Roger Christensen

Alder:
  RSS

Om Roger

Følgere

I skyggen av Luther-jubileet

Publisert 20 dager siden - 110 visninger

Martin Luther var ikke den eneste på sin tid med vidtrekkende ideer. Blant hans mange samtidige finner vi Niccolo Machiavelli som har gitt oss langt viktigere bidrag enn Luther på en rekke områder.

Skal vi tro Wikipedia er det i år 500 år siden Niccolo Machiavelli skrev sitt mesterverk Discorsi, hans nest mest kjente verk etter Fyrsten. Machiavelli er helt sentral i utviklingen av politisk teori, rasjonell tenkning generelt og våre tanker om demokrati. Derfor ble hans mest kjente bok Fyrsten markert med fynd og klem for noen år siden, men ikke så mye i Norge. Her er vi mest opptatt av Luther, mer enn i hans hjemland Tyskland skal vi tro Vårt Land («Luther-feiringen slår an i Norge», Vårt Land 2. August). Luther får æren både for å tale paven midt imot og for å vært viktig for demokratiets fremvekst. At Machiavelli gjorde noe av det samme og har mye mer å vise til ser ut til å gå de fleste hus forbi.

Det er særlig to ting Machiavelli huskes for: Å ha gått inn for en brutal realpolitikk og for å ha grunnlagt det vitenskapelige studiet av politiske prosesser. De greske filosofene ville gå fra mythos til logos (fra myter til fornuft) i studiet av naturen og mennesket, Machiavelli ville gjøre det samme i studiet av politikk. Det var banebrytende tanker, det vi omtaler som den vitenskapelige revolusjon innen naturvitenskapen var i sin spede begynnelse på hans tid. Det er ganske slående at vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i Klassekampen 5. januar skriver at Luther var viktig for utviklingen av vitenskap fordi han «talte makta midt imot». Han glemmer at Machiavelli gjorde det samme og at han ble rost av empirikeren Francis Bacon for at han så veden slik den var og ikke slik den burde være. Machiavelli er viktigere enn Luther i utviklingen av vitenskapen.

Kynikeren som ble banebrytende republikaner

Mer overraskende for mange er det kanskje at han dukker opp i den politiske historien som en stor demokratiteoretiker. Jeg ble svært overrasket da jeg leste det i en lærebok for mange år siden. Men det er også en viktig del av ideene hans, selv om det er publisert et enormt antall bøker med ulike syn på hvordan teoriene hans skal forstås. De republikanske ideene er temaet for hans nest mest kjente bok Discorsi der han drøfter den romerske republikkens historie. Her trenger vi ikke å spekulere i langsiktige virkninger av en ellers autoritær bevegelse slik tilfellet er med Luther. Machiavelli hadde noen uttalelser om folkestyret som var helt banebrytende for sin tid. Han skrev både at en befolkning nesten alltid visste bedre enn en fyrste, at en fri befolknings ønsker sjelden var til skade for et fritt samfunn og at økende ulikhet var en trussel for et fritt samfunn. I følge Jon Bingen som har oversatt Discorsi og Fyrsten til norsk leverer Machiavelli det første forsvaret for allmen stemmerett i europeisk historie.

Machiavelli er mest kjent for sine kyniske og brutale ideer og det er ikke helt ufortjent. Han har også et meget negativt menneskesyn. Hvordan kunne han da være tilhenger av det vi vil kalle et demokratisk styresett? Svaret hans er like banebrytende som det er enkelt. Det er nettopp på grunn av menneskets slette natur og maktens lunefullhet at vi ikke kan stole på at enkeltpersoner håndterer makten på en god måte. På sett og vis er dette en videreføring av ideene bak det greske demokratiet og den romerske republikken. Men i mellomtiden hadde både gresk og kristen dydsetikk satt sine sterke preg på Europa. Vi ser fortsatt rester av dette i debatter om demokratiet. På grunn av noen omdiskuterte valgresultater dukker spørsmålet opp om velgerne er i stand til å se samfunnets beste. For Machiavelli er dette et ikke-tema. Selvsagt er mennesket egoistisk. Derfor må vi ha maktfordeling så folk ansvarliggjøres og vi må ha en rettsstat. Interessemotsetninger er også bra, det gjør at alle blir hørt og at et samfunn ikke stagnerer. En slik tanke var uhørt på hans tid, den er rimelig moderne.

På noen områder går han atskillig lenger i demokratisk retning enn vi gjør i moderne samfunn. For eksempel mener han forsvaret bør bestå av en bevæpnet befolkning, ikke av en yrkeshær. Da risikerer vi riktignok at befolkningen bruker våpnene sine mot makthaverne. Men hvis det skjer har makthaverne gjort noe galt mener Machiavelli. De kan ikke beskytte seg med festninger og murer, de må beskytte seg med å bygge tillit i befolkningen. Da gjør det ikke noe at folk bærer våpen. Det må tillegges at den våpentekniske utviklingen gjør disse dristige teoriene enda mer problematiske i vår tid.

Den røde tråden: et anti-autoritært menneskesyn

Machiavellis skrifter spriker litt i ulike retninger, i hans mest kjente bok skriver han jo om hvordan en fyrste kan beholde makten med alle midler. Samtidig som han andre steder går inn for maktspredning og folkelig deltakelse i statsstyret. Hvordan henger dette sammen? Det henger kanskje ikke alltid helt sammen, selv om motivene hans for å skrive Fyrsten har vært omstridt i alle år. Og når han går inn for en republikansk styreform er begrunnelsen ofte at det er det mest effektive i krig. Hvorfor han skrev det er det også delte meninger om. Så hvordan kan jeg da hevde at han har et anti-autoritært menneskesyn? Hvis det er noe som går igjen i alt Machiavelli skriver så er det at han ikke spekulerer i hvordan vi skal forbedre menneskenaturen. Han bare nekter å gjøre det. Med tanke på hvor mye elendighet vi har sett og hvor mange autoritære regimer vi har fått når folk skal forbedre menneskenaturen vil jeg si at denne holdningen er anti-autoritær.

Den virkelige religiøse fritenkeren

Machiavelli var mildest talt lite populær i Vatikanet. På Vatikanets liste over forbudte bøker stod visstnok samtlige av Machiavellis bøker, inklusive dikt og skuespill. Jeg vet ikke om noen andre har blitt sett på som en slik trussel. Hans holdninger til religion er også omdiskuterte, men han hadde noen ganske giftige kommentarer om Vatikanet. Machiavelli ønsker ikke å reformere kristendommen, han mener tydeligvis at den er ubrukelig. Han mener at takket være den bruker folk all sin dyd på å utholde uretten i stedet for å hevne den. Følgelig blir verden styrt av onde mennesker.

Det betyr ikke at han avviser all religion. Religion kan være bra for et samfunn mener han. Det bidrar til samhold, mer respekt for loven og ikke minst heltemot i krig. Det siste punktet synes jeg ikke er en god egenskap med religion, men det er unektelig en riktig observasjon at den ofte fungerer slik.

Han er fullstendig kynisk også her. Han mener nemlig at det ikke spiller noen rolle om en religion er sann eller ikke så lenge den har de ønskede effektene på et samfunn. Romernes religion hadde en slik funksjon mente han. Men er han så mye verre enn den gjengse oppfatningen av religion i vår tid? I offentlige diskusjoner om kristendommen handler det ikke bare om hvorvidt den er sann eller ikke, minst like ofte handler det om hvordan den angivelig har hatt en viktig statsbyggende og demokratiserende funksjon. Det er jo slikt vi diskuterer i Luther-jubileet.

Hva vi kan takke Machiavelli for

For å oppsummere har vi i Machiavelli en tenker som ønsker å skille er og bør i politiske spørsmål, noe som fikk enorm betydning. Han begrunnet også hvorfor vi burde ha en demokratisk styreform (som han omtalte som republikk) på tross av menneskelige svakheter. Ja, faktisk på grunn av dem. At han går fra dydsetikk til å si at mennesker fatter best beslutninger i fellesskap er et gedigent skritt i demokratisk retning. Hans analyser av maktens vesen er fortsatt nyttige selv om det er å håpe at folk ikke henter inspirasjon fra de verste av dem. Han er også et bindeledd mellom antikken om den moderne tid, hans drøftinger av hans samtid henger nøye sammen med hans syn på antikken. Og på grunn av hans mangfoldighet og tvetydigheter er han kilde til en rekke diskusjoner om politisk teori. En diskusjon basert på Machiavellis teorier er sjelden bortkastet uansett om deltagerne er tilhengere, mostandere eller noe midt i mellom.

Gå til innlegget

Vår nye forakt for svakhet?

Publisert nesten 2 år siden - 326 visninger

Mange sier vi må likestille fysiske og psykiske lidelser. Men om de bidrar til det med sine uttalelser og sin politikk er et annet spørsmål.

I dag  kikket jeg i katalogen for årets mammutsalg.  I den brede kategorien ”helse” (alle varianter) var det 6 bøker.  I kategorien ”selvutvikling” var det hele 24 bøker.  Det er fristende å se dette som et symptom på hvordan vi ser på enkelte helsespørsmål.  Spesielt (men ikke bare) det som har å gjøre med psykisk helse: I stedet for å se det som en samfunnsproblem blir ansvaret dyttet over på den enkelte.  Og seriøse medisinske teorier må vike for primitive psykologiseringer. At bokmarkedet blir noe forflatet er en ting, det får mange forskjellige konsekvenser. Men hva så med  holdningene i helsevesenet og ledende  meningsbærere i samfunnet?

 Det ser ut til å være bred enighet om at tilbudet til folk med psykiske problemer i Norge er mangelfullt.  Men hva skal til for å gjøre noe med det?  Det sies ofte at psykiske og fysiske lidelser må likestilles.  Det er jeg helt enig i. Men hva vil det innebære i så fall? Hvis vi ser på tiltak som gjennomføres og ikke gjennomføres og hvordan den offentlige debatten har blitt så tyder det på at denne formuleringen mest hører hjemme i festtalene. Jeg kommer til å vise til en rekke innlegg jeg mener kaster lys over situasjonen. Så la meg med en gang understreke at jeg ikke mener at alle disse debattantene er enig med meg i alt eller at de nødvendigvis er enige med hverandre.

 Lege og redaktør Kaveh Halland Rashidi hadde et interessant innspill om temaet på NRK ytring 23.12.

Overskriften er kanskje i overkant tilspisset og fremtidsoptimismen for forskningen litt spekulativ (men ikke ubegrunnet). Men når vi leser artikkelen som helhet så er det mange gode poenger der. At en psykisk syk person ikke kan ta seg sammen noe mer enn de som lider av hjerteinfarkt. Og at årsakene til helseproblemene kan være mange og være noe som pasienten ikke rår over. Og det fysiske og psykiske henger sammen. Akkurat slik vi ser på mange andre helseproblemer.

 Det kom et ganske krast motinnlegg fra psykolog Gunnar Gjermundsen og lege  Knut Ørnes, stipendiat ved Senter for medisinsk etikk.

 De skriver blant annet: ”Problemet er at psykiske vansker oppstår ikke i et vakum. De oppstår i en sosial, kulturell og samfunnsmessig kontekst som er med på å forårsake og opprettholde problemet"

 I utgangspunktet kan jeg slutte meg til dette også. Rashidi tar kanskje litt lett på disse spørsmålene selv om han (indirekte) berører dem.  Men psykososiale forhold spiller inn. Menn og kvinner rammes på ulike måter, de som tjener lite rammes oftere av enkelte sykdommer enn de som tjener mye. Men igjen: Det er vel akkurat som med fysiske sykdommer? Selv om kreft ”oppstår” på ulike steder i kroppen kan årsakene være sammensatte.  Og selv om vi må prøve å unngå kreftfremkallende stoffer i maten så er det en ganske annen ting enn hvordan vi behandler sykdommen når den oppstår.  Igjen ser vi at ting som er svært enkle å forstå i somatikken blir mystifisert i psykiatrien. Og de samfunnsproblemene Gjermundsen og Ørnes peker på kan forårsake flere typer helseproblemer: Kroppspress, ensomhet, stress og overbelastning.  Så jeg synes Rashidis påstand om vi må se psykisk og psykisk helse som to sider av samme sak står seg godt.

Men de nevnte sitatene er ikke de mest problematiske i artikkelen. Gjermundsen og Ørnes skriver også at Rashidis tilnærming er passiviserende. Og skriver: ”Litt forenklet: hvis vi kan skylde på en tilstand i hjernen så trenger vi ikke å skylde på oss selv”.

 Og her ligger vel hunden begravet. Den moralistiske undertonen som Rashidi ville til livs og som gjør det mulig at vi tolererer den miserable behandlingen mange psykiatriske pasienter får i dag.  Ville vi sagt til noen med hjerteproblemer at å gi dem medisiner fraskriver dem ansvar? Enten det nå stemmer eller ikke? Eller til en som har brekt beinet at hvis vi gipser det hver gang det brekker så vil folk bli mer uforsiktige?  Neppe. Men innenfor psykiatrien er det fritt frem for denne typen mystifiseringer og moraliseringer. Ikke rart det står så dårlig til som det gjør.    

Og som Rashidi skriver: Selv om problemet kan defineres som fysisk betyr ikke det at det ikke kan jobbes med det psykiske. Et godt eksempel er autisme. Det regnes som en nevrologisk tilstand, men de som lider av det kan pådra seg psykiske tilleggsplager. Og den foreslåtte behandlingen for autisme er ulike former for tilrettelegging og tilpassing. Den kan ikke kureres med den kunnskapen vi har nå. For ikke å snake om en type lidelser vi knapt snakker om selv om de er vanlige: personlighetsforstyrrelser. Der kan årsakene være mer sammensatte, men hvis jeg ikke er helt feilinformert tror man at biologi spiller inn.  Men det viktigste er også her er at det er vanskelig å bli helt kvitt plagene. Man må forsøke å leve med det best mulig. Og det kan komme tilleggsplager. Men så vidt jeg vet finnes det ikke medisiner mot personlighetsforstyrrelser.  Så har vi andre lidelser der medisiner er en naturlig del av behandlingen.  Kort fortalt: Det kryr av eksempler der begrenset ”endringsorientert” samtaleterapi bare gjør ting verre.

Og når det gjelder blindhet for sosiale faktorer så kan det se ut som det er psykologene og ikke nevrologene som bør gå i seg selv.  Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har skrevet en bok som heter ”Det er innover vi må gå”.  Han skriver om mange nye trender på psykologifeltet: mindfullness, kognitiv terapi, selvhjelpsbøker m.m. Og han påstår interessant nok at selv om noen av disse teknikkene kan virke så er de allikevel betenkelige fordi de ser bort fra de større sammenhengene. Vi får en individualisering av samfunnsproblemer. Og selvrealisering blir en kjerneverdi i samfunnet.

 Boken ble anmeldt i Tidsskrift for den norske legeforening.

 Hvis jeg leser anmelderen riktig mener han at Madsen ikke er kritisk nok.  Og at mange av metodene ikke fungerer særlig  bra. Men han skriver til slutt:

 ”Disse svakhetene ved selvhjelpens kunnskapsgrunnlag reiser til fulle spørsmålet om myndighetenes store økonomiske satsing på selvhjelp har det nødvendige empiriske belegg. Har du selv eller dine pasienter tenkt å bruke penger på slik form for selvhjelp, bør du unne deg den selvhjelpen det er å lese denne boken først"

 Myndighetenes satsing på selvhjelp ja. Det brer om seg både med kognitiv terapi (med og uten anførselstegn), mindfullness og annet. Jeg nevnte selvutviklingsbøker over. I butikkhyllene kan det være vanskelig å skille disse fra de mer ”seriøse”  bøkene om psykologi. Faktisk er klokketroen på slike metoder så stor at vellykkede avdelinger som driver med noe annet risikerer å bli lagt ned.

Nedleggelsen av en traumeenhet ble møtt med fortvilelse

En enhet med bemerkelsesverdige resultater legges ned

Det er jo interessant hvordan vi blir tutet ørene fulle med hvor uovertruffen den kognitive terapien er. Og så er den en avdeling som er frekke nok til å ha suksess med en annen behandlingsvariant.  For svært vanskeligstilte pasienter. Og så blir den lagt ned.

 Med en slik politikk er det jo svært beleilig med en ideologisk overbygning som dytter alt ansvaret over på pasienten selv og nærmest har  som mål å se minst mulig av omfanget. Den kognitive terapien er ikke ny og den var et nyttig tilskudd til psykologien i sin tid. Men nå har den nesten blitt en statsreligion, ofte i forflatet form.  Pasienter som krever elementære pasient- eller brukerrettigheter kan bli fortalt at de er vanskelige eller ”gjør seg til offer”. Det blir satt likhetstrekk mellom sykdommen og symptomene (”uhensiktsmessige tanker”) og åpenhet har blitt en farse der alle kan gå rundt og ha frimodige meninger om andres helseproblemer. ”Vi kan alle ha en dårlig dag”.

 Det har gått så langt at brukerorganisasjonen Mental Helse har slengt seg på denne bagatelliseringen av psykiske sykdommer. Mental Helse fikk skrive forordet til den nye folkehelsemeldingen:

 Likestille influensa og depresjon?  Jeg tror de fleste ville foretrukket influensa. Og det som skrives om ”normalisering” ser også lite gjennomtenkt ut. Hvis vi rammes av alvorlig sykdom så vil vi vel at det ikke blir sett på som en hverdagsting? Og hvis omgivelsene skal forstå at dette faktisk er helseproblemer så må vi iblant ty til ”knusktørr” terminologi. For å markere at det er forskjell på psykisk sykdom og å ”ha en dårlig dag”. På samme måte som tung pust kan skyldes en tung anstrengelse eller et underliggende helseproblem. De to tingene må aldri sidestilles! ”Vi har alle en mental helse” liker denne organisasjonen å si. Det er jo åpenbart riktig, men ikke til mye hjelp.  Vi kan like gjerne si at vi ”alle har en helse” og det gjør ikke folk mye klokere når noen blir syke. For ordens skyld: Det jeg skriver her gjelder bare organisasjonen Mental Helse. Det finnes andre brukerorganisasjoner på dette feltet også, jeg tenker ikke på dem.

Og for å vende tilbake til de to kronikkene på NRK ytring: I dette forordet til folkehelsemeldingen nevnes verken de fysiske sidene ved psykisk sykdom eller de større samfunnsmessige utviklingstrekkene. Det hele reduseres til hverdagsprat. Riktignok kan jeg støtte målsetningen om at vi bør bli flinkere til å snakke om vanskelige temaer. Men "bedre" er ikke automatisk det samme som "mer". Og det er faktisk forskjell på vanskelige følelser og regelrett sykdom. Hvis vi skal ha åpenhet om sykdom så må det først kalles det.

 Det er ut til å være lang vei til likestilling mellom psykiske og fysiske helseproblemer. Og de som sier de vil bidra til det gjør ofte det stikk motsatte. I mellomtiden må de som sliter og deres pårørende betale en meget høy pris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6886 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3585 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 486 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 494 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1395 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 24 timer siden / 853 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
5 minutter siden / 1998 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
8 minutter siden / 1998 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1998 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
12 minutter siden / 1998 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
16 minutter siden / 1998 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
19 minutter siden / 1998 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
24 minutter siden / 1998 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
25 minutter siden / 1664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
36 minutter siden / 613 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
40 minutter siden / 350 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 350 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 181 visninger
Les flere