Roar Mikalsen

Alder: 44
  RSS

Om Roar

Forfatter, leder av Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk (AROD)

Følgere

Stiftelsen KRAFT og det rusfrie idealet

Publisert 20 dager siden

Stiftelsen KRAFT, en bruker- og pårørendeorganisasjon på rusfeltet, har markert seg som motstandere av reform og tilhengere av straff. Det er mye galt med reformen, men forslaget om å fjerne straff er ikke ett av dem, og Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) viser til menneskerettsforpliktelser som løsning på forvillede ruspolitiske perspektiv.

Det er ingen tvil om at KRAFT har gjort mye godt for mange. Stiftelsen er kjent med de psykologiske faktorene som ofte får folk inn i misbruk, og på grunnlag av sunne mellommenneskelige verdier ønsker de å hjelpe misbrukere ut av en destruktiv syklus. Det er en prisverdig innsats. Dog, balansen mellom å hjelpe og å vanskeligstille rusbrukere er hårfin, og KRAFT kan med fordel sette seg inn i rusreform-rapportens kapittel om menneskerettigheter.

Dette, sammen med de prinsipielle motforestillingene til straff, viser at forbudet vanskelig kan sies å være godt for noe, men at det isteden følger en hel del uheldige konsekvenser av kriminalisering.

Den motstand KRAFT legger for dagen på dette området er derfor ikke rasjonell. Den er en videreføring av den moralske panikk som utvalget beskriver som formgivende for ruspolitikken, og AROD oppfordrer stiftelsen til å se nærmere på menneskerettighetene.

Det er nemlig en sammenheng mellom moralsk panikk og menneskerettighetsbrudd. Fellesnevneren er syndebukk-mekanismen, vår tilbøyelighet til å gi andre skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse, og det er denne som ligger bak historiens største overgrep.

Det er også denne som ligger bak det meste av kirkens feilskritt de siste 2000 år. Det er denne som har underminert den sunne moral som kristenfolket egentlig ønsker å representere, og om KRAFT vil ha sitt på det tørre må stiftelsen se nærmere på i hvilken grad de er med på å videreføre et unødig problembilde.

Leder Marte Yri Evensen viser et godt kjennskap til Maslows behovspyramide. Hun forstår derfor at all god rusbehandling må bygge på omsorg og empati, men hvordan straff er forenelig med dette gjør hun lite for å påvise.

Det er imidlertid dette som er forbudstilhengernes utfordring: Det vil alltid være en tidligere bruker eller ti som takker for straff og sånn sett gir støtte til hypotesen om at forbudet er et nødvendig onde. Allikevel, vi må ta med i regnestykket at slike vitnemål er resultat av et rusfelt som (1) har umyndiggjort rusbrukere i over 50 år; (2) at behandlingsfolk som KRAFT aldri tar forholdet mellom ruspolitikken og menneskerettsprinsippene med i regnestykket og reflekterer over dette i dialogen med brukere; og (3) at det derfor er tilrettelagt for den samme syndtillatelse-mekanisme som kirken så alt for ofte har basert seg på—den som har fått folk til å takke for alt fra nåtidens fengsler og overformynderi til inkvisisjonens skremsler.

Om ikke KRAFT vil være en del av den samme uheldige tradisjon som så lenge har plaget religiøse samfunn, så må stiftelsen derfor se på menneskerettighetenes innflytelse på ruspolitikken og spørre seg i hvilken grad forbudet er forenelig med prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon.

Det er disse som legger lista for hvor høyt forbudstilhengerne må hoppe for at de skal kunne bygge politikken på trygg grunn. Det er disse som ikke bare legger lista for folkerettslige forpliktelser, men også sunn kristen moral—og det narkotikafrie samfunnsidealet har gått ut på dato av gode grunner.

Det blir i vår tid forbigått fordi det baserer seg på overdimensjonerte fiendebilder. Det er derfor menneskerettighetskonvensjonene får mer og mer og si på ruspolitikkens område, og fordi ingenting forringer menneskeverd som kunstig oppjusterte problembilder og dobbeltmoral er det viktig at behandlingsapparatet ser større på ting enn rusfrihet som absolutt målestokk.

Så lenge det er det, fornekter man i samme rekke en hel del gode nok grunner til at folk velger seg enkelte rusopplevelser, og man stiller seg raskt på side med historiens mørke krefter.

Gå til innlegget

Usammenhengende fra politiet

Publisert 26 dager siden

Hver gang politiet advarer mot rusreform skyter de seg selv i foten. Etatens tjenestemenn avslører påfallende manglende evne til å se løsningen på problemene de beskriver, og Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) sier noe om den kognitive dissonans som driver forbudstilhengernes prosjekt.

Politiet advarer igjen mot rusreform. Denne gangen er det statsadvokat Erik Førde som frykter at avkriminalisering vil være en gavepakke til organisert kriminalitet—og han har rett. Avkriminalisering vil redusere stigmaet rundt bruk, hvilket innebærer en normalisering, og alt tilsier at dette vil være god butikk for kriminelle. 

Det er imidlertid også forbudslinjen. Hvert år putter den hundrevis av milliarder i lommene på aktører som bruker pengene på å bestikke tjenestemenn og posisjonere seg. Trusler og vold følger med, og det er rart hvordan politiet egentlig argumenterer for regulering av de illegale stoffene uten å skjønne det selv.

For alle argumenter politiet bruker mot rusreform faller inn under kategorien. Når Førde for eksempel påpeker at «det er det stor forskjell på å handle øl på Rema og hasj på Grønland», at «erfaring viser at kjøpere fort kan komme i et avhengighetsforhold til sin leverandør», og at «det er nok av eksempler på rusavhengige som selger narkotika for å dekke gjeld eller finansiere eget bruk», beskriver han ikke bare et problem som er oppstått av forbudslinjen, men som videreføres av dens mekanismer og bare kan utbedres gjennom et regulert marked.

Det er derfor noe påfallende ved politiets motstand mot legalisering. Argumentet som trekkes frem er at det mest sannsynlig vil øke bruk, men man trenger ikke lese mye før man skjønner at brukerprosenten uansett ikke vil øke stort og at gevinsten av forbudet er tvilsom. Det er også åpenbart at de destruktive ringvirkningene er formidable: Politiet vet godt hvordan det narkotikafrie idealet får oss til å angi, umyndiggjøre, og tyrannisere de som ikke adlyder, og i den grad vi kan nøye oss med mindre inngripende løsninger må dette være en fordel.

Rusreformutvalget leverer et meget solid arbeid på dette området. Rapportens prinsipielle betraktninger rundt straff og menneskerettigheter langt på vei ugyldiggjør kriminalisering, og motstanden mot reform er ikke rasjonell. Tvert imot, det er en videreføring av den panikk utvalget beskriver som utgangspunkt for ruspolitikken, og hadde politiet vært objektive aktører i debatten ville de tatt til ordet for en kommisjon som så nærmere på rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene.

Det er dette våre tjenestemenn er forpliktet til. Som utvalget påpeker, ligger bevisbyrden hos de som vil nekte selvbestemmelse, men fordi politiet absolutt ikke er objektive aktører forblir rettighetstenkning ikke-tema.

Etter et halvt århundre har isteden en kultur fått utvikle seg som ser narkotikaproblemet som sin eiendom. Politiet kan takke dette problemet for budsjettene og maktmidlene som følger, og skulle dette trusselbildet nedjusteres ville etaten ikke bare miste midler, men også den moralske plattformen som legitimerer befolkningsforfølgelsen.

Dette er utenkelig for soldater i krigen mot narkotika—og det er derfor politiet fortsetter å argumentere for straff, selv om det skjer på autopilot og for å slippe mer grunnleggende etisk refleksjon.

Gå til innlegget

Rusreformen fortjener et bedre rusfelt

Publisert 2 måneder siden

Actis Pernille Huseby og FHNs Arild Knutsen går ut i Klassekampen og etterlyser en mer samlende ruspolitisk debatt. De viser til den økende polariseringen og frykter at «negative reaksjoner på konstruktive innspill, kan føre til at ressurser i samfunnsdebatten kvier seg for å uttrykke meningen sin eller komme med sine analyser». AROD deler ønsket om mer etterrettelighet, men ser ikke en mer nøytral tilnærmelse som løsningen

Bakgrunnen for dette er at rusdebatten, historisk sett, har tatt skade fordi det har vært for kontroversielt å komme med motforestillinger. I et halvt århundre har ingen kunnet utfordre forbudslinjens premisser uten at tilhengerne har reist tvil om deres moralske konstitusjon, og det er interessant at Actis etterlyser mer aksept først nå når forbudstilhengerne ikke lenger har det moralske overtaket.

Frem til i dag har jo Norsk narkotikapolitiforening (NNPF), Forbundet mot Rusgift (FMR), og andre medlemmer av Actis operert med en slik arroganse at bare de færreste har tort å gjøre opprør mot det narkotikafrie samfunnsidealet og dets forvaltere. At de fleste medlemmene av LEAP (NNPF sin motpart i politiet) velger å være anonyme sier noe om de konstellasjoner som rår, og mange husker ennå forbudstilhengernes utblåsninger i 2008, da Sosiologiprofessor Willy Pedersen forlot deres rekker. De var ikke sene om å rakke ned på professoren for dette følte sviket, og det er i det store og hele sånn forbudstilhengerne har overlevd: Ved å fremstille motstandere som moralsk tvilsomme individer som ikke bryr seg om fellesskapets beste.

Dette har vært deres sterkeste kort i kampen mot opposisjon. Og det er et sikkert tegn i tiden på at de politiske vindene har snudd når forbudstilhengerne nå etterlyser mer toleranse.

Nye vinder

Som rusreformutvalgets rapport viser, er det en grunn til at tolkningen av de ruspolitiske konvensjonene går fra å prioritere idealet om et narkotikafritt samfunn, og forbudslinjen som et egnet verktøy, til å  vektlegge realiteter og intensjonen om å sikre helse og velferd.

Grunnen til det er at forbudet har virket mot sin hensikt. Ikke bare har det vært uegnet til å skape et narkotikafritt samfunn; det har gjort vondt verre på mange områder, og stadig flere gjennomskuer ruspolitikken som et resultat av syndebukk mekanismen, samfunnets tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse. 

Det er dette psykologiske fenomenet som ligger bak vår sivilisasjons største utfordringer. Det forklarer ikke bare samtlige masseforfølgelser, men ruspolitikkens tabubelagte natur, og det er også derfor moralsk panikk i så stor grad har definert politikken.

Denne panikken er godt dokumentert av utvalget selv. Ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer ruspolitikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle», og dette må vi ha i minnet når Actis etterlyser mer fintfølelse.

Organisasjonen har jo vært en solid pådriver for den moralske panikk vi har sett utfolde seg. Uten det momentet som dyrkningen av overdrevne fiendebilder medfører, ville en ny kurs vært staket ut for lengst, og det er historiens dom forbudstilhengerne nå ønsker å unngå.

Moralske absolutter

Det finnes nemlig moralske absolutter. De følger av menneskerettighetene, og etter utvalgets rapport er det ikke mulig å argumentere for straff uten at man pådrar seg et forklaringsproblem på dette området. Forbudstilhengerne forstår derfor enten intellektuelt eller intuitivt at deres dager er talte. Med menneskerettsprinsippene kommer en kalibrering av moral perspektiver, en som gjør helt det som var stykkevis og delt, og for de som lenge har bygd sin ideologi på fordommer er dette smertefullt.

Forbudstilhengerne gjør derfor hva de kan for å utsette denne prosessen. De vil ikke tenke på hva prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon sier om forbudet, men det blir allikevel opplagt for stadig flere at det ikke er mulig å få i pose og sekk. Etter utvalgets innstilling må folk enten stå opp for menneskerettighetene eller stille seg bak tilhengerne av tidligere tiders vilkårlige straffeforfølgelser, og det er nok derfor Actis nå ønsker seg et mer verdirelativt univers.

For forbudstilhengerne er det viktig å holde debatten i et moralsk vakuum og sørge for et debattklima hvor vi glemmer hva vi har med å gjøre. I følge dem er det bare godvilje hele veien og ingen skal holdes til ansvar for å ha valgt en politikk bygd på emosjoner heller enn fornuft. Allikevel, som landets jussprofessorer begynner å forstå, har vi med en skandale å gjøre mye større enn NAV skandalen. I denne debatten er man enten forsvarer av autonomi eller tyranni, og det som avgjør er menneskerettsanalyser.

Behovet for menneskerettsanalyser

I et samfunn med respekt for seg selv er det her politikere og rusreformister ville lagt lista. Vi ville tatt konsekvensene av menneskerettighetene og latt en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon avgjøre rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene. Dette, derimot, har Actis flere ganger tatt avstand fra.

Istedet gjør de, sammen med politikerne, hva de kan for å snikvidereføre forbudslinjen, og det er lett å forstå hvorfor de ønsker en mer forsonlig debatt rundt «et paradigmeskifte» alle er med på. Dette «paradigmeskiftet» viderefører jo den moralske panikken som Actis livnærer seg av, og bare det faktum at organisasjonen er med på notene sier sitt om hvor lite givende rusreformen egentlig er. Alt tatt i betraktning, er den intet mer enn å putte litt sminke på et lik, og det norske folk fortjener bedre.

Det gjør også de forfulgte grupperingene. Som rusreformutvalgets rapport bekrefter er det et rettighetsbilde involvert og det påhviler staten å dokumentere at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn.

Det er derfor noe mer oppsiktsvekkende at Actis har fått med seg FHN på at alle skal være gode venner. At «rusreformen kommer til å bli vedtatt, med bred tilslutning på rusfeltet», er  ingen trøst for de tusener som vil få livene sine revet opp som en følge av videreføringen av forbudslinjen, ei heller de som setter standarden ved folkerettslige forpliktelser. De forfulgte grupperingene forblir istedet uten et effektivt rettsmiddel—og om ikke engang brukernes representanter står opp og sier stopp, hva er da rusfeltet verdt?

Gå til innlegget

Folkehelseinstituttets Jørgen Bramness og Anne Line Bretteville-Jensen berømmer rusreformutvalgets rapport i Aftenposten, men problematiserer dens konklusjoner. Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) tilbyr menneskerettighetsperspektivet som samlende løsning.

Som Bramness og Bretteville-Jensen oppsummerer har rusreformutvalget levert en «modig innstilling». Ved å «ta bort straffen kan skammen reduseres, og folk som sliter kan lettere komme til behandling». Dette var rusreformens intensjon—å redusere stigma—men artikkelforfatterne advarer mot økende bruk. De antar at forbudslinjen har hatt en viss preventiv virkning og at i den grad vi går vekk fra denne vil et nytt, større problembilde åpenbare seg.

Det er dette problembildet, går jeg ut ifra, de vil bruke tre kronikker på å utforske. Likevel, forskning foregår ikke i et vakuum, men må sees i den kontekst data blir samlet og forstått, og i flere tiår har Folkehelseinstituttet produsert forskning trygt etablert innen forbudsparadigmet.

Politisert forskning

Fortsatt er det sånn. Vi har for eksempel langt igjen til forskerne begynner å se på positive sider ved de illegale stoffene, eller fokuserer på de mange negative sider som forbudet har for folkehelsen. I stedet er poenget å utforske et problembilde ved de illegale stoffene spesielt, advare mot dette, og sånn sett bidra til konsensus om at forbudslinjen er en anstandig sak, helt nødvendig for et moderne samfunn.

Vi ser lojaliteten til forbudslinjen gjenspeile seg i hvordan instituttet har produsert lite kunnskap som kan understøtte alternativer til dagens reguleringsmåter. Ei har forskerne heller underveis gjort mye for å påpeke det irrasjonelle skillet mellom lovlige og ulovlige stoffer, og det er ikke uten grunn Svanaug Fjær, i sitt forskningsprosjekt på politikkutforming og kunnskapsgrunnlag i norsk narkotikapolitikk fra 1960 til i dag, problematiserte forskernes rolle som håndlanger til politikere.

Ikke bare nevnte hun Sirus (som er underlagt Folkehelseinstituttet) spesielt, men Fjær poengterte hvordan narkotikapolitikken som folkehelsepolitikk er spesiell på grunn av koblingen mot strafferetten og advarte mot totalitære tendenser.

Politikkens totalitære basis

Det er på høy tid at Folkehelseinstituttet tar konsekvensene av denne kritikken. Rusreformutvalgets rapport har et helt kapittel om hvordan menneskerettsforpliktelser tilsier at vi må vekk fra straff, og rollen som håndlanger for en politikk etablert innen forbudsparadigmet blir da etisk problematisk. I følge menneskerettskonvensjonene, har vi jo alle et ansvar for å løfte frem rettighetsbilder, og heller enn å bruke de neste kronikkene på å utbrodere et imaginært problembilde rundt avkriminalisering, bør Bramness og Bretteville-Jensen tenke over alternativet.

Som jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen påpeker er det «langt større grunn til å bekymre seg for hvilke grove overgrep våre ungdommer er blitt utsatt for, og fortsatt risikerer å bli utsatt for, frem til en avkriminalisering er på plass», enn å bekymre seg for konsekvensene av en slik avkriminalisering.

Det er dette som er rapportens viktigste budskap fra et menneskerettslig perspektiv. Jussprofessoren hevder at vi har å gjøre med en «rettsstatsskandale helt på høyde med Nav-skandalen», og det blir da viktig at instituttet selv ser mer kritisk på forbudslinjen. 

Viktig, fordi rapporten viser at ruspolitikken har utviklet seg uavhengig av sunn fornuft; at vi har med moralsk panikk å gjøre; at denne manifesterer seg i en befolkningsforfølgelse som har store omkostninger målt i menneskelig lidelse (og sånn sett folkehelse); og at bevisbyrden påhviler staten å dokumentere at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn. 

Det er her menneskerettighetene legger lista. Prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon kommer til anvendelse, og sett fra et medisinsk- og konstitusjons-etisk perspektiv er det problematisk å fremstå som portvoktere når premissene forbudslinjen bygger på er så nøye imøtegått.

Det indikerer ikke bare at forskerrollen er og blir som håndlanger til politikerne. Det indikerer også en ubevisst drift mot totalitær tenkning på et område hvor forskningen tilsier (1) at jo mer vi normaliserer relasjonen mellom rusbrukere og samfunnet, desto mer forsvinner problemene forbundet med rusmisbruk, og (2) at jo mer vi forfølger brukere og andre involverte i narkotikamarkedet, desto verre er skadevirkningene for individ og samfunn.

Etter hundre år med forbudsideologien, kjenner vi dynamikken godt nok. Hva vi ser er at jo mer vi frykter «narkotika», jo mer inhuman og skadelig vil også politikken være—og at det motsatte også er sant. Med andre ord: vi har nok erfaring til å forstå at problemet ikke er narkotika i seg selv, men fiendebildet forbundet med det.

Det er viktig at vi skiller mellom de to, for når det kommer til rus og ruspolitikk har vi å gjøre med forskjellige verdener. Enhver god vitenskapsmann vet for eksempel at direkte erfaring teller mer enn alt annet; det er uendelig verdifullt for innsikt, men det er nok få av Folkehelseinstituttets forskere som selv har prøvd stoffene de problematiserer. Dette er betegnende som helhet for de som styrer på narkotikapolitikkens område, for de har i alle år fornektet de kvalitetsmessigheter som endrede bevissthetstilstander tilbyr, og som gjør at ellers oppegående folk kan velge seg disse opplevelsene.

Likefullt, det er ikke sikkert at problembildet samlet sett vil bli stort verre ved avkriminalisering. Ikke engang ved en legalisering, selv om man da gir rom for en større økning i brukerprosenten. Om vi tar med i regnestykket det skadebildet som manglende kvalitetssikring fører med seg (økt sykdom, uforutsigbarhet, dødelighet), samt det som ellers følger av kriminalisering (stigmatisering, fremmedgjøring, umyndiggjøring, unødig frykt, frihetsberøvelse, korrupsjon, korrumpering av samfunnstoffet, og tap av respekt for autoriteter) er det på ingen måte gitt at det samlede problembildet vil stige.

Rent faktisk, i den grad forbudet fører med seg skade, kan man forvente at en regulering av markedet vil gi langt større helsemessig effekt enn det avkriminalisering kan gjøre. I stedet—i den grad vi går vekk fra kriminalisering—vil et større skadebilde helt sikkert forsvinne, mens den tilgjengelige forskningen tyder på at brukerprosenten ikke vil øke mye.

Godt mulig planlegger forfatterne å si mer om dette i sin neste kronikk. Isolert sett fremstår verken Bramness eller Bretteville-Jensen som særlig trofaste mot forbudslinjen, men institusjonen har alt for lenge logret for totalitære tendenser. Folkehelseinstituttet kan derfor lære mye av regjeringen i Brasil som faktisk satte seg inn i hva religiøs bruk av psykoaktive stoffer som Ayahuasca betydde for brukergrupperingene. Regjeringens egne representanter var med og prøvde dette stoffet før de gjorde seg opp en mening om hva problembildet faktisk var; dette var en faktor som bidro til at bruken ikke ble videre kriminalisert eller problematisert, og Bramness og Bretteville-Jensen har sånn sett en spennende reise foran seg.

Menneskerettighetsbestemmelser

Alternativt kan de fortsette å teorisere om hypotetiske problemstillinger. Hva vi vet etter rusreformutvalgets rapport, er i allefall at forskning styrker ideen om at det samlede problembildet blir mindre ved avkriminalisering—og i allefall regulering. Hvis vi vil fjerne stigma og organisert kriminalitet, er gevinsten vi får ved avkriminalisering beskjeden sammenlignet med en fullstendig regulering, og Folkehelseinstituttet kan med fordel fokusere mer på dette.

Uansett hvor mye man problematiserer, må jo forskningen sees i en videre kontekst. Og nettopp fordi forbudsinjen gjør vondt verre, har det vært en dreining fra å tolke de ruspolitiske konvensjonene i lys av et narkotikafritt samfunnsideal, hvor forbudslinjen ble sett som et egnet verktøy, til å vektlegge realiteter og intensjonen om å fremme helse og velferd. Det kommer som sådan stadig klarere pålegg fra internasjonalt hold om å kvalitetssikre lovgivningen på menneskerettighetenes premisser, slik at kontrollregimet ikke bidrar til et unødig skadebilde.

Om Bramness og Bretteville-Jensen vil styrke områder som «forebygging og skadereduksjon», bør de derfor se nærmere på de menneskerettslige implikasjonene. Moralsk panikk er som sagt allerede påvist, og heller enn å ta del i denne ved å fokusere på underordnede problemstillinger, har Folkehelseinstituttet muligheten til å hjelpe forskningen og menneskeheten et viktig skritt fremover.

 

Gå til innlegget

Fordummende fordømmelse av narkosalg

Publisert 4 måneder siden

«Trenden med å rekruttere ungdommer til kriminelle gjenger må ta slutt. Å utnytte ungdommer og gjøre dem om til løpegutter må bli til en skam».

Slik ønsker skuespiller Houssam Zamour å fremstå som et forbilde for sin samtid. Det er verdifulle erfaringer han sitter på i lys av sin oppvekst i et belastet miljø og han nevner viktige problematiske tendenser i sitt oppvekstmiljø. Allikevel, det er det enkleste i verden å beskylde «bakmannen» for den lidelse som narkotikaforbudet skaper. Hele vår kultur legger opp til dette, og Houssam ville gjort samfunnet en langt større tjeneste om han fordømte narkotikaforbudet heller enn narkotikaselgerne.

Akkurat som Al Capone ikke var et resultat av alkoholen, men forbudet, er jo også narkotikaselgerne et produkt av vår samtid. De mekanismene som fremmer kynisme, dødsfall og menneskeforakt er intet annet enn et resultat av forbudet og om Houssam vil «ta opp en viktig kamp med dem som rekrutterer våre barn, vår ungdom og Norges fremtid», bør han heller rette sitt skyts mot politikerne. De er nemlig «de som direkte er med på å eskalere vold og rivalisering. De som får dine barn til å ende opp i nyhetene eller bak murene».

Dette fordi politikerne i over 50 år har nektet å se på hvordan grunnlovsmessige prinsipper som likhet, selvbestemmelse, forholdsmessighet, og frihetspresumpsjon overføres på ruspolitikken. Om de gjorde det ville de oppdaget at skillet mellom legale og illegale stoffer dypest sett er meningsløst og at de, ved å opprettholde kriminaliseringen av en vare det alltid vil være etterspørsel etter, ikke bare bidrar til produksjonen av kriminalitet, men også til en menneskeforfølgelse uten sidestykke i moderne tid.

Rent faktisk, ifølge forskning gjort av fagfolk, ville kriminalitetsbildet uten forbudet vært mye det samme som på 1950-tallet. Fremveksten av organisert kriminalitet ville ikke funnet sted uten umyndiggjøringen av rusbrukere, og var det ikke for denne umyndiggjøringen ville heller ikke myten om «bakmannen» hatt mye troverdighet.

Denne myten oppstår jo ved at vi vrir tilbuds- og etterspørselsproblematikken over til en offer- og overgriperkontekst. Uten denne forvrengingen ville vi alle forstått at den gjennomsnittlige narkotikaselger var verken bedre eller verre enn den gjennomsnittlige produsent/selger av alkohol, og videreføringen av denne perverse ligningen sørger for at samfunnet ikke evner å se løsninger hvor det burde være enkelt nok.

Det blir nemlig, i det større bildet, meningsløst å snakke om at «trenden med å rekruttere må ta slutt». Dette fordi narkotikaselgere, ut ifra grunnlovens prinsipper, kun er agenter for autonomi, og fordi det ikke først og fremst er «narkotika» som er problemet. Vi vet i stedet at narkotika er et villedende samlebegrep for forbudte stoffer og at de aller fleste er takknemlige for opplevelsen de forskjellige stoffene tilbyr. Det faktum at brukerne heller vil ha med selgere og gjøre enn politiet sier sitt om dette, og Houssam går derfor i den samme fella som så mange andre når han bidrar til å opprettholde demoniseringen av «bakmannen».

Det er selvsagt flott at han tar avstand fra «de som er hjerteløse og lever med en skitten samvittighet». Som en anstendig borger er det naturlig å reagere mot denne grupperingen, men dette er et problem også på andre arenaer i samfunnet, ikke minst blant politikerne selv. Det er jo derfor psykologer har påpekt at moralen til politikerne minner mye om moralen til psykopater, idet de på strak arm lyver og bedrar og nekter å ta inn over seg skadebildet som følger. Enten de går til krig i Afghanistan, Libya, eller på hjemmebane mot sin egen befolkning (slik som i krigen mot narkotika), tar de for gitt at dette er noe de ikke kan lastes for, og heller enn å gå i seg selv fortsetter de sin dyrking av fiendebilder.

Det er meget trist at det ikke finnes noen tradisjon for å stå opp mot slik urett. Det er nemlig denne kulturen med straffefrihet som FN og andre har påpekt som den største utfordringen mot menneskerettsforbrytelser, og at borgerne godtar dette sier mye om det lave bevissthetsnivået samfunnet opererer på.

Av den grunn snakker vi ikke om hvilken skade de 600 bombene Norge slapp i Libya rent faktisk gjorde, akkurat som gjerningsmennene fortsatt går fri. Av denne grunn overser vi også rettighetsbildet til landets største forfulgte gruppering når politikerne nå går fra å kriminalisere til å sykeliggjøre narkotikabruk, uten først å undersøke hva menneskerettsanalyser sier om retten til selvbestemmelse.

Til tross for det, som Houssam selv påpeker: det finnes ulike nivåer av kriminalitet, og øverst på lista finner vi forbrytelser mot grunnloven. Det er dette politikerne i slike tilfeller gjør seg skyldige i—og så lenge befolkningen og politikerne står samlet i fornektelse er grunnen beredt for de samme destruktive mekanismene som har plaget fortidens totalitære stater. 

Vi vil da fortsette vår uheldige tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse. Det er denne tendensen, som kalles syndebukk mekanismen, som har holdt oss tilbake fra å forme et samfunn mer i tråd med sunne verdier, og så lenge dette problemet består vil vi være fanget i «en ond sirkel som aldri tar slutt». Derfor, om det er denne sirkelen Houssam vil gjøre noe med, bør han heller belyse det større problembildet enn å bygge sine analyser på denne mekanismen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1220 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1142 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 853 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 607 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 574 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere