Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

De som forrådte Europa

Publisert nesten 9 år siden

Syv setninger om Europas samtid. For å rydde eventuelle misforståelser av veien, presiseres at det skrevne er en øvelse i kulturell selvkritikk og intet annet.

Islam vokser, i omfang og dybde; et Europa med høy arbeidsløshet, gode velferdsordninger, og epokalt dårlig samvittighet, utgjør et nært perfekt habitat for de demografiske aspekter av Islam.

Islams utpregede og århundrelange ressentiment relativ et transcendent Europa—utilnærmelig i sin politiske, økonomiske, militære, filosofiske, kulturelle, vitenskapelige, kunstneriske, og religiøse overlegenhet—ser ut til omsider å gi resultater; neglisjeringen av Nietzschske advarsler om hva lydhørhet overfor ressentiment fører til, førte til egen resignasjon.          

Mange på den politiske venstreside har våte drømmer om ”strategisk” samarbeid med islamismen, men det er ingen grunn til å fokusere diagnosen bare der, ettersom de samme drømmer deles av mange kristne, av kasinokapitalismens multinasjonale næringsliv; de intellektuelle—i den grad en slik term i dag fortsatt er meningsfull—øver gymnastiske krumspring omkring et korrumpert FN-regimes teser om menneskets essensielle tomhet.

Innenfor så vel politikk som religion, tenkning og næringsliv ser vi et historisk uhørt ukritisk knefall for islamistiske krefter begrunnet i vage kvasistrategiske termer omkring en uviss fremtid, og Jens Bjørneboes ord om Europa som verdens skjøge har fått en helt særlig grotesk bokstavelig betydning. 

Kynismen i slike former for kvasistrategisk samarbeid er åpenbar, ettersom alt hva som hittil har vært avgjørende for identitetsdannelse, samhørighet, sammenhengskraft, og selvforståelse forrådes; man vender kappen etter hva man tror er fremtidens vind, og man begjærer nå den totale artikulasjon av den europeiske tilværelses uutholdelige letthet som fremtidens virkelighet og virkelighetens fremtid.

Forræderiet er historisk, fordi her står Europa ikke overfor en overlegen krigsmakts aggresjon, men overfor en demografisk betinget kulturell utvikling man selv frembragte hinsides enhver reell form for ananke.

Slik sviktet de verdensarven, for med Europa som et spektakulært villig reseptakkel for et seirende islamsk ressentiment ble også alle muslimer forrådt, og dermed også en hel verden; de åpnet for en historisk utvikling hvor to totalitære onder står overfor hverandre som skal definere menneskehetens videre selve fremtid: et kinesisk kommunistisk diktatur og en fascistoid islamsk totalideologi.

Gå til innlegget

Apartheid: menneske vs. dyr

Publisert nesten 9 år siden

I Sør-Afrika feires ANCs 100-årsjubileum, og vi kan alle kan feire med. Det er med dyp glede vi kan tenke tilbake på de historiske prosesser som til sist endte med apartheidregimets opphør i 1994. Det gir også godt håp å tenke tilbake på Mandela.

I Sør-Afrika feires ANCs 100-årsjubileum, og vi kan alle kan feire med. Det er med dyp glede vi kan tenke tilbake på de historiske prosesser som til sist endte med apartheidregimets opphør i 1994. Det gir også godt håp å tenke tilbake på Mandelas uhyre sterke livshistorie, og hvordan han formådde å ikke vende vondt tilbake.

Men hva med den kanskje sterkeste form for apartheidregime som fortsatt får pågå nærmest upåaktet? Jeg tenker ikke på apartheidske forhold mellom grupper av mennesker, men på det kyniske og brutale apartheidregime vi mennesker utsetter dyr for, våre øvrige medvesener.

Forutsetningene for det apartheidregime vi utsetter dyr for, er i all vesentlighet å likne med de som gjaldt i Sør-Afrika for 20 år siden. Også denne type apartheid uttrykker dikotomier, hierarkier, devalueringer, rasisme, diskrimineringer, generaliseringer, atskillelse, ufattelige lidelser, meningsløshet, m.v. Den sum av lidelse vi alle daglig, over hele verden, utsetter millioner på millioner av dyr for, er ikke mindre et trist kapittel i menneskehetens historie, enn for eksempel apartheidregimet i Sør-Afrika er det. Millioner av vidt forskjellige arter behandler vi ganske enkelt som ’dyr,’ som ’animalske’ og som ’beist.’ Det er oss først, vi som setter oss som suverene—så alle ’dyrene.’ Dyrene er annenrangs. Og ikke bare annenrangs; de er definert på en slik måte at vi kan tillate oss nærmest hva som helst med dem.

All den stund vi mennesker kan tillate oss å behandle dyrene som vi gjør, vil det heller aldri kunne være reelt håp om at vi mennesker innbyrdes også vil behandle hverandre med respekt, toleranse, tillit, og tro. Det er nemlig først og fremst våre øvrige medvesener som gir oss anledning til å evaluere våre egne innbyrdes handlinger. Setter vi en standard for hvordan man kan behandle øvrige medvesener, vil det ikke kunne komme på tale å behandle hverandre dårligere enn standarden gitt ikke-menneskelige vesener.

Nyere forskning på og tenkning omkring masser av ulike arter viser at virkeligheten ikke er slik dikotomisk, og at vi ikke uproblematisk kan verdihierarkisere som i et oss versus dem. Det viser seg at mange arter både tenker, kommuniserer, og føler. Beistet er ikke en maskin som vi har carte blanche over. Vi taler om medvesener som tenker, kommuniserer, og føler. Og at forskjeller mellom mennesker og andre arter er gradvise og flytende.

Den logiske konklusjon må være at ettersom vi hittil har legitimert vår behandling av dyrene utfra en mer eller mindre reduktiv mekanistisk forståelse av dem, så vil denne nyere forskning og tenkning nødvendigvis måtte bety at vi ikke lenger kan legitimere våre mishandlinger overfor dyr på samme måte. I en slik situasjon kan vi gjøre ett av to: enten finner vi opp nye måter å legitimere våre apartheidske misgjerninger på (man tenker umiddelbart på pragmatiske og økonomiske ”argumenter”), eller også sørger vi for at den apartheidske "metafysikk" også opphører på dette området, alt i tråd med kunnskapen om de ulike arters evner til å tenke, kommunisere, og føle.

Vi har allerede begynt å orientere oss i denne sistnevnte retning. Og det er godt. Men det er en lang vei å gå. Og til de av dere som er religiøse vil jeg benytte anledningen til å stille følgende utfordring: hvordan vil dere stille dere overfor en fredelig revolusjon som mer og mer likner mennesket og andre arter sammen, som setter gradsforskjeller på alle levende vesener, som gir andre arter rettigheter? Hvordan vil dere stille dere til en utvikling hvor mennesket ikke lenger er suverenen over skaperverket?

Gå til innlegget

Hvor var du når Europa falt?

Publisert nesten 9 år siden

Er EU på full fart mot et post-demokratisk byråkratisk regime, som Habermas hevder? Hva har unnfallenheten i forhold til den Arabiske Vår å fortelle oss om vår egen nære fremtid?

Den Europeiske Union knaker i sammenføyningene. De stadige kriser, byråkratiseringsprosessene, de tilbakevendende skjebnesvangre toppmøter, sentraliseringen av makt, det radikale demokratiske underskudd, som går over i en tilsynelatende evig og selvforsterkende loop, er i ferd med å underminere hva som engang faktisk var en europeisk kultur. Hvis ikke den europeiske kultur allerede for lengst er avgått med døden.

Den tyske filosof Jürgen Habermas har sagt at for å unngå at EU forvandles til et ”post-demokratisk byråkratiregime” så må de intellektuelle holde opp med å mumle. Det er de intellektuelle som må først opp på barrikadene og forsvare kulturen, demokratiet, friheten, og søskenskapet. Skjønt de seismiske sjokkbølger nå er så sterke at man kunne forledes til å tro at det kun er de økonomiske stumper som står tilbake av den en gang så sterke kultur.

Siste toppmøte i Brüssel 9. desember kan faktisk vise seg å ha beredt grunnen for en irreversibel kjedereaksjon som vil føre Europa i fritt fall. Ideen om å binde Europa sammen etter de to verdenskrigene gjennom en type økonomisme som sakte men sikkert kom til å artikulere samme tankeløse økonomiske politikk som allerede har kjørt USA i senk, er uten tvil et av de største feilslag etterkrigstidens Europa har sett. Økonomismen kan faktisk ha skapt selve grunnlaget for nye kriger på Europeisk jord. Kapitalismen hadde lenge vært død, lenge før Francis Fukuyama i 1992 erklærte kapitalismen som historiens seierherre og selve telos, men hva kan man ikke utrette ved å sminke liket spektakulært og utstille det til folket.

I ukene etter det siste toppmøtet har media, gammel vane tro, fokusert seg selv og sine konsumenter på å spekulere hvordan finansmarkedet ville reagere, og hvilke land som vinner og taper. Ja, så stor er elendigheten. Det var i Die Zeit for nylig at Thomas Assheuer spurte de intellektuelle om hvor de var når det europeiske prosjekt kollapse. Og fortsatt unngås de reelle politiske spørsmål. Man kunne mistenke også de intellektuelle for å ha helt mistet retningssans. Har de helt mistet kontakt med hva Winfried Georg Sebald kaller ”den europeiske erfaring”?

Hvor var, fra politikere og intellektuelles side, kravene på tyrannenes avgang når først den Arabiske Vår sprang frem? Men ikke en gang da kunne de høres, ikke en gang når revolusjonene allerede rullet. De handlet i Libya, men hvor lang tid det dog tok. Selvsagt vet vi alle hvorfor kravene ikke kom. Makten ønsket heller tyrannisk stabilitet enn demokratisk labilitet. Så kan vi alle hver for oss spørre oss selv: vil våre ledere også i Europa foretrekke stabilitet fremfor demokrati skulle den frenetisk simulerte konsensus omkring euroen og unionen også slå sprekker? Men sprekkene er der allerede. Hvorfor? Først og fremst fordi en liten gruppe, den såkalte ”Frankfurtergruppen,” av statsoverhoder iblandet teknokrater fra Den Europeiske Sentralbank har gitt seg selv rettigheter til utstrakt suveren makt. Altså som levde vi allerede i en nært forestående unntakstilstand.

Giorgio Agamben har i State of Exception analysert det europeiske politiske system som bestående av et dobbelt apparat, grunnlagt i en dialektikk mellom to heterogene, nærmest antitetiske elementer: nomos og anomi, jurisdiksjon og ren vold, loven og de livsformer hvis artikulasjon skal kunne garanteres gjennom unntakstilstanden. Så lenge disse to elementer forblir separert vil dialektikken også fungere. Men så snart de tenderer mot gjensidig likegyldighet, og dermed fusjonerer til en unik makt med to sider, så snart unntakstilstanden altså blir normen så transformeres det politiske system til en dødsmaskin. Vi borgere reduseres systematisk til homo sacer, lovløse, ubeskyttet, fritt vilt, nakent liv.

Jürgen Habermas’ Zur Verfassung Europas kaller oss alle til frontene. Lisboaavtalen, som tross dets enkelte tilkortkommenheter ga muligheter for et ekte transnasjonalt demokrati, er nå også truet. Våre politiske lederes suverene elitisme og glatte insolens vil igjen sette folk mot folk. Hvor var du når Europa gikk i hundene?

 

Gå til innlegget

Moses: Arkivets Feber

Publisert nesten 9 år siden

Semittene drepte Moses, glemte hele hendelsen, og forbandt seg med en annen stamme som tilba vulkanguden Yahweh og som tilfeldigvis hadde en annen Moses som leder. Tradisjon blander de to og ut kommer én Moses, én gud, én stamme.

Arkivet: det tvangsmessige, repetitive, og nostalgiske begjær etter å returnere til opphavet, en hjemlengsel, en nostalgi for hjemvendingen til den absolutte forpliktelses mest arkaiske sted. Slik representerer arkivet feberen. Slik er radikalismens kjerne: blomsten som bøyer seg tilbake på sin rot (radix) dør for tidlig, i ulykkelig bevissthet. Radikalismen finnes selvsagt også utenfor en politisk venstresides klassiske radikalisme; den finnes også godt utenfor politikkens arkiver. Radikalismen er, overalt hvor den opptrer, en higen etter å se vekk fra livets komme og en repeterende nostalgi etter eget opphav. En syk blomst som ikke velkommer solens åpne fremtid.

Moses’ arkiv kunne tjene som eksempel. Som for eksempel relativ Freuds jødiske vitenskap psykoanalysen, og Freuds forhold til Moses. Så Freud på psykoanalysen som en type gudløs jødedom, som en jødisk vitenskap for fremtiden? Hva var Freuds radikalisme?

En gutt kommer hjem fra skolen, forteller sin mor at han har lært alt om Moses. Hans mor spør: ”Så hvem var Moses?” Gutten svarer: ”Moses var sønn av en Egyptisk prinsesse.” Moren, tydelig bekymret, svarer: ”Nei, Moses var sønn av en jødisk kvinne. Prinsessen tok ham bare ut.” Til hvilket gutten svarer: ”Sier hun!”

Freud’s bok Moses og Monoteismen er en type gjenfortelling av denne vitsen. Boken forteller om hvordan Moses formulerte monoteismen, hvordan monoteismen ble en jødisk tradisjon, og hvordan det jødiske folk har overlevd tross millennia av antisemittisk undertrykkelse. Moses var egypter, fant sine semittiske feller og påtvang dem sin strenge monoteisme tømt for magi og mystikk: intet efterliv og forbud mot gudsrepresentasjon. Semittene drepte Moses, glemte hele hendelsen, og forbandt seg med en annen stamme som tilba vulkanguden Yahweh og som tilfeldigvis hadde en annen Moses som leder. Tradisjon blander de to og ut kommer én Moses, én gud, én stamme. Men i henhold til Freud er der spor efter den opphavelige Moses og monogud. Sporene er ikke bare fra Bibelen selv, men også minner biologisk overført fra en generasjon til den neste. Arkivets feber har altså også et Freudiansk inntrykk.

Men hvordan avgjøre hva som er hva? Hvordan i det hele tatt få tilgang til det genuine arkiv som kunne overføre sann historisk kunnskap om opphavet og alle dets suksessive stadier?

I Bibelen står det at Moses ikke ble drept. At Gud, i form av en sky, selv grep inn overfor jødene og stoppet den ugjerning de var  i gang med. Moses (og Aron) ble likevel ikke stenet til døds. Historikeren Yerushalmi hevder at hvis Moses faktuelt ble drept av hans forfedre, ville dette ikke bare ikke bli undertrykt men nettopp detaljert arkivert som det kvintessensielle og ultimate eksempel på Israels ulydighetssynd. At det altså ikke finnes et slikt arkiv om mordet på Moses.

Men medfører dette riktighet? Kunne det ikke tenkes at også intensjonen om å drepe Moses ville bli arkivert? Yerushalmi forutsetter nemlig en klassisk, men problematisk, distinksjon mellom, på den ene hånd, minnets handling og arkivering, og på den annen, undertrykkelse i betydningen represjon. Kan man, motsatt dette, som filosofen Derrida hevder, ikke godt tenke seg at man godt kan arkivere nettopp hva man utsetter for represjon, arkivere det mens man undertrykker det—fordi represjon allerede er en form for arkivering? Freud hevder at mordet på Moses effektiv produserte arkiver, dokumenter, symptomer i den jødiske hukommelse, ja, faktisk i menneskehetens minne. Om dette ikke kan leses av ordinære historikere, så kan psykoanalysen det.

Yerushalmi hevder betydningen av at jødene rent faktisk ikke drepte Moses. Hvilken betydning har denne vektlegging av det faktuelle egentlig? For intensjonen om å drepe var effektiv og fullbåren. For hadde Skyen ikke grepet inn ville jo jødene ha stenet Moses; intervensjonen kom utenfra, ikke fra jødene selv. Jødene gjorde alt de kunne for å få ham myrdet. Den psykoanalytiske logikk vil nettopp problematisere forskjellen mellom aktuell fullbyrdelse og fullbyrdet intensjon. Det ubevisste kjenner i hvert fall ikke forskjellen.

Ved å inkorporere den kunnskap brukt i referanse til det, vil arkivet forøke seg selv og øke sitt auctoritas. Men med samme slag mister arkivet sin absolutte og utenom-tekstlige autoritet det ellers gjerne hevdes ha. En objektivisering av arkivet vil aldri kunne gjøres restløst. Arkivaren bare produserer mer arkiv. Dette er grunnen til at arkivet aldri er lukket og låst. Arkivet åpner seg mot fremtiden, negerer sitt opphav. Arkivet er i sin egentlige karakter irradikalistisk. Derrida ønsker å åpne for en type Messianisitet uten Messianisme, en Messianisitet som ikke lenger plages av arkivets feber, men som åpner seg mot fremtiden-som-kommer. Her blir spørsmål omkring ’hva’ og ’hvem’ meningsløse. Den irradikale fremtid binder seg ikke til noe eller noen. Dette er da også Freuds intensjon med hans bok Moses og Monoteismen: jødiskheten overlever jødedommen. Jødiskheten er åpenheten henimot fremtiden.

”Thou art a Scholler; speake to it, Horatio.” Men hvem kan tale med spøkelser? Med arkivets spøkelser? Yerushalmi skriver:

”But are they[the last Marranos]really the last? History, as we have recently seen, is not always rational, it is rarely foreseeable. The future, in spite of appearances, always remains open. The historian’s task, luckily, is to try to understand the past. It is time for the historian to step aside to let the images speak.”

Arkivet gir oss Moses, Freud, Yerushalmi, Derrida. Og mange andre. Men fremtiden er ubestemmelig og uavgjørbar en abyme. Og denne fremtiden vil virke tilbake på arkivets evige vekst, og mer og mer oppheve sitt eget begrep. Det er ikke fortiden men fremtiden ”fremtider.”

Gå til innlegget

Rikdom og funksjonalitet

Publisert nesten 9 år siden

Man hører og leser ofte at den industrialiserte verden er materielt rik og teknologisk velfungerende. Men medfører dette riktighet?

Man hører og leser ofte at den industrialiserte verden er materielt rik og teknologisk velfungerende. Og at andre deler av verden er relativt sett mindre rike og velfungerende. Man hører også at høy grad av rikdom og funksjonalitet forutsetter nåværende form for kapitalisme. Endog at andre typer kapitalisme vil gjøre samfunnene enda rikere og enda mer funksjonelle. Det er dér den politiske debatten ligger: hvilken form for kapitalistisk samfunnsorganisering gjør samfunnene mest mulig rike og funksjonelle?

Men medfører dette riktighet?

Jeg vil fremsette to hypoteser som hevder noe ganske annet. De vil sikkert vekke undring og til og med kanskje forargelse fordi de støter med gjengse oppfatninger i norsk offentlighet, men ikke desto mindre mener jeg det er god grunn til å fornye debatten om hva som egentlig definerer ’rikdom’ og ’funksjonalitet.’  Her er de to hypotesene:

1) Verden har aldri vært så fattig, materielt sett, som nå.

2) Teknologien har aldri vært så dysfunksjonell som nå.

Ad 1) Bare for hundre år siden var planeten umåtelig mer rik enn den er i dag. Desto mer for 500 år siden. Verdens resurser, dens økosystemer, dens resurser generelt, dens jordsmonn, dens luft- og vannkvalitet, dens artsmangfold, dens miljø og klima, dens genetiske resurser, etc., har aldri lidt så meget som nå. I foruroligende grad undermineres altså livets betingelser. Vi ser til og med en utvikling hvor ødeleggelsene antar irreversibel karakter.

Ad 2) Ditto kan sies om den moderne teknologien. Det er den moderne teknologiens dysfunksjonalitet som forårsaker meget av så vel materiell fattigdom som materiell ødeleggelse. Man har sett seg blind på vitenskapen og teknologiens fantastiske oppnåelser, og overser helt de destruktive aspekter. Disse siste, i den grad de i de hele tatt innrømmes, omskrives til midlertidige, sekundære, og eventuelle ’side-effekter,’ som samme system vil justere, gitt at det får nok tid.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere