Torleiv Ole Rognum

Alder:
  RSS

Om Torleiv Ole

Professor dr med. Initiativtaker og tidligere frivillig medarbeider i AAN

Følgere

Forvirrende om abort fra biskopene

Publisert 4 måneder siden

Vi vil få et bedre samfunn om vi gjorde mer for å stille opp for mor, far og det ufødte barnet slik at det får leve opp.

Beklagelse av fordømmende holdninger overfor alenemødre er berettiget, men hva mener biskopene med at legal tilgang til abort er kjennetegn på et bedre samfunn?

Mange – også kristne – trenger å be om tilgivelse for fordømmende holdninger overfor alenemødre. Kanskje var likevel slik forakt mest tydelig i «besteborgerlige» miljøer med liberal holdning til fritt seksualliv i det skjulte, men fordømmelse når det fikk synlige følger.

Det hører med til det historiske bildet at en del som bekjente seg som kristne var engasjert i arbeid for å støtte enslige kvinner og par som ble med barn uten at det var «planlagt».

Ukjærlighet på kirkens vegne.

Det er fint at biskopene beklager ukjærlighet på kirkens vegne. Forvirringen begynner når de proklamerer at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Kontrasten til Mor Teresas utsagn da hun mottok Nobels fredspris i 1979 er tankevekkende: «Intet land er mer fattig enn det som ikke har råd til å beskytte det ufødte barnet», sa hun i sitt Nobelforedrag. Det kan synes som det er stor etisk avstand mellom norske biskoper i 2019 og Mor Teresa i 1979.

Jeg håper at biskopene kan rydde opp i den uklarhet de har skapt. Det utføres 12.000 aborter i Norge hvert år. Tolv tusen aborter kan ikke forklares med enkelt­eksempler på vanskelige livssituasjoner, slik det gjerne gjøres. I rådgivningssamtaler med et stort antall kvinner og par som var blitt med barn som ikke var «planlagt», har jeg kunnet registrere at de viktigste årsakene til spørsmål om abort var økonomiske utfordringer, boligproblemer og vanskeligheter med hensyn til partner. «Du må velge mellom meg eller barnet», hendte det ikke sjelden at kvinnen fikk høre fra barnefar. «Dersom du ikke tar abort, må du flytte hjemmefra», kunne foreldre si.

Burde ikke være abortgrunn. 

Økonomi burde ikke være abortgrunn i rike Norge. Engangsstøtten ved fødsel er nå heldigvis nettopp økt til 97.000 for kvinner som ennå ikke er kommet i fast arbeid. Forskjellen til henne som har vært i fast arbeid i mer enn 6 måneder er imidlertid stadig altfor stor. Sistnevnte får beholde lønnen sin i et år mens hun og eventuell partner er hjemme med barnet.

Norge er ikke et fattig land. Vi har råd til å støtte dem som har blitt med barn som ikke var planlagt. Ja, landet vårt trenger faktisk de 12.000 barna, noe statsministeren påpekte i sin nyttårstale. Vi vil få et bedre samfunn om vi gjorde mer for å stille opp for mor, far og det ufødte barnet slik at det får leve opp.

Gå til innlegget

Konsekvensene av å velge abort

Publisert rundt 3 år siden

De negative, psykiske ettervirkningene av provosert abort forties og fortrenges.

KrF sitt nye prinsipprogram har vakt debatt. Det gjelder abort. Når jeg leser Vårt Land sin ­lederkommentar 19. mars, får jeg inntrykk av at det finnes to syn i KrF: De som vil åpne programmet for fri abort og som vil gjøre noe for å senke aborttallene, og de forstokkede som ikke vil godta noe som helst.

Jeg er KrF-lokalpolitiker, men kjenner meg ikke igjen i noen av disse kategoriene. Slik jeg ser det, er det i dag ikke mulig å få gjennom noen endring i abortloven. Det vi imidlertid kan gjøre, er å arbeide målrettet for å få ned antall aborter. Et viktig virkemiddel vil være å gi unge, gravide kvinner som ennå ikke er kommet i fast arbeid en anstendig engangsstønad.

Slik ordningen er i dag, får en kvinne uten fast arbeid vel 40.000 i forelderpenger, mens de som er i fast arbeid kan få mer enn det tidobbelte. Dette er grovt urettferdig. Som frivillig lege ved et rådgivningskontor for gravide, registrerte jeg at de viktigste utfordringene for unge kvinner som var blitt «ikke planlagt»-gravide, var økonomi, bolig og forholdet til barnefar.

«Du får velge mellom meg og barnet», kunne barnefar si. «Velger du å føde barnet, må du flytte hjemmefra», kunne hun få slengt mot seg fra sin egen mor og far. Dette er den «selvbestemmelse» som en del unge kvinner har å forholde seg til.

De negative, psykiske ettervirkningene av provosert abort forties og fortrenges. I Klassekampen 19. mars skriver Ranveig Wormsrarnd om «Kvinnens valg»: «Det er skremmende hvor få som tar opp kvinners rett til å velge noe annet enn abort.

Det er på høy tid – ja, på overtid – at noen tar definisjonsmakten fra dem som hittil har hatt monopol på sannheten. Fortielsene og undertrykkelsen knuger oss like mye som i tidligere århundrer.»

Ranveig Wormstrand har rett: En doktorgrad om psykiske langtids­ettervirkninger etter provosert abort, ved psykiater Anne Nordal, blir systematisk tiet i hjel. De toneangivende myndig­hetene har besluttet at psykiske problemer etter provosert abort ikke eksisterer, dermed basta!

Tenk om vi som samfunn kunne si: Barnet ditt er ønsket! Vi stiller opp med 2G eller helst 3G (180.000 eller 270.000 kroner) i foreldrepenger. Da er jeg overbevist om at aborttallene vil gå ned.

Og vi ville få en balansert befolkningsutvikling på kjøpet. I dag fødes det cirka 12.000 færre barn per år enn det som er nødvendig for at folketallet skal holde seg på nåværende nivå.

Først publisert i Vårt Land 23.3.2016

Gå til innlegget

Rettferdig økonomi kan forebygge abort

Publisert over 3 år siden

Å mene at økonomi ikke spiller noen rolle når man i en presset livssituasjon skal ta et dramatisk valg på liv eller død, er å stikke hodet i sanden.

Fødende uten fast arbeid diskrimineres økonomisk. Det overrasker at en ansatt ved Amathea ikke ser dette når hun samtidig oppgir at 17 prosent av dem som oppsøker veiledning angir økonomiske grunner for å vurdere abort.
Nylig hevdet professor Anne Eskild med bakgrunn i sin forsk­ning som fødselslege at mange aborter kunne vært unngått om unge gravide som ennå ikke var kommet i arbeid hadde fått foreldrepenger på linje med kvinner i fast arbeid.

Uforståelig kommentar. Vårt Land gjengir Eskilds funn med en nokså uforståelig kommentar fra Kristin Koldsland, psykiatrisk sykepleier og veileder ved Amathea (tidligere Alternativ til abort Norge: AAN).

Penger hindrer ikke abort, sier hun, basert på tall fra Amathea som vel faktisk viser det motsatte.­ Behov for å snakke om usikkerhet i forhold til barnefaren var nesten like viktig grunn til å søke veiledning som økonomiske spørsmål, slår hun fast.

I faktarammen til Vårt Land angis problemer i forhold til barnefar/barnemor å utgjøre 16 prosent, mens 17 prosent søkte råd om økonomiske rettigheter/trygd. Disse tallene er helt i overensstemmelse med den registreringen som ble gjort av AAN perioden 1978 til 1992.
I hele perioden var forholdet til barnefar viktigste årsak til henvendelsen med 25 prosent. Økonomiske spørsmål var bakgrunn for 14 prosent av henvendelsene­ i den første 10-årsperioden 1978–1986, mens det i perioden 1987–1992 var 23 prosent som oppgav økonomi som hovedgrunn for henvendelsen.

Registrering. Disse tallene bygger på anonym registrering etter samtale med 4.919 personer som oppsøkte AAN i den aktuelle perioden. (Tallene er offentliggjort i tidsskrift og bøker).
Årsakene til at en gravid overveier å søke abort, kan være mange. Forholdet til partneren og sosioøkonomiske grunner er i hvert fall svært viktige faktorer. Professor Anne Eskild, tidligere statsminister Kåre Willioch og undertegnede har ved mange anledninger påpekt det urettferdige i at en fødende som ikke er i arbeid får bare rundt 1/10 av nedkomststøtten til en som er i arbeid.

Å mene at det ikke spiller noen rolle når man i en presset livssituasjon skal ta et dramatisk valg på liv eller død, er å stikke hodet i sanden.

KrF har programfestet at ­fødende uten fast arbeid bør motta 2G (180.000) i nedkomststøtte. Selv det er langt mindre enn det en fødende i fast arbeid får etter en fødsel.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere