Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Implikasjoner av eget moralsk ståsted

Publisert rundt 5 år siden

Mange er glade for å snakke om hva de mener er god moral. Færre ønsker å snakke om hva deres moralske meninger innebærer hvis ettertiden viser dem gale. Det er grunner til dette. Om enn ikke gode grunner.

Kort om moralens grunnbegrep

I utgangspunktet er det alltid en god nyhet at så mange er slik opptatt av den moralske dimensjonen ved eksistensen. Moral handler om handlingsmaksimer, dvs. regler for handlinger vi bestemmer som av moralsk karakter, som man skal kunne ville var universelt gyldige, som man skal kunne tåle, og til og med aktivt oppfordre til at, alle i tilsvarende situasjoner ville følge. 

Eksempel på moralsk handlingsmaksime: "det er moralsk galt å lyve." I så fall må man ville at dette skal gjelde universelt, dvs. alle steder, alle tider. Sinnelagsetikeren Kant ville f.eks. måtte mene, sagt på spissen, at det ville være moralsk galt av folk å lyve for nazister som spurte om de skjulte jøder i sitt hjem. 

Eksemplet er forenklet. Moral er komplekst. Men begrepet holder: man skal kunne ville at de handlinger en selv mener er moralsk gode skal være det overalt, til enhver tid, i alle tilsvarende situasjoner. Dessuten finnes det mange andre måter å tenke moral på. Men det er ikke mulig å komme utenom begrepet om universalitet, dvs. overalt-til-enhver-tid gjeldende for alle moralske aktører. 

Implikasjoner av egen moralsk posisjon

Jeg ønsket ovenfor bare å formulere en begrepslig bakgrunn for følgende: 

Vi sloss om moralen så fillene fyker. I store områder av verden dreper man for å få sin moral frem. Selv i politikkens verden skinner moralen ofte i gjennom. Ikke mindre slik for de religiøse disputter. 

Men det er ikke ofte i moralsk betydende debatter at vi kan si at deltakerne oppmuntrer til å tematisere hva som skjer med posisjonene i ettertid, når ettertiden har vist dem uriktige. Her må det med en gang sies: slik tematisering er nødvendig for at vi skal forstå de ulike moralske synspunktene. Slike øvelser bør enhver moralsk aktør forplikte seg på. For bare slike øvelser kan være med til å sikre at aktøren er genuint interessert i selve det å virkelig strebe seg frem til å finne det moralsk riktige i en gitt situasjon.

Her har vi altså å gjøre med et faktuelt aspekt, dvs, hva ettertiden viste var det riktige, og et metodisk aspekt, dvs. hvilke prosedyrer en bør følge for å styrke egen moralsk tenkning. Det er det siste aspekt jeg i det følgende er interessert i. 

I en moralsk debatt er det oftest ikke opplagt hva som tilnærmet objektivt sett ettertiden vil vise var det riktige å gjøre moralsk sett. På dette planet er de fleste "trigger-happy." Det koster ikke så meget å slenge om seg med påstander om egen moralsk modenhet. 

Eksempel på moralsk implikasjon

La oss ta for oss den moralske debatten rundt den såkalte flyktningekrisen. Her tenker vi oss inn i en Europeisk kontekst. På den ene siden har vi de som mener at vi bare "skal ta imot alle som krysser vår grense." Vi kaller dem M1. På den andre side, de som mener at "vi skal kun hjelpe i nærområdene." Vi kan kalle dem M2. Jeg kan ikke nyansere her. Jeg er ikke ute etter nyansene i disse moralske posisjoner, men snarere et prinsippielt poeng. Vi skal se hva som skjer med posisjonene når vi kontrafaktisk tenker oss inn i (empatisk) vår egen moralske holdning. 

Vi skal øve oss på hva slike hypotetiske øvelser gjør med vår moralske tenkning, både moralinternt, som en sikring for genuin moralsk interesse, men særlig konkret i eksemplet ovenfor. For øvelsen gjelder ens generelle holdning til moral, samt er den påkrevet i hvert eneste tilfelle hvor en feller konkrete moralske dommer, om seg selv og om andre. 

Internt for moral: uten slik øvelse kan man ikke sies å ha fulgt den moralske bevegelse til ende. Man har ikke tenkt tanken helt ut. 

I det konkrete eksempel:

1. Vi skal tenke oss hva det koster M1 hvis ettertiden skulle vise dem moralsk tilkortkommende. 

Gå til innlegget

Ofringen av sannheten

Publisert rundt 5 år siden

I dag handler det ikke om en forpliktelse på å søke sannheten. I dag handler det om å forme moralsk korrekte setninger.

Sannhetsforpliktede mennesker avskys. Sannheten er ikke bestemmende lenger. Moral kommer til å bety alt. Er de to i strid skal moralen trone. Moralens makt har overherredømme. 

Leser en toneangivende og meningsdannende personer innenfor media, politikk, næringsliv og forskning er tendensen slående: vår gamle kulturs forpliktelse på aldri å miste sannhetens sikte er erstattet av et slags spill om hvem som former de flotteste moralske setningene. Virkeligheten er av underordnet betydning. Det er setningsbygningen som teller. Mesterskapet handler om den som kan formulere den korrekte moral med de mest slående formuleringer. Gjerne for å offentlig slakte de som skulle komme til å være mer opptatt av sannhet, eller de som imøtegår den store moralske doxa.

Det er flere divisjoner i spillet. Du har de som troner i offentligheten, monarkene. De som dermed formulerer det input som for de flestes vedkommende skal bli deres enkelt informerte output. Disse i offentligheten som gir alle inndata til alle de offentlighetsmottakende som snart skal benytte sine munner og penner til å danne strømmer av korrekte utdata. Media teller hvor mange som mener riktig. 

Det er elitedivisjonen. Så har vi de mindre offentligheter, moralens øvrighet. De som slåss om monarkenes gunst. De hjelper til så godt de kan. De pusser sverd og slikker fotspor. De har lært spillet nå. De har knekt koden. De vet hva det handler om. Det kan alltid tenkes der er noen smuler for kongens føtter. De slikker og slikker. Alt i mellom sine smiskete kommentarer til moralmonarkenes, som de vet vil gouteres. 

Begge disse divisjoner får rikelig med tid i offentligheten. Der kan de meske seg med å ta endeløse rekker av mangedoblede moralske selfies. De speiler seg i seg selv. Og vet at alle de som ikke gis noen offentlighet er fornøyd med bare noe som minner om lys, om refleksjon. Platon hadde jo rett. 

Verdien av maktens moralske selfies, som i dag sprer seg i sanntid og omnispatialt, er så høy at befalingen fra deres gud blir: vis meg at dere elsker meg så høyt at dere kan ofre det kjæreste jeg har gitt dere, sannheten. 

Så har vi moralpøbelen. Eller med et mer moralsk pent ord: moralfolket. I de nedre divisjoner. Heldigvis har de sine sosiale medier. Der kan også de følge den rette sti. Det vil si: vise at de følger den rette sti. De kan vise for alle sine venner at også de er med i spillet. Også de forsøker å forme moralske setninger. All energi kan avsettes til dette. Sannhetens møysommelige arbeid er jo forlengst oppgitt. Dette er de moralske hooligans. De bruker gjerne sin tid på å forfølge, registrere, sjikanere opponenter og sannhetssøkere. De er groupiene som hylende besvimer av sin egen godhet. Hvorfor lete bak setningene, når man likevel kan surfe på setningens lette overflater? 

Vi har allerede sett dem i gatene også nå. Gatene skal gjøres speilblanke. 

Ingen, eller bare få, hvori også makten selv inkluderes, tenker på at makten, den virkelige makten, med dette har fått det enkleste spill. Sløret er kastet opp. Blåret er kastet i øynene. Kaskadene av moralske setninger fyller offentligheten. Det er ikke plass til annet. For utopien skal fylle topien. Kartet skal fortrenge terrenget. 

Eller kunne det virkelig tenkes at også moralmonarkene virkelig var genuint opptatt av å forme moralsk korrekte setninger? - Situasjonen ville nettopp ikke bli bedre hvis så var.

 

Gå til innlegget

Abid Rajas IS

Publisert over 5 år siden

Religionsfriheten i Norge er under press, sier Raja til Stortinget. Relevante eksempler på hva han mener er en religionsfrihet under press er mange, og hvor ISIL skal være bare siste eksempel. Men hva har det med Kongen å gjøre?

Må vi virkelig høre slikt nonsens? Må virkelig vårt Storting høre slikt nonsens? Ja, det må vi. 

Saken i seg selv er legitim nok: at stat og religion bør atskilles klart og tydelig. Og at staten bør være upartisk og nøytral "med hensyn til tro og livssyn." Man kan argumentere godt for et slikt standpunkt, slik som man kan for andre standpunkter.

Motivasjonen, derimot, vakler. Det siktes til "at hva vi gjør her i Norge, blir brukt også i andre land." Norge er et "eksempel," hevdes det, et eksempel "det blir vist til." Det sies faktisk at land som ikke praktiserer skiller mellom stat og religion vil bruke Norge "som et eksempel på opprettholdelse av slikt manglende skille." Her snakker vi, for eksempel, en islamsk verden som teller mer en halvannen milliard mennesker. Som altså, i Rajas verden, vil bruke Norge som eksempel for å opprettholde sine ordninger. 

Så Raja foreslår å oppheve §4 (kongens bekjennelsesplikt) og endre §16 (statens understøttelse av Den Norske Kirke).

§4 gis følgende relieff: at Kongen av Norge så må være den eneste person i landet som ikke kan velge religion fritt, dvs. ikke kan velge å "ha en annen religion enn den som fremgår av Grunnloven." OK, så han taler i realiteten om, påstått, én - ja, 1 - person uten religionsfrihet. Dette vil så, i dette resonnementet, ha store ringvirkninger i det ganske utland. Raja glemmer her at Kongen kunne, 100% frivillig, ha takket pent 'nei' den gangen han takket 'ja' til å bli Norges Konge. Et slikt valg, under slike omstendigheter, må sies å kunne være særdeles gjennomtenkte og særdeles frie.

"Litt rart om en del personer høyt oppe i systemet." Etter å ha sagt at han synes det er "litt rart" at hverken Regjeringspartiene eller Arbeiderpartiet, særlig Arbeiderpartiet, vil være med, altså med på å la også Kongen velge sin religion eller sekularisme, som altså beror på en banal misforståelse, kommer Raja inn på historier han sier han har blitt fortalt om "en del personer i andre land høyt oppe i systemet som viser til den norske Grunnloven." Jeg siterer hva som umiddelbart følger:

"Så sier de at de liker veldig den norske Grunnloven, for der står det at kongen bestemmer alt. Man forstår ikke helt dette at selv om det står i Grunnloven at kongen bestemmer alt, er det ikke slik at det er kongen som bestemmer alt, men de tar det til inntekt for sin egen makt samlet hos en person." 

Les sitatet en gang til. Klar? Ja, mangt kunne sies om dette. Men la meg her bare si: Raja sier altså at Norge brukes som eksempel. Slik at hvis vi ikke endrer Grunnloven slik han selv og Venstre ønsker, vil verden bruke Norge som eksempel for ikke å splitte stat og religion, og slik at, som det fremkommer i sitatet, verdens maktpersoner vil bruke den norske Grunnlovens beskrivelse av Kongens makt "til inntekt for sin egen makt samlet hos seg selv." Altså, selv om man, altså verden, jfr. "fortellingene," ikke "helt forstår" at Grunnloven liksom ikke beskriver situasjonen i Norge presist. For det er jo ikke Kongen som bestemmer alt i Norge. Jeg lar det være med det. For verden forholder seg ikke til realiteter? Men heller til Norges Grunnlovs bokstav? 

Så slippes bomben: "Når det gjelder religionsfrihet under press: ISIL er bare et siste eksempel på at mennesker blir drept i Irak og Syria på grunn av at de har en annen religion eller en annen tro innenfor en religion og nekter å føye seg og bekjenne seg til en bestemt retning innenfor en religion." Denne er etterfulgt av en rekke andre eksempler. 

Vi vet jo at det ikke er religionsfrihet i store deler av verden, det være seg desidert sekulære eller desidert religiøse regioner. Men hvis Kongen av Norges påstått manglende religionsfrihet er alibiet i appellen til Raja, må jeg tillate meg å henfalle til en tilstand av sjokk.

Ja, Kongen vår har religionsfrihet, og kanskje en helt særlig seriøs form for slik. Ja, verden leser ikke den norske lovs bokstav. Ja, Norge vårt land er et lite land og slett ikke noe som kunne samle en massiv bevegelse som islam eller kinesisk kommunisme-kapitalisme til kursendring; man har så langt uansett ikke fulgt Norges eksempel, har man?

ISIL. Det er uklart hvorfor Raja føler behov for å smelle til med ISIL i denne sammenheng. Men det er en viss likhet, er det ikke? ISIL tvinger. Og Norges Grunnlov tvinger. Én person. Kongen. Hvorfor bringe dette "siste eksemplet" på bane? Ja, hvorfor bringe disse merkelige eksemplene på bane i det hele tatt? Hva var relevansen? At Grunnloven vår, som altså ikke beskriver Kongens rolle helt presist - men som Raja har fått høre leses til sin bokstav i den store verden - uansett ikke tvinger noen som helst Norges Konge til noe som helst?  

Hva var ISIL eksempel på? At religionsfriheten var under press? I Norge? Ved Kongen alene?

Hvis jeg skulle tillate meg et siste sukk, måtte det være denne perlen: "Jeg har vist til § 2, og der framgår for så vidt verdigrunnlaget, og jeg mener det å oppheve § 4 og å endre § 16 ikke ville ha rokket ved hva Norge står for som nasjon." 

Hva?! Helt motsatt hele det øvrige han har sagt, sier Raja plutselig at selvom vi endrer på Grunnloven "vil det ikke rokke ved hva Norge står for som nasjon."  Er det, eller er det ikke, av betydning hva som står i Grunnloven? 

Som sagt: selve forslaget, selve saken, kan det argumenteres godt for. Rajas resonnementer, imidlertid, er sjokkerende svake. Og det er mer enn underlig at Raja finner ISILs herjinger relevante, nevneverdige, for hvorfor vi bør endre Norges Grunnlov slik han ønsker. Det var virkelig en overkill. Og helt sikkert et desidert lavpunkt for de som virkelig tenker seriøst over hvordan man kan overbevise den norske befolkning om å endre Grunnloven i retning klar og tydelig splittelse av stat og religion.  

 

Gå til innlegget

'Islam' - et arabisk fremmedord

Publisert nesten 5 år siden

'Islam' er et arabisk fremmedord. Hvorfor bruke utenlandske fremmedord, når vi har gode norske ord? Dette er alltid et godt poeng.

'Islam' er, selvsagt, et arabisk fremmedord. Men hvorfor bruke utenlandske fremmedord, når vi har gode norske ord? Ved å bruke det arabiske ordet for denne religionen underspiller vi denne religionens fremste bud. 'Islam' er for nordmenn flest bare en ordlyd uten mening. 

Valgets kval
Det er religionens selvvalgte og gjennom historien systematisk bekreftede navn som forteller om dens selve ene kjerne, selve fundamentet. For de kristne, ble det 'den salvede' (etter en stund, noen steder i hvert fall, ha vært 'den helende'); for de muslimske, 'underkastelsen.' En muslim er, slik sett, en som 'gir opp,' 'overgir seg,' 'kapitulerer,' 'underkaster seg' (fra roten aslama.)

Valgets fokus
Her ser vi allerede en påfallende forskjell på kristne og muslimer. De kristne har fokus på den salvede, altså Jesus Den Salvede; muslimer på underkastelse. Ja, faktisk er islam den eneste religion hvis navn ikke stammer fra en person eller en etnisitet, men fra dens grunnleggende idé. Som altså er underkastelse. Man skal kaste seg under. Det er dette som i islam, eller, på godt norsk, Underkastelsen, som kommer først - og forut alt annet.

Religiøsiteten i de to tilfeller fokuserer på vidt forskjellige ting. Noe som blir mer enn tydelig så snart vi bruker vanlige norske ord. 

Salvelse er noe man mottar, det er noe den kristne gud gir; underkastelse er ikke noe den underkastende gud gir, men krever. 

Valgets pyskologiske konsekvens
Det er ikke tvil om at religionenes selve titler, selve benevnelse, gir ulike typer psyker hos de som tror. Konnotasjonene og assosiasjonene i språket er rikfoldige. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere