Roger Christensen

Alder:
  RSS

Om Roger

Følgere

Forskjellen mellom Trump og Nixon

Publisert 9 måneder siden - 145 visninger

Donald Trump slutter aldri å overraske negativt, men risikerer vi allikevel at han til slutt blir avsatt for noe han ikke har gjort? Og hva blir konsekvensene av det i så fall? Hensikten helliger ikke middelet og hans motstandere er ikke nødvendigvis noen helgener.

Det går sjelden en dag, for ikke å snakke om en uke, uten at USAs president Donald Trump sjokkerer store deler av USA og resten av verden. Noen ganger handler det om regelrett uskikkethet, andre ganger om helt ekstreme holdninger. Bare fra de siste få ukene har vi uttalelsen om "shithole countries" og en påstand om at han betalte en pornostjerne for å holde tett om et forhold. Etterforskningen av Russlands innblanding i valgkampen fortsetter og i kjølvannet av den har flere av Trumps medarbeidere blitt siktet, dog ikke direkte for manipulering av valget. Spørsmålet er om Trump kan bil avsatt gjennom riksrett før neste presidentvalg. Det ville antagelig skjedd med Richard Nixon hvis han ikke hadde gått av frivillig etter Watergate. Jeg skal være litt forsiktig med å forskuttere resultatet av pågående etterforskninger, men det er en forskjell folk ser ut til å overse fullstendig.

Spesialetterforsker Robert Mueller og hans team forsøker å finne omfanget av russisk innblanding i valget og hvilke amerikanere de eventuelt fikk hjelp av. De må altså først finne ut hvilke forbrytelser som eventuelt er begått. Det var ganske annerledes med Watergate. 5 personer ble tatt på fersk gjerning under et innbrudd og etterforskningen viste ganske fort at den hendelsen ikke var noe isolert tilfelle. Da var spørsmålet om kunnskapen om dette strakk seg helt til Det hvite hus og i så fall hvor høyt opp. Men det var ikke minste tvil om at ugjerninger var begått. 

Hvilke ugjerninger er det egentilg Mueller forsøker å komme til bunns i? At de ikke vet det på forhånd er helt naturlig i denne saken. Men det er helt klare forskjeller fra Watergate. Flere personer har blitt siktet, men det har ikke hatt direkte med valget å gjøre. Det har handlet om betaling fra Ukrainas tidligere president og manglende rapoortering av dette, skatteunndragelser og den famøse telefonsamtalen mellom påtroppende sikkerhetsrådgiver Flynn og den russiske ambassadøren, noe han løy om. Det siste er vel det mest alvorlige og kan Trump kobles til dette kan det bli problemer. Men det vet vi altså ikke ennå. Det er mulig Trumps valkampsjef Manafort har hatt noen møter med russiske agenter han ikke burde hatt, men foreløpig er han bare siktet for å ha løyet om det, ikke for å ha gjort noe forbrytersk i møtet. Det kan ligge noe eksplosivt for Trump her, men vi vet ikke. Og hvis det gjorde det, burde ikke det kommet frem nå? 

Det nøyaktige omfanget av russisk innblanding i valget er litt uklart. Så vidt jeg vet er de ikke mistenkt for å ha manipulert resultatet. Vi har hackingen av demokratenes partikontor og forsøk på å påvirke amerikanske velgere gjennom sosiale medier. Men trengte de Trump for å gjøre dette? Har vi egentilg sett noe belegg for at han har noe med dette å gjøre? Nettstedet Politico har dekket dette nøye og de er ikke nådige mot Trump. Men en av deres ledende journalister sa på podcasten Nerdcast at han ikke hadde sett noe klart belegg for at Trump faktisk hadde konspirert med russerne for å stjele valget.

Da Bill Clinton ble stilt for riksrett var det for å ha løyet, ikke for å ha utnyttet sin stilling til å ha sex med en ung kvinne. Den saken hadde kanskje forløpt annerledes idag. Men sannheten kom uansett for en dag. Det som engster meg er at folk er så overbevist om Trumps skyld at de slår seg til ro med en dom om mened selv om det ikke er klart om det har vært noen forbrytelse å dekke over. The cover-up is worse than the crime som det heter. Men vi skal være forsiktige med å bruke slike munnhell ukritisk. 

Enten han er skyldig eller ikke vil det få skumle følger dersom Trump blir avsatt for å ha konspirert med russerne for å ha stjålet valget. Visepresident Pence er også en svært tvilsom type og det vil bli sterke antirussiske stemninger. Presidenten vil ikke lenger ha som målsetning å dempe motsetningene til Russland. Nå har ikke Trump hatt mye hell med dette, men det vil bli mye verre hvis det politiske establishmentet skal få kjøre sin agenda mot Russland styrket av en anklage om at Russland blandet seg inn i presidentvalget.

Det er også verdt å merke seg at demokratene er fullstendig skruppelløse i dette. Noen har rettet en anklagende pekefinger mot Jill Stein, en tredjekandidat som "stjal" stemmer fra Clinton. Hun har også snakket med russere, dog ikke i skjul så vidt vi vet. Chelsea Manning ønsker å stile som kandidat til Senatet. Men siden hun var kilden bak Wikileaks blir hun også sett på som russisk medløper av flere. Det er også en smule rart å se folk i underholdningsbransjen ukritisk sluke påstander om at presidenten er russisk agent. Det er den typen påstander og xenofobi de med rette har gjort narr av gjennom årene. Men da har det ofte vært republikanerne som har stått for det. Når demokratene gjør det harsellerer ikke komikerne over det, de støtter opp om det. Det er lett å se for seg en situasjon der Bernie Sanders som president forsøkte å skape et bedre forhold til Russland og repbublikanerne hadde stemplet ham som en landssviker. Det ville ikke Hollywood tatt nådig opp, det burde de heller ikke. Men når rollene er omvendt er de med på heksejakten. Noen av Trumps kritikere har i fullt alvor støttet opp om Oprah Winfrey som president, det sier litt om seriøsiteten deres.

 Vet vi forøvrig om etterforsker Robert Mueller er uavhengig? Han er tidligere FBI-sjef og noe av det omstridte Trump gjorde var å sparke FBI-sjefen.

Det må settes inn en stor innsats for å begrense skadene av Trumps presidentperiode. Kanskje har han gjort eller kommer til å gjøre noe som gjør det aktuelt å reise riksrettssak. Men det bør være basert på fakta, ikke en ukritisk heksejakt. Å feilaktig avsette ham for å være utenlandsk agent vil være meget farlig. Og det vi vet så langt tyder ikke på vi har å gjøre med en kriminell virksomhet på nivå med det vi så under Watergate. 

Gå til innlegget

Har Den Norske Kirke krav på økonomisk støtte?

Publisert 10 måneder siden - 409 visninger

Regjeringen har laget utkast til ny livssynslov der de foreslår at Den Norske Kirke skal få en mer privilegert stilling. Samtidig oppfyller ikke kirken noen elementære krav som stilles til andre tros- og livssynssamfunn.

Regjeringen har sendt ut på høring forslag til ny livssynslov og drøftinger rundt ulike temaer knyttet til tro og livssyn:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horingsnotat/id2573051/

Formålet med loven er å samle tre nåværende lover i én: Kirkeloven, Lov om trudomssamfunn og ymist anna og Lov om tilskott til livssynssamfunn. Det er også et mål å lage en helhetlig politikk på området og å følge opp forslagene fra utredningen Det livssynsåpne samfunn, NOU 2013:1, også kjent som Stålsett-utvalget. Stikkord her er aktivt støttende livssynspolitikk, likebehandling og andre fyndord som ikke alltid er så lette å konkretisere.

Det rare er at det ikke foreslås noen endringer i Grunnloven når regjeringen først skal lage en helhetlig politikk. Dermed blir Den Norske Kirke (DNK) stående som «folkekirke» og den skal understøttes av staten. Samtidig foreslås det å særbehandle Den Norske Kirke på nye måter, noe som truer med å underminere formuleringen i Grunnloven om at andre tros- og livssynssamfunn skal understøttes «på samme måte» Det stilles også visse krav til andre tros- og livssynssamfunn som ikke DNK nødvendigvis selv oppfyller. Dette ser ut til å bli en umulig spagat.

Riktig diagnose, feil medisin

Det er bred enighet om at ordningen vi har nå er uakseptabel. Den Norske Kirke får et rammetilskudd, dette deles på antall medlemmer og vi får en sum per medlem som blir grunnlaget for støtten til andre orgnisasjoner. Det får den merkelig følgen at når noen melder seg ut av Den Norske Kirke får DNK like mye i støtte som før samtidig som andre organisasjoner får mer fordi DNK i praksis får mer i støtte per medlem. Grunnen til at det er slik er at støtten til de andre tros-og livssynssamfunnene ikke er tradisjonell statstøtte, det er en kompensasjonsordning for at alle innbyggere må bidra til å finansiere DNK enten de er medlemmer der eller ikke.

Dette kunne vært ryddet opp i på flere måter. Det går an å avskaffe alle særskilte støtteordninger til tros- og livssynssamfunn slik mindretallet i Stålsett-utvalget foreslo. Fremskrittspartiet har foreslått noe lignende, også for Den Norske Kirke. En mindre radikal måte å gjøre det på er å sette et fast kronebeløp per medlem som gjelder alle, inklusive DNK. Da blir det slutt på at utmeldinger fra DNK gir mer støtte til andre tros- og livssynssamfunn.

Regjeringen foreslår ingen av delene. I stedet foreslår de at medlemstallet i Den Norske Kirke ikke lenger skal være utslagsgivende for støtte til andre organisasjoner. Problemet er at det blir en form for særbehandling der Den Norske Kirke i praksis får mer støtte pr medlem og egentlig ikke må rettferdiggjøre støtten med noe som helst. Også på andre områder trekkes det frem at kirkens «særskilte stilling» gjør det naturlig å gi den en viss særbehandling. Samtidig er det bestemte krav til andre tros- og livssynsorganisasjoner og da begynner dette å bli meget tvilsomt. Det ser også ut til å være helt glemt at dagens ordning er en kompensasjonsordning for støtten til Den Norske Kirke.

Hva Den Norske Kirkes virkelige særtrekk består i

I utkastet til ny lov står det en grei definisjon på hva et tros- eller livssynssamfunn er:

«Med tros- og livssynssamfunn menes i denne loven sammenslutninger for felles utøvelse av en religiøs tro eller et sekulært livssyn.»

Samtidig står det hva det ikke er, blant annet organisasjoner som
«har politisk, humanitær, kulturell eller forretningsmessig virksomhet som hovedformål» Denne typen føringer har allerede vært virksomme i noen kjente saker der ulike originale organisasjoner har forsøkt å få status som livssynssamfunn. En lignende problemstilling dukket opp da Humanistforbundet (ikke å forveksle med Human-Etisk Forbund) søkte om medlemskap i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, men ble avvist fordi de ble sett på mer som et dialogforum enn et livssynssamfunn.

Hva skal vi da si om Den Norske Kirke? Er ikke det en organisasjon som primært har en kulturell virksomhet som hovedformål? Det er det vi blir fortalt hver gang noen ønsker å fjerne noen av dens privilegier og påpeker at stadig færre er medlemmer. De forvalter en viktig del av historien og norsk kultur er alltid svaret. Og hvor stor andel av Den Norske Kirke deler egentlig kirkens trosgrunnlag? Det må være 10-20 ganger flere ateister i Den Norske Kirke enn i Human-Etisk Forbund.

Det er selvsagt umulig å granske hjerte og nyrer hos medlemmene i en organisasjon, det vil alltid være noen som ikke lenger er så enige med organisasjonen og ikke har somlet seg til å melde seg ut. Forskjellen er at i Den Norske Kirke er det en målsetning at det skal være slik. Det står i Grunnloven at det skal være en folkekirke. DNK har altså en målsetning om å være en samfunnsaktør som går ut over det religiøse. Nettopp den typen målsetninger som ikke godtas for andre livssynssamfunn. Hvor mange medlemmer deler ikke kirkens trosgrunnlag, men liker å gifte seg der fordi det er tradisjon? Det var også en målsetning i kirkeforliket i 2008 at flest mulig skulle delta i kirkevalgene. Om de som stemte brydde seg om kirkelige spørsmål var tydeligvis underordnet. Da valgdeltagelsen ble lav sådde Senterpartiet tvil om reformen. Sekulære politiske vurderinger er så til de grader til stede i styringen av Den Norske Kirke.

Den Norske Kirke har en 500 år lang tradisjon for å være statens religionsforlvalter. Helt siden reformasjonen har den vært underlagt den verdslige staten. Nå er den eget rettssubjekt, men forutsettes å være folkekirke og deres «særskilte stilling» og rolle som kulturbærere understrekes til det kjedsommelige. Det er denne kirken som skal ha en privilegert stilling, den kirken som på mange måter er mindre kirke enn andre på grunn av sin «særskilte stilling», sin dvaske medlemsmasse og alle sine angivelig viktige kulturelle gjøremål. Ingen andre tros- eller livssynssamfunn kunne søkt støtte på dette grunnlaget. Ikke som livssynsorganisasjon. Det er det store paradokset når regjeringen legger føringer for støtten til tros- og livssynssamfunn. Enhetlig blir det i hvert fall ikke.

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

I skyggen av Luther-jubileet

Publisert 12 måneder siden - 172 visninger

Martin Luther var ikke den eneste på sin tid med vidtrekkende ideer. Blant hans mange samtidige finner vi Niccolo Machiavelli som har gitt oss langt viktigere bidrag enn Luther på en rekke områder.

Skal vi tro Wikipedia er det i år 500 år siden Niccolo Machiavelli skrev sitt mesterverk Discorsi, hans nest mest kjente verk etter Fyrsten. Machiavelli er helt sentral i utviklingen av politisk teori, rasjonell tenkning generelt og våre tanker om demokrati. Derfor ble hans mest kjente bok Fyrsten markert med fynd og klem for noen år siden, men ikke så mye i Norge. Her er vi mest opptatt av Luther, mer enn i hans hjemland Tyskland skal vi tro Vårt Land («Luther-feiringen slår an i Norge», Vårt Land 2. August). Luther får æren både for å tale paven midt imot og for å vært viktig for demokratiets fremvekst. At Machiavelli gjorde noe av det samme og har mye mer å vise til ser ut til å gå de fleste hus forbi.

Det er særlig to ting Machiavelli huskes for: Å ha gått inn for en brutal realpolitikk og for å ha grunnlagt det vitenskapelige studiet av politiske prosesser. De greske filosofene ville gå fra mythos til logos (fra myter til fornuft) i studiet av naturen og mennesket, Machiavelli ville gjøre det samme i studiet av politikk. Det var banebrytende tanker, det vi omtaler som den vitenskapelige revolusjon innen naturvitenskapen var i sin spede begynnelse på hans tid. Det er ganske slående at vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i Klassekampen 5. januar skriver at Luther var viktig for utviklingen av vitenskap fordi han «talte makta midt imot». Han glemmer at Machiavelli gjorde det samme og at han ble rost av empirikeren Francis Bacon for at han så veden slik den var og ikke slik den burde være. Machiavelli er viktigere enn Luther i utviklingen av vitenskapen.

Kynikeren som ble banebrytende republikaner

Mer overraskende for mange er det kanskje at han dukker opp i den politiske historien som en stor demokratiteoretiker. Jeg ble svært overrasket da jeg leste det i en lærebok for mange år siden. Men det er også en viktig del av ideene hans, selv om det er publisert et enormt antall bøker med ulike syn på hvordan teoriene hans skal forstås. De republikanske ideene er temaet for hans nest mest kjente bok Discorsi der han drøfter den romerske republikkens historie. Her trenger vi ikke å spekulere i langsiktige virkninger av en ellers autoritær bevegelse slik tilfellet er med Luther. Machiavelli hadde noen uttalelser om folkestyret som var helt banebrytende for sin tid. Han skrev både at en befolkning nesten alltid visste bedre enn en fyrste, at en fri befolknings ønsker sjelden var til skade for et fritt samfunn og at økende ulikhet var en trussel for et fritt samfunn. I følge Jon Bingen som har oversatt Discorsi og Fyrsten til norsk leverer Machiavelli det første forsvaret for allmen stemmerett i europeisk historie.

Machiavelli er mest kjent for sine kyniske og brutale ideer og det er ikke helt ufortjent. Han har også et meget negativt menneskesyn. Hvordan kunne han da være tilhenger av det vi vil kalle et demokratisk styresett? Svaret hans er like banebrytende som det er enkelt. Det er nettopp på grunn av menneskets slette natur og maktens lunefullhet at vi ikke kan stole på at enkeltpersoner håndterer makten på en god måte. På sett og vis er dette en videreføring av ideene bak det greske demokratiet og den romerske republikken. Men i mellomtiden hadde både gresk og kristen dydsetikk satt sine sterke preg på Europa. Vi ser fortsatt rester av dette i debatter om demokratiet. På grunn av noen omdiskuterte valgresultater dukker spørsmålet opp om velgerne er i stand til å se samfunnets beste. For Machiavelli er dette et ikke-tema. Selvsagt er mennesket egoistisk. Derfor må vi ha maktfordeling så folk ansvarliggjøres og vi må ha en rettsstat. Interessemotsetninger er også bra, det gjør at alle blir hørt og at et samfunn ikke stagnerer. En slik tanke var uhørt på hans tid, den er rimelig moderne.

På noen områder går han atskillig lenger i demokratisk retning enn vi gjør i moderne samfunn. For eksempel mener han forsvaret bør bestå av en bevæpnet befolkning, ikke av en yrkeshær. Da risikerer vi riktignok at befolkningen bruker våpnene sine mot makthaverne. Men hvis det skjer har makthaverne gjort noe galt mener Machiavelli. De kan ikke beskytte seg med festninger og murer, de må beskytte seg med å bygge tillit i befolkningen. Da gjør det ikke noe at folk bærer våpen. Det må tillegges at den våpentekniske utviklingen gjør disse dristige teoriene enda mer problematiske i vår tid.

Den røde tråden: et anti-autoritært menneskesyn

Machiavellis skrifter spriker litt i ulike retninger, i hans mest kjente bok skriver han jo om hvordan en fyrste kan beholde makten med alle midler. Samtidig som han andre steder går inn for maktspredning og folkelig deltakelse i statsstyret. Hvordan henger dette sammen? Det henger kanskje ikke alltid helt sammen, selv om motivene hans for å skrive Fyrsten har vært omstridt i alle år. Og når han går inn for en republikansk styreform er begrunnelsen ofte at det er det mest effektive i krig. Hvorfor han skrev det er det også delte meninger om. Så hvordan kan jeg da hevde at han har et anti-autoritært menneskesyn? Hvis det er noe som går igjen i alt Machiavelli skriver så er det at han ikke spekulerer i hvordan vi skal forbedre menneskenaturen. Han bare nekter å gjøre det. Med tanke på hvor mye elendighet vi har sett og hvor mange autoritære regimer vi har fått når folk skal forbedre menneskenaturen vil jeg si at denne holdningen er anti-autoritær.

Den virkelige religiøse fritenkeren

Machiavelli var mildest talt lite populær i Vatikanet. På Vatikanets liste over forbudte bøker stod visstnok samtlige av Machiavellis bøker, inklusive dikt og skuespill. Jeg vet ikke om noen andre har blitt sett på som en slik trussel. Hans holdninger til religion er også omdiskuterte, men han hadde noen ganske giftige kommentarer om Vatikanet. Machiavelli ønsker ikke å reformere kristendommen, han mener tydeligvis at den er ubrukelig. Han mener at takket være den bruker folk all sin dyd på å utholde uretten i stedet for å hevne den. Følgelig blir verden styrt av onde mennesker.

Det betyr ikke at han avviser all religion. Religion kan være bra for et samfunn mener han. Det bidrar til samhold, mer respekt for loven og ikke minst heltemot i krig. Det siste punktet synes jeg ikke er en god egenskap med religion, men det er unektelig en riktig observasjon at den ofte fungerer slik.

Han er fullstendig kynisk også her. Han mener nemlig at det ikke spiller noen rolle om en religion er sann eller ikke så lenge den har de ønskede effektene på et samfunn. Romernes religion hadde en slik funksjon mente han. Men er han så mye verre enn den gjengse oppfatningen av religion i vår tid? I offentlige diskusjoner om kristendommen handler det ikke bare om hvorvidt den er sann eller ikke, minst like ofte handler det om hvordan den angivelig har hatt en viktig statsbyggende og demokratiserende funksjon. Det er jo slikt vi diskuterer i Luther-jubileet.

Hva vi kan takke Machiavelli for

For å oppsummere har vi i Machiavelli en tenker som ønsker å skille er og bør i politiske spørsmål, noe som fikk enorm betydning. Han begrunnet også hvorfor vi burde ha en demokratisk styreform (som han omtalte som republikk) på tross av menneskelige svakheter. Ja, faktisk på grunn av dem. At han går fra dydsetikk til å si at mennesker fatter best beslutninger i fellesskap er et gedigent skritt i demokratisk retning. Hans analyser av maktens vesen er fortsatt nyttige selv om det er å håpe at folk ikke henter inspirasjon fra de verste av dem. Han er også et bindeledd mellom antikken om den moderne tid, hans drøftinger av hans samtid henger nøye sammen med hans syn på antikken. Og på grunn av hans mangfoldighet og tvetydigheter er han kilde til en rekke diskusjoner om politisk teori. En diskusjon basert på Machiavellis teorier er sjelden bortkastet uansett om deltagerne er tilhengere, mostandere eller noe midt i mellom.

Gå til innlegget

Vår nye forakt for svakhet?

Publisert over 2 år siden - 372 visninger

Mange sier vi må likestille fysiske og psykiske lidelser. Men om de bidrar til det med sine uttalelser og sin politikk er et annet spørsmål.

I dag  kikket jeg i katalogen for årets mammutsalg.  I den brede kategorien ”helse” (alle varianter) var det 6 bøker.  I kategorien ”selvutvikling” var det hele 24 bøker.  Det er fristende å se dette som et symptom på hvordan vi ser på enkelte helsespørsmål.  Spesielt (men ikke bare) det som har å gjøre med psykisk helse: I stedet for å se det som en samfunnsproblem blir ansvaret dyttet over på den enkelte.  Og seriøse medisinske teorier må vike for primitive psykologiseringer. At bokmarkedet blir noe forflatet er en ting, det får mange forskjellige konsekvenser. Men hva så med  holdningene i helsevesenet og ledende  meningsbærere i samfunnet?

 Det ser ut til å være bred enighet om at tilbudet til folk med psykiske problemer i Norge er mangelfullt.  Men hva skal til for å gjøre noe med det?  Det sies ofte at psykiske og fysiske lidelser må likestilles.  Det er jeg helt enig i. Men hva vil det innebære i så fall? Hvis vi ser på tiltak som gjennomføres og ikke gjennomføres og hvordan den offentlige debatten har blitt så tyder det på at denne formuleringen mest hører hjemme i festtalene. Jeg kommer til å vise til en rekke innlegg jeg mener kaster lys over situasjonen. Så la meg med en gang understreke at jeg ikke mener at alle disse debattantene er enig med meg i alt eller at de nødvendigvis er enige med hverandre.

 Lege og redaktør Kaveh Halland Rashidi hadde et interessant innspill om temaet på NRK ytring 23.12.

Overskriften er kanskje i overkant tilspisset og fremtidsoptimismen for forskningen litt spekulativ (men ikke ubegrunnet). Men når vi leser artikkelen som helhet så er det mange gode poenger der. At en psykisk syk person ikke kan ta seg sammen noe mer enn de som lider av hjerteinfarkt. Og at årsakene til helseproblemene kan være mange og være noe som pasienten ikke rår over. Og det fysiske og psykiske henger sammen. Akkurat slik vi ser på mange andre helseproblemer.

 Det kom et ganske krast motinnlegg fra psykolog Gunnar Gjermundsen og lege  Knut Ørnes, stipendiat ved Senter for medisinsk etikk.

 De skriver blant annet: ”Problemet er at psykiske vansker oppstår ikke i et vakum. De oppstår i en sosial, kulturell og samfunnsmessig kontekst som er med på å forårsake og opprettholde problemet"

 I utgangspunktet kan jeg slutte meg til dette også. Rashidi tar kanskje litt lett på disse spørsmålene selv om han (indirekte) berører dem.  Men psykososiale forhold spiller inn. Menn og kvinner rammes på ulike måter, de som tjener lite rammes oftere av enkelte sykdommer enn de som tjener mye. Men igjen: Det er vel akkurat som med fysiske sykdommer? Selv om kreft ”oppstår” på ulike steder i kroppen kan årsakene være sammensatte.  Og selv om vi må prøve å unngå kreftfremkallende stoffer i maten så er det en ganske annen ting enn hvordan vi behandler sykdommen når den oppstår.  Igjen ser vi at ting som er svært enkle å forstå i somatikken blir mystifisert i psykiatrien. Og de samfunnsproblemene Gjermundsen og Ørnes peker på kan forårsake flere typer helseproblemer: Kroppspress, ensomhet, stress og overbelastning.  Så jeg synes Rashidis påstand om vi må se psykisk og psykisk helse som to sider av samme sak står seg godt.

Men de nevnte sitatene er ikke de mest problematiske i artikkelen. Gjermundsen og Ørnes skriver også at Rashidis tilnærming er passiviserende. Og skriver: ”Litt forenklet: hvis vi kan skylde på en tilstand i hjernen så trenger vi ikke å skylde på oss selv”.

 Og her ligger vel hunden begravet. Den moralistiske undertonen som Rashidi ville til livs og som gjør det mulig at vi tolererer den miserable behandlingen mange psykiatriske pasienter får i dag.  Ville vi sagt til noen med hjerteproblemer at å gi dem medisiner fraskriver dem ansvar? Enten det nå stemmer eller ikke? Eller til en som har brekt beinet at hvis vi gipser det hver gang det brekker så vil folk bli mer uforsiktige?  Neppe. Men innenfor psykiatrien er det fritt frem for denne typen mystifiseringer og moraliseringer. Ikke rart det står så dårlig til som det gjør.    

Og som Rashidi skriver: Selv om problemet kan defineres som fysisk betyr ikke det at det ikke kan jobbes med det psykiske. Et godt eksempel er autisme. Det regnes som en nevrologisk tilstand, men de som lider av det kan pådra seg psykiske tilleggsplager. Og den foreslåtte behandlingen for autisme er ulike former for tilrettelegging og tilpassing. Den kan ikke kureres med den kunnskapen vi har nå. For ikke å snake om en type lidelser vi knapt snakker om selv om de er vanlige: personlighetsforstyrrelser. Der kan årsakene være mer sammensatte, men hvis jeg ikke er helt feilinformert tror man at biologi spiller inn.  Men det viktigste er også her er at det er vanskelig å bli helt kvitt plagene. Man må forsøke å leve med det best mulig. Og det kan komme tilleggsplager. Men så vidt jeg vet finnes det ikke medisiner mot personlighetsforstyrrelser.  Så har vi andre lidelser der medisiner er en naturlig del av behandlingen.  Kort fortalt: Det kryr av eksempler der begrenset ”endringsorientert” samtaleterapi bare gjør ting verre.

Og når det gjelder blindhet for sosiale faktorer så kan det se ut som det er psykologene og ikke nevrologene som bør gå i seg selv.  Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har skrevet en bok som heter ”Det er innover vi må gå”.  Han skriver om mange nye trender på psykologifeltet: mindfullness, kognitiv terapi, selvhjelpsbøker m.m. Og han påstår interessant nok at selv om noen av disse teknikkene kan virke så er de allikevel betenkelige fordi de ser bort fra de større sammenhengene. Vi får en individualisering av samfunnsproblemer. Og selvrealisering blir en kjerneverdi i samfunnet.

 Boken ble anmeldt i Tidsskrift for den norske legeforening.

 Hvis jeg leser anmelderen riktig mener han at Madsen ikke er kritisk nok.  Og at mange av metodene ikke fungerer særlig  bra. Men han skriver til slutt:

 ”Disse svakhetene ved selvhjelpens kunnskapsgrunnlag reiser til fulle spørsmålet om myndighetenes store økonomiske satsing på selvhjelp har det nødvendige empiriske belegg. Har du selv eller dine pasienter tenkt å bruke penger på slik form for selvhjelp, bør du unne deg den selvhjelpen det er å lese denne boken først"

 Myndighetenes satsing på selvhjelp ja. Det brer om seg både med kognitiv terapi (med og uten anførselstegn), mindfullness og annet. Jeg nevnte selvutviklingsbøker over. I butikkhyllene kan det være vanskelig å skille disse fra de mer ”seriøse”  bøkene om psykologi. Faktisk er klokketroen på slike metoder så stor at vellykkede avdelinger som driver med noe annet risikerer å bli lagt ned.

Nedleggelsen av en traumeenhet ble møtt med fortvilelse

En enhet med bemerkelsesverdige resultater legges ned

Det er jo interessant hvordan vi blir tutet ørene fulle med hvor uovertruffen den kognitive terapien er. Og så er den en avdeling som er frekke nok til å ha suksess med en annen behandlingsvariant.  For svært vanskeligstilte pasienter. Og så blir den lagt ned.

 Med en slik politikk er det jo svært beleilig med en ideologisk overbygning som dytter alt ansvaret over på pasienten selv og nærmest har  som mål å se minst mulig av omfanget. Den kognitive terapien er ikke ny og den var et nyttig tilskudd til psykologien i sin tid. Men nå har den nesten blitt en statsreligion, ofte i forflatet form.  Pasienter som krever elementære pasient- eller brukerrettigheter kan bli fortalt at de er vanskelige eller ”gjør seg til offer”. Det blir satt likhetstrekk mellom sykdommen og symptomene (”uhensiktsmessige tanker”) og åpenhet har blitt en farse der alle kan gå rundt og ha frimodige meninger om andres helseproblemer. ”Vi kan alle ha en dårlig dag”.

 Det har gått så langt at brukerorganisasjonen Mental Helse har slengt seg på denne bagatelliseringen av psykiske sykdommer. Mental Helse fikk skrive forordet til den nye folkehelsemeldingen:

 Likestille influensa og depresjon?  Jeg tror de fleste ville foretrukket influensa. Og det som skrives om ”normalisering” ser også lite gjennomtenkt ut. Hvis vi rammes av alvorlig sykdom så vil vi vel at det ikke blir sett på som en hverdagsting? Og hvis omgivelsene skal forstå at dette faktisk er helseproblemer så må vi iblant ty til ”knusktørr” terminologi. For å markere at det er forskjell på psykisk sykdom og å ”ha en dårlig dag”. På samme måte som tung pust kan skyldes en tung anstrengelse eller et underliggende helseproblem. De to tingene må aldri sidestilles! ”Vi har alle en mental helse” liker denne organisasjonen å si. Det er jo åpenbart riktig, men ikke til mye hjelp.  Vi kan like gjerne si at vi ”alle har en helse” og det gjør ikke folk mye klokere når noen blir syke. For ordens skyld: Det jeg skriver her gjelder bare organisasjonen Mental Helse. Det finnes andre brukerorganisasjoner på dette feltet også, jeg tenker ikke på dem.

Og for å vende tilbake til de to kronikkene på NRK ytring: I dette forordet til folkehelsemeldingen nevnes verken de fysiske sidene ved psykisk sykdom eller de større samfunnsmessige utviklingstrekkene. Det hele reduseres til hverdagsprat. Riktignok kan jeg støtte målsetningen om at vi bør bli flinkere til å snakke om vanskelige temaer. Men "bedre" er ikke automatisk det samme som "mer". Og det er faktisk forskjell på vanskelige følelser og regelrett sykdom. Hvis vi skal ha åpenhet om sykdom så må det først kalles det.

 Det er ut til å være lang vei til likestilling mellom psykiske og fysiske helseproblemer. Og de som sier de vil bidra til det gjør ofte det stikk motsatte. I mellomtiden må de som sliter og deres pårørende betale en meget høy pris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Vårt Lands agenda
av
Egil Olaussen
rundt 5 timer siden / 65 visninger
0 kommentarer
Vårt Land og politikken
av
Alf Gjøsund
rundt 7 timer siden / 1213 visninger
3 kommentarer
Skudd for baugen
av
Odvar Omland
rundt 10 timer siden / 117 visninger
1 kommentarer
Bollestad blander kortene
av
Berit Austveg
rundt 10 timer siden / 299 visninger
1 kommentarer
Gud, - "den vannmektige"?
av
Oddvar Haugland
rundt 13 timer siden / 99 visninger
0 kommentarer
Den store glemselen
av
Lars Gilberg
rundt 15 timer siden / 453 visninger
2 kommentarer
Ulikhetens pris
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 80 visninger
0 kommentarer
Utidig innblanding
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 720 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Kristen politikk i et sekularisert demokrati
1 minutt siden / 776 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
4 minutter siden / 1649 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Personlig åpenbaring
16 minutter siden / 1854 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Personlig åpenbaring
21 minutter siden / 1854 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Personlig åpenbaring
31 minutter siden / 1854 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1854 visninger
Reidar Holtet kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
rundt 1 time siden / 363 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1854 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 1 time siden / 1649 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1854 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1854 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 1 time siden / 1213 visninger
Les flere