Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Den vanskelige identiteten

Publisert nesten 7 år siden

Samtiden mares av en rekke samfunnsdebatter som alle har én ting til felles: den vanskelige identiteten. Identitetsspørsmålet er nemlig en svært ubehagelig torn i øyet for mange.

Gjennom tiår allerede, har mange sett tendensen til hva som nå forlengst er åpenbart for alt og alle: det virkelig store spørsmålet er hva vi skal gjøre med vår identitet

Er identitet farlig?

Så langt har enkelte kommet i sine bekymringer over konfliktene som river i de multikulturelle samfunnene, at de i stadig sterkere grad gjør selve identitetsbegrepet suspekt. Retorikken beveger seg i retning av at det er identitet som sådan som er farlig. 

Hvorfor skulle identitet være farlig? Fordi mennesker med radikalt ulike identiteter kommer i konflikt med hverandre. Dessuten er slike radikalt ulike identiteter det uunngåelige resultatet av samtidens økonomiske organisasjonsmåter hvor de mest ulike identiteter omkalfatres over i hverandre, aldeles uten hensyntagen til de ulike identiteters innbyrdes dynamikk. 

Menneskerettigheter og anti-identiteter

Menneskerettighetskonvensjonen (MRK) gir alibiet. De bekymrede er selvsagt MRK'ere. Det er dér, der i MRK, de finner sin identitet --- som nok mest sakssvarende likevel må gis predikatet 'anti-identitet.' Tendensen i MRK er utvetydig: skal MRK skje fyllest, må alle jordens ulike identiteter opphøre med å eksistere. Dessuten må all identitet opphøre --- for i identiteten er det at kontrære viljer og forslag møtes. Hvor MRK overfor alle menneskehetens kontrære identiteter A, B, C, ... bare tomt kontradiktorisk setter ikke-A, ikke-B, ikke-C, ..., der har menneskeheten nettopp satt frem de kontrære identiteter A, B, C, ... Slike kontrære identiteter er historien bokstavelig talt full av. Og det er slik historie, ja, slik historisitet, at MRK og MRK'erne ønsker, etterhånden krever, skal opphøre. 

Det er dette grunnleggende, automatiske og undertrykkende 'ikke-' som skal sørge for freden, sier de gjerne.

MRK'ernes angrep på menneskets, i hvert fall så langt evige og allestedsnærværende, identitetssøken og identitetsmarkering, grunner seg nemlig på en type anti-identitet. Og denne besynderlige, paradoksale, form for identitet, som baserer seg på å kontradiktorisk negére alle andre positive identiteter, er verdenshistoriens så langt mest abstrakte form for menneskelig selvforståelse. Anti-identiteten er selvsagt derfor også negativ: den er hele tiden nektende. 

Abstraksjonens mestere

MRK'erne er nemlig abstraksjonens mestere. I sin nær grenseløse naivitet, tør jeg si stupiditet, tror de at mennesket med ett slag kan negére hva det er som gjør mennesket til menneske. Hva er dog identitet i dets menneskelige form? Identitet er noe som mennesket setter i stedet for hva alle andre livsformer har, nemlig høy instinktstyring og enkelt nervesystem.

Med mennesket har naturen dog foretatt en fantastisk endring: mennesket gis naturhistoriens minste instinktstyring og dens suverent mest komplekse nervesystem. Det er i dette spennet, dette spennet mellom manglende instinktuell "automatikk" og et sant enormt nervesystem, at hele identitetsspørsmålet fester seg, finner sin mulighet, nødvendighet og tilblivelse. Det er for å fylle igjen denne kløften at mennesket gir seg selv en identitet. Identiteten skal kompensere for kombinasjonen av tapet av instinkter og overfloden av nerver.  

Hva er MRK'ernes utopi?

Hva vil skje hvis MRK'erne på ett eller annet vis umuliggjør en tilfredsstillende identitetssøken- og -markering? Derom vet ingen. Men man kunne, og burde, tillate seg å komme med kvalifiserte scenarioer. 

Gå til innlegget

Språket lever sitt eget liv

Publisert nesten 7 år siden

Pneuma er ikke helt den samme etter at gramma entret naturhistorien.

Sunn fornuft sier gjerne at språket er et mangesidig verktøy som vi kan bruke til mange ting: med språket kan vi gripe virkeligheten. Vi kan gripe, bestemme, definere, artikulere, skape, endre, osv. --- og ikke minst, det største av alle mirakler: kommunisere! Vi kan finne frem til hva som er sant, vi kan bestemme hva som er godt, og vi kan definere skjønnhet. Og vi kan komme til enighet, gjennom monolog og dialog, om disse ting. 

Sunn fornuft sier gjerne at språket altså er et verktøy. Men sunn fornuft sier gjerne også at språket ikke slik bare er et instrument. For språket lar oss ikke minst uttrykke oss. Språket lar oss uttrykke vårt dypeste indre liv. Om språket avdekker eller representerer, er det uansett et slags medium som er gjennomsiktig og nøytralt.

Historisk sett går det en rett linje fra Aristoteles til den mest moderne semiologi og språkfilosofi: Aristoteles påstod for 2500 år siden at slik talen representerer tanken, representerer skriften talen. Et hierarki, ja, for tanken troner, men ikke desto mindre slik at hverken tale eller skrift legger noe som helst til: så vel tale som skrift forstås som å bare slavisk og restløst videreformidle hva tanken var. Tanken ses tvers i gjennom de to lag av tale og skrift, og tanken er ikke tuklet med. 

Sunn fornuft forutsetter dermed at språket i det hele tatt formår å gripe tingene som de er, måtte disse ting være utenfor oss, i oss, eller mellom oss. Man har forutsatt at språket er et slags gjennomsiktig og nøytralt medium. For hvordan kunne vi vel tale om å finne sannheten, godheten eller skjønnheten hvis språket nettopp ikke var slik gjennomsiktig og nøytralt

Hva om språket, innbefattet tanke, tale og skrift, til enhver tid lever sitt eget liv? Vi vet at naturhistorien ikke er den samme etter at pneuma, ånd, fant feste. Og vi vet at naturhistorien i enda større grad endres så snart også gramma fant feste. 

Aristoteles forsøkte å fastholde at gramma kom etter pneuma. Aristoteles forstod kanskje hva som var i gjære; allerede hans læremester Platon var mistenksom overfor gramma. Aristoteles artikulerte dermed dette språkfilosofiske hierarkiet som sidenhen har definert hva vi ofte ukritisk har smykket med tittelen "sunn fornuft": nemlig hierarkiet hvor tanken alene er i suveren autonomi, hvoretter talen trofast formidler tanken videre, til sist hvor skriften gir et sant bilde av talens bilde av tanken. 

Mistanken mot skriften, mot teksten, altså mot gramma, var der hele tiden, og ses tydelig i hvordan Platon slik "stemoderlig" behandler skriften. Skriften omtales, eller skulle jeg si beskrives, som en gift. Hvorfor slik? Jo, fordi skriften gjorde tanken til en orfan. Så snart tanke eller tale var nedskrevet, var dette skrevne utenfor tenkerens eller talerens kontroll. For det skrevne fungerer i sammenhenger langt utenfor den tenkendes eller talendes kontroll. Slik sett ble skriften, eller gramma, beskrevet som et element av gift, av "foreldreløshet," og av ansvarsløshet.

Hva om hva som kjennetegner gramma, altså skrift og tekst, ikke mindre kjennetegner også tale og ikke minst tanke? Dette er det enkelte tenkere som i senere tid har påstått. Ikke minst den algerisk-franske marrano-jødiske filosof Jacques Derrida. Derrida påstår at alle de forhold som får skriften til å virke som skrift, ikke mindre gjelder for tale og tanke. Dermed mener han å ha ødelagt det historisk hevdvunne tanke-tale-skrift-hierarkiet. Hvis Derrida har rett, som jeg tror han har, vil det endre historien vår. Aristoteles' dictum har nemlig hatt en enorm virkningshistorie.

Språket lever sitt eget liv? Ja, mener Derrida, noen andre --- og jeg. Derrida hevder at alle de negative karakteristikkene, som historisk ble gitt skriften alene, er korrekte. Bare at de nettopp ikke er negative, men konstitutive. For uten disse karakteristika, som sunn fornuft gjerne kjenner igjen i skrift men nekter for tale og tanke, ville heller ikke tale og tanke kunne fungere. De karakteristika som Derrida har demonstrert for skriften, gjelder også tale og skrift, og det er disse karakteristika som i det hele tatt konstituerer og muliggjør slikt som tanke, tale og skrift. Dermed kommer han også til å hevde at de betingelsene som muliggjør skrift, tale og tanke også, samtidig, er betingelser som umuliggjør

Hva behager? Umuliggjør? Jeg kan ikke ta Derridas hele grammatologi opp til diskusjon. Men la meg være kort: hva som muliggjør skriften, er at den kan repeteres. Repeteres på ubestemt tid, og i ubestembare rom. Slik repetisjon vil hele tiden innebære forskjeller ettersom repetisjonen til enhver tid skjer innenfor hele tiden nye kontekster og bevisstheter om hvilke ingen av oss kan vite noe som helst om. For disse nye kontekster av tider, rom og bevisstheter kommer hele tiden til oss --- fra fremtiden. De er i slike irradikalt ubestembare kontekster at ethvert språklig medie, det være seg tale, tanke eller skrift, til enhver tid settes inn og skal virke i. Denne slags generelle repetisjonsmulighet kombinert med forskjellsproduksjon er hva Derrida kaller generell iterabilitet(iter, latin for ’igjen,’ kombinert med sanskrit itara for ’annen’).

Iterabilitet er det samme som repetisjon (iter) pluss forskjell (itara). Med generell menes at slik iterabilitet ikke kan avgrenses på noen måte. Det er altså generell iterabilitet som muliggjør så vel tanke som tale og skrift. Men dette vilkåret er uunngåelig også komplekst, for det skal ikke meget forestillingsevne til for å forstå at dersom slikt betinger vår tanke, tale og skrift, vil også tanke, tale og skrift fungere på helt andre måter enn hva vi tidligere har likt å tro. Hva som gjør mulig vårt språk er samtidig hva som gjør det umulig. At språk er mulig er noe vi vet, og som sunn fornuft simpelt hen elsker å repetere for seg selv. Men hva som gjør mulig, er på samme tid noe som umuliggjør hva vi gjerne ønsker for vårt språk, nemlig som kort beskrevet i de fire første avsnittene.  

Meningen her, er ikke så meget å drøfte sannhetsgehalten i Derridas nye grammatologiske språkfilosofi som å debattere hva den ville komme til å bety i våre samfunn. Jeg foreslår altså at vi setter våre egne sunne fornufter i parentes, og debatterer som om språket slik lever sitt eget liv, som om de slett ikke er nøytralt og gjennomsiktig, som om så vel tanke som skrift og tale alltid er en slags gift, foreldreløshet og ansvarsløshet, som 

Gå til innlegget

57,4 prosent fra vindmøller

Publisert nesten 7 år siden

Danmark slo verdensrekorden i vindkraft i desember. Nøyaktig 57,4% av all dansk strømforbruk var vindmølleprodusert. Alle har noe lære av dette.

Alle har noe å lære av at et land som Danmark helt fint kan produsere mer enn halvparten av landets samlede strømforbruket. Teknologisjef hos Siemens Wind Power, Henrik Stiesdal, uttaler at det er utrolig viktig at vi slik kan demonstrere at en langt større andel av strømmen kan komme fra vind enn man tidligere har trodd.

Andre rekorder ble også slått. På årsplan kom vindenergien opp på mer enn en tredjedel! Dét har aldri tidligere skjedd i historien. En annen verdensrekord kom 21.desember, hvor vindkraften oversteg det samlede energiforbruk --- altså mer enn 100%. 

"Det tæller virkelig på troværdighedskontoen, når man skal markedsføre et budskab om, at grøn omstilling godt kan lade sig gøre," sier Stiesdal.

Forskere er begeistrede, for med disse tallene har man demonstrert hva man bare for få år siden bare kunne drømme om. 

Gå til innlegget

Julehilsen fra Chuck Norris

Publisert nesten 7 år siden

Så er Julen atter her. Chuck Norris har en uvanlig julehilsen til oss. Fra Shakspeare, Hamlet, Act I, Scene I.

"Some say that ever 'gainst that season comes
Wherein our Saviour's birth is celebrated,
The bird of dawning singeth all night long:
And then, they say, no spirit dares stir abroad;
The nights are wholesome; then no planets strike,
No fairy takes, nor witch hath power to charm,
So hallow'd and so gracious is the time."

- Shakespeare, Hamlet, Act I, Scene I

Gå til innlegget

Post-sivilisasjonens epoke

Publisert nesten 7 år siden

For 90 år siden skrev Albert Schweitzer om verdenskrisen at "menneskeheten hadde mistet det etiske begrepet om sivilisasjon.” Fikk vi dette begrepet noen gang tilbake?

Påstanden er at vi ikke lenger lever i en sivilisasjon, altså at vi befinner oss i en post-sivilisatorisk epoke. I "The Philosophy of Sivilization" påstod Albert Schweitzer for 90 år siden siden at menneskeheten hadde mistet det etiske begrepet om sivilisasjon. Den gang gav det god mening. Men det gir ikke mindre god mening i dag. 

Lite visste Schweitzer om den neste verdenskrigen som skulle komme, og om hvor dypt menneskeheten kunne synke med nazismen og dens hinsides gruelige Shoah. Men Schweitzer så tydelig fascismens anmarsj, dens begrep som grep om seg i alskens land. Fascismen, som marsjerte like så taktfast, like så bestemt, som den teknologiske utviklingen. Vitenskapshistorien forteller oss at man hurtig kom til å tenke mennesket inn i maskinen. Ikke minst innenfor den fremadstormende vitenskapen psykologi. Behaviorismen betød for eksempel at mennesket ble tilpasset krigsmaskineriene. Det var maskinenes funksjoner som betinget mennesket. 

Fremskrittet ble derfor simpelt hen definert som maskinens komme og fremme, og fremskrittet kunne ikke realiseres annet enn ved at mennesket skruppelløst tilpasset seg de nylig fremkomne teknosfærer. I ett ord: teknikken tok over for etikken. Det var selvsagt rom og tid for etikk, men i mindre grad. Og kun, så fremt den samsvarte med de ulike tilfeldige teknologiske parametre. En etikk som problematiserte teknikken, ble ansett som praktisk umulig. Teknikken var "nødvendig." Etikken kom derfor til å operere etter teknikkens premisser.

Darwin ville forstått lite av hva hans teorier skulle kunne brukes til. Men sosialdarwinismens kopling med den fantastiske teknovitenskapelige utviklingen betød stor ulykke for menneskeheten. Vi var aldri modne for akkurat denne koplingen. Sosialdarwinismen betød ikke minst at man så den nye teknosfæren, som kom "utenpå" naturens biosfære, som de omgivelser menneskeheten måtte tilpasse seg til. Artens overlevelse ble artikulert i teknologisk kontekst. Og akkurat denne ideologien har bare blitt enda mer hegemonisk, i rom, med den fysiske utbredelsen av maskinens rike over hele kloden, men også ikke minst i tid, hvor klodens ulike tider nå antar absolutt form: "realtid." Slik sett er ikke teknosfæren bare overalt, men med oss hele tiden --- til enhver tid, som en konstant i realtiden.  

Det var mot slutten av det attende århundre at ordet og begrepet 'sivilisasjon' tok form. Sivilisasjonen var et barn av Opplysningstiden. Og det dreide seg alltid om etiske aspekter ved tilværelsen. Vår viten og kunnen var underordnet etikken. Det var de etiske spørsmål som gav retning, mening og kraft. Opplysningstiden var knuyttet til modernismens begreper om opplysning og fremskritt. Derfor utgjorde sosialdarwinismens antakelser omkring hierarkier av overlegenhet og underlegenhet en mulig tolkning av Opplysningstid så vel som sivilisasjon. Dessverre var det denne heller fattige tolkningen av sivilisasjonen som vant frem. Sivilisasjonsbegrepet forfalt. Det ble mer og mer et spørsmål om teknikkens utbredelse og selvskapt økonomisk tvang. 

Ikke minst ser vi at sivilisasjonsbegrepet, som opprinnelig var i bestemt entall, altså tenkt som et gode og et mål for menneskeheten som sådan, fragmenteres i et ubestemt flertall. Sivilisasjonsbegrepet relativiseres, så vel i populære som i vitenskapelige sammenhenger. Og ikke minst fikk sivilisasjonsbegrepet sine reaksjonære kritikere, slik som Rousseau, Herder, Kierkegaard og Nietzsche. Leo Strauss, for eksempel, påstod i sitt eksil i New York at den rekasjonæretilnærmingen til sivilisasjonsbegrepet var koplet til fremveksten av nazismen og den tyske militarismen og nihilismen.

Strauss' forståelse er åpenbart preget av tidens ekstreme vold. Det var ikke sivilisasjonsbegrepet selv som tvang det i slik uhyggelig retning. Det var heller ikke tolkninger av det, som førte galt avsted. Snarere var det teknikkens voldsomme inntog som fikk betydning for vår forståelse av sivilisasjonsbegrepet. Teknikken satt tempoet, og hadde slett ikke tid til å vente på etikkens mere naturlige tid. Teknikken satte snart premissene ikke minst for den økonomiske politikken. Shoah er denne tolkningens logiske slutning.  

For Shoah var ingen unik, idiosynkratisk monstrøsitet. Shoah var aldri anakronistisk. Derimot var den hele tiden en logisk mulighet --- som ikke minst også var teknisk og politisk mulig.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere