Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

"Brann i islams hus"

Publisert nesten 6 år siden

Ofte høres: "Det er brann i islams hus." Ja? Men hvor er huset?

Det er med forundring. Nesten beundring. Slik eplekjekkhet. "Det er brann i islams hus," sies det. Ansiktene legges i de alvorligste folder. Man er jo seriøs. Man mener det. 

Norske journalister nikker på hodene. For dette er jo nesten som om de alvorlige foldene skulle ha stått for regien selv. Som om de alvorlige foldene hadde lest scriptet uten at journalistene visste. 

Et hus i brann ser slik ut: 

Men som med alle husbranner: et hus står et sted. Det er ikke hvor som helst. Brannen, huset, er konkret. Det har alltid presise koordinater.

Så hvis et hus brenner, spør man om hvor huset er. "Der er huset som brenner." Alternativt: "Her er huset som brenner." 

"Islams hus brenner." Dette sies i alle Europeiske land. Alle meningsapparatjiker nikker med hodene. Slik ser det ut når noen forsøker å bekjempe flammene:

Det er meningsapparatjikene vi ser? Mon ikke. De ser brannen i eget hus. Islamisten med de alvorlige foldene har fått sagt uimotsagt at islams hus, som for øvrig brenner, er der, der, der, der og her. Islams hus, som for øvrig brenner, er også Norge. Norge er bare et værelse i islams hus. Tydeligvis. 

Meningsapparatjikene har brukt så mye vann på brannslukkingen at eneste logiske slutning er:

"Intet i islam har noe som helst å gjøre med islam."

Gå til innlegget

Krig er kommet til Københavns gater

Publisert nesten 6 år siden

En retorikk har mer og mer festnet grepet om de danske medier: "det er politisk motivert." Krigen har kommet til Danmarks hovedstad. Men den er i virkeligheten religiøst motivert.

Den danske statsminister ønsker å understreke det "politiske" ved situasjonen i Indre København. Som i Paris for noen få uker siden, ble ytringsfriheten og jøder angrepet med morderisk forsett i København. Dette ordvalget fordreier. Det dreier seg selvsagt, som i Paris, og etterhånden så mange byer i Europa, om religiøst motivert vold. (Her faller alle venstrefløyere av lasset, for i deres tenkning er det kun banale sosioøkonomiske betingelser som gjelder.)

En annen retorisk figur som mer og mer utkrystalliserer seg er at nå må folk "leve som normalt." Kanskje har man problemer med å forstå hva dette massive oppbudet av tungt bevæpnet politi, etterretningstjenester og militær i gatene i den danske hovedstaden signaliserer. Men våpnene er krigens. Det er ikke mulig å leve "normalt" i et slikt bybilde. Ikke lenger. Nå har det skjedd og sannsynligheten for at det vil gjentas må sies å være temmelig  stor. For vi har nettopp bevitnet manifestasjonen at en helt særlig grense ikke lenger er sprengt. Og antallet på slike terroraksjoner bare vokser i hele Europa. Vi ser ikke det motsatt, men en jevn vekst. I kjølvannet av Paristerroren så vi til og med åpen bejubling av udådene, og i et omfang som burde skremme noen og enhver.

De bærer tønne på tønne med bensin inn i huset hans, og selv om han godt er klar over at katastrofen snart vil inntreffe, gir han forbryterne en eske fyrstikker. Slik beskrev Max Frisch penhetens og passitivitetens pris i dramaet “Biedermann und die Brandstifter.” Mange politikere, akademikere og media burde nok lese dette dramaet. Det er mange som tenker og handler som Biedermann i våre dager - enda det bare blir mer og mer tydelig hva dette handler om. De er pene i mæle, og svært passive. Og det er den åndsfraværende innvandringspolitikken som har skapt denne situasjonen.

Det handler om at noen har erklært demokratiet, likeverdighet og ytringsfrihet krig. En fryktelig krig som foregår i bygatene våre. Det er særlige grupper som er utvalgt som mål. Vi vet også hva som er felles for disse terroristene: de er alle muslimer. Muslimer som tydeligvis er villig til å følge oppfordringer i Qur'an helt bokstavelig.

Det påhviler danske muslimer et stort ansvar i tiden fremover. Det er særlig én ting som de burde gjøre: de burde organisere en massedemonstrasjon FOR YTRINGSFRIHETEN.

Jeg er bare redd det aldri kommer til å skje. Det er meget som taler for at radikaliseringen er fremskreden, at den nærmer seg noe som kunne kalles normalisering, og at den henger sammen med fremveksten av moskér finansiert av de mest redselsfylte regimer på vår jord. 

Gå til innlegget

Charlies satiriske død

Publisert nesten 6 år siden

Vi har forståelse for at Charlie Hebdo satiriserte. Men situasjonen nå er alt for alvorlig til at vi kan tillate oss å bare fortsette satirens tradisjon. Det ville risikere at vi skapte et Holocaust for muslimer.

Det er de som ønsker å statuere satiriske eksempler i solidaritet med de massakrerte satirikerne som høyner konfliktnivået. Disse gir en ond satire av hva ekte satire er for noe. I sum gikk Charlie Hebdos strek ofte over streken. For 4 år siden ble reaksjonen en molotovcocktail gjennom vinduet, deretter svært raskt 4 år med daglige trusler og daglig politibeskyttelse. Så gikk streken langt for langt. De fikk ikke proppet munningene til AK47'ene i tide. Dette visste vi ville komme. Derfor var det ikke alltid vi likte satiretegningene eller ytringsfriheten. 

Det er her vi derfor må være oss vårt satiriske ansvar bevisst. Fortsetter vi satirens tradisjoner uinnskrenket - for satire er selvsagt ikke satire hvis den er innskrenket - vil vi på aller aktsomste måte oversette satiren til ond satire. Vi kjenner årsakssammenhengene nå. Vår fortsatte satire ville foranledige morderisk anledning og et ukjent antall uskyldig myrdede. 12 løse penner i Paris skal ikke få oss til å stikke ansvaret vekk! 

Vi kan fortsette satirens stolte tradisjoner også i multikulturens store ironiske generøsitet overfor ansamlinger av sinte menn, innpakkede og bortlovede jentunger og lagre av maskingeværer og rakettkastere. Vi fortsetter satiren ved å lave en satire over satiren: vi holder kjeft, med pli. Vi vil jo ikke ha flere lik i gatene. Og vi vil sannelig ikke ha et nytt Holocaust for alle millionene offrene for de nådeløse pennene. Kråketegnene på papirstykket.

Slik kan vi ta vårt ansvar, vårt ytringsansvar. En stum satire over satirens tradisjon. En satire som ikke sier noe, en satire som kvester pennen, som heller drikker sitt eget kølsorte blekk. Satiren lever best ved at vi legger den død. For en satirisk situasjon. Så ville også våpenlagrene i Europas byer bli en satire. Tøyet til jentene, som gjerne også inkluderer Ban Ray solbriller, ville også transformeres til en helt særlig form for sangvinsk satirisk kunst. Ingen skrift under tøyet, ingen skrift på tøyet. Men helst allikevel sort tøy.

Slik sett er også Charlies død satirisk i den mest anstendige potens. Satirikerne fikk sine satiriske viljer innfridd med en slags guddommelig satirisk inngripen. Vel og merke bare hvis vi andre holder opp med å mene hva vi mener og viderefører satiretradisjonen som en tradisjon ingen kan se eller høre, med usynlig sitronskrift, som en tradisjon for de spesielt innviede, som et sant fredfylt ønske om global telepati. Så vil det hele gå opp i en høyere enhet. For dem alle: Chaplin, Brown & Hebdo. 

Sverdene nedlegges først når pennene las uttørre. Fra de brukne geværer til de brukne penner! Det er sverd og sverdvers som best sørger for menneskeheten. Hvorfor trodde noen egentlig at blekkpenner med farge kunne bekjempe supersonisk bly? Hvorfor så man ikke et nytt blekkdryppende Holocaust komme farende mot oss?

*

Nota Bene. 
Slik kan vi også få slutt på den forferdelige praksis med at myrderier på satirikere belønnes med hele haremer - som jo klart burde vært haram. Det er jo ikke martyrenes skyld. Men noe skal de ha igjen for sine oppoffrende handlinger. Det forstår vi. Før vi syr igjen hjertene våre.

Gå til innlegget

Råskap hånd i hånd med ryggløshet

Publisert nesten 6 år siden

Det er nærmest en klisjé. Men det er nødvendig å gjenta det: hver gang råskapen viser sitt stygge ansikt, dannes det vaker av ryggløshet. Ikke minst i media er det vaker av ryggløshet. Men Charlie vivra!

Det er trist å se hva hva media får seg til å si om det inntrufne i Paris. Svært trist. Det er så en gråter både inne og ute. Hvorfor lærer man aldri? Hvorfor nekter man å erkjenne mønsteret?

Mønsteret er: råskap ledsages alltid av mengder av folk som helt mangler rygg. Ja, det er nettopp slike ryggløse sjeler som gir brutaliteten og den mest bisarre blodige idiotien sin mulighet. For denne vet at de ryggløse vil rope opp. De ryggløse vil fekte med sine armer, veive med armene, liksom for å prøve å henlede oppmerksomheten. "Her, her, her!" For dette er den åpne grusomhetens direkte svar. Vi må ikke se hva som hendte. Det er for stygt. Det er selvsagt fortrengningens mekanismer vi taler om. 

Men fortrenging er en psykologisk mekanisme. Forbeholdt individer. Virkelig merkelig blir det når grupper av mennesker fortrenger. Enda merkeligere blir det når ellers oppegående mennesker med mediamakt gjør samme. 

Slik sett får vi andre en tofoldig vond oppgave: vi må se styggeheten i hvitøyet, og vi må forsøke å gi de ryggløse ryggen sin tilbake. For vi vet selvsagt at hvis de ryggløse ikke gjenfinner ryggene sine, så vil, med nødvendighet, djævelskapen bare komme tilbake. Igjen og igjen. Og igjen og igjen. De to kjører i spann, den ene med kraft, den andre vaken.

De som fortrenger har selv innsikt om dette, bare på et annet plan. Det er derfor de alltid, i svære prangende påstander gjør krav på å være de som "besinner." På å være de gode. De som liksom skal passe på oss andre. Oss som leser og lytter til anfektelsene. 

Det er som med det gamle Sovjet. Der hadde man, noen, bare bestemt seg for at alt ikke-kommunistisk var sykt. De uenige, de annerledestenkende, de som forsøkte annerledes, de som eksperimenterte med nye idéer i sin sannhetssøken, ble simpelt hen erklært syke på sinnet. For var dde vel bevart var man selvsagt glødende stalinist, leninist, maoist. Selvsagt! Hva ellers? 

Det er som med islam i dag. Der har også noen bare lest opp og vedtatt at islam ikke kan inneholde ond og vondt. Selv om Qur'ans egne ord skriker mot oss. Selv om ordene finner resonanse i grufulle handlinger i våre egne samfunn. 

Man finner mange slike eksempler. Men de to får holde. Jeg er sikker på at vi alle forstår dette begrepet.

Man har bare bestemt seg. Man har definert enkelte ting som umulige. Til tross for at dette som er eklært umulig banker på døren vår. Til tross for at det dreper oss.

Særlig avslørende blir det når man i godhetens navn i stedet for å se på det inntrufne i Paris fritt velger å fokusere på at befolkningen nå ikke må hisse seg opp over nasjonens muslimer. 

Særlig avslørende. For hvem har talt om nasjonens muslimer? Hvem har i det hele tatt talt om muslimer? Det er det jo ingen som gjør. For talte man om muslimer, var man jo raskt over i sovjetiske sykdomsforklaringer. Så denne idéen stammer fra den ryggløse selv. Jeg skal ikke utvikle denne sammenhengen videre. Men vi som ser lenger enn til viftende armer i media, ser sammenhengen mellom tenkning og handling. Over tid. Gjentatte ganger. Samme type handlinger. Samme type reaksjoner. Vi forstår hvor inspirasjonen kommer fra. Vi forstår hvor idéene kommer fra. For idéene er jo allerede skrevet ned. Idéene er gjort forlengst. 

Vi forstår at vi befinner oss i en idékamp. Og at hvis vi ikke vinner den kampen, vil brutaliteten drepe, ikke "bare" mennesker, men også selve vår felles idékraft. Men er media denne oppgaven moden? Det må tiden vise. Men det ser sannelig ikke godt ut. Måtte jeg bare ta fullt og helt feil. 

Charlie vivra!!! Je suis Charlie!!! 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere