Robin Haug

Alder: 48
  RSS

Om Robin

Filosof, utdannet ved UiO og UiT, 2002. PhD ved State University of New York, USA, 2011. Bor i København, Danmark. Kone og 3 barn. Mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og sjakk.

Følgere

Finnes 'nøytralitet'?

Publisert nesten 5 år siden

Nøytralitet er ikke-eksisterende, men som honnørord blir det brukt flittig. Men ingen person er nøytral. Ingen tanke, ingen handling, er nøytral. Likevel formes meget politikk etter troen på nøytraliteten.

I disse tider er det mange sammenhenger hvor vi hører om nødvendigheten eller ønskverdigheten av såkalt 'nøytrale' institusjoner. Det kan dreie seg om flyktningmottak og skoler. Det kan dreie seg om offentlige institusjoner som pleiehjem, barnehager og sykehus, det kan dreie seg om en kristendom som tilstreber nøytralitet i sin gudsdyrken. Og så mangt annet.

Nøytralitet
Etymologi for 'nøytral': grammatisk kjønn, "hverken maskulin eller feminin," bokstavelig "hverken det ene eller det andre," fra latinsk ne- (ikke, ingen) og uter (begge (av to)). For 500 år siden tok det betydningen å "ikke ta noens side." Verbet 'nøytralisere' betyr å "legge motvekt til, å drepe ved å motsette," datert ca. 1795. Substantivet 'nøytralitet' er fra siste del av 15. århundre, og betyr "den nøytrale part i en disputt." 

Det er mange forhold som er interessante i slike etymologier. Her skal jeg bare vektlegge ett: at nøytralitet forutsetter for selve sitt begreps meningsfullhet at det allerede og forut for nøytralitetens komme foreligger en disputt, et enten eller, to eller flere posisjoner eller sider. 

Nå er jo problemet hvorvidt dagens beslutningstagere egentlig forstår de ordene de bruker. Oftere enn hva godt er demonstreres at slik grunnleggende forståelse mangler. Men når det kommer til 'nøytralitet' tror jeg mange av proponentene for en slags statlig garanti for nøytralitet -- la oss kalle dem 'nøytralistene' -- faktisk har forstått de basale elementene og strukturene i dette begrepet. Ikke uvesentlig er det jo tydelig for enhver i hvilken tid dette kravet om nøytralitet er fremkommet. Mye har sitt utspring i en på alle måter viktig og riktig diskurs omkring menneskerettigheter spesielt og rettferdighet generelt. Men det er altså en tid preget av konflikter som vi i Norge slett ikke har vært vant til.

Virkelighet
Nøytralistene ønsker og drømmer er ett, realitet noe annet. Selv ikke virkeligheten selv skulle kunne lege dette "åpne sår." Likefullt er slike drømmere besatt av å lege dette sår: i kløften mellom drøm og virkelighet, stadig i full både erkjennelse og anerkjennelse av forskjelligheten som rår mellom på hver sin måte positive og kontrære og enkelte ganger tilmed kontradiktoriske grupper, som dyrker interesser som i beste fall er delt inkompatible og i verste fall helt inkompatible, ja, så vil de så spiren om nøytralitet.

De erkjenner og anerkjenner eksistensen av radikalt ulike sider, av radikale motsatser, og det er på denne virkelighet at ‘nøytralistene’ ønsker å ‘ikke ta side.’ Sidene er der. Men vi skal imidlertid søke ikke å ta side. Dvs.: staten skal ikke ta side.

La oss ta skolen. Staten skal altså sørge for at skolen er en nøytral arena. For det første erkjennes at også blant barn i skolealder er der sider og motsatser. Dette vil nøytralistene sjelden tematisere, men erkjennelsen er der nødvendigvis for så vidt som de nettopp insisterer på å benytte dette vanskelige ordet. Like fullt ønsker disse at staten skal tvinge igjennom denne nøytraliteten. Allerede dette viser en stat som tar side, som virkelig legger sin vekt til, og som derfor uvegerlig er og blir motsatsen til nøytralitetsbegrepet. Samtidig: hvorfor og hvordan mener de seg å vite at slik ‘nøytralitet’ kan forsvares? Ofte, i konflikter, er det slik at den ene parten har (mer) rett, de(n) andre ikke. Hvorfor skulle nøytralistene ikke ønske å forholde seg saklig til de ulike siders påstander?

Hva dog enda mer ubegripelig er: hvor i all verden har de fått idéen fra at staten, eller skolen, ikke skulle ta side? Hva er skolen? Den mest formende institusjon vi har! Dessuten selve læringens springbrett. Det er der vi lærer barna om vår fantastiske sannhetskultur som vi har vært så heldig å ikke bare oppdage men også forstå viktigheten av å bevare.

Sannhetskultur
Kan overhodet en slik institusjon være ‘nøytral’? Aldri. Det er i skolen vi først lærer hva vår kultur ser som godt og ondt, sant og falsk, skjønt og heslig. Det handler bestemt nettopp om å ta side! Her står man nettopp i en evig konflikt med alle de tendenser som enten delt eller helt er kontrære endog kontradiktoriske våre verdier. Slik også for staten generelt. Staten har aldri vært, er ikke, og kan aldri være ‘nøytral.’ Overalt tar man standpunkter. Standpunkter en står for, og som man står opp for skulle noe, eller noen, forsøke å velte en omkull.

Nøytralistene vet kanskje ikke hva de gjør, men sannheten er at de kullkaster alt og alle. De kaster oss på hode. Ikke bare det, men hele den sannhetskultur som vi gjennom mer enn 2000 år møysommelig har forsvart og bygget opp. De åpner opp for alskens reaksjonære kulturer som slett ikke har sannhetssøken som sitt fundament, men som i sin tenkning, historie og samtid for all verden har vist og viser helt andre kriterier for sine respektive verdier i livet.

Derfor er det riktig og viktig at Norge står opp for sin ikke-nøytrale stat og institusjoner. Nøytralistene er besatt av en idé, men virkeligheten er full av grupper og kulturer som for alt i livet har tatt standpunkter og valgt side. Det eneste nøytralistene oppnår er at reaksjonære kulturer får feste og stand også i vårt eget land! 

Intensjon eller virkning? 
Og hvorfor egentlig måle dem på intensjon? Vi kan også måle dem på effekt? I dag burde vi faktisk måle nøytralistene på hvilken effekt og virkningshistorie deres kampanjer bringer inn i samfunnet vårt. 

I virkeligheten er det ikke slik at man ikke behøver ta stilling, at man kan bare fravelge å velge. Overalt og hele tiden må vi alle ta stilling og side. Dette gjør også "nøytralistene." 

Gå til innlegget

Galskap i den svenske regjering

Publisert nesten 5 år siden

Sverige vil i år bruke 70 milliarder på mottakskostnader på ca. 3 promille av verdens flyktninger.

70 milliarder. Bare i år. 

Hvor stort er dette beløpet? Det er omtrent dobbelt så stort som FNs samlede budsjett for alle verdens 60 millioner flyktninger. 

Det er en umoral i dette som må kunne sies å grense til å være en forbrytelse mot menneskeheten.

Sterke ord. Men virkeligheten som den svenske regjering med sin politikk aktivt skaper er ikke mindre sterk.

Her velger den svenske regjering å bruke enorme summer på så få som mulig. Den svenske regjering tror kanskje den ser flott ut. Men hvordan vil denne galskapen oppleves i de underfinansierte flyktningeleirene? Her legges grobunn for hat. 

For slik vanvittig forskjellsbehandling går ikke upåaktet hen. 

Gå til innlegget

Det normative, deskriptive og volative

Publisert rundt 5 år siden

En mentalitet som sier at alt som skjer er Insha-Allah, kombinert med en tydelig voldelig radikalisering i retning voldelig jihad, bør gi anledning til sterke bekymringer.

Hvor kristendommen finner god mening med kategorier som normativt og deskriptivt -- man skal bestrebe seg på å være god overfor sin neste, og man skal bestrebe seg på å beskrive virkeligheten som den er -- gir disse liten mening i islam. For sannhet er alltid hva Allah måtte ville det var, for moral er alltid hva Allah måtte ville det var. Det er altså ikke sannheten og moralen som er grunnfjellet; i islam finnes en kategori som undertvinger alle de andre, nemlig det volative. Allahs vilje er, som ham selv, transcendent. Uransakelig, uutgrunnelig. Denne mentaliteten gjaller i ropene 'Insha'Allah'. Hva som ligger i denne tvungne repetitive overgivelsen er umulig å avkode ved å benytte vestlige fornufts- og forståelsesformer.  

I islam er det viljen som råder grunnen, en vilje som alle mennesker, om de vil og vet eller ei, er underlagt, og som da også guddommen der påbyr alle skal underkaste seg. Man skal kaste seg til bakken, noe bønnestillingen skal symbolisere, en stilling som er påfallende lik det underlegne dyrets underkastelse overfor det sterkere dyret. Det er det sterkeste dyrets vilje som derfra råder. Også det sterkeste dyrets vilje er uutgrunnelig: vil dyret som har kastet seg til bakken finne nåde? Eller ikke? (Det er mange handlinger vi mennesker gjør som minner om dyrenes atferd.)

En uutgrunnelig vilje hos en universets skaper som er transcendent. Islam er underkastelsen for Allahs vilje. Islams grunnfjell er at man selv skal bøye seg for denne viljen, men fordi Allah har erklært han vil at alle skal bøye seg for hans vilje, så er disse som underkaster seg denne viljen også pålagt å føre jihad for å få alle andre til underkaste seg. Det er ikke tilstrekkelig at man selv hviler i sin egen underkastelse. Allah er krystallklar på dette.   

Insha'Allah er den uendelige resitasjon av denne fundamentale tro. Alt som skjer, skjer fordi Allah vil det skal skje. I islam er det ingen fri vilje, ikke slik metafysisk fundert som i kristendommen, som jo er en mer filosofisk religion. Derfor er noe godt, eller sant, det ene øyeblikk, som neste øyeblikk synes uendelig fjernt, uendelig irrelevant. Det er kun Allah som kommanderer disse ting, og fordi hans vilje ikke er rasjonell kan undersåttene heller aldri forstå. Det blir som det blir fordi Allah plutselig bestemmer det er slik det skal være.

En mumslim underkaster seg Qur'an slik han underkaster seg Allahs lunefulle vilje. Det er det som skjer som Allah vil. 

Hva betyr dette i vår egen tid? Når voldelig islamsk radikalisme er på fremmarsj og bevegelser underlegger seg svære landområder, er det all grunn til å bli alvorlig bekymret. Dette fordi slike utviklingstendenser hos muslimer må tolkes som om det er Allahs vilje. Når radikalismen vokser, så må det være fordi Allah vil det, og hvis Allah vil noe, må man underkaste seg dette. "Insha'Allah!" Hvis Allah, tydeligvis, vil, Insha'Allah, at volden og terroren skal regjere den islamske verden, og hvis Allah vil at terror skal ramme de vantros hjerter, så er også dette Allahs vilje -- og dermed påbud. Intet normativt eller deskriptivt kan stagge det som slik tydelig er volativt. Det er denne vilje som teller - og ikke hva som tilfeldigvis denne tid skulle regnes som sant eller godt. 

Det farlige med denne mentaliteten som tillegger viljen slik dominerende status, er at den legger opp til en selvforsterkende prosess. At volden og terroren vokser i omfang vil fort tolkes som at det er dette som nå, i vår tid, er Allahs vilje. Hvis man i en tid i den islamske verden har levd noenlunde i fred og fordragelighet, så var det dette som var Insha'Allah. Men bruddet er minst like tydelig når freden viker for en klart voksende terror. Så må det være dette som nå gjelder. 

Alt er Insha'Allah -- også terrorens tid. Og terrorens tid har preget Vesten desiste 20 år, og tendensen er eksplosiv. Man underlegger seg hele land, og man organiserer koordinerte terrorangrep i alle verdens hjørner.  



 

Gå til innlegget

Den mørke ideologien

Publisert rundt 5 år siden

Dette er ikke noe som vil bli løftet frem. Men det handler om oss eller dem. Det har det alltid gjort.

Norge er et land jeg elsker. Over hjertet mitt.

Men det er noe ondt som skjer. Våre ledere har ingen lojalitet. De spiller med oss. Lotto. 

De skulle selvsagt lyses fredløse. Dette er sterke ord. Men hvorenn sterke mine forsøksvise ord er, er virkeligheten langt, langt sterkere. 

Den mørke ideologien er å overgi de man er valgt av.

Det er mørkt. 

Gå til innlegget

Hva vi står overfor.

Når man står overfor personer som gir en et slikt ultimatum, er er død før man får bokstavert 'dialog.' 

De kontinuerlige krigserklæringene og angrepene på oss kommer ikke til å stoppe. Islamsk Stat råder over enorme landområder, har flust av finanser, folk og våpen. Islamsk Stat vil fortsette med å sende sine folk inn til oss. 

Hva er et kalifat? Det er et område som består av to typer mennesker: alle som har underkastet seg ideologien til et militant imperialistisk islam, og alle de drepte. Et kalifat er ikke et sted for dialog. Det er ikke et sted hvor en vender det annet kinn til uten å finne at ens hodet triller på sandbakken.

I denne setting er det nesten ikke til å beskrive hva våre politikere gjør - og ikke gjør. Grensene er aktivt satt ut av spill. Migranter fra områdene i kalifatet strømmer inn. Vi aner ikke hvem disse er; de kan være reelle flyktninger og de kan være reelle terrorister. Dette er altså aktiv politikk. Politikken nå er altså å aktivt invitere flere. Og flere og flere. 

Folk oppflasket i røde lekestuer diskuterer nå om dette egentlig er vår egen skyld, og alternativt at vi burde få disse muhammedanerne (de følger jo Muhammeds eksempel med en militant imperialistisk islamsk stat) i dialog. Men ingen muhammedaner er interessert i debatt eller dialog. De er opptatt av å følge sin profets glassklare eksempel. De sier: "underkast deg, eller dø!" 

Når de kommer til Europa plaffer de bare folk ned. I Europa er det kun 'dø!' som gjelder. Når disse forbrytere (et kalifat er alltid en forbrytelse mot menneskeheten) råder over landområder hvorfra de kan spre deres ideologi, utdanne flere forbrytere og samtidig ha et fristed hvorfra de kan sende terrorister til utlandet (som politikere som Merkel, Cameron, Hollande og Löfven aktivt inviterer), så har vi bare sett starten. Dette vil bare fortsette til vi, ikke våre politikere, til vi aktivt setter en stopp for denne islamske kalifatske ur-drøm.

Krigserklæringene triller inn. Den røde lekestuen diskuterer videre. Realiteten er - uansett og knekkende likegyldig hva eller hvor lenge vi diskuterer - at vi enten underkaster oss, blir drept, eller også utrydder de som gir oss dette alternativet. 

En meget vanskelig kamel å sluke for de som er vant til å kunne sette seg ned ved et bord, innlede en dialog og komme frem til et felles kompromiss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere