Roar Mikalsen

Alder: 43
  RSS

Om Roar

Forfatter, leder av Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk (AROD)

Følgere

Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift (FMR) og en ivrig forbudstilhenger i 40 år, imøtegår ideen om menneskerettighetsprinsipper som basis for ruspolitikken. Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) svarer.

Takk til Knut Reinås for at FMR tar debatten om ruspolitikk og menneskerettigheter. Det er et godt tegn i tiden at nestoren for norsk ruspolitikk kommer på banen, men vi er ikke overrasket over hans umiddelbare motstand mot menneskerettighetstenkningen.

Tross alt, for Reinås er det viktig å opprettholde «en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen». Dette er målestokken som narkotikapolitikken skal vurderes i forhold til, og brukerne skal umyndiggjøres og institusjonaliseres. Han legger skylden på narkotika for brukernes problemer og tenker at de som ønsker å si nei «trenger en straffetrussel å støtte seg på». Med utgangspunkt i dette har han vært en solid støtte for forbudslinjen i flere tiår. FMR har til og med sammenlignet bruk av narkotika med pedofili, og det kan da være opprivende å se nærmere på menneskerettighetsbildet.

Det er sikkert derfor Reinås så glatt avfeier ARODs påstand om menneskerettighetsbrudd. For Reinås er det ikke engang snakk om befolkningsforfølgelse, idet vi har en lov (som han ser som legitim), og han antyder i stedet at undertegnede har liten kjennskap til menneskerettighetskonvensjonene. Som han sier: Mikalsen «vet kanskje ikke at det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i FNs barnekonvensjon artikkel 33, og der står det at barn skal beskyttes mot ulovlig bruk, salg og produksjon av narkotika. Det henvises i Barnekonvensjonen også til FNs narkotikakonvensjoner som slår fast at bruk og innehav av narkotika til eget bruk skal klassifiseres som en kriminell handling.»

Prinsipiell forankring

La meg si til mitt og flere hundre tusen nordmenns forsvar:

Så lenge staten velger å kriminalisere en befolkning og med trussel om vold nekter selvbestemmelse er det snakk om befolkningsforfølgelse. Vi har med politi, fengsler, og påtvungne behandlingsinstitusjoner å gjøre, så kall en spade en spade.  Videre, forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde som staten har plikt til å avklare. Dette er uomtvistet og AROD har allerede vist til flere menneskerettighetsanalyser fra andre land som bekrefter hypotesen om rettighetsbrudd.

Det er således Reinås sin forståelse av menneskerettstolkning som er ute å kjøre, da det er irrelevant om narkotika står nevnt eller ikke i konvensjonene. I stedet må alle analyser bygge på prinsipiell tenkning målt opp mot likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon, og Europarådet utarbeider nå en baseline rapport på området som hele Europa venter på. Den er ferdig om et års tid; AROD har vært med på å forme prosessen, men i mellomtiden har vi altså analyser fra andre land hvor grunnlovsdomstoler har sett på saken.

Overført til norske forhold er det ingen grunn til å tro at funnene ville blitt annerledes. Også her ser vi at narkotikaforbudet har feilet i å redusere tilbudet og etterspørselen og at det narkotikafrie samfunnsidealet i stedet har hatt en dehumaniserende virkning. Vi ser at de forfulgte grupperingene bare klarer seg dårligere, at forbudet har videre ringvirkninger som skader oss alle, og at vi kan redusere det skadebildet som følger av bruk med mindre inngripende metoder. Dette er viktig. Vi er som samfunn forpliktet til å veie individets rett til selvbestemmelse opp mot samfunnets behov for beskyttelse, og fordi stadig flere fagfolk og rapporter konkluderer med at (1) skillet mellom legale og illegale stoffer i utgangspunktet er meningsløst og (2) at forbudet har hatt verre konsekvenser enn narkotikabruken, kommer menneskerettighetsprinsippene sakte men sikkert til sin rett.

Det er som sagt disse som ligger bak ordlyden i menneskerettighetskonvensjonene. De er ånden som tilfører instruksene vekt, og Canada og andre aktører tolker derfor Barnekonvensjonen og artikkel 33 i retning av en nødvendighet av å legalisere. Dette nettopp på grunn av forholdsmessighets analyser og prinsipielle hensyn.

Konvensjonsmessig hierarki

Det er nemlig et konvensjonsmessig hierarki her i verden hvor forpliktelser til menneskerettighetene står over de forbudstilhengerne mener å spore til ruspolitiske konvensjoner. Likevel, også ruskonvensjonene gjør klart at intensjonen er å beskytte folkehelsen og at forpliktelser til forbudslinjen er underordnet grunnlovsmessige hensyn. Det var for eksempel derfor Spania opprinnelig ikke kriminaliserte bruk under disse konvensjonene, og hvor langt videre det er rimelig å tolke menneskerettighetene oppdager altså stadig flere grunnlovsdomstoler.

AROD vil derfor oppfordre Reinås til å se nærmere på modellen som disse domstolene bygger analysene på. Han vil da oppdage at den er god og enkel nok å forstå—og at motstriden til forbudslinjen også er klar nok.

Derfra er det bare å gå i seg selv og spørre seg om forbudslinjen virkelig er verdt å forsvare. Andre fagfolk har vist at syndebukk mekanismen (vår tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse) ligger til grunn for dens popularitet. Vi anbefaler således Reinås og FMR til videre å vurdere denne tilbøyelighet i seg selv, og det vil bli enklere å finne fred med menneskerettighetenes implikasjoner.

Gå til innlegget

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) imøtegår KrF sin påstand om at dagens ruspolitikk er solidaritet i praksis. Vi viser til menneskerettsprinsippene i opplysningstjenestens ånd.

KrFU’s nestleder Hadle Rasmus Bjuland gikk nylig ut mot MDG’s Christine Evjen. Evjen på sin side gikk ut mot KrFU’s leder Martine Tønnessen som kritiserte brukerorganisasjonen Normal for å være nytelsessyke hedonister som verken respekterte eller representerte fellesskapets beste. Oppsummeringen av debatten så langt er at KrFU ser forbudslinjen som solidaritet i praksis, mens Normal og MDG fokuserer på skadebildet som følger av forbudslinjen og argumenterer for at hasj bør selges i butikk.

Kontroversielt nok, men hvorfor? Hvorfor velger vi som samfunn å straffe rusbruk heller enn å la det være et spørsmål opp til den enkelte selv? Hvorfor fortsetter vi å kriminalisere en større del av befolkningen når vi vet at alkoholforbudet var lite egnet og at vi mer hensiktsmessig kan samtlige stoffer med mindre inngripende metoder enn frihetsberøvelse eller sykehus? Hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg det smertebildet vi påfører de forfulgte grupperingene og familiene deres?

Sett fra grunnlovens og menneskerettighetenes perspektiv ligger det jo en frihetspresumpsjon til grunn. Denne tilsier at man skal ha meget gode grunner for å nekte folk selvbestemmelse, og når forbudslinjen i over 50 år har feilet i å redusere tilbuds- og etterspørselsproblematikken for de illegale stoffene, skulle man tro at vi var villige til å revurdere strategien.

Rent faktisk, det er enormt viktig at vi gjør det. Om vi ikke bygger politikken på liberale premisser, vil den nemlig bygges på totalitære, og dette er vi som samfunn ikke tjent med. Vi har tidligere sett hvor ille det kan gå når massebevegelser styres av ledere som ikke vil revurdere premissene for sine korstog, og når også stadig flere grunnlovsdomstoler begynner å ta tak i problematikken er det på tide at også norske politikere—KrF inkludert—ser nærmere på spørsmål av grunnlovs vekt.

Det betyr at vi må se nærmere på hvordan prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon overføres på ruspolitiske forhold. Befolkningsforfølgelse må alltid være siste utvei. Når staten allikevel velger dette maktmiddelet har de forfulgte grupperinger krav på et visst rettsvern. Og det faktum at de grunnlovsdomstoler som tar tak i saken konkluderer med at rusbrukere har gode nok grunner til å velge selv, gir oss en ide om hva menneskerettsanalyser ville konkludert med overført på norske forhold.

AROD har tidligere sagt noe om dette til Tønnessen, men hun har ikke svart. I stedet registrerer vi at KrF fortsetter sitt forsvar av forbudslinjen, uten at de på noen måte svekker legaliseringstilhengernes sak.

For det første tar Bjuland feil når han påstår at «Hasj blir ikke et mindre helseskadelig stoff så lenge det selges i butikk form og ikke på gata». Vi vet at dødsfall forbundet med manglende kvalitetssikring økte sterkt under alkoholforbudet og det samme er tilfellet med andre stoffer. Bare et lovlig regulert marked kan forhindre den død og ødeleggelse som det sorte markedet bringer med seg og kvalitetssikring er avgjørende. 

Vi ser imidlertid hvor meningsløs debatten blir så lenge forbudstilhengerne gjentar seg selv.  Dette har de gjort i 50 år og hva vi trenger er et perspektiv mer i tråd med menneskerettighetene. For Bjuland tar også feil når han hevder «at det er ikke et selvstendig argument i seg selv at mange bruker hasj. Det er ikke slik at det blir mer riktig å bruke et narkotisk stoff fordi mange bruker det eller i enkelte miljøer florerer stoffet». Han tar feil fordi rusbruk historisk sett alltid har vært en sentral driv, og sett fra menneskerettighetenes perspektiv tyder altså alt på at staten begår et overgrep når den nekter brukergrupperingene selvbestemmelse.

Så langt ser KrF vekk fra dette. Som gode gamle kristenmoralister forveksler de i stedet nestekjærlighet med en ubevisst drift mot totalitære impulser og dette ser vi tydeliggjort i Bjuland’s formaning om at «Vi ønsker heller å bruke vår politiske innflytelse til å styrke helsetilbudene slik at ingen skal måtte bruke narkotiske stoffer».

Det er denne nulltoleranse-visjonen som har rettferdiggjort de største overtramp i krigen mot narkotika. Det er denne ideen om at visse andre—som ikke engang vil ha deres hjelp—skal reddes fra fortapelse som ligger bak det meste av kirkens overgrep igjennom tidene. Og vi oppfordrer igjen KrFU til å se nærmere på det prinsipielle grunnlaget for ruspolitikken, heller enn å videreføre forfedrenes synder.

Gå til innlegget

AROD—Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk—svarer Actis, en organisasjon som ønsker å være premissleverandør for ruspolitikken

Etter at Pernille Huseby, lederen for Actis, nylig berømmet Folkehelseministeren for ikke å ville legalisere cannabis, finner vi det nødvendig å si noe om det prinsipielle grunnlaget.

Det å stille på «på linje med statsminister Erna Solberg og Bent Høie i denne saken» er nemlig ikke uproblematisk om man ønsker å redusere skadebildet som rusbruk påfører samfunnet—ei heller om vi ønsker å stå på linje med menneskerettighetene. Fagfolk har jo lenge påpekt at svært mye av den sykdom og dødelighet vi ser hos de tyngste brukerne er et resultat av forbudslinjen og de livsbetingelser som det innebærer å være en forfulgt gruppering, og om Actis ønsker «å være en premissleverandør for utformingen av politikken for rus- og spillavhengighetsfeltet i Norge», vi vil derfor heller oppfordre til å begynne med menneskerettighetene.

Om vi har noen meningsfylt ambisjon med ruspolitikken må den jo bygge på de prinsipper vi som samfunn har forpliktet oss til å følge. Når vi har med kriminalisering av befolkning å gjøre vet vi fra før at menneskerettighetene oppstiller visse betingelser, og både Huseby, Listhaug, Solberg og Høie vil gjøre klokt i å revurdere argumentasjonen og se nærmere på hva prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon sier om ruspolitikken.

Enhver menneskerettighetsanalyse må bygge på disse prinsippene og overført på ruspolitikken innebærer det en viss nytenkning. Frihetspresumpsjonen, som er en sentral bærebjelke i vår grunnlovsarv, ble nemlig reversert for over femti år siden, da narkotikaloven kom til verden. Man antok på den tiden at de nye stoffene utgjorde en trussel som samfunnet måtte beskyttes fra—og man antok at forbudet var den beste måten å beskytte befolkningen.

Nå er det imidlertid vanskelig å finne støtte i forskning som tyder på at forbudet har vært egnet til å redusere tilbudet og etterspørselen etter de illegale stoffene. I stedet tyder alt på at det har gjort vondt verre, og når vi tar med i regnestykket at det er den samme problematikken på dette området som når det kommer til alkohol og tobakk, er det vanskelig å forstå hvorfor folk fortsetter å insistere på at en rusreform må være forankret i forbudslinjen.

Få er jo tilhengere av å forby alkohol og tobakk. De kunne ikke tenke seg å forfølge forbrukere av disse rusmidlene, ei heller de som produserer dem, så hvorfor insisterer man da på å fortsette en politikk som beviselig påfører samfunnet en hel del død og lidelse når det blir mer og mer åpenbart at det finnes mer hensiktsmessige—og mindre inngripende metoder.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv skal man jo ha meget gode grunner for å sette prinsipper som autonomi og frihetspresumpsjon til side. Vi er som samfunn forpliktet til å søke den mest mulig optimale balanse mellom individets rett til å utfolde seg og samfunnets behov for beskyttelse, og juridisk sett skal det enormt mye til for å opprettholde reverseringen av så sentrale konstitusjonelle begreper.

Rent faktisk, faren må kunne dokumenteres å være overhengende, og de stadig flere landene som velger en mer liberal vei avkrefter samtlige av forbudstilhengernes argumenter. Enten det gjelder cannabis eller hardere stoffer finner vi at funnene er entydige: jo mer frykt som definerer ruspolitikken, desto verre vil konsekvensene være for individer og samfunn, og på den andre siden: jo mer vi aksepterer rusbruk som en normal menneskelig driv, vil også mye av problembildet forsvinne.

Det spiller i denne sammenheng absolutt liten rolle om brukertallene for visse årsgrupper, som Actis påpeker, kan ha gått noe opp, ei heller om den sorte økonomien vedvarer. Det er flott at Huseby problematiserer områder som trenger mer oppmerksomhet. Allikevel, det er ikke mulig å påstå at legaliseringen av cannabis i USA har skapt større problemer, om vi tar med menneskerettighetene i regnestykket er ikke engang en mulig økning i cannabis-relaterte trafikkulykker avgjørende, da det større spørsmålet er hva som er vunnet.

Når det gjelder dette er det mye positivt å sette fingeren på, og forbudstilhengerne kommer kort til når skadebildet som følger av forbudslinjen er oppsummert. Ser man på dette finner vi at en større prosent av befolkningen (rundt 20 prosent) ikke lenger blir forsøkt disiplinert med vold, at de nå kan kjøpe kvalitetssikrede varer, og at de ikke lenger er nødt til å støtte en sort økonomi.  Vi ser at sykdom og dødelighet forbundet med bruk minker, at det samme gjør fangebefolkningen og at dominansapparatet til staten er på retrett. Videre, vi ser at midler kan brukes på mer hensiktsmessige områder, og vi ser på det problembildet som står igjen at mye kan bedres ved å bygge en ruspolitikk som oppfordrer til ansvarlig bruk.

Dette innebærer selvsagt en viss avbyråkratisering, og det er nok derfor mange forbudstilhengere kjemper for ideologien sin. Om vi virkelig ønsker en helhetlig ruspolitikk, en som trygger individ og samfunn, må vi allikevel spørre oss med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse i disse tilfellene. Vi må våge å følge menneskerettighetsanalyser, uansett hvor nådeløs dommen over forbudsideologien vil vise seg å være, og vi må ta inn over oss i hvilken grad ruspolitikken er utformet av syndebukk mekanismen—vår tilbøyelighet til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse.

Om man skal være premissleverandør for ruspolitikken bør man jo først forsikre seg om at man ikke støtter opp om totalitære prinsipper og vi oppfordrer Actis til å se nærmere på dette. Vi ber dere se til resultatet av menneskerettsanalyser i andre land, og som dere kan se av disse finnes det 300 millioner mennesker i verden som har gode nok grunner til å velge sitt rusmiddel selv—det være til medisinsk eller rekreasjonell bruk.

Gå til innlegget

KRF, Ruspolitikk, og Nestekjærlighet

Publisert 30 dager siden

Politikerne ser helst forbudet som solidaritet i praksis. AROD – Alliansen for en Rettighetsorientert Ruspolitikk – tar et oppgjør med denne ideen og sier noe om hva det innebærer å sette menneskerettighetene først.

I forbindelse med rusreformen gikk KrFU’s Martine Tønnessen nylig ut og forsvarte forbudslinjen. Hun tok avstand fra brukerorganisasjonen Normal sin påstand om at forbudslinjen gjør vondt verre for brukerne og fremstilte heller ruspolitikken som solidaritet i praksis. Som hun sa:

«Ved å hevde at cannabis- og narkotikabruk ikke egentlig er skadelig, håner legaliseringsrøstene dem som lever med et rusproblem eller avhengighet. Normal Norge setter de suksessfulle, de som kan røyke cannabis og bruke narkotika uten at det får store konsekvenser, foran dem som ikke er det. Primærfokuset er individets frihet til å velge selv, ikke hva det vil ha å si for barna, familien eller samfunnet som helhet.»

Som vi ser: forbudstilhengerne liker å fremstille motstanderne som selvopptatte hedonister. Allikevel, Normals leder André Nilsen påsto aldri «at narkotikabruk ikke er skadelig». Som vanlig gjør forbudstilhengerne sitt for å misforstå denne biten, for Normal har aldri ment at cannabis bruk er uproblematisk: Det vil alltid være et visst problembilde forbundet med det meste (det er prisen for å leve) og lederen påpekte i stedet at vi har med et kunstig oppblåst fiendebilde å gjøre. Som han sa: «De færreste får problemer med cannabis. Men alle som bruker cannabis, møter konsekvensene av forbudet som gir økt fare for juridiske, psykiske, sosiale, psykososiale og økonomiske utfordringer. Det gir merbelastning for både individ og samfunn.»

Det er dette som er utgangspunktet for kritikken mot forbudet. Folk vil nemlig ikke legalisere narkotika fordi det er så fantastisk flott å ruse seg, men fordi ruspolitikken er et historisk uttrykk for syndebukkmekanismen – vår tilbøyelighet til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse.

Takket være dette psykologiske fenomenet har narkotikaloven overlevd frem til i dag og vi befinner oss sånn sett – om vi legger menneskerettsanalyser til grunn – i samme situasjon som USA under raselovene og Sør-Afrika under Apartheid regimet.

Det er nok derfor Normal slår et slag for diskrimineringsvern og snakker om menneskerettigheter – akkurat som det er derfor Tønnessen og andre forbudsentusiaster, gang på gang, gjør sitt ytterste for å misforstå hva reformtilhengerne sier. I tider som dette, hvor staten har forpliktet seg til et null-toleranse-prosjekt med meget ødeleggende konsekvenser, er det viktig for førstnevnte at de forfulgte grupperingene får avklart sitt rettighetsbilde, mens det for sistnevnte vil være psykologisk utfordrende å se forbi de premisser som ideologien bygger på.

I den grad man identifiserer seg med det bestående vil jo kognitiv dissonans oppstå. Ingen liker å innrømme at man har tatt feil – i alle fall ikke i et så viktig spørsmål – og fordi vi snakker om en ideologi som stadig flere betegner som en forbrytelse mot menneskeheten, kvier mange seg for å gå problemstillingen nærmere etter.

Allikevel, om vi ser nærmere på våre folkerettslige forpliktelser, finner vi at forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde og at staten må vise til gode grunner for politikken. Videre, når det kommer til cannabis, har en håndfull grunnlovsdomstoler allerede konkludert med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen (narkotikabruken) og at gode grunner for å kriminalisere denne brukergrupperingen uteblir. Når da også FN og Pompidou Gruppen påpeker at vi har med et rettighetsbilde å gjøre som er høyst uavklart—og ber staten foreta grundige menneskerettslige analyser—er det på høy tid at politikerne utvider sin horisont.  

«Å frykte konsekvensene», er nemlig ikke, som Tønnessen skriver, «en god grunn til å si nei til legalisering.» Tvert om: historisk sett har frykten til forbudstilhengerne vært drevet frem av uvitenhet og denne uvitenheten har med tiden fått et systematisk preg. Dette har gjort det tabubelagt å diskutere forutsetningene for ruspolitikken, hvilket igjen har muliggjort en videreføring av moralsk panikk og reversering av grunnlovens sentrale bestemmelser.

Bedre derfor å begynne med vår grunnlovsarv og sørge for at det ruspolitiske rammeverket er utformet i tråd med prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon. Det var denne arven – som også er essensen menneskerettighetene – politikerne så bort fra for over 50 år siden, da forbudslinjen ble etablert. Og ved å legge lista her vil vi enkelt nok gjennomskue politikere som argumenterer fra totalitære premisser, samt sørge for en rusreform som virkelig monner.

Gå til innlegget

Fins det uproblematisk narkotikasalg?

Publisert 6 måneder siden

Det å definere et visst problembilde gyldiggjør ikke nødvendigvis narkotikaforbudet


I Vårt Land (16.5) spør Torstein Torbjørnsen om det i det hele tatt finnes noe uproblematisk narkotikasalg.  Han konkluderer med at det ikke gjør det, og fordi alt i teorien kan problematiseres kan man gi han rett. Allikevel, problematiske hensyn må alltid sees i en viss kontekst og om vi legger vår grunnlovstradisjon og menneskerettsprinsippene til grunn er det mye som tyder på at Torbjørnsen tar feil. 

Det er nemlig ikke i dag mulig å påstå at det finnes et fornuftsbasert skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og man kan sånn sett like gjerne hevde at det ikke finnes noe uproblematisk salg av alkohol, tobakk, sukker, eller kaffe. 

Problembildet

Det vil si, om for eksempel cannabis og heroin var lovlig regulerte varer ville man kunne si at problemstillingen var den samme. For disse handelsvarene må vi allikevel ta med i regnestykket at alle som kjøper dem støtter en illegal økonomi og man kan si at dette i seg selv er høyst problematisk. 

Det at brukerne må forholde seg til et illegalt marked gjør jo at de utsettes for risikobilder som vold, ran, og urene stoffer, for ikke å nevne den sosiale fordømmelse som følger med deres valg av rusmiddel. Denne fordømmelsen er ekstremt ødeleggende for de brukerne som ser seg selv gjennom samfunnets øyne og det store flertall av overdosene her i landet følger som en konsekvens. Om ikke dette problembildet er ille nok, kan man også legge til de utfordringene som samspillet med politi og ordensmakt byr på, samt at brukerne gir sin støtte til et marked som underminerer det etablerte samfunn og som forsyner krigsherrer og terrorister med våpen—men igjen, alt dette er et resultat av forbudet.

Det blir derfor en sannhet som må nyanseres videre. Og når vi tar med i regnestykket at vår grunnlovstradisjon og menneskerettighetene ikke bare oppstiller visse kriterier som all lovgivning må være i tråd med, men at prinsippene de bygger på, ifølge stadig flere grunnlovsdomstoler, ugyldiggjør forbudslinjen, så stiller saken seg ganske annerledes enn hva Torbjørnson konkluderer med. 

Menneskerettighetene

Man skal jo i dag lete lenge etter eksperter på fagfeltet som ikke konkluderer med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen(narkotikabruken). Og når vi legger til at det ikke finnes et fornuftsbasert skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, blir det klart at forbudslinjen har et økende forklaringsproblem målt opp mot prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon. Enhver menneskerettsanalyse bygger på disse prinsippene, og ideen om at all illegal rusbruk er problematisk faller på sin egen urimelighet når vi tar med i regnestykket at rundt 90 prosent av brukerne—som alkohol brukere—er funksjonelle borgere som har et forbruk de trives med. 

Det er jo et helt grunnleggende premiss ved det åpne, demokratiske samfunn at enhver skal ha så stor grad av frihet og selvbestemmelsesrett som overhodet praktisk mulig, og at hvis denne skal begrenses så må tungtveiende samfunnsmessige hensyn fremlegges. Når da forbudslinjen ikke har vært videre egnet til å bekjempe problembildet som følger med misbruk, men heller påfører brukere og samfunn en rekke uheldige tilleggskonsekvenser, er det klart at loven vanskelig tåler en menneskerettsanalyse, og at vi—for å redusere det samlede problembildet—må se oss om etter mer oppegående reguleringsformer. 

Det er dette stadig flere land begynner å ta konsekvensene av. Det er derfor de søker mot regulerte markeder. Menneskerettighetene pålegger staten å kunne vise at det er en god idé å kriminalisere befolkningsgrupperinger, men at staten vanskelig kan forsvare det bestående ser vi på de grunnlovsdomstolene som har behandlet problemstillingen. Når det gjelder cannabis, har slike domstoler i Alaska, Mexico, Georgia, og Sør-Afrika konkludert med at menneskerettsprinsippene ugyldiggjør en straffeforfølgelse av brukere, og Norge bør snarest mulig utføre tilsvarende analyser.

Ikke bare oppfordrer Pompidou Gruppen til dette. Det er dette den rettighetsorienterte debatten betinger, og alt annet er irrelevant. 

Det avgjørende blir derfor ikke om cannabis eller heroinbruk er totalt uproblematisk. Det avgjørende blir om forbudstilhengerne kan sannsynliggjøre for en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon at trusselbildet de har definert holder mål. De må kunne vise at de illegale stoffenes farmakologi er så truende for den kollektive velferd at de må forbys; at illegal rusbruk i dag er mindre problematisk enn lovlig regulert rusbruk ville vært; og at forbudslinjen sånn sett er det minste av samtlige onder. 

Noe slikt har imidlertid den norske stat aldri brydd seg med å reflektere over. Og det er på høy tid at forbudstilhengerne nå begynner å stille seg de spørsmål som er relevante i den større sammenheng—nemlig den konstitusjonelle. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere