Roar Mikalsen

Alder: 44
  RSS

Om Roar

Forfatter, leder av Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk (AROD)

Følgere

Rusreform: Hva med deres egne barn, FrP?

Publisert rundt 1 måned siden

FrPs ledelse har markert seg i opposisjon mot rusreform. Det samme partiet som ønsker mer frihet for alkoholbrukere, ønsker at de som velger mindre skadelige rusmidler fortsatt skal straffeforfølges. Det er en iboende motstrid mellom dette og folkerettslige forpliktelser, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) ber FrP tenke på fremtiden.

Fremskrittspartiet leder an i motstanden mot rusreformen. Det er imidlertid langt mellom ledelsens ambisjoner og grunnlovens beskyttelser, og politikerne bør snarest se til menneskerettslige forpliktelser. 

Rettsstat og basis

Ikke bare konkluderer rusreformutvalget med at kriminalisering virker mot sin hensikt. Regjeringens eget utvalg mener at menneskerettslige hensyn fremtvinger nytenkning og at staten har ansvar for å klarlegge rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene.

Dette betyr at ikke bare alkoholbrukere, men også narkotikabrukere skal vurderes etter grunnlovens kriterier og at menneskerettighetsprinsippene legger lista for et rettighetsbilde. Om ikke staten kan vise at det er en god ide å straffe narkotikalovbrytere, er forbudet uforenlig med menneskerettslige forpliktelser og staten må velge mindre inngripende metoder i ruspolitikken.

Dette er oppskriften politikerne må følge om rettsstaten skal bestå—men FrP vil ikke forholde seg til denne.

I stedet viser partiet likegyldighet til rettighetstenkning som truer nasjonens rettslige fundament. Ledelsen agiterer ikke bare for folkeforfølgelse på tilbakeviste premisser, men motarbeider aktivt den innsats som rusreformutvalget la ned for å sikre menneskerettighetene. Heller enn å alliere seg med prinsipper som må veie tungt om man skal sikre en liberal rettsstat, stiller partiet seg på side med fordommer og utdaterte fiendebilder. Heller enn å bruke sin posisjon til å gi de forfulgte grupperingene oppreisning, driver partiet kamp for politikk på totalitære betingelser. Og FrP går nå i bresjen for en resolusjon som er løsrevet fra enhver meningsbærende virkelighet—selv som definert av regjeringens utvalg.

Slik misbruker ledelsen sin posisjon til å videreføre den moralske panikken som rusreformutvalget har dokumentert som utslagsgivende for politikken i snart 60 år. Det er en nær sammenheng mellom dette fenomenet og menneskerettsforbrytelser, og partiledelsen er tilstrekkelig informert til å vite bedre.

Konstitusjonelt ansvar

AROD har derfor politianmeldt FrPs helsepolitiske talsperson Åshild Bruun-Gundersen for svik mot konstitusjonelle føringer. Flere organisasjoner jobber for klarleggingen av et rettighetsbilde, men Gundersen vil ikke forholde seg til ansvaret for forfulgte grupperinger. Man kan ikke motsette seg dette uten at konstitusjonelt ansvar følger, og Bruun-Gundersen har fra nå et personlig ansvar for den død og lidelse som vilkårlig folkeforfølgelse påfører nasjonen.

Vi oppfordrer derfor politikerne i FrP til å tenke på ettermælet sitt. AROD kommer ikke til å akseptere noen annen ruspolitikk enn den som følger grunnlovssporet, og vi vil fortsette å anmelde politikere som motarbeider fremveksten av en sannhets- og forsoningskommisjon.

I takt med den økende oppvåkningen på rusfeltet er det ingen vei utenom. Prisen nasjonen betaler for en ruspolitikk bygd på syndebukkmekanismen er for høy til å ignoreres, og det kommer en tid hvor ubevissthet ikke lenger definerer ruspolitikken. Det vil da bli opplagt at prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse og frihetspresumpsjon definerer rett og galt også på dette samfunnsområdet, og politikerne gjør klokt i å tenke på hva den oppvoksende generasjon vil si om dem.

Quislinger og frihetskjempere

Panikk er som sagt påvist. Det betyr ikke bare at ledelsen argumenterer ut ifra overdimensjonerte fiendebilder og utdaterte fordommer, men at i den grad de fortsetter å basere seg på menneskefiendtlig dobbeltmoral i sin politiske tilnærmelse vil ettertiden huske dem som quislinger.

Bare det siste er i dag kontroversielt. AROD har imidlertid redegjort mange ganger for den ukultur som sistnevnte krefter representerer, og FrPs ledelse overser i dag de samme prinsipielle hensyn som tidligere tiders landssvikere. Sett fra menneskerettighetene, er det ikke bedre å bygge på totalitære premisser i ruspolitikken enn ellers, og nasjonens samvittighet er avhengig av et etterkrigsoppgjør. Det er også statens verdighet. 

Heller enn å fortsette som før, og ta politidirektoratet til betraktning, bør derfor partiledelsen stille seg på side med riksadvokaten og de prinsipper som hans kontor oppsummerte som sentrale for videreføringen av rettsstaten. Bare offentlig panikk er grunnen til at politiet er splittet mellom de som kjemper for et prinsipielt fundament og de som lar seg forlede av makt for maktens skyld. Det er dette dramaet som utspiller seg også i den politiske prosessen, og det er på høy tid at det narkotikafrie samfunnidealet avkles for hva det er.

Den som ser nærmere på dette, finner at det fremmer hykleri og dobbeltmoral som har satt Norge på toppen av overdosestatistikker i tiår. Det skaper skylapper som viderefører meget alvorlige systemiske overgrep mot sivilbefolkningen. Og de ledende formidlerne av dette har vært en politisk klasse som ikke bare nekter å forholde seg til ansvar for forfulgte grupperinger, men som bruker hensynet til barna som påskudd for å videreføre egne vrangforestillinger.

Ettertidens dom vil derfor ikke bli nådig. I den grad politikerne har vært i posisjon til å gjøre bedre—og jo lenger det går til en sannhets- og forsoningskommisjon er etablert—desto større vil sviket være. En viktig forskjell på legitim politikk og korstog er at det siste er drevet av følelser heller enn fornuft. Det er i dag bare en seriekoblet ansvarsfraskrivelse som opprettholder forfølgelse. Og vi ber derfor FrPs ledelse om å revurdere sitt korstog, slik at de vil bli spart fremtidig fordømmelse og pinlige stunder i familielag.

Gå til innlegget

Legalisering og folkerett

Publisert 4 måneder siden

Politikerne fortsetter å motsette seg utredning av legaliseringsspørsmålet. Dette er ikke bare trist for de forfulgte grupperingene som rusreformrapporten bekrefter har et uavklart rettighetsbilde. Det er også uforenelig med politikernes ansvar for ruspolitikken, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) minner om folkerettslige forpliktelser.

I Klassekampen 23. juli har SV-nestleder Kirsti Bergstø lite til overs for utredning av legalisering. Mens ungdomspartiet (SU) hevder at dette må være neste skritt etter avkriminalisering er hun og mange andre «sterkt imot» å vurdere det empiriske belegget for dagens politikk. Dette er meget alvorlig for de forfulgte grupperingene. Som lederen for landets største brukerorganisasjon (FHN) påpeker, er det bare fordommer som står i veien for en utredning, og det er viktig å huske på folkerettslige forpliktelser.

Som FN sier om dette: Hver stat har plikt til å respektere og beskytte menneskerettighetene. I samsvar med disse forpliktelsene, bør statene «sikre uavhengige, objektive, raske og grundige undersøkelser av påstander om brudd på menneskerettighetene i forbindelse med narkotikalover». De bør ikke bare «forsikre seg om at de ansvarlige blir stilt til ansvar for slike brudd», men «om at adekvate, passende og effektive retts- og oppreisningsmidler er tilgjengelige for alle individer og grupper hvis rettigheter har blitt funnet å være krenket som følge av lover, retningslinjer og praksis for narkotikakontroll».

Det er altså her norske politikere må legge lista. Rusreformrapporten er klar på at for å være forenelig med menneskerettighetene «må inngrep i retten til respekt for privatliv mv. fremme et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn». Og selv om statene har en viss skjønnsmargin ved vurderingen av om inngrep er forenelige med menneskerettighetene, «innebærer kravet om nødvendighet like fullt at det må påvises at inngrepet svarer til et presserende samfunnsmessig behov. Det må også vises at inngrepet er forholdsmessig holdt opp mot formålet med inngrepet, tatt i betraktning relevante interesser som må avveies ved vurderingen».

Som rapporten minner om «påhviler det i første rekke statsparten å foreta disse vurderingene».

Allikevel, til tross for at brukerorganisasjoner har påpekt omfattende menneskerettsbrudd og Europarådet har kommet med de samme anbefalingene som FN, har rettsstatens beskyttelse sviktet. I 10 år har norske brukere, selgere, og produsenter ønsket å få avklart rettighetsbildet sitt uten at staten har anerkjent problemstillingen. Vi har derfor et problem med internasjonale konvensjoner, og heller enn å agitere for folkeforfølgelse på tilbakeviste premisser bør Bergstø og andre forbudsideologer gå i seg selv.

Det er nemlig ikke opp til den enkelte politiker å avvise utredning av et så viktig politisk spørsmål. Som rusreformutvalget dokumenterer, er ikke bare et rettighetsbilde men også offentlig panikk involvert. Ord som «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer ruspolitikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle». Det er en nær sammenheng mellom dette fenomenet og menneskerettighetsbrudd, og politikerne kan ikke nekte forfulgte grupperinger en avklaring uten å gjøre seg til menneskerettighetsforbrytere.

Uavhengig av utfall er nemlig politikerne forpliktet til å vurdere legaliseringsspørsmålet opp mot menneskerettslige hensyn. Når sivilbefolkningen og brukerorganisasjoner kjører menneskerettighetstoget er statens tjenestemenn forpliktet til å bidra—og gjør ikke Bergstø det, setter hun seg selv effektivt opp på den listen over ansvarlige som internasjonale konvensjoner krever et oppgjør med.

Gå til innlegget

NIMs selektive fokus på politivold

Publisert 5 måneder siden

Jenny Sandvig, fagdirektøren ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), påpeker i Aftenposten at «det som er mest opprørende med politivolden i USA, er at mye av den er lovlig.» Det er viktige forskjeller mellom USA og Norge på dette området, men ikke så mye som NIM ønsker å tro. Per definisjon er politivold overdreven bruk av makt, og alt tyder på at norsk politi, i minst 10 års tid, har operert utenfor rettsstatens grenser ved håndhevelsen av narkotikaloven. Dette har NIM vært informert om i en årrekke, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) advarer mot skylapper som skjuler avvik og menneskerettsforbrytelser.

Med rusreformutvalget har vi fått en rapport som bekrefter det enkelte har sagt: (1) at ruspolitikken er resultat av offentlig panikk, (2) at den har utviklet seg uavhengig av menneskerettslige analyser og normal strafferettslig tenkning, (3) at de forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde som forblir uavklart, og (4) at det er statens oppgave å sørge for et effektivt rettsmiddel.

Med utgangspunkt i dette er det klart at den politiske prosessen har sviktet. Til tross for at organisasjoner på rusfeltet har gjort gjeldende menneskerettighetsbrudd, fortsetter politikerne å se vekk fra sitt konstitusjonelle ansvar, og dette forverres ved at rettssystemet tidligere har sabotert realiseringen av menneskerettslige forpliktelser. Som FN sier om retten til effektivt rettsmiddel:

Hver stat har plikt til å respektere og beskytte menneskerettighetene. I samsvar med disse rettighetene, bør statene: (1) Etablere tilgjengelige, hensiktsmessige og effektive juridiske, administrative og andre prosedyrer for å sikre menneskerettighetene opp mot enhver lov eller praksis relatert til narkotika. (2) Forsikre seg om at uavhengige og transparente juridiske mekanismer og prosedyrer er tilgjengelige for enkeltpersoner og grupper for å inngi formelle klager på påståtte brudd på menneskerettighetene i sammenheng med narkotikalover. (3) Sikre uavhengige, objektive, raske og grundige undersøkelser av påstander om brudd på menneskerettighetene i forbindelse med narkotikalover. (4) Forsikre seg om at de ansvarlige blir stilt til ansvar for slike brudd i samsvar med straffelov, sivil, administrativ eller annen lov, etter behov. (5). Forsikre seg om at adekvate, passende og effektive retts- og oppreisningsmidler er tilgjengelige, formålstjenlige og rimelige for alle individer og grupper hvis rettigheter har blitt funnet å være krenket som følge av lover, retningslinjer og praksis for narkotikakontroll.

For Norges del er det viktig å understreke at vi har et problem med punkt 3, 4 og 5 fordi norske brukere, selgere, og produsenter i 10 år har ønsket å få avklart rettighetsbildet sitt, uten at rettssystemet har anerkjent problemstillingen. Det betyr ikke bare at det påhviler politikerne et enda større ansvar, ett som ikke er ivaretatt med rusreformens forslag, men at vi i dag lever i et post-konstitusjonelt samfunn.

Rettsstatens beskyttelse har, med andre ord, i 10 års tid vært unndratt landets største forfulgte gruppering. Også Europarådet har gjort en baseline rapport som oppsummerer det samme bildet som FN over, og av viktighet er dette. Studien påpeker at forbudslinjen og menneskerettighetene har utviklet seg i parallelle univers, at det følger et stort skadebilde, og at det er på tide å se sammenhengen.

NIM kan derfor ikke fortsette å se vekk fra rettighetsbildet til de forfulgte, slik institusjonen har gjort i lang tid. Til tross for at interesseorganisasjoner på rusfeltet har dokumentert at forbudet er uforenlig med menneskerettsprinsippene, til tross for at de har vist hvordan staten har sviktet sentrale ansvarsoppgaver, og til tross for at de har prøvd å få institusjonen til å stå opp for et effektivt rettsmiddel, har NIM ukritisk godtatt en lovgivning på totalitære premisser. Dette har menneskerettsinstitusjonen gjort i strid med eget mandat—og høringssvaret til rusreformen vitner om den samme unnvikende holdning til problemstillingen som tidligere.

Heller enn å innta en proaktiv rolle, én som begynner med at man tar konsekvensene av menneskerettslige forpliktelser, uttaler NIM «seg i utgangspunktet ikke i noen særlig grad om hensiktsmessigheten eller prioriteringen av virkemidler for å ivareta statens menneskerettslige forpliktelser». Om forbudslinjen som sådan er innenfor de rammene som menneskerettsprinsippene legger opp til, er derfor av underordnet viktighet. Så lenge politikerne er enige om å fortsette forfølgelsen, fortsetter NIM i stedet å gi signaler om at dette er helt greit, og det ser ut som om NIM har gått i fella som etablerte autoriteter gjerne gjør—å lete etter feil og utilstrekkeligheter hos andre, mens de ignorerer den urett som skjer i egen bakgård.

Dette er ikke bare trist for NIM. Det er også ille for alle andre, for ved ikke å sette seg inn i de forfulgte grupperingers situasjon undermineres statens autoritet og de konvensjoner som NIM er satt til å beskytte. Slik videreføres et unødig skadebilde som den norske stat før eller siden må ta på alvor; slik trenerer NIM fremveksten og realiseringen av et rettighetsbilde; og slik har det seg at ettertiden vil se med undring på en institusjon som sto på sidelinjen mens hundretusenvis av nordmenn var fritt vilt for politistatens disipler.

Vi ber derfor NIM om å vektlegge implikasjonene av prinsipiell tenkning, slik at organisasjonen kan hevde seg i sin samtid med moralsk kraft og økt relevans.

Gå til innlegget

Til tross for at rusreformrapporten viser at forbudslinjen har et forklaringsproblem, og at det er statens ansvar å avklare et rettighetsbilde, forblir problemstillingen ignorert av politikerne. Brukerorganisasjonen AROD berømmer derfor riksadvokaten for hans prinsipielle tilslutning til avkriminalisering. Og fordi den politiske prosessen har sviktet, bes det også om føringer for folk som ønsker et menneskeretts forsvar.

Politiet har hatt en sterk, om ikke klartenkt, tilstedeværelse i debatten. Riksadvokatens høringssvar kom derfor som en overraskelse, for mens politidirektoratet, politiets fellesforbund, og narkotikapolitiforeningen (NNPF) er mer interessert i maktmidler enn fornuft, bærer dette innspillet bud om en instans som ser hva som er på gang. Det vitner om et embetsverk som har forberedt seg på paradigmeskiftet som kommer, og som derfor allierer seg med menneskerettstenking og solide rettsstatsprinsipper.

Som riksadvokaten selv sier: «Strafferetten må utvikles i lys av samfunnsutviklingen for øvrig. Rettshistorien gir flere eksempler på bruk av straff som, bedømt ut fra nåtidens forhold og verdivurderinger, er vanskelige å forstå». Og selv om riksadvokaten ennå ikke finner «grunnlag for å felle en slik dom over den gjeldende kriminalisering av egen bruk og besittelse av narkotika», blir det i lengden for dumt å fengsle folk opp til 21 år for virksomhet som er lovlig regulert i land vi kan sammenligne oss med.

Det gir rett og slett ingen mening at staten planlegger et regime hvor brukere skal kunne kjøpe av gangstere på Akerselva, men ikke kvalitetssikrede varer i amerikanske butikker, eller dyrke selv. Det gir heller ingen mening å fortsette folkeforfølgelse etter at premissene er tilbakevist. Og på grunnlag av den samme prinsipielle tenkningen som riksadvokaten selv legger til grunn, har organisasjoner på rusfeltet kontaktet riksadvokaten og bedt om en videre avklaring av rettighetsbildet til de forfulgte.

Uavklart rettighetsbilde

Rusreformutvalgets rapport er nemlig ikke bare nådeløs i sin kritikk av forbudslinjen. Den viser at de forfulgte grupperingene kommer inn under menneskerettighetenes beskyttelse, at staten har ansvar for å tilsikre rettigheter, og at videre analyser må gjøres.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv er det dette som er status for rusreformen.

Allikevel har ikke politikerne vært interessert. Hensynet til forbudstilhengerne veier tyngre enn ansvaret for menneskerettighetene, og på bakgrunn av dette har riksadvokaten vært i kontakt med organisasjoner for medisinske cannabisbrukere som føler seg overkjørt av den politiske prosessen. De har risikert liv og helse for å forholde seg til norsk lovgivning og er lei. Som gjort kjent i høringsrunden benytter derfor flere seg av nødrettsprinsippet og dyrker til egen bruk, og også «Social Club» ordninger har blitt etablert.

Akkurat som disse grupperingene har bedt riksadvokatembetet om nasjonale retningslinjer for de som ønsker å melde seg, ønsker Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) at riksadvokaten kommer med føringer for påtalemyndigheten i de saker hvor rekreasjonelle brukere, selgere, og produsenter kontakter politiet. Det er enormt viktig for rettsstaten at samtlige rettighetsbilder blir klarlagt, og det er de forfulgte grupperingers håp at riksadvokaten har den integritet som skal til for å ta et oppgjør med fortidens synder

Riksadvokaten etterlyser selv en mer inngående vurdering, en som ser nærmere på paradokser politiet blir stilt overfor, og embetet kan med god grunn slutte seg til de forfulgte grupperingenes krav. De vil jo det samme som ansatte i påtalemakten: De vil forsikre seg om at landets lover er innenfor de rammer som menneskerettighetene og sunn fornuft definerer, slik at lov og rett og rett og galt er mest mulig to sider av samme sak. De vil betrygge landets innbyggere om at vi har et rettsvesen som ærer sine forpliktelser til de forfulgte, og de vil bygge en bro over den avstand som består mellom enkelte og reformbevegelsen.

Det er deres påstand at en menneskerettslig analyse, riktig utført og forstått, vil hjelpe oss alle å se klarere. Ingen er tjent med den uklarhet som råder. Og fordi den politiske prosessen så lenge har oversett et rettighetsbilde vurderer stadig flere brukere, produsenter og selgere å melde seg.

Føringer for menneskerettsaktivister

AROD har derfor bedt riksadvokaten om et rundskriv som klargjør påtalemyndighetens ansvarsbilde i de tilfeller hvor narkotikaforbrytere gjør gjeldene menneskerettighetenes beskyttelse. Vi ber i dette om at riksadvokaten minner medarbeiderne om sitt konstitusjonsetiske ansvar, slik at politi- og påtalemyndighet stiller seg bak kravet om et effektivt rettsmiddel og tilrettelegger for oppfyllelsen av rettsstatens garantier.

Dette ikke bare for å sikre lenge ignorerte rettigheter. En annen konsekvens av status quo er den ødeleggende effekten som et oversett rettighetsbilde har for statens autoritet og tjenestemenns moral. Politi- og påtalemyndighet er jo mer enn noen annen etat avhengig av forankring i sunne verdier, ellers er ringvirkningene katastrofale, og dagens regime er i strid med etiske retningslinjer og Rundskriv nr. 3/2018 (kvalitetsrundskrivet).

I dette skrivet «understrekes at det ved politiets og påtalemyndighetens straffesaksbehandling skal legges til rette for etiske refleksjoner og faglige motforestillinger». Videre, i de etiske retningslinjene, finner vi maktens mest grunnleggende krav:

«Enhver medarbeider i påtalemyndigheten skal opptre på en måte som fremmer en rettssikker og tillitsvekkende strafferettspleie i samsvar med lov og rettsorden. Referansen til lov og rettsorden er ment å skulle dekke alle regler og retningslinjer som er gitt i eller i medhold av lov og Grunnlov. Også folkerettslige regler som norske myndigheter er forpliktet etter, er omfattet. Rettsorden omfatter dessuten grunnleggende verdier og prinsipper som en rettsstatlig strafferettspleie bygger på, herunder rettssikkerhet, likhet for loven og individets grunnleggende frihet og autonomi.» 

Det lyder fint på papiret, men dette er altså ikke status. «Rettssikkerhet, likhet for loven og individets grunnleggende frihet og autonomi», eller «etiske refleksjoner» rundt dette, har vært ikke-eksisterende på ruspolitikkens område. Og når man ser på kontakten organisasjoner har hatt med ansatte i direktoratet og etaten ellers, er det tydelig at politiet ikke ønsker dette. En ukultur har fått utvikle seg hvor et overdimensjonert fiendebilde setter dagsorden og ingen vil se nærmere på forutsetningene for antagelsene. Til tross for dette er arbeidsinstruksen klar. Som riksadvokaten sier om mål og verdier:

«Hovedmålet for Den høyere påtalemyndighet er å bidra til redusert kriminalitet ved målrettet og effektiv straffesaksbehandling, samtidig som kravene til høy kvalitet og rettssikkerhet ivaretas. Strafferettssystemet, inkludert vår egen oppgaveløsning, skal til enhver tid tåle et kritisk lys. Det humane preget på strafferettspleien har en egenverdi som må beholdes, og rettssikkerhet i vid forstand er av avgjørende betydning.»

Det er derfor, som riksadvokaten anfører, «ingen grunnleggende konflikt mellom god kriminalitet-bekjempelse og menneskerettigheter». De to følger som ett av en forståelse som bygges over tid, og vi er som samfunn modnet dit at vi må ta inn over oss i hvilken grad straffesporet har feilet.

Spliden i politiet

Dette er en betent problemstilling og et rundskriv om retten til effektivt rettsmiddel (og statens plikt til å realisere dette) vil mulig irritere noen. Dog, det vil være et naturlig skritt videre. For det første, riksadvokaten vil tydeliggjøre nok en problemstilling og et prinsipp som må ha «en tung forankring» om man skal opprettholde en human, liberal rettstat. Dette var av stor betydning for riksadvokatens prinsipielle tilslutning til rusreformutvalgets forslag om å fjerne straff. Og det prinsipielle bør ikke veie mindre når det kommer til rettighetene til de forfulgte grupperingene, selv om frontene i politiet blir tydeligere.

Det at etaten er splittet mellom de som forstår at forbudslinjen har utspilt sin rolle og de som vil beholde straff er heller ingen grunn til å utsette et oppgjør. Tvert imot, det er i seg selv nok en grunn for å kartlegge et underliggende rettighetsbilde. Klarere føringer på menneskerettsområdet vil helt sikkert være opprivende for mange, men det vil også være helbredende for den splid som har fått utvikle seg.

Det er jo til syvende og sist ikke mye å lure på. På den ene siden står politifolk som LEAP, de som innser at narkotikaloven har gjort vondt verre, at den kanskje til og med alltid har manglet livets rett, og at den har ruinert politiets gode navn og rykte. Disse står på stortinget og ber politikerne om hjelp, da den gjennomsnittlige politimann følger straffesporet på autopilot. På den andre siden står NNPF, de som vil ha straff for bruk og inntil 21 års strafferammer for delaktighet i det illegale markedet—og erkjennelsen de bygger argumentene på sier nok.

NNPF starter med forskjellig tankegang for alkoholbrukere og cannabisbrukere—én som bygger på liberale prinsipper og en annen som bygger på totalitære. Det er å merke seg at denne dobbeltmoral er basert på fordommer, ikke fornuft. Allikevel, de baserer seg ikke bare på absurd logikk, én bygd på et overdimensjonert fiendebilde og reversert frihetspresumpsjon, men forvrir tilbuds- og etterspørselsproblematikken over til en offer- og overgriperkontekst. Derfra ignoreres den dehumaniserende effekt og de fryktelige konsekvenser som det narkotikafrie samfunnsidealet har hatt og til liten evidensbasert nytte.

Det er psykologisk forståelig at forbudstilhengerne holder på sitt. Frykten for det ukjente er stor, men det er godt dokumentert hvordan et menneskerettighetsperspektiv er uforenelig med dette. Menneskerettigheter fordrer i stedet en ruspolitikk som er preget av langt mer helhetlig tenkning, slik LEAP ønsker, og støtte til NNPF er derfor betegnende for den ukultur som har fått bre om seg.

Det er jo langt ifra sikkert at et rettighetsbilde kan defineres innenfor rammene som forbudslinjen legger opp til. Til tross for dette, fortsetter politiet i sitt daglige virke ukritisk forfølgelsen av lovbrytere og vi ser på den kognitive dissonans som oppstår når menneskerettigheter kommer på bordet hvilken makt forbudsideologien har over ansatte.

Politi- og påtalemyndigheten er sånn sett, akkurat som de forfulgte grupperingene, offer for en større massekraft som samfunnet må finne en vei ut av. Den offentlige panikken som utvalget dokumenterte fortsetter å prege individuelle sinn, og riksadvokaten kan nå gjøre en viktig innsats i forhold til dette.

Gå til innlegget

Forbudstilhengerne og fobien mot klarhet

Publisert 6 måneder siden

Under overskriften «Foreldreoppropet—fornuft i praksis» kommenterer Knut Reinås fra Forbundet mot Rusgift (FMR) Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) sin kritikk av forbudstilhengerne og deres siste stunt, et opprop for de som vil beholde straff som virkemiddel. Dog, det er ingenting ved faktabildet som styrker forbudstilhengernes sak, og vi gjentar at den uenighet som råder bør gi vei for en Sannhets- og Forsoningskommisjon. Det er dette som er den vanlige praksis etter at stater i lengre tid har gjort forfølgelse til politikk; det er dette som må til for å tilføre en dypere bevissthet rundt moralske dilemmaer, og Reinås sitt svar viser med klarhet hvorfor man ikke kommer utenom.

Forbudstilhengerne har lang tradisjon for å latterliggjøre og avvise meningsmotstandere. I over 50 år har de slik holdt reformer på avstand, men de siste ti årene har faktabildene blitt så overveldende at den prinsipielle debatten gjenstridig melder seg.

Det er derfor Rusreformutvalget påpeker at det internasjonale samfunn mer og mer har gått fra å tolke de ruspolitiske konvensjonene i lys av det narkotikafrie idealet, og forbudslinjen som et egnet redskap, til å vektlegge menneskeretter og intensjonen om å sikre helse og velferd. Forbudet har spilt totalt fallitt på dette området. Heller enn å redusere tilbud og etterspørsel har den påført oss en rekke uheldige tilleggskonsekvenser, og det er dette som er utgangspunktet for at stadig flere ser til menneskerettighetsprinsippene.

Disse skal beskytte borgerne mot lover som gjør vondt verre. De skal gi forfulgte grupperinger et effektivt rettsmiddel, og de skal tilføre et større perspektiv som hjelper oss å ta et oppgjør med fortidens synder. I den grad disse prinsippene kommer til sin rett, vil derfor verden bli et bedre og mer rettferdig sted. Til tross for dette, viser historien oss at menneskerettigheter ofte motarbeides. De kommer med en moralsk rekalibrering som ikke alltid er ønsket, og det er mange som i det lengste vil unngå å ta konsekvensene av deres implikasjoner.

Forbudstilhengernes overlagte ignoranse 

Det er der vi i dag står ruspolitisk. Til tross for at rusreformutvalget har klarlagt det manglende grunnlaget for straff; til tross for at de forfulgte grupperingene har gjort gjeldene et rettighetsbilde; til tross for at stadig flere organisasjoner påpeker menneskerettighetsbrudd; og til tross for at staten har et ansvar for å klarlegge dette, fortsetter forbudstilhengerne å stå på sitt. De vil ikke ta inn over seg hva det er de har vært med på, og heller enn å innrømme nederlag—eller at de har tatt feil—fortsetter de presset for å holde på maktmidler.

Reinås har vist seg å tilhøre denne tradisjonen. Han hevder å være opptatt av menneskerettigheter, men det prinsipielle grunnlaget behandles ikke. Han synes mer opptatt av å rettferdiggjøre sin posisjon enn å se hvordan prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon overføres på ruspolitikken—og fordi Reinås ikke er alene om å se vekk fra den avgrunn som skiller disse prinsippene og forbudslinjen, fortsetter politikken sin skjeve gang.

Det er derfor behovet for en Sannhets- og Forsoningskommisjon mer og mer melder seg. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle om foreldreoppropet «har fått stor oppslutning». Det spiller heller ingen rolle om «tunge instanser» som Folkehelseinstituttet, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Legeforeningen og Barneombudet «har uttrykt skepsis til mye av Rusreformutvalgets arbeid». Disse instansene har beilet for forbudslinjen i 50 år og deres troverdighet på området er tynnslitt. AROD og andre aktører har tidligere vist hvordan samtlige bygger sin argumentasjon på totalitære forutsetninger, og alt de kan gjøre med å fortsette er å spille seg selv stadig lenger utover sidelinja.

Etter hvert som menneskerettsprinsippene kommer til sin rett, vil jo flere og flere se hva de driver med. Bare ved å ignorere selvbestemmelsesretten kan de umyndiggjøre brukerne av de illegale stoffene. Bare ved å se vekk fra likhet og forholdsmessighet kan de fortsette sitt virke, og bare ved å overse frihetspresumsjonen kan de få forbudet til å fremstå som en anstendig sak.

Det brenner derfor under føttene på gamle autoriteter. Moralsk panikk er allerede påvist av rusreformutvalget og disse aktørene har vært sentrale i opprettholdelsen. Sammenhengen mellom dette fenomenet og menneskerettsforbrytelser er videre opplagt for de som ikke er for opptatt med å definere forbudslinjen som et anstendig prosjekt—og det blir stadig mer pinlig å høre tilhengerne snakke om ruspolitikken som «solidaritet i praksis».

Likestilling av tvang og hjelp

Som vanlig skjuler Reinås og Co seg bak intensjonen om å hjelpe. Nå er det ingen tvil om at misbrukssykluser er destruktive, men det å likestille tvang og hjelp er en oppskrift som tyranner lenge har bygd sine makkverk på. Historisk sett her altså ideen problematisk, og det blir ikke bedre av at forbudstilhengerne lukker øynene for faktabilder. Vi vet fra før at det er et vilkårlig skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og når vi tar med i regnestykket at 9 av 10 opplever kontakten med russtoffer som positiv—og at selv misbrukerne foretrekker kontakten med selgere fremfor politiet—blir det å straffe de som ikke innordner seg det narkotikafrie samfunnsidealet bare frekt.

Vi gjør nemlig vondt verre ved ikke å anerkjenne autonomi oppi dette. Umyndiggjøringen har ringvirkninger som er verre i enhver relevant målestokk, og solidaritet i praksis er derfor å hjelpe de som ønsker det—ikke de som ønsker å være i fred.

Det er dette, mener AROD, som er utgangspunktet for menneskerettigheter i ruspolitikken. Vi mener at forbudstilhengerne bygger sitt ståsted på overdimensjonerte fiendebilder; at en nedjustering er på sin plass; og at faktabildet viser at jo lenger vekk vi går fra forbudslinjen, desto bedre er det for brukere og samfunn.

Reinås og FMR er åpenbart uenige, men uenighet er greit. Verken AROD eller FMR skal ha siste ord i ruspolitikken, og det som det bør være tilslutning om er at vi trenger en bedre utredning, en uavhengig og upartisk granskning som ser på menneskerettighetenes implikasjoner på rusfeltet generelt. De som ikke vil ha dette viser at de er mer opptatt av personlig posisjon enn fellesskapets beste, og Reinås blir en stadig mer opplagt kandidat for sistnevnte kategori.

Om han virkelig er opptatt av Barnekonvensjonen og mener at «minimumsstandarden for beskyttelse av barn er svært lemfeldig behandlet av Rusreformutvalget», bør han jo være den fremste til å stå opp for en mer dyptpløyende analyse. Bare slik kan nasjonens juridiske forpliktelser overholdes, så hvorfor fortsetter Reinås å resirkulere utdaterte fordommer? Hvorfor tar han ikke tak i den prinsipielle kritikken som rettes mot forbudslinjen? Og hvorfor nøyer han seg med å oppsummere mine motforestillinger som «usaklige», når de av mange andre oppfattes som sammenhengende og velbegrunnede? Er det fordi han virkelig ikke forstår «hva en slik kommisjon egentlig skal utrette», eller er det fordi han—av egne psykologiske grunner—motsetter seg tanken på en kommisjon hvis funksjon skal være å «forsone» legaliseringstilhengerne med motstanderne av Rusreformutvalgets forslag?

Frem til Reinås går i bresjen for en prinsipiell gjennomgang av ruspolitikken tyder alt på det siste. Og i den grad han fortsetter å «misforstå» grunnlaget for menneskerettigheter i ruspolitikken, kan Reinås forberede seg på å stå i skammekroken når etterkrigsoppgjøret kommer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere