Alle kulturer
dyrker en eller annen form for tenkning. Allerede der inntreffer et avgjørende skille: hvilke kulturer ikke bare tolererer men legger til rette for en frisatt og åpen tenkning, og hvilke kulturer undertrykker slik frisatt og åpen tenkning? 

De første aspirerer til adelsmerket sivilisasjon; den andre gruppen er barbari, ja, faktisk hva man kunne kalle bestialitet. (Dyr avgjør med klør og styrke, mennesket med ånd og sannhet.)

Sivilisasjon er hvor man avgjør med det beste argument. Barbariet er hvor man avgjør med tyngste sverd. 

I 2500 år allerede har filosofien
vært stedet som tilbød sivilisasjonens komme. Ikke tilfeldig skriver ordet debatt seg fra latinsk 'de-' og 'battere' (engelsk "battle"), altså hvor man uten unntak erkjenner den frie og åpne tenkning og hvor man aldri avgjør med hverken sverd eller annen makt.

Ovenstående er bare helt korte drag. Men de er viktige, helt avgjørende, for å forstå at verden fortsatt ikke er sivilisatorisk. Ser man verden - som skriver seg fra 'verǫld,' som bokstavelig talt betyr 'mennesketid' - er det tydelig at barbariet fortsatt dominerer. 

Migrasjonen vi ser
må ses i slik sammenheng. Det er, i form av tenkning, enorme mengder antisivilisasjon som inviteres i sivilisasjonens midte. Vi har da også med en gang sett at sverdets tale mer og mer kommer tilbake. Dette er motsatt utviklingen menneskeheten kan ønske. For det er ikke tvil om at sivilisasjonen ligger i menneskehetens absolutte interesse. 

De som plederer for innvandring fra islamske land
skylder de europeiske noen solide forklaringer. Det er ikke tvil om at antisivilisasjon også finnes utenfor islam, men når det kommer til innvandring til Europa er det heller ikke tvil om at det store flertall er fra islamske barbarier. 

Hvorfor er de villige til å risikere sivilisasjonen? Eller eventuelt: hva tilsier at sivilisasjonen vil tåle en islamskdominert minoritet som i de yngre aldersklasser i visse europeiske storbyer allerede nærmer seg 50% og som stadig vokser?

Hva får dere til å tro at barbariets kvantitative tyngde i midten av Europas sivilisasjonsbyggende byer vil enten bøye seg for argumentet, eller vise sverdets nederlag for pennen?  
 

Virkeligheten er av underordnet betydning for vår tids suverent mest bisarre fenomen: fundamentalistiske sekularister med globalistiske rettferdighetsambisjoner.

Hårstad skriver i innlegget Fornuftens ødeleggelse at elitene i EU i realiteten ødelegger fornuften. Dette skjer ved å nekte fornuften en helhetlig stemme. Man fragmentariserer bildet, pulveriserer ansvaret. Noe som allerede i mer enn hundre år har vært tema i filosofien.

Men disse elitene har lenge vist at virkeligheten ikke er forpliktende for dem. Det er lenge siden de forlot de lokale, regionale og nasjonale lojaliteter. En helt konkret metafor på denne avreise er deres konkrete livsstil: der hvor de ikke befinner seg i møter omgitt av høyeste sikkerhet, avsondret virkeligheten til folk flest, til befolkningene, befinner de seg i luften på vei til andre møter eller også på fasjonable hoteller utilgjengelige for vanlige folk, de som betaler denne nye sort politisk space shuttle hvor elitene nå løper i bane rundt jorden. 

For de har et høyere mål. Da er virkeligheten av underordnet betydning. Virkeligheten har kun betydning i strengt forhold til målet. Den som ønsker en uhildet beskrivelse av målet dreier seg om, kan google seg frem til FNs nettsider som omhandler hva som kalles Agenda 2030. Det store målet handler om hva de som befinner seg i bane rundt jorden høyt hevet over jordelivets trivialiteter kaller global rettferdighet. I korthet går det ut på at man ønsker å sette en strek over all historie og alle ulike samfunnsmodeller, former for tenkning og kulturer og starte som om på scratch. 

Verden skal liksom få en ny start. Den skal med et trylleslag bli globalt rettferdig. Dette gjøres litt som i kjemilaboratoriet: man heller i litt der, reduserer litt her. Man skal jevnt fordele jordens relative fattigdommer og rikdommer. Det gjøres enklest ved å bare flytte jordens befolkninger. Man tar litt der og heller over litt her. 

Når så jordefolkenes bekymringer vokser vil orbit-elitene først benekte, gjerne latterliggjøre. Dette gjøres ved å fragmentarisere kunnskapsområdene, og gi kun partielle bilder. I mange tilfeller unnslås kunnskapen totalt, også, som i senere tid, helt åpent erklært mot befolkningen. Som vi har sett så mange eksempler på. Når likevel virkeligheten ikke lenger kan fornektes eller skjules, vil elitens snakkeklasser bedyre at det nå uansett er for sent og at vi derfor må "forholde oss." Først eksisterer virkeligheten ikke; dernest er den fornektede virkelighet allikevel ikke bare eksisterende, men eksisterende nødvendig. Somme tider vil man også la seg inspirere av klassisk propaganda og erklære at virkeligheten ikke bare er "nødvendig," men også, tillike, "etisk god." 

Men når vi nå vet at disse elitene som befinner seg i evig bane rundt jordkloden, disse ikke-identifiserbare objekter, ser det som et moralsk prinsipp å skjule informasjon fra jordefolket, hvilken anledning har man da for å tro på at de virkelig ønsker global rettferdighet? 

Hva skal vi si om dem når de rett for øynene våre tvinger sine programmer i gjennom, først ledsaget av fornektende anfektelser, snart av bedyrende erkjennelser om det nødvendige og etisk høye? Hvordan kan rettferdighet finnes hvis de som det søkes rettferdighet for ringeaktes og føres bak lyset i slik grad? 

Så langt er det kun ett navn for dette besynderlige og historiske UFO-fenomen, og det er at vi har å gjøre med folk som ser for seg ikke mindre enn globalt herredømme. De kaller det rettferdighet. Selvsagt. Men fenomenet skal heller kalles global fascisme, og det skal bringes til jorden. 

Er det nesen som skal styre utviklingen av våre samfunn?

Man har forlagt de eksplisitte politiske ideologiene,
og propagandaen i en gammeldags fascisme, nazisme eller kommunisme er ikke lenger effektiv; informasjons- og kommunikasjonsteknologiene umuliggjør ikke slik propaganda, slett ikke, men dens mangfoldiggjørelse betyr at denne type propagandas største våpen, nemlig dens suverenitet, for lengst er umuliggjort. Stemmene er alt for mange.

Og det var de forlorne kommunistene som viste vei, på sekstitallet. Det var overgangen til den emosjonelle propagandaen vi så. Beatles, Flower Power, den moralske indignasjon og fordømmelse: «You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one. I hope someday you'll join us, and the world will be as one.» (Muligvis fortjener ikke Lennon slik bruk, men uomtvistelig er hans virkningshistorie slik. Den allertenkeligst mest naive skjønnhet i bunn gjør propagandaen nesten uangripelig.)

Sosialpsykologen Alex Gillespie
mener at det i våre moderne pluralistisk diskuterende samfunn har oppstått en ny type propaganda. Motsatt forrige type, som direkte undertrykte meningsmotstanders perspektiv, vil den nye propagandaen utstille meningsmotstanders perspektiv ved hjelp av semiotisk-emosjonelle barrierer. Den nye propagandaen ses flittig brukt her på Verdidebatt. Viktigere, og alvorligere, er at den benyttes av alle hegemoniske eliter. For det er denne propagandaen som har bragt dem i maktposisjon. Gillespie beskriver propagandaen i vår egen tid godt.

Den første barriere
er bruken av «rigide motsetninger.» Eksempel: man definerer sitt eget standpunkt som anstendig, og motstanderens som «fascistisk» o.l. Motsetningen er rigid i at man velger stigmatiserende merkelapper som ikke kan være gradvise. Man kan ikke være litt eller meget fascist: enten er man en fascist, eller også ikke. Man låser fast. Dette er en slags tvangstrøye.

Så kommer den andre barriere
kalt «følelsesmessig overføring.»  Denne taktikk gir kraft til den første barrieren. Man overfører følelser som er knyttet til en kulturell kjernemotsetning til en sekundær situasjon. Eksempel: man låner følelser knyttet til fascismens paramilitære svartskjorter med henblikk på å beskrive sin motstander. Motstanderen som er iført tvangstrøye skal spyttes på.

Dermed blir det umulig å være uenig og samtidig fortsatt være et ordentlig menneske.

Dette legger til rette for den tredje barriere
som Gillespie kaller «forbudte tanker.» Her mister man simpelt hen status som menneske hvis man først av dette propagandaapparat slik assosieres. Mister man slik status er skråplanet åpnet for en stadig mer inhuman behandling av meningsmotstandere.

Den fjerde barriere er «stigmatiseringen»
og strategien er nå hinsides ord, tegn og tanker. Angrepet foretas på motstandernes personer. Her er skjellsordene avgjørende. Man bygger en bølge av ukvemsord som skal skylle personen vekk. Kloakk, brunt, grums, osv. Slik skaper man en fremmedgruppe, dvs. en gruppe man definerer sin egen identitet negativt i forhold til.

Her ser man ofte olfaktoriske elementer
og sannelig er vi fra naturens side programmert til å vende oss vekk fra ting som lukter vondt. Ting som stinker bringer oss automatisk i kontakt med den svært effektive følelsen avsky. Koblingen mellom en følelse av avsky og en utpekt fremmedgruppe har en dehumaniserende effekt. Man fratar sine meningsmotstandere de grunnleggende symboler på menneskelighet. Dette forsterkes ytterligere når man også trekker inn laverestående dyr.

Den nye propagandaen
angriper livsnerven i det vi kan kalle ‘åpenheten.’ De selverklærte anstendige nekter seg selvsagt ikke å oppføre seg svært uanstendig overfor sine meningsmotstandere. Her er jo de gamle ismene stadig levende: målet helliger midlene.

Men åpenheten som kan forhindre slik ødeleggelse av offentligheten og i siste ende selve samfunnet forutsetter at man dyrker en kultur hvor man setter den moralske dom i parentes. Et imaginært felt hvor den moralske dom er satt ut av kraft, derfor.

Elitene spiller dessverre bevisst på å obstruere samfunnets bevissthet, samtidig som den klart og tydelig markedsfører seg som en følelsesmessig menighet. En menighet som, altså, spiller på de mest primitive følelser i oss, hvis viktigste våpen er stanken.

Men skal verden enes i lennonsk imaginasjon
må stanken først drives ut. Verden er forenet først når alle kilder til stank er utpekt med harmdirrende pekefingre, og når kildene til sist med ulike midler trykkes helt under.

Kan vi håpe på en genuin debatt om misbruket av våre neser? 

-o0o- 

Vil man lese litt? Begynn her:

http://www.academia.edu/175545/Social_representations_alternative_representations_and_semantic_barriers

1. Globalismen er ideologien som sikter mot, ikke bare en ny verdensorden, men en samlet global verdensorden. Der skal ikke være noen utsider i den endelige fase.
2. Når virkelighetens bruddkarakter og irradikale forskjellighet selvsagt ikke kan samles, må samles det som samles kanskje kan: idéer. 
3. Ikke hvilke som helst idéer, men idéer som kan tenkes å kunne sammenføyes i et hele. Men ikke simpelt hen idéer som kan tenkes å kunne sammenføyes i et hele, men slike sammenføybare idéer i vår samtid som unektelig er aktører på verdensscenen. Slik gis idéene makt, slik gir en sin agenda momentum.   
4. Sammenføyningen av disse idéer er ikke, og kan ikke gjøres, konkret. Et slikt restløst system er ikke noe sted sett. Derfor må systemet tenkes sammenføyd, hypostasert. 
5. Slik globalistisk hypostase er og kan ikke annet enn være svært abstrakt. Det erkjennes at hvor abstraksjonen kan samle idéer, kan den ikke i samme grad samle mennesker og kulturer. Man sper på med at den påståtte sammenføyningen også er ønskelig. Ganske enkelt at denne abstrake påstanden utgjør verdenshistoriens kronede moral. Som FN igjen og igjen sier: "globaliseringen er ikke bare tvingende nødvendig, men også det moralsk høyeste, samt det vi mest kan ønske oss overhodet."  
6. Når slike idéer er identifisert skal virkeligheten underlegges disse idéer. Man har kommet tilbake til virkeligheten. Først tilsidelagt. Nå angrepet i fugleperspektiv, fra oven, fra abstraksjonen.
7. All virkelighet som ikke passer Abstraksjonen fornektes. Globalistenes snakkeklasser messer i media om at biter av virkeligheten rett og slett ikke eksisterer men er onde påfunn fra det onde. 
8. Når eksistensen likevel i noen tilfeller, ofte etter år med fornektelser, erkjennes må slike virkeligheter normaliseres. 
9. Globalismeabstraksjonen går altså fra at en bit av virkeligheten slett ikke har eksistert til at den er allestedseksisterende. 
10. Abstraksjonen kan ikke akseptere grader eller forskjeller. Abstraksjonen er digital og binær: enten eller. Først null eksistens, så full eksistens. I begge tilfeller har eksistensen eller virkeligheten selv ingensinde egen mening eller kraft. Ikke noe sted vil Abstraksjonen ha erkjent virkeligheten som den er, men overalt vil den sette virkeligheten i brann.

Slik eter Globalismens Abstraksjon bit etter bit av virkeligheten. Globalismen er den tomme sirkels religion. "Man" har dratt en linje som på kortest mulig tid kommer bakfra på eget opphav. 

Kanskje har sosialdemokratiet tross alt fortsatt en sjanse i Danmark. Men så skal gutmenschens Olymp isoleres.

Endelig kom bruddet
Det er enorm avstand mellom det norske og det danske arbeiderpartiet. De danske sosialdemokrater har endelig kommet seg ut av jerngrepet til De Radikale. Det er disse som i Danmark utgjør selve Humanismens Olymp.

Gruppeformann Henrik Sass Larsen har denne overskriften i dagens Politiken: «Vi vil gjøre alt for at begrænse antallet af ikkevestlige flygtninge og indvandrere. En masseindvandring – som set i f.eks. Sverige – vil økonomisk og socialt underminere velfærdssamfundets bygning.» Smak på den. 

Videre: "Så derfor står ikke alene Socialdemokratiets ledelse, men også de mange gode folk på humanismens Olymp med et ansvar i disse dage for, hvordan samfundet vil være sammensat og præget de næste par generationer. For nogle er det underordnet humanismen at bryde med velfærdssamfundet og lade typisk de dårligst stillede betale regningen i form af dårligere uddannelse, nedsættelse af mindstelønninger og markant fjernelse af offentlig service til gengæld for det maksimale antal flygtninge."

(Bilde fra Politiken ved Roar Als. Det forestiller Sosialdemokratenes partileder Mette
Fredriksen (t.v.) og Venstres utlennings, integrasjons- og boligminister Inger Støjberg som nok er hakket kvassere.)

Støre?! Stoltenberg?! Johansen?!
Tenke seg at en Støre skulle uttale noe i nærheten av dette i Dagbladet! Jeg gir meg over. Klin umulig. Stoltenberg? Unevnelig. Johansen? På en annen planet. Ikke en gang en FrP'er tåler å ytre slik ord i Norge uten umiddelbart bli trippelmassakrert av en samlet olympisk norsk presse og alle de hyggehumanistiske gutmenschen som elsker fredsideologien islam.

Sass omtaler retorikken til gutmenschen – humanistene – slik: «Når gode mennesker bliver vrede, så har de naturligvis ret til – i humanismens navn – at slynge begreber som ‘dovne’ og ‘hyklere’ efter de formastelige, eller endog trække nazikortet emeritus Heltberg fik leveret den anden dag.»

Det er rart for en nordmann å lese slik fra en høytstående sosialdemokrat. Men Sass taler ikke bare for seg selv eller i egenskap av å være gruppeformann; han taler på vegne av partiets ledelse. Han taler på vegne av det danske sosialdemokratiet: det er nok nå. De har undersøkt og regnet på det.

Vil tilbake til sosialdemokratiets kjerne
Det er ikkevestlig innvandring som knekker velferdsstaten. Kostnadene er på alle plan, fra manglende sysselsetting til kraftige utslag på kriminalstatistikkene. Ikkevestlige er svært vanskelig å integrere. Svært dyre. Sosialdemokratiet akter ikke å la selve kjerneprosjektet gå til hundene: det er velferdsstaten som er selve kjernen i sosialdemokratiet. Nå sier man at man ikke vil være del av den humanismens Olymp som gladelig utskjeller de som bruker sin fornuft, forsvarer de mest reaksjonære og menneskefiendtlige ideologiene menneskeheten har sett og knekkende likegyldig radbrekker selve fundamentet i samfunnet.

Og nei, det er ikke bare tale om ramsalte erkjennelser på det økonomiske planet; her legges ikke lenger skjul på at katastrofen ikke minst også er sosial.

Der er den! Sånn taler en ekte sosialdemokrat! Støre er rik på penger - men han er bare guttungen. Han ville i hvert fall ikke evne å uttale, som Sass, følgende:

«Og endelig er det vores analyse, at vi de hidtidige erfaringer for at integrere ikkevestlige folk i vores samfund vil stå over for en social katastrofe, når vi skal til at håndtere de mange titusinder, som meget snart skal sluses ind i samfundet.»  

Så er kompassnåla satt. Unge KrFU'ere og gamle Ap'ere må sanne at tidene er endret. De vil følge etter. Sann mine ord.