Johan Rosberg

Alder: 9
  RSS

Om Johan

Upolitisk korrekt, eller kanskje politisk ukorrekt? Sannheten om den så fører til helvete, Påpeker gjerne unisonismens empiriske latterlighet.

Følgere

Som kristen kan det være vrient å overføre personlig tro over til poitikk. Det blir mye enklere om man ser på denne overgangen mer som en forpliktelse, enn hva som gavner en selv mest. Mitt utgangspunkt er at politikk handler om fordeling av byrder og goder. Det er et fordelingsverktøy. Med en solid referanse til Kong Salomo, oppstod uttrykket "en Salomonisk dom/avgjørsel". Ikke rart at et realt sentrumsalternativ virker forlokkende når de etablerte alternativene synes å drifte mot polene...

Det femte bud; "Du skal ikke slå i hjel". Punktum!

Så blir da den politiske forpliktelse stående nettopp der. Ikke som en mur mot de man vet lider. Man trenger da virkelig ikke være profet for å se den, eller...?

Mange kristne er opptatt av Israel. Men må få lov å spørre: Hva mente Jesus da han sa: "Mitt rike er ikke av denne verden"... ? (Joh. 18.36). Jeg tolker det som at vi ikke skal kompromisse på femte bud for å på egenhånd oppfylle Guds profetier. Veien til hykleri er usedvanlig kort. Vi kan vel alle be om velsignelse over Israel uten å måtte bryte femte bud?

Politikk er et verktøy. Verktøy brukes både når man skal rane gullsmeden, hacke personlig, sensitiv digital info (kontoer m.m.), og når man skal hjelpe og avlaste mennesker i nød. 1 liter rent drikkevann. 1 kg ris eller sågar en ny mulighet til å se norsk natur og barskt vær herje.

Hvis politikk kan være et verktøy til å ikke slå i hjel andre mennesker. Hvis politikk kan være et verktøy til fordeling av byrder (og plikter). Gjerne Salomonisk og visdommelig anlagt. Slik at vi kan være barmhjertige Sameritanere i vår praktiske hverdag ved våre politiske valg. 

Hvorfor ikke? Jeg er med.

Gå til innlegget

Hva betyr å "råtne på rot"? Sånn kjapt tolker jeg det som å miste livsnerven. Som et tre, blir skader på de ytre grenene synlige, men erfaringsvis vokser det seg til og blir fint igjen. Det er så meget verre om det er rotsystemet som kollapser. Treets næringsvei. Dermed stilles spørsmålet: Hva er det SIAN ønsker å forsvare? Det bestående og råtnende? Det åndelige forfall?

Nå er ikke jeg noen ekspert på SIAN. For meg fremstår de som en nær slektning av figurene i programserien "Rednecks i Syden" på Discovery/Max-kanalen. Så tillykke med førsteinntrykket!

Langt mer besynderlig finner jeg at denne klagesang finner sitt ekko konservative kristne kretser. Som alle utskudd til enhver tid, finner man et slags rationale. Det er selve drivstoffet til enhver suicid eller morbid handling. Det blir som å dyrke frykt i Jesu navn, eller noe sånn... Som Trump. Som Putin. ...og de "evangelikale" flyter villig med ned.

Nå når himmelen er blodrød i California, undres man hvor grensen mellom tro og viten går. Nå til dags er det faktisk vitenskapen som roper varsko, og de "evangelikale" som flirer "Ulv, ulv...".

Jeg er såvisst henfallen til alkohol og andre laster som klinger dårlig i bedehusveggene, men med mitt minimumskjennskap til Bibelen, forstår jeg veldig lite av hva de mest trofaste roper ut over hustakene!

Om jeg skulle velge det bibelverset jeg frykter mest av dem alle, måtte det bli: Matteus 25:31-46.

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. 32 Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. 33 Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. 34 Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. 36 Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. 37 Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? 40 Og  kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere  gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. 41 Så  skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er  forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene  hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. 43 Jeg  var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde  meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. 44 Da  skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller  tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg  ikke? 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier  jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere  heller ikke gjort mot meg. 46 Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.

Så kort fortalt: Det er min rot. Det er herfra jeg suger min åndelige næring - i den grad jeg klarer. Det er meget motstand her. Her går det inn til beinet.

Sorry, men jeg klarer ikke mer av dette "liksom-evangeliske-tullet" mer. Tiden renner ut. Gjør deg klar.


Gå til innlegget

Hugge store trær og teologisk refleksjon

Publisert 3 måneder siden

For en tid siden grep jeg fatt i motorsagen og gjøv løs på et 15-20m høyt grantre som ruvet over både mitt eget og naboenes hus. Det var ingen lettvindthet over det.

Tenk deg et 15-20 meter høyt og velvokst grantre som luter/har sine tunge grener lutende feil vei. Det ruver over hustakene på en bakketopp bak husene. Hver gren er så tung at du ikke ser syne på å prøve å løfte den. 6-7m lang. Jeg har har ikke regnet på hvor mye et slikt grantre veier, men 4-5 tonn er vel kanskje realistisk? Hvis hver av de store grenene nederst veier et sted mellom 50 og 100kg hver?

Uansett: Jeg visste hva som kom til å skje hvis dette treet ramlet feil vei. Da ville det knust enten mitt eget hus til pinneved, eller en av de to naboenes hus tilsvarende. Hva gjør man da når man er fast bestemt på å bli kvitt denne grana som står der og truer? Om den ikke faller for motorsag, så sørger kanskje neste storm for at grana faller. Granen må ned. 

Neste spørsmål blir da: Overlate det til proffene? De som har gjort det før og som har forsikringene i orden. Jo, det hadde kanskje vært det lureste: Å overlate dette problemet til de med forsikringene i orden. Treets beskaffenhet ville nok hevet pulsen til enhver proffesionell. Alt var galt. Grana lutet og hadde tyngdepunktet feil vei. De store grenene strakk seg mot mitt og naboens hus. Et rett kutt og tyngdekraften hadde sørget for at både mitt og/eller naboens hus hadde blitt knust. Men vi hadde i det minste hatt en forsikring - trefellerens "proff" forsikring.

Hva har dette med teologi å gjøre da? Vel: Når jeg leser, hører og erfarer hva folk forkynner (på sine egne måter), så lurer jeg ofte på om de er klar over hva slags vekt/byrde og potensielt skadeomfang de lefler med. Og som jeg var inne på: Det blir litt lettere om man har en slags forsikring, men hvem i huleste er solvent når det kommer til dogmatikken? Jeg tror man skal være nokså virkelighets/sannhetsfjern for å utstede en blankofullmakt på egne vegne.

Dog synes denne tendens til dogmatisk skråsikkerhet å leve i beste velgående. Som fariseernes harnisk, utøses bibelvers over en lav sko i den tro at man faktisk er solvent og har den nødvendige myndighet. Gå og fell et stort tre er mitt råd. Et tre som har stått der i 50 år. 100 år. Et tre som har vokst seg stort under Guds himmel og solens stråler. 100 år uten teologiske krumspring eller sinnets tilkortkommenhet. Det veier 4-5 tonn og knuser det som ligger under. Det være mitt eget eller naboens. Lek med tyngdekraften på samme måte som dogmatikken.

Gå til innlegget

Debatt og debatt

Publisert 4 måneder siden

2-3 år siden jeg postet. Siden dengang synes det meste å ha gått nedover. Jeg har ikke lest ett eneste VD-innlegg på 2-3 år. Det er plenty nok av udugelige menere rundtom. Respondentene er ofte mye mer verdt. Nå er det på kanten til å være verdiløst (for min egen del).

Ja, hvor meget bedre var det ikke før? Hvor man kunne poste noe, og få direkte feedback.  En kunstform i seg selv.

Nå? Jeg vet ikke. Det synes stein dødt.

Gå til innlegget

Hvor ble Satan av?

Publisert nesten 2 år siden

That ole devil called love, sang Alison Moyet for noen tiår siden. Jeg synes mye av den "kristne" debatt foregår som om det eldgamle problem aldri har eksistert. Vi lirer gjerne av oss noen hyggelige bibelvers og skjenker gjerne litt virtuell kirkekaffe til hverandre mens vi forsøker å enes om en slags konsensus. Alternativt skyter vi på hverandre som om vi var vandrende blinker. Jeg antar det siste er en poulær sport. Jeg under meg dog over dette: Vi tyr gjerne til å linker og andre lettastelige virkemiddel for å fremme vår versjon av sannheten, men få om noen lurer på hvor djevelen lurer rundt i detaljene.

Vi forsøker kanskje å tekkes både Gud og hvermann, og i iveren klarer vi å postulere det mest absurde i Guds navn. Man skulle nesten tro at man var fanget i det internettske "likes-fenoment", og hvor man sover godt om man har gitt Gud og de utvalgte bibelversene en "thumbs up".


Så, hvor lurer Satan rundt i disse dager? C.S. Lewis var en skarp iakttager, og sporet that ole devil i sin samtid. I disse dager synes denne evne å være svekket. Alt synes å være både godt og sant  - bare å linke eller henvise til ett eller annet som passer og klinger bra.


Virkelig? Sant? Min fredagstanke er som følger: Alle snakker om Gud som om de har fått en åpenbaring og følgelig ikke kan motsis, selv om ingen synes å kunne enes om noe som helst. Derfor er jeg faktisk mer interessert i hva folk skriver om Satan.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere