Roger Jensen

Alder:
  RSS

Om Roger

Følgere

Fundament for åpenhet

Publisert 2 måneder siden - 112 visninger

Fremfor å kokettere med å være «vaksinert mot Luther», vil vi mene at Trond Bakkevig gjør klokt i å lytte til Luther.

Skrevet av Roger Jensen, Dr.theol., pilegrimsprest og Birgitte Lerheim, PhD, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet

I sitt innsteg i debatten om bilder og kunst i Vårt Land, fremhever Trond Bakkevig (VL, 7. september) at han ble vaksinert mot Luther allerede i studietiden ved MF. At den Luther han møtte ble opplevd som lite livskraftig eller relevant, har vi forståelse for. Men til forskjell fra Bakkevig mener nok vi at vi fortsatt kan lære av Luther.

Det er uklart for oss hvilken alternativ posisjon Bakkevig med sitt innlegg søker å etablere. Utover å korrigere ­myter og misforståelser, og gi et oppdatert blikk på pedagogikk, har vi i våre innlegg understreket behovet for en ­dialogisk teologi, både med tradisjon og samtid, og å se kirken som en edelsten i alt sitt mangfold. Altså en ganske annen posisjon enn hva Bakkevig påstår: «å fortelle hverandre hva den lutherske eller den katolske lære egentlig er».

Evangeliets sak. 

Slik vi ser det ­roper vår postkonfesjonelle virkelighet ­etter en teologi som evner å romme mer enn seg selv og sin egen tradisjon. Men fremfor både tilfeldig og historieløst bare å plukke det vi til enhver tid har lyst på, som på et supermarked, søker vi et teologisk fundament som muliggjør denne åpenhet. Nettopp her mener vi arven fra Luther er en ressurs, gjennom hva han så som evangeliets sak.

I Luthers teologi er det ett punkt, en kjerne, rett forstått en sak: trosrettferdigheten. Den handler om hva mennesket­ dypest sett er, menneskets egentlige identitet, som Luther fremholder er skjult for det menneskelige øye. Den ligger til grunn for den unge Luthers vilje til radikal nytenkning, hvor tradisjonen kommer i spill.

Slik vi ser det er oppgaven for ­dagens kirke(r) å solidarisere seg med det ­meningssøkende post­moderne menneske.­ Å gå ut over egen historie­ og tradisjon, ta inn en globalisert ­virkelighet og spørre om man kan gi rom for mer enn egen kultur, praksis og ritus. Vi peker på trosrettferdig­heten som et punkt som muliggjør denne type teologi og kirke.

En slik posisjon stiller krav til ­bearbeidelse av egen tradisjon og arv, seriøst teologisk arbeid. Vi vil mene at dette ikke skal gjøres for å gjenta, men for å komme til rette med, å hente frem glemte perspektiv, og spørre om tanker som tidligere ikke lot seg tenke likevel kan begrunnes og få rom.

Eies kirken av de «kristne»? 

Fremfor å kokettere med å være «vaksinert mot Luther», vil vi mene at Bakkevig gjør klokt i å lytte til Luther. Et konkret punkt gjelder Bakkevigs tale om at kirken «eies av alle kristne.» Bakkevig representerer her et syn på kirken hvor alle som bekjenner seg som kristne, uavhengig av konfesjon, er kirke. Luther­ kunne tenke enda større om kirken.

Studerer vi Luther på 1520-tallet, så ser vi hvordan kirken for Luther er forsamlingen av de troende, men ikke uten videre forstått som fysisk eller­ konkret forsamling. I striden med ­Erasmus fremholder Luther at kirken er skjult, og at ingen vet hvem som er de troende – for hvem som eier trosrettferdigheten er kun synlig for Guds øye. Embete, råd og utvalg, alle som samles til gudstjeneste i den verdensvide kirke, «de kristne» – ikke noen av disse har eierrett på kirken. Om ikke Bakke­vig var vaksinert mot Luther ville han her oppleve en ressurs til å tenke større om kirke.

Helt til slutt: Gustaf Wingrens posisjon som Bakkevig fremhever, både veksling og kontinuitet, er nettopp kommet til i inspirasjon fra Luther, noe Wingren selv var mer enn tydelig på. Og å korse seg, som Bakkevig mener vi har lært av katolikkene, var noe Luther sa alle kristne skulle gjøre, hver morgen og kveld – les katekismen! På tide med litt «mot»-vaksine …?

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Gå til innlegget

Likesom en edelsten

Publisert 3 måneder siden - 184 visninger

Fremfor konfesjonell fiendtlighet, vil vi foreslå at Bernt Oftestad studerer pave Frans' tekst Evangelii gaudium fra 2013.

Skrevet av Birgitte Lerheim, PhD, førsteamanuensis 
ved Det teologiske fakultet og Roger Jensen, Dr.theol., pilegrimsprest.

I våre innlegg 27. juli og 15. august korrigerer vi den utbredte myten om reformasjonens billedfiendtlighet, som Olav Egil Aune er talsmann for 23. juli. Utover å korrigere ­direkte feil og misforståelser, fremholder vi i våre bidrag også hva vi ser som aktuelle teologiske­ anliggender og utfordringer. På den ene side fremholder vi deler av Luther-arven som har vært fortrengt og glemt, nemlig skapelsesteologien.

Denne fremviser et potensial til å tale om Gud og verden som er spennende nettopp i dag. På den annen side fremholder vi en oppdatert forståelse av pedagogikk. Denne viser hvordan artefakter og relasjoner konstituerer læring, at de har en rolle og funksjon utover det instrumentelle. Vårt poeng er at nettopp disse to perspektiver åpner for nye ­fortolkninger av natur, kunst og kultur, og relasjoner. De representerer et blikk for Guds nærvær i verden, som kan rommes i men nettopp ikke begrenses til embete, kult og kirke. Bernt ­Oftestad karakteriserer våre bidrag i avisen 18. august som «nyprotestantisk revisjonisme».

Snever konfesjonalisme. 

Ofte­stad ønsker å fastholde de konfesjonelle stridigheter og fronter som fant sin form og sitt uttrykk i reformasjonstiden, å opprettholde de gamle konfesjonelle fiendebilder. At han ikke vil se at det lutherske «for meg» (pro me), det individuelle, også rommer et «for oss» (pro ­nobis), et kollektivt rom, forstår vi som uttrykk for nettopp det. Når han skriver at det for oss er den «subjektive erfaring som konstituerer det som skal ha religiøs gyldighet», velger han elegant å overse vår skapelsesteologiske tilnærming hvor Guds nærvær nettopp er mer enn vår subjektive erfaring.

Tilsvarende når han hevder at «sakramentet suges opp i Ordet» når det forstås som «kroppslige ord», for poenget er at hele skapningen er Guds ord. Artefakters rolle i en luthersk kirkepedagogikk ser han da kun som statiske beholdere av fastlåste budskap. Oftestads vinklinger har nok en viss dogmehistorisk interesse, men til forståelse av kirke og tale om Gud i dag mener vi at hans blikk representerer en blindvei.

Tenke nytt. 

All teologi er kontekstuell, den er kommet til i historiske situasjoner i møte med aktuelle spørsmålsstillinger og tidsbestemte utfordringer. Slik vi leser Oftestad søker han en tale om Gud og verden som bare ­repeterer historisk teologi og teologiske kontroverser. Fremfor å gjenta de historiske skillelinjene søker vi et nytt blikk på tradisjonen og arven. Aktuell lesning av historiske tekster kan lære oss å se perspektiver som senere ble glemt eller som i tekstenes samtid ikke lot seg tenke, fordi vi er andre mennesker i en annen tid.

Nettopp det er hva vi påstår om Martin Luther. Slik søker vi et ideal for å tale om Gud og verden i dag som er både assertorisk og divinatorisk, ortodoks og heterodoks. Assertorisk og ortodoks i den forstand at man skal videreføre kirkens lære, divinatorisk og heterodoks i den forstand at den skal være kreativ og tale med og til samtiden gjennom å gi rom for nye tenkemåter. Teologi i dag må være grunnleggende dialogisk, både med egen tradisjon og egen samtid – ikke ortodoks eller heterodoks.

Økumenisk rikdom. 

Fremfor konfesjonell fiendtlighet, vil vi foreslå at Oftestad studerer pave Frans' tekst Evangelii gaudium fra 2013, hva kardinal Walter Kasper kaller pave Frans' programskrift. Her henter Frans frem og slutter seg til den lutherske teologen Oscar Cullmanns begrep «forsonet mangfold» i sin forståelse av kirken. Slik er det en fornyet «Guds folk-ekklesiologi» som presenteres, hvor Guds folk forstås som alltid å være i oppbrudd. Økumenisk enhet forstås og tegnes her ikke lenger som konsentriske sirkler med Den ­romersk-katolske kirke i sentrum.

Kirken som økumenisk fellesskap forstås og tegnes som en polyeder: Kirken som økumenisk fellesskap lar seg best fremstille som et geometrisk legeme eller objekt bestående av mange plane flater med rette kanter. I motsetning til å tenke om økumenisk fellesskap gjennom konsentriske­ sirkler, som en type puslespill hvor en brikke legges utenpå den andre, forstås her kirken som en enhet, som ett legeme. Likesom en edelsten når solens stråler treffer den, reflekteres lyset på et utall vakre måter. Slik er kirken i hele sitt mangfold.

Det større mangfoldige bilde av kirken som tegnes når polyederen hentes inn som modell bør være interessant også for Oftestad.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018. 

Gå til innlegget

Med Skriften som målestokk

Publisert 3 måneder siden - 235 visninger

Bernt Oftestad anklager Luther-arven for å redusere kirkekunsten til et instrumentelt, pedagogisk virkemiddel. Dette er et utilstrekkelig syn på pedagogikk.

Skrevet av Roger Jensen, Dr.theol., pilegrimsprest og Birgitte Lerheim, PhD, førsteamanuensis ved Det 
teologiske fakultet.

I sitt tilsvar til vårt innlegg 21. juli, hevder Bernt Oftestad 2. august at lutherdommens endrede forståelse av bildene representerer «billedstorm god som noen». Hans påstand er at kirkekunsten her reduseres til et instrumentelt, pedagogisk virkemiddel. Denne forståelsen er for enkel, noe også Tarald Rasmussen på utmerket vis påpeker i sin replikk 13. august.

Skriften som målestokk. 

Med reformasjonen vektlegges menneskets subjektive tro på en ny måte. Vi får en religiøs individualisme som ikke på samme måte som før er underlagt kirken. Med Skriften som målestokk kommer et kritisk blikk på tradisjon, kirkefedre og konsiler. Reformatorene anerkjenner og bruker disse, men påpeker også deres begrensninger som kilde og sannhetsvitne.

Men snarere enn å vende fokus mot dogmehistorie og lutherdommen som konfesjonell størrelse, som Oftestad synes å ønske, søker vi et mer dagsaktuelt perspektiv. I vår postkonfesjonelle samtid henter mennesker ressurser for tro og livstolkning på tvers av konfesjonelle skiller. Hvordan og i hvilken grad kan kirkens mange tradisjoner brukes? I det følgende vil vi reflektere over hvordan vi kan bruke noen innsikter fra Luthers teologi i dag, og hvordan vi mener at Luthers billedsyn henger sammen med hans skapertro.

Menneskers hjerter. 

Luther mente at man skulle ta «bildene ut av menneskers hjerter», i betydningen hva mennesker setter sin lit og knytter sin identitet til. Men bildene skulle «ikke ut av kirkene». Problemet er når «man tror Gud hjelper på grunn av bildene». Pilegrimsreiser til hva kirken fremholdt som virkekraftige relikvier eller bilder, i tro på at Gud på en særlig måte er nærværende der, avvises.

Å slik søke helbredelse eller fortjeneste utfordret for Luther tanken om mennesket som rettferdiggjort ved tro. I en preken fra 1528 fremholder han: «Det er Guds ord som helliggjør og er det egentlige relikvie. Evangeliet overgår alle relikvier. Om vi hadde alle Peters ben, så ville ikke de gjøre noen person, noen kirke eller noen dag hellig! For det er bare døde ben! Om vi så hadde alle helgeners ben samlet i samme haug, ja, så ville ikke de gjøre meg hellig! Men når du grunner over Guds ord, ja da er det øyeblikk hvor du gjør det hellig. Ikke så mye på grunn av selve handlingen, men på grunn av Guds-ordet. Nettopp fordi ordet er hellig, ja så er også det sted og den stund hvor du grunner over ordet hellig!»

Når kirkekunsten peker på det Luther kalte ordet, det vil si Guds tiltale til mennesket‚ og gjør denne tiltale synlig og konkret, skaper den hellige stunder og hellige steder – og kan vi legge til: hellige gjenstander. Ikke fordi en stund, et sted eller en gjenstand i seg selv er forandret eller forvandlet, fra å ikke ha til å ha fått et guddommelig nærvær, som i en førmoderne verdensforståelse, men fordi det ble hellig for meg. Er så det guddommelige nærværende også uavhengig av kirke og uavhengig av meg? For å kaste lys over dette må vi gå til skapertroen.

Skapertro. 

Å være menneske er for Luther å være tiltalt. Gud snakker til mennesket gjennom natur og kultur og mellommenneskelige relasjoner. I møte med fattigdom og nød kaller Gud. Kornet som gror, dyrene, mat, sko og klær – alt er Guds ord og forkynner Guds storhet: 
«… solen, månen, himmelen, jorden, Peter, Paulus, jeg og du, vi er alle Guds ord, selv om vi bare er en lyd eller en bokstav sammenlignet med hele skapningen (1535/38). Gud bor hvor Hans ord er, «det være seg på åkeren, i kirken, eller på havet» (1529/32).

Men Luther sier også at Guds tale gjennom natur og kultur er ambivalent og uklar. Hverdagen byr jo både på det som er til liv og det som er ødeleggende. Den Gud vi møter i Jesus Kristus, kan vi ikke uten videre avlese av natur eller kultur. 
Likevel kan ingenting av alt dette frakjennes gudsvirkelighet. Nettopp de opplevelser vi allerede gjør i relasjon til natur og medmennesker, i møte med kunst og kultur, er mulighetsbetingelser for troen. Erfaringer av nåde i det hverdagslige liv, av «skapelsesnåde», er en forutsetning for å erfare Guds ubetingede nåde.

Gudstjeneste og kult. 

Luther mener så at prekenen skal forkynne Gud på en måte som ikke skaper usikkerhet og tvil om at frelsen er Guds endelige og gode vilje. Sakramentene, fremholder han, meddeler denne vilje på fysisk, materielt vis, som kroppslige ord. At evangeliske kirker holder frem disse to fysiske former for dette nærvær til salighet og frelse, i sakramentene nattverd og dåp, skyldes at det er disse to former vi har fra Jesus selv. Her ligger derfor premisset for evangelisk gudstjeneste og kult.

Oftestad anklager Luther-arven for å redusere kirkekunsten til et instrumentelt, pedagogisk virkemiddel. Med «pedagogikk» synes han å mene en kirkestyrt, monologisk praksis hvor kirkens budskap forutsettes å føre til bestemte, på forhånd gitte resultater. Men dette er i dag et utilstrekkelig syn på pedagogikk. Innen sosiokulturelle læringstradisjoner vektlegges det at mennesker fortolker verden gjennom redskaper eller artefakter, fysiske eller kulturelle, som er forankret i konkrete sosiale praksiser. Både artefakter og relasjoner spiller altså en rolle for hvordan og hva vi lærer, før som nå, og vil aldri være kun instrumenter for læring.

Hellig sted. 

Bilder, steder og gjenstander er både teologisk og pedagogisk sett mer enn instrumenter. Teologisk er de alle fylt av og muliggjort gjennom gudsnærvær – og i troen, når de viser meg Jesus, kan de åpnes og bli hellige steder, tider og gjenstander. Pedagogisk sett har de en konstituerende, medskapende funksjon for religiøs læring.

Hva så med oss i dag, når vi heller reiser til St.Olavs hospital enn til St.Olavs grav i Trondheim for helbredelse? Når klimakrisen er over oss og vi spør etter en teologi som handler om mer enn kult og kirke? Vi tror at nettopp arven fra Martin Luther, som sakraliserer verden på en annen måte, kan gi hjelp. De endelige svar må vi finne selv, men uten en tro på et gudsnærvær og en gudsvirkelighet som fyller alt og alle og som er mer enn tradisjon, kirke, bilde og kult, blir veien mer enn vanskelig.

Trykket i Vårt Land 16. august 2018.

Gå til innlegget

Problematiske fortellinger om fortiden i Vårt Lands sommerserie

Publisert 4 måneder siden - 981 visninger

Vårt Land skal ha ros for å sette fokus på norske steinkirker fra middelalderen i sommer. I saken om Nes gamle kyrkje den 23.7, byr imidlertid Olav Egil Aunes fremstilling av reformasjonens konsekvenser for norsk middelaldersk kirkekunst på utfordringer, når gjelder den konkrete kirken og på et mer generelt nivå: Han gir inntrykk av at kalkmaleriene i Nes ble fjernet som følge av reformasjonen, og at den lutherske reformasjonen var billedfiendtlig. Begge deler er feil.

Av Roger Jensen (dr.theol.), daglig leder for Pilegrimssenter Oslo/pilegrimsprest i Oslo bispedømme og Birgitte Lerheim (PhD), førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet, ansvarlige for kurset Kristendommens historie i trosopplæringen ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

 

Ikke overmalt på grunn av reformasjonen


De middelalderske kalkmaleriene i Nes gamle kyrkje ble oppdaget i 1925 og avdekket av konservator Gerhard Gotaas fra 1935. De hadde ikke vært skjult så lenge som Aune gir inntrykk av, og trolig heller ikke av billedfiendtlige grunner. For også etter reformasjonen fortsatte man å lage kalkmalerier! Sulsted og Sejerø kirker i Danmark og Dale kyrkje i Luster fikk for eksempel frodige bibelske motiver etter at reformasjonen var innført, det samme gjelder Gamle Moster kirke.
 
Forskningen er i stor grad enig om at billedprogrammet i de etterreformatoriske kalkmaleriene skiller seg lite fra middelalderens. Siden middelaldermotivene i Nes viser fortellinger om apostlene Peter og Paulus, samt Kristus og Maria, er det vanskelig å se for seg at årsaken til hvitkalkingen var teologisk i betydningen antikatolsk begrunnet. Så sent som i perioden 1706 – 1709 ble deler av de middelalderske kalkmaleriene i Nes gamle kyrkje overmalt med nye malerier, av Lauritz Pettersen. Hvorfor dette skjedde kan vi bare spekulere i. Både Nes og nabokirken Sauherad ble omfattende oppusset på den tiden.
 
Men heller ikke Pettersens malerier fikk stå. Da kalkmalerier gikk av mote fram mot 1700-tallet begynte man, kanskje i tråd med klassisismens og senere nyklassisismens idealer, å kalke kirkene: Det skulle være hvitt og renlinjet, også i Guds hus. Dette rammet både eldre og nyere kalkmalerier. Bildene i Nes gamle kyrkje ble ikke overkalket før under en reparasjon i 1830. De fleste av Pettersens malerier ble så fjernet ved de to restaureringene på 1900-tallet, til fordel for middelaldermotivene.


Bilder – ”djevelens verk”?


Regnet så den lutherske reformasjonen bilder som ”djevelens verk” som ”paven i Roma hadde spredd rundt i norske bygder”, slik Aune påstår? Nei. Den lutherske reformasjonen var ikke mot bruk av bilder, til forskjell fra den reformerte retningen: Mens Luther sitter i skjul på Wartburg i 1521-22, utvikler hans professorkollega Karlstadt en billedfiendtlig teologi, og billedstormene starter. – Luther lykkes i å stanse ødeleggelsene i Wittenbergs under en hemmelig reise til byen i 1522.
 
Lutherdommen ønsket å bevare den kirkelige middelalderkunsten på protestantisk område, viser Thomas Kaufmann, kirkehistoriker i Göttingen og æresdoktor både ved MF og TF. Et eksempel på dette kan vi i dag oppleve i en av Bayerns viktigste og eldste evangeliske kirker, Sankt Lorenz i Nürnberg. Her henger den førreformatoriske skulpturen ”Engelsgruß” (Engelens hilsen) av Veit Stoß, en rosenkrans i nesten 4 meters høyde, med engelen og Maria i midten. Kirken har også en rekke andre førreformatoriske innslag, som alterskap og helgenbilder.

Engelsgruß 

(“Engelsgruß” av Veit Stoß, foto: Andreas Praefcke, Public Domain. )

Kaufmann har vist hvordan lutherdommen gjennom 1500-tallet både forsvarte og anbefalte bruk av bilder og skulpturer. Mengden førreformatorisk kirkekunst var betydelig i lutherske kirker helt frem til det 17. århundre. Men både herjingene under 30-årskrigen, samt tyverier, brann, nye kunstneriske idealer, rasjonalismens nøkternhet, og konfesjonelle stridigheter på 1800-tallet førte til at antall bevarte verker sank radikalt.
 
I Norge ble mye av den fremste kirkekunsten sendt til kongen i København og etterhvert til norske museer. I flere norske middelalderkirker har verkene fått stå. En gruppe prester i Norge var imidlertid påvirket av professor Niels Hemmingsen i København (han ble avsatt i 1579 nettopp fordi han var mer reformert enn luthersk), og vedtok på en synode i Bergen i 1589 å anbefale katekismetavler i stedet for billed- eller skulpturtavler ved alteret. Dette ble bare i noen grad gjennomført, i hovedsak på Vestlandet.
 
For Luther hører imidlertid bilder og skulpturer hjemme i kirkene! Striden stod ikke om deres plass her, men om hvordan de skulle forstås og brukes. Problemet handlet for Luther om at mennesker satte sin lit til gjenstandene i seg selv og ikke til Gud. Han avviste samtidens praksis hvor man trodde at Gud hjelper og velsigner mennesker som følge av at de ærer og tilber bilder eller relikvier. Slik ble bildene avguder, mente Luther. Bibelmotiver på kirkeveggene forstod Luther, med tradisjonen, som legfolkets bibel (”ein leyen Bibel”). Kunsten skulle peke på hva Luther kalte Ordet, dvs. Guds tiltale til mennesket‚ og gjøre denne tiltale synlig og konkret, og slik skape hellige stunder og hellige steder.


Hvordan fortelle historier om kirker?


Aunes formidling er preget av det James Wertsch kaller kollektivt minne, som kjennetegnes av at man nedtoner uklarheter og ambivalens til fordel for entydige helt og skurk-narrativer. Minnesmerker fra fortiden blir da templer for heltefortellinger, og kompleksiteten i fortidens hendelser overses. For Aune blir historien om avdekkingen av kalkmaleriene i Nes gamle kyrkje en anti-luthersk triumffortelling og med dette uttrykk for en type konfesjonalisme som bør tilhøre fortiden. Men det finnes alternativer: Med det Wertsch kaller den historiske stemme foreslår vi at vi heller ser minnesmerkene som foraer hvor uenighet, endring, kontroverser og kompleksitet får plass i den historiske fortolkningen og formidlingen.
 
Forskningen viser at Aunes utsagn om billedfjerning i ”totalitær reformatorisk stil” ikke holder mål, verken for Nes gamle kyrkje konkret eller for den lutherske reformasjonen generelt. Nes gamle kyrkje er uhyre interessant, ikke bare på grunn av de eldste kalkmaleriene, men på grunn av alle de avtrykk av menneskers gudstro og fromhetsliv som her over tid kan spores, både fysisk og idémessig.

Det kan vi lære mye av.

Trykket i Vårt Land 27.07.2018

Gå til innlegget

Mange veier til Nidaros

Publisert over 1 år siden - 1416 visninger

Pilegrim er svar på en lengsel, men hva Nyhus ikke synes å forstå er at veiene frem til å leve ut den lengselen er mange og sammensatte.

Det er med svært store ord og sterke beskyldninger Kjell A. Nyhus angriper den offentlige pilegrimssatsningen (VL, 4. august). Han påstår at den er mislykket. Som belegg for sin påstand anfører han at han på sin vandring i sommer ikke har møtt nordmenn, at merkingen enkelte steder burde være bedre, at det skrives om pilegrim og endog drives forskning, og at det lages tilbud som selges, kommersialisering. Selv peker han på enkelhet, frivillighet, turkjennskap og naturkunnskap – man skal være pilegrim og ikke turist.

Nyhus reiser relevante spørsmål. Selvsagt er merkingen av leden, gode kart og tilstrekkelig antall herberger det mest basale. Dette arbeides det da også med kontinuerlig. De regionale pilegrimssentrene har ansvar for å melde til gjeldende kommune om hvor merkingen er dårlig, kommunene har så ansvar for å utbedre. Dette er et system som over tid sikrer en kvalitet i rydding og merking som ellers er tilnærmet umulig.


Renhetsdiskurser. Mer overraskende er at Nyhus gjør seg til dørvokter for hvem som skal få være pilegrim. Fra teologi og kirke er man ikke ukjent med renhetsdiskurser, å sortere mellom innenfor og utenfor. Den forskning Nyhus ellers ikke ser poenget med – jeg antar at det er meg han direkte sikter til – viser at dagens pilegrimsfenomen er mangfoldig. Det store flertallet vandrer enten alene eller i par. Mange vandrer med telt.

Forskningen viser at pilegrimsleden har blitt sted for å søke mening og klarhet: I møte med utfordringer knyttet til overganger og endringer i livet, gjerne til valg eller muligheter, og til de større spørsmål om livets mening. Det er avgjørende for oss som jobber med pilegrim å søke etterprøvbar kunnskap gjennom forskning for å forstå praksisene. Teologisk forskning er tilsvarende viktig: Hva betyr pilegrimserfaringen for gudstro? Hvordan har gudstroen tolkningskraft i møte med pilegrimserfaringen? Hvordan kan Olavsarven gi mening i dag?


Svar på lengsel. Mens Nyhus kun vil gi rom for de på pilegrimsleden som søker «enkelhet og egenmestring», ønsker vi også å åpne for de som er usikre i møte med enkelheten og egen mestringsevne. Pilegrim er svar på en lengsel, men hva Nyhus ikke synes å forstå er at veiene frem til å leve ut den lengselen er mange og sammensatte. Vi i det offentlige pilegrimsarbeidet arbeider daglig for at så mange som mulig, på sine premisser, skal få leve ut denne lengselen. Nyhus og andre kritikere vil gjerne eie og begrense pilegrimsfenomenet. Vi vil åpne det opp og la vandrerne selv ta eierskap.

Har så ikke Nyhus et poeng når han fremhever lange vandringer og enkelhet? Jo, avgjort. Pilegrim handler nettopp om dagevis vandring og enkle forhold i ensomhet frem mot helligmålet. Men for de mange som ikke våger eller er usikre på om de mestrer denne vandringen, gir de organiserte pakkevandringene en smak. Å tro at reklame for slike pakker truer pilegrimsfenomenet viser kun manglende kunnskap om og forståelse av selve fenomenet.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eddie Whyte kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
6 minutter siden / 77 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
6 minutter siden / 1357 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
10 minutter siden / 5306 visninger
John S Skiftesvik kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
16 minutter siden / 584 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
24 minutter siden / 584 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
39 minutter siden / 1761 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
rundt 1 time siden / 77 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5306 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 25097 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 2 timer siden / 1761 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 2 timer siden / 5306 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 2 timer siden / 1357 visninger
Les flere