Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Hvorfor begrense kvotering til bare kjønn?

Publisert over 5 år siden

Kvotering sies å være en god idé. Kvotering gir rettferdighet, heter det. Men hvis man tenker prinsippielt om kvotering, er det ingen grunn til å begrense kvotering til bare kjønn.

Hvorfor kvoterer vi? Fordi vi ikke ønsker skjev fordeling. Vi ønsker rettferd. Slik at hvis en kvinne og en mann søker samme stilling, alt annet like, så skal kvinnen kvoteres inn - forutsatt at det per tid er skjev kjønnsfordeling. 

Men spørsmålet melder seg raskt: når vi først har begitt oss inn på denne vei, er det så ikke avgjørende å også måle skjev fordeling opp mot andre viktige identitetsmarkører?

Det er sannelig ikke bare kjønn som markerer, og er viktige for, våre identiteter. Hva med legning og seksualitet? Livssynstilhørighet og religion? Etnisitet og kultur? Hva med økonomi og bakgrunn? Alder? Land og by?

Med kvotering mener vi at de jure like muligheter også skal kunne måles de facto, empirisk og faktuelt, nemlig at vi de facto har oppnådd 50/50. Når man på ulike områder måler andre forholdstall enn 50/50, vet man derfor at man stadig har en jobb å gjøre. For like muligheter er ikke slik - før det faktuelt kan telles 50/50

Det er i egenskap av å være kvinner, kjønn, og med god hjelp fra mange menn, at mange kvinner har kjempet frem kvoteringen. Men hvorfor stoppe der?

Kvoteringsbegrepet selv synes i hvert fall å foreslå seg selv på en lang rekke andre områder utover akkurat bare kjønn. Kvotering baserer seg på et prinsipp, og som prinsipp bør det forfølges til sin ende. Eller? 

Uansett bør man nettopp følge prinsippet til dets fulle ende for å vurdere dets kvalitet. Hvor ender vi da?

Et annet aspekt som kanskje er verdt å grunne litt over: hvis vi fortsetter med slikt fokus alene på kjønnsvariabelen (som nok kan likne på aktiv diskriminering med hensyn til andre viktige identitetsmarkører), risikerer ikke nettopp dette ensidige fokuset å sementere nettop hva kvinnesaken i ordet går til angrep mot

Gå til innlegget

Feminismen fra FrP

Publisert over 5 år siden

8. mars: det må være fortvilende for selverklærte leftister og feminister at den egentlige feminismen i dag kommer fra et politisk parti som FrP. Eller eier man ingen skam lenger?

Fremskrittspartiets Listhaugs utspill de siste par dager er virkelig en kanon. Hun har spilt de selverklærte leftister, humanister og feminister langt ut over sidelinjen. 

Men når parolene lyder 'Nei til vold mot kvinner' - som vel er å sammenlikne med å spørre hvor langt et tau er - lager man ris til egen bak. Det er bare ull tilbake. De fekter med armene. Men vi kan ikke riktig høre de si noe,kan vi?

Der hvor kvinnesakens akutte og kritiske nødvendighet og legitimitet virkelig springer en i øynene - dvs. mange innvandrerkvinners usannsynlig triste kår i et Norge anno 2015 - høres ikke et pip. Ikke ett pip. 

Slik undermineres kvinnedagen. 8. mars betyr ikke noe lenger. I dag slenger den rundt seg med de mest uangripelig vassne generaliteter. Samtidig som den tjener til å gi kloroform over munnen til de som virkelig har noe å si - innvandrerkvinner som gjerne står frem, kritikere - om kvinnesakens fortsatt uhyggelige relevans.  

Men alle de som tier samtykker. De som tier om kårene som mange innvandrerkvinner lever under i dagens Norge har medansvar. Dermed er dagens 8. mars i realiteten kamp mot kvinnesaken. Ved å dekke over de mange overgrep, ved å holde kjeft om det, gir man de stygge holdningene fritt spillerom. Newspeak, med andre ord. Og har man kommet så langt i sitt språklige forfall, har man også forlengst mistet skammen av syne. 

Gå til innlegget

Lærern til audition på X-Faktor!

Publisert over 5 år siden

Hadde lærern din x-faktor?

Det er med gremmelse jeg ser alt dilldallet som utspiller seg. Det er allerede for mye dilldall i norsk skole. For mye rundebordspedagogikk. For mye jatteri. For mye uvett. For mye føleri. For mye "øyenhøyde." For mye sosialt fokus. For mye hjelpearbeid. Alt for mye fokus på elevers behov. For mye "pleasing." For mye kverulering. Kort sagt: alt for mye av alt annet enn skole.

Og nå skal lærerne til audition hos elevene?! (Ref.: http://www.nrk.no/norge/elever-vil-ha-laerere-pa-_audition_-1.12240816

Det er på tide at lærerne setter skapet på plass.

I en kunnskapssammenheng er det tingen som gjelder. Det er saken som gjelder. Det er kunnskapsrelasjonen, ikke den "sosiale  relasjonen," som skal fokuseres, dyrkes og stimuleres. Ideelt sett vil elevene utvikle seg til filo-sofer, i betydningen at de elsker (philos) kunnskapen (sophia).

I en slik relasjon er læreren en veileder som skal vise de unge hvordan de skal bruke sitt indre kunnskapskompass for å finne kunnskapen. Dette kompasset har alle. Læreren skal bare hjelpe eleven med å finne det og verdsette det - og fortsette med å være veileder på veien  videre, for det lurer mange farer. Veiledende, på siden. Forsiktig. For det er tingen, saken selv, kunnskapen som gjelder. Læreren inngår slett ikke i elevens kunnskapsrelasjon med seg selv og saken. Konkrete personer, inkludert de som tilfeldigvis gestalter din lærer, er all episteme absolutt irrelevant. 

Så snart eleven har fokus på lærern - hvem han er, hvordan han taler og ser ut, om han er sympatisk, osv. - er eleven allerede på farlig avveie. Det er ikke eleven, men kompetente fagfolk, som skal vurdere kompetansen til læreren, vurdere eventuell skikkethet. Når elever, og andre, nå på ramme alvor mener at elever bør være med til å utvelge hvem som blir lærere og hvem ikke, så er man ikke bare på farlig avveie. Man er helt ute. Man har mistet kompasset og gått vill. Lærerne skal vokte seg vel for ikke helt å snuble overende.

Lærerne min hadde slett ikke x-faktor. Selv hadde jeg ikke en kjeft jeg skulle ha sagt om noe som helst - annet da enn selve sakene, tingene, kunnskapene. Det var kunnskapsrelasjonen jeg ble opplært til å søke og dyrke. Jeg er mine gamle lærere evig takknemlig.

Jeg håper dagens lærere kan manne seg opp til å fortelle hva kunnskap er og hvordan man finner den. Og at elevene nok har annet å gjøre - så travle som de burde være med å finne sitt indre evige episteme!

Gå til innlegget

27.02.2015 døde ytringsfriheten i Norge

Publisert nesten 6 år siden

En skjebnesvanger dato, en skjebnesvanger hendelse. Et ytringsfrihetsarrangement i Drammen ble voktet som en festning av tungt bevæpnet politi. Dermed døde Norges ytringsfrihet. Ytringsfrihet er ikke noe som kan gradbøyes, er ikke stykkevis og delt.

Det er mange land som ikke har ytringsfrihet. Det er land som domineres av totalitære og autoritære regimer. Eksempler kan være Saudi-Arabia, Kina og Iran. Det er i dissse land direkte livsfarlig å tjene som intellektuell. Verdens farligste yrke: å søke sannheten og samtalen.

Men vi har også land hvor man ikke har kommet så langt i sitt generelle intellektuelle forfall at myndighetene pågriper og straffer personer som ytrer seg fritt. Eller hvor folk "forsvinner." Men land hvor ytringsfriheten ikke lenger er hel fordi myndighetene må gripe til tunge voldsmidler for å beskytte de som ytrer seg fritt og på kant med bestemte interesser. Dette gjelder Europa de siste par årtier. Europa befinner seg i et fall. Det faller. Spørsmålet er hvor dypt. Og om hvor meget som eventuelt kan gjenoprettes, repareres.

Norge kom med i den triste klassen i går, 27.02.2015. Jeg legger ved referanse fra Vårt Lands artikkel Slo jernring rundt ytringsfriheten. Hva krever den nye situasjonen? Altså at landet vårt ikke lenger kan nyte av en full og hel ytringsfrihet, altså den kanskje aller mest grunnleggende menneskerettigheten? 

Man skal vokte seg meget, meget vel mot den nåværende tendens til å være noenlunde fornøyd med situasjonen så lenge bevoktningen hindrer at folk kommer til skade eller myrdes. Man skal vokte seg meget vel mot slik stilltiende aksept, slik aksept av et i realiteten susende nederlag. For kreftene som nå har fått noe av viljen sin vil ha mer. Meget, meget mer. Dét skal man visst ikke ta feil av! 

Hva som kreves, ikke minst fra de norske intellektuelle eliter, er at man tilkjemper ytringsfriheten tilbake. Den må gjenvinnes, tilbakevinnes. Man må ikke fire én tomme. Dermed må de intellektuelle ikke minst utstille visse intellektuelle i den norske offentlighet som i denne sammenheng fungerer destruktivt for folkemeningen.

Ytringsfriheten er bare hvor den positivt manifesterer seg, hver gang i konkrete tilfeller. Ytringsfrihet er dermed ikke noe vi "har" - men noe vi gjør, helt konkret. Den må hele tiden bevises, vises frem. Her har mediene sitt tunge ansvar. De har ansvar for at såkalt kontroversielle meninger får en plattform på linje med andre meninger. Har norske medier dette motet? 

Men spørsmålet er om vi i Norge i dag har intellektuelle kapasiteter som kan ta kampen? Har vi det? Hvem? Selbekk er et lysende eksempel. Men det er ikke mange som ham. Og det ubehagelige i den norske offentlighet er at intellektuelle som Selbekk uthenges, mobbes, demoniseres. Og mange som har kapasiteten slipper ikke til i offentligheten. Igjen er mediene i en nøkkelposisjon.

Hvis man leser Vårt Lands dekning av denne "nyheten" er det mer enn tydelig at vedkommende skribent ikke forstår situasjonens dype alvor. Hvilke populære medier i Norge i dag løfter frem alternative ytringer på linje med de mer hegemoniske og godtatte meninger? Jeg er redd norske medier ikke tør være oppgaven voksen. Norske medier ser ut til å være redde. De bakker ut, og støtter til og med de krefter alle vet ønsker ytringsfriheten til helvete.    

Gå til innlegget

Hvem bestemmer hva ord betyr?

Publisert nesten 6 år siden

Ytringsfriheten er under angrep. Det tales og skrives om ytringsfriheten som aldri før. Det er en voldsom kamp om ordene våre. "Islam er fredens religion," hevdes det, for eksempel.

Hva henger ords betydning på? Dette er et sentralt filosofisk spørsmål. I vår tid er dette filosofiske spørsmålet allestedsnærværende. Ikke, desverre, i betydningen at man faktisk tar selve diskusjonen om hva mening er - men i betydningen at vi ser en voldsom kamp mellom 2 klassiske posisjoner. Vi kaller posisjonene for enkelhets skyld 'nominalisme' og 'realisme.' 

Den første posisjonen hevder definisjonens mentale aspekt: at man simpelt hen bare kan bestemme seg for hva ord skal bety. Den andre posisjonen forsøker å binde ords mening til referanser i verden som er intersubjektivt tilgjengelige. 

Eksempel: "Islam er fredens religion." Dette er credoet som messes i våre konvensjonelle media. Nominalisten vil si at islam simpelt hen kan defineres som fred. Man kan også velge å gi ordet 'islam' andre meninger. Dette er poenget: man bare bestemmer hva et ord skal bety. Denne posisjonen er i sitt vesen ikke intersubjektivt tilgjengelig. Nominalistene ender ofte i uendelige strider, hvor den ene gruppen, med akkurat like stor eller liten rett som de andre gruppene, hevder sin egen mening som den ene korrekte. Fordelen med denne posisjonen er at man oppnår en type absolutt visshet. I det minste i sitt eget sinn. Man har definert et ord ved henvisning til sitt eget sinn - egentlig bare andre ord. 

Realistene kan ikke respektere denne posisjonen. Den viktigste grunnen er at nominalisten er utenfor intersubjektiv rekkevidde. Det viktigste for realisten er at man inndrar noe i prinsippet vi alle kan forholde oss til. Realisten er forpliktet på å henge mening på referanse i verden som vi alle kan sanse. Ikke at denne metoden automatisk bringer enighet - for det er ikke autmatikk i hva for verdenslige referanser ord skal ha - men den inviterer alle med. 

Disse posisjonene er gjerne assossiert med bestemte epistemologiske (erkjennelsesteoretiske) posisjoner. Ens syn på hva mening har, har konsekvenser for hva en mener erkjennelse (kunnskap) er. Ikke sjelden opptrer også politiske filosofier i denne grunnfilosofiske striden. Forenklet er nominalistene en slags monarkister; realistene demokrater. Nominalistene løser de innebygde problemene i sin posisjon - hvems konkrete sinn er det egentlig som skal inflateres til den godtatte mening? - med å bygge strenge hierarkier: det blir noen få som ender med et slags semantisk monopol. "Paven,"eller "føreren," vet best og bestemmer. Realistene søker derimot en desidert flat struktur hvor alle er likemenn og hvor man på forhånd har eniget prosedyrene for å fastlegge den tilsynelatende mest solide korrelasjon mellom fellesord og fellesvirkelighet.

Det er i denne striden vi finner en avgjørende kontekst for å forstå visse av vår tids mest frekvente memer ("virale", eller populære idéer), ikke minst striden rundt ytringsfriheten generelt. I sin konsekvens kan ikke ytringsfriheten være annet enn realistisk. For skal ytringen være fri, uten mengder av klausuler og forbehold, må den ganske enkelt gjelde alle og alle må i prinsippet være likeverdige: forut for verdenslige undersøkelser etter fastlagte prosedyrer for meningsundersøkelse er i prinsippet min mening akkurat like berettiget som din. Likeverdige. Friheten forutsetter at den selvsagt gjelder alle, samt at likeverdet råder univserselt. (Også dette kan realisten bakke opp med sine realistiske prosedyrer: man kan telle hvor mange steder i verden man har samfunn hvor alle tillates frie ytringer. Frihet er at ingens meninger utsettes for utilbørlig ytre press eller sanksjon.) 

Nå tilbake til påstanden om at islam er en fredens religion. Predikatet sier ikke bare at islam er en religion, men at det er en fredens religion. Hvordan vurderer man denne og slike påstander? 

Nominalisten har her bare bestemt seg. Uansett hva som måtte skje og ikke skje, og være tilfelle eller ikke tilfelle i vår felles tilgjengelige empisriske og historiske verden, har man bare definert islam som fred. Slik at hvis noe kunne oppfattes som ufred kan det derfor, per logikk og begrepslig bestemmelse, ikke ha noe med islam å gjøre. "Islam er fred." Punktum. Nominalistene ender som sagt i endeløse kveruleringer. Denne endeløsheten er av prinsippiell karakter; den er strykturell. Og som sagt: ofte løses de de mest presserende meningsspørsmålene med opprettelsen av hierarkier, hvor noen få bare las få det siste ordet og hvor dette ordet inflateres til kovensjon. Dette ligger i nominalismen. Meningen ligger i navnet - og den som sier, eller har makten og muligheten til å si, navnet. For nomialisten er det nettopp et 'hvem' som bestemmer; for realisten et 'hva' og 'hvordan.'

Realisten respekterer bare sammenhenger mellom ord og virkelighet. Realisten er ikke realist fordi han er "mer realistisk" enn andre, klokere eller mer intelligent, men fordi han forplikter seg på å etablere mening i noe annet enn ham selv, i noe som inndrar i prinsippet alle som frie og like. Man skal eniges om sammenhenger mellom ord og faktuelle forhold som ingen kan benekte uten samtidig åbenekte sine sanslige fakulteter. 

Realisten vil ha problemer med å se at islam er fred. Han vil se etter hvor islam proklameres, og se etter handlinger og hendelser. Realisten søker sammenhenger. Og sammenhengene som klistrer seg til ordet 'islam' er slett ikke slik at man kan benytte ordet 'fred' om det. Ikke hvis man med fred forstår, for eksempel, fravær av vold mot mennesker av annen legning, tro, etnisitet, mening, kjønn, osv.

Når vestlige politiske ledere, den ene etter den andre, som kanskje kan sies å for alvor ha startet etter at Kong Obama erklærte for FN at "fremtiden ikke skal tilhøre de som ærekrenker Profeten." Skjønt vi også husker Kong Bush's erklæringer om islam noen år tidligere. Poenget er uansett at det følger et mønster. Politiske konger har i Vesten de seneste tiår erklært igjen og igjen at islam er fredens religion. Poenget er også at disse konger og dronninger bare erklærer. Erklærer for oss andre de vet vil måtte få med seg deres erklæringer. De er allerede, i sine talehandlinger, nominalister. De har bare bestemt at de bare kan bestemme i semantikkens mer urolige seismiske områder. Nominalistisk. Absoluttistisk. Eneveldig.

Det interessante spørsmålet er ikke her hvorvidt islam er fred eller krig, men hvorfor denne tendensen som vi alle ser har fått utbre seg slik i vår mediale og digitale tidsalder. Hva består tendensen i? Den består i at grupper av mennesker med makt totalt ringeakter den sammenheng mellom et subjekt og dettes intensjon om mening som er nødvendig for at mening overhodet skal finne sted. Her vil altså realisten tale til forsvar for de som påkaller sin guddom ved sine udåder. Forsvaret er selvsagt prinsippielt, og inkluderer derfor også mennesker man personlig forakter.  

For hvem i all verden er en Obama, Bush eller Solberg til å hevde at islamisten slett ikke har noe med islam å gjøre - "fordi" vold, drap og terror er involvert? Her må man være prinsippiell: selv om man er semantisk realist er det en tvingende nødvendighet at fordi alle er frie og like og fordi alle skal nyte ytringsfrihet så er det intensjonale like mye en rettighet for islamisten og terroristen som monarken eller føreren. For realisten er det slik at terroristens mening om islam skal høres på linje med kongens eller din eller min. Deretter må realisten undersøke konkrete faktuelle sammenhenger. For mening er ikke statisk; mening, i hvert fall når det kommer til omskiftelige historiske forhold i menneskesamfunn, er nettopp omskiftelig og historisk. Igjen kan dette bestemmes ved en undersøkelse av hvordan ord rent faktuelt har vært forstått, definert og brukt opp gjennom historien. 

Realisten vil i dag ikke kunne få seg til å mene at islam er fred. Sammenhenger som viser noe helt annet er mange og systematiske. Dessuten forholder man seg til de som kaller seg mulismer, islamister, osv. Man forholder seg også til hvordan helligtekstene historisk har vært og blir tolket og praktisert etter. 

For nominalisten er det enkelt. Spørsmålet er forlengst avgjort, statisk, per den blotte vilje. Man behøver ikke forholde seg til hverken historie, empiri eller fellesvirkelighet. Det hele summeres opp i navnelige credoer. Om virkeligheten skulle komme for nær, kan man igjen bare utdrive den ved å avgi samme erklæring på nytt. Man har jo bestemt seg. Og  det er her en allianse former seg mellom nominalister. Bush hadde bestemt seg for at islam ikke kunne være annet enn fred; islamisten at islam ikke kan være annet enn islamisme og i siste ende jihadisme og terror. Motsatte synspunkter om islam, men identiske qua nominalistiske. Begge et veritabelt angrep på all ytringsfrihet. Nominalistiske erklæringer er alltid erklæringer mot ytringens frihet og frihetens ytring. 

Det tyder dårlig for ytringsfrihetens nære fremtid. Ikke minst fordi vår tids nominalister, og særlig de i elitene, har den digitale teknologien på sin side. Digitaliseringen rykker oss vekk fra referansenes verden. Og elitene bruker massemediene ikke mindre effektivt enn når de først slo igjennom som vi så det med nazismen og kommunismens og fascismens og deres ubstridte førende nominalister: Hitler, Lenin, Stalin, Mussolini, Mao. 

For nominalisten, for å svare på spørsmålet, er svaret alltid 'hvem'; for realisten alltid 'hva' og 'hvordan.'

Sett i dette filosofiske semantiske perspektivet har vi også i dag ubestridte førende nominalister. Som kan være en like stor fare for ytringsfriheten som tidligere nominalistkonger var. Men i dag er de kommunikasjonsteknologiske forgreninger langt mer gjennomgående og integrerte i våre liv. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere