Roar Mikalsen

Alder: 44
  RSS

Om Roar

Forfatter, leder av Alliansen for en Rettighets-Orientert Ruspolitikk (AROD)

Følgere

Under overskriften «Foreldreoppropet—fornuft i praksis» kommenterer Knut Reinås fra Forbundet mot Rusgift (FMR) Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) sin kritikk av forbudstilhengerne og deres siste stunt, et opprop for de som vil beholde straff som virkemiddel. Dog, det er ingenting ved faktabildet som styrker forbudstilhengernes sak, og vi gjentar at den uenighet som råder bør gi vei for en Sannhets- og Forsoningskommisjon. Det er dette som er den vanlige praksis etter at stater i lengre tid har gjort forfølgelse til politikk; det er dette som må til for å tilføre en dypere bevissthet rundt moralske dilemmaer, og Reinås sitt svar viser med klarhet hvorfor man ikke kommer utenom.

Forbudstilhengerne har lang tradisjon for å latterliggjøre og avvise meningsmotstandere. I over 50 år har de slik holdt reformer på avstand, men de siste ti årene har faktabildene blitt så overveldende at den prinsipielle debatten gjenstridig melder seg.

Det er derfor Rusreformutvalget påpeker at det internasjonale samfunn mer og mer har gått fra å tolke de ruspolitiske konvensjonene i lys av det narkotikafrie idealet, og forbudslinjen som et egnet redskap, til å vektlegge menneskeretter og intensjonen om å sikre helse og velferd. Forbudet har spilt totalt fallitt på dette området. Heller enn å redusere tilbud og etterspørsel har den påført oss en rekke uheldige tilleggskonsekvenser, og det er dette som er utgangspunktet for at stadig flere ser til menneskerettighetsprinsippene.

Disse skal beskytte borgerne mot lover som gjør vondt verre. De skal gi forfulgte grupperinger et effektivt rettsmiddel, og de skal tilføre et større perspektiv som hjelper oss å ta et oppgjør med fortidens synder. I den grad disse prinsippene kommer til sin rett, vil derfor verden bli et bedre og mer rettferdig sted. Til tross for dette, viser historien oss at menneskerettigheter ofte motarbeides. De kommer med en moralsk rekalibrering som ikke alltid er ønsket, og det er mange som i det lengste vil unngå å ta konsekvensene av deres implikasjoner.

Forbudstilhengernes overlagte ignoranse 

Det er der vi i dag står ruspolitisk. Til tross for at rusreformutvalget har klarlagt det manglende grunnlaget for straff; til tross for at de forfulgte grupperingene har gjort gjeldene et rettighetsbilde; til tross for at stadig flere organisasjoner påpeker menneskerettighetsbrudd; og til tross for at staten har et ansvar for å klarlegge dette, fortsetter forbudstilhengerne å stå på sitt. De vil ikke ta inn over seg hva det er de har vært med på, og heller enn å innrømme nederlag—eller at de har tatt feil—fortsetter de presset for å holde på maktmidler.

Reinås har vist seg å tilhøre denne tradisjonen. Han hevder å være opptatt av menneskerettigheter, men det prinsipielle grunnlaget behandles ikke. Han synes mer opptatt av å rettferdiggjøre sin posisjon enn å se hvordan prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon overføres på ruspolitikken—og fordi Reinås ikke er alene om å se vekk fra den avgrunn som skiller disse prinsippene og forbudslinjen, fortsetter politikken sin skjeve gang.

Det er derfor behovet for en Sannhets- og Forsoningskommisjon mer og mer melder seg. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle om foreldreoppropet «har fått stor oppslutning». Det spiller heller ingen rolle om «tunge instanser» som Folkehelseinstituttet, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Legeforeningen og Barneombudet «har uttrykt skepsis til mye av Rusreformutvalgets arbeid». Disse instansene har beilet for forbudslinjen i 50 år og deres troverdighet på området er tynnslitt. AROD og andre aktører har tidligere vist hvordan samtlige bygger sin argumentasjon på totalitære forutsetninger, og alt de kan gjøre med å fortsette er å spille seg selv stadig lenger utover sidelinja.

Etter hvert som menneskerettsprinsippene kommer til sin rett, vil jo flere og flere se hva de driver med. Bare ved å ignorere selvbestemmelsesretten kan de umyndiggjøre brukerne av de illegale stoffene. Bare ved å se vekk fra likhet og forholdsmessighet kan de fortsette sitt virke, og bare ved å overse frihetspresumsjonen kan de få forbudet til å fremstå som en anstendig sak.

Det brenner derfor under føttene på gamle autoriteter. Moralsk panikk er allerede påvist av rusreformutvalget og disse aktørene har vært sentrale i opprettholdelsen. Sammenhengen mellom dette fenomenet og menneskerettsforbrytelser er videre opplagt for de som ikke er for opptatt med å definere forbudslinjen som et anstendig prosjekt—og det blir stadig mer pinlig å høre tilhengerne snakke om ruspolitikken som «solidaritet i praksis».

Likestilling av tvang og hjelp

Som vanlig skjuler Reinås og Co seg bak intensjonen om å hjelpe. Nå er det ingen tvil om at misbrukssykluser er destruktive, men det å likestille tvang og hjelp er en oppskrift som tyranner lenge har bygd sine makkverk på. Historisk sett her altså ideen problematisk, og det blir ikke bedre av at forbudstilhengerne lukker øynene for faktabilder. Vi vet fra før at det er et vilkårlig skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og når vi tar med i regnestykket at 9 av 10 opplever kontakten med russtoffer som positiv—og at selv misbrukerne foretrekker kontakten med selgere fremfor politiet—blir det å straffe de som ikke innordner seg det narkotikafrie samfunnsidealet bare frekt.

Vi gjør nemlig vondt verre ved ikke å anerkjenne autonomi oppi dette. Umyndiggjøringen har ringvirkninger som er verre i enhver relevant målestokk, og solidaritet i praksis er derfor å hjelpe de som ønsker det—ikke de som ønsker å være i fred.

Det er dette, mener AROD, som er utgangspunktet for menneskerettigheter i ruspolitikken. Vi mener at forbudstilhengerne bygger sitt ståsted på overdimensjonerte fiendebilder; at en nedjustering er på sin plass; og at faktabildet viser at jo lenger vekk vi går fra forbudslinjen, desto bedre er det for brukere og samfunn.

Reinås og FMR er åpenbart uenige, men uenighet er greit. Verken AROD eller FMR skal ha siste ord i ruspolitikken, og det som det bør være tilslutning om er at vi trenger en bedre utredning, en uavhengig og upartisk granskning som ser på menneskerettighetenes implikasjoner på rusfeltet generelt. De som ikke vil ha dette viser at de er mer opptatt av personlig posisjon enn fellesskapets beste, og Reinås blir en stadig mer opplagt kandidat for sistnevnte kategori.

Om han virkelig er opptatt av Barnekonvensjonen og mener at «minimumsstandarden for beskyttelse av barn er svært lemfeldig behandlet av Rusreformutvalget», bør han jo være den fremste til å stå opp for en mer dyptpløyende analyse. Bare slik kan nasjonens juridiske forpliktelser overholdes, så hvorfor fortsetter Reinås å resirkulere utdaterte fordommer? Hvorfor tar han ikke tak i den prinsipielle kritikken som rettes mot forbudslinjen? Og hvorfor nøyer han seg med å oppsummere mine motforestillinger som «usaklige», når de av mange andre oppfattes som sammenhengende og velbegrunnede? Er det fordi han virkelig ikke forstår «hva en slik kommisjon egentlig skal utrette», eller er det fordi han—av egne psykologiske grunner—motsetter seg tanken på en kommisjon hvis funksjon skal være å «forsone» legaliseringstilhengerne med motstanderne av Rusreformutvalgets forslag?

Frem til Reinås går i bresjen for en prinsipiell gjennomgang av ruspolitikken tyder alt på det siste. Og i den grad han fortsetter å «misforstå» grunnlaget for menneskerettigheter i ruspolitikken, kan Reinås forberede seg på å stå i skammekroken når etterkrigsoppgjøret kommer.

Gå til innlegget

Foreldreoppropet: Panikk i praksis

Publisert 16 dager siden

Under overskriften «Vi vil ha en annen rusreform» forsøker Knut Reinås og Forbundet mot Rusgift (FMR) overbevise folk om at rusreformen egentlig er et feilskritt—ett farlig eksperiment med ungdommens liv. Det kommer ikke som noen overraskelse at forbudstilhengerne har funnet felles front i «foreldreoppropet». Dog, budskapet er preget av dobbeltmoral og overlagt forvirring, og om de mener alvor med sine påstander er eneste alternativ en Sannhets- og Forsoningskommisjon.

Nylig ble et foreldreopprop lansert med overskriften «Ikke driv sjansespill med ungdommen vår!» Aktørene bak «vil ha en annen rusreform», en hvor ting stort sett fortsetter som før, og hvor ingen tar konsekvensene av rusreformutvalgets arbeid. Med utgangspunkt i noe over 5000 underskrifter vil i stedet tilhengerne motsette seg den trend vi ser mot avkriminalisering, slik at ruspolitikken forblir trykt forankret i straffesporet. Dette er ikke bare skammelig, men lite ambisiøst med tanke på folkerettslige forpliktelser, og Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) må igjen si noe om rusreform og vern av menneskerettigheter.

Rusreform og menneskerett

Rusreformutvalget viser i sin rapport hvordan moralsk panikk har preget ruspolitikken. Dette er viktig fordi folka bak «foreldreoppropet» representerer den samme tradisjonen som rusreformutvalget advarer mot—de som argumenterer fra et emosjonelt heller enn fornuftsbasert ståsted. Dette skinner gjennom ikke bare fra tidligere debatter, men også denne.

Om Reinås og forbudstilhengerne virkelig mener alvor med sine påstander, må de nemlig akseptere visse rettslige normer. De må begynne med å anerkjenne at befolkningsforfølgelse krever gode grunner, at bevisbyrden påhviler de som agiterer for dette, og at narkotikalovbryterne har et rettighetsbilde som forblir uavklart.

Dette er utgangspunktet for enhver saklig ruspolitisk debatt. Etter rusreformutvalgets prinsipielle tenkning rundt straff og menneskerettigheter er det ingen vei utenom, og heller enn å fremstille straff som hjelp når de færreste vil ha den bør Reinås anerkjenne dette større bildet.

Grunnen til at «Rusreformutvalget mener at politiet skal ha en avdekkende rolle i narkotikasaker», er jo først og fremst at utvalget, helt vilkårlig, godtok et moralsk skille mellom bruk og salg. Dette var eneste måten de kunne gi politikerne det de ville ha (gode grunner til å gå vekk fra straff til brukere) men det forblir et åpent spørsmål om avkriminalisering er godt nok.

For å få avklart dette må de samme prinsipielle avveiningene gjøres i forhold til problemstillingen generelt; vi må spørre om strafferammer som 21 år gjenspeiler reelle forbrytelser mot samfunnstoffet, eller om vi har latt selgere og produsenter lide unødig for at forbudstilhengerne skal føle seg bedre. I denne sammenheng har utvalget allerede avkreftet flere myter om «narkohaien», og om ikke tilhengerne kan gi gode grunner for å vri tilbuds- og etterspørselsproblematikken over til en offer- og overgriperkontekst, er det lite sannsynlig at forbudslinjen tåler videre lys.

Flukten fra etterrettelighet 

Det koster mye å innrømme dette når man har spunnet sitt selvbilde på demoniseringen av narkotikalovbrytere. Det er sånn forbudstilhengerne har malt seg i det godes tjeneste, men om vi begynner med menneskerettighetene finner vi at prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet og frihetspresumsjon kommer til anvendelse. Vi finner at disse setter grenser for hvor langt staten kan gå i sin iver etter å bekjempe et problem, og vi finner at stadig flere rapporter og grunnlovsdomstoler konkluderer med et misforhold.

Ikke bare begynner stadig flere å se at det finnes gode grunner til at folk ruser seg—i alle fall gode nok. Om vi ser på rusreformutvalgets arbeid, samt andre, finner vi at stadig flere fagfolk konkluderer med at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen (narkotikabruken), og det blir da vanskelig å se hvordan forbudstilhengerne har en verdig sak. Dette alene indikerer nemlig et uoverkommelig forklaringsproblem i forhold til menneskerettigheter. Og om Reinås «er enig i at vi må ta hensyn til de negative konsekvensene som møtet med rettsvesenet kan gi», må han stille seg bak kravet om en utredning av rettighetsbildet til de forfulgte.

Reinås selv er overlagt uklar her. Han ser det som en «selvfølge» at «alle, uansett hva de har gjort, skal bli møtt med respekt både fra politiet og rettsvesenet». Han legger i dette en utømmelig tillit til rettsstaten, så lenge den er etablert på forbudslinjens premisser, men det er altså usikkert om menneskerettigheter kan tolkes så snevert. Tvert imot, dagens lovgivning bygger på en tradisjon som konsekvent har umyndiggjort brukerne. Om denne umyndiggjøringen er respektfull eller frekk avhenger av menneskerettslige analyser: Det en uavhengig, upartisk, og kompetent rett—ikke forbudstilhengerne—som skal definere hva «respekt» innebærer, og det er i denne sammenheng betenkelig at lovbryterne i over 10 år har blitt nektet sin dag i retten.

De som har nektet dem dette er forbudstilhengere. Det er med andre ord den samme gjengen som kjemper for at rusreformen skal gå i glemmeboka som frem til i dag har motsatt seg avklaringen av et rettighetsbilde; de har gjort dette ved å overdramatisere og krisemaksimere, samt ignorere konstitusjonelle forpliktelser, men ingenting av det Reinås og FMR har kommet med gyldiggjør befolkningsforfølgelse. De har ikke engang svekket reformaktivistenes sak. Derfor, heller enn å fortsette sin kampanje for «en annen rusreform», bør de begynne med menneskerettighetene og jobbe for ytterligere avklaring. Bare dette kan sørge for at nye liv ikke går unødig tapt. Bare dette kan klargjøre det moralske terrenget som preger debatten, og bare dette kan gi forbudslinjen et skinn av troverdighet.

Det blir jo flaut i lengden å dra frem de samme slitte argumentene når stadig flere ser hullene i logikken. Det tyder på at visse grupperinger på rusfeltet er mer interessert i egen vinning enn fellesskapets beste. Det indikerer et hovmod som står for fall, og i den grad forbudstilhengerne fortsetter å forsvare utdaterte dogmer blir det åpenbart at det hele handler om frykt—frykt for å bli avslørt som keisere uten klær. Det norske folk fortjener imidlertid bedre, og vi oppfordrer derfor Reinås, FMR, og andre å se til menneskerettighetene og stille seg bak en Sannhets- og Forsoningskommisjon.

Det er dette som er det naturlige resultat av en politikk som i over 60 år har bygd på totalitære premisser; bare slik kan norsk politi og rettsvesen møte brukerne med respekt, og i den grad forbudstilhengerne motsetter seg denne vil ettertiden huske dem som landssvikere.

Gå til innlegget

KrF: Mørkemenn på rusfeltet

Publisert 16 dager siden

KrF fortsetter å pådytte andre en hjelpende hånd—en «hjelp» de færreste vil ha og som er likestilt med tvang. Denne gang er det Hadle Bjuland, nestleder i KrFU, som insisterer på at forbudet skal bestå. Ikke overraskende går parallellene til tidligere tiders overgrepskampanjer hus forbi. Og ikke overraskende er han uenig i kritikken fra Annette Svae og Foreningen for en Human Narkotikapolitikk (FHN), den som går på at straff er samfunnets mest ekstreme virkemiddel og derfor må begrunnes godt.

Som andre politikere ser Bjuland vekk fra at dette elementære punktet. Til tross for at kvalitetssikring av straffeapparatet er basis for menneskerettigheter og grunnlovsforpliktelser; til tross for at rusreformutvalget, på dette grunnlaget, har konkludert med at straff er høyst problematisk; og til tross for at det er politikernes oppgave å undersøke rettighetsbildet til forfulgte grupperinger, fortsetter KrF å ignorere folkerettslige forpliktelser.

Det at ruspolitiske organisasjoner, gang på gang, har imøtegått forbudstilhengernes premisser betyr i denne sammenheng fint lite. Det betyr heller ingenting at det sivile samfunn har ansvarliggjort politikerne konstitusjonelt. Som hos andre partier, antar politikerne i KrF i stedet at de har sitt på det tørre når de agiterer for folkeforfølgelse. Tanken på at de kan holdes ansvarlig for dette er ikke bare fremmed: ideen er i bunn og grunn ubegripelig, hvilket følger av usunne forsvarsmekanismer.

Fortidens synder

Psykologisk sett bygger jo tilhengerne sin identitet på forbudet som en god ide. De har posisjonert seg som forkjempere for vår tids mest ambisiøse prosjekt, det narkotikafrie samfunnet, og er avhengig av at ingen river ned illusjonen. Det er derfor KrF svarer FHN så korttenkt som de gjør. Det er derfor de ignorerer menneskerettslige analyser, og det er derfor ingen politikere vil undersøke om reverseringen av grunnleggende konstitusjonelle prinsipper var rett og rimelig.

Det var nemlig slik narkotikaloven kom i stand. Fiendebildet rundt narkotika var så mektig at man antok at samfunnet ville gå til grunne om man tillot dette ondet å spre seg. Politikerne på den tiden snudde derfor normale regler om lov og rett på hodet—og det er sånn, ved en argumentasjon bygd på totalitære prinsipper, at forbudsforkjemperne har videreført sitt regime.  

Det er av denne grunn ingen politikere som vil ettersjekke med hvilken rett de opprettholder unntakstilstanden. Fallhøyden er rett og slett for stor. Med menneskerettsprinsippene følger en moralsk rekalibrering som gjør klart hva slags kampanje man har hatt med å gjøre og denne innsikten vil man i det lengste slippe. I stedet fortsetter politikerne å gjenta utslitte villfarelser, for bare slik kan de fremstå som bærere av en anstendig arv. Det å bevare denne illusjonen er av opplagte grunner det viktigste for forbudstilhengerne. Og det er derfor KrF, heller enn å ta inn over seg rettsstatens krav, på autopilot fortsetter å være «uenige» med dem som søker å utvide deres horisont.

Dette er det eneste trygge når man ellers har malt seg inn i et vanskelig hjørne—et hjørne man ikke vil innse at man befinner seg i. Om man ikke vil fremstå som en menneskerettsforbryter er det best å holde seg uvitende om hva man er en del av, og KrF-politikerne foretrekker således å lukke øynene for sunn refleksjon. De tenker av disse grunner ikke på det etiske ved en politikk som likestiller tvang og hjelp; de ser ikke at de bevarer moralsk panikk ved å krisemaksimere og overdramatisere problembildet forbundet med rus; de forstår ikke sammenhengen mellom denne panikken og menneskerettsbrudd; og de ser ikke at de opprettholder et moment for vilkårlig forfølgelse ved å tviholde på en uheldig dobbeltmoral som kirken har lange og beklagelige tradisjoner for.

Dagens utfordring

Allikevel, hver gang KrF uttaler seg om ruspolitikk, bærer utsagnet preg av skylapper og et totalitært tankegods som bør gi grunnlag for velgerflukt. Akkurat som tidligere tiders mørkemenn har de funnet seg et onde å bekjempe. Dette gir dem en selvutnevnt rolle å spille i det godes tjeneste og de spør ikke med hvilken rett de nekter andre selvbestemmelse. Å gjøre det skaper rom for refleksjoner de ikke vil ta videre. De bruker heller et overdrevet trusselbilde for å rettferdiggjøre sin forfølgelse av annerledestenkende—og gjør sånn sett den samme feilen som forgjengerne under inkvisisjonen.

Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) har tidligere gitt KrF de korrigeringer som bør til i forhold til dette. Vi har dokumentert forbindelsen mellom moralsk panikk og menneskerettsbrudd, vi har redegjort for politikernes ansvarsbilder, og vi har gjort klart at den foreslåtte rusreformen underminerer rettsstatsprinsipper. Vi har imidlertid blitt møtt av den samme seriekoblede ansvarsfraskrivelse som FHN sliter med. Vi har sett hvordan ubevissthet er en bærende betingelse for videre ruspolitisk debatt, og vi har akseptert at det nok vil gå noen år før integritet i en meningsfylt målestokk kan få prosessen på rett kjøl.

Til tross for dette, er det ikke noen vei utenom en sannhets- og forsoningskommisjon. Det er bare en slik kommisjon som kan gi de forfulgte grupperingene den oppreisning de fortjener og det er dette KrF før eller siden må anerkjenne. Intet mindre enn en nasjonal renselse må til før vi kan få en helhetlig ruspolitikk på plass—og når partiledelsen nå igjen overkjører mer oppegående refleksjoner med utdatert tankegods, ett hvor tvang sees som et sentralt virkemiddel i realiseringen av utopiske samfunn, er det på høy tid at folk gjennomskuer manien og tar avstand fra et parti som mer og mer graver sin grav ubekymret av menneskerettslige hensyn.

Gå til innlegget

Sjelemesse for politiet

Publisert rundt 1 måned siden

Fordi det er et krav at politiet reflekterer over egen moral og blir i stand til å se den i lys av politiprofesjonens etiske grunnlag, har man på politihøyskolen faget Yrkesetikk. Dog, dette hjelper lite når etaten er gjennomsyret av en ukultur som motarbeider vår konstitusjons- og menneskerettighetsarv.

Det moderne samfunn stiller store krav til ordensmakten. Daglig møter politiet utfordringer som må løses på en profesjonell måte, og for at etaten skal være i stand til å ivareta borgernes rettsikkerhet er det viktig at ansatte reflekterer over kvaliteten på tjenestene. Ikke minst kunnskap om kontrakts-tenkning og menneskerettigheter må være på plass for at politiet skal vise til en moralsk plattform. Det er derfor ildsjeler jobber for dette, men til tross for gode intensjoner forblir etaten plaget av totalitært tankegods.

Kognitiv dissonans

Spørsmålet som skaper så mye bry er om forfølgelsen av narkotikalovbryterne er forenlig med prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon. Det er disse som definerer folkerettslige forpliktelser, og overført på narkotikalovgivningen tåler den dårlig menneskerettighetenes lys.

Det er derfor rusreformutvalget minner om at konvensjonsmessige forpliktelser tilsier en avkriminalisering. Hvor mye lenger vekk fra forbudslinjen vi må gå for å befinne oss på konstitusjonell grunn er omtvistet, men rapportens drøftinger langt på vei ugyldiggjør forbudet. Vi vet at det er et irrasjonelt skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og i den grad mindre inngripende metoder er bedre egnet vil vi ha et menneskerettighetsbrudd.

Dette er altså en etisk dimensjon som går til kjernen av politiets virke. Til tross for det har ikke politiet vist noen interesse. Sentrale instanser har i stedet frasagt seg ethvert ansvar for de forfulgte grupperingene, og Politiforum vil ikke ta i problemstillingen med ildtang. Det er betegnende for tiden vi lever i at denne arena for faglig debatt trykker innlegg som støtter masseforfølgelse, samtidig som prinsipielle motforestillinger ikke kommer på trykk. Sånn skapes ikke bare et hjernedødt, lukket landskap hvor imøtegåtte premisser definerer debatten, men sånn videreføres også den panikk som har preget politikkens utforming.

Dette problemet er godt dokumentert av utvalget, og når aktører i politiet viderefører dette bildet svikter de sitt samfunnsansvar.

Det er nemlig en sammenheng mellom moralsk panikk og menneskerettsbrudd. I den grad panikk definerer politikken, vil vi ha et problem målt opp mot menneskerettighetene, og det tilfaller enten en grunnlov- eller en sannhets- og forsoningskommisjon å gjenreise rettsstaten. Ideelt skal politiet være en pådriver for dette, da det er den eneste måten å sikre etatens fundament. Det er ingenting viktigere enn et prinsipielt byggverk for at statens integritet skal ivaretas, men politiet er så investert i et narkotikafritt samfunn at menneskerettslige hensyn forsvinner.

Politiets mørke natt

Etter 60 år i forbudslinjens tjeneste tar etaten i stedet for gitt at den kan gjøre som den vil med lovbryterne. Et miljø fått utvikle seg som tenker helt forskjellig på rusmidler som alkohol og cannabis, som diskriminerer og demoniserer de som bruker ulovlige rusmidler, og som insisterer på maktmidler uavhengig av evidens.

Da det å oppgi dette nærmer seg en innrømmelse av skyld, sitter det langt inne å revurdere. Staten har satt politiet til å føre an i narkotikakrigen, og hvis straff ikke er riktig, hva er det da politifolk har drevet med i disse årene? Var det feil å invadere andres privatliv? Var det greit å påtvinge brukerne en masse onder? Var det ok å frata dem barna og livsutsikter? Burde de tenkt på dette før og kanskje gjort noe med det?

Ikke rart at avkriminalisering er kontroversielt. Og ikke rart at det å tenke i retning av et regulert marked er tabubelagt. Det siste innebærer at man heller ikke kan bruke selgerne som syndebukker for at verden går til grunne. Det innebærer at tilbuds- og etterspørsels problematikken, som forbudstilhengerne har forvridd til en offer- og overgriperkontekst, igjen blir åpenbar. Og det betyr at det blir vanskelig å rettferdiggjøre den innsatsen etaten har lagt for dagen i det illegale markedet.

De etiske aspektene ved politiets arbeid er altså direkte berørt i rusdebatten. En revurdering av forbudet bringer lys over lenge oversette variabler, og det er psykologisk forståelig at politiet som institusjon forsvarer seg som den gjør.

Allikevel, internasjonale forpliktelser tilsier ikke bare at vi går vekk fra forbudslinjen—men at politiet går i seg selv. I den grad mindre inngripende midler er bedre egnet til å begrense problembildet er forfølgelsen av lovbryterne uforenelig med menneskerettighetene, og det er statens ansvar å få avklart et rettighetsbilde.

Til tross for dette har politiet i over 10 år lukket øynene for sitt samfunnsansvar. Politidirektoratet nekter å besvare spørsmål som berører menneskerettslige hensyn, påtalemyndigheten anerkjenner ikke grunnleggende forpliktelser, og etatens fagtidsskrift beskytter utdaterte dogmer. Ved å nekte prinsipiell tenkning innpass, viderefører ledelsen myter, og den enkelte politimann eller kvinne mister det eneste kompasset som kan hjelpe dem til klarhet.

Det er denne dødsdansen norsk politi nå befinner seg i. Det handler om å lukke seg så mye som mulig fra prinsipiell refleksjon. Det handler om å beskytte seg fra erkjennelsen om at narkotikakrigen har vært et kostbart feilskritt, ikke minst målt i menneskelig lidelse. Og det handler om å videreføre en tradisjon av voldsforherligelse, selv på bekostning av statens autoritet.

Om ikke lovene de håndhever kan forsvares, så kan jo heller ikke deres virke. Ei kan heller den ansvarsfraskrivelse som etaten legger for dagen, men frem til sunn debatt får plass fortsetter en ukultur å bre om seg. Denne truer ikke bare rettsstatens verdier. Den må kvele alle tilløp på integritet for å overleve, og resultatet er at politietaten blir en fiende av folket, heller enn dens beskytter.

Det er der vi er nå—så et gravøl for politiet til integritet styrkes, prinsipiell forankring sikres, og rettsstaten gjenreises.

Gå til innlegget

Stiftelsen KRAFT og det rusfrie idealet

Publisert 3 måneder siden

Stiftelsen KRAFT, en bruker- og pårørendeorganisasjon på rusfeltet, har markert seg som motstandere av reform og tilhengere av straff. Det er mye galt med reformen, men forslaget om å fjerne straff er ikke ett av dem, og Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) viser til menneskerettsforpliktelser som løsning på forvillede ruspolitiske perspektiv.

Det er ingen tvil om at KRAFT har gjort mye godt for mange. Stiftelsen er kjent med de psykologiske faktorene som ofte får folk inn i misbruk, og på grunnlag av sunne mellommenneskelige verdier ønsker de å hjelpe misbrukere ut av en destruktiv syklus. Det er en prisverdig innsats. Dog, balansen mellom å hjelpe og å vanskeligstille rusbrukere er hårfin, og KRAFT kan med fordel sette seg inn i rusreform-rapportens kapittel om menneskerettigheter.

Dette, sammen med de prinsipielle motforestillingene til straff, viser at forbudet vanskelig kan sies å være godt for noe, men at det isteden følger en hel del uheldige konsekvenser av kriminalisering.

Den motstand KRAFT legger for dagen på dette området er derfor ikke rasjonell. Den er en videreføring av den moralske panikk som utvalget beskriver som formgivende for ruspolitikken, og AROD oppfordrer stiftelsen til å se nærmere på menneskerettighetene.

Det er nemlig en sammenheng mellom moralsk panikk og menneskerettighetsbrudd. Fellesnevneren er syndebukk-mekanismen, vår tilbøyelighet til å gi andre skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse, og det er denne som ligger bak historiens største overgrep.

Det er også denne som ligger bak det meste av kirkens feilskritt de siste 2000 år. Det er denne som har underminert den sunne moral som kristenfolket egentlig ønsker å representere, og om KRAFT vil ha sitt på det tørre må stiftelsen se nærmere på i hvilken grad de er med på å videreføre et unødig problembilde.

Leder Marte Yri Evensen viser et godt kjennskap til Maslows behovspyramide. Hun forstår derfor at all god rusbehandling må bygge på omsorg og empati, men hvordan straff er forenelig med dette gjør hun lite for å påvise.

Det er imidlertid dette som er forbudstilhengernes utfordring: Det vil alltid være en tidligere bruker eller ti som takker for straff og sånn sett gir støtte til hypotesen om at forbudet er et nødvendig onde. Allikevel, vi må ta med i regnestykket at slike vitnemål er resultat av et rusfelt som (1) har umyndiggjort rusbrukere i over 50 år; (2) at behandlingsfolk som KRAFT aldri tar forholdet mellom ruspolitikken og menneskerettsprinsippene med i regnestykket og reflekterer over dette i dialogen med brukere; og (3) at det derfor er tilrettelagt for den samme syndtillatelse-mekanisme som kirken så alt for ofte har basert seg på—den som har fått folk til å takke for alt fra nåtidens fengsler og overformynderi til inkvisisjonens skremsler.

Om ikke KRAFT vil være en del av den samme uheldige tradisjon som så lenge har plaget religiøse samfunn, så må stiftelsen derfor se på menneskerettighetenes innflytelse på ruspolitikken og spørre seg i hvilken grad forbudet er forenelig med prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon.

Det er disse som legger lista for hvor høyt forbudstilhengerne må hoppe for at de skal kunne bygge politikken på trygg grunn. Det er disse som ikke bare legger lista for folkerettslige forpliktelser, men også sunn kristen moral—og det narkotikafrie samfunnsidealet har gått ut på dato av gode grunner.

Det blir i vår tid forbigått fordi det baserer seg på overdimensjonerte fiendebilder. Det er derfor menneskerettighetskonvensjonene får mer og mer og si på ruspolitikkens område, og fordi ingenting forringer menneskeverd som kunstig oppjusterte problembilder og dobbeltmoral er det viktig at behandlingsapparatet ser større på ting enn rusfrihet som absolutt målestokk.

Så lenge det er det, fornekter man i samme rekke en hel del gode nok grunner til at folk velger seg enkelte rusopplevelser, og man stiller seg raskt på side med historiens mørke krefter.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
12 dager siden / 2982 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
9 dager siden / 1655 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1467 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1413 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1082 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
20 dager siden / 657 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere