Idag skal man elske, man skal forstå, man skal respektere, man skal tolerere. Man skal bare være global. Men jeg, jeg hater. Jeg hater. Jeg, som hater. Jeg hater alt som går mot alt som er frihet og integritet. Så det er mange ting jeg hater.

Og når ble egentlig det å hate noe kriminelt? Hvis jeg vil hate noe, finnes det ikke én eneste myndighet som kan eller bør gjøre noe i forhold til dette. For dét har slike ikke noe som helst med. Jeg, for eksempel, hater alt som angriper menneskers frihet og integritet. Så jeg hater islam. Blant mangt annet.

Og det er svært så "organisert." Selvsagt! Frihet og integritet betyr svært mye for meg, og således er jeg svært "organisert" i forhold til å hate alt som nekter mennesker frihet og integritet. Jeg bedriver altså 'organisert anti-frihet og -integritethat.' Ja, så viktig er dette for meg at jeg villig vekk risikerer PST på døren. Det viktigste er frihet og integritet.

Men det demokratihatet vi idag ser forkledd som humanisme, toleranse og respekt, det er også noe jeg hater. For hva vi ser, er hatet mot demokratiet, mot meningsmangfoldet, mot de "gale" meningene, mot kaoset, mot konfliktene, etc. Det er den smilende ny-fascismen vi ser. 

Enkelte klager på at enkelte hevder at Jesus hadde lys hud. Men om Jesus var gul eller blå, er det egentlig viktig? Og er det nødvendigvis rasisme når noen sier Jesus var blå, mens andre tror rødt? Gis det så mange rasismer?

For meg, og for langt de fleste mennesker i verden, spiller det ingen rolle om Jesus var gul eller blå. Men en eller annen farge hadde han. Nødvendigvis. At enkelte så hevder 'gul!,' hvor andre mener 'blå!,' er ikke i nærheten av rasisme. Eller vi kan politisk korrekt, oss Brasillacher imellom, bare vedta at Jesus' hud slett ingen farge hadde: "Jesus var gjennomsiktig"? 

Robert Musils bok Mannen uten egenskaper kunne være et morsomt forvarsel for den tid vi nå lever i. Veddeløpshester må gjerne besitte de mest subtile egenskaper, men vi mennesker, vi gode amorfe besitter slett ingen slike. Symbolet kunne være de unge hippe designtingene på kaffebarene som drikker kaffe uten kaffein. Alt i tilværelsen er "light." Mennesket påstås å nærmest ikke ha egenskaper: vi er alle like. Historien og evolusjonen har med alt annet enn mennesket å gjøre. Og forskjeller som kan skues av alle, de erklæres høytidelig betydningsløse.

Det er tiden hvor respektens og toleransens begrep er så tynnslitt at vi alle måtte erklæres like for at de overhodet kunne gis. Dét er rasismens inverterte sannhet: det var først erklæringen om alle menneskers fundamentale likhet som kunne sikre at man ikke begikk overgrep på andre ulike en selv. Dér lyser rasismen igjennom på sitt tydeligste. Dér hvor den liksom ikke synes. Dér hvor den er erklært umulig, uvitenskapelig og umoralsk. Dét er "brasillachismen" på sitt snilleste.

Derfor må man kneble vitenskapen på alle de områder hvor mulige vesentlige forskjeller mellom mennesker kunne komme frem. Det er "uetisk" med slik forskning. Og hvis vitenskapen skulle endegyldig komme frem til slike reelle forskjeller, så ville "anti-rasistene" alltid allerede være de mest forpliktede rasister. De har bundet seg til masten. Og lytter stormslått til sirenene. 

Kanskje kom Jesus fra de nordligere strøk? Kanskje heteslag og gold ørken gjorde det vanskelig for ham? Kanskje var det hans lyse hud, hvis man altså kan driste seg til å påstå at Jesus nok ikke gjennomsiktig, som ga ham hans glorie og lys? 

Mange tenker religion som noe opphøyd, rent og sakralt. Men den kritiske ettertanken forteller en helt annen historie; den forteller om relativistisk hasard, og om den store forstillelsen som dissimulerer noe som langt fra er tilfellet.

Religionene dyrker sine respektive selvbilder. De ønsker å fremstå som de vakreste og sanneste og godeste religioner. De byr på seg selv i slike termer. Det ligger mye ære i dette. Og integritet og verdighet.

Men religionene er, så langt, bare en vanesak. All historie forteller entydig at man overtar den religionen som dominerer i området en fødes. Religion er demografi og geografi. Dermed er den ikke ren, sann, god, fri, vakker; menneskers valg av religion er nær total vilkårlighet. Og stemmer således svært dårlig med religionenes selvbilder.

Religionenes sekundære status relativ allerede etablerte geodemografiske betingelser, vitner således om ekstrem relativisme. Religionene har så langt ikke hatt noen egentlig autonomi. Så langt i religionshistorien velger nemlig det suverent store flertall simpelt hen den religion som foreldrene allerede har --- som i sin tid valgte sine foreldres religion. Slik er religionene alltid allerede korrumpert av en nær total religiøs relativisme. Og hele religionens stolte begrep avsløres, dermed, som falsk dissimulasjon.

Dette må alle religiøse våge å ta en debatt om. For hva her kort beskrives er uomtvistelige kjennsgjerninger. Men dette er den deskriptive delen.

Den normative delen er minst like viktig. Skal religionen overhodet gjøre seg rimelige forhåpninger om å overensstemme sitt begrep, gis det bare én løsning: nemlig at all konfesjon utsettes til myndig alder. Bare slik kunne det religiøse valg tas på myndig, fritt, riktig og sannt grunnlag. Og bare slik kan man ta religionene på alvor. For så og alene slik kunne man bryte det relativistiske åk som religionshistorien så langt har vært underlagt.

Men tør de religiøse slik frislepp? Tør de utsette religion for det myndige, autonome og kritiske valg? Eller frykter de at slike valgbetingelser ville få religionene til å svinne hen som dugg for solen?

Amerikanske soldater har angivelig brent noen eksemplarer av Qur’an.

Amerikanske soldater har angivelig brent noen Qur’aner. Afghanske arbeidere hevder de har funnet forkullede rester av noen Qur’aner i NATOs hovedbase i Bagram. Den påståtte bokbrenningen har avstedkommet voldsomme reaksjoner, endog mange drap. ”If you burn the Qur’an, we will burn you.”

Den iranske klerk Ahmad Khatami sier at USA har brent bøkene med vilje, og godtar ikke unnskyldningene som har kommet i etterkant, blant annet fra president Obama: ”These apologies are fake. The world should know that America is against islam.”

Den afghanske president Karzai krever nå at de amerikanske soldatene som angivelig står bak skal stilles for retten. Anklagen er formelt at noen amerikanske soldater angivelig har ”fornærmet islam” ved å brenne noen utgaver av Qur’anen. Handlingen har så langt ført til 23 drepte, derav to amerikanske soldater. En norsk soldat ble også skadd under et regelrett angrep mot den norske basen.

Taliban oppfordret i går de afghanske sikkerhetsstyrker om å ”turn their guns on the foreign infidel invaders.” Den øvrige befolkning har blitt oppfordret til å drepe, utøve vold, og kidnappe NATO-soldater generelt.

Karzai krever rettergang. Så langt kan det tyde på at NATO vil stille seg bak kravet om rettergang. 

***

Har man ingen sans for proporsjoner? Og hva er det egentlig Obama og NATO unnskylder? Har disse også mistet retningssansen? Og ikke minst: hvordan skal man i Afghanistan forholde seg til de mange drapene og all volden? Vi taler om et bokeksemplar eller to.

***

Linker:

http://www.torontosun.com/2012/02/24/twelve-killed-in-quran-burning-protests 

http://www.jihadwatch.org/2012/02/afghanistan-demands-nato-adopt-sharia-put-quran-burners-on-trial----karzai-says-nato-agrees.html 

http://arabnews.com/world/article578997.ece?comments=all 

http://www.presstv.ir/detail/228324.html

http://www.zeit.de/politik/ausland/2012-02/afghanistan-isaf-anto-proteste-tote

 

Hva er den Europeiske Stabilitetsmekanisme? Hvem er Herman Achille van Rompuy? Nå er traktaten er på plass, uten mediedekning og folkelig debatt, og van Rompuy er, som definert gjennom Lisboaavtalen EUs øverste mann. Hvor går Europa nå?

Kort om ESM. EUs ”Treaty Establishing the European Stability Mechanism” (ESM) er et permanent redningsfond som overtar de midlertidige European Financial Stability Facility og European Financial Stabilisation Mechanism for eurosonens 17 medlemmer. Alle EU-parlamentets medlemmer har i forkant hatt adgang til ESMs skisserte lovgivning. Nå som medlemsstater representerende 90% av de kapitale forpliktelser har ratifisert den, vil ESM etter planen tre i kraft 1. juli 2012, med sete i Luxemburg.

Tyskland følte tidlig et behov for traktaendringer. Eurosonen har da også lenge vært plaget av akkurat det motsatte av hva eurosonens fortreffelighet var påstått å være: labilitet. Etter den vanskelige ratifiseringen av Lisboaavtalen, var det imidlertid liten støtte blant øvrige medlemsland. Cameron, for eksempel, avla tidlig Merkel besøk i det tyske rikskanselliet—eller ”vaskemaskinen” på folkemunne—den 21. mai 2010 med følgende utmelding: nei til alt som innebærer maktoverflytning fra Westminster til Brüssel. Merkel moret seg godt over Cameron.

Men når Merkel vant støtte fra Sarkozy, vant hun sakte men sikkert støtte også fra det Europeiske Råd og van Rompuy, og oktober 2010 markerte et veiskille. (Målt i pengemakt er Tyskland og Frankrike omtrent like sterke som eurosonens øvrige 15 medlemsland.) Og slik fikk man en ny og permanent traktat: ESM. Traktaten ble utformet ”slik at det ikke skulle bli nødvendig” med folkeavstemninger i medlemslandene. I mars 2011 vedtok Europaparlamentet traktatendringene etter å ha mottatt forsikringer om at Europakommisjonen, snarere enn medlemslandene, ville spille ”en sentral rolle” innenfor ESM. Traktaten ble undertegnet 2. februar 2012 (http://www.european-council.europa.eu/home-page/highlights/european-stability-mechanism-treaty-signed?lang=en), helt uten plagsomme, "unødvendige folkeavstemninger."

Men hvem er Herman Achille van Rompuy? Det er ikke godt å vite hvem van Rompuy er. Han er lite kjent. Han er heller ikke demokratisk valgt politiker, men han er en konservativ katolikk. Nå er han Europarådets President, utpekt av medlemslandenes statsledere. Med Lisboaavtalen ble han med ett EUs øverste mann. Han er dessuten en veldig ivrig føderalist, og ønsker et langt sterkere integrert Europa så vel politisk som økonomisk. Så langt går han i sin iver at han postulerer euroens overlevelse som selve EUs sine qua non. Dessuten er han selve emblemet på EUs rettsliggjøring og byråkratisering av politikken.

Han er kjent for å være sterkt ”konfliktsky,” og har blitt sammenliknet med Iraks beryktede informasjonsminister ”Komiske Ali.” Ja, så fobisk er han overfor åpne konflikter at han beskriver ESM som et rent finansielt redningsfond—når det i virkeligheten revolusjonerer selve maktfordelingen i EU. Landene settes i praksis under formynderskap til EU-kommisjonen, Den Europeiske Sentralbank, og IMF. (I dag ble Grekenland EUs første ”legale” koloni.) Ja, til sist, men ikke minst: hvordan van Rompuy opplever såkalte ”fiendtligheter” mot EU, hvor typisk respons er at land som tenker på å forlate EU egentlig er uttrykk for en ”aggressiv nasjonalisme som kan føre til krig.” Hvis ikke van Rompuy, som ikke er demokratisk valgt, men som er EUs mektigste mann, får viljen sin, vil det bryte ut krig.

Når dette er sagt er van Rompuy en av de fremste forkjempere for lykke. Han har i den anledning skrevet brev til Obama (som finnes her http://www.actionforhappiness.org/media/210333/letter_to_president_obama.pdf). Der står det blant annet at positiv psykologi er noe av det viktigste for å tjene verdensfreden, og at det i denne anledning påhviler ledere og politikere et særlig etisk ansvar, slik at denne kunnskapen kan bres ”to the man and woman in the street. (…) In order to release this positive energy, people need oxygen. Society can offer this oxygen. Positive education, positive parenting, positive journalism and positive politics play a crucial role here.” For eksempel.

Men van Rompuy er også en habil haikudikter, så la oss bare lese noen eksempler, før vi ser på noen av van Rompuys siste positive politiske ideer:

 

Met schuim en geruis / Med litt skum og støy

stormt de zee af op het strand. / stormer sjøen på stranden.

Daar wacht de vrede. / Der venter freden.

(Skrevet 10. januar 2012)

 

Een jongen trapt in / En gutt sparker i

een hoop dode bladeren. / en masse døde blader.

De rust wat gestoord. / Som forstyrret fred.

(Skrevet 29. november 2011)

 

Ons huisje aan zee / Vårt hus ved sjøen

omsingeld door de wind. / omgitt av hele vinden.

Veilig onder dak. / Så trygg under tak.

(Skrevet i dag, faktisk. Og her er flere: http://www.hermanvanrompuy.be/haiku/)

 

Eksempler fra signatarenes ESM

• Artikkel 8 ”Authorised capital stock” erklærer: ”1. The authorized capital stock shall be EUR seven hundred billion (700.000.000.000).” Hvorfor akkurat dette beløp? Og på hvilken basis ble det kalkulert? Det er ikke godt å vite. Men la oss si det uansett tjener godt som et vilkårlig utgangspunkt.
• Artikkel 9 ”Capital calls” erklærer: ”3. ESM Members hereby irrevocably and unconditionally undertake to pay on demand any capital call made on them (…) within seven (7) days of receipt of such demand.” Man har i praksis 4 dager på seg til å skrive ut sjekkene. Merk mine uthevelser: ”irrevocably and unconditionally.” Hinsides forhandlinger, anger, mv. Sett at man får fremtidige parlamenter som ikke lenger ønsker å betale?
• Artikkel 10 ”Changes in authorised capital stock” erklærer: ”1. The Board of Governors may decide to change the authorized capital and amend Article 8 (…) accordingly.” De 700 milliarder er således bare begynnelsen. ESM kan godt tenke seg mer, langt mer i fondet. Og kan gjøre det på et hvilket som helst tidspunkt. Vi begynner å forstå meningen med traktatens navn. En suveren, ikke-demokratisk valgt mekanisme installert i midten av Europas alle demokratiske stater.
• Artikkel 32 ”Legal status, privileges, and immunities” erklærer: ”2. The ESM (…) shall have full legal capacity (…) to institute legal proceedings.” Og: ”3. The ESM, its property, funding and assets, wherever located and by whomsoever held, shall enjoy immunity from every form of judicial process.” De som sitter i ESM skal altså kunne saksøke oss, men ikke omvendt: ESM kan ikke utfordres i retten. Videre: ”4. The property, funding and assets of the ESM shall, wherever located and by whomsoever held, be immune from search, requistion, confiscation, expropriation or any other form of seizure, taking or foreclosure by executive, judicial, administrative or legislative action.” Ingen av våre demokratiske institusjoner, som regjering og lovgivende parlament, ingenting, har således noen som helst innvirkning på denne ESM. Annet enn tilfeldige konvergenser.
• Artikkel 35 ”Immunities of Persons”: ”1. The Chairperson of the Board of Governors, Governors, alternate Governors, Directors, alternate Directors, the Managing Director and staff members shall be immune from legal process with respect to acts performed by them (…) and shall enjoy inviolability in respect of their official papers and documents.” Ingen person innenfor ESM kan derfor holdes ansvarlig for noe som helst. Dokumentene vil være unndratt offentligheten og alle lovlig valgte politiske representanter. Ingen uavhengige evaluering. Ingen eksisterende lovverk har relevans. (Se den undertegnede traktaten ESM på nettsiden til Council of Foreign Relations: http://www.cfr.org/eu/treaty-establishing-european-stability-mechanism/p27328)

President Herman van Rompuys forståelse av ESM. Herman Achille van Rompuy, Europarådets President, var tidlig ute, på møtet 25. mai 2010 organisert av European Movement International, med å etterlyse et klarere ”hierarchy” (ref.: http://euobserver.com/18/30132) blant EU-institusjoner og medlemsland, for å gjøre EU mer handlingsdyktig mht. fremtidige eurokriser. Han ønsket ”informal procedures and informal co-ordination mechanisms” for slik å gi EU-strukturen mer ”coherence.” "We are working in order to have some crisis cabinet because we are a lot of players in the field—certainly when you are in crisis—and there is not much hierarchy or organic links between the main players and the main institutions.” Det var sikkert derfor han, og Merkel og Sarkozy, sørget for å installere marionetteregjeringer i Grekenland og Italia. Men til saken. Hva, eller hvem, skulle denne uformelle strukturen bestå av? Av den Europeiske Kommisjons President Jose Manuel Barroso (heller ikke demokratisk valgt, men skryter gjerne av at han ble valgt på hemmelig vis), den Europeiske Sentralbankens direktør Jean-Claude Trichet, og, selvsagt, Europarådets President van Rompuy i egen høye person.

Spørsmålet er: hvor går EU, euroen, og ikke minst Europa, med denne haikuske, hyperpositive, teknokratiske, antidemokratiske "Presidenten" Herman Achille van Rompuy?

Simulakraets historie viser hvordan bilder og symboler kan brukes til sosial undertrykking, ensretting, og dominans. Fra Jesuittene, opp gjennom Nazistene, til vår tids intelligente maskiner. "In uno omnia" (Athanasius Kircher)

Det er viktig å skille mellom etterretningsanalyse og spionasje og kontraspionasje. Den første utviklet seg historisk i militære institusjoner; de siste var produkt av despotiske regimer fulle av intriger. Spioner og informanter hadde alltid en tettere tilknytning til de prestelige kaster enn til de mer militære komponenter. Moderne hemmelige tjenester er selvsagt ikke av den religiøse orden, men hemmelige edsavleggelser relativ indoktrinering, agentenes sosiale isolasjon, de esoteriske konnotasjoner til kryptologien, så vel som glamouren knyttet til klandestine operasjoner, skaper et miljø som utvilsomt er langt mer religiøst enn militært betonet. Dette skriver Manuel De Landa i sin War in the Age of Intelligent Machines.

Spionasjens esoteriske aspekter kan ikke undervurderes. I det sekstende og syttende århundre, ble den tidens avantgarde armeer samlet av de protestantiske prinser Maurice de Nassau og Gustavus Adolphus. Det Hellige Romerske Riket, som var i midte av egen disintegrasjon, svarte på denne utfordringen, militært ved Tredveårskrigen 1628-48, og paramilitært ved Jesuittordenen som en spydspiss av åndelig motoffensiv. Jesuittene kjempet på to fronter: en epistemisk krig, og en mer visuelt anlagt krig omkring bilder.

De gjorde stor suksess og oppnådde praktisk talt monopol på høyere utdanning i det katolske Europa, hvor man, blant annet, hadde de beste geografer og lingvistikere. Ved å transformere den katolske rituelle bekjennelse til en type rådgivningsservice med garantert konfidensialitet, maktet de å bygge seg status som skriftefedre—og slik som rådgivere til Europas viktigste konger og prinser. I slik posisjon, hvor de hadde stor kontroll på sirkulasjonen av diplomatisk og geopolitisk kunnskap på kontinentet, gjorde de seg selv uunnværlige til statsoverhodene.

Jesuittene forsto godt at de store masser er mer mottakelige for én spektakulær begivenhet enn tusen prekener. Athanasius Kircher perfeksjonerte—utover sitt kryptografiske system kalt ”stenographia,” diverse automater og den første megafon—den tidlige lysbildeprosjektør, en forløper til ”Laterna magica.” Således kunne man gi massene spektakulære shows: fantastiske illusjoner for Jesuittiske skuespill, verdensbranner, og andre assorterte apokalyptiske katastrofer.

Det var ikke Jesuittene som oppfant barokken. Men en kan visst trygt si at de var de første til å bruke pomp og prakt og artifisielle spektakler i en overordnet strategi for religiøs dominans, en propagandakrig som var designet til å tvinge de protestantiske stater i kne.

Men bilder ble ikke bare projisert eksternt som ledd i en kryptopolitisk strategi fpr åndelig gjenerobring, men også internt som et uunnværlig hjelpemiddel in Jesuittenes taktiske egentrening: en god Jesuitt var en soldat for Kristus, og fienden var djevelen. Loyola, grunnleggeren av Jesuitt Ordenen, hadde kodet den fornødne drill og disiplin i denne ultimate krig i "Exercitia spiritualia," en type ”kalistenikk for sjelen,” formelt godkjent av Pave Paul III i 1548. I disse religiøse koder, som den dag i dag anvendes av katolikker og til og med protestanter, spares det ikke på bildebruken for å fremme den rette esprit de corps og frivillig avkall på egen vilje. Jeg siterer fra Manfred Barthels The Jesuits: History and Legend of the Society of Jesus:

• The first prerequisite is total control over the participant’s imagination; the instructions for the exercise in which the terrors of hell are invoked, for example, begin like this: ”The first point consists of this, that I can see with the eyes of my imagination a boundless expanse of flame and souls imprisoned in bodies that are burning. The second point … that I hear with the ears of my imagination the weeping, howling and crying out loud. … The third point … that I imagine I can smell the smoke, the brimstone, the foul stench … that I can taste the bitterness, the tears, the misery and the acrid pangs of remorse in hell."  

Etter Concilium Tridentium1545-1563 bestemte Paven og hans paramilitære armé at Bibelen skulle ”kodifiseres” med bilder. Slik kunne man sikre en utvetydig og korrekt ”tolkning” av dens hovedbudskap. Kodifiseringen av det korrekte budskap skulle, med hjelp av bilder, innprentes menneskesjelene. Den kryptopolitiske bildemanipuleringen var dermed ikke bare nyttig i forhold til å samle folk om spesifikke saker; bildene skulle pådyttes populasjonen generelt, inklusive Jesuittene, som en ny type ”spirituell valuta.”

Den franske filosof Jean Baudrillard har lært oss noe om hvordan Exercitia spiritualia og andre former for bilder fungerer som et ’simulakrum.’ Mer enn å være et ord for propaganda kampanjer, så refererer simulakraet til de mange måter som et heterogent symbolsystem—bokstavelige bilder av himmel og helvete, stukkatur engler og kjeruber, særskilte teatralske effekter, etc.—kan brukes som uvurderlige elementer i strategier for sosial og samfunnsmessig dominans.

Simulakraet er i tre ulike kategorier, svarende til hvilken teknologi som anvendes i produksjonen av bilder og symboler: falskneriet, replikaen, og simuleringen. Første kategori tilhører den tid hvor maleriet, skulpturen, og sceneteknikk var de viktigste måter å imitere virkeligheten på. Baudrillard kaller dette ’falskneri’ fordi man med disse ”teknologier” intenderer å skape noe som skal kunne tas for realitet. Fotografiet endret simulakraet: et nytt bilde, mekaniske replika, begynte å befolke verden. Verdens første film ble vist i 1895, og styrket selvsagt bare simulakraet som replika. Den første til å systematisk utnytte den tidens simulakrum er uten tvil Goebbels og hans Riksministeriet for offentlig opplysning og propaganda. Filmaviser og dokumentarer, slik som hos Leni Riefenstahl, ble den tidens ”åndelige valuta.” Til sist får vi med kompjuteren en ny art bilder, og dermed muligheten for en tredje type simulakrum: simulasjonen. Virkeligheten er der ikke lenger imitasjoner eller replikasjoner, men simulasjoner. Matematiske modeller for virkelige fysiske fenomen.

Slike bilder har vi kanskje ikke ennå sett anvendt som Jesuittene og Nazistene hver på sine måter dominerte det sosiale. Men vi vet at 3D-ifiseringen er på full fart inn på markedet. Men la oss se på krigsspill slik som militæret alltid har anvendt: fra sjakkvariasjoner i urverkets æra (”falskneri”), til spill med relieff modeller med riktige proporsjoner (”replika”), til kompjuteriserte versjoner hvor kart og modeller skiftes ut med digitale bilder (”simulasjon”). Her blir distinksjonen mellom virkelighet og fiksjon stadig mer konfus, fordi de bilder som brukes til trening i simulasjonsmaskiner nærmest ikke lenger kan skjelnes fra realtime krigsoperasjoner.

En kuriøs opplysning: selve transformasjonen av krigsspill til digitalisert simulasjon, begynte når den menneskelige motvilje mot total og utslettende kjernekraftkrig ble tydelig. Militæret tok mennesker ut av loopen, og erstattet dem med automataer som ”SAM” og ”IVAN.” De innsikter man fikk av å observere SAM og IVAN krige mot hverandre, fant hurtig deres vei inn i beredskapsplaner og strategisk tenkning. Og slik representerer SAM og IVAN allerede elementer av den moderne krigsmaskins ”åndelige valuta.” Spørsmålet er bare når krigføringens beslutninger også tas av intelligente maskiner. Slike maskiner finnes allerede i felten. Når vil mennesker ta seg selv ut av loopen også med hensyn til beslutningsarenaen? 

"The world is bound by secret knots" (Athanasius Kircher)

***

Anbefalt videre lesning:

• Manuel De Landa, War in the Age of Intelligent Machines (New York: Swerve Editions, 1991)
• Jean Baudrillard, Simulations (New York: Semiotexte, 1983)
• Philip Knigthley, The Second Oldest Profession: Spies and Spying in the Twentieth Century (New York: Penguin, 1988)

Hvorfor er det "krenkende og ydmykende for muslimer" å gi klare og tydelige svar på spørsmål omkring islam og demokrati? Hvorfor mener euroislams fremste moderate proponent Tariq Ramadan dette?

Debatten raser om såkalt ’moderat islam,’ i inn- og utland. Professor Tariq Ramadan anses som kanskje det viktigste talerør for moderat islam. Det er til Ramadan og likesinnede vi i Vesten fester lit til at vi får en praktisering av islam hvor demokratiet kommer først, hvor forpliktelsen overfor demokratiet er større enn overfor islam. ’Lit’ er langt mer avklart og forvisset enn ’håp’; finnes det imidlertid substans bak slik forvissning om at Ramadan representerer en type reformert, moderat islam tilpasset Vestens demokratiske samfunnsmodeller? Hvis islam betyr 'underkastelse,' kan vi med Ramadan se en fortaler for at (vestlig) islam underkaster seg vestlig demokrati?

Samtidig som debatten raser, ser vi at andelen muslimer som fyller det politiske og administrative landskap bare øker. Spørsmålet om hva som kommer først—islam eller demokrati—er av samme grunn av akutt, kritisk betydning. Det demokratiske Europa har imidlertid allerede lagt sin strategi: ubetinget støtte til moderate muslimer og moderat islam. Men hva grunner slik lit, forvissning, og støtte seg på? Hvem er Ramadan?

Ramadan er sønn av Said Ramadan og Wafa Al-Bana, som var eldste datter av Hassan al-Banna som i 1928 formet Det Muslimske Broderskap. Said Ramadan var en prominent person innenfor broderskapet inntil Gamal Abdul Nasser sendte ham i eksil til Sveits. Tariq Ramadan har sveitsisk statsborgerskap. Han har mastergrad i filosofi og fransk litteratur og PhD i arabiske og islamske studier ved Universitetet i Genève. Han har blitt kalt ’islams Martin Luther.’ Men det var broderskapets radikalister som i Kairo 1981 myrdet den egyptiske president Anwar al-Sadat og 11 andre utenlandske dignitærer og øvrige prominente, og ytterligere såret 28, deriblant Hosni Mubarak og Irlands Forsvarsminister James Tully—og i 1992 drepte Faraj Fawda, en reformist intellektuell som åpent hadde uttrykt islams behov for en Martin Luther (her er en interessant artikkel om Faraj Fawda, som i mine øyne er en langt mer interessant figur enn Ramadan). Er Ramadan stadig i familietradisjonens skjøde, eller er han en som kunne risikere å bli skutt på åpen gate av rabiate islamister? Sent på 80-tallet ønsket broderskapet ham som deres representant i Europa. 

Den 6. november 2005 var Ramadan invitert til et seminar i Danmark arrangert av Dialog-Forum og Islamisk-Kristent Studiecenter. Ramadan var hovedtaleren. Igjen og igjen sa Ramadan at: ”Part of the problem is the way we put the question.” For i Europa spør vi muslimer om de er borgere i deres eget land før de er muslimer. Det var her Ramadan ble opprørt, fordi spørsmålet i seg selv var krenkende og ydmykende for muslimer. Vi burde ikke stille slike spørsmål, sa Ramadan. Ramadan ble spurt om han var sveitser før han var muslim, til hvilket han repliserte at vi i Vesten er altfor opptatt av ”stupid questions.” Vi var besatte (”obsessed”), og vi ”islamiserte” problemene, sa han.

Men i Europa setter vi nasjoner, grunnlover og forfatninger før religioner; det er selve forutsetningen for sekulære og demokratiske samfunn. Så hvorfor var det egentlig eksempel på ”dumme europeiske spørsmål”? Hvorfor skal vi ikke stille de samme spørsmål til muslimer som vi stiller oss selv? Er det fordi Umma forutsetter fravær av landegrenser? Er det fordi vi i så fall tilkjennegir at nasjon, grunnlov, og forfatning kommer før religion? Hvorfor provoserer dette Ramadan, en høyt utdannet muslim som mange anser som det moderate islams frontfigur?

Ramadan formante de fremmøtte muslimer om å gå inn i politikk og administrasjon på alle nivåer. Det var avgjørende at de kom i gang, og at nå var det riktige tidspunkt. Men hvis spørsmål om hvorvidt demokrati eller religion kommer først, føles krenkende og ydmykende for muslimer (in toto), og hvis vi ikke kan forvente svar på slike spørsmål, hva kan vi da forvente av fremtidige samfunn med økte andeler av muslimer innenfor politikk og administrasjon som har fulgt den moderate Ramadans råd?

Og det var nettopp på denne bakgrunn at en muslimsk kvinne stilte spørsmål om hva hun som politiker skulle svare på spørsmål om for eksempel dødsstraff og homoseksualitet. Kvinnen visste nemlig godt hva som var forventet av henne i en sekulær demokratisk stat, likeså godt som hun visste hva hennes religion sa om samme. Ramadans respons gir grunn til ettertanke: ”som muslim skal man huske sin rett til å omdefinere spørsmålet.” Med hensyn til spørsmål omkring sharia, for eksempel, behøvde man ikke ta hensyn til hva utspørrer intenderte å spørre om, men hele tiden svare ut fra egne definisjoner tilpasset den konkrete situasjon. Rådet er klart på kant med europeisk rettspraksis og -forståelse.

Ramadan fortalte også at mange slike utspørrere forsøker å få muslimer i ”ideologiske feller.” Men hva mener Ramadan selv om stening, for eksempel? Han har aldri forkastet slik praksis, men kalt for et "moratorium" hva angår korporlig avstraffelse, stening, og dødsstraff.

Hva er viktigst, ærlig talt? Et Europa hvor demokrati og menneskerettigheter og sekulære forfatninger råder? Eller å ikke støte de innvandrere som føler seg "krenket og ydmyket" over enkle fundamentale spørsmål som de vet er av stor betydning for oss? Hvorfor denne taqiyya?

***

Her er en artikkel av Christopher Hitchens som er lesverdig. Og her er Caroline Fourest (den er på fransk, men med google translate kan man alltids få litt mening ut av det). God lesning!

Vi ser nå at redaksjonen velger å stenge flere av de mest opphetede og aktive diskusjonene. Er det fornærmelseskulturen som skal bestemme debattkulturen?

Vi ser nå at redaksjonen velger å stenge flere av de mest opphetede og aktive diskusjonene. Er det fornærmelseskulturen som skal bestemme debattkulturen? Slikt uvesen er synlig på alle plan i samfunnsdebatten, og er i realiteten en trussel mot demokratiets selve mening og kraft.

Annet enn i helt ekstreme tilfeller, kan det selvsagt ikke være korrekt at hensynet til enkeltpersoners sårede følelser skal veie tyngre enn hensynet til det store flertalls ønske om å delta i debatter som for dem fremstår som meningsfulle, viktige og riktige. De diskusjoner som Verdidebatt nå har stengt, har vært tidvis harde og skarpe, men langt de fleste debattantene har faktisk genuint ønsket å bidra med info og idé. Uansett er debatter karakterisert av konflikt; dét er jo hele meningen. Hvis man ikke kan tolerere konflikten, kan man heller ikke påberope seg debatten. Og berøringsangsten brer seg. De forulempede følelser får vokse. Men den brede engasjerte debatten svinner.

Det er avgjørende at kriteriene er meget rommelige. Mange legger meget arbeid i innlegg og kommentarer. For mange er det nok frustrerende at så meget arbeid og tid bare annulleres. 

Man kunne også se for seg at moderatorene kunne intervenere, veilede, rette opp, forklare, etc. Ville det ikke være bedre å gi debatten en sjanse enn å bare, som her i disse tilfeller, helt uten forvarsel stenge den?

Jeg håper redaksjonen kan gi oss noen tanker omkring alle disse stengte debattene.

Er det riktig at islam og kristendom opererer med tilsvarende gudsbegreper og kjærlighetsbegreper? I oktober 2007 kom et åpent brev til Pave Benedictus som påstod nettop dét, 'A Common Word Between Us and You.' Var brevet et uttrykk for taqiyyah?

Den 12. september 2006 ga Pave Benedictus XVI en tale ved universitetet i Regensburg. Talen inneholdt enkelte kommentarer om islam som medførte verdensomspennende protester fra muslimer. (Ref.: “Muslims Condemn Pope for ‘insulting Prophet’” by Damien McElroy, The Daily Telegraph, 16th September 2006.)

Den 12. oktober samme år forfattet 38 høytstående muslimske lærde og klerikale Open Letter to the Pope, hvor de kritiserte pavens nylig uttrykte holdninger til islam. (Ref.: www.ammanmessage.com/media/openletter/english.pdf)

Ett år senere, den 11. oktober 2007, kommer så enda et åpent brev: A Common Word Between Us and You. (Ref.: www.acommonword.com) 138 prominente muslimske lærde, klerikale, og intellektuelle skriver:

“…in obedience to the Holy Qur’an, we as Muslims invite Christians to come together with us on the basis of what is common to us, which is also what is most essential to our faith and practice: the Two Commandments of love.”

Det er dette brevet vi her skal fokusere på. Brevet påstår blant annet de to religioner bør søke felles grunn, basert på de to religioners felles forståelse av kjærlighet til Gud og ens Neste, ”love of God and love of neighbour.” Brevet påstår videre at fremtidig verdensfred avhenger av at slik felles grunn aksepteres fra de kristnes side. De islamske lærde, klerikale og intellektuelle mener da også at slik konsensus ikke kan stille stort bryderi, ettersom jo begge religioner opererer med samme gudsbegrep, samme kjærlighetsbegrep, og samme nabobegrep. Vi må stille oss følgende enkle spørsmål: medfører disse påstander riktighet?

Dette brevet mottok mange responser fra den kristne verden. Den respons som skulle vise seg å få høyest publisitet var den skrevet av fire akademikere fra Yale University, titulert Loving God and Neighbour Together. (Ref.: http://www.yale.edu/faith/abou-commonword.htm) Det var denne respons som høstet 300 prominente kristne signatarer. Dette dokument aksepterer de fundamentale premisser i Common Word, og omtaler det som ’historisk’ og som at det identifiserer en viss ’vesensmessig felles grunn mellom kristendom og islam.’ De skriver:

“We receive the open letter as a Muslim hand of conviviality and cooperation extended to Christians worldwide. In this response we extend our own Christian hand in return, so that together with all other human beings we may live in peace and justice as we seek to love God and our neighbours.”

Videre skriver de:

“What is common between us lies not in something marginal nor in something merely important to each. It lies, rather, in something absolutely central to both: love of God and love of neighbour.”

Men medfører det riktighet at Qur’ans Allah er den samme som de kristnes Gud, Gud av Abraham, Isac og Jacob?

Sura 109 sier:

(O Muhammad to these Mushrikûn and Kâfirûn): “O Al-Kâfirûn (disbelievers in Allah, in His Oneness, in His Angels, in His Books, in His Messengers, in the Day of Resurrection, and in Al-Qadar, etc.)! I worship not that which you worship, Nor will you worship that which I worship. And I shall not worship that which you are worshipping. Nor will you worship that which I worship. To you be your religion, and to me my religion (Islâmic Monotheism).”

Har de kristne og muslimske en felles Gud? Det ser ikke slik ut. Det ser ut til at ikke én eneste sura kan understøtte den kjærlighet til Gud og Neste som Bibelen omtaler.

Men Common Word er ikke noe nytt. I syvende århundre utsendte Muhammed et tilsvarende brev til Byzantium. Etter Muhammeds første brev, har det kommet mange slike Da’wa gjennom historien. Da’wa er en invitasjon til islam. Brev som gjerne kommer rett i forkant av muslimsk invasjon hvor man gjør krav på politisk styre gjennom guddommelig rett. Først invitasjon, så invasjon. Det som nok er nytt med Common Word er at så vel sunnier som shi’itter står samlet om det.

Common Word er en invitasjon. Spørsmålet er bare hva det er en invitasjon til. Brevet er formet som nærmest en kopi av Muhammeds brev, og baseres også på samme Qur’aniske mandat: sura 3:64. Den sier:

Say: “O people of the Scripture (Jews and Christians): Come to a word that is just between us and you, that we worship none but Allah, and that we associate no partners with Him, and that none of us shall take others as lords besides Allah. Then, if they turn away, say: ’Bear witness that we are Muslims’.”

Heller ikke kjærlighetsbegrepet er det samme innenfor kristendom og islam. For muslimer er kjærlighet en bestemt emosjonell tilknytting mellom to personer. Allah sier derfor aldri ’kjærlighet’ i denne betydning. Allah har ikke kjærlighet for sine trosundersåtter; Allah bare godkjenner eller ikke. Kristne opererer med en type kjærlighet, agape, som er ubetinget; Gud skapte mennesket i eget bilde, og søker kjærlighet med sine mennesker. John 3:16, “For God so loved the world that he gave his one and only Son, that whoever believes in him shall not perish but have eternal life.”

Sura 3:64 inneholder den fellesord-proposisjon som opprinnelig ble gitt av Muhammed til en delegasjon fra Najran; en invitasjon til å finne felles interesse, men som hurtig eskalerte til at Muhammed krevde at de aksepterte ham som den finale profet og budbringer av Allah: da’wa. Sura 3:64 er nøkkelen til alle slike dialoger og debatter mellom islam og kristendom. Den startet med Najran, videre gjennom erobringen av det byzantinske imperium to år etter Muhammeds død, gjennom alle påfølgende erobringer gjennom historien, og opp til Wiens porter i 1683. Da’wa ble også gitt av Bin Laden, for eksempel, om enn i en uttrykt fiendtlig holdning. Eller som her i den siste da’wa. Som tidligere i historien dreier det seg egentlig mer om et ultimatum: ”aksepter islam, eller gjennomgå konsekvensene.” Når det tales om å akseptere islam, er det selvsagt ikke som sidestilt religion, sidestilt alle andre religioner. Det er, som alltid, tale om å akseptere islam som reneste, sanneste, og høyeste form for tro og liv: gud er som Allah er beskrevet i Qur’an, og Muhammed er hans sanneste, siste, og endegyldige budbringer. Det er altså ikke et hvilket som helst krav. Man søker å kapitalisere og monopolisere totaliteten av den religiøse tro; all annen tro er mer eller mindre falske avskygninger av en perfekt Allah og en perfekt Muhammed.

Mesteparten av sura 3:64 er gjengitt i Common Word, så alle som er interessert kan selv se. Men enkelte deler eller nøkkelbegreper er endret eller omtolket slik at; her skal man bare selv lese tafsirs (islamske kommentarer) opp mot den ordlyd gjengitt i Common Word. Man har tilslørt den egentlige mening ved å fordreie fortolkningen av enkelte nøkkeltermer- og uttrykk: man har anvendt doktrinen taqiyyah (legitim forstillelse/villedelse).

For eksempel: de utelater bestemte fraser, men siterer denne: ”we associate no partners with Him [God].” Sitatet forklares som var det blott en tydeliggjøring den monoteistiske Guds ’enhet.’ Men innenfor islamsk tolkning er det ikke tvil om at Kristus fortolkes nettopp som en ’partner.’ Og derfor ikke av Gud. Og videre at å akseptere partnere eller andre Herrer ville være blasfemi mot Guds enhet. De signatarer som underskrev brevet forfattet på Yale University hadde ikke lest tafsirs. Dét Common Word som her ble gitt, var altså i realiteten et forslag om å fornekte Kristus’ herredømme, hans guddommelighet og frelse, å fornekte Kristus som av Gud. Men forslaget var fordekt, tilslørt; det var klassisk taqiyyah, en doktrinær øvelse.

At det er slik, kan man lese ut av mange andre suraer, som 61:6, som sier at de kristne har vært ulydige mot Kristus:

And (remember) when Jesus, son of Mary, said: “O Children of Israel! I am the Messenger of Allah unto you confirming the Torah [which came] before me, and giving glad tidings of a Messenger to come after me, whose name shall be Ahmed (i.e., Mohammad)…”

Og i sura 7:157 hvor kristne anklages for å være ulydige mot egne skrifter:

Those who follow the Messenger, the Prophet who can neither read nor write (i.e. Muhammad) whom they find written with them in the Torah and the Gospel…

I sura 33:40 sies det at ettersom de kristne skrifter og til og med Kristus selv skal ha varslet om Muhammeds kommen, som ”the messenger and the seal of Prophets,” så har kristendommen som helhet ’hørt’ og derefter ’avvist’ Muhammed: man beskyldes i den sura for å ha fjernet skriftreferanser til Muhammed fra så vel Torah som Gospel. Legalt sett er derfor alle kristne å betrakte som apostater, og derfor strafferettslig ansvarlig i henhold til islamsk jurisdiksjon, sura 3:12.

Med Najran, var invasjonsplanen allerede lagt; betakket de seg fra invitasjonen til å akseptere Allah som den ene og sanne Gud, etc., skulle de invaderes. Man påsto at Qur’aniske påbud om slikt hadde blitt gitt, og jeg siterer følgelig fra sura 9:29, 5:51, og 9:5, respektivt slik:

Fight against those who (1) believe not in Allah, (2) nor in the Last Day, (3) nor forbid that which has been forbidden by Allah and His Messenger (4) and those who acknowledge not the religion of truth (i.e. Islam) among the people of the Scripture (Jews and Christians), until they pay the Jizyah (a tax on unbelievers, specifically designed to humiliate them) with willing submission, and feel themselves subdued.

Ye who believe! Take not the Jews and the Christians for friends. They are friends one to another. He among you who taketh them for friends is (one) of them.

Then when the Sacred Months have passed, then kill the Mushrikun wherever you find them, and capture them and besiege them, and prepare for them each and every ambush. But if they repent and perform salat, and give Zakat, then leave their way free. Verily, Allah is Oft-Forgiving, Most Merciful.

(Ordforklaring: ’mushrikun’ betyr polyteister, inkludert jøder, kristne, hedenske, og andre ikke-muslimer.)

Når Muhammed hadde underkuet kristne og jødiske områder, ble det alltid sendt et Common Word til andre tilgrensende kristne styrer hvor de ble invitert til ’fred.’ Det ble gitt et ordspill: aslim taslam. Men essensielt betyr det ’underkast deg og vær trygg, eller møt sverdet.’ Man skal her forstå at innenfor islam har man ikke samme forståelse av ’fred’ som kristne eller andre. ’Fred’ er først når alle har latt seg underkaste Allah og Muhammed. I denne anledning kan det være instruktivt å lese Muhammeds brev til Heraclius av Byzantium:

In the name of Allah the compassionate and merciful, From Muhammad, messenger of Allah, to Mighty Heraclius of Byzantinium: peace on those who followed the guidance. Hereafter, I invite you with the invitation of Islam: aslim taslam; surrender and be safe. If you embrace Islam Allah will double your portion, but if you refuse on you will be [committing] the sin of being Ariuseen (cultic). Sura 3:64 Say (O Muhammad): “O people of the Scripture (Jews and Christians): Come to common terms, between us and you, that we worship none but Allah, and that we associate no partners with Him, and that none of us shall take others as lords besides Allah. Then, if they turn away, say: ‘Bear witness that we are Muslims.’”

Det er derfor ikke merkelig når Common Word igjen sier at fremtidens fred og verdensfred avhenger av de kristnes respons på dette Common Word. Ved å trekke ut de mer kompromissløse vendinger, gir man inntrykk av at disse to religioner må komme til et slags fellesskap. Men den islamske forståelse av ’fred’ forutsetter at kristne må la seg underkaste og konvertere til islam, eller i det minste akseptere Muhammeds finalitet (som profetens segl).

Når Qur’an ikke selv inneholder referanser til begreper om ’kjærlighet til sin neste,’ så trekkes det på Hadith. Og man kommer til konklusjoner som er basert på feil grunnlag. Man kobler hva Muhammeds Hadith sier om ’kjærlighet til nabo’ med Bibelens passasjer omkring kjærlighet, Guds enhet, og kjærlighet for ens neste. Samtidig vet vi at forholdet mellom kristne og muslimer er regulert, fra muslimenes side, gjennom Al Wala Wa al Baraa: doktrinen om troskap og avvisning. Samtidig vet vi også at kristendommens monoteistiske begrep er vesensmessig annerledes enn islams. Og vi vet at forpliktelsen til jihad uansett ikke gir praktiserende muslimer særlig mange innrømmelser for dialog om disse ting: målet med jihad er uansett alltid å bringe islams hegemoni til topps.

Al Wala betyr troskap, loyalitet, nærhet, likhet, enhet, tilhørighet med muslimer, åpent så vel som mer skjult. Sura 49:10 sier:

The believers are nothing else than brothers (in Islamic religion). So make reconciliation between your brothers, and fear Allah, that you may receive mercy.

Og sura 8:72 sier:

Verily, those who believed, and emigrated and strove hard and fought with their property and their lives in the Cause of Allah as well as those who gave (them) asylum and help, – these are allies to one another.

Baraa’ betyr å avvise og gi avkall på, å avsky, sensurere, beklage, kritisere, fordømme alle ikke-muslimske sedvaner og praksiser.

Nær sagt alle muslimske lærde konstaterer at muslimer ikke har noe valg når det kommer til å utvise slik Baraa’ overfor ikke-muslimer; det dreier seg om nødvendig fiendskap med hva som kalles kuffar (ikke-troende), og dette er integrert part av muslimers troskap mot Allah. Det er på linje med det å be (salat), faste (sawm), almisser (zakat), etc. Sheikh Dr Nasser Bin Yaha Al Hannini gjør det klart at “this is not Wahabism, nor it is some kind of radical doctrine of a radical cult but it is the religion of Allah the Lord of the words.” (Ref.: http://www.islamway.com/?iw_s=Scholar&iw_a=articles&scholar_id=841)

Muslimske lærde har således dedusert prinsippene for Al Wala Wa al Baraa’ fra Qur’an og Sunnah, og de lyder som følger:

a)   Holding the kuffar (non-believers) in enmity, to prohibit loving them, displaying hostility and being disloyal to them is outlined very clearly in the Qur’an (sura 8:73).

b)   To pledge loyalty to non-Muslims, to love them or to assist them in any way that would make non-Muslims victorious is to commit a serious crime which might even lead a Muslim out of Islam completely (sura 5:51).

c)   That the basis of the hostility and the enmity towards the kuffar (non-believer) must be visible and not secret so that they would see it and feel it, for that would strengthen the Muslim community and weaken the kuffar (sura 60:4).

d)   That the rejection of and enmity towards the non-Muslims is of paramount importance due to their rejection of Islam, which is the most heinous of sins (suras 4:48, 3:19a, 3:85).

e)   Enmity must be done and seen to be done, and that enmity is to last forever (sura 60:4).

f)   A Muslim must never trust a non-Muslim, no matter how faithful he or she may be (suras 3:28, 4:139, 5:57, 9:28, 98:6).

g)   Imitating a non-Muslim in any way (i.e. in their outfits, manner of speech etc.,) is a sign of affection towards them, for Muhammad has been reported to say “whoever imitates or identifies with a community he is one of them.”

Det er utstedt mange fatwaer angående hvordan muslimer skal forholde seg til ikke-muslimer. Islamic Council of Research and Fatwa (ICRF) har gitt mange slike fatwaer, følg denne link: http://www.islam-qa.com/index.php?ln=eng

Saken er at mange av disse fatwaer er obligatoriske for alle muslimer; de er utgått fra regulær ortodoks islam. For eksempel, såkalte ’moderate’ muslimer har fortsatt til gode å produsere én eneste effektiv fatwa som kontrer de her nevnt, til like med flere på ICRF.

Men hva slags fremtidig fred og verdensfred impliseres all den stund slike fatwaer strømmer ut, ikke motsies, og all den tid Al Wala Wa al Baraa’ gjelder som uomtvistelig?

Jihad er en plikt. Som Al-Halali & Khan oversetter Qur’an her:

Jihad (holy fighting in Allah’s Cause) is ordained for you (Muslims) though you dislike it, and it may be that you dislike a thing which is good for you and that you like a thing which is bad for you. Allah knows but you do not know. (sura 2:216)

Islam skal spres, først gjennom invitasjon, dernest ved makt. Er det så i slikt ly vi skal tolke Common Word? Sura 8:39 sier, hvis invitasjonen avslås, at:

And fight them until there is not more Fitnah (disbelief and polytheism: i.e. worshipping others worshipping others besides Allah) and the religion (worship) will all be for Allah Alone [in the whole of the world]. But if they cease (worshipping others besides Allah), then certainly, Allah is All-Seer of what they do.

Allah tillater ikke det islamske Ummah (fellesskap) å søke fred med kuffar, unntatt under to betingelser, gitt av Shari’ah: 1) hvor kuffar er så drenert for egen kraft at kuffar selv ber om fred, og dermed underkastelse; 2) hvor, hvis de selv ikke er sterke nok, de kan gå med i midlertidig pakt for å unngå et større onde. Slik som Muhammed gjorde det i Khandaq, hvor han fikk Ghatafan-stammen til å inngå i allianse mot betaling, hvormed tidligere allierte til Ghatafan, Quraish ble betydelig svekket. Hvis de to nevnte betingelser ikke er tilstede er det å regne som kufr: apostasi. Og jihad pågår til Oppstandelsens Dag.

Hva så med freden? Sura 47:35 sier utvetydig: “so be not weak and ask not for peace while you are having the upper hand.” Hvilken konkret tilknytning har dette til Common Word? De lærde som eksplisitt  nevnes der, er Al-Qurtubi, Al-Tabari, Ibn Kathir, Shawkani, og Wahidi er alle unisone i deres eksposisjon av sura 47:35. For eksempel sier Al-Qurtubi:

“Do not be weary: weaken not towards your enemies seeking peace: cessation of violence and making peace, do not stop the war between you and your enemies if you are numerous and well armed for Allah has said ‘seek not for peace when you are uppermost to your enemies’.” (Ref.: Al-Jami’li Akham al Qur’an, vol 8: s. 87.)

Og Ibn Kathir sier i hans egen gjengivelse av verset følgende:

“So be not slack so as to cry for peace for you are the uppermost and Allah is with you. This means no cessation of violence, you are not to make peace between you and the kuffar (non-believers) while you are numerous both in arms and in numbers because of this He said you are uppermost or superior to your enemies even though they might have power in comparison to the Muslims.” (Ref.: Tafsir al-Qur’an al-Azim, vol 4: s. 197.)

Kjærlighet overfor ikke-muslimer eksisterer ikke i den muslimske litteratur: hverken i Qur’an eller Hadith. Så hva baserer Common Word seg på? Hvorfor tilbyr de verdensfred på bakgrunn av delt felles grunn som påstås å være de to religioners to kjærlighetsbud? Islamske og kristne oppfatninger om kjærlighet, fred, Gud, og Neste, er inkommensurable. Det er saken. Eller?

Bibelen sier:

See that no one pays back evil for evil to anyone, but always pursue what is good for one another and for all. (1 Thessalonians 5:15)

Og:

Rejoice with those who rejoice, weep with those who weep. Live in harmony with one another; do not be haughty but associate with the lowly. Do not be conceited. Do not repay anyone evil for evil; consider what is good before all people. (Romans 12:15-17)

Sammenliknet med:

The recompense for an evil is an evil like thereof. (sura 42:40)

Og vi kunne fortsette med å gi slike talende sammenlikninger. 

***

Stadig må man spørre seg hva som var hensikten med Common Word. Var brevet ikke et klassisk eksempel på taqiyyah? Og: hva kan vi vente som utkomme av brevet, sett i lys av den lille eksplikasjonen overfor?