Roger Jensen

Alder:
  RSS

Om Roger

Følgere

Mange veier til Nidaros

Publisert 12 dager siden - 1314 visninger

Pilegrim er svar på en lengsel, men hva Nyhus ikke synes å forstå er at veiene frem til å leve ut den lengselen er mange og sammensatte.

Det er med svært store ord og sterke beskyldninger Kjell A. Nyhus angriper den offentlige pilegrimssatsningen (VL, 4. august). Han påstår at den er mislykket. Som belegg for sin påstand anfører han at han på sin vandring i sommer ikke har møtt nordmenn, at merkingen enkelte steder burde være bedre, at det skrives om pilegrim og endog drives forskning, og at det lages tilbud som selges, kommersialisering. Selv peker han på enkelhet, frivillighet, turkjennskap og naturkunnskap – man skal være pilegrim og ikke turist.

Nyhus reiser relevante spørsmål. Selvsagt er merkingen av leden, gode kart og tilstrekkelig antall herberger det mest basale. Dette arbeides det da også med kontinuerlig. De regionale pilegrimssentrene har ansvar for å melde til gjeldende kommune om hvor merkingen er dårlig, kommunene har så ansvar for å utbedre. Dette er et system som over tid sikrer en kvalitet i rydding og merking som ellers er tilnærmet umulig.


Renhetsdiskurser. Mer overraskende er at Nyhus gjør seg til dørvokter for hvem som skal få være pilegrim. Fra teologi og kirke er man ikke ukjent med renhetsdiskurser, å sortere mellom innenfor og utenfor. Den forskning Nyhus ellers ikke ser poenget med – jeg antar at det er meg han direkte sikter til – viser at dagens pilegrimsfenomen er mangfoldig. Det store flertallet vandrer enten alene eller i par. Mange vandrer med telt.

Forskningen viser at pilegrimsleden har blitt sted for å søke mening og klarhet: I møte med utfordringer knyttet til overganger og endringer i livet, gjerne til valg eller muligheter, og til de større spørsmål om livets mening. Det er avgjørende for oss som jobber med pilegrim å søke etterprøvbar kunnskap gjennom forskning for å forstå praksisene. Teologisk forskning er tilsvarende viktig: Hva betyr pilegrimserfaringen for gudstro? Hvordan har gudstroen tolkningskraft i møte med pilegrimserfaringen? Hvordan kan Olavsarven gi mening i dag?


Svar på lengsel. Mens Nyhus kun vil gi rom for de på pilegrimsleden som søker «enkelhet og egenmestring», ønsker vi også å åpne for de som er usikre i møte med enkelheten og egen mestringsevne. Pilegrim er svar på en lengsel, men hva Nyhus ikke synes å forstå er at veiene frem til å leve ut den lengselen er mange og sammensatte. Vi i det offentlige pilegrimsarbeidet arbeider daglig for at så mange som mulig, på sine premisser, skal få leve ut denne lengselen. Nyhus og andre kritikere vil gjerne eie og begrense pilegrimsfenomenet. Vi vil åpne det opp og la vandrerne selv ta eierskap.

Har så ikke Nyhus et poeng når han fremhever lange vandringer og enkelhet? Jo, avgjort. Pilegrim handler nettopp om dagevis vandring og enkle forhold i ensomhet frem mot helligmålet. Men for de mange som ikke våger eller er usikre på om de mestrer denne vandringen, gir de organiserte pakkevandringene en smak. Å tro at reklame for slike pakker truer pilegrimsfenomenet viser kun manglende kunnskap om og forståelse av selve fenomenet.


Gå til innlegget

Den vanskelige historien om avlatshandelen

Publisert 9 måneder siden - 526 visninger

Vi må våge også å ta inn over oss den smerte de vanskelige sidene ved historien har forårsaket. Det er avgjørende for å kunne gå videre.

Debatten i kjølvannet av KFUK-KFUMs film Gaven er preget av beskyldninger og karakteristikkene sitter løst om hva som er løgn og «pinlig dårlig» (Eirik A. Steenhoff 17. november). Når man leser Sigurd Hareide og enda mer Steenhoff blir det vanskelig å forstå at det i det hele tatt var grunnlag for en av de største omveltninger i Europas historie.

• Les mitt første innlegg: Rett å se skjærsilden fra de redde sjelers synvinkel

Men denne omveltning skjedde og hadde nettopp avlatstesene som ytre utløsende årsak. Når det skal markeres 500 år s­iden dominobrikkene begynte å falle,­ kommer man ikke utenom å fremstille disse og den tilhørende kontekst. I spørsmålet om hvordan dette skal gjøres fremviser debatten saklig uenighet i spørsmål om perspektivvalg.

Til forståelsen av sammenhengen mellom avlat, skjærsild og finansvesen i senmiddel­alder, vil jeg anbefale alle å lese Heinz Schillings store bok Martin Luther, rebell i en brytningstid (Vårt Land forlag). Boken feires nå internasjonalt og utgis på en rekke språk.

Hva Steenhoff karakteriserer som et «svært tynt grunnlag» (17. november) vil han her få en innføring i, også til dominikaneren Johannes Tetzels rolle. Schilling fremhever selv at boken også har fått god mottakelse i romersk-katolske områder, Norge bør ikke være noe unntak.

Feilslutning. Mer interessant er det imidlertid å rette søkelyset mot den påstand som implisitt fremmes av Hareide og Steenhoff, at å påpeke og kritisere historiske forhold i romersk-katolsk lære og praksis, er identisk med å angripe dagens kirke. Jeg mener at det er en feilslutning.

Og omvendt: At jeg ved å fremholde den evangeliske kristendomsforståelse Luther vinner frem til, hvor Kristus er formidler av kjærlighet og nåde, ikke angst og pinsler, skulle påstå at dette så er et konfesjonelt karakteristikum, er nøyaktig samme feilslutning (se forøvrig mitt innlegg om fortapelsen på verdidebatt.no).

Det er ingen automatisk sammenheng mellom Luthers evangeliske kristendomsforståelse og evangelisk-lutherske kirker. Som Inge Lønning brukte å si: «Luther­ kom aldri til Norge.» Med det mente han å si at det var pietismen som kom til å prege evangelisk kristendom i Norge, ikke de tanker om Gud og mennesket som Luther vant frem til.

Egen arv. Debatten tyder på at både en historisk tematisering og en teologisk kritikk av avlatshandelen og den vanhellige allianse mellom finansvesen og sjelesorg som fant sted i senmiddelalder, og som nettopp utløste Luthers avlatsteser, oppleves som truende. Det kan være forståelig med tanke på hvordan man gjennom konfesjonaliseringen i begge kirker har fortalt om seg selv gjennom å kritisere «den andre», og at katolikker i Norge har vært i mindretall.

Men hvis det er vanskelig for romersk-katolske ungdommer (og voksne) å høre om denne vanhellige alliansen og hvordan den ble opplevd, bør de kanskje nettopp lære om denne for å oppmuntre til en mer kompleks tenkning også om egen arv.

Selvsagt bør det samme gjelde Den norske kirke: Ved markeringen av reformasjonsjubileet ­tematiseres for eksempel Luthers problematiske utsagn rettet mot jøder og kvinner – også i trosopplæringen.

Ta inn over seg. Nettopp å se de vanskelige sider ved historien og ikke underslå disse, men å våge også å ta inn over seg den smerte disse har forårsaket, er avgjørende for å kunne gå videre i håp om en dag å kunne bli et forsonet mangfold.

Dersom filmen som debatteres skulle ha tematisert forholdet mellom de to kirkene i dag, kunne Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren ha vært et av flere naturlige utgangspunkt. Men historien bak kan ikke forties.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2016

Gå til innlegget

Helvetesfrykten ligner skjærsildens redsler

Publisert 9 måneder siden - 421 visninger

Å mane frem frykten for helvete som motivasjon for kristelig sedelighet og fromhet, med Hallesby som fremste stedegne representant i Norge, kom på flere måter til å likne den skrekk middelalderkirken manet frem i mennesker overfor skjærsild og fortapelse.

Ved by-kirken i Wittenberg stod et steinrelieff som viste Jesus Kristus sittende på regnbuen som verdens dommer. Relieffet var laget til kirkegården. Ut av Jesu munn gikk på den ene side en lilje, det var uttrykk for at Jesus viste deg nåde og rekker deg frelsen, ut fra Jesu munn gikk på den annen side et sverd, det var uttrykk for at Jesus dømmer deg, for fortapelsen. Relieffet var klassisk ikonografi og kan den dag i dag sees i kirken, det er satt i sakristiet. Luther var skrekkslagen i møte med dette bildet av Kristus. At Jesus kanskje ville dømme ham til lidelse og evig fortapelse – var det sant…? Etter at han hadde nådd frem til sin evangeliske kristendomsforståelse, hvor Kristus er formidler av kjærligheten og nåde, forteller han at holdt han seg for øynene hver gang han passerte dette stein-relieffet.

 

Motstridende erfaring og Gudsbilde

På hvilket grunnlag kan vi tale om Gud? Hva er sammenhengen mellom erfaring og Gudsbilde, mellom den erfaring av virkeligheten vi gjør i hverdagen og hvordan vi kan tenke og tale om Gud? Hva ved vår virkelighetserfaring er uttrykk for Gud? Spørsmålet blir akutt i møte med en tematikk som fortapelsen, og ligger under og er uuttalt i den pågående debatt i Vårt Land. Nettopp fordi Stålsett (1. nov.) og Oftestad (5. nov.) eksplisitt knytter an til Luther og hans skrift mot Erasmus, Om den trellbundne vilje (1525), er det grunn til å stoppe opp nettopp her.

 

Hele virkeligheten er for Luther uttrykk for Gudsnærvær. Samtidig er det ikke enkelt for Luther å konkretisere hva det betyr, nettopp det ser vi i dette skriftet: Luther fremholder at Gud er den skapermakt og -kraft som holder verden oppe og muliggjør alt det liv som skjer samtidig som Luther vil gi et rom for menneskets frie handlingsvalg i hverdagslivet. Fokus er ikke bare på de positivt bekreftende erfaringer vi gjør av glede, skjønnhet, godhet eller kjærlighet, Luther vil heller ikke unndra erfaringsaspekter i hverdagen som skaper uro, angst og ødeleggelse fra Gudsvirkelighet. Han karakteriserer denne motsigelsesfylte måte å tale om Gud på som hhv. den skjulte og den forkynte / åpenbarte Gud. Han kan også skille mellom «filosofenes Gud» og «teologenes Gud». For samtidig som Luther fremholder at «Gud er overalt og fyller alle ting» og at «Gud virker alt i alle» (jf. 1.Kor.12:6), fremholder han altså at det er, som han sier i skriftet, en «forskjell på den skjulte Gud og den forkynte Gud, det vil si: på Guds ord og Gud selv».

 

Evangelium og fryktløshet

Guds nærvær og handling er altså mer enn kirke og evangelium, Guds handling er dobbel, nettopp dette er det en tale om «lov og evangelium» og «to regimenter» søker å uttrykke. Samtidig: «Teologenes Gud», den forkynte og åpenbarte Gud, er frelse. Evangeliet forsikrer mennesket om Guds tilgivelse og rettferdighet, og fjerner frykten for den ytterste dom – gir mennesket en fri samvittighet: «Dersom det finnes dårlig samvittighet eller frykt, er det et tegn på at denne rettferdighet er blitt borte, at nåden er forsvunnet ut av syne, og at Kristus er blitt utydelig og ikke til å få øye på». Men han kan altså likefult ikke oppgi «filosofenes Gud». Det er en uoppgivelig kompleksitet i Luthers Gudsbilde, en kompleksitet og flertydighet som for Luther er avgjørende nettopp for å kunne fastholde et Gudsbilde også med rot i hverdagens mange ulike erfaringer.

 

Dom som skremsel – eller håp

Det skulle ikke gå lang tid før frykten igjen ble gjort til kirkelig redskap, også på protestantisk side. Vi ser det til dels hos Luther selv, men enda mer i den videre utviklingen av protestantismen. Å mane frem frykten for helvete som motivasjon for kristelig sedelighet og fromhet, med Hallesby som fremste stedegne representant i Norge, kom på flere måter til å likne den skrekk middelalderkirken manet frem i mennesker overfor skjærsild og fortapelse, det bilde Luther bokstavelig talt holdt seg for øynene i møte med. – En kirke som ønsker å være evangelisk kan nettopp ikke hente frem frykt og angst som del av det kirkelige handlingsrepertoar.

 

Gjennom skriften får vi kjennskap til Guds nåde i Jesus Kristus, men ved dette er samtidig ikke alt sagt om Gud. I arven fra Luther er Gud også skaperen og den skjulte Gud, alltid tilstede i min hverdag og virkelighet, som den kraft som virker alt i alle. Måten Luther så konkretiserer Guds tilstedeværelse er preget av forklarings- og fortolkningsmodeller fra hans egen tid, ikke vår. Kan likevel være at teologi og kirke i dag bør søke mot et mer sammensatt gudsbilde som ikke er fremmed for den kompleksitet og de ofte motstridende erfaringer hverdagen rommer, og som Luther i sin tid søkte å uttrykke som gudsnærvær.

 

Da blir Kristustro som Gudstro ikke bare trygg lære som kirken forvalter og som man tankemessig kan slutte seg til. Da er Kristustroen også anfektet tro, dvs. en tro som i møte med hverdagens mange ofte motstridende erfaringer alltid er truet. – For at Gud vil liv og frelse kan ikke våre erfaringer konstatere, det er et håp som alltid må vinnes på nytt i møte med min ofte nådeløse hverdag, det er den daglige omvendelse til Kristus. Å fastholde en tale om dobbel utgang og fortapelse er å fastholde denne kompleksitet i Gudsbildet også helt frem, til og med til den ytterste dag. Å fastholde håpet om alle tings gjenopprettelse, at Guds frelsesvilje også skal seire over fortapelsens mulighet, er å klynge seg til håpet om Guds grenseløse tilgivelse i Kristus. I en evangelisk tradisjon er begge deler sakssvarende, nettopp samtidig.

 

Gå til innlegget

Rett å se skjærsilden fra de redde sjelers synsvinkel

Publisert 9 måneder siden - 459 visninger

Å skrive historie er alltid å velge perspektiv. KFUK-KFUM har her valgt de angstfylte og redde sjelers perspektiv. Det er sakssvarende.

KFUK-KFUMs første film som tematiserer reformasjonen i forbindelse med jubileet 2017, med blant annet avlaten som tema, har skapt overraskende mye støy og høy temperatur. At filmen skulle formidle løgn, som Sigurd­
Hareide hevder (Vårt Land 9. november og Vårt Land 12. november) er imidlertid ikke riktig. KFUK-KFUM har ingen grunn til å «ta filmen av plakaten»,­ som Hareide krever.

• Se filmen fra Norges KFUK/KFUM

Les Jan Christian Kiellands svar til Sigurd Hareide

For å forstå reformasjonen kommer man ikke utenom avlats-
spørsmålet og avlatshandelen­ som avgjørende ytre hendelse. Avlatslæren var utviklet i høymiddelalderen og var del av ­boten, den var begrunnet i teologi og kanonisk rett. Den var komplisert og oppdelt i ulike ­deler. Nettopp fordi syndene skilte mennesker fra Gud, måtte mennesker også forvente straff for sine synder.

Denne straffen ble levendegjort gjennom prekener, fortellinger, bilder og veggmalerier, hvor det fryktelige helvetesgap var fremstilt som det sted alle som ikke var befridd fra sine synder ble kastet ned i, kjente­ fremstillinger finner vi for eks­empel i katedralene i Albi i Frankrike og i Firenze i Italia.

Kirken forkynte imidlertid at de troende allerede i dette livet kunne rense sin sjel og redde den unna de frykteligste pinsler som ventet ved hjelp av fromme botsgjerninger, gjerninger man også kunne gjøre på vegne av andre og for personer som allerede var døde. Avlat var altså ettergivelse av den straff som ventet for syndene som var begått.

Vanhellig allianse. I utgangspunktet var ikke Luther kritisk til avlatslæren, han hadde selv benyttet seg av den i Roma for avdøde slektninger. Avlaten ble imidlertid snart del av hva Heinz Schilling i sin store Luther-­bok karakteriserer som en «vanhellig­ allianse» mellom finansvesen
og sjelesorg, særlig synlig ved at pave Julius II. hadde gitt tillatelse­ til salg av avlat for å finansiere byggingen av Peterskirken i Roma.

Det var nettopp samtidens avlatspraksis Luther nå vendte seg mot, selv om hans kritikk i seg selv ikke var original; også ­internt i kirken hadde avlaten tapt mye oppslutning. Konkret var det dominikaneren og avlatshandleren Johannes Tetzel som var utløsende årsak.

Gjennom Tetzel ble det nå forkynt at avlatsbrev åpnet himmelens porter direkte. Fra bordtaler vet vi at dråpen som fikk begeret til å renne over for Luther, var Tetzels påstand om at også den som hadde forført jomfru Maria, og gjort henne gravid, ville bli reddet fra skjærsildens piner ved kjøp av kirkens avlatsbrev. Etter det begynner Luther å fraråde mennesker å kjøpe avlat samtidig som han begynner å granske avlatslærens bibelske grunnlag. Herfra begynner domino-brikkene å falle.

Tilgivelsen. Å få tilgivelse for sine synder, er det det samme som å være befridd fra sine synder? Når det i filmen fra KFUM/K heter at «Kirken selger et papir som gir tilgivelse for synder og kortere tid i skjærsilden», så er det ikke avlatslærens teologiske og juridiske terminologi som er brukt. I avlatslærens teologiske og juridiske terminologi er det forskjell på å være tilgitt fra sine synder, tilgivelse mottar man i sakramentet, og være befridd fra sine synder, noe man blir ved botshandlinger og å pines i skjærsilden.

Luther kommer til å avvise denne type skiller som ordspill og uten bibelsk grunnlag. Luther når frem til en evangelisk kristendomsforståelse, hvor Kristus er formidler av kjærlighet og nåde, ikke angst og pinsler. En kirkelig praksis som formidler dyp frykt og for mange akutt angst for sin frelse, blir nå avvist.

Eksistensielt. Hareide synes å mene at de problemer og utfordringer som har vært for kirken på området, er av pedagogisk 
art: «Samtidig innrømmer jeg gjerne at avlat er vanskelig å forklare både som teori og praksis» og «Samtidig er det ingen grunn til å underslå at avlatspraksisen på Luthers tid definitivt kunne misforstås» (Vårt Land 9. nov­ember).

For Luther var det ikke snakk om pedagogikk, det var snart ­eksistensielt være eller ikke være. Skal KFUK-KFUM i det hele lykkes i å formidle de dype innsikter Luther vinner frem til, ja, så kan den ikke velge Har­eides strategi å insistere på avlatslærens teologiske og juridiske terminologi, da den snarere tildekker enn klargjør det problem som kom til å avføde reformasjonen.

Å være tilgitt sine synder er for Luther også overfor Gud å være befridd fra sine synder. For de anfektende og angstfylte mennesker som var offer for kirkens avlatspraksis i senmiddelalderen, så er det altså sakssvarende­ i dag å si at «Kirken selger et ­papir som gir tilgivelse for synder og kortere tid i skjærsilden». Å skriv­e historie er alltid å velge perspektiv. KFUK-KFUM har her valgt de angstfylte og redde sjelers perspektiv. Det er et sakssvarende valg. Å velge Hareides vei og forstå utfordringen som et pedagogisk problem, ville være å bomme på hva saken handler om.

Mer katolsk enn paven. At ikke Hareide som høgskolelektor selv forstår perspektiv-
spørsmålet i saken, er heller underlig. Like underlig er det at han ikke viser vilje til større grad av kritisk refleksjon. Jeg vil her oppfordre Hareide til å lære av kardinal Walter Kasper og hans seneste bok (Martin Luther. Eine ökumenische Perspektive, 2016). Kardinal Kasper er ikke redd for å være kritisk til sin egen kirkes praksis i senmiddelalder.

Han fremhever hvordan
avlatsforkynnelsen formidlet en bedragersk frelsesvisshet («eine trügerische Heilssicherheit vermittelte), at man kunne kjøp­e seg fri overfor Gud («durch den Ablass bei Gott freikaufen [könnte]». Snarere enn å hevde a
dette­ var pedagogiske utfordringer, som Hareide, fremholder kardinal Kasper at avlatshandelen var uttrykk for misbruk i kirken.

Kardinal Kasper beklager på det sterkeste at kirken ikke tok Luthers invitasjon til diskusjon om boten på alvor, da ville­ vester­landsk kristenhet sett ­annerledes ut i dag, for vesentlige trekk i den praksis Luther påpeker kom til å endres. I dag vet vi hvor viktig det er å la alle perspektiver virke med på veien­ til forsoning. Her har Hareide mye å lære, nettopp for den økumeniske samtales skyld.
FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.11.2016

Gå til innlegget

En kirke for gråsonen

Publisert over 1 år siden - 790 visninger

Når kirken mener seg å vite best i konkrete politiske spørsmål, påberoper den seg en autoritet som ikke er kompatibel med demokratiets pragmatiske kriterier.

I Norge har det kulturelle og religiøse landskapet i lengre tid vært i endring. Tidligere var religionens plass og rolle i samfunnet selvsagt. Religionen var del av folkets identitet, forstått som avgjørende lim i samfunnet som var med å sikre felles kulturelle normer og verdier.

De skandinaviske landene var monokulturelle og monoreligiøse, preget og formet av luthersk statsreligion. Dagens samfunn er imidlertid mer flerkulturelt og flerreligiøst enn før. I Norge avvikles derfor nå gradvis den nære relasjon mellom kirke og stat.

Å leve med mangfold er ikke nytt for vår kultur og vårt samfunn. I dag erkjenner vi imidlertid at de ­bestrebelser mot enhet som tidligere satte dagsorden, og virket til å utvikle og fastholde ­enhet i det kulturelle og religiøse mangfoldet, hadde svært store omkostninger. Mennesker opplevde marginalisering eller eksplisitt undertrykkelse, tidvis tvang til kulturell eller religiøs konformitet. Erkjennelsen av enhetens omkostninger har satt søkelyset på individets rettigheter.

Nettopp derfor holdes i dag idealet frem om at ulike kulturer og religioner skal få leve fredelig side om side i et fargerikt fellesskap, hva Åsne Seierstad etter Paris-terroren positivt karakteriserte som å leve i «gråsonen» (Aftenposten 17. november), uten press om religiøs eller annen konformitet og likedanning.

Hvordan bør Den norske kirkes ledere tenke om seg selv som samfunnsaktører i «gråsonen»? Selv om de i dag er opptatt av andre spørsmål enn før, er det lite som tyder på at de tenker prinsipielt annerledes om sin rolle.

Både den kristenkonservative kulturkampen før ’68, og den kristenradikale kulturkampen og sosialetiske vekkelsen etter ’68, arbeider begge for å forme samfunnet etter sine visjoner av Guds vilje. Skillet består i at det politiske fortegnet skiftes eller utvides, fra blått til rødt.

Felles er den prinsipielle ­visjonen om å forme samfunnet etter Guds vilje. Tidligere bestod kirkens «profetiske røst» i å tale mot endringer av det bestående (i kampen mot parlamentarisme, i «qvindespørgsmaalet» og kampen mot kvinners likestilling, i striden om kvinners stemmerett, i striden om kvinners vei til ­presteembetet og i det aller seneste mot seksuelle minoriteters rettigheter).

I dag synes kirkens «profetiske røst» mer å tale for endring av det bestående, særlig synlig i klima- og miljøkampen og i økonomiske fordelingsspørsmål. Kirken var ikke mindre politisk før, det er snarere de politiske preferansene og medfølgende alliansepartnere som er endret, ­eller rettere utvidet: Nå er det også biskoper og kirkeledere som tilhører den politiske venstreside.

Felles for begge grupper er at de mener å ha svaret på en rekke av samfunnets utfordringer. Enten det handler om å stå opp mot likekjønnet samliv eller å argumentere for å heve skattene, er begge parter like overbevist om at de har svaret for den gode utvikling av samfunnet. Kilden til sine svar mener de begge å hente fra Bibelen – begge parter er slik sett målbærere av konservative­ teologier som har som mål å kristne samfunnet.

Det er Guds autoritet kirken påberoper seg i sin forkynnelse og tale i verden. Når kirken mener seg å vite best i konkrete politiske spørsmål, ­påberoper den seg en autoritet som ikke er kompatibel med demokratiets pragmatiske kriterier. Dette er ikke uproblematisk.

I et samfunn som har innført et moderne demokratisk styresett – i en rettsstat kjennetegnet av likhet og sosialt ansvar, som muliggjør den frie meningsutveksling, og hvor de ulike politiske og ideologiske modeller og alternativer søker tilslutning og flertall: Hvilke følger har det for samtalen når én part gjør seg til aktør med kategoriske påstander og krav om en høyere autoritet?

Ingen i den kirkelige ledelse i dag er motstandere av mangfold og demokrati. Spørsmålet er likevel om kirkelige aktører kan heve seg over den demokratiske kultur uten samtidig å destabilisere eller underminere demokratiet?

For et samfunn som søker å finne en livsform i «gråsonen» blir spørsmålet akutt. Hva når multikulturalitet og multireligiøsitet ikke lenger er noe som kun skal tåles, men noe som for individets skyld må etterstrebes, hvordan da tenke om kirkens samfunnspolitiske rolle? Hvilken kirkelig rolleforståelse kan da legges til grunn? På hvilke betingelser eller premisser, med hvilken teologi og kirkelig praksis, kan kirken være en positiv ressurs?

Snarere enn en kirke som gir oss oppskrifter og svar i konkrete politisk spørsmål, er spørsmålet om dagens samfunn heller trenger en kirke og kirkelige ledere som skaper usikkerhet: Som arbeider for en kultur for å stille spørsmål ved alle forhold i samfunnet, ved egen og andres rolle, ved statens institusjoner – og ved religionene­ selv.

En kirke som i sin samfunnsrolle solidariserer seg med tvilen for derigjennom å bidra til både sivilt medborgerskap og demokratisk deltakelse. Ved å skape tvil om hensiktsmessighet, prioriteringer og målsetninger i den politiske debatt, kan kirken ta en rolle som både trekker veksler på sin historiske arv og som samtidig tar det flerreligiøse samfunn på alvor i et arbeid for å finne felles parametere for å tenke om menneskelighet og samfunn.

Det er norsk kristendom som nå er i støpeskjeen. Det gjenstår å se om kirkens ledere vil legge til rette for en kristendom som tar livet i gråsonen på alvor. Det er ikke til å legge skjul på at arven fra Konstantin, ønsker om kulturell og religiøs ensretting, fortsatt kristianisering, ligger ­faretruende nær jo mer uoversiktlig samfunnsbildet blir.

For det protestantiske Nord-Europa kan læren om de to regimenter, det teologiske lærestykke som fremfor noe har vært et «enfant terrible» for kirkeledelse som har søkt en samfunnspolitisk rolle på både høyre og venstre side, i dag nettopp være verd en fornyet gjennomtenkning. Dette går om kirkens relevans i et endret samfunn: Vil kirken være forsvarer av «gråsonen»?

Først publisert i Vårt Land 2.12.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 6 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere