Rolf Kjøde

Alder: 60
  RSS

Om Rolf

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Følgere

Tilpasning og identitet

Publisert rundt 1 måned siden

Etter mitt skjønn tar ikke Travis – og Elgvin – tilstrekkelig høyde for at islam, til liks med annen religion og sekulær materialisme, er en åndsmakt som driver bort fra evangeliet.

Min gode kollega, Torleif Elgvin, og jeg har diskutert offentlig spørsmålet om såkalte muslimske etterfølgere av Jesus tidligere uten at vi har latt oss overbevise av hverandres argumenter. Når jeg avslutningsvis kort velger å imøtegå ham her, skyldes det primært hans drøye antydning i Vårt Land 28. mai om at vi som ikke følger John Travis i hans radikale C5-strategi, lefler med misjonskolonialisme.

Det er en underlig anklage i lys av samtaler jeg selv hadde med bredden av evangelikale kirkeledere i Dhaka, Bangladesh, i 2018. Disse bengalske lederne avviste – med teologiske argumenter – mine antydninger om i større grad å nærme seg innsidebevegelsenes strategi for å nå den muslimske befolkningen. Skepsisen i de yngre kirkene i sør mot disse bevegelsene er ikke ukjent og skal ikke blindt følges, men å plassere deres motstand som en form for misjonskolonialisme, faller på sin egen urimelighet.

Etter mitt skjønn tar ikke Travis – og Elgvin – tilstrekkelig høyde for at islam, til liks med annen religion og sekulær materialisme, er en åndsmakt som driver bort fra evangeliet. At kristen misjon skal våge å gå langt i kulturell tilpasning, er vi enig om. Kristen misjon må også bruke de tilknytninger som Muhammed hentet fra jødisk og kristen tro og kontekst som bro i misjonsoppdraget, ikke minst troen på at der bare er én Gud. Jeg lar meg derimot uroe mer enn Elgvin av de synkretistiske trekkene som også Travis bekrefter hos C5, og som er tydelig i noen av de bengalske innsidebevegelsene.

Elgvin antyder at dette ikke er en strategi men noe som Ånden har ledet inn i. Jeg skriver dette på vei inn i pinsen og med stor glede over dens budskap. Det er likevel vanskelig å forholde seg til argumentet, da det i en ramme av åndelighet lett unndrar seg for prøving. Åndens primære oppgave er å herliggjøre Kristus. Jeg er ikke i tvil om at alle som retter sin misjonstjeneste mot den muslimske verden, drives av nettopp det.

Etterfølgere av Jesus bekjenner med den universelle kristne kirke at Jesus Messias er kommet som Guds Sønn i kjøtt og blod, også når det er selve anstøtet. Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at en slik tro er i strid med å ha en muslimsk identitet.

Rolf Kjøde, Høgskolelektor NLA Høgskolen

Gå til innlegget

Muslimske Jesus-troende?

Publisert rundt 1 måned siden

Vårt Land tar 2. mai opp det svært omdiskuterte spørsmålet om identiteten til muslimer som kommer til tro på Jesus om Guds sønn og vår frelser. Spørsmålet kan naturligvis reduseres til en språklig problemstilling, men det er lite omstridt å bytte ut benevnelsen «kristen», brukt tre ganger i NT, med bibelsk mer høyfrekvente ord som «søsken» eller «etterfølger/disippel». Det er derimot faglig og teologisk svært omstridt når noen vil kalle en jesustroende «muslim» eller «hindu». Dette er ikke primært et spørsmål om semantikk men om åpenbaringsforståelse og religionsteologi.

Den prinsipielle debatten begynte for alvor for vel tjue år siden med utgangspunkt i miljøer som i lang tid hadde rettet seg med evangeliet mot den muslimske verden. Det var brei enighet om at kristen misjon hadde en jobb å gjøre med å legge av vestlige tankemønstre og komme til rette med misjon i ulike kulturelle kontekster med langt større evangelisk frihet. Det var langt fra enighet om hvilke prinsipper en slik tilpasning skulle følge.

John Travis (alias-navn) valgte en svært radikal løsning i det han kalte C5-strategien (der C står for «Christ Centered Communities»). Han innfører begrepet «muslimsk etterfølger av Jesus». Missiologen Phil Parshall argumenterte mot dette og opererte med det Travis kalte en C4-strategi med «etterfølgere av Jesus» som de troendes identitet. Ingen av dem snakket om «kristne», av de grunner som Vårt Land refererer 2. mai. I muslimske miljøer, skriver antropologen Joshua Massey, vil C5 oppfattes av muslimer som «en underlig form for muslimer», mens C4 av muslimer vil oppfattes som «en slags kristne».

I tillegg lanserte Travis ei gruppe som kalles C6. Disse lever i skjul med sin tro, primært i fare for forfølgelse, og oppfattes derfor som muslimer. Dette ses imidlertid som en midlertidig ordning eller spesiell nødsordning, og Travis er tydelig på at denne gruppa ikke må blandes sammen med C5, som er en bevisst misjonsstrategi. I reportasjen fra Frikirkens arbeid blant muslimer synes disse to kategoriene å gå over i hverandre.

Timothy Tennent, professor i teologi, president ved Asbury Theological Seminary og tidligere leder av Lausannebevegelsens teologiske kommisjon, har skrevet utførlig og nøkternt om dette og sier at det går avgjørende skiller mellom C4 og C5 og advarer mot C5-strategien. C4 knytter seg gjerne til det vi debatten kaller «Muslim background believers», C5 til begrepet «Muslim believers».

Tennent har flere grunner til å advare mot C5. Den mest praktiske er om det er redelig overfor muslimske miljøer å legge en strategi som kan oppfattes om infiltrasjon i moskeen. Hva vil vanlige muslimsk troende tenke om våre hensikter om vi farer fram med en slik fordekt strategi? Videre sier Joshua Massey, selv representant for C5, at læren om kirken må tones kraftig ned. Det stemmer med at svært store deler av «Muslim believers»-miljøene avviser både dåp, nattverd og andre ytre kjennetegn på den kristne kirke. Han forsvarer også et langt svakere Kristus-fokus i kristen misjon.

Tennent konkluderer med at faren for synkretisme er stor. Kan det begrunnes? Phil Parshalls studie mellom sentrale ledere innen C5 antyder at to tredjedeler av disse har Koranen som høyeste autoritet, og halvparten fornekter treenigheten. Mange innenfor C5 bruker Shahada i fullt format om at der bare er én Gud, Allah, og at Muhammed er hans profet. John Travis forsvarer dette, men nevner også at der finnes grupper som bytter siste leddet om Muhammed med at «Jesus er Guds ord» eller «Jesus er Guds Ånd».

Lausannebevegelsenes «Occasional Paper» om misjon overfor muslimer fra 2004 plasserer seg innholdsmessig i en C4-tradisjon. I Cape Town Commitment fra 2010 står det mindre som kan knyttes direkte til dette, men på generell basis er Lausannebevegelsens dokumenter, også Cape Town-forpliktelsen, ifølge forskning som jeg har publisert de seinere årene, veldig konsistente i sin eksklusive frelsesforståelse og religionsteologi. Dette lar seg vanskelig forene med tanker bak og det faktiske innholdet i mye av C5-strategien. Dette kommenterer daglig leder i NORME på en klok måte i avisa.

Innsidebevegelsene, som ofte brukes som term for Jesus-etterfølgere som av ulike grunner fortsatt har en form for tilknytning til moskeen, er på ingen måte enhetlige. I Bangladesh finnes mange slike bevegelser, og de står dels i skarp konflikt med hverandre om sitt forhold til islam. Dansken Jonas Jørgensen har skrevet en innsiktsfull doktoravhandling om innsidebevegelsene i Bangladesh. Han visiterer også det samme innsidefenomenet i hinduistisk kontekst, noe som demonstrerer spørsmålets generelle religionsteologiske karakter. Spørsmålene bør derfor, før noe annet og mer pragmatisk, drøftes i lys av religionsteologi og kristen åpenbaringstro.

Noen argumenterer med at «muslim» ikke bare er et ord for tro, men et ord for en total tilhørighet og et ord for islam som kultur. Nå er ikke muslim/islam aleine om slike konnotasjoner. All tro, om det er religion eller ateisme, utkrystalliserer seg i kultur og er plantet midt inn i kulturer. Islamsk kultur er heller ikke ett, monolittisk begrep. Det er enorme forskjeller mellom vestafrikansk, arabisk, sentralasiatisk og sørasiatisk muslimsk kultur. Eller mellom saudisk og iransk. Det er evangeliets særpreg at det kan nærme seg alle disse kontekstene, fordi det i lys av Guds inkarnasjon i Kristus ber om å bli oversatt, ifølge Lamin Sanneh, muslimen som ble en ledende kristen missiolog.

Frikirkens misjonsleder drar en rask parallell mellom «messianske jøder» og «Jesus-troende muslimer». Parallellen er mindre åpenbar enn han synes å tenke. Det er uproblematisk og historisk svært forståelig om jøder som tror på Jesus, kaller seg «messianske» og ikke «kristne». Ordene betyr forresten det samme, det ene hebraisk, den andre gresk. «Jøde» er dessuten benevnelse både på tilknytning til folkeslag og tilknytning til tro, og har en vesentlig bibelsk forankring.

«Muslim» er benevnelse på religiøs tilknytning, er uten etnisk innhold og uten annen bibelsk tilknytning enn det islam har plukket fra jødisk-kristen kontekst. Disse forskjellene gjør at «messianske jøder» og «muslimske jesustroende» vanskelig kan sammenliknes, i lys av åpenbaringshistorien.

Tjener det evangeliet best i en muslimsk kultur å unngå «kristen» til fordel for «jesustroende», så er det også uproblematisk. Ingen i den missiologiske debatten anfekter det. Det er ikke benevnelsen «kristen» disse spørsmålene primært bør prøves på men på forholdet til selve evangeliet. Det kan være en utfordring for noen av de messianske gruppene blant jødene. Og det er en utfordring for deler av innsidegrupperingene i moskeen. Akkurat det må ikke evangelisk norsk misjon ta lett på.

Rolf Kjøde

Høgskolelektor NLA Høgskolen

Gå til innlegget

Frimodig saman!

Publisert over 1 år siden

Behovet for nasjonalt åndeleg leiarskap og initiativ som samlar, er stort for oss som evangelisk lutherske kristne i Norge.

For sju år sidan sette Evangelisk luthersk nettverk (ELN) ord på faren for fragmenterte løysingar som driv frå kvarandre oss som bør haldast saman. I tillegg til å vitne mot einskapen, vil slik fragmentering også marginalisere oss i oppdraget med å nå vidare med evangeliet. Korleis kan vi som lutherske kristne på apostolisk grunn makte å slutte rekkene i ein einskap som fører til at menneska rundt oss kan tru at Jesus er sendt av Gud? Korleis kan våre leiarar leie klokt, slik at dei set mot i oss og gir oppleving av å høyre til i noko stort?

Vi er mange når vi vågar å nærme oss kvarandre frå ulike kyrkjelege preferansar og spiritualitetar. Vi står saman med ei stor og livskraftig verdsvid kyrkje med ein heilt annan kjærleik til sanninga enn den vi lettast ser i vår nære kyrkjelege kontekst. Vi treng kvarandre på tvers av kyrkjesamfunn og organisasjonar og med ulike uttrykk, karismatiske som liturgiske. Vi har det meste felles, og vi har noko kvar for oss som utvidar kvarandre sin horisont. I lys av Jesu bøn om einskap, har vi ei plikt på oss til å søke kvarandre sin einskap.

I den perioden då eg var med å arbeide med bygginga av ELN, med kyrkjevalet i Den norske kyrkja (Dnk) gjennom Levende folkekirke (LK) og med danninga Frimodig kirke (FK), såg eg korleis dei teologiske brytningane slo ut lokalt rundt om i heile landet og etablerte ein situasjon av åndeleg nød. Mange var opptatt av kva vi kunne gjere saman framover. «Alle» syntes å innsjå at dersom vi sit i ro, er vegen til tilpassing og åndeleg fattigdom kort.

Framleis er det mange som slett ikkje har lagt vekk frimodet sitt for evangeliet, og det er mange som nektar å tilpasse teologi og teneste til den nye læra. ELN tok i 2014 initiativ til ei samling av leiarar i ulike lutherske kyrkjer og rørsler internasjonalt. I dag har det fått nedslag i det framveksande «Global Confessional and Missional Lutheran Forum», som i 2018 la fram ei teologisk erklæring kalla Bishoftu-erklæringa, sjå https://globalforum.co/.

Dessverre registrerer vi også dei ulike tilpassingsstrategiane som vi åtvara mot. Nokre tilpassar seg teologisk ved å endre eigne haldningar til Bibelens lære. Mange tilpassar seg situasjonen utan å endre eige «syn» men ved å akseptere at ulike «syn» er velgrunna, og ved å bagatellisere vekta av spørsmåla. Ein «sjelesørgerisk» variant av dette er å unngå å adressere seksuelt samliv utanfor ekteskapet mellom mann og kvinne, eller det å fjerne barnet frå mors liv, som synd. Slik kan ein halvgardere ved å stå for «det rette synet» men inkludere alle. Prisen er at vi skalerer ned kallet til omvending, tru og Kristi etterfølging i eit heilagt liv. Slik taper vi kampen der slaget står.

Andre igjen held heilt og fullt fast ved den klassiske læra om ekteskap og samliv, men orkar ikkje kampen. Mange av desse ventar likevel på at nokon står fram med tydeleg åndeleg leiarskap for å hjelpe til bibelsk frimod i tenesta. Om ein eller fleire biskopar hadde stått fast i motstanden mot innføringa av likekjønna vigselsliturgi og tatt splittingskonsekvensane av den nye læra, hadde dei fått ei slik samlande leiarrolle som mange spør etter. At dette sporet er dødt, er stadfesta av den nylege bispeuttalen som legitimerer landets himmelropande abortpraksis.

Sidan vi starta arbeidet med å skape nettverk for luthersk samhald på heil bibelsk grunn, har mykje skjedd. ELN, som blei til i 2012 for å bremse fragmenteringa, ser det ikkje som si rolle  i dag å skulle bli eller tilby noko av det som ELN i Danmark er. Dei tre store bedehusorganisasjonane våre har utstyrt seg med kvar sitt kyrkjeregister utan noko samordning. Mange klassisk truande i Dnk ser ut til å ha gitt opp det kyrkjepolitiske sporet til fordel for eit reint lokalkyrkjeleg engasjement. Situasjonen skrik etter noko som samlar.

Då FK blei etablert i 2017, blei det vedtatt at det skulle vere eit forum retta (primært) mot forholda i Dnk. To av oss i den førebuande komiteen ville at det skulle spenne vidare, men fleirtalet ønskte noko anna ut frå behovet for å ha ein plass å adressere dei særlege utfordingane ved teneste i Dnk etter endringa av læra om ekteskapet der. Argumentet var forståeleg. Derfor samla vi oss om den løysinga då.

Slik situasjonen er no, betyr det at vi ikkje lenger har noko samlande forum for breidda av evangelisk lutherske kristne på klassisk bibelsk grunn i Norge. Samtidig er behovet ikkje mindre tydeleg. Trykket frå ubibelsk lære er ikkje avgrensa til Dnk men merkast for fullt i frikyrkjer og organisasjonar også. Presset frå den allmenne utviklinga er stort og fører til uklare signal. Vi på grunnplanet merkar det. Leiarane treng kvarandre for å gi kvarandre frimod og styrke. Det gjeld lokalt, men det gjeld ikkje mindre nasjonalt.

Eg ser pt ingen andre enn FK som kan fylle ei slik rolle. Vi treng noko som svarar til ELN i Danmark, der «Formålet er at skabe et fællesskab mellem evangelisk-lutherske kristne i Danmark uanset deres menighedsform samt at aktualisere bibelske sandheder i kirke og samfund.» Vi treng FK som eit ope rom for å tenke lange og viktige tankar saman for den lutherske kyrkja i Norge. Som lutherske kristne av klassisk bibelsk overtyding treng vi eit nettverk av lokale kyrkjer og ulike nasjonale initiativ, organisasjonar og frikyrkjer, nettverk og rørsler som alle har til felles at vi vil bygge Guds kyrkje for misjonens sak.

Fleire område treng fokus ut frå store felles behov. Det blir lett for smalt om vi opererer kvar for oss. Vi treng ein felles arena for bøn og teologi, for pastoral støtte og oppfølging, for felles læring og internasjonal kontakt, for felles refleksjon om lokale utfordringar og misjonsbehov. Vi treng ein plass der vi alle kan få vere ressursar for kvarandre og slik erkjenne at dei andre har noko å gi meg. Noko av det første vi finn saman om som felles behov når vi møter representantar frå andre land, er ein nød for den teologisk/pastorale danninga, åndeleg og intellektuelt. Vi treng ei teologisk nydanning som startar i bøna sitt rom. Med denne må vi også styrke den pastorale oppfølginga lokalt.

På denne bakgrunnen vil eg utfordre FK til å endre vedtektene og strategien for å ta høgde for dette viktige og samlande oppdraget. No er den lagelege tida til å ta opp igjen samtalen om dette, så vi kan gå vidare frimodig saman.

Gå til innlegget

Støtte til ærlig og åpen prosess

Publisert over 1 år siden

Jeg vil rose partilederen for tydelig premisslegging, og jeg vil rose partiet for å våge å ta en åpen og ærlig debatt.

Engasjementet for KrF kommer for svært mange av oss ikke til å avgjøres av partiets regjeringsvalg. Partiledelsen har i den pågående debatten samlet fått fram at KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og derfor prinsipielt ikke vil stenge av for noen rett til venstre eller rett til høyre for seg. Derimot vil et samlet KrF kjempe for at fløypartiene FrP, SV og RV skal ha minimal innflytelse på norsk politikk. Og vi vil søke å stå sammen i sentrum. Senterpartiet er utvilsomt det partiet som står nærmest KrF i de sakene som er avgjørende viktige for oss.

Jeg vil rose partilederen for å ha fått dette tydelig fram i den premissleggingen som han nå har gjort, og jeg vil rose partiet for å våge å ta en åpen og ærlig debatt. Noe av den økte oppslutningen som kan spores, er en respons på lederens anbefalte retningsvalg. Noen vil påvirke motsatt vei. Også uavhengig av venstre/høyre merker jeg en grad av beundring for den kombinasjonen av tydelighet, åpenhet og respekt som preger den pågående prosessen om politisk veivalg. Dette registrerer media og demper seg i splittelsesretorikken når de beskriver situasjonen. Dette merker folk flest og får en dose motgift mot politikerforakten.

Selv går jeg i retning av å støtte «den tredje vei» og ser ikke nødvendigheten av å skulle drive KrF i regjering umiddelbart. Regjering med FrP er utenkelig for meg, og Venstres skjebne så langt er ikke noe agn om vi skal skjele til oppslutning og sperregrense. Regjering med AP har sine utfordringer som kan overvinnes om de vil legge ned sin kontrollerende familie-, livssyns- og skolepolitikk der alle skal formes i deres bilde. KrF kan bare delta i et regjeringsprosjekt som bygger samfunnet framfor staten og som derfor bygger nedenfra i de små celler og sivilsamfunnet.

Det er slike prinsipielle spørsmål, med utslag for åndsfriheten og en sann liberal politikk som sikrer minoriteter mot majoritetens maktovergrep, som har gjort det mest naturlig historisk å se til sentrum/høyre etter politiske partnere. Vi bør være villige til å teste ut APs vilje til nyorientering i dette feltet. Derimot kan det bli blåmandag for KrF å skulle få gjennom en slik regjerings saker med SV. Her trengs det mer tid til å avklare grunnlag framover.

Derfor tenker jeg at KrF ikke behøver å felle sittende regjering på generelt grunnlag nå og må gjerne gå i reelle budsjettforhandlinger. Derimot bør partiet markere at regjeringen ikke er fredet. Derfor kan KrF med full legitimitet bruke en konkret situasjon som måtte oppstå i Stortinget framover til enten å bruke mistillitsinstituttet i en alvorlig og reell situasjon, eller til å stemme ned regjeringen ved uenighet, også om statsministeren stiller kabinettspørsmål. I en slik situasjon bør KrF være fri til å ta regjeringsansvar til venstre for seg. En slik strategi gir også nødvendig tid til å posisjonere seg for valget i 2021. Blant annet vet vi ikke i dag om AP vil foretrekke KrF framfor SV, slik KrFs krav er.

Naturligvis er det utfordrende å kjøre en prosess for å avgjøre et retningsvalg om regjeringssamarbeid. Internt i partiet er det like utfordrende at uenigheten synes å skjære inn i et av partiets politiske kjerneområder. Saken rundt familiepolitisk talsmann Bekkevolds vigselshandling sist sommer i strid med KrFs prinsipielle holdning til den nye ekteskapsloven viser dette.

Når partilederen i sin nye bok skriver at partiet har hatt «noen uenigheter» med homobevegelsen og at FRI/Pride har «noen synspunkter jeg ikke deler», er det et mildt språk som står i fare for å dekke over grunnleggende familie- og kjønnspolitiske retningsforskjeller.

Utgangspunktet for KrFs familiepolitikk er at grunnenhetene mann-kvinne og mor-far-barn er unike, samme hvilket ord lovgivningen måtte gi til ordningene rundt disse relasjonene. Dette må ikke tukles med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere