Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Men fascismen var ikke død

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor er problematiseringer av påstander om at fascismen har avgått ved døden fraværende i den politiske diskurs? Kunne det tenkes at fascismen lever i beste velgående, om enn dens grunnpilarer 'enhet' og 'renhet' i dag bare artikuleres annerledes?

Mange tenker: ”fascismen i Europa er historie.” At den europeiske fascismen er noe vi kan lese i bøker om. At . At nå kan vi si fortid. At fascismen var noe som hendte en gang i vår fortid. At fascismen er en fortidig hendelse. At fascismen altså ikke lenger er. At vi har demokrati, og en form for demokrati som ikke på noen måte deler noe med Europas historiske fascisme.

Det begrep og den virkelighet som ’fascismen’ refererer til representerer dermed også et historisk objekt. Fascismen representerer derfor et deskriptivt fenomen. Fenomenets selve karakter medfører også sterke normative føringer: ”aldri mer fascisme.” En historisk-deskriptiv behandling av fascismen gjør oss også i stand til å holde fascismen på avstand. Den normative behandling av fascismen er å likne med et moralsk nærmest kategorisk imperativ; vi har en plikt til å motarbeide enhver form for fascisme. Ikke bare er fascismen således erklært død; man plikter å sikre at den aldri gjenoppstår. Man er sikker på at fascismen ikke lenger er og at den heller aldri vil komme. 

Som med alt man beskriver som dødt, vil dog erklæringen om at den europeiske fascismen ikke lenger er ikke desto mindre gi samme fascisme en særlig makt. En makt som, fordi vi har erklært den et dødt historisk-deskriptivt fenomen, dominerer det politiske livs underbevissthet. Mye på samme måte som erklæringen om kommunismens død, som for eksempel den hos Francis Fukuyama, på ingen måte betyr at kommunismen ikke bare enda mer hjemsøker det politiske liv. Man kan selvsagt ikke, som Fukuyama, hevde at kapitalismen er historiens selve telos.

Hvem forstår muligheten for at fascismen er fryktelig nåværende og allestedsnærværende, ikke minst her i Europa? At fascismen er nå, her? Hvem forstår at når det tredje riket gikk ned, så utviklet fascismen seg? At den ble sterkere? At vi lever fascismen som den aldri kunne vært artikulert sterkere? At fascismen lærte av sin egen historie, og bare ble mer effektiv?

Mange vil spørre seg: ”men fascismens fundamentale ideer om enhet og renhet er da ingenlunde nærværende i nåværende demokrati?” Men i så fall besverger man seg på at våre nåtidige demokratier preges av frihet, mangfold, og forskjell. Man besverger seg altså på at man den gang simpelt hen kunne få fascismen til å forsvinne ved å performativt erklære den død. Og at våre normative anti-fascistiske diskurser bedriver eksorsisme slik at vi aldri mer skal bli hjemsøkt av fascismens spøkelse.

Her skal man imidlertid forsøke og tenke at kanskje de ur-fascistiske begrepene om enhet og renhet endret karakter, og at dets nåværende karakter i realiteten representerer en desto mer effektiv organisering av enhet og renhet. Det er nemlig ikke urimelig å forestille seg at hva vi i dag kaller 'demokrati' egentlig bare er en fascisme som er langt mer ambisiøs, virksom innenfor helt andre perimetre, på et helt annet plan, enn tidligere historiske utgaver, at måten demokratiet i dag diskursivt og praktisk organiserer samfunnene utfra en global, a-nasjonal, sammenheng, bare artikulerer enhet og renhet på helt andre måter. For visst kan den kapitalismens globaliserte økonomisme forstås utfra fascismens klassiske og begrepsmessig nødvendige grunnpilarer. Enheten er der. Renheten er der. Nærværende for alle, allestedsnærværende. Tvangen i det nåværende regime er på ingen måte mindre enn i tidligere former for fascisme. Disiplineringen av en samfunnskroppen er nå global, og dér ligger dens enhet og renhet. Fascismens sentralnervesystem er nå globalisert kapitalistisk økonomisme; alt underlegges denne økonomismens mulighetsbetingelser. De historiske fascismer var små, nasjonale og regionale; fascismen hadde ikke fått fotfeste og var fragmentert. Hva vi tror avgikk ved døden var således bare fascismens første spede trinn. Nå er den fascistiske organisme og organisisme relativ klodens totalitet.

Den fragmenterte fascismen artikulerte nødvendigvis begrepene om enhet og renhet i henhold til sin samtidige samfunnsmessige muligheter. Dens sanksjoner var relativ suverenitet knyttet til nasjonalstaten og nasjonalt basert økonomi og politikk. Med den integrerte fascismen som vi har i dag er sanksjonene helt andre, langt sterkere enn noen gang tidligere. Og suvereniteten er overnasjonal, uaktet hvor meget de ulike lands forfatninger fortsatt har suverenitet knyttet til nasjonalstat på papiret. Men systemets pragmatiske spilleregler er hinsides nasjonalstatens midler.

Den fragmenterte fascismen undertrykket sine undersåtter. Undertrykkelsen i dag er av en helt annen karakter; den er langt mer effektiv, dens avstand er langt fjernere, og dens overprøvelse, gjennom revolusjon eller annet, er bare blitt enda mer umulig. For fascismen er ikke lenger rotfestet i nasjonalstaten. Undertrykkelsen foregår i all åpenhet, rett for øynene på oss. All motstand er nytteløs og helt uten pragmatisk konsekvens, for fascismens effektive plassering opererer hinsides motstandens rekkevidde. Motstand garanteres ytringsfrihet, men ytringene er, hvis de i det hele tatt får entre den offentlige diskurs, effektivt sett helt uten betydning. Ytringene er uten egentlig mening. Fascismen dekker nå kloden i sin helhet; kloden er dens kropp. Og endelig har fascismen funnet sin mest genuine form for enhet og renhet. Fascismen lever kanskje i beste velgående. Fascismens telos er hva som i dag preger kloden.

 

Gå til innlegget

Heksejakten i den norske offentligheten

Publisert nesten 9 år siden

Kjetil Rolness forteller at heksejakten er i gang. Hos NRKs Ole Torp sier Ali Esbati og Mimir Kristjansson at heksejakten er legitim. Geir Lippestad vil stevne Peder Nøstvold Jensen og Hans Rustad. Eskil Pedersen krever ytringsansvar.

Kjetil Rolness forteller at heksejakten er i gang. Hos NRKs Ole Torp sier Ali Esbati og Mimir Kristjansson at heksejakten er legitim. Geir Lippestad vil stevne Peder Nøstvold Jensen og Hans Rustad for retten, og uttaler, ifølge NTB, at debattanter som uttrykker seg ekstremt på internett må ta ansvar for at Breivik utførte angrepene 22/7; Lippestad sier Jensen og Rustad vil bli spurt om de kan føre beviser for sine påstander på internettet. Eskil Pedersen har lenge snakket om ’ytringsansvar,’ og pekt på blant annet FrP og hele dets bakland som ansvarlige for at 22/7 kunne skje. Justisminister Faremo erklærer at nettekstremister skal forfølges. Med videre.

Når skal galskapen opphøre? Nok ikke med det første. Premissene for den offentlige debatt er allerede lagt. Den norske offentlighet skal renses for avvikende virkelighetsoppfatninger, og følgelig enes som var den type organistisk enhet. Og premissene følges prompt opp av media og politikerne. Så har borgerne fått klar beskjed. Konklusjonen er allerede klar: heksene skal straffes. Anders Behring Breivik defineres som utilregnelig og paranoid schizofren. Lippestad uttaler ganske direkte: nettdebattantene må ta ansvar for å ha radikalisert hans klient. Med andre ord: den egentlige respons på Breivik er medisinering. Det er noen andre som har det egentlige ansvaret for 22/7.

Hvor er Stoltenbergs diskurs? Den har forsvunnet som dugg for solen. Hva med hensynet til de etterlatte? Heksejakten er viktigere. Hva med det politiske og mediale ansvar for å holde ytringsfriheten i hevd? Det er underordnet. Nå skal vi alle realitetsorienteres på hva man må mene noe om og hva ikke. Tenderer vi mot en type ytringsmonopol som vi ser det andre steder i verden? Utvilsomt går det i gal retning.

Det kan dessverre virke som om ikke mange har funnet det betenkelig å la en så uhyrlig sterkt traumatisert mann som Pedersen sette dagsordenen for de utfordringer nasjonen møtte etter 22/7. Det kan synes som om de ekstreme posttraumatiske lidelser Pedersen gjennomgikk, og stadig gjennomgår, relativ 22/7, kanaliseres direkte ut i media og dermed ut til befolkningen: det er en kollektiv skyld og et kollektivt ansvar som skal fastsettes. Men Pedersens språk har skapt et splittet Norge, bestående av de som visste bedre og de som mer eller mindre har det egentlige ansvaret for 22/7. Toneangivende opinionsdannere, journalister, politikere, og jurister har allerede startet heksejakten. Men ser de ikke selv den diskursive kontekst for deres heksejakt? Det er 22/7-traumet som faktisk får fritt spillerom i den norske offentlighet.

Så lenge Aps sentrale ledelse ikke uttaler seg om disse forhold, kan man bare spekulere over hvorfor den sentrale ledelse i Ap har kunnet la dette gå så langt, ja, så langt at statsminister Stoltenbergs diskurs har blitt helt fortrengt til fordel for en diskurs preget av en uhyre sterkt traumatisert mann. Det er AUF-lederens språk som, sterkt forblindet, gjennom fadermordet, setter føringene nå. Hvor er Stoltenberg nå, i dette, i forhold til sine egne ord i etterkant av 22/7?

Offentligheten i Norge har en kritisk slagside, hvor man, tilsynelatende intetanende om at skipet kantrer, utover å utsi kommandoer, tilbyr simulert hyggelig kaffeslabberas for de som følger og gapestokk og heksebrenning for de som ikke følger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere