er vranglæren som splitter kirken, er det umulig ikke å kjenne på smerten ved det bruddet som påføres oss.

Da vi stiftet Evangelisk luthersk nettverk i 2012 lå dette som den førende undertonen: Vi må som ledere ta på alvor at vanlige kristne rundt om trenger et lederskap som offentlig og tydelig markerer at vi står sammen på apostolisk grunn og at vi er mange, nasjonalt og internasjonalt. Utviklingen driver oss i automatisk i retning av fragmentering og skaper marginalisering. Dette er en syndens automatikk, fordi den driver oss fra hverandre der vi skulle stå sammen.

Nå skal ikke den kristne kirke være redd for å bli støtt ut eller å være motstrøms. Korset som knytter seg til vitnesbyrdet om Jesus, er et av kirkens sanne men underkjente kjennetegn. I missiologien har det i noen år vært sterkt fokus på at fornyelsen av kirkene i liten grad vil komme fra det som er maktens sentrum men nettopp fra marginene. Jeg frykter ikke kirkens liv borte fra maktens sentrum. Tvert imot tror jeg vi er kalt dit om vi ønsker å følge Hyrdens røst.

Derimot har vi alle et stort ansvar for å fremme kjærlighetens enhet på sannhetens grunn. Slik enhet må aldri henfalle til føleri men må synliggjøres. «Så verden kan se at du har sendt meg,» er Jesu siktemål med bønnen om Guds barns enhet i Joh 17, 21. Derfor er det viktig at de lutherske frikirkene, organisasjonene og Frimodig kirke står tett sammen framover og makter å tenke nytt og skape noe nytt og samlende. Det hviler et særlig ansvar på dem som bærer et nasjonalt hyrdeansvar. De trenger vår forbønn. Tvilen på Guds gode vilje i både loven og evangeliet er ikke avgrenset til folkekirken. Tilpasningen til den nye læren skjer på ulikt hold. Det kreves et modig og vist lederskap til å lede hjorden i samsvar med Hyrdens vei og vilje.

Disippelskapets trygghet og kall

I møte med vranglæren i Efesos minner Paulus sin gode medarbeider Timoteus om at Guds grunnvoll for menigheten står fast, og den har et segl med denne innskriften: «Herren kjenner sine», og: «Hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg bort fra urett». Det første er disippelens trygghet og trøst. Det andre er disippelskapets kall, for dem som blir i og for oss som forlater Den norske kirke.

Gå til innlegget

Eit forsvar for HEF

Publisert 12 måneder siden - 604 visninger

Eg såg ikkje Dagsnytt 18 og Jens Bruun-Pedersen sitt forsvar for at Humanetisk Forbund nekta bruk av Pie Jesu i ei humanetisk gravferd. Det er ikkje så viktig for meg om Bruun-Pedersen gjorde det bra der eller ikkje, men vi treng alle å ta eit steg tilbake og gjere prinsipielle vurderingar.

HEF si avgjerd i spørsmålet treng ikkje ha noko med intoleranse, disrespekt og manglande takhøgde å gjere. Songen er ei inderleg bøn til «Kjære Jesus» (og «Guds lam»), om at han som bar all verdas synder må gi den døde kvile. Av alle må vi som kristne forstå at dei som aktivt ikkje trur på Jesus, ikkje vil innlemme ei slik bøn i ei sekulær humanistisk gravferd. Det same vil naturlegvis gjelde «Amazing grace» si tekst om Guds frelse til og nåde mot syndarar, som også har vore nemnt i debatten. Og mange andre tekstar. Det finns mange tekstar vi som kyrkjer ikkje kan akseptere som del av ei kristen gravferd. Eit angrep på HEF her vil berre slå tilbake på den kristne kyrkja når vi for evangeliets skuld set grenser for kva som skal framførast i ei kyrkje og i ei kristen gudsteneste, som ei kyrkjeleg gravferd faktisk er. Kanskje er kyrkja sin aksept av at kommersielle gravferdsbyrå i stigande grad styrer innhaldet i kristne gravferder noko vi heller skulle fokusere på enn å vere skadefro over at HEF kjem i offentleg gapestokk for å gjere eit tekstleg ryddearbeid.
Poenget mitt er ikkje å seie kva HEF kan og ikkje kan bruke i sine gravferder. Det avgjer dei suverent sjølv. Vi må derimot forsvare retten til å seie ja eller nei til tekstar ut frå innhaldet i dei. Kommentarar på sosiale media til denne saka agerer som om tekst er irrelevant og meiningslaust. Det er verken rasjonelt eller ei særleg kristeleg vurdering. Dersom tekst er meiningslaust, er berekraftig møte med sorg umulig.
Saka minner oss på at vi må ta på alvor sekulær humanisme som livssyn, ikkje berre som anti-kristendom. Rett nok har HEF til tider agert som om dei var mest anti-kristendom, men i dette årtusenet har vi alle fall høyrt ganske andre røyster som har sett behov for å opptre dialogisk og bygge eige livssyn. Dette livssynet har ein trusbasis utan Gud. Ingen har rett til å forvente at deira seremoniar skal spegle eit kristent/teistisk verdsbilde som dei elles ikkje vedkjenner seg. Vi kan ha ulike tankar om HEF, men vi treng ikkje krevje at dei skal innta ei postmoderne haldning til spørsmålet om sanning. Å ta sekulær humanisme på alvor som sjølvstendig livssyn er også viktig mtp den misforståinga som nokre har levd med om at HEF representerer det allmenne tilfanget av menneske utanom frikyrkjene, religionane og dei vedkjennande kristne i Dnk. HEF representerer sin eigen minoritet, ingen andre.
Så kan ein stille spørsmål ved kva som finns av reell hjelp i den sekulære humanisttradisjonen i møte med underet og undringa ved livets start, det radikale kallet til livsretning ved vaksenlivets start, det livslange kallet til oppofrande kjærleik ved samlivets start og håpets møte møte med sorga når livet ebbar ut og strekker seg mot det evige. Ein ting er at den sekulære humanismens kulturskapande historie er relativt kort og derfor fattig på dei store bidraga inn mot dette, noko som likevel kan kompenserast av breidda av nyare sekulær populærkultur. I tillegg kan det jo også vere at sekulær humanisme er fattig på reelt innhald i møte dei store spørsmåla der sløret mellom livet og døden er tynt. Men det får heller vere stoff til ein annan refleksjon.

Gå til innlegget

Yrkesforbud for proster

Publisert over 1 år siden - 1268 visninger

Biskopenes veileder til ny vigselsliturgi innebærer yrkesforbud i Den norske kirke. Prester som for sin samvittighets skyld ikke kan legge til rette for vigsel som bryter med Guds bud, vil ikke kunne få lederstilling som prost i kirken.


Dette gjelder ikke bare stillinger som lyses ut heretter. Allerede nå skal både proster og administrativt ansatte tvinges til å forvalte en ordning som mange for bekjennelsens skyld ikke bør akseptere.
Når et samlet bispekollegium tvinger fram bruk av alle kirker som arena for ny lære og vil overstyre prester som tar sin lokale hyrdetjeneste på alvor ved å avvise vigsel av likekjønnede par, setter de prostene i en skvis. Biskopene som stemte for det de var mot, skyver prostene foran seg som forvaltere. Mange proster ser ut til å bøye seg i servil lydighet. Ikke én av Bjørgvins proster, ifølge Bergen Tidende 3. februar, ser ut til å sette hyrdeplikten framfor lydighet mot den nye forvaltningen.
Saken reiser store utfordringer. Kan de sittende prostene juridisk sett tvinges til å forvalte en ordning som innebærer en endret kirkelære om hva et ekteskap er, og som dermed er i strid med deres ordinasjonsløfte? De biskopene som var mot det de stemte for, må forklare med hvilken åndelig rett de kan tvinge prostene til å forvalte en ny lære i kirken. Hvordan kan de på denne måten avskjære mange av kirkens dyktige prester fra å søke kirkens ledende stillinger?
Til sist må proster som vil være hyrder i samsvar med Guds ord, vurdere hvilken lydighet som veier tyngst når de settes under samvittighetens tvang. Finnes det proster som fortsatt mener at den nye kirkelæren om ekteskapet er i grunnleggende strid med Guds gode vilje, og som vil gi denne overbevisningen forrang i forvaltningen? Noen må våge å stå opp og vise åndelig lederansvar. Kirkens ledende embeter må ikke nedskaleres til å administrere, organisere eller tilrettelegge. Tjenesten defineres ikke av kirkepolitikk og byråkrati men av å forvalte et åndelig mandat.

Gå til innlegget

Radikal misjonserklæring

Publisert nesten 2 år siden - 237 visninger

Cape Town-erklæringen er klassisk evangelikal i sin bekjennelse og radikalt utfordrende i sitt kall til handling.

Ut fra en svakt basert nyhetssak i Fædrelandsvennen ­laget Vårt Land 7. november et oppslag om at Cape Town-erklæringen (CTE) fra 2011 skal ha stemplet homofili som «heslig». Avisen fikk så noen til å kommentere dette.­ Ut fra Vårt Lands selvforståelse og tradisjonelle kompetanse på teologi, kirke og misjon hadde vi forventet en nøyere lesing og bedre forståelse fra avisens side av et av vår tids viktigste misjonsdokumenter.

CTE er et ressursdokument som ifølge innledningen er tenkt å være et veikart for misjonsstrategisk tenkning og handling i vår tid. Dette brukes nå som det ressursdokumentet det var tenkt å være i mange evangelikale kirker og bevegelser globalt. Dokumentet blir også drøftet i misjonsfaglige sammenhenger, der vi to har vært med å skrive artikler.

Forplikter. Lausannebevegelsen har Lausannepakten fra 1974 som grunnlagsdokument. I Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) er det dette dokumentet som er forpliktende for alle medlemmer, et dokument som verden over blir forstått som en slags evangelikal-missiologisk grunntekst. CTE brukes aktivt også i Norge som et sentralt ressursdokument, men ingen av medlemmene i NORME har underskrevet den eller forpliktet seg på den som basis. Det er i erklæringens ånd at den skal kunne utfordres også på sin språkbruk når det er nødvendig.

Erklæringen består av to hoveddeler. Den første er en radikal bekjennelse i kjærlighetens språk. Den ble framlagt på Cape Town-kongressen i 2010. Del to presenterer seg som et radikalt kall til handling og drar en del strategiske­ linjer for global misjon i starten på vårt årtusen. Dette ble arbeidet ut på grunnlag av kongressen, fra ei gruppe teologer globalt, deriblant professor Tormod Engelsviken.

CTE har fått mye oppmerksomhet globalt, ikke minst fordi dokumentet på en tydeligere måte enn tidligere evangelikale misjonsdokumenter er radikalt i sin forståelse av kristent ansvar for rettferdighet, miljø og klima. Dokumentet preges av en forståelse av den kristne troens relevans for alle folk, på alle samfunnsområder og i ideenes verden.

Ydmykhet. Kapittel fem (av seks) i del to handler om evangeliets ­betydning ved «å kalle kirken tilbake til ­ydmykhet, integritet og enkelhet». Hele kapitlet er et kall til å leve et hellig liv i Jesu etterfølgelse, slik at evangeliet ikke skal bli spottet på grunn av kirkelig dobbeltmoral og liv i synd. Spørsmålet om forvaltningen av vår seksualitet er en del av dette større bildet. Her bygger erklæringen på den klassiske og universelle kristne forståelsen at seksuallivet har ekteskapet mellom en mann og ei kvinne som sin rette ramme. Denne holdningen gjelder måten seksualiteten praktiseres på, med mange utfordringer på alle kontinenter.

Hovedsaken i avsnittet om seksualiteten er at den, på samme måte som penger, makt og suksess, lett dyrkes som en avgud. Det kjenner vi fra hele historien, og det kjenner vi i vår samtid – og i våre egne liv. Idealene selvkontroll og avholdenhet provoserer lett i vår kultur, også uavhengig av seksuell orientering. Når erklæringen snakker om avsporet («disordered») seksualitet, sier den ikke noe om våre grunnleggende orienteringer, men er utelukkende fokusert på våre valg av seksuell utfoldelse. Konkretiseringen av slike valg er primært knyttet til «pornografi, hor og promiskuitet». I drøftingen av dette vises det til den bibelske kontrasten mellom «renheten i Guds kjærlighet» og «det stygge» (eller «heslige», «ugliness») som preger «den falske kjærligheten» når vi lever ut seksualitet som avviker fra «Guds vilje og velsignelse i skapelse og forløsning».

Krevende. Vi innser at den konkrete språkbruken som er valgt i oversettelsen på dette punkt er krevende rent kommunikasjonsmessig. «Disordered» kunne gjerne heller omskrives til «i konflikt med Guds orden». Dette hadde tydeliggjort at «disordered» dreier seg om «enhver utøvelse av seksuell intimitet før eller utenfor ekteskapet slik Bibelen definerer det».

Videre kan ordet «heslig» lett oppfattes som personlig krenkende, noe som er i strid med erklæringens intensjon og språkbruk ellers. Tankegangen i erklæringen er derimot at det å leve i konflikt med Guds «orden» er synd. Enhver synd er «stygg» («ugliness») i møte med Guds hellige «renhet».

Derfor kan også ordet «ugliness» brukes om «Guds folk» på et annet sted i CTE, med en radikal oppfordring til ærlighet i møte med kirkens mange «svik»: «Vår kjærlighet til Guds kirke verker av sorg over det heslige blant oss som vansirer vår kjære Herre Jesu Kristi ansikt og skjuler hans skjønnhet for verden, den verden som så desperat trenger å dras til ham.»

Homofili? Sier erklæringen noe konkret om homoseksualitet? Ja: Kirken må «søke å forstå og ta opp de dype hjertespørsmål som angår identitet og erfaring, og som trekker noen inn i homoseksuell praksis; å komme mennesker i møte med Kristi kjærlighet, medfølelse og rettferdighet, og å avvise og fordømme enhver form for hat, verbal eller fysisk mishandling og nedverdigende behandling av homofile mennesker.»

Evangelikal tro – og CTE – forkynner en klassisk kristen forståelse av ekteskap og seksualitet. Vi kan ikke unngå at det vil provosere, også i kallet til å leve enslig og seksuelt avholdende for den som ikke går inn i ekteskap mellom mann og kvinne.

Samtidig burde det være viktig for Vårt Land å få fram at det eneste som CTE faktisk sier direkte om homofili,­ er et budskap om å være til støtte for alle som utsettes for trakassering. Slik hjelpes også trossøsken med ulike seksuelle orienteringer og følelser til å kunne finne sin plass i det kristne fellesskapet. Mange kristne med homofil, bifil og ­annen orientering er faktisk takknemlige for at mange kirker og organisasjoner fortsatt lærer og veileder slik.

Bekjennelse. Cape Town-erklæringen er klassisk evangelikal i sin ­bekjennelse og radikalt utfordrende i sitt kall til handling. Derfor utfordrer erklæringen oss dypt på det personlige planet som enkeltkristne og som kristne fellesskap, også når den omtaler seksualitet, penger, makt og suksess.

FØRST PUBLSIERT I VÅRT LAND 12.11.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 8 timer siden / 362 visninger
14 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 8 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 8 timer siden / 823 visninger
2 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 8 timer siden / 692 visninger
1 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 17 timer siden / 596 visninger
2 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 17 timer siden / 160 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
2 minutter siden / 269 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nådens evangelium
6 minutter siden / 362 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
19 minutter siden / 269 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Opprop til dugnad
22 minutter siden / 2293 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Pisken svinges i feil retning
26 minutter siden / 269 visninger
Elise Skarsaune kommenterte på
Kall til samling
29 minutter siden / 230 visninger
Muhammad Yasser Shafeian kommenterte på
Skinne klart
44 minutter siden / 596 visninger
Muhammad Yasser Shafeian kommenterte på
Opprop til dugnad
44 minutter siden / 2293 visninger
Muhammad Yasser Shafeian kommenterte på
Mer enn én Gud
44 minutter siden / 1710 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 362 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 1 time siden / 362 visninger
Les flere