Roger Christensen

Alder:
  RSS

Om Roger

Følgere

Norges machiavelliske religionspolitikk

Publisert 7 måneder siden

Norsk religionspolitikk har, antagelig utilsiktet, fått noen machiavelliske kvaliteter vi ellers ikke ser på som sympatiske. Det ser ut som sannhet har blitt irrelevant. Men Machiavelli advarer også mot at religion kan gjøre skade under gitte omstendigheter.

Alle fyrster og ledere av republikker bør fortsette å understøtte troen, selv om de selv ikke anser den som sann. Niccolo Machiavelli, Discorsi, bok 1, kapittel XII. Oversatt av Jon Bingen, Vidarforlaget.

Sitatet er klassisk Machiavelli, det spiller ingen rolle om noe er sant eller ikke så lenge det har en positiv funksjon i samfunnet. Han skriver andre steder at om folk ikke følger loven så kanskje de følger religionen og at religion er bra for folks stridslyst i krig. Det betyr ikke at Machiavellis syn på religion kun er relevant for autoritære stater. Hans fremste mål var politisk stabilitet og han mente republikker med stor folkelig deltakelse i statsstyret kunne være mer velegnet for dette formålet enn fyrstedømmer. Derfor er det ingen mangel i Machiavellis skrifter på sitater som er svært demokratiske for sin tid.

Faktisk er det i dannelsen av et sivilt samfunn med gode institusjoner Machiavelli mener religionen spilte en så viktig rolle for romerne. Etter tradisjonen ble Roma grunnlagt av Romulus, en svært brutal figur. Men etter krigene trengtes mykere sider og da var den andre keiseren Numa mer velegnet som forbilde. Han var den gudfryktige og mykere figuren. Det er ikke sikkert noen av dem faktisk har eksistert, men det spiller jo ingen rolle i Machiavellis verden.

Også i Norge har religion spilt en rå maktpolitisk rolle, som pådriver og motivator for krig og konflikt. Denne machiavelliske siden er vel knapt omstridt. Men også i moderne tid ser vi at religionen sies å ha så positive sider at det visstnok er nyttig å støtte opp under den enten den stemmer eller ikke. Stadig færre nordmenn er kristne. Allikevel er det en uttalt målsetning å støtte opp om Den norske kirke. Hvorfor? Kristendommen er visstnok en så viktig del av vår kulturarv. Til alt overmål grunnlaget for hele samfunnet, demokratiet og moralen. Derfor må vi aldri glemme den selv om den ikke er sann. Om denne analysen av religionens rolle stemmer eller ikke er en helt annen diskusjon, men argumentasjonen er fullstendig machiavellisk. Dessuten har kirken visstnok en viktig rolle å spille i folks liv og kan være et lim i lokalsamfunnet osv. Nok en gang helt instrumentelle målsetninger som ikke har noe med tradisjonelle religiøse verdier å gjøre.

Vi har også fått utredninger som Stålsett-utvalget som ønsker en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Utvalgets flertall mener at religiøse samfunn i sin alminnelighet fremmer både fellesskap og integrering. Derfor må de støttes aktivt og få en fremtredende plass i samfunnet selv om de forfekter gjensidig utelukkende svar på eksistensielle spørsmål. Men det er forskjell på religion og religion. For å få denne svært gunstige støtten må de ikke være for diskriminerende, for antidemokratiske osv. Siden de fleste religioner har diskriminerende og antidemokratiske elementer i seg har vi her et dobbeltspill av machiavelliske dimensjoner. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) lanserer det de kaller «uenighetens fellesskap» der også Human-Etisk Forbund er med. At religion og livssyn også kan være en kilde til splittelse er tydeligvis helt glemt.

Machiavelli sier også at det kan være en fordel for politikere å fremstå som religiøse og ærlige. Det vil selvsagt være lettere dersom de faktisk er religiøse og ærlige, men det viktigste er at de fremstår slik. Jeg skal ikke beskylde noen for å være uærlige. Men selv om politikerne er ærlige er det påfallende hvor mye mer de snakker om religion enn tidligere. Det ville vært påfallende om det ikke var innslag av opportunisme i dette. 

Allikevel spørs det om ikke politikerne burde tatt til seg flere av Machiavellis innsikter. Han skriver om hvordan religion kan skape splittelse, ikke minst Den katolske kirke i Italia. Han er også sterkt kritisk til en korrupt kirke som helt har glemt sine idealer. Den norske kirke har gått farlig langt den veien, de er mest opptatt av å være «kulturbærere» og tviholder på medlemmer så godt de kan, selv om stadig færre av dem deler kirkens grunnsyn. Denne formen for korrumpering kan være farlig for hele samfunnet mener Machiavelli. Da må institusjonene bygges på annet grunnlag.







Gå til innlegget

Fra Den hellige ånd til kunstig åndedrett

Publisert 11 måneder siden

Når vi leser den nye veilederen om skolegudstjenester er det påfallende at Den norske kirke ikke er nevnt en eneste gang selv om det er der gudstjenestene skjer. Det er kanskje en grunn til det.

Etter et kompromiss på Stortinget tidligere i år har Utdanningsdirektoratet laget en ny veileder for skolegudstjenester:

https://www.udir.no/regelverk-og-tilsyn/skole-og-opplaring/saksbehandling/skolegudstjenester/

Det er ikke lett å rettferdiggjøre skolegudstjenester i vår tid. Det ser ut som måten det gjøres på er å underslå at Den norske kirke er en kirke. For eksempel heter det seg at skolegudstjenestene ikke skal være en del av KRLE-faget. Det blir litt som å si at en klasse får gå på teater hvis det ikke er en del av norskundervisningen eller kan gå på Naturhistorisk Museum dersom det ikke er en del av naturfagundervisningen.

Hvorfor skal vi da ha disse gudstjenestene? Med henvisning til en overordnet formålsparagraf slår direktoratet fast at skolen skal gi elevene innsikt i norsk kultur og kulturell forankring. Det er dog ikke viktigere enn at elever kan få fritak dersom skolegudstjenester er i strid med deres livssyn. Dessuten gjelder ikke loven for religiøse friskoler. Er det ikke så viktig for elevene der å få kulturell forankring?  

Formuleringen om religiøse friskoler peker ut elefanten i rommet. Ser man for seg at disse skal gå mindre eller mer til gudstjeneste enn andre skoler? Det vet jeg ikke. Men det er en viss sjanse for at de går i andre gudshus enn Den norske kirke. Men alt dette er underforstått, Den norske kirke er faktisk ikke nevnt med et ord i hele veilederen. Jeg vet ikke hvor godt denne nye veilederen kommer til å stå seg i eventuelle rettslige prøvinger eller hvordan den vil bli fortolket i ulike kommuner. Men hvis det hadde stått at det er lange tradisjoner for gudstjenester i Den norske kirke ville en del formuleringer straks sett litt mer giftige ut. Vi har ikke 1000 års tradisjon med Den norske kirke. I 500 år var vi katolikker og reformasjonen ble tvangsinnført av danskekongen. I nyere tid har vi fått flere ateister, sterkere frikirker og flere medlemmer av andre verdensreligioner. Dessuten har samenes religion og ulike former for folketro lange tradisjoner.

Alt dette må underslås for å rettferdiggjøre at elevene skal være del av gudstjenester på litt suspekte premisser. Det er også helt i tråd med Den norske kirkes nye selvforståelse. Tidligere var kirkens maktgrunnlag at de skulle forkynne evangeliet og gi svar på de store spørsmålene i tilværelsen. Nå rettferdiggjør de sin maktstilling med at de har vært til stede i et lite hjørne av verden i 1000 år (selv om det i virkeligheten bare er 500). En stort større ideologisk helomvending skal vi lete lenge etter. Fra en del av en verdensomspennende kirke til et underbruk av det danske hoffet til Den norske kirke og til slutt bare Den norske med varierende grad av kirke. Eller folkekirke som det heter nå for tiden, slik at de som ikke vil være med der blir litt mindre folk enn andre. 

Skolegudstjenester er altså ikke undervisning, de kan ikke være obligatorisk forkynnelse og det må ikke sies høyt hvilken kirke de skjer i. Det er en vagt definert kulturformidling. La oss bare kalle det politisk hestehandel og et forsøk på å stappe flest mulig ikke-troende inn i en kirke som ikke lenger ønsker å eksistere på religiøse premisser. Det er åpenbart at ingen kan tvinges inn, i stedet gjelder det å lure dem inn. Det er enklest med små barn når de voksne i stadig større grad velger bort Den norske kirke.

Gå til innlegget

Forskjellen mellom Trump og Nixon

Publisert over 1 år siden

Donald Trump slutter aldri å overraske negativt, men risikerer vi allikevel at han til slutt blir avsatt for noe han ikke har gjort? Og hva blir konsekvensene av det i så fall? Hensikten helliger ikke middelet og hans motstandere er ikke nødvendigvis noen helgener.

Det går sjelden en dag, for ikke å snakke om en uke, uten at USAs president Donald Trump sjokkerer store deler av USA og resten av verden. Noen ganger handler det om regelrett uskikkethet, andre ganger om helt ekstreme holdninger. Bare fra de siste få ukene har vi uttalelsen om "shithole countries" og en påstand om at han betalte en pornostjerne for å holde tett om et forhold. Etterforskningen av Russlands innblanding i valgkampen fortsetter og i kjølvannet av den har flere av Trumps medarbeidere blitt siktet, dog ikke direkte for manipulering av valget. Spørsmålet er om Trump kan bil avsatt gjennom riksrett før neste presidentvalg. Det ville antagelig skjedd med Richard Nixon hvis han ikke hadde gått av frivillig etter Watergate. Jeg skal være litt forsiktig med å forskuttere resultatet av pågående etterforskninger, men det er en forskjell folk ser ut til å overse fullstendig.

Spesialetterforsker Robert Mueller og hans team forsøker å finne omfanget av russisk innblanding i valget og hvilke amerikanere de eventuelt fikk hjelp av. De må altså først finne ut hvilke forbrytelser som eventuelt er begått. Det var ganske annerledes med Watergate. 5 personer ble tatt på fersk gjerning under et innbrudd og etterforskningen viste ganske fort at den hendelsen ikke var noe isolert tilfelle. Da var spørsmålet om kunnskapen om dette strakk seg helt til Det hvite hus og i så fall hvor høyt opp. Men det var ikke minste tvil om at ugjerninger var begått. 

Hvilke ugjerninger er det egentilg Mueller forsøker å komme til bunns i? At de ikke vet det på forhånd er helt naturlig i denne saken. Men det er helt klare forskjeller fra Watergate. Flere personer har blitt siktet, men det har ikke hatt direkte med valget å gjøre. Det har handlet om betaling fra Ukrainas tidligere president og manglende rapoortering av dette, skatteunndragelser og den famøse telefonsamtalen mellom påtroppende sikkerhetsrådgiver Flynn og den russiske ambassadøren, noe han løy om. Det siste er vel det mest alvorlige og kan Trump kobles til dette kan det bli problemer. Men det vet vi altså ikke ennå. Det er mulig Trumps valkampsjef Manafort har hatt noen møter med russiske agenter han ikke burde hatt, men foreløpig er han bare siktet for å ha løyet om det, ikke for å ha gjort noe forbrytersk i møtet. Det kan ligge noe eksplosivt for Trump her, men vi vet ikke. Og hvis det gjorde det, burde ikke det kommet frem nå? 

Det nøyaktige omfanget av russisk innblanding i valget er litt uklart. Så vidt jeg vet er de ikke mistenkt for å ha manipulert resultatet. Vi har hackingen av demokratenes partikontor og forsøk på å påvirke amerikanske velgere gjennom sosiale medier. Men trengte de Trump for å gjøre dette? Har vi egentilg sett noe belegg for at han har noe med dette å gjøre? Nettstedet Politico har dekket dette nøye og de er ikke nådige mot Trump. Men en av deres ledende journalister sa på podcasten Nerdcast at han ikke hadde sett noe klart belegg for at Trump faktisk hadde konspirert med russerne for å stjele valget.

Da Bill Clinton ble stilt for riksrett var det for å ha løyet, ikke for å ha utnyttet sin stilling til å ha sex med en ung kvinne. Den saken hadde kanskje forløpt annerledes idag. Men sannheten kom uansett for en dag. Det som engster meg er at folk er så overbevist om Trumps skyld at de slår seg til ro med en dom om mened selv om det ikke er klart om det har vært noen forbrytelse å dekke over. The cover-up is worse than the crime som det heter. Men vi skal være forsiktige med å bruke slike munnhell ukritisk. 

Enten han er skyldig eller ikke vil det få skumle følger dersom Trump blir avsatt for å ha konspirert med russerne for å ha stjålet valget. Visepresident Pence er også en svært tvilsom type og det vil bli sterke antirussiske stemninger. Presidenten vil ikke lenger ha som målsetning å dempe motsetningene til Russland. Nå har ikke Trump hatt mye hell med dette, men det vil bli mye verre hvis det politiske establishmentet skal få kjøre sin agenda mot Russland styrket av en anklage om at Russland blandet seg inn i presidentvalget.

Det er også verdt å merke seg at demokratene er fullstendig skruppelløse i dette. Noen har rettet en anklagende pekefinger mot Jill Stein, en tredjekandidat som "stjal" stemmer fra Clinton. Hun har også snakket med russere, dog ikke i skjul så vidt vi vet. Chelsea Manning ønsker å stile som kandidat til Senatet. Men siden hun var kilden bak Wikileaks blir hun også sett på som russisk medløper av flere. Det er også en smule rart å se folk i underholdningsbransjen ukritisk sluke påstander om at presidenten er russisk agent. Det er den typen påstander og xenofobi de med rette har gjort narr av gjennom årene. Men da har det ofte vært republikanerne som har stått for det. Når demokratene gjør det harsellerer ikke komikerne over det, de støtter opp om det. Det er lett å se for seg en situasjon der Bernie Sanders som president forsøkte å skape et bedre forhold til Russland og repbublikanerne hadde stemplet ham som en landssviker. Det ville ikke Hollywood tatt nådig opp, det burde de heller ikke. Men når rollene er omvendt er de med på heksejakten. Noen av Trumps kritikere har i fullt alvor støttet opp om Oprah Winfrey som president, det sier litt om seriøsiteten deres.

 Vet vi forøvrig om etterforsker Robert Mueller er uavhengig? Han er tidligere FBI-sjef og noe av det omstridte Trump gjorde var å sparke FBI-sjefen.

Det må settes inn en stor innsats for å begrense skadene av Trumps presidentperiode. Kanskje har han gjort eller kommer til å gjøre noe som gjør det aktuelt å reise riksrettssak. Men det bør være basert på fakta, ikke en ukritisk heksejakt. Å feilaktig avsette ham for å være utenlandsk agent vil være meget farlig. Og det vi vet så langt tyder ikke på vi har å gjøre med en kriminell virksomhet på nivå med det vi så under Watergate. 

Gå til innlegget

Regjeringen har laget utkast til ny livssynslov der de foreslår at Den Norske Kirke skal få en mer privilegert stilling. Samtidig oppfyller ikke kirken noen elementære krav som stilles til andre tros- og livssynssamfunn.

Regjeringen har sendt ut på høring forslag til ny livssynslov og drøftinger rundt ulike temaer knyttet til tro og livssyn:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horingsnotat/id2573051/

Formålet med loven er å samle tre nåværende lover i én: Kirkeloven, Lov om trudomssamfunn og ymist anna og Lov om tilskott til livssynssamfunn. Det er også et mål å lage en helhetlig politikk på området og å følge opp forslagene fra utredningen Det livssynsåpne samfunn, NOU 2013:1, også kjent som Stålsett-utvalget. Stikkord her er aktivt støttende livssynspolitikk, likebehandling og andre fyndord som ikke alltid er så lette å konkretisere.

Det rare er at det ikke foreslås noen endringer i Grunnloven når regjeringen først skal lage en helhetlig politikk. Dermed blir Den Norske Kirke (DNK) stående som «folkekirke» og den skal understøttes av staten. Samtidig foreslås det å særbehandle Den Norske Kirke på nye måter, noe som truer med å underminere formuleringen i Grunnloven om at andre tros- og livssynssamfunn skal understøttes «på samme måte» Det stilles også visse krav til andre tros- og livssynssamfunn som ikke DNK nødvendigvis selv oppfyller. Dette ser ut til å bli en umulig spagat.

Riktig diagnose, feil medisin

Det er bred enighet om at ordningen vi har nå er uakseptabel. Den Norske Kirke får et rammetilskudd, dette deles på antall medlemmer og vi får en sum per medlem som blir grunnlaget for støtten til andre orgnisasjoner. Det får den merkelig følgen at når noen melder seg ut av Den Norske Kirke får DNK like mye i støtte som før samtidig som andre organisasjoner får mer fordi DNK i praksis får mer i støtte per medlem. Grunnen til at det er slik er at støtten til de andre tros-og livssynssamfunnene ikke er tradisjonell statstøtte, det er en kompensasjonsordning for at alle innbyggere må bidra til å finansiere DNK enten de er medlemmer der eller ikke.

Dette kunne vært ryddet opp i på flere måter. Det går an å avskaffe alle særskilte støtteordninger til tros- og livssynssamfunn slik mindretallet i Stålsett-utvalget foreslo. Fremskrittspartiet har foreslått noe lignende, også for Den Norske Kirke. En mindre radikal måte å gjøre det på er å sette et fast kronebeløp per medlem som gjelder alle, inklusive DNK. Da blir det slutt på at utmeldinger fra DNK gir mer støtte til andre tros- og livssynssamfunn.

Regjeringen foreslår ingen av delene. I stedet foreslår de at medlemstallet i Den Norske Kirke ikke lenger skal være utslagsgivende for støtte til andre organisasjoner. Problemet er at det blir en form for særbehandling der Den Norske Kirke i praksis får mer støtte pr medlem og egentlig ikke må rettferdiggjøre støtten med noe som helst. Også på andre områder trekkes det frem at kirkens «særskilte stilling» gjør det naturlig å gi den en viss særbehandling. Samtidig er det bestemte krav til andre tros- og livssynsorganisasjoner og da begynner dette å bli meget tvilsomt. Det ser også ut til å være helt glemt at dagens ordning er en kompensasjonsordning for støtten til Den Norske Kirke.

Hva Den Norske Kirkes virkelige særtrekk består i

I utkastet til ny lov står det en grei definisjon på hva et tros- eller livssynssamfunn er:

«Med tros- og livssynssamfunn menes i denne loven sammenslutninger for felles utøvelse av en religiøs tro eller et sekulært livssyn.»

Samtidig står det hva det ikke er, blant annet organisasjoner som
«har politisk, humanitær, kulturell eller forretningsmessig virksomhet som hovedformål» Denne typen føringer har allerede vært virksomme i noen kjente saker der ulike originale organisasjoner har forsøkt å få status som livssynssamfunn. En lignende problemstilling dukket opp da Humanistforbundet (ikke å forveksle med Human-Etisk Forbund) søkte om medlemskap i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, men ble avvist fordi de ble sett på mer som et dialogforum enn et livssynssamfunn.

Hva skal vi da si om Den Norske Kirke? Er ikke det en organisasjon som primært har en kulturell virksomhet som hovedformål? Det er det vi blir fortalt hver gang noen ønsker å fjerne noen av dens privilegier og påpeker at stadig færre er medlemmer. De forvalter en viktig del av historien og norsk kultur er alltid svaret. Og hvor stor andel av Den Norske Kirke deler egentlig kirkens trosgrunnlag? Det må være 10-20 ganger flere ateister i Den Norske Kirke enn i Human-Etisk Forbund.

Det er selvsagt umulig å granske hjerte og nyrer hos medlemmene i en organisasjon, det vil alltid være noen som ikke lenger er så enige med organisasjonen og ikke har somlet seg til å melde seg ut. Forskjellen er at i Den Norske Kirke er det en målsetning at det skal være slik. Det står i Grunnloven at det skal være en folkekirke. DNK har altså en målsetning om å være en samfunnsaktør som går ut over det religiøse. Nettopp den typen målsetninger som ikke godtas for andre livssynssamfunn. Hvor mange medlemmer deler ikke kirkens trosgrunnlag, men liker å gifte seg der fordi det er tradisjon? Det var også en målsetning i kirkeforliket i 2008 at flest mulig skulle delta i kirkevalgene. Om de som stemte brydde seg om kirkelige spørsmål var tydeligvis underordnet. Da valgdeltagelsen ble lav sådde Senterpartiet tvil om reformen. Sekulære politiske vurderinger er så til de grader til stede i styringen av Den Norske Kirke.

Den Norske Kirke har en 500 år lang tradisjon for å være statens religionsforlvalter. Helt siden reformasjonen har den vært underlagt den verdslige staten. Nå er den eget rettssubjekt, men forutsettes å være folkekirke og deres «særskilte stilling» og rolle som kulturbærere understrekes til det kjedsommelige. Det er denne kirken som skal ha en privilegert stilling, den kirken som på mange måter er mindre kirke enn andre på grunn av sin «særskilte stilling», sin dvaske medlemsmasse og alle sine angivelig viktige kulturelle gjøremål. Ingen andre tros- eller livssynssamfunn kunne søkt støtte på dette grunnlaget. Ikke som livssynsorganisasjon. Det er det store paradokset når regjeringen legger føringer for støtten til tros- og livssynssamfunn. Enhetlig blir det i hvert fall ikke.

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

I skyggen av Luther-jubileet

Publisert nesten 2 år siden

Martin Luther var ikke den eneste på sin tid med vidtrekkende ideer. Blant hans mange samtidige finner vi Niccolo Machiavelli som har gitt oss langt viktigere bidrag enn Luther på en rekke områder.

Skal vi tro Wikipedia er det i år 500 år siden Niccolo Machiavelli skrev sitt mesterverk Discorsi, hans nest mest kjente verk etter Fyrsten. Machiavelli er helt sentral i utviklingen av politisk teori, rasjonell tenkning generelt og våre tanker om demokrati. Derfor ble hans mest kjente bok Fyrsten markert med fynd og klem for noen år siden, men ikke så mye i Norge. Her er vi mest opptatt av Luther, mer enn i hans hjemland Tyskland skal vi tro Vårt Land («Luther-feiringen slår an i Norge», Vårt Land 2. August). Luther får æren både for å tale paven midt imot og for å vært viktig for demokratiets fremvekst. At Machiavelli gjorde noe av det samme og har mye mer å vise til ser ut til å gå de fleste hus forbi.

Det er særlig to ting Machiavelli huskes for: Å ha gått inn for en brutal realpolitikk og for å ha grunnlagt det vitenskapelige studiet av politiske prosesser. De greske filosofene ville gå fra mythos til logos (fra myter til fornuft) i studiet av naturen og mennesket, Machiavelli ville gjøre det samme i studiet av politikk. Det var banebrytende tanker, det vi omtaler som den vitenskapelige revolusjon innen naturvitenskapen var i sin spede begynnelse på hans tid. Det er ganske slående at vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i Klassekampen 5. januar skriver at Luther var viktig for utviklingen av vitenskap fordi han «talte makta midt imot». Han glemmer at Machiavelli gjorde det samme og at han ble rost av empirikeren Francis Bacon for at han så veden slik den var og ikke slik den burde være. Machiavelli er viktigere enn Luther i utviklingen av vitenskapen.

Kynikeren som ble banebrytende republikaner

Mer overraskende for mange er det kanskje at han dukker opp i den politiske historien som en stor demokratiteoretiker. Jeg ble svært overrasket da jeg leste det i en lærebok for mange år siden. Men det er også en viktig del av ideene hans, selv om det er publisert et enormt antall bøker med ulike syn på hvordan teoriene hans skal forstås. De republikanske ideene er temaet for hans nest mest kjente bok Discorsi der han drøfter den romerske republikkens historie. Her trenger vi ikke å spekulere i langsiktige virkninger av en ellers autoritær bevegelse slik tilfellet er med Luther. Machiavelli hadde noen uttalelser om folkestyret som var helt banebrytende for sin tid. Han skrev både at en befolkning nesten alltid visste bedre enn en fyrste, at en fri befolknings ønsker sjelden var til skade for et fritt samfunn og at økende ulikhet var en trussel for et fritt samfunn. I følge Jon Bingen som har oversatt Discorsi og Fyrsten til norsk leverer Machiavelli det første forsvaret for allmen stemmerett i europeisk historie.

Machiavelli er mest kjent for sine kyniske og brutale ideer og det er ikke helt ufortjent. Han har også et meget negativt menneskesyn. Hvordan kunne han da være tilhenger av det vi vil kalle et demokratisk styresett? Svaret hans er like banebrytende som det er enkelt. Det er nettopp på grunn av menneskets slette natur og maktens lunefullhet at vi ikke kan stole på at enkeltpersoner håndterer makten på en god måte. På sett og vis er dette en videreføring av ideene bak det greske demokratiet og den romerske republikken. Men i mellomtiden hadde både gresk og kristen dydsetikk satt sine sterke preg på Europa. Vi ser fortsatt rester av dette i debatter om demokratiet. På grunn av noen omdiskuterte valgresultater dukker spørsmålet opp om velgerne er i stand til å se samfunnets beste. For Machiavelli er dette et ikke-tema. Selvsagt er mennesket egoistisk. Derfor må vi ha maktfordeling så folk ansvarliggjøres og vi må ha en rettsstat. Interessemotsetninger er også bra, det gjør at alle blir hørt og at et samfunn ikke stagnerer. En slik tanke var uhørt på hans tid, den er rimelig moderne.

På noen områder går han atskillig lenger i demokratisk retning enn vi gjør i moderne samfunn. For eksempel mener han forsvaret bør bestå av en bevæpnet befolkning, ikke av en yrkeshær. Da risikerer vi riktignok at befolkningen bruker våpnene sine mot makthaverne. Men hvis det skjer har makthaverne gjort noe galt mener Machiavelli. De kan ikke beskytte seg med festninger og murer, de må beskytte seg med å bygge tillit i befolkningen. Da gjør det ikke noe at folk bærer våpen. Det må tillegges at den våpentekniske utviklingen gjør disse dristige teoriene enda mer problematiske i vår tid.

Den røde tråden: et anti-autoritært menneskesyn

Machiavellis skrifter spriker litt i ulike retninger, i hans mest kjente bok skriver han jo om hvordan en fyrste kan beholde makten med alle midler. Samtidig som han andre steder går inn for maktspredning og folkelig deltakelse i statsstyret. Hvordan henger dette sammen? Det henger kanskje ikke alltid helt sammen, selv om motivene hans for å skrive Fyrsten har vært omstridt i alle år. Og når han går inn for en republikansk styreform er begrunnelsen ofte at det er det mest effektive i krig. Hvorfor han skrev det er det også delte meninger om. Så hvordan kan jeg da hevde at han har et anti-autoritært menneskesyn? Hvis det er noe som går igjen i alt Machiavelli skriver så er det at han ikke spekulerer i hvordan vi skal forbedre menneskenaturen. Han bare nekter å gjøre det. Med tanke på hvor mye elendighet vi har sett og hvor mange autoritære regimer vi har fått når folk skal forbedre menneskenaturen vil jeg si at denne holdningen er anti-autoritær.

Den virkelige religiøse fritenkeren

Machiavelli var mildest talt lite populær i Vatikanet. På Vatikanets liste over forbudte bøker stod visstnok samtlige av Machiavellis bøker, inklusive dikt og skuespill. Jeg vet ikke om noen andre har blitt sett på som en slik trussel. Hans holdninger til religion er også omdiskuterte, men han hadde noen ganske giftige kommentarer om Vatikanet. Machiavelli ønsker ikke å reformere kristendommen, han mener tydeligvis at den er ubrukelig. Han mener at takket være den bruker folk all sin dyd på å utholde uretten i stedet for å hevne den. Følgelig blir verden styrt av onde mennesker.

Det betyr ikke at han avviser all religion. Religion kan være bra for et samfunn mener han. Det bidrar til samhold, mer respekt for loven og ikke minst heltemot i krig. Det siste punktet synes jeg ikke er en god egenskap med religion, men det er unektelig en riktig observasjon at den ofte fungerer slik.

Han er fullstendig kynisk også her. Han mener nemlig at det ikke spiller noen rolle om en religion er sann eller ikke så lenge den har de ønskede effektene på et samfunn. Romernes religion hadde en slik funksjon mente han. Men er han så mye verre enn den gjengse oppfatningen av religion i vår tid? I offentlige diskusjoner om kristendommen handler det ikke bare om hvorvidt den er sann eller ikke, minst like ofte handler det om hvordan den angivelig har hatt en viktig statsbyggende og demokratiserende funksjon. Det er jo slikt vi diskuterer i Luther-jubileet.

Hva vi kan takke Machiavelli for

For å oppsummere har vi i Machiavelli en tenker som ønsker å skille er og bør i politiske spørsmål, noe som fikk enorm betydning. Han begrunnet også hvorfor vi burde ha en demokratisk styreform (som han omtalte som republikk) på tross av menneskelige svakheter. Ja, faktisk på grunn av dem. At han går fra dydsetikk til å si at mennesker fatter best beslutninger i fellesskap er et gedigent skritt i demokratisk retning. Hans analyser av maktens vesen er fortsatt nyttige selv om det er å håpe at folk ikke henter inspirasjon fra de verste av dem. Han er også et bindeledd mellom antikken om den moderne tid, hans drøftinger av hans samtid henger nøye sammen med hans syn på antikken. Og på grunn av hans mangfoldighet og tvetydigheter er han kilde til en rekke diskusjoner om politisk teori. En diskusjon basert på Machiavellis teorier er sjelden bortkastet uansett om deltagerne er tilhengere, mostandere eller noe midt i mellom.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1956 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1708 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1657 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1610 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
21 dager siden / 1499 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
19 dager siden / 1450 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
23 dager siden / 1380 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 971 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere