Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Verden

Publisert rundt 5 år siden

Verden er ikke Norge.

Beklager. 

Mange i Norge mener at verden er Norge. 

Verden er jo ikke Norge. Norge er Norge. Verden er verden. 

Virkeligheten er at vårt samfunn er noe våre besteforeldre bygget opp.

Hva vil vi gi videre? 

(MODERATOR HAR TATT UT UPASSENDE ORDBRUK)

Gå til innlegget

Regjeringen må gå!

Publisert rundt 5 år siden

Kan de ikke regjere, skal de erstattes av noen som kan.

Hvis våre ledere ikke evner å holde nasjonens grenser i hevd, så gjelder bare ett: de skal erstattes av noen som vil og kan. 

Våre ledere teller noen håndfuller, og de har ordninger som sikrer dem livet ut. Alle vi andre har helt andre vilkår, og vi er mange fler. Når våre ledere med viten og vilje raserer alt som er bygget opp, må de avsettes.

Gå til innlegget

Sverdets tidsregning

Publisert rundt 5 år siden

Vi har alle nytte av å meditere over hva det betyr at en religion lar sin tidsregning begynne med, ikke sin profets fødsel, men når denne dro sverdet. Hva er det med sverdet?

Ja, vi har alle nytte av å meditere over hva det betyr at en religion lar sin tidsregning begynne med, ikke sin profets fødsel, men når denne dro sverdet. Sverdet varslet Medina. Ikke motsatt. Det er sverdet som er avgjørende her, ikke Medina. Det var ikke Medina som bragte sverdet, men sverdet som bragte Medina. Det var sverdet som gav resultater, som gav omvendelser og erobringer. Medina er i denne sammenheng et tilfeldig stedsnavn. 

Det er ikke profetens egen fødsel som regnes som det viktigste for islams tid og forståelse av tiden. Det viktigste er, sier islams tidsregning, sverdets fødsel. I islam kan man derfor si at muslimenes tid startet med sverdet. Selve tiden er nå et hevet sverd, helt til den islamske dommedagen. Det er på slik bakgrunn påstanden om at islam betyr fred må tolkes. Man kan ikke tillate tolkninger av en religion som helt bortser fra religionens egen forståelse av når den ble født. Freden viser til tiden etter sverdet. Det er sverdet som skal ha bragt freden på jorden. Hele jorden. De siste gjenstridige, for selv i døden kan man takke ja, møter Allah på Dommedagen. Dommedagen er det store sverdet. Når klingen er falt for siste gang vil freden strømme stritt. 

Når islams siste og endelige profet trekker sverdet og dette forstås som innevarslende en helt ny og ikke minst den eneste sanne tidsregning, så vil alle skrifthengivne og skriftkynnige muslimer med dette erkjenne at de lever i sverdets tidsalder. Tidsregningen til islam er jo, erkjenner de hengivne mumslimer, fastsatt til tidspunktet for når Muhammed gikk over til å bruke sverd. De må nødvendigvis også vite at Muhammed fremstilles som historiens mest perfekte eksempel til etterfølgelse. Det perfekte eksempel holder et sverd. Det perfekte eksempel brukte da også sverdet. Den historisk voldsomme ekspansjon kan ikke bortse fra sverdets eksempel. De som kjenner islamskriftene vet jo også hva valgmulighetene var, og er, for de som blir erobret av islams hellige sverddragere. 

I meditasjonen må man heller ikke glemme at i islam ses alle nyfødte barn som muslimer. I islams tenkning er alle alltid allerede muslimer. Det er i tiden etter deres fødsel at de kan risikere å korrumperes. Det er derfor en aktiv kamp om disse sjeler. Begrepet om frafallet starter her, i sjelenes korrumpering. Disse sjelene lever i sverdets tidsalder. 

Meditasjonen avsluttes med å erkjenne at innholdet ovenfor er noe islam selv fremholder. 

___

Når vi er ute av meditasjonen, kan vi kaste et blikk på dagens norske aviser. Er et norsk sinn i stand til å fatte en slik forståelse av tid, menneske, tro og fred? Hvordan står norske politikere seg? Er de innbegrepet av stor innsikt og kunnskap? 

Svaret gir seg selv. Vi ser svaret på hver avisside: vi velger å se bort fra disse faktorene som skapte islam i sin selve grunnvoll, vi velger å tolke islam ut fra hvordan vi selv tenker, i Norge, anno 2015. Vi ser kun oss selv i islam.

Vi er snille. Alt er som oss. Islam er derfor også som oss. Alt er snilt. Ingen er egentlig uenige. Ikke egentlig. Dette med sverdet, at islam definerer sin fødsel ved at Muhammed på et tidspunkt bruker sverdet i sin kamp for tilhørere, må tolkes. Det må tolkes som en metafor. Kanskje som en edel forsvarskrig. De gamle tekstene er jo på arabisk. Oversettelsene er tvetydige. Noen er sikkert unøyaktige. Andre er kanskje feiloversatt med vilje. 

Sjokket blir for stort. Det passer slett ikke inn i de erkjennelsene vi vanligvis opererer med. Vi har slett ikke slik tidsregning. Vi lever i en helt annen tid.  

Den kollektive amnesia, den kollektive kognitive egotisme, overfor sverdfredens religion lar seg ikke vekke. Kun et veldig terrorangrep kan endre situasjonen. Og dét er sannelig også noe å meditere over. 

Men det er svært mange verden rundt som har gjort seg akkurat den erfaringen. 

 


 

Gå til innlegget

Følelsenes rolle i en post-politisk verden

Publisert rundt 5 år siden

Politikkens begrep impliserer individenes vilje og makt til å aktivt forme verden. Men den egentlige politikken er siden lenge fortid. Reguleringer og lover er i dag en stadig voksende hydra av detaljer, antall, hastighet og distanse.

I en tid hvor vi har tapt all innflytelse over egne liv, springer følelsene frem som sandkasse for tilfeldige, rudimentære former for selvbestemmelse og uttrykk for vilje. Når vi ikke kan forme våre liv i den ytre og objektive verden, er retretten til den indre subjektive verden det eneste tilgjengelige (ikke-)topos. Retretten går inn i fantasienes verden. Forholdet mellom minskende innvirkning på eget liv er omvendt proporsjonal med stadig mer svulmende følelser. Så lenge de bare følger de dikterte moter. Det er catwalken som bestemmer. Følelsene summer under catwalken. 

Vi er gått inn i en nyromantikkens tidsalder. Problemet er bare at følelsenes vold i dag er fanget i det samme nettverk av speilteknologier som også har fratatt folk deres naturgitte hevd på politisk makt. Dermed gis ingen resonans. Det er en Echos romantikk vi har fått.

Telemachus - fjernkrigeren - er deus ex machina. Og de mektige som vet å utnytte denne guden har i dag aldri mindre enn globale ambisjoner. 

Og et nettverk brer seg. Fangarmene heter detaljer, antall, hastighet og distanse. Aldri har vi vært mer detaljstyrt, og utviklingen følger enn rasende galopperende hest. Aldri har antallet reguleringer og lover vært større. Hastigheten nærmer seg det absolutte, lysets. Og distansen er som et romskip: de som utpeker seg selv som ledere befinner seg ikke lenger i denne verden. Når de ikke er i viktige møter om hydras fortsatte bærekraftige vekst, sitter de i fly eller er de i cocktailparties eller på fine hoteller. 

Gangen fra Führer til Bieber var bare den som ytte minst motstand. Bieber er også en ledestjerne. Nå som ingen slik liten mann med stor bart og store fakter skrikende inn i de tyske hjems radioer gir mening, må han erstattes av andre, globale, stjerner. 

Massene dånte den gang, de dånte av Beatles og Imagine, og i dag dåner de av en planetær hydra av Biebere. Stadig mer detaljerte, stadig flere, stadig raskere, stadig fjernere. 

I dag gis følelsene slik utløp at en mann i dag får juridisk rett til å være kvinne selv om han fortsatt er mann - i virkelighetens verden. Inngrep er ikke lenger nødvendig. Det betyr ikke lenger noe at virkeligheten har gitt oss pikk eller fitte. Følelsen er alt. Og det er denne virkelighetsløse følelsen som er vår skjerv av juridikken. Som å vinne i gambling. 

Følelsen er alt. Det vil si: alt, hvor den ikke forstyrrer den post-politiske og hitlerbieberske hydra. Overalt ellers las den sprenge alle grenser, uansett hvor absurd den er i direkte motstrid med virkeligheten. Så lenge den bare glir inn med eller forer hydra. 

Som i tilfellet med mannen som var kvinne som var mann: her er det også et stort fremtidig marked: detaljer, antall, hastighet og distanse. Inntil markedet kan realiseres av hydra, vil scenografien stimulere en svermerisk og moralistisk stemning.   

Gå til innlegget

Hvorfor sensurerer Verdidebatt?

Publisert rundt 5 år siden

"Dette innlegget eksisterer ikke" ble jeg informert om når jeg etter aftensmåltid skulle klikke meg inn på eget innlegg. Hvorfor tillater Verdidebatt seg en praksis hvor innlegg og hundrevis av kommentarer slettes uten så mye som en liten notis?

Med forbehold om at det hele skyldes en teknisk glipp. 

Jeg kunne godt anta at slettingen, hvor innlegget som var mest lest og debattert, som hadde langt over 100 kommentarer, og masse "likes" og "Facebook-likes", kunne være utslag av en av moderatorenes litt burleske form for humor. Innlegget som eksisterte, var plutselig søkk vekk, attpåtil med klar beskjed om at innlegget, som eksisterer, "eksisterer ikke." Det kunne ses som et særlig artig påfunn overfor en som nettopp i innlegget hadde foreslått å drøfte hvorvidt man burde forby islam på grunnlag av islams politiske karakter, dette sett i sammenheng med at bestemte politiske organisasjoner mange steder i Europa er kriminalisert, men også i sammenheng med det nye juridiske grepet "hatecrimes." 

Så kunne jeg liksom selv få smake! 

Jeg vet ikke. Det er så mye rart som skjer for tiden. Befolkningene i Europa er sterkt polarisert over en innvandringspolitikk som mange opplever som en svært reell trussel. 

Jeg tror kanskje moderator har fått noen klager på innlegget. Så har han liksom valgt å bare få innlegget til å "forsvinne." Ikke et pip underveis. Innbakken min er tom for post fra Verdidebatt. 

Etterhvert som sekundene går, forsvinner de ulike indikasjoner for at innlegget og alle kommentarene en gang faktisk eksisterte. Jeg har tatt skjermbilder. Det må man i disse tider gjøre hvis man ikke er helt teflon-PK. Og hvis man mener noe med det man skriver. 

Hva kan forklaringen være på slike forsvinningsnumre? Er Verdidebatt begynt å trylle? 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere