Roar Mikalsen

Alder: 43
  RSS

Om Roar

Forfatter, leder av Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk (AROD)

Følgere

Reinås, rus og menneskerett

Publisert 11 dager siden

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) svarer Reinås og Forbundet mot Rusgift (FMR). Spørsmålet er om forbudet kan forankres i menneskerettighetslovgivningen, og debatten fortsetter.

Vi takker Reinås for svar og tar her tak i motforestillingene og sammenhengen mellom narkotikaforbudet og menneskerettighetsbildet. Selv om Reinås hevder at AROD misforstår de tidligere innleggene bygger han videre på de samme premissene som før, og vi ser fortsatt ikke hvordan forbudet kan sees som solidaritet i praksis, eller at det riktige nødvendigvis er «å gå inn for å gi folk med rusproblemer mulighet til behandling istedenfor fengsel». Vi vet jo at Reinås uansett mener en form for tvang. Og at han ser all bruk som problematisk.

To fagtradisjoner

Den dypereliggende uenighet kan forklares med at AROD vektlegger den forskningstradisjon som ser misbruk som et resultat av traumatiske hendelser mer enn et resultat av farmakologiske egenskaper ved stoffene. Det synes å være den siste som Reinås henter inspirasjon fra, og at dette igjen er avgjørende for hans problemer med å se sammenhengen mellom menneskerettigheter og ruspolitikk.

Jeg vil derfor, for å klarlegge, si meg enig i at heroinrusen er sentral i opiatavhengighet (akkurat som alkoholrusen er det for alkoholikere), men at rusmisbruk uansett må sees som et symptom på underliggende problemer. Professor i sosiologi Ted Goldberg hadde et meget godt innlegg om dette på rusreformkonferansen. Som han oppsummerer det er “problematisk konsum primært et resultat av ekstreme erfaringer. Derfor vil bare de med ekstraordinære erfaringer ha et potensial for å bli misbrukere, og dette antallet potensielle misbrukere er relativt lavt i befolkningssammenheng».

Selve premissene forbudet bygger på er derfor feil. Forbudsideologien ser problematisk rusbruk som et resultat av biokjemisk avhengighet. Den antar at hvem som helst kan bli offer for «narkotika» og at rekreasjonell bruk med stor sikkerhet er en inngangsport til en mer alvorlig misbrukerkarriere. For forbudstilhengerne som Reinås er det bare å se rundt seg—for det mest ødeleggende i vår tid må jo være å leve med en opiatavhengighet.

Allikevel, forbudstilhengerne tar ikke med i regnestykket at det de ser er et resultat av kriminalisering—av brukere som ser seg selv gjennom samfunnets fordømmende øyne, samt den forfølgelse vi utsetter dem for. Fordi vi ikke vil spørre oss selv med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse i spørsmål om rusbruk, fortsetter myndighetene å møte brukere med sanksjoner som vanskeliggjør sunn trivsel og et funksjonelt liv, og erfaringen etter 50 år med nulltoleranse er at det narkotikafrie samfunnsidealet har vært meget ødeleggende.

Det er tross alt ikke vanskelig å oppdrive fagfolk som knytter overdosedødeligheten til den repressive politikken på området. Og fordi ideen om at «all bruk av illegale stoffer er lik misbruk» faller på sin egen urimelighet, begynner altså stadig flere land å bygge ruspolitikken på mer realistiske nyanser.

Ifølge sosiologer av Goldbergs tradisjon blir det jo umulig å se forbudet som solidaritet i praksis når vi tar med i regnestykket at (1) store deler av befolkningen (rundt 90 prosent) er immunisert mot en misbrukskarriere, og (2) at de siste 10 prosentene er de som med størst iver vil ruse seg uansett hvor mye tvang og vold vi bruker. Forbudet hjelper åpenbart ikke denne befolkningen, men vanskeliggjør deres vei tilbake til en normal livsførsel, og vi kan gjøre langt mer for dem ved å bygge en politikk på individets ansvar.

Individets ansvar

For som Reinås selv sier, «kjernen i diskusjonen var: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene?»

Vi er enige langt på vei, for i den grad rusbrukere kjører uforsvarlig, stjeler, raner, eller slår andre, forbryter de seg mot lover vi med god grunn er forpliktet til å følge. Det er politi maktens formål å beskytte individet mot urimelige krenkelser, hvilket gir gode grunner for å håndheve lover som skal sikre andres eiendom, liv og helse. Alt dette er forenelig med menneskerettslige hensyn, men vi er uenige på det siste punktet.

Grunnen til det er at vår grunnlovstradisjon begynner med prinsipper som selvbestemmelse, likhet, forholdsmessighet, og frihetspresumpsjon. Om staten velger kriminalisering, må den derfor først kunne dokumentere at det er en god ide å umyndiggjøre befolkningen. Dette gjelder også på det ruspolitiske området, idet rusbrukere ikke kan sies å være den gjengen tapere som forbudstilhengerne vil ha det til. Akkurat som alkoholbrukere er de i stedet stort sett funksjonelle borgere som har gode nok grunner til å velge sitt rusmiddel, og dette er hvorfor de motsetter seg forfølgelse—og hvorfor stadig flere grunnlovsdomstoler tar deres klage til følge.

Bruk og salg

Det er ut ifra dette bakgrunnsbildet vi må vurdere om «stoffavhengige skal stå ansvarlige for sine handlinger hvis de selger narkotika til andre». Om menneskerettsanalyser konkluderer med at narkotikabruk tilhører de valg den enkelte med rimelighet kan ta i et moderne samfunn, så er det nemlig legitime autonomi interesser involvert—og erkjenner vi dette, gir det heller ikke noen mening å straffeforfølge salg eller produksjon.

Det gir ingen mening fordi sistnevnte bare er medvirkende til bruk, og fordi om ikke hovedpersonen i en forbrytelse er straffskyldig så kan heller ikke den som hjelper til være det. 

Dette er høyst forvirrende for forbudstilhengere fordi de så lenge har sett bruk som et sykelig og uverdig uttrykk, ett som under ingen omstendigheter er forenlig med ideen om det gode liv. De har derfor forvridd tilbuds- og etterspørselsproblematikken til en offer- og overgriper kontekst og på dette grunnlaget løftet frem myten om den onde «pusheren». Allikevel, om vi forlater ideen om brukerne som en gjeng veikinger som må beskyttes fra seg selv, finnes det ikke lenger noen juridisk og moralsk basis for å demonisere produsenter og selgere. Rent faktisk, ut fra menneskerettighetenes perspektiv, blir disse agenter for autonomi mens forbudstilhengerne blir agenter for tyranni, og dette blir nok en anledning for forbudstilhengerne til å gå i seg selv.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv må vi nemlig spørre hva disse produsentene/transportørene/selgerne har gjort av forbrytelser mot samfunnsstoffet som er verre enn det en gjennomsnittlig produsent/transportør/selger av alkohol eller tobakk har gjort. Om ikke det er mulig å si noe fornuftig om dette faller også resten av forbudsmoralen på sitt hykleri, og det blir opplagt at syndebukk mekanismen står igjen som forklaringsmodell for forbudets popularitet.

Sammenligningen med promillekjøring faller således utenfor fordi vi har gode grunner for å nekte folk å kjøre fulle. Et samfunn, som Reinås sier, «har rett til å beskytte seg selv og sine innbyggere mot farer som truer», men om narkotikaforbudet gjenspeiler «fornuftig grensesetting», gjenstår å se.

I ti år har norske brukere prøvd å få avklart dette, men like lenge har den norske stat nektet å forholde seg til denne biten. Det er allikevel høyst usannsynlig at staten kan forvare forbudslinjen mot den kritikk som reises, og så lenge menneskerettsspørsmålet forblir uavklart er det forbudstilhengerne som begår «dehumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige» når de nekter å se på premissene de bygger politikken sin på.

Dette er også «en etisk dimensjon som forblir oversett i den aktuelle narkotikadebatten». Den er i dag mer grunnleggende enn noen annen—og heller enn å undre seg om narkotikaavhengige er «hevet over samfunnets lover bare fordi de er stoffavhengige», bør Reinås og andre spørre seg om staten kan fortsette å nekte en avklaring, bare fordi den frykter de erkjennelser som en menneskerettsanalyse vil nødvendiggjøre.

Gå til innlegget

AROD er enige med Røse og NNPF i at helseministeren og politikerne gjør en feil ved å se vekk fra premissene politikken bygger på. Ettersom både forbudstilhengere og legaliseringstilhengere nå snakker om menneskerettigheter og grunnleggende prinsipper, og beskylder politikerne for å føre en kunnskapsløs politikk på området, mener vi at politikerne må gå tilbake til grunnlovslinjen.

I et åpent brev får helseministeren kritikk for ikke å ville gjøre en skikkelig utredning av om avkriminalisering er veien å gå. Tidligere tolldirektør Bjørn Røse hevder at norsk narkotikapolitikk «fungerer godt» og at hadde Høie «gjennomført en objektiv utredning, ville konklusjonen trolig blitt nei.»

Som en stemme for de forfulgte grupperingene har AROD hele tiden argumentert for det samme; også vi vil ha en rusreform som begynner med det grunnleggende, men i motsetning til Røse mener vi at en objektiv utredning om premissene til ruspolitikken vil konkludere med det motsatte.

Vi har gode grunner for det. Røse’s argumenter er tross alt imøtegått mange ganger før, og det er ingenting som tyder på at forbudet har vært egnet til å redusere tilbudet og etterspørselen etter illegale stoffer. I stedet finner vi at det er mer hensiktsmessige og mindre inngripende metoder å hanskes med problembildet og at i den grad vi nedtoner fiendebildet «narkotika» desto bedre er utfallet for individer og samfunn.

Langt på vei er rusreformens prosjekt nettopp dette: å avhjelpe det skadebildet som dagens politikk påfører brukerne, og det blir da avgjørende å få avklart premissene den bygger på.

Grunnleggende premisser

Ifølge menneskerettighetene har vi jo et ansvar overfor forfulgte grupperinger. Også disse er beskyttet av konvensjonene, og stadig flere menneskerettighetsanalyser konkluderer med at rusbrukerne har rettigheter som overgår det forbudstilhengerne vil innrømme.

Selv om disse er gjort i utlandet er det ingen grunn til å tro at en analyse overført til norske forhold ville konkludert annerledes. Tvert imot. Få land har vært mer herjet av overdosedød og idealer om nulltoleranse enn Norge, og de videre gode grunner for en mer dyptpløyende utredning blir åpenbare når vi vet at også FN og Europarådet har våknet opp til at det er et rettighetsbilde involvert. De erkjenner at vi vet for lite om dette og anbefaler alle enkeltland å gjøre tilsvarende undersøkelser. Når helseministeren da, som leder for Pompidou gruppen i fire år, har snakket varmt om en ruspolitikk underlagt menneskerettighetene, er det naturlig at han tar sine forpliktelser på alvor.

Arbeidet med rusreformen vil ikke bare kaste milliarder ut av vinduet om vi unødig sykeliggjør flere hundre tusen nordmenn som bruker rus men som ikke har et rusproblem. Om vi gjennomfører denne reformen uten å spørre oss selv med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse på området, vil vi ignorere et rettighetsbilde som forblir uavklart, og det kan komme en dag da NAV skandalen er for ingenting å regne—en dag da hundretusenvis av narkotikadommer må erkjennes grunnlovsstridige. 

Grunnlovstvist

Helseministeren har nå en unik mulighet til å få avklart de videre nyansene. Bare grunnlovssporet kan redde landet fra en prinsippløs videreføring av dagens politikk og oppklare den tvist som er oppstått på menneskerettighetenes område. For mens AROD og andre tolker folkerettslige forpliktelser i retning av et regulert marked, tolker Røse og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) barnekonvensjonen i retning av forpliktelser til et forbud. Det er av avgjørende viktighet for landet at denne problemstillingen blir forsvarlig avklart og vi gjør oppmerksom på at andre deler av politiet, som Bård Dyrdal og LEAP, er sterkt imot NNPF sin propaganda. I stedet mener de at politiets samfunnsoppgaver ivaretas bedre uten en lov som tvinger tjenestemenn til å tenke på folk som forbryterske elementer, kun i kraft av rusvalg.

Ikke bare det. På stortinget den 15 november, i anledning stoffbrukerdagen, påpekte Dyrdal at få politifolk har den moralske konstitusjon som skal til for å gjennomskue dette selv og han bad derfor politikerne om å hjelpe politiet.

Dette er en henvendelse politikerne må ta på alvor. Vi vet at lover definerer folks rettsoppfatning, og så lenge vi har med et forbud å gjøre vil samfunnet fortsatt se de forfulgte grupperingene som annenrangsborgere, fritt vilt i kampen for det gode samfunn. Vi kan imidlertid ikke forfølge folk uten gode grunner og tvang er en ikke en uproblematisk løsning. Det er dette som ligger til grunn for en internasjonal og nasjonal holdningsendring på området, og nå som menneskerettighetene mer og mer kommer til sin rett er det avgjørende at vi går tilbake til grunnlovssporet.

Den holdningsendring som etterlyses—og som er avgjørende for brukernes velferd og rusreformens målsetning—er jo dypest sett en kamp mot fordommer. De er i dag satt i system etter 50 år med forbudspolitikk, men fordi prinsipiell tenkning avslører avstanden mellom teori og praksis påhviler det helseministeren et konstitusjonelt ansvar. Alt for lenge har politikerne sett vekk fra konstitusjonelle prinsipper og når både forbudstilhengere og legaliseringstilhengere nå snakker om menneskerettigheter og kritiserer politikerne for å føre en kunnskapsløs politikk på området bør det være enkelt nok å finne enighet om en NOU som ser nærmere på spørsmål av grunnlovs vekt.

Gå til innlegget

Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift (FMR) og en ivrig forbudstilhenger i 40 år, imøtegår ideen om menneskerettighetsprinsipper som basis for ruspolitikken. Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) svarer.

Takk til Knut Reinås for at FMR tar debatten om ruspolitikk og menneskerettigheter. Det er et godt tegn i tiden at nestoren for norsk ruspolitikk kommer på banen, men vi er ikke overrasket over hans umiddelbare motstand mot menneskerettighetstenkningen.

Tross alt, for Reinås er det viktig å opprettholde «en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen». Dette er målestokken som narkotikapolitikken skal vurderes i forhold til, og brukerne skal umyndiggjøres og institusjonaliseres. Han legger skylden på narkotika for brukernes problemer og tenker at de som ønsker å si nei «trenger en straffetrussel å støtte seg på». Med utgangspunkt i dette har han vært en solid støtte for forbudslinjen i flere tiår. FMR har til og med sammenlignet bruk av narkotika med pedofili, og det kan da være opprivende å se nærmere på menneskerettighetsbildet.

Det er sikkert derfor Reinås så glatt avfeier ARODs påstand om menneskerettighetsbrudd. For Reinås er det ikke engang snakk om befolkningsforfølgelse, idet vi har en lov (som han ser som legitim), og han antyder i stedet at undertegnede har liten kjennskap til menneskerettighetskonvensjonene. Som han sier: Mikalsen «vet kanskje ikke at det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i FNs barnekonvensjon artikkel 33, og der står det at barn skal beskyttes mot ulovlig bruk, salg og produksjon av narkotika. Det henvises i Barnekonvensjonen også til FNs narkotikakonvensjoner som slår fast at bruk og innehav av narkotika til eget bruk skal klassifiseres som en kriminell handling.»

Prinsipiell forankring

La meg si til mitt og flere hundre tusen nordmenns forsvar:

Så lenge staten velger å kriminalisere en befolkning og med trussel om vold nekter selvbestemmelse er det snakk om befolkningsforfølgelse. Vi har med politi, fengsler, og påtvungne behandlingsinstitusjoner å gjøre, så kall en spade en spade.  Videre, forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde som staten har plikt til å avklare. Dette er uomtvistet og AROD har allerede vist til flere menneskerettighetsanalyser fra andre land som bekrefter hypotesen om rettighetsbrudd.

Det er således Reinås sin forståelse av menneskerettstolkning som er ute å kjøre, da det er irrelevant om narkotika står nevnt eller ikke i konvensjonene. I stedet må alle analyser bygge på prinsipiell tenkning målt opp mot likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon, og Europarådet utarbeider nå en baseline rapport på området som hele Europa venter på. Den er ferdig om et års tid; AROD har vært med på å forme prosessen, men i mellomtiden har vi altså analyser fra andre land hvor grunnlovsdomstoler har sett på saken.

Overført til norske forhold er det ingen grunn til å tro at funnene ville blitt annerledes. Også her ser vi at narkotikaforbudet har feilet i å redusere tilbudet og etterspørselen og at det narkotikafrie samfunnsidealet i stedet har hatt en dehumaniserende virkning. Vi ser at de forfulgte grupperingene bare klarer seg dårligere, at forbudet har videre ringvirkninger som skader oss alle, og at vi kan redusere det skadebildet som følger av bruk med mindre inngripende metoder. Dette er viktig. Vi er som samfunn forpliktet til å veie individets rett til selvbestemmelse opp mot samfunnets behov for beskyttelse, og fordi stadig flere fagfolk og rapporter konkluderer med at (1) skillet mellom legale og illegale stoffer i utgangspunktet er meningsløst og (2) at forbudet har hatt verre konsekvenser enn narkotikabruken, kommer menneskerettighetsprinsippene sakte men sikkert til sin rett.

Det er som sagt disse som ligger bak ordlyden i menneskerettighetskonvensjonene. De er ånden som tilfører instruksene vekt, og Canada og andre aktører tolker derfor Barnekonvensjonen og artikkel 33 i retning av en nødvendighet av å legalisere. Dette nettopp på grunn av forholdsmessighets analyser og prinsipielle hensyn.

Konvensjonsmessig hierarki

Det er nemlig et konvensjonsmessig hierarki her i verden hvor forpliktelser til menneskerettighetene står over de forbudstilhengerne mener å spore til ruspolitiske konvensjoner. Likevel, også ruskonvensjonene gjør klart at intensjonen er å beskytte folkehelsen og at forpliktelser til forbudslinjen er underordnet grunnlovsmessige hensyn. Det var for eksempel derfor Spania opprinnelig ikke kriminaliserte bruk under disse konvensjonene, og hvor langt videre det er rimelig å tolke menneskerettighetene oppdager altså stadig flere grunnlovsdomstoler.

AROD vil derfor oppfordre Reinås til å se nærmere på modellen som disse domstolene bygger analysene på. Han vil da oppdage at den er god og enkel nok å forstå—og at motstriden til forbudslinjen også er klar nok.

Derfra er det bare å gå i seg selv og spørre seg om forbudslinjen virkelig er verdt å forsvare. Andre fagfolk har vist at syndebukk mekanismen (vår tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse) ligger til grunn for dens popularitet. Vi anbefaler således Reinås og FMR til videre å vurdere denne tilbøyelighet i seg selv, og det vil bli enklere å finne fred med menneskerettighetenes implikasjoner.

Gå til innlegget

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) imøtegår KrF sin påstand om at dagens ruspolitikk er solidaritet i praksis. Vi viser til menneskerettsprinsippene i opplysningstjenestens ånd.

KrFU’s nestleder Hadle Rasmus Bjuland gikk nylig ut mot MDG’s Christine Evjen. Evjen på sin side gikk ut mot KrFU’s leder Martine Tønnessen som kritiserte brukerorganisasjonen Normal for å være nytelsessyke hedonister som verken respekterte eller representerte fellesskapets beste. Oppsummeringen av debatten så langt er at KrFU ser forbudslinjen som solidaritet i praksis, mens Normal og MDG fokuserer på skadebildet som følger av forbudslinjen og argumenterer for at hasj bør selges i butikk.

Kontroversielt nok, men hvorfor? Hvorfor velger vi som samfunn å straffe rusbruk heller enn å la det være et spørsmål opp til den enkelte selv? Hvorfor fortsetter vi å kriminalisere en større del av befolkningen når vi vet at alkoholforbudet var lite egnet og at vi mer hensiktsmessig kan samtlige stoffer med mindre inngripende metoder enn frihetsberøvelse eller sykehus? Hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg det smertebildet vi påfører de forfulgte grupperingene og familiene deres?

Sett fra grunnlovens og menneskerettighetenes perspektiv ligger det jo en frihetspresumpsjon til grunn. Denne tilsier at man skal ha meget gode grunner for å nekte folk selvbestemmelse, og når forbudslinjen i over 50 år har feilet i å redusere tilbuds- og etterspørselsproblematikken for de illegale stoffene, skulle man tro at vi var villige til å revurdere strategien.

Rent faktisk, det er enormt viktig at vi gjør det. Om vi ikke bygger politikken på liberale premisser, vil den nemlig bygges på totalitære, og dette er vi som samfunn ikke tjent med. Vi har tidligere sett hvor ille det kan gå når massebevegelser styres av ledere som ikke vil revurdere premissene for sine korstog, og når også stadig flere grunnlovsdomstoler begynner å ta tak i problematikken er det på tide at også norske politikere—KrF inkludert—ser nærmere på spørsmål av grunnlovs vekt.

Det betyr at vi må se nærmere på hvordan prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon overføres på ruspolitiske forhold. Befolkningsforfølgelse må alltid være siste utvei. Når staten allikevel velger dette maktmiddelet har de forfulgte grupperinger krav på et visst rettsvern. Og det faktum at de grunnlovsdomstoler som tar tak i saken konkluderer med at rusbrukere har gode nok grunner til å velge selv, gir oss en ide om hva menneskerettsanalyser ville konkludert med overført på norske forhold.

AROD har tidligere sagt noe om dette til Tønnessen, men hun har ikke svart. I stedet registrerer vi at KrF fortsetter sitt forsvar av forbudslinjen, uten at de på noen måte svekker legaliseringstilhengernes sak.

For det første tar Bjuland feil når han påstår at «Hasj blir ikke et mindre helseskadelig stoff så lenge det selges i butikk form og ikke på gata». Vi vet at dødsfall forbundet med manglende kvalitetssikring økte sterkt under alkoholforbudet og det samme er tilfellet med andre stoffer. Bare et lovlig regulert marked kan forhindre den død og ødeleggelse som det sorte markedet bringer med seg og kvalitetssikring er avgjørende. 

Vi ser imidlertid hvor meningsløs debatten blir så lenge forbudstilhengerne gjentar seg selv.  Dette har de gjort i 50 år og hva vi trenger er et perspektiv mer i tråd med menneskerettighetene. For Bjuland tar også feil når han hevder «at det er ikke et selvstendig argument i seg selv at mange bruker hasj. Det er ikke slik at det blir mer riktig å bruke et narkotisk stoff fordi mange bruker det eller i enkelte miljøer florerer stoffet». Han tar feil fordi rusbruk historisk sett alltid har vært en sentral driv, og sett fra menneskerettighetenes perspektiv tyder altså alt på at staten begår et overgrep når den nekter brukergrupperingene selvbestemmelse.

Så langt ser KrF vekk fra dette. Som gode gamle kristenmoralister forveksler de i stedet nestekjærlighet med en ubevisst drift mot totalitære impulser og dette ser vi tydeliggjort i Bjuland’s formaning om at «Vi ønsker heller å bruke vår politiske innflytelse til å styrke helsetilbudene slik at ingen skal måtte bruke narkotiske stoffer».

Det er denne nulltoleranse-visjonen som har rettferdiggjort de største overtramp i krigen mot narkotika. Det er denne ideen om at visse andre—som ikke engang vil ha deres hjelp—skal reddes fra fortapelse som ligger bak det meste av kirkens overgrep igjennom tidene. Og vi oppfordrer igjen KrFU til å se nærmere på det prinsipielle grunnlaget for ruspolitikken, heller enn å videreføre forfedrenes synder.

Gå til innlegget

AROD—Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk—svarer Actis, en organisasjon som ønsker å være premissleverandør for ruspolitikken

Etter at Pernille Huseby, lederen for Actis, nylig berømmet Folkehelseministeren for ikke å ville legalisere cannabis, finner vi det nødvendig å si noe om det prinsipielle grunnlaget.

Det å stille på «på linje med statsminister Erna Solberg og Bent Høie i denne saken» er nemlig ikke uproblematisk om man ønsker å redusere skadebildet som rusbruk påfører samfunnet—ei heller om vi ønsker å stå på linje med menneskerettighetene. Fagfolk har jo lenge påpekt at svært mye av den sykdom og dødelighet vi ser hos de tyngste brukerne er et resultat av forbudslinjen og de livsbetingelser som det innebærer å være en forfulgt gruppering, og om Actis ønsker «å være en premissleverandør for utformingen av politikken for rus- og spillavhengighetsfeltet i Norge», vi vil derfor heller oppfordre til å begynne med menneskerettighetene.

Om vi har noen meningsfylt ambisjon med ruspolitikken må den jo bygge på de prinsipper vi som samfunn har forpliktet oss til å følge. Når vi har med kriminalisering av befolkning å gjøre vet vi fra før at menneskerettighetene oppstiller visse betingelser, og både Huseby, Listhaug, Solberg og Høie vil gjøre klokt i å revurdere argumentasjonen og se nærmere på hva prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett og frihetspresumpsjon sier om ruspolitikken.

Enhver menneskerettighetsanalyse må bygge på disse prinsippene og overført på ruspolitikken innebærer det en viss nytenkning. Frihetspresumpsjonen, som er en sentral bærebjelke i vår grunnlovsarv, ble nemlig reversert for over femti år siden, da narkotikaloven kom til verden. Man antok på den tiden at de nye stoffene utgjorde en trussel som samfunnet måtte beskyttes fra—og man antok at forbudet var den beste måten å beskytte befolkningen.

Nå er det imidlertid vanskelig å finne støtte i forskning som tyder på at forbudet har vært egnet til å redusere tilbudet og etterspørselen etter de illegale stoffene. I stedet tyder alt på at det har gjort vondt verre, og når vi tar med i regnestykket at det er den samme problematikken på dette området som når det kommer til alkohol og tobakk, er det vanskelig å forstå hvorfor folk fortsetter å insistere på at en rusreform må være forankret i forbudslinjen.

Få er jo tilhengere av å forby alkohol og tobakk. De kunne ikke tenke seg å forfølge forbrukere av disse rusmidlene, ei heller de som produserer dem, så hvorfor insisterer man da på å fortsette en politikk som beviselig påfører samfunnet en hel del død og lidelse når det blir mer og mer åpenbart at det finnes mer hensiktsmessige—og mindre inngripende metoder.

Sett fra menneskerettighetenes perspektiv skal man jo ha meget gode grunner for å sette prinsipper som autonomi og frihetspresumpsjon til side. Vi er som samfunn forpliktet til å søke den mest mulig optimale balanse mellom individets rett til å utfolde seg og samfunnets behov for beskyttelse, og juridisk sett skal det enormt mye til for å opprettholde reverseringen av så sentrale konstitusjonelle begreper.

Rent faktisk, faren må kunne dokumenteres å være overhengende, og de stadig flere landene som velger en mer liberal vei avkrefter samtlige av forbudstilhengernes argumenter. Enten det gjelder cannabis eller hardere stoffer finner vi at funnene er entydige: jo mer frykt som definerer ruspolitikken, desto verre vil konsekvensene være for individer og samfunn, og på den andre siden: jo mer vi aksepterer rusbruk som en normal menneskelig driv, vil også mye av problembildet forsvinne.

Det spiller i denne sammenheng absolutt liten rolle om brukertallene for visse årsgrupper, som Actis påpeker, kan ha gått noe opp, ei heller om den sorte økonomien vedvarer. Det er flott at Huseby problematiserer områder som trenger mer oppmerksomhet. Allikevel, det er ikke mulig å påstå at legaliseringen av cannabis i USA har skapt større problemer, om vi tar med menneskerettighetene i regnestykket er ikke engang en mulig økning i cannabis-relaterte trafikkulykker avgjørende, da det større spørsmålet er hva som er vunnet.

Når det gjelder dette er det mye positivt å sette fingeren på, og forbudstilhengerne kommer kort til når skadebildet som følger av forbudslinjen er oppsummert. Ser man på dette finner vi at en større prosent av befolkningen (rundt 20 prosent) ikke lenger blir forsøkt disiplinert med vold, at de nå kan kjøpe kvalitetssikrede varer, og at de ikke lenger er nødt til å støtte en sort økonomi.  Vi ser at sykdom og dødelighet forbundet med bruk minker, at det samme gjør fangebefolkningen og at dominansapparatet til staten er på retrett. Videre, vi ser at midler kan brukes på mer hensiktsmessige områder, og vi ser på det problembildet som står igjen at mye kan bedres ved å bygge en ruspolitikk som oppfordrer til ansvarlig bruk.

Dette innebærer selvsagt en viss avbyråkratisering, og det er nok derfor mange forbudstilhengere kjemper for ideologien sin. Om vi virkelig ønsker en helhetlig ruspolitikk, en som trygger individ og samfunn, må vi allikevel spørre oss med hvilken rett vi nekter folk selvbestemmelse i disse tilfellene. Vi må våge å følge menneskerettighetsanalyser, uansett hvor nådeløs dommen over forbudsideologien vil vise seg å være, og vi må ta inn over oss i hvilken grad ruspolitikken er utformet av syndebukk mekanismen—vår tilbøyelighet til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse.

Om man skal være premissleverandør for ruspolitikken bør man jo først forsikre seg om at man ikke støtter opp om totalitære prinsipper og vi oppfordrer Actis til å se nærmere på dette. Vi ber dere se til resultatet av menneskerettsanalyser i andre land, og som dere kan se av disse finnes det 300 millioner mennesker i verden som har gode nok grunner til å velge sitt rusmiddel selv—det være til medisinsk eller rekreasjonell bruk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere