Roar Mikalsen

Alder: 44
  RSS

Om Roar

Forfatter, leder av Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk (AROD)

Følgere

Rusreformen fortjener et bedre rusfelt

Publisert 30 dager siden

Actis Pernille Huseby og FHNs Arild Knutsen går ut i Klassekampen og etterlyser en mer samlende ruspolitisk debatt. De viser til den økende polariseringen og frykter at «negative reaksjoner på konstruktive innspill, kan føre til at ressurser i samfunnsdebatten kvier seg for å uttrykke meningen sin eller komme med sine analyser». AROD deler ønsket om mer etterrettelighet, men ser ikke en mer nøytral tilnærmelse som løsningen

Bakgrunnen for dette er at rusdebatten, historisk sett, har tatt skade fordi det har vært for kontroversielt å komme med motforestillinger. I et halvt århundre har ingen kunnet utfordre forbudslinjens premisser uten at tilhengerne har reist tvil om deres moralske konstitusjon, og det er interessant at Actis etterlyser mer aksept først nå når forbudstilhengerne ikke lenger har det moralske overtaket.

Frem til i dag har jo Norsk narkotikapolitiforening (NNPF), Forbundet mot Rusgift (FMR), og andre medlemmer av Actis operert med en slik arroganse at bare de færreste har tort å gjøre opprør mot det narkotikafrie samfunnsidealet og dets forvaltere. At de fleste medlemmene av LEAP (NNPF sin motpart i politiet) velger å være anonyme sier noe om de konstellasjoner som rår, og mange husker ennå forbudstilhengernes utblåsninger i 2008, da Sosiologiprofessor Willy Pedersen forlot deres rekker. De var ikke sene om å rakke ned på professoren for dette følte sviket, og det er i det store og hele sånn forbudstilhengerne har overlevd: Ved å fremstille motstandere som moralsk tvilsomme individer som ikke bryr seg om fellesskapets beste.

Dette har vært deres sterkeste kort i kampen mot opposisjon. Og det er et sikkert tegn i tiden på at de politiske vindene har snudd når forbudstilhengerne nå etterlyser mer toleranse.

Nye vinder

Som rusreformutvalgets rapport viser, er det en grunn til at tolkningen av de ruspolitiske konvensjonene går fra å prioritere idealet om et narkotikafritt samfunn, og forbudslinjen som et egnet verktøy, til å  vektlegge realiteter og intensjonen om å sikre helse og velferd.

Grunnen til det er at forbudet har virket mot sin hensikt. Ikke bare har det vært uegnet til å skape et narkotikafritt samfunn; det har gjort vondt verre på mange områder, og stadig flere gjennomskuer ruspolitikken som et resultat av syndebukk mekanismen, samfunnets tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse. 

Det er dette psykologiske fenomenet som ligger bak vår sivilisasjons største utfordringer. Det forklarer ikke bare samtlige masseforfølgelser, men ruspolitikkens tabubelagte natur, og det er også derfor moralsk panikk i så stor grad har definert politikken.

Denne panikken er godt dokumentert av utvalget selv. Ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer ruspolitikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle», og dette må vi ha i minnet når Actis etterlyser mer fintfølelse.

Organisasjonen har jo vært en solid pådriver for den moralske panikk vi har sett utfolde seg. Uten det momentet som dyrkningen av overdrevne fiendebilder medfører, ville en ny kurs vært staket ut for lengst, og det er historiens dom forbudstilhengerne nå ønsker å unngå.

Moralske absolutter

Det finnes nemlig moralske absolutter. De følger av menneskerettighetene, og etter utvalgets rapport er det ikke mulig å argumentere for straff uten at man pådrar seg et forklaringsproblem på dette området. Forbudstilhengerne forstår derfor enten intellektuelt eller intuitivt at deres dager er talte. Med menneskerettsprinsippene kommer en kalibrering av moral perspektiver, en som gjør helt det som var stykkevis og delt, og for de som lenge har bygd sin ideologi på fordommer er dette smertefullt.

Forbudstilhengerne gjør derfor hva de kan for å utsette denne prosessen. De vil ikke tenke på hva prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon sier om forbudet, men det blir allikevel opplagt for stadig flere at det ikke er mulig å få i pose og sekk. Etter utvalgets innstilling må folk enten stå opp for menneskerettighetene eller stille seg bak tilhengerne av tidligere tiders vilkårlige straffeforfølgelser, og det er nok derfor Actis nå ønsker seg et mer verdirelativt univers.

For forbudstilhengerne er det viktig å holde debatten i et moralsk vakuum og sørge for et debattklima hvor vi glemmer hva vi har med å gjøre. I følge dem er det bare godvilje hele veien og ingen skal holdes til ansvar for å ha valgt en politikk bygd på emosjoner heller enn fornuft. Allikevel, som landets jussprofessorer begynner å forstå, har vi med en skandale å gjøre mye større enn NAV skandalen. I denne debatten er man enten forsvarer av autonomi eller tyranni, og det som avgjør er menneskerettsanalyser.

Behovet for menneskerettsanalyser

I et samfunn med respekt for seg selv er det her politikere og rusreformister ville lagt lista. Vi ville tatt konsekvensene av menneskerettighetene og latt en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon avgjøre rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene. Dette, derimot, har Actis flere ganger tatt avstand fra.

Istedet gjør de, sammen med politikerne, hva de kan for å snikvidereføre forbudslinjen, og det er lett å forstå hvorfor de ønsker en mer forsonlig debatt rundt «et paradigmeskifte» alle er med på. Dette «paradigmeskiftet» viderefører jo den moralske panikken som Actis livnærer seg av, og bare det faktum at organisasjonen er med på notene sier sitt om hvor lite givende rusreformen egentlig er. Alt tatt i betraktning, er den intet mer enn å putte litt sminke på et lik, og det norske folk fortjener bedre.

Det gjør også de forfulgte grupperingene. Som rusreformutvalgets rapport bekrefter er det et rettighetsbilde involvert og det påhviler staten å dokumentere at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn.

Det er derfor noe mer oppsiktsvekkende at Actis har fått med seg FHN på at alle skal være gode venner. At «rusreformen kommer til å bli vedtatt, med bred tilslutning på rusfeltet», er  ingen trøst for de tusener som vil få livene sine revet opp som en følge av videreføringen av forbudslinjen, ei heller de som setter standarden ved folkerettslige forpliktelser. De forfulgte grupperingene forblir istedet uten et effektivt rettsmiddel—og om ikke engang brukernes representanter står opp og sier stopp, hva er da rusfeltet verdt?

Gå til innlegget

Folkehelseinstituttets Jørgen Bramness og Anne Line Bretteville-Jensen berømmer rusreformutvalgets rapport i Aftenposten, men problematiserer dens konklusjoner. Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) tilbyr menneskerettighetsperspektivet som samlende løsning.

Som Bramness og Bretteville-Jensen oppsummerer har rusreformutvalget levert en «modig innstilling». Ved å «ta bort straffen kan skammen reduseres, og folk som sliter kan lettere komme til behandling». Dette var rusreformens intensjon—å redusere stigma—men artikkelforfatterne advarer mot økende bruk. De antar at forbudslinjen har hatt en viss preventiv virkning og at i den grad vi går vekk fra denne vil et nytt, større problembilde åpenbare seg.

Det er dette problembildet, går jeg ut ifra, de vil bruke tre kronikker på å utforske. Likevel, forskning foregår ikke i et vakuum, men må sees i den kontekst data blir samlet og forstått, og i flere tiår har Folkehelseinstituttet produsert forskning trygt etablert innen forbudsparadigmet.

Politisert forskning

Fortsatt er det sånn. Vi har for eksempel langt igjen til forskerne begynner å se på positive sider ved de illegale stoffene, eller fokuserer på de mange negative sider som forbudet har for folkehelsen. I stedet er poenget å utforske et problembilde ved de illegale stoffene spesielt, advare mot dette, og sånn sett bidra til konsensus om at forbudslinjen er en anstandig sak, helt nødvendig for et moderne samfunn.

Vi ser lojaliteten til forbudslinjen gjenspeile seg i hvordan instituttet har produsert lite kunnskap som kan understøtte alternativer til dagens reguleringsmåter. Ei har forskerne heller underveis gjort mye for å påpeke det irrasjonelle skillet mellom lovlige og ulovlige stoffer, og det er ikke uten grunn Svanaug Fjær, i sitt forskningsprosjekt på politikkutforming og kunnskapsgrunnlag i norsk narkotikapolitikk fra 1960 til i dag, problematiserte forskernes rolle som håndlanger til politikere.

Ikke bare nevnte hun Sirus (som er underlagt Folkehelseinstituttet) spesielt, men Fjær poengterte hvordan narkotikapolitikken som folkehelsepolitikk er spesiell på grunn av koblingen mot strafferetten og advarte mot totalitære tendenser.

Politikkens totalitære basis

Det er på høy tid at Folkehelseinstituttet tar konsekvensene av denne kritikken. Rusreformutvalgets rapport har et helt kapittel om hvordan menneskerettsforpliktelser tilsier at vi må vekk fra straff, og rollen som håndlanger for en politikk etablert innen forbudsparadigmet blir da etisk problematisk. I følge menneskerettskonvensjonene, har vi jo alle et ansvar for å løfte frem rettighetsbilder, og heller enn å bruke de neste kronikkene på å utbrodere et imaginært problembilde rundt avkriminalisering, bør Bramness og Bretteville-Jensen tenke over alternativet.

Som jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen påpeker er det «langt større grunn til å bekymre seg for hvilke grove overgrep våre ungdommer er blitt utsatt for, og fortsatt risikerer å bli utsatt for, frem til en avkriminalisering er på plass», enn å bekymre seg for konsekvensene av en slik avkriminalisering.

Det er dette som er rapportens viktigste budskap fra et menneskerettslig perspektiv. Jussprofessoren hevder at vi har å gjøre med en «rettsstatsskandale helt på høyde med Nav-skandalen», og det blir da viktig at instituttet selv ser mer kritisk på forbudslinjen. 

Viktig, fordi rapporten viser at ruspolitikken har utviklet seg uavhengig av sunn fornuft; at vi har med moralsk panikk å gjøre; at denne manifesterer seg i en befolkningsforfølgelse som har store omkostninger målt i menneskelig lidelse (og sånn sett folkehelse); og at bevisbyrden påhviler staten å dokumentere at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn. 

Det er her menneskerettighetene legger lista. Prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon kommer til anvendelse, og sett fra et medisinsk- og konstitusjons-etisk perspektiv er det problematisk å fremstå som portvoktere når premissene forbudslinjen bygger på er så nøye imøtegått.

Det indikerer ikke bare at forskerrollen er og blir som håndlanger til politikerne. Det indikerer også en ubevisst drift mot totalitær tenkning på et område hvor forskningen tilsier (1) at jo mer vi normaliserer relasjonen mellom rusbrukere og samfunnet, desto mer forsvinner problemene forbundet med rusmisbruk, og (2) at jo mer vi forfølger brukere og andre involverte i narkotikamarkedet, desto verre er skadevirkningene for individ og samfunn.

Etter hundre år med forbudsideologien, kjenner vi dynamikken godt nok. Hva vi ser er at jo mer vi frykter «narkotika», jo mer inhuman og skadelig vil også politikken være—og at det motsatte også er sant. Med andre ord: vi har nok erfaring til å forstå at problemet ikke er narkotika i seg selv, men fiendebildet forbundet med det.

Det er viktig at vi skiller mellom de to, for når det kommer til rus og ruspolitikk har vi å gjøre med forskjellige verdener. Enhver god vitenskapsmann vet for eksempel at direkte erfaring teller mer enn alt annet; det er uendelig verdifullt for innsikt, men det er nok få av Folkehelseinstituttets forskere som selv har prøvd stoffene de problematiserer. Dette er betegnende som helhet for de som styrer på narkotikapolitikkens område, for de har i alle år fornektet de kvalitetsmessigheter som endrede bevissthetstilstander tilbyr, og som gjør at ellers oppegående folk kan velge seg disse opplevelsene.

Likefullt, det er ikke sikkert at problembildet samlet sett vil bli stort verre ved avkriminalisering. Ikke engang ved en legalisering, selv om man da gir rom for en større økning i brukerprosenten. Om vi tar med i regnestykket det skadebildet som manglende kvalitetssikring fører med seg (økt sykdom, uforutsigbarhet, dødelighet), samt det som ellers følger av kriminalisering (stigmatisering, fremmedgjøring, umyndiggjøring, unødig frykt, frihetsberøvelse, korrupsjon, korrumpering av samfunnstoffet, og tap av respekt for autoriteter) er det på ingen måte gitt at det samlede problembildet vil stige.

Rent faktisk, i den grad forbudet fører med seg skade, kan man forvente at en regulering av markedet vil gi langt større helsemessig effekt enn det avkriminalisering kan gjøre. I stedet—i den grad vi går vekk fra kriminalisering—vil et større skadebilde helt sikkert forsvinne, mens den tilgjengelige forskningen tyder på at brukerprosenten ikke vil øke mye.

Godt mulig planlegger forfatterne å si mer om dette i sin neste kronikk. Isolert sett fremstår verken Bramness eller Bretteville-Jensen som særlig trofaste mot forbudslinjen, men institusjonen har alt for lenge logret for totalitære tendenser. Folkehelseinstituttet kan derfor lære mye av regjeringen i Brasil som faktisk satte seg inn i hva religiøs bruk av psykoaktive stoffer som Ayahuasca betydde for brukergrupperingene. Regjeringens egne representanter var med og prøvde dette stoffet før de gjorde seg opp en mening om hva problembildet faktisk var; dette var en faktor som bidro til at bruken ikke ble videre kriminalisert eller problematisert, og Bramness og Bretteville-Jensen har sånn sett en spennende reise foran seg.

Menneskerettighetsbestemmelser

Alternativt kan de fortsette å teorisere om hypotetiske problemstillinger. Hva vi vet etter rusreformutvalgets rapport, er i allefall at forskning styrker ideen om at det samlede problembildet blir mindre ved avkriminalisering—og i allefall regulering. Hvis vi vil fjerne stigma og organisert kriminalitet, er gevinsten vi får ved avkriminalisering beskjeden sammenlignet med en fullstendig regulering, og Folkehelseinstituttet kan med fordel fokusere mer på dette.

Uansett hvor mye man problematiserer, må jo forskningen sees i en videre kontekst. Og nettopp fordi forbudsinjen gjør vondt verre, har det vært en dreining fra å tolke de ruspolitiske konvensjonene i lys av et narkotikafritt samfunnsideal, hvor forbudslinjen ble sett som et egnet verktøy, til å vektlegge realiteter og intensjonen om å fremme helse og velferd. Det kommer som sådan stadig klarere pålegg fra internasjonalt hold om å kvalitetssikre lovgivningen på menneskerettighetenes premisser, slik at kontrollregimet ikke bidrar til et unødig skadebilde.

Om Bramness og Bretteville-Jensen vil styrke områder som «forebygging og skadereduksjon», bør de derfor se nærmere på de menneskerettslige implikasjonene. Moralsk panikk er som sagt allerede påvist, og heller enn å ta del i denne ved å fokusere på underordnede problemstillinger, har Folkehelseinstituttet muligheten til å hjelpe forskningen og menneskeheten et viktig skritt fremover.

 

Gå til innlegget

Fordummende fordømmelse av narkosalg

Publisert 2 måneder siden

«Trenden med å rekruttere ungdommer til kriminelle gjenger må ta slutt. Å utnytte ungdommer og gjøre dem om til løpegutter må bli til en skam».

Slik ønsker skuespiller Houssam Zamour å fremstå som et forbilde for sin samtid. Det er verdifulle erfaringer han sitter på i lys av sin oppvekst i et belastet miljø og han nevner viktige problematiske tendenser i sitt oppvekstmiljø. Allikevel, det er det enkleste i verden å beskylde «bakmannen» for den lidelse som narkotikaforbudet skaper. Hele vår kultur legger opp til dette, og Houssam ville gjort samfunnet en langt større tjeneste om han fordømte narkotikaforbudet heller enn narkotikaselgerne.

Akkurat som Al Capone ikke var et resultat av alkoholen, men forbudet, er jo også narkotikaselgerne et produkt av vår samtid. De mekanismene som fremmer kynisme, dødsfall og menneskeforakt er intet annet enn et resultat av forbudet og om Houssam vil «ta opp en viktig kamp med dem som rekrutterer våre barn, vår ungdom og Norges fremtid», bør han heller rette sitt skyts mot politikerne. De er nemlig «de som direkte er med på å eskalere vold og rivalisering. De som får dine barn til å ende opp i nyhetene eller bak murene».

Dette fordi politikerne i over 50 år har nektet å se på hvordan grunnlovsmessige prinsipper som likhet, selvbestemmelse, forholdsmessighet, og frihetspresumpsjon overføres på ruspolitikken. Om de gjorde det ville de oppdaget at skillet mellom legale og illegale stoffer dypest sett er meningsløst og at de, ved å opprettholde kriminaliseringen av en vare det alltid vil være etterspørsel etter, ikke bare bidrar til produksjonen av kriminalitet, men også til en menneskeforfølgelse uten sidestykke i moderne tid.

Rent faktisk, ifølge forskning gjort av fagfolk, ville kriminalitetsbildet uten forbudet vært mye det samme som på 1950-tallet. Fremveksten av organisert kriminalitet ville ikke funnet sted uten umyndiggjøringen av rusbrukere, og var det ikke for denne umyndiggjøringen ville heller ikke myten om «bakmannen» hatt mye troverdighet.

Denne myten oppstår jo ved at vi vrir tilbuds- og etterspørselsproblematikken over til en offer- og overgriperkontekst. Uten denne forvrengingen ville vi alle forstått at den gjennomsnittlige narkotikaselger var verken bedre eller verre enn den gjennomsnittlige produsent/selger av alkohol, og videreføringen av denne perverse ligningen sørger for at samfunnet ikke evner å se løsninger hvor det burde være enkelt nok.

Det blir nemlig, i det større bildet, meningsløst å snakke om at «trenden med å rekruttere må ta slutt». Dette fordi narkotikaselgere, ut ifra grunnlovens prinsipper, kun er agenter for autonomi, og fordi det ikke først og fremst er «narkotika» som er problemet. Vi vet i stedet at narkotika er et villedende samlebegrep for forbudte stoffer og at de aller fleste er takknemlige for opplevelsen de forskjellige stoffene tilbyr. Det faktum at brukerne heller vil ha med selgere og gjøre enn politiet sier sitt om dette, og Houssam går derfor i den samme fella som så mange andre når han bidrar til å opprettholde demoniseringen av «bakmannen».

Det er selvsagt flott at han tar avstand fra «de som er hjerteløse og lever med en skitten samvittighet». Som en anstendig borger er det naturlig å reagere mot denne grupperingen, men dette er et problem også på andre arenaer i samfunnet, ikke minst blant politikerne selv. Det er jo derfor psykologer har påpekt at moralen til politikerne minner mye om moralen til psykopater, idet de på strak arm lyver og bedrar og nekter å ta inn over seg skadebildet som følger. Enten de går til krig i Afghanistan, Libya, eller på hjemmebane mot sin egen befolkning (slik som i krigen mot narkotika), tar de for gitt at dette er noe de ikke kan lastes for, og heller enn å gå i seg selv fortsetter de sin dyrking av fiendebilder.

Det er meget trist at det ikke finnes noen tradisjon for å stå opp mot slik urett. Det er nemlig denne kulturen med straffefrihet som FN og andre har påpekt som den største utfordringen mot menneskerettsforbrytelser, og at borgerne godtar dette sier mye om det lave bevissthetsnivået samfunnet opererer på.

Av den grunn snakker vi ikke om hvilken skade de 600 bombene Norge slapp i Libya rent faktisk gjorde, akkurat som gjerningsmennene fortsatt går fri. Av denne grunn overser vi også rettighetsbildet til landets største forfulgte gruppering når politikerne nå går fra å kriminalisere til å sykeliggjøre narkotikabruk, uten først å undersøke hva menneskerettsanalyser sier om retten til selvbestemmelse.

Til tross for det, som Houssam selv påpeker: det finnes ulike nivåer av kriminalitet, og øverst på lista finner vi forbrytelser mot grunnloven. Det er dette politikerne i slike tilfeller gjør seg skyldige i—og så lenge befolkningen og politikerne står samlet i fornektelse er grunnen beredt for de samme destruktive mekanismene som har plaget fortidens totalitære stater. 

Vi vil da fortsette vår uheldige tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse. Det er denne tendensen, som kalles syndebukk mekanismen, som har holdt oss tilbake fra å forme et samfunn mer i tråd med sunne verdier, og så lenge dette problemet består vil vi være fanget i «en ond sirkel som aldri tar slutt». Derfor, om det er denne sirkelen Houssam vil gjøre noe med, bør han heller belyse det større problembildet enn å bygge sine analyser på denne mekanismen.

Gå til innlegget

Høyres ruspolitiske kortslutning.

Publisert 3 måneder siden

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) takker Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre, for at partiet tar avstand fra ideen om fortsatt krig mot stoffbrukerne. Vi observerer imidlertid en selvmotsigelse når det gjelder ambisjonen om (1) hjelp til tyngre brukere og (2) fortsatt kriminalisering, og oppfordrer Høyre til å reflektere over dette.

Ifølge partiprogrammet vil Høyre «bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket. Hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid basert på respekt for andre og for fellesskapet». Partiets uttalte ideologi er «at mangfold og forskjellighet er en kilde til utveksling av ideer, fornyelse og kreativitet» og at «valgfrihet er en naturlig del av å kunne bestemme over eget liv».

I tråd med dette bildet er det naturlig at Stensland tar avstand fra tankegangen som har drevet frem krigen mot narkotika. Som han sier: «Det er liten tvil om at den politikken Norge—og flere land med oss—har ført på rusområdet har vært feilslått» og at er «det noe vi skal måle samfunnet på, er det hvordan vi tar vare på dem som trenger vår felles hjelp aller mest». Stensland har derfor rett i at «narkomane trenger hjelp, ikke straff». Men det blir merkelig når han, på bakgrunn av signaleffekten, forsikrer om at «bruk og besittelse av narkotika skal fortsatt være ulovlig». AROD mener at dette er en lite gjennomtenkt posisjon—en som Høyre må se nærmere på, om partiet vil ha en rusreform i tråd med menneskerettighetene og grunnlovens verdier.

Vi vet jo at signaleffekten ikke har den effekten politikerne liker å tro. Politikerne vender stadig tilbake til denne som et påskudd for å opprettholde forbudet, men det er altså flere gode grunner til å gå vekk fra argumentasjonen.For det første: i et åpent samfunn er det ikke bare å forby det man vil ha mindre av. Menneskerettighetene skal beskytte oss mot overivrige statlige tendenser i denne retning, og det er forskjell på laster og forbrytelser. Derfor, akkurat som politikerne skal utvise forsiktighet med å kriminalisere folk som spiser for mye eller onanerer for mye, må de også være forsiktige med å kriminalisere folk som ruser seg. 

Høyres plattform er helt i samsvar med dette budskapet—som ikke tilfeldigvis også er grunnlovens plattform. Begge bygger på prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumpsjon. Disse prinsippene legger videre lista for enhver menneskerettsanalyse, og det eneste signalet politikerne sender ved å straffeforfølge folk for annen rusbruk enn det staten selv legger opp til er en skremmende likegyldighet til retningslinjer vi er forpliktet til å følge.

Ved å opprettholde forbudet under påskudd av signaleffekten, forteller politikerne at de vil forfølge rusbrukere kun fordi de ikke lytter til autoriteter. Allikevel, politikerne spør seg ikke om det er rimelig å presse på dem alkohol til fordel for mindre skadelige alternativer, og det er her de må begynne om staten vil fremstå med noen grad av autoritet. Når det kommer til befolkningsforfølgelse, påhviler det nemlig staten en bevisbyrde. Hvis man skal forby noe er det opp til politikerne først å sørge for at loven gjenspeiler en fornuftig avveining av individets rett til frihet målt opp mot samfunnets behov for beskyttelse, og så lenge dette er omstridt finnes det bare en mulighet: Det er å få rusreformen inn på grunnlovssporet. 

Grunnen er åpenbar. Bare etter at en offentlig utredning har konkludert med at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn kan politikerne hevde at «bruk og besittelse av narkotika skal fortsatt være ulovlig». Bare etter at denne delen av problemstillingen er avgjort kan «vi gjennomføre en rusreform som sikrer at rusavhengige blir møtt med den verdigheten de fortjener». Bare slik kan «samfunnet skal være et sikkerhetsnett for dem som trenger det aller mest». Og bare slik kan politikerne tilsikre en reform som ikke videre krenker rettighetsbildet til flere hundre tusen nordmenn.

Om virkelig Høyre «arbeider med en historisk omlegging av norsk ruspolitikk», er det altså her man må begynne. Det gir ingen mening å gå fra kriminalisering til sykeliggjøring av rusbruk uten at man først undersøker med hvilken rett staten nekter folk selvbestemmelse i disse spørsmålene, og AROD oppfordrer Høyre til å behandle problemstillingen med den vekt Grunnloven fordrer.

Gå til innlegget

Reinås, rus og menneskerett

Publisert 3 måneder siden

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) svarer Reinås og Forbundet mot Rusgift (FMR). Spørsmålet er om forbudet kan forankres i menneskerettighetslovgivningen, og debatten fortsetter.

Vi takker Reinås for svar og tar her tak i motforestillingene og sammenhengen mellom narkotikaforbudet og menneskerettighetsbildet. Selv om Reinås hevder at AROD misforstår de tidligere innleggene bygger han videre på de samme premissene som før, og vi ser fortsatt ikke hvordan forbudet kan sees som solidaritet i praksis, eller at det riktige nødvendigvis er «å gå inn for å gi folk med rusproblemer mulighet til behandling istedenfor fengsel». Vi vet jo at Reinås uansett mener en form for tvang. Og at han ser all bruk som problematisk.

To fagtradisjoner

Den dypereliggende uenighet kan forklares med at AROD vektlegger den forskningstradisjon som ser misbruk som et resultat av traumatiske hendelser mer enn et resultat av farmakologiske egenskaper ved stoffene. Det synes å være den siste som Reinås henter inspirasjon fra, og at dette igjen er avgjørende for hans problemer med å se sammenhengen mellom menneskerettigheter og ruspolitikk.

Jeg vil derfor, for å klarlegge, si meg enig i at heroinrusen er sentral i opiatavhengighet (akkurat som alkoholrusen er det for alkoholikere), men at rusmisbruk uansett må sees som et symptom på underliggende problemer. Professor i sosiologi Ted Goldberg hadde et meget godt innlegg om dette på rusreformkonferansen. Som han oppsummerer det er “problematisk konsum primært et resultat av ekstreme erfaringer. Derfor vil bare de med ekstraordinære erfaringer ha et potensial for å bli misbrukere, og dette antallet potensielle misbrukere er relativt lavt i befolkningssammenheng».

Selve premissene forbudet bygger på er derfor feil. Forbudsideologien ser problematisk rusbruk som et resultat av biokjemisk avhengighet. Den antar at hvem som helst kan bli offer for «narkotika» og at rekreasjonell bruk med stor sikkerhet er en inngangsport til en mer alvorlig misbrukerkarriere. For forbudstilhengerne som Reinås er det bare å se rundt seg—for det mest ødeleggende i vår tid må jo være å leve med en opiatavhengighet.

Allikevel, forbudstilhengerne tar ikke med i regnestykket at det de ser er et resultat av kriminalisering—av brukere som ser seg selv gjennom samfunnets fordømmende øyne, samt den forfølgelse vi utsetter dem for. Fordi vi ikke vil spørre oss selv med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse i spørsmål om rusbruk, fortsetter myndighetene å møte brukere med sanksjoner som vanskeliggjør sunn trivsel og et funksjonelt liv, og erfaringen etter 50 år med nulltoleranse er at det narkotikafrie samfunnsidealet har vært meget ødeleggende.

Det er tross alt ikke vanskelig å oppdrive fagfolk som knytter overdosedødeligheten til den repressive politikken på området. Og fordi ideen om at «all bruk av illegale stoffer er lik misbruk» faller på sin egen urimelighet, begynner altså stadig flere land å bygge ruspolitikken på mer realistiske nyanser.

Ifølge sosiologer av Goldbergs tradisjon blir det jo umulig å se forbudet som solidaritet i praksis når vi tar med i regnestykket at (1) store deler av befolkningen (rundt 90 prosent) er immunisert mot en misbrukskarriere, og (2) at de siste 10 prosentene er de som med størst iver vil ruse seg uansett hvor mye tvang og vold vi bruker. Forbudet hjelper åpenbart ikke denne befolkningen, men vanskeliggjør deres vei tilbake til en normal livsførsel, og vi kan gjøre langt mer for dem ved å bygge en politikk på individets ansvar.

Individets ansvar

For som Reinås selv sier, «kjernen i diskusjonen var: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene?»

Vi er enige langt på vei, for i den grad rusbrukere kjører uforsvarlig, stjeler, raner, eller slår andre, forbryter de seg mot lover vi med god grunn er forpliktet til å følge. Det er politi maktens formål å beskytte individet mot urimelige krenkelser, hvilket gir gode grunner for å håndheve lover som skal sikre andres eiendom, liv og helse. Alt dette er forenelig med menneskerettslige hensyn, men vi er uenige på det siste punktet.

Grunnen til det er at vår grunnlovstradisjon begynner med prinsipper som selvbestemmelse, likhet, forholdsmessighet, og frihetspresumpsjon. Om staten velger kriminalisering, må den derfor først kunne dokumentere at det er en god ide å umyndiggjøre befolkningen. Dette gjelder også på det ruspolitiske området, idet rusbrukere ikke kan sies å være den gjengen tapere som forbudstilhengerne vil ha det til. Akkurat som alkoholbrukere er de i stedet stort sett funksjonelle borgere som har gode nok grunner til å velge sitt rusmiddel, og dette er hvorfor de motsetter seg forfølgelse—og hvorfor stadig flere grunnlovsdomstoler tar deres klage til følge.

Bruk og salg

Det er ut ifra dette bakgrunnsbildet vi må vurdere om «stoffavhengige skal stå ansvarlige for sine handlinger hvis de selger narkotika til andre». Om menneskerettsanalyser konkluderer med at narkotikabruk tilhører de valg den enkelte med rimelighet kan ta i et moderne samfunn, så er det nemlig legitime autonomi interesser involvert—og erkjenner vi dette, gir det heller ikke noen mening å straffeforfølge salg eller produksjon.

Det gir ingen mening fordi sistnevnte bare er medvirkende til bruk, og fordi om ikke hovedpersonen i en forbrytelse er straffskyldig så kan heller ikke den som hjelper til være det. 

Dette er høyst forvirrende for forbudstilhengere fordi de så lenge har sett bruk som et sykelig og uverdig uttrykk, ett som under ingen omstendigheter er forenlig med ideen om det gode liv. De har derfor forvridd tilbuds- og etterspørselsproblematikken til en offer- og overgriper kontekst og på dette grunnlaget løftet frem myten om den onde «pusheren». Allikevel, om vi forlater ideen om brukerne som en gjeng veikinger som må beskyttes fra seg selv, finnes det ikke lenger noen juridisk og moralsk basis for å demonisere produsenter og selgere. Rent faktisk, ut fra menneskerettighetenes perspektiv, blir disse agenter for autonomi mens forbudstilhengerne blir agenter for tyranni, og dette blir nok en anledning for forbudstilhengerne til å gå i seg selv.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv må vi nemlig spørre hva disse produsentene/transportørene/selgerne har gjort av forbrytelser mot samfunnsstoffet som er verre enn det en gjennomsnittlig produsent/transportør/selger av alkohol eller tobakk har gjort. Om ikke det er mulig å si noe fornuftig om dette faller også resten av forbudsmoralen på sitt hykleri, og det blir opplagt at syndebukk mekanismen står igjen som forklaringsmodell for forbudets popularitet.

Sammenligningen med promillekjøring faller således utenfor fordi vi har gode grunner for å nekte folk å kjøre fulle. Et samfunn, som Reinås sier, «har rett til å beskytte seg selv og sine innbyggere mot farer som truer», men om narkotikaforbudet gjenspeiler «fornuftig grensesetting», gjenstår å se.

I ti år har norske brukere prøvd å få avklart dette, men like lenge har den norske stat nektet å forholde seg til denne biten. Det er allikevel høyst usannsynlig at staten kan forvare forbudslinjen mot den kritikk som reises, og så lenge menneskerettsspørsmålet forblir uavklart er det forbudstilhengerne som begår «dehumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige» når de nekter å se på premissene de bygger politikken sin på.

Dette er også «en etisk dimensjon som forblir oversett i den aktuelle narkotikadebatten». Den er i dag mer grunnleggende enn noen annen—og heller enn å undre seg om narkotikaavhengige er «hevet over samfunnets lover bare fordi de er stoffavhengige», bør Reinås og andre spørre seg om staten kan fortsette å nekte en avklaring, bare fordi den frykter de erkjennelser som en menneskerettsanalyse vil nødvendiggjøre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere