Rolf Kjøde

Alder: 59
  RSS

Om Rolf

Kurs- og oppdragsleiar NLA Høgskolen

Følgere

Frimodig saman!

Publisert 4 måneder siden

Behovet for nasjonalt åndeleg leiarskap og initiativ som samlar, er stort for oss som evangelisk lutherske kristne i Norge.

For sju år sidan sette Evangelisk luthersk nettverk (ELN) ord på faren for fragmenterte løysingar som driv frå kvarandre oss som bør haldast saman. I tillegg til å vitne mot einskapen, vil slik fragmentering også marginalisere oss i oppdraget med å nå vidare med evangeliet. Korleis kan vi som lutherske kristne på apostolisk grunn makte å slutte rekkene i ein einskap som fører til at menneska rundt oss kan tru at Jesus er sendt av Gud? Korleis kan våre leiarar leie klokt, slik at dei set mot i oss og gir oppleving av å høyre til i noko stort?

Vi er mange når vi vågar å nærme oss kvarandre frå ulike kyrkjelege preferansar og spiritualitetar. Vi står saman med ei stor og livskraftig verdsvid kyrkje med ein heilt annan kjærleik til sanninga enn den vi lettast ser i vår nære kyrkjelege kontekst. Vi treng kvarandre på tvers av kyrkjesamfunn og organisasjonar og med ulike uttrykk, karismatiske som liturgiske. Vi har det meste felles, og vi har noko kvar for oss som utvidar kvarandre sin horisont. I lys av Jesu bøn om einskap, har vi ei plikt på oss til å søke kvarandre sin einskap.

I den perioden då eg var med å arbeide med bygginga av ELN, med kyrkjevalet i Den norske kyrkja (Dnk) gjennom Levende folkekirke (LK) og med danninga Frimodig kirke (FK), såg eg korleis dei teologiske brytningane slo ut lokalt rundt om i heile landet og etablerte ein situasjon av åndeleg nød. Mange var opptatt av kva vi kunne gjere saman framover. «Alle» syntes å innsjå at dersom vi sit i ro, er vegen til tilpassing og åndeleg fattigdom kort.

Framleis er det mange som slett ikkje har lagt vekk frimodet sitt for evangeliet, og det er mange som nektar å tilpasse teologi og teneste til den nye læra. ELN tok i 2014 initiativ til ei samling av leiarar i ulike lutherske kyrkjer og rørsler internasjonalt. I dag har det fått nedslag i det framveksande «Global Confessional and Missional Lutheran Forum», som i 2018 la fram ei teologisk erklæring kalla Bishoftu-erklæringa, sjå https://globalforum.co/.

Dessverre registrerer vi også dei ulike tilpassingsstrategiane som vi åtvara mot. Nokre tilpassar seg teologisk ved å endre eigne haldningar til Bibelens lære. Mange tilpassar seg situasjonen utan å endre eige «syn» men ved å akseptere at ulike «syn» er velgrunna, og ved å bagatellisere vekta av spørsmåla. Ein «sjelesørgerisk» variant av dette er å unngå å adressere seksuelt samliv utanfor ekteskapet mellom mann og kvinne, eller det å fjerne barnet frå mors liv, som synd. Slik kan ein halvgardere ved å stå for «det rette synet» men inkludere alle. Prisen er at vi skalerer ned kallet til omvending, tru og Kristi etterfølging i eit heilagt liv. Slik taper vi kampen der slaget står.

Andre igjen held heilt og fullt fast ved den klassiske læra om ekteskap og samliv, men orkar ikkje kampen. Mange av desse ventar likevel på at nokon står fram med tydeleg åndeleg leiarskap for å hjelpe til bibelsk frimod i tenesta. Om ein eller fleire biskopar hadde stått fast i motstanden mot innføringa av likekjønna vigselsliturgi og tatt splittingskonsekvensane av den nye læra, hadde dei fått ei slik samlande leiarrolle som mange spør etter. At dette sporet er dødt, er stadfesta av den nylege bispeuttalen som legitimerer landets himmelropande abortpraksis.

Sidan vi starta arbeidet med å skape nettverk for luthersk samhald på heil bibelsk grunn, har mykje skjedd. ELN, som blei til i 2012 for å bremse fragmenteringa, ser det ikkje som si rolle  i dag å skulle bli eller tilby noko av det som ELN i Danmark er. Dei tre store bedehusorganisasjonane våre har utstyrt seg med kvar sitt kyrkjeregister utan noko samordning. Mange klassisk truande i Dnk ser ut til å ha gitt opp det kyrkjepolitiske sporet til fordel for eit reint lokalkyrkjeleg engasjement. Situasjonen skrik etter noko som samlar.

Då FK blei etablert i 2017, blei det vedtatt at det skulle vere eit forum retta (primært) mot forholda i Dnk. To av oss i den førebuande komiteen ville at det skulle spenne vidare, men fleirtalet ønskte noko anna ut frå behovet for å ha ein plass å adressere dei særlege utfordingane ved teneste i Dnk etter endringa av læra om ekteskapet der. Argumentet var forståeleg. Derfor samla vi oss om den løysinga då.

Slik situasjonen er no, betyr det at vi ikkje lenger har noko samlande forum for breidda av evangelisk lutherske kristne på klassisk bibelsk grunn i Norge. Samtidig er behovet ikkje mindre tydeleg. Trykket frå ubibelsk lære er ikkje avgrensa til Dnk men merkast for fullt i frikyrkjer og organisasjonar også. Presset frå den allmenne utviklinga er stort og fører til uklare signal. Vi på grunnplanet merkar det. Leiarane treng kvarandre for å gi kvarandre frimod og styrke. Det gjeld lokalt, men det gjeld ikkje mindre nasjonalt.

Eg ser pt ingen andre enn FK som kan fylle ei slik rolle. Vi treng noko som svarar til ELN i Danmark, der «Formålet er at skabe et fællesskab mellem evangelisk-lutherske kristne i Danmark uanset deres menighedsform samt at aktualisere bibelske sandheder i kirke og samfund.» Vi treng FK som eit ope rom for å tenke lange og viktige tankar saman for den lutherske kyrkja i Norge. Som lutherske kristne av klassisk bibelsk overtyding treng vi eit nettverk av lokale kyrkjer og ulike nasjonale initiativ, organisasjonar og frikyrkjer, nettverk og rørsler som alle har til felles at vi vil bygge Guds kyrkje for misjonens sak.

Fleire område treng fokus ut frå store felles behov. Det blir lett for smalt om vi opererer kvar for oss. Vi treng ein felles arena for bøn og teologi, for pastoral støtte og oppfølging, for felles læring og internasjonal kontakt, for felles refleksjon om lokale utfordringar og misjonsbehov. Vi treng ein plass der vi alle kan få vere ressursar for kvarandre og slik erkjenne at dei andre har noko å gi meg. Noko av det første vi finn saman om som felles behov når vi møter representantar frå andre land, er ein nød for den teologisk/pastorale danninga, åndeleg og intellektuelt. Vi treng ei teologisk nydanning som startar i bøna sitt rom. Med denne må vi også styrke den pastorale oppfølginga lokalt.

På denne bakgrunnen vil eg utfordre FK til å endre vedtektene og strategien for å ta høgde for dette viktige og samlande oppdraget. No er den lagelege tida til å ta opp igjen samtalen om dette, så vi kan gå vidare frimodig saman.

Gå til innlegget

Støtte til ærlig og åpen prosess

Publisert 9 måneder siden

Jeg vil rose partilederen for tydelig premisslegging, og jeg vil rose partiet for å våge å ta en åpen og ærlig debatt.

Engasjementet for KrF kommer for svært mange av oss ikke til å avgjøres av partiets regjeringsvalg. Partiledelsen har i den pågående debatten samlet fått fram at KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og derfor prinsipielt ikke vil stenge av for noen rett til venstre eller rett til høyre for seg. Derimot vil et samlet KrF kjempe for at fløypartiene FrP, SV og RV skal ha minimal innflytelse på norsk politikk. Og vi vil søke å stå sammen i sentrum. Senterpartiet er utvilsomt det partiet som står nærmest KrF i de sakene som er avgjørende viktige for oss.

Jeg vil rose partilederen for å ha fått dette tydelig fram i den premissleggingen som han nå har gjort, og jeg vil rose partiet for å våge å ta en åpen og ærlig debatt. Noe av den økte oppslutningen som kan spores, er en respons på lederens anbefalte retningsvalg. Noen vil påvirke motsatt vei. Også uavhengig av venstre/høyre merker jeg en grad av beundring for den kombinasjonen av tydelighet, åpenhet og respekt som preger den pågående prosessen om politisk veivalg. Dette registrerer media og demper seg i splittelsesretorikken når de beskriver situasjonen. Dette merker folk flest og får en dose motgift mot politikerforakten.

Selv går jeg i retning av å støtte «den tredje vei» og ser ikke nødvendigheten av å skulle drive KrF i regjering umiddelbart. Regjering med FrP er utenkelig for meg, og Venstres skjebne så langt er ikke noe agn om vi skal skjele til oppslutning og sperregrense. Regjering med AP har sine utfordringer som kan overvinnes om de vil legge ned sin kontrollerende familie-, livssyns- og skolepolitikk der alle skal formes i deres bilde. KrF kan bare delta i et regjeringsprosjekt som bygger samfunnet framfor staten og som derfor bygger nedenfra i de små celler og sivilsamfunnet.

Det er slike prinsipielle spørsmål, med utslag for åndsfriheten og en sann liberal politikk som sikrer minoriteter mot majoritetens maktovergrep, som har gjort det mest naturlig historisk å se til sentrum/høyre etter politiske partnere. Vi bør være villige til å teste ut APs vilje til nyorientering i dette feltet. Derimot kan det bli blåmandag for KrF å skulle få gjennom en slik regjerings saker med SV. Her trengs det mer tid til å avklare grunnlag framover.

Derfor tenker jeg at KrF ikke behøver å felle sittende regjering på generelt grunnlag nå og må gjerne gå i reelle budsjettforhandlinger. Derimot bør partiet markere at regjeringen ikke er fredet. Derfor kan KrF med full legitimitet bruke en konkret situasjon som måtte oppstå i Stortinget framover til enten å bruke mistillitsinstituttet i en alvorlig og reell situasjon, eller til å stemme ned regjeringen ved uenighet, også om statsministeren stiller kabinettspørsmål. I en slik situasjon bør KrF være fri til å ta regjeringsansvar til venstre for seg. En slik strategi gir også nødvendig tid til å posisjonere seg for valget i 2021. Blant annet vet vi ikke i dag om AP vil foretrekke KrF framfor SV, slik KrFs krav er.

Naturligvis er det utfordrende å kjøre en prosess for å avgjøre et retningsvalg om regjeringssamarbeid. Internt i partiet er det like utfordrende at uenigheten synes å skjære inn i et av partiets politiske kjerneområder. Saken rundt familiepolitisk talsmann Bekkevolds vigselshandling sist sommer i strid med KrFs prinsipielle holdning til den nye ekteskapsloven viser dette.

Når partilederen i sin nye bok skriver at partiet har hatt «noen uenigheter» med homobevegelsen og at FRI/Pride har «noen synspunkter jeg ikke deler», er det et mildt språk som står i fare for å dekke over grunnleggende familie- og kjønnspolitiske retningsforskjeller.

Utgangspunktet for KrFs familiepolitikk er at grunnenhetene mann-kvinne og mor-far-barn er unike, samme hvilket ord lovgivningen måtte gi til ordningene rundt disse relasjonene. Dette må ikke tukles med.

Gå til innlegget

Når liberal blir autoritær

Publisert over 1 år siden

Regjeringspartia har med si ny-definerte sekulære plattform tatt opp kampen mot mangfaldet. I eit hasteprega svar til Stortinget slår den ferske Høgre-ministeren for vidaregåande opplæring fast at rektor ikkje er ein sentral trusformidlar i ein kristen skole. Leiaren skal altså ikkje vere visjonsberar eller den fremste verdiformidlaren. Konklusjonen vil neppe stå seg.   

Hensikta med samlinga av likestillings- og diskrimineringslovgjevinga i 2017 var ikkje å skjerpe lova sine unntaksområde når det gjeld trusbasert verksemd. Det som ligg ved sakhandsaminga i Stortingets lovarbeid med tilsettingsretten i 2013, er derfor viktig å dra inn. Då stod det sentralt at det er rom for sakleg forskjellsbehandling på grunnlag av samlivsform når det er ein del av den trusbaserte verksemda sine verdiar. Trusbasert verksemd må ha ein avgjerande rett til sjølv å definere på kva måte ulike stillingar skal vere retta mot verksemda sitt trusmessige formål.

Venstres kjør mot tilsettingsretten bryt sterkt mot to berande forhold. Det første er samanblandinga av liberalt med autoritært. Partiet vil bruke makt mot religion og livssyn ved å avgrense fridomen til å vere minoritet. Demokratiet kvalitet blir likevel ikkje berre blir målt på at fleirtalet bestemmer men på kva rom det gir for mindretalet. Her bryt både Venstre og statsråden frå Høgre med sann liberalitet og hamnar i ein autoritær posisjon. Venstres stortingsmann Grimstad argumenterte på Dax18 med at Normisjons syn på ekteskapet er sært og gammaldags. Slike haldningar ville han som liberal ikkje ha noko av.

For det andre viser Venstres og statsrådens haldning ein fullstendig mangel på forståing av kva religion og livssyn er. Både Grimstad og Sanner følgjer opp regjeringserklæringa når den viser det som har med tru og livssyn til det private rommet. Ministeren for skole burde i alle fall vite betre. Allereie på mellomtrinnet i grunnskolen lærer borna at eit livssyn har minst tre berande komponentar; eit verdsbilde eller syn på røyndomen, eit syn på mennesket og ei lære om moral, altså etikk. Dersom livssyn er så omfattande, kan dei ikkje forvisast til det private rommet. Tru og livssyn er av natur offentleg og peikar mot eit livssynsope samfunn.

Tru og livssyn handlar om ei heilskapleg forståing av livet. Tru blir ikkje utøvd berre under andakt og gudsteneste eller i timar med trusundervisning. Kristne skolar har ikkje tenkt elitistisk om kven som har del i skolens totale oppdrag, som om det skulle vere ei klasseskilje mellom dei tilsette. Alle er med å bygge heilskapen, ikkje berre kristendomslærar, skoleprest og rektor. Den kristne skolen tar som utgangspunkt at alle tilsette er trusformidlarar, i gjerning, og når det krevst, også i ord.

Vi treng sant liberale politikarar med prinsipiell styrke og klårleik  å stå opp for det dei sjølve ikkje identifiserer seg med. Elles hamnar vi i det autoritære, men kva er då poenget med livssynsmessige alternativ i skolepolitikken?

Gå til innlegget

OPPBRUDD SOM SMERTER

Publisert over 1 år siden

Jeg melder meg ut av Den norske kirke (Dnk) på reformasjonsdagen 31. oktober og går inn i Normisjons nyopprettede trossamfunn. Å forlate det kirkesamfunnet som jeg er døpt og ordinert i, satt lengre inne enn jeg hadde tenkt. Erkjennelsen av at jeg ikke deler Dnks nye lære gjorde likevel andre utganger av dette umulig for meg.

Av Rolf Kjøde, ordinert prest

Bruddet med apostolisk lære ble definitivt i 2017, selv om grunnlaget ble lagt ti år før. Kirkemøtet i 2007 likestilte gammel og ny lære om homoseksuelt samliv og åpnet for homofilt samlevende i alle kirkelige stillinger. På noen måter er omdefineringen av ekteskapet fra kirkemøtet i 2017 bare en logisk følge av dette. Siden 2013 har alle biskopene vært enig om at den nye læren ikke splitter kirken. Konsekvensen av vedtaket i 2017 er at mennesker ikke lenger kan kalles til syndsbekjennelse og omvendelse fra seksuelt samliv utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne.

I følge Dnk finnes ikke den eksklusive ekteskapsinstitusjonen mellom mann og kvinne lenger. Dermed blir det umulig å forkynne ekteskapet som en avspeiling av forholdet mellom Kristus og menigheten, som står sentralt i Bibelen. Slike tekster brukes ikke i noen liturgi. Derimot har vi fått en ny liturgi der ingen av Bibelens tekster om ekteskap og samliv kan brukes. At liturgien ikke forankres i det Bibelen sier om temaet, er en helt ny kirkelig praksis.

Sentrale lærespørsmål

Handler dette om troens sentrale spørsmål? Ja, på flere måter. I tillegg er dette ene spørsmålet et symptom på svært djupe skillelinjer i tro og lære. For det første handler spørsmålet om selve skapelsesteologien og den gudgitte kjønnspolariteten. Den er grunnleggende for alt liv og derfor allment erkjent, bortsett fra i de miljøer som har satt seg fore å kalle naturgitte kjønnsrealiteter for sosiale konstruksjoner. Dernest er Dnk med sitt vedtak ført i konflikt med den universelle kirke, der slik teologi ikke får fotfeste utover liberale protestanter under vestlig dominans.

Dessuten er det teologisk ingen seriøs dissens om Bibelens entydige avvisning av homoseksuelt samliv. Uenigheten går på hvorvidt apostelautoriteten forplikter oss. Til sist handler spørsmålet om selve evangeliet og hva kallet til Jesu etterfølgelse innebærer. Dersom vi skal slutte å kalle mennesker til omvendelse fra det som Bibelen kaller synd, forvandles evangeliet til noe annet enn frelse for syndere. Dnk har satt sperrer for å veilede unge mennesker til et troverdig liv i troens etterfølgelse og forsakelse.

Under det hele ligger forholdet til apostelautoriteten og den postmoderne subjektivisme i «tolkning» av Bibelens tekster. I tillegg styres den kirkelige teologien i økende grad av det primære hensynet til prosjektet «folkekirken» med en tydelig universalistisk undertone: Alle er med. I reformasjonsåret for «troen alene» er folkekirken langt inne i en ubibelsk tanke om «dåpen alene», og knapt nok det. I Luthers teologi, derimot, er ikke kirken de døpte, men fellesskapet av de døpte som følger hyrdens røst i troens bekjennelse og etterfølgelse.

Teologisk konflikt er ikke nytt i folkekirken. Vi står likevel overfor to store forskjeller fra tidligere kamper. Til forskjell fra kulturen under rasjonalismen og under den klassiske liberale teologien, preges folkeliv og kirke i dag av et etterkristent tankeunivers. Det har rykket bort selve den kulturelle basis for folkekirken. Dnk har valgt å følge tilpasningens vei. Det er trolig den eneste politisk farbare veien som folkekirke, men den demonstrerer folkekirkeideologiens teologiske umulighet. Dernest har det midt i alle tidligere kamper om kirkens tro og lære aldri vært innført en liturgi som bryter med Bibel og bekjennelse.  Katekismens (altså bekjennelsens) forståelse av ekteskapet som en ordning for mann og kvinne fornektes nå av kirkens vigselsliturgi. Det er prinsipielt helt nytt.

Krav om tilpasning

Jeg er døpt til liv og ordinert til tjeneste i denne kirken. Ingen av disse handlingene er i seg selv blitt ugyldige. Problemet er at den kirken som det skjedde i, etter min vurdering har satt meg utenfor sitt bekjennelsesfellesskap. Derfor har jeg ikke noe annet valg enn å tre ut. Jeg forstår om andre vurderer dette ulikt. Derfor var det viktig for meg å få være med å legge til rette for nettverket Frimodig kirke med deres fokus på frimodig tro og tjeneste innenfor Dnks rammer.

Selv er jeg sterkt urolig for den hurtige teologiske tilpasningen som jeg registrerer langt inn i klassisk teologiske kretser, aller mest ved at hele saken om ekteskapet nedtones til et uvesentlig enkeltspørsmål. Slik følger flere og flere de biskopene som stemte for det i alle fall noen av dem var imot.

Situasjonen stiller svært store krav til alle som blir i folkekirken. Uten en eneste biskop til støtte må det bygges et sterkt fellesskap gjennom Frimodig kirke slik at menigheter får støtte til å stå imot presset fra den nye læren både i tilsettingssaker og i forvaltning. Supplerende og reelle tilsynsordninger må på plass slik at det kan gis pastoral oppfølging lokalt. Valgmenigheter med medlemskriterier som sikrer lære og liv må på plass. Presset er stort og vil vokse. Da tenker jeg ikke på det ytre, sekulære presset. Det er presset fra kompromissarkitektene som vil være tyngst å stå imot.

Kirke og enhet

Jeg er overbevist om at vi framover trenger å komme til rette med både kirke- og enhetsforståelsen vår. Selv går jeg i denne omgang til Normisjons nye trossamfunn. Jeg tror ikke på organisasjonenes registreringer som framtidas vei, men jeg ser dette som et steg på vei mot noe større. Historisk, og ikke uten god teologisk grunn, har kirker i samlende forstand alltid bestått av menigheter, og menighetene har bestått av mennesker. Det siste er i ferd med å få godt fotfeste i organisasjonene, men det første må jobbes fram over tid.

Dataregister som kirke vil over tid stå i tjeneste for en individualistisk kirkeforståelse uten god bibelsk forankring. Vi som distanserer oss fra de store protestantiske kirkene på grunn av deres tiltakende vranglære, har et ekstra ansvar for hvordan vi fremmer enhet. Selv om det er vranglæren som splitter kirken, er det umulig ikke å kjenne på smerten ved det bruddet som påføres oss.

Da vi stiftet Evangelisk luthersk nettverk i 2012 lå dette som den førende undertonen: Vi må som ledere ta på alvor at vanlige kristne rundt om trenger et lederskap som offentlig og tydelig markerer at vi står sammen på apostolisk grunn og at vi er mange, nasjonalt og internasjonalt. Utviklingen driver oss i automatisk i retning av fragmentering og skaper marginalisering. Dette er en syndens automatikk, fordi den driver oss fra hverandre der vi skulle stå sammen.

Nå skal ikke den kristne kirke være redd for å bli støtt ut eller å være motstrøms. Korset som knytter seg til vitnesbyrdet om Jesus, er et av kirkens sanne men underkjente kjennetegn. I missiologien har det i noen år vært sterkt fokus på at fornyelsen av kirkene i liten grad vil komme fra det som er maktens sentrum men nettopp fra marginene. Jeg frykter ikke kirkens liv borte fra maktens sentrum. Tvert imot tror jeg vi er kalt dit om vi ønsker å følge Hyrdens røst.

Derimot har vi alle et stort ansvar for å fremme kjærlighetens enhet på sannhetens grunn. Slik enhet må aldri henfalle til føleri men må synliggjøres. «Så verden kan se at du har sendt meg,» er Jesu siktemål med bønnen om Guds barns enhet i Joh 17, 21. Derfor er det viktig at de lutherske frikirkene, organisasjonene og Frimodig kirke står tett sammen framover og makter å tenke nytt og skape noe nytt og samlende. Det hviler et særlig ansvar på dem som bærer et nasjonalt hyrdeansvar. De trenger vår forbønn. Tvilen på Guds gode vilje i både loven og evangeliet er ikke avgrenset til folkekirken. Tilpasningen til den nye læren skjer på ulikt hold. Det kreves et modig og vist lederskap til å lede hjorden i samsvar med Hyrdens vei og vilje.

Disippelskapets trygghet og kall

I møte med vranglæren i Efesos minner Paulus sin gode medarbeider Timoteus om at Guds grunnvoll for menigheten står fast, og den har et segl med denne innskriften: «Herren kjenner sine», og: «Hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg bort fra urett». Det første er disippelens trygghet og trøst. Det andre er disippelskapets kall, for dem som blir i og for oss som forlater Den norske kirke.

Gå til innlegget

Eit forsvar for HEF

Publisert nesten 2 år siden

Eg såg ikkje Dagsnytt 18 og Jens Bruun-Pedersen sitt forsvar for at Humanetisk Forbund nekta bruk av Pie Jesu i ei humanetisk gravferd. Det er ikkje så viktig for meg om Bruun-Pedersen gjorde det bra der eller ikkje, men vi treng alle å ta eit steg tilbake og gjere prinsipielle vurderingar.

HEF si avgjerd i spørsmålet treng ikkje ha noko med intoleranse, disrespekt og manglande takhøgde å gjere. Songen er ei inderleg bøn til «Kjære Jesus» (og «Guds lam»), om at han som bar all verdas synder må gi den døde kvile. Av alle må vi som kristne forstå at dei som aktivt ikkje trur på Jesus, ikkje vil innlemme ei slik bøn i ei sekulær humanistisk gravferd. Det same vil naturlegvis gjelde «Amazing grace» si tekst om Guds frelse til og nåde mot syndarar, som også har vore nemnt i debatten. Og mange andre tekstar. Det finns mange tekstar vi som kyrkjer ikkje kan akseptere som del av ei kristen gravferd. Eit angrep på HEF her vil berre slå tilbake på den kristne kyrkja når vi for evangeliets skuld set grenser for kva som skal framførast i ei kyrkje og i ei kristen gudsteneste, som ei kyrkjeleg gravferd faktisk er. Kanskje er kyrkja sin aksept av at kommersielle gravferdsbyrå i stigande grad styrer innhaldet i kristne gravferder noko vi heller skulle fokusere på enn å vere skadefro over at HEF kjem i offentleg gapestokk for å gjere eit tekstleg ryddearbeid.
Poenget mitt er ikkje å seie kva HEF kan og ikkje kan bruke i sine gravferder. Det avgjer dei suverent sjølv. Vi må derimot forsvare retten til å seie ja eller nei til tekstar ut frå innhaldet i dei. Kommentarar på sosiale media til denne saka agerer som om tekst er irrelevant og meiningslaust. Det er verken rasjonelt eller ei særleg kristeleg vurdering. Dersom tekst er meiningslaust, er berekraftig møte med sorg umulig.
Saka minner oss på at vi må ta på alvor sekulær humanisme som livssyn, ikkje berre som anti-kristendom. Rett nok har HEF til tider agert som om dei var mest anti-kristendom, men i dette årtusenet har vi alle fall høyrt ganske andre røyster som har sett behov for å opptre dialogisk og bygge eige livssyn. Dette livssynet har ein trusbasis utan Gud. Ingen har rett til å forvente at deira seremoniar skal spegle eit kristent/teistisk verdsbilde som dei elles ikkje vedkjenner seg. Vi kan ha ulike tankar om HEF, men vi treng ikkje krevje at dei skal innta ei postmoderne haldning til spørsmålet om sanning. Å ta sekulær humanisme på alvor som sjølvstendig livssyn er også viktig mtp den misforståinga som nokre har levd med om at HEF representerer det allmenne tilfanget av menneske utanom frikyrkjene, religionane og dei vedkjennande kristne i Dnk. HEF representerer sin eigen minoritet, ingen andre.
Så kan ein stille spørsmål ved kva som finns av reell hjelp i den sekulære humanisttradisjonen i møte med underet og undringa ved livets start, det radikale kallet til livsretning ved vaksenlivets start, det livslange kallet til oppofrande kjærleik ved samlivets start og håpets møte møte med sorga når livet ebbar ut og strekker seg mot det evige. Ein ting er at den sekulære humanismens kulturskapande historie er relativt kort og derfor fattig på dei store bidraga inn mot dette, noko som likevel kan kompenserast av breidda av nyare sekulær populærkultur. I tillegg kan det jo også vere at sekulær humanisme er fattig på reelt innhald i møte dei store spørsmåla der sløret mellom livet og døden er tynt. Men det får heller vere stoff til ein annan refleksjon.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere