Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Islamsk fred

Publisert nesten 6 år siden

"Islam er en fredens religion," hører man messet i media.

Hva er fred i islam? Fred i islam er synonymt med at alle tenker, føler og handler identisk. 

For det endegyldige eksempelet er satt. Og det menneskelig endegyldige eksemplet er eksempel på noe guddommelig endegyldig. Eller: dette er påstanden. En annen påstand, er at disse eksempler krever alles underkastelse; en påstand som gir islam dens selve navn: islam betyr underkastelse.

Men underkastelsen er bare middelet. Mer interessant er målet. Som er absolutt identitet. At alle går inn i én idientitet. Én global identitet. Det er ikke fred i islam før alle er, i fortid, opphørt i identitet. Det er etter denne identiteten at den islamske freden kommer. Alt og alle som inntil da ikke inngår i identitet inviterer til kamp. 

Dette er den islamske historiefilosofien: Allah viser menneskeheten gjennom Muhammed hva som skal gjelde for alle mennesker overalt i verden. Kampen for at dette skjer. Til sist freden. 

Freden kommer altså etter krigen. Og krigen i islam handler ikke om annet enn alt og alle som av ulike grunner og årsaker ikke underkaster seg den felles identiteten. Alt og alle som er forskjellige må ikke eksistere. 

Islam er derfor en krigserklæring mot virkeligheten. For virkeligheten er alltid forskjell, i forskjell, i forskjell fra seg selv. 

Det er dette som forklarer hva vi ser i den islamske verden, gjennom hele dens historie. Vi ser det også tydeligere i takt med hva som skjer i land hvor islam gjør inntog. 

Gå til innlegget

Sveriges politiske kartell

Publisert nesten 6 år siden

27.12.14 skjedde det noe i Sverige. Parlamentarismen ble skubbet ut i kulden. Plutselig fikk den svenske befolkning høre at Sverige ikke lot seg styre annerledes enn ved 'relativt flertall.' "Decemberöverenskommelsen" fikk raskt hashtaggen #DÖ.


27.12.14.
Löfvén og tiltredende Batra konstaterte 27.12.14 at nå kunne endelig Sverige styres. Hva de glemte å fortelle var at man har styrt Sverige med eksisterende regelverk frem til i dag, og selv med mindretallsregjeringer.

Den svenske modellens styrke har vært kjennetegnet av kompromissvilje, forhandlinger og overenskomster i saksspørsmål. Men med et handslag og en overenskomst på halvannen side slang partilederne for 6 partier (+ Vänstern) den svenske modellen overbord - og dermed også bærende deler av den svenske grunnloven. 

Hva var skjedd? Hvorfor denne plutselige påstand om at Sverige ikke lenger kunne styres med den svenske modellen? 

Riksdagens mandat. I henhold til den svenske grunnlov har Riksdagen 3 hovedoppgaver: å gi lover («lagstiftningsmakten»), fatte bestemmelser om statens inntekter og utgifter («finansmakten») og kontrollere hvordan regjeringen styrer nasjonen («kontrollmakten»).

Hva som så langt synes klart er at den såkalte «Decemberuppgörelsen» innebærer at Riksdagen helt oppgir finansmakten og overlater denne til regjeringen. Blå blokk har pålagt seg selv å gjøre sine eventuelt konfliktuerende stemmer virkningsløse, slik de rød-grønne ved en eventuell blå maktovertagelse ved valget i 2018 lover samme frem til 2022.  

Også lagstiftningsmakten settes i forlegenhet. For partiene har forpliktet seg på ikke å stifte lover som påvirker statens utgifter, samt slippe frem alle lovendringer om skatter og avgifter som regjeringen foreslår.

Kontrollmakten vil også lide. Det er regler for eventuelt maktskifte, men ikke for hva som skjer i mandatperioden. Når «Decemberuppgörelsen» er bygd for å forhindre at sittende regjering skal kunne felles, er det selvsagt også stilt et stort spørsmålstegn ved om kontrollmaktens ytterste verktøy, nemlig mistillitsforslaget, overhodet finnes lenger.

Parlamentarismens livsnerve angrepet. Alt dette er direkte angrep på selve prinsippet om at representantene for folket stemmer etter egen personlig overbevisning. Og merkeligere blir dette veda at man også lover slik på vegne av neste mandatperiode. Dette er klart uakseptabelt – både parlamentarisk og demokratisk.

Allerede disse implikasjoner av «Decemberuppgörelsen» viser oss en svensk statsminister som har beføyelser som ellers kunne minne om en despots beføyelser. Vi skal huske på at dette har skjedd gjennom forhandlinger bak lukkede dører og helt uten foregående debatt eller politiske utredninger. Man kan ikke annet enn å si at den svenske Riksdagen er et meget svakt parlament. Kanskje det svakeste i Europa.

Carl Bildt. Den tidligere statsminister Carl Bildt har satt ord på situasjonen:

Bildt sier her at selve hensikten med «Decemberuppgörelsen» er at regjeringen skal kunne styre selv med påfallende svak forankring i parlamentet. Altså med påfallende svak forankring i folket. Til og med i tydlig strid med hva som har kommet til uttrykk i et riksdagsvalg. Men Riksdagen er den fulle og mangfoldige representasjon av folket. «All makt i denne sal.» Bildts ord er sterke. Svært sterke. Han fortsetter:

Europaparlamentariker Gunnar Hökmark skriver følgende:

Ikke minst sier han at keiseren har kastet sine klær. For alle regjeringer, også minoritetsregjeringer, må vinne støtte fra folket - ikke garanteres slik støtte uten at folket er spurt. 

Mange reaksjoner. Nicklas Lundblad skriver i Svenska Dagbladet om den konstitusjonelle problematikken:

Tove Lifvendahl skriver leder på SvD:

Langt sterkere ord bruker lederen av den borgerlige studcentforeningen Heimdal: "Det här är borgerligt högförräderi." 

Og man kunne fortsette med å referere reaksjoner. Men jeg avslutter her. Jeg håper uansett at alle som ser hvor alvorlig dette er, tar seg tid til å både lese og reflektere over Sveriges Desemberrevolusjon. 

Bare ett siste punkt til meditasjon: hva man nå enn skal kalle dette, er det svært alvorlig når selve opposisjonen gjennomgår en slik type metamorfose. For den nye, oppkonstruerte opposisjonen er splittet i 2 like uvirksomme deler, hvor én del, som teller 3 millioner velgere, har lovet å legge ned sine stemmer, og hvor den andre delen, som teller 1 million velgere, rett og slett er definert ut. Inntil videre for 2 valgperioder...

Gå til innlegget

På vegne av likegyldigheten

Publisert nesten 6 år siden

De gode og de snille. De som hjelper den vonde verden inn hjem til hos oss. De handler jo på vegne av noen. De handler faktisk på vegne av selve likegyldigheten.

Det er en sterk påstand. Monn den holder? Det gjør den. For når hver innvandrer koster skattebetalerne deg og meg 4 millioner, dette tall fra SSB, og de gode og de snille bare fortsetter å velkomme titusener ofte dypt traumatiserte, ofte dypt involverte i det globale kriminalitetsmarkedet med menneskehandling, osc., så er det klart at vi må spørre etter på hvis vegne egentlig Norden gjør dette? 

Bare i Norden kommer det altså opp mot en kvart millioner mennesker. Hvert år. Som man sier i matematikkken: en liten årlig  7% vekst innebærer fordobling på 10 år. Etterhvert blir de reelle mengdene inneholdt i de 7 prosentene bare større og større. 

Det er jo noen som skal betale dette her. Det er jo alle skattebetalerne som betaler. Og mange er i varierende grad skuffet og forbannet. De gode og de snille har ikke slike problemer. For de handler slett ikke på vegne av hverken arv eller forpliktelser til sine egne.

Nei, deres prinsipp er likegyldigheten. De ser ikke sine egne som noe spesielt verdifult, eller at det påhviler dem alle, oss alle, en særlig forpliktelse med hensyn til å sikre fremtiden, våre barn, barnebarn og oldebarn og videre. Selvsagt ikke. For de snille er det egentlig ingen som har en særskilt verdi.

De tenker at folk fra tilfeldige konflikter i verden er like viktige som en hvilken som helst tilfeldig nordmann. Storheten - "det stora hjärtat" som den tidligere svenske statsministeren ynder å si når han gir fingeren til alle som ønsker å sjekke beholdningen -  er selvsagt en storhet som bygger på at alle vi - for hvem det ikke er likegyldig hvem, hvorfra, hvor mange og hvordan immigrasjonen gjøres - dømmes og fordømmes som slemme, som griske, som fattige i ånd og hjerte. Det er sine egne som er "problemet".

Problemet er imidlertid hva vi kunne kalle den likegyldige samaritan. Som ødsler i øst og vest med arven. Helt tilfeldig. Kun holdt oppe av en illusjon om at likegyldigheten er det største godet.

Gå til innlegget

Ytringsfriheten har fått gul Davidsstjerne

Publisert rundt 6 år siden

Importen av arkaiske impulser bare vokser og vokser. Og kapitalismen er forlengst blitt junkie: den liker ikke arkaismen, selvsagt ikke, men den kan bare ikke motstå rusen den får av stadig mer innvandring.

I dag er det et voksende antall grupper som påkaller seg lovens beskyttelse på slik måte at ytringsfriheten uthulles, gjøres porøs. Slike grupper kan, ved å hevde seg diskriminert eller utsatt for hat, utnytte våre domstoler. Og lovgivningen rundt ytringsfriheten kommer på gli. Ytringsfriheten, som sådan, er med ett en teoretisk størrelse - og ikke en konkret realitet.

(Dette ser vi ikke minst utmynte seg i en surrealistisk ideologi hvor tale mer og mer sidestilles med blotte og bare handlinger - og hvor usikre tolkninger av ords mening og intensjon ikke lenger er relevant fordi heldige dommere alltid er enige med seg selv om at deres egne tolkninger egentlig ikke er tolkninger men selve ordets universelle sannhet. Det er jo slik man bygger "teorien" om at ord egentlig er alltid allerede begåtte handlinger.)

Dette var selvsagt ventet. Vi lever i en tvangspåført multikultur, og etterdønningene fra 60-tallets postmodernistiske identitetstenkning ser bare ut til å vokse.

*

Dette skriver seg fra en besynderlig fusjon mellom det mest moderne og det mest primitive og atavistiske: fusjonen mellom modernitetens fremtidsrettede økonomiske kalkyler og den kontinuerlige innvandringen fra regioner som slett ikke forstår ytringsfriheten. De er egentlig fra to radikalt forskjellige verdener, men det kan heller ikke overraske at de skulle finne hverandre. Og forsterke, dyrke hverandre. For enkelhets skyld kaller vi dem 'kapitalisme' og 'islam'. De to er typiske emblemer på hva som opptar vår samtid.

Et viktig tredje element er den teoretiserende akademiske "snakkeklassen" som gjør sitt beste for å forklare befolkningen at "alt er som det skal." Snakkeklassen er statseid, og en viss "føydalisme" kan sagtens også íkle seg akademiske gevanter - og det skulle tatt seg ut om man fra universitetetene fikk høre at samfunnsutviklingen var aldeles gal! 

Lovgivningen kommer derfor mer og mer til å handle om å beskytte moderniteten og økonomien og kapitalismen ved å måtte beskytte det tradisjonen og det tilbakeskuende og det arkaiske. Inntil et visst tidspunkt, 1970, var fusjonen ennå ikke fatal, skjebnesvanger. Men som innvandringen tiltar, er det jo ikke bare arbeidskraft som tiltar, eller nye spennende kulturelle impulser som tiltar. Det som mer og mer kommer til å dominere samfunnene våre, er at arkaismen tiltar. De første generasjonene med arbeidsinnvandrere får ikke lenger tid og mulighet til å integreres. Importen av arkaiske impulser bare vokser og vokser. Og kapitalen er for lenge siden blitt junkie: den liker ikke arkaismen, selvsagt ikke, men den kan bare ikke motstå rusen ved mulighetene som ligger i en globalisert verden hvor alle verdens befolkninger og kulturer omkalfatres over i hverandre. (Rusen den søker, er, som alle junkier innerst inne vet, som alle ikke-junkier vet, forlengst opplevd og for all tid heretter selve Det Uoppnåelige.) 

Det er i dette kaos, denne anti-dynamisme, ytringsfriheten befinner seg i. Det er ytringsfriheten, og ikke minst lyttningsfriheten, som får merke det ulykkelig kjærlighetsforholdet mellom modernismen og arkaismen. Det er den som må vike. Det er plutselig den som må tilpasses. For det er jo modernismen og arkaismen som må gjøres til lags. 

Ytringsfriheten blir syndebukken. Det er den som oppildner oss mot hverandre! Det er den som viser oss hvor slette og grimme vi er! Og det er bare dens vingestekkelse som kan redde kjærlighetsforholdet mellom fremtiden og fortiden. Derfor skulle den merkes. Nå kan alle se den. Den har forlengst fått sin Davidstjerne. Snart skal den i den "rensende dusjen."

Vi forstår alle hvor denne historien ender. Det er ingen grunn til å uttale moralen i  denne historien. 

*

Hvorom allting er, så fallet dempes. Og det vil bli tvingende nødvendig å lovgive på en helt annen måte rundt ytrings- og lyttningsfrihetene. Den første frihet bringer viktig fokus på at den enkelte, individet, aldri skal nektes bruke sin munn; den andre, på at ikke alle andre, altså menneskeheten fratrukket det éne individet som ytrer seg, skal nektes å bruke sine ører. Så lenge vi kan snakke og lytte til hverandre er vi vi, er vi sammen, respekterer vi hverandre.

Derfor er det ikke ytringsfriheten som må vike for et voksende antall særgrupper som oppstår som en logisk følge av et forståelig men svært irrasjonelt arrangert henteekteskap; det er disse splittende grupper som må vike for ytringsfriheten. For det er dette som vi alle har felles. Lar vi vårt fellesskap få lukket munn og ører, har vi et sant helvete foran oss. Vi vet, fra atskillige historiske skjebner, hvordan enkeltsamfunn har råtnet på vold og krig; hva som vil skje i "the global village" kan man ikke tenke seg til. 

Hva skal straffes med hensyn til ytringsfriheten og lyttningsfriheten? For, ja, vi må straffe alle som krenker disse friheter. Disse krenkere, som oftest ikke selv er klar over hva de gjør, er i egentlig forstand diskriminerende. De vil sitt partikulære fremfor menneskehetens felles munner og ører. Alle de partikulære kjemper med slike drivkrefter, drivkrefter som er like naturlige som de er arkaiske og atavistiske. 

Vi ser i dag straffeutmålinger som for hver gang spiser litt av disse frihetene. Det er her vi bør vende blikket. De bør snarere straffes, de som slik krenker våre friheter og som dermed konkret diskriminerer alle andre ut fra intet annet enn snevre hensyn til egen gruppeidentitet. 

Gå til innlegget

Erdogan: "Israelerne overgår Hitler"

Publisert over 6 år siden

Erdogan uttaler: "Israelerne overgår Hitler." Forrykt som slik retorikk er, uttrykker likevel Erdogan noe som slett ikke befinner seg i et tomrom. Det er ikke tilfeldig at Erdogan vurderer at slik uttalelse ikke vil koste ham politisk.

Erdogan sier for nylig blant annet at:

"- Israelerne har ingen samvittighed, ingen ære, ingen stolthed. De forbander Hitler dag og nat, men de har overgået Hitler, når det gælder at være barbarisk, siger Erdogan, der kalder Israels militæroffensiv i Gaza et folkemord." (Kilde: "Tyrkiets Erdogan: Israel er mer barbarisk enn Hitler.")

Jødehatet vokser i Europa. Forrykt som slik retorikk er, uttrykker likevel Erdogan noe som slett ikke befinner seg i et tomrom. Det er ikke tilfeldig at Erdogan vurderer at slik uttalelse ikke vil koste ham politisk

Vi bør heller ikke glemme at Obama betrakter Erdogan som alliert. Uttalelser som denne fra Erdogan, befinner seg ikke i tomrom; de finner i stigende grad gjenklang i mange europeiske befolkninger. Som den danske. Bare ett eksempel: Danmarks utenriksministers Facebookprofil viser tydelig hvor langt retorikken også i Danmark er kommet: https://www.facebook.com/martin.lidegaard

Også herhjemme vokser slik retorikk i omfang. Og ikke minst i prestisje. Retorikken i den norske offentlighet, ikke minst per politiske, akademiske og mediale personer og institusjoner, er mange ganger til forveksling lik retorikken som de mest rabiate islamistiske terroristorganisasjoner benytter. Hamas' nærmeste allierte per tid er Qatar. Og Tyrkia. Et Tyrkia som EU vurderer som mulig medlemsland.

Vil vi få høre retorikk herhjemme tilsvarende Erdogans siste uhyrlige utspill?  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere