Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Imamenes ansvar

Publisert rundt 5 år siden

Ansvar kan vi snakke om imorgen. Men at imanene i islam ikke har fordømt alle terroraksjonene forteller oss hva lederskapet mener og ønsker. De kunne enkelt fordømme all terror til evig helvete. Det er deres jobb å tolke. Eksemplifisere.

Så hvorfor kan de ikke bare si at alle slike terroraksjoner (Paris) leder direkte til evig helvete?

Det har lenge vært diskusjon om ulike skriftsteder som tar det ene synspunkt til tjeneste, snart det andre. Det er meget buzz om hvem Muhammed var i Mekka, hvem han var i Medina.

Venstresiden er fordømt. Vi snakker ikke mer om det. 

Poenget er at de islamske ledere, som nyter stor anerkjennelse blant halvannen milliarder muslimer, har vært svært tydelige. Dette uaktet teologi. Vi snakker ikke teologi lenger. Vi snakker konkrete handlinger i 2015. 

Ikke 1 slik internasjonalt anerkjent imam har klart fordømt slike terror- og krigshandlinger. 

Hvorfor kan ikke slike imamer klart og tydelig fordømme all slik terror, med klar henvisning til helvete? 

Et vondt spørsmål. Men det er tvingende nødvendig. Hva ville kristne gjøre i tilsvarende situasjon? Hva ville humanister gjøre? Hva ville buddhister gjøre? 

Gå til innlegget

Elefanten som aldri var der

Publisert rundt 5 år siden

Dekadensen er så langt fremskreden at de fleste ikke hever et øyenbryn ved påstandene om at vi ikke er i krig med islamsk tenkning. Derfor jages spøkelser, skygger. Man ser ikke tenkningen som ligger til grunn.

Den rådende oppfatning, orkestrert av massive ideologikampanjer i media, betrakter alle terrorhandlingene som spredte tilfeldigheter. Det er de siste 20 år derfor alltid tale om galninger, ensomme ulver. Hvis ikke dette passer, benyttes venstresidens altforklarende aksiom om ‘ulike sosioøkonomiske vilkår’. Media er påpasselig med aldri å nevne elefanten i rommet. Dog. Allikevel: elefanten spretter på plass hver gang allikevel, fordi man hver gang må være påpasselig med å mane: «Ikke elefanten dette. Ikke elefanten dette. Ikke elefanten dette.»

Vi får «krigen mot terror.» Besluttsomt utseende politikere messer om at nå – ja, at nå skal rettferdigheten skje fyllest. Det rare er bare at elefanten vokser og vokser. Den har mange barn nå. Bare på 2 uker har elefanten drept 350 europeere og kvestet tusenvis. På 2 uker.

Men elefanten er ikke synlig annet enn som at det selvsagt ikke kan være elefanten denne gang heller. Det er aldri elefanten. Noen har til og med fastslått at elefanten slett ikke eksisterer, fordi elefanten skulle ha fred i sitt navn. «Per def» ikke elefanten, liksom.

Elefanten er derimot døpt til ‘terror.’ Men vi vet intet om den, fordi det hver gang er tale om enkeltstående tilfeldige forvirrede sjeler. Elefanten følger ikke noe mønster. Elefanten har heller ikke noe opphav. Den bare oppstår av intet. Hver gang. Og stadig hyppigere.

Så man pågriper gjerningsmennene. Ansvarlige er de som handlet, de som utførte handlingene. Elefanten er bare tilfeldige handlinger. Derfor er elefanten alltid et hestehode foran. Vi kommer alltid på etterslep. Det er alltid oss som må putte roser på gatenes blodstenkte flekker. Hver gang nullstilles systemet. «Back to default.» «Reset.» Vi er like blanke i minnet hver gang elefanten slår til. Vi plukker opp likene. Sørger sammen. Igjen, igjen og igjen «Back to default» & «Reset.»

Rydd opp. Legg roser. Gråt. Vent en uke til neste elefant. Hvor? Ingen vet. Vi vet bare at den kommer om en ukes tid. Så er det ut på gatene igjen. Rydde opp. Legge roser. Gråte.

Slik vil det fortsette. Helt til noen oppdager at vi jager spøkelser. Og at vi ikke kun kan begrense oss til personene og handlingene, men at elefanten faktisk også heter ‘tenkning.’ Det er en islamsk tenkning vi er i krig med. Ikke fordi vi har erklært islam krig. Men fordi noe i den islamske tenkningen har erklært Vesten krig. Skjønt det må være frustrerende å gjentatte ganger kaste elefanter etter folk som nekter å se. Men de bare fortsetter med å kaste. De ser jo hvor svake vi er. Vi gråter sammen. Elefantene skyter, vi rydder opp i gatene, gråter.

Men elefanten heter også ‘europeiske ledere.’ Slike som Hollande, Merkel, Cameron og Löfven bærer ansvar for at elefanten, en bestemt form for islamsk tenkning, har fått vokse nærmest fritt. Her har muslimer kunnet føde elefanten. Gjerne på den gavmilde velferdsstatens bekostning. De har sørget for en historisk unik masseinnvandring fra barbariske land og kulturer, mange av dem unge menn i militær alder, og hvor en substansiell minoritet har militante holdninger til sin religion. Dette vet vi. Likevel har elefanten med viten og vilje blitt veldig stor på veldig kort tid. Vi vet også at «terroren» har rammet oss utallige ganger den siste generasjons tid. Hver eneste gang er det i hvert fall ikke elefanten. Dette vet man alltid med en gang. Det fastslås gjerne som det første sikre.

«Elefanten er fred,» messe det.

Elefanten er så ubehagelig. Den utfordrer oss der hvor det gjør mest vondt. Vi vil slett ikke ha noe av at tenkningen settes noen yttergrenser for, uaktet hvor eksplisitt og umisforståelig deler av den er på militant angrep på våre demokratier. Vi vil ikke endre på våre begrep om hva som er en rettsstat. Vi vil ikke endre våre prosedyrer. Vi mener de er perfekte.

Dette er avslørende. Vi er i krig, messes det. Mot terror, messes det. Men mot en terror vi ikke vet hva er. Vår ytringsfrihet er hellig. Så vi må ikke bruke den når en tenkning skyter oss ned i gatene våre. Så må vi legge bånd på oss, messe den intetsigende generiske termen ‘terror’. Frykten har slått til igjen, sies det. Vi er i krig med frykten. Men vi må ikke nevne den. For det unevnelige er freden. 

Gå til innlegget

"Denne gangen er det krig"

Publisert rundt 5 år siden

- står det å lese i franske aviser i dag.

Det er en blytung dag. 

Men dette skal vi vite: det er kun sikkerhetstjenestenes svært profesjonelle innsats som har forhindret at de systematiske terroranslag ikke har lykkes flere ganger, mange flere ganger. 

Hvis man ønsker, hvis man våger, å se situasjonen i hvitøyet, skal man fratrekke sikkerhetstjenestenes innsats, og telle alle gjennomførte og forhindrede terrorangrep. Først da ser man omfanget av hva som slik morderisk konfronterer oss (europeere).

Det er ikke tvil om at Vesten er i krig. Det ser nå ut som at i hvert fall franske medier har forstått alvoret. Men vi har i realiteten vært i krig i lang tid. Og intensiteten bare tiltar. 

Dessverre har toneangivende medier ikke ønsket (villet, kunnet?) beskrive situasjonen virkelighetsnært; de har valgt omskrivningene. Antageligvis for å roe gemyttene. "Vi må stå sammen," formanes det. "Vi legger røde roser på alle flekkene i de blodstenkte gatene."

"Denne gangen er det krig." Ja, det er det, men så må franske myndigheter ikke forvente at befolkningen denne gang også nøyes med å slikke sine sår og bære likene vekk fra gatene. 

Nå har den franske befolkning fått nok. 

Gå til innlegget

Den flirende mullaen

Publisert rundt 5 år siden

Hvorfor hånflirer Krekar hele tiden? Hva er det han har så moro av? Kan det være at nordmenn innehar verdensrekord i naivitet?

I et kvart århundre har Krekar flirt. Alltid ser vi han smile lurt i det lange skjegget. Han virker lykkelig. Han trenerer og trenerer. Han kverulerer og kverulerer. Han har det godt. Smiler alltid til kamera. God PR. 

Nå vil italienerne ha ham. La dem få ham! De har en litt annen måte å takle slike folk på. 

Men til spørsmålet. Hva i all verden er det han flirer av hele tiden? Jo, det må være at nordmenn lar seg lure igjen, igjen og igjen. De blir lurt akkurat like mange ganger de holder for øyne, ører og munn. Akkurat like mange ganger som man insisterer på at Krekar "egentlig er en av oss." Bare vi blir enda og enda litt snillere og mer ordentlig med ham. 

Mon ikke også vi kunne lære av ham. Kanskje har han hatt dette som misjon hele veien. Vise at smilet hans hele tiden har vært et bilde på norsk mentalitet de siste 25 årene. Han vil få oss til å se oss selv. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere