Roald Iversen

Alder: 7
  RSS

Om Roald

Følgere

Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk

Publisert rundt 2 måneder siden

Tidligere preses i Den norske kirke (Dnk), Helga Byfuglien, har den 11. februar fått en hel side i dagsavisen Vårt Land (VL) til en merkelig avskjedsreplikk. Det merkelige er at hun velger å bruke VLs intervju med henne til å fremme et synspunkt jeg ikke har hørt henne uttrykke så emosjonelt før, nemlig at prester i Dnk framover må sørge for å opptre mer lojalt mot kirkens ledelse (særlig biskopene) enn de gjør i dag. Hva mener hun med det? Og hvem henvender hun seg til: prestene, eller tidligere bispekolleger?

Bakgrunnen

Bakgrunnen for intervjuet er teksten om dåp som biskopene i Dnk sendte ut til menighetene i Dnk for noen uker siden og de reaksjonene som kom på denne teksten. 

Biskopene bad om at teksten ble lest opp i alle landets menigheter. Den var ment "å skape en god og konstruktiv samtale om dåpen", sier Byfuglien i intervjuet. 

Det egnet den seg dessverre ikke til, og derfor fikk teksten sterk kritikk fra mange hold, både for innhold og form. 

Det har Byfuglien åpenbart likt dårlig. IfølgeVårt Land den 11.2. sier hun følgende: "De kraftige reaksjonene [på teksten] ville blitt fulgt opp", underforstått: om hun fortsatt hadde vært en del av bispekollegiet. Det er hun ikke lenger. 

Er intervjuet ment som en oppfordring til hennes tidligere kolleger om å følge opp dette?

Det kan se sånn ut, for VL har i sakens anledning tatt kontakt med påtroppende preses, Olav Fykse Tveit, som i VL 11.2. sier at "debatten rundt brevet vil komme på bispekollegiets agenda". Hvis den gjør det, håper jeg biskopene vil være edrue og opptre ansvarlig. Det innebærer at de i større grad enn i dag må vise vilje til å stimulere til teologisk tenkning og diskusjon blant prester og andre medlemmer av Dnk, og samtidig ha evne til å se sine egne begrensninger. Sanksjoner mot prester som ytrer seg faglig-kritisk til bispekollegiets uttalelser i framtida, er det ingen som ønsker.  

Dåpsteksten

Jeg er en av dem som kritiserte dåpsteksten. Det som slo meg da jeg leste den første gang, var at den hadde blitt til som resultat av en brainstorming i bispekollegiet. Det var tekstens løsprat og usammenhengende framstilling som fikk meg til å tenke dette. I samtalen mellom biskop Byfuglien og professor Marius Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar, bekreftet biskopen at det var slik den var blitt til. 

På spørsmål til Byfuglien fra journalisten som ledet samtalen mellom henne og professor Mjaaland i Dagsnytt 18, om biskopene hadde satset på å få inn en setning hver i dåpsteksten, svarte hun ikke et klart ja, men heller ikke et klart nei, hun sa bare at alle biskopene hadde stilt seg bak den. 

Jeg antar at teksten ble til slik: Preses har spurt biskopene: - Kan dere si hva dere forbinder med kristen dåp? Alle har svart. Svarene har så blitt notert ned, redigert og sendt rundt til biskopene igjen, som har kommentert og deretter godkjent den endelige teksten. Tekstens form tyder på at det er omtrent slik den er blitt til.  

Man kan si mye om denne teksten, men ikke at det var en kort og forståelig tekst om dåpen, formulert  i et språk som kunne kommunisere godt med kirkens medlemmer under en gudstjeneste, som jo var formålet med den. Trodde biskopene det, har de mistet kontakt med grasrota i Dnk. 

Kvalifiserte kritikere

Mange av dem som kritiserte teksten, var og er dyktige innenfor sine teologiske fagområder. Det skulle være unødvendig å si det her, men for den jevne leser av VL kan det være nødvendig: Blant helt vanlige medlemmer i Dnk, altså blant dem som er utenfor bispekollegiet, finnes det i dag samlet sett en mye større teologisk kompetanse enn det gjør innenfor bispekollegiet, og det gjelder for alle områder av teologien. Per dags dato er det kun en av tolv biskoper som har teologisk doktorgrad. Fykse Tveit vil bli den andre.  

Såvidt jeg vet, har ingen av biskopene publisert en vitenskapelig artikkel om et teologisk emne i løpet av de siste fem årene, og de fleste av dem har aldri gjort det. 

Når det kommer engasjerte og godt begrunnede innspill til biskopene fra kirkemedlemmer utenfor kollegiet, slik det gjorde i samtalen om biskopenes dåpstekst, burde biskopene i Dnk vise større ydmykhet enn det Byfuglien gjør i dette intervjuet. De burde øve seg på å lytte, i det minste for ikke å støte fra seg flinke og engasjerte kirkemedlemmer som tross alt er glad i Dnk.  

Kritisk lojalitet

Prester i Dnk er forpliktet på ordinasjonsløftet. I ordinasjonen forplikter de seg til etter beste evne å forkynne evangeliet klart og rent, forvalte sakramentene rett (dvs. etter vår kirkes ordninger) og å utøve sjelesorg. Deres lojalitet er primært knyttet til dette  oppdraget. 

Det innebærer at de skal utvise en kritisk lojalitet til enhver som tar aspekter ved dette oppdraget opp til drøfting (i dette tilfellet: dåpen), uansett hvem det er. De må kunne spørre seg selv og hverandre om det som legges fram fram fra biskoper, teologiske lærere eller kolleger er godt, uten å skulle være redd for biskopelige sanksjoner eller for å bli mistenkt for ikke å være lojale mot det de lovte i sin presteordinaasjon.  

De som utøver konstruktiv kritikk, inklusive institusjonskritikk, sitter naturligvis ikke med fasitsvar på de teologiske spørsmålene som drøftes, men de tar i likhet med andre teologer del i en faglig samtale som prinsipielt må betraktes som uavsluttet. Forsøk å på å stanse en slik samtale ved å kreve en form for person-lojalitet mot en eller flere biskoper eller mot bispekollegiet samlet, vil aldri være smart, helt uavhengig av biskopenes intensjon med en slik forsøksvirksomhet. Det ville være å gjøre prester til funksjonærer for et kirkelig-politisk, administrativt konsern, og er det noe Dnk framfor alt ikke ikke bør strebe mot å bli, så er det det.    

Etter mitt skjønn bør biskopene så ofte de kan, både når de møtes og ellers, minne hverandre på at embetet i den evangelisk-lutherske tradisjon som de har fått del i, er et forkynnerembete, og det er via forkynnelsen, dvs. av nye og aktuelle fortolkninger av Jesus som Kristus/Messias at de kan utøve sin største innflytelse på presteskapet. Jeg synes Stavanger biskop gjorde det på en god måte i sin tiltredelsespreken.

Til slutt: I en reklamefilm jeg av og til ser på, sies det: "Life is not always about winning, sometimes it´s simply about learning".

Det må da være mulig å finne tid til å spille av denne reklamefilmen i et bispemøte? I en pause, kanskje?

Dr. Roald Iversen

Gå til innlegget

Nyttårstalen til Nidaros biskop i Nidarosdomen 15. januar i år inneholdt to spørsmål som har fått mange kirkemedlemmer til å ta til orde i pressen og i kommentarfeltene på Facebook. De to spørsmålene var: 1. Skal vi beholde alle kirkehusene – eller er det nå noen det er naturlig å fase ut? 2. Og hva skal vi i så fall gjøre med dem?

Den som spør, må regne med å få svar

Den som har en formell posisjon som gjør at man kan stille spørsmål til hele folket, må regne med å få svar. Biskopene i Den norske kirke (Dnk) er i en slik posisjon. For to generasjoner var det det færre som kunne tenke seg å svare en biskop enn i dag. At det er flere i dag, henger sammen med to forhold: Først og fremst at det er mange flere godt utdannede og kyndige medlemmer i Dnk med store kunnskaper og viktige erfaringer fra en rekke fagfelt. Det myndige lekfolk er i dag blitt til det myndige fagfolk.

Det andre forholdet skyldes internett, som har gjort det mulig for mange å svare. Avisredaktørene som før kunne sitte og redigere vekk innlegg de ikke likte, har fått mindre makt. Det er bra for demokratiet, også for kirkedemokratiet.

Bakgrunnen for biskopens spørsmål

La meg først si at innspillet fra Nidaros biskop neppe er noe hun har suget av eget bryst.  Spørsmålet er ikke nytt. Når denne saken tas opp akkurat nå, i nyttårstalen til en av biskopene, er det sannsynlig at den har vært diskutert i hele bispekollegiet. Jeg antar at Nidaros biskop bare har fått i oppgave å sende opp en prøveballong for saken. Det er altså ingen grunn til angripe denne ene biskopen selv om man føler seg provosert av de to spørsmålene hun stilte.

Bakgrunnen for biskopens spørsmål er kort og godt at det i noen kommuner ligger mange kirker som brukes svært sjelden og som befinner seg på steder hvor det bor få mennesker. Kirkene krever store kommunale bevilgninger til vedlikehold. Har man råd til det?

I mi heimbygd i Nord Norge med knapt 6000 innbyggere er det to kirker, ei i nerbygda, ei i øverbygda, og det bor mennesker begge steder. I gamle Nærøy kommune i Trøndelag, som før sammenslåingen med Vikna kommune 1.1. 2020 hadde omtrent like mange innbyggere som i heimbygda mi, var det ti kirker. Flere av dem brukes nesten ikke. Skal man da rive dem for å spare kommunen for vedlikeholdsutgiftene? Og hvis man gjør det, kan man da regne med at vedlikeholdsutgiftene til disse kirkene automatisk overføres til andre deler av kirkebudsjettet i kommunen?

Svaret på det siste spørsmålet er antagelig nei, og alle kirkeverger som sitter og forhandler med rådmenn om kirkebudsjettene i norske kommuner, vet dette. ”Jeg noterer meg at en stor del av fellesrådene budsjett går med til drift og vedlikehold av bygninger. Det går noen ganger på bekostning av ansatte til å drive menighetsarbeid, og fylle kirkerommene med liv og fellesskap”, sa biskopen i sin tale. At penger fra vedlikeholdsbudsjettet til ei kirke som er revet eller solgt eller gitt bort automatisk vil bli brukt til nye stillinger i Dnk, er ingen selvfølge.

Tilknytning til lokalkirken

Mennesker har tilknytning til sin lokalkirke. Det er det som gjør forslaget om å rive kirker eller å endre deres bruksformål, så vanskelig. Her er besteforeldre og foreldre døpt, konfirmert, viet og gravlagt, og her har man selv blitt viet og båret sin barn til dåpen.

Det 150 år gamle kirkebygget ligger der som en kontinuitetsbærer gjennom 5-6 generasjoner og hver gang ei kirke brenner ned, ser man hva dette bygget betyr for alle mennesker på stedet, uavhengig av om man går i kirka ofte eller sjelden.

Denne tilknytningen kjenner biskopene til. De er ikke ufølsomme. I det øyeblikk riving av ei konkret kirke kommer på dagsordenen, vil imidlertid lokalsamfunnet engasjere seg og lokalpolitikere vil da måtte ta stilling før et valg om hvordan de vil stemme i den nye ”kirkesaken”.

At en slik ”kirkesak” kommer opp, kan kanskje få vanlige kirkemedlemmer til å ta et større dugnadsansvar for vedlikehold av sin kirke der kommuneøkonomien ikke strekker til. Sannsynligvis ville en oppfordring til det fra biskopens side vekket mer begeistring blant kirkemedlemmene enn utspillet om å fase ut kirkene. Tenkte hun ikke på det? 

Hva skal vi gjøre med kirkene  som ikke lenger er i bruk?

Hvis kirkene skal rives, selges eller gis bort må de først avsakraliseres. Dette har man ingen rite for i dag, i alle fall ingen rite som Kirkemøtet har behandlet. Denne riten må lages, og det går nok noen kirkemøter før man er blitt enige om en brukbar tekst. 

I den forbindelse er det er viktig å si at innvielsesriten av kirken prinsipielt er knyttet til kirkens bruk, ikke til tømmerkassen, kirkebenkene eller de gamle vinduene og dørene. Alt dette vil kunne selges. Hvem ville ikke hatt en kirkebenk i hagen? Eller et kirkevindu i eneboligens nye tilbygg?

Blir kirkene revet, vil tomta de ligger på kunne brukes til nye gravplasser og minnelunder. Det trenger man.

Blir kirkene ikke revet, men solgt eller gitt bort, hva skal de da brukes til? En skribent på Facebook forteller at hun har vært i Skottland og besøkt ei kirke som ikke lenger var i bruk som kirke, men ombygget til en fabelaktig restaurant. Her er det muligheter til å kombinere driften med litt folkeopplysning eller (teologi-)historie. Kunne man ikke servere "St. Augustins pepperbiff" sammen med en kort introduksjon til denne kirkefaderen?  

Hvilke saker kan skape begeistring i Dnk?

Biskopene i Dnk kirke strever for øyeblikket med å finne saker som skaper begeistring blant kirkens medlemmer. Utspillet for noen uker siden om dåpen skapte ingen stor begeistring. Tvert imot var det mange kirkemedlemmer som gremmet seg over en svært dårlig formulert tekst fra biskopene side. At preses i samtalen med professor Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar  ble fornærmet over at noen kunne finne på å kritisere en tekst som 12 biskoper hadde stilt seg bak, understreker det jeg har sagt ovenfor, at biskoper ikke ser at det myndige lekfolk i dag er blitt det myndige og kyndige fagfolk.

Det siste utspillet fra nyttårstalen til Nidaros biskop om å fase ut kirker som ikke er i bruk, enten ved å rive dem, selge dem eller gi dem bort, er heller ingen sak som vekker begeistring blant kirkens medlemmer.

Mitt spørsmål til slutt blir derfor: Hvilke andre saker har biskopene i ermet? Har de noen saker som kan skape glede og begeistring blant kirkens medlemmer?

Gå til innlegget

Biskop og professor i Dagsnytt 18

Publisert 3 måneder siden

Hvem var mest arrogant? Samtalen mellom preses i Dnk Helga Byfuglien og professor Marius Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar, gir grunn til å stille spørsmålet.

Jeg lyttet nettopp til Dagsnytt 18. Det var interessant å høre preses, Helga Byfuglien, karakterisere professor Marius Mjaalands kritikk av biskopenes dåpstekst som et eksempel på "synsinger", og høre at hun karakteriserte den som arrogant og overflatisk. 

Jeg synes, dessverre, at preses var den som opptrådte arrogant i denne samtalen. Hun kunne ikke forstå at professor Mjaaland og mange av oss andre har kunnet uttrykke oss kritisk til en tekst om dåp som 12 biskoper har stilt seg bak.

Professor Mjaaland har dessverre helt rett. Biskopenes tekst er uten en tydelig adressat, uten en klar disposisjon og uten en klargjøring av hva slags tekst dette er ment å være.

Det er dessuten en usammenhengende tekst. Det er vanskelig å fatte overgangene fra ett avsnitt til det neste. At teksten er full av plattheter som "foreldre gjør mange valg for sine barn" eller "livet fører oss opp og ned" eller "vi er både sterke og sårbare" osv., forsterker dette inntrykket.

Diskusjonen om biskopenes tekst har spredt seg på Facebook de siste dagene. Der skrev jeg blant annet at biskopenes dåpstekst ser ut til å ha blitt til som resultat av en brainstorming i Bispemøtet, og preses bekreftet i kveld at det var slik den ble til.

Vi bør merke oss at verken preses eller de øvrige biskopene, kanskje med unntak av Oslo biskop, er blitt biskoper på grunn av sine teologifaglige meritter. Av den ene grunn bør biskopene framover opptre mindre arrogant enn det preses gjorde i Dagsnytt 18 i kveld, og i større grad benytte seg både av teologifaglig kompetanse og kommunikasjonsfaglig kompetanse før de sender ut et nytt brev til menighetene i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Vikarprest på vent!

Publisert 5 måneder siden

Den norske kirke (Dnk) mangler i dag 100 prester. I tillegg vil 400 av dem som i dag er i arbeid som prester i Dnk gå av med pensjon innen ti år. Situasjonen er dramatisk.

Nye tall

Tallene ovenfor er hentet fra Vårt Land (VL) den 16.11.2019. De presenteres i forbindelse med et intervju som VL har gjort med prest og foredragsholder Per Anders Nordengen, som i intervjuet uttrykker glede over at Dnk (Hamar biskop) ville bruke ham som prest. Samtidig uttrykker han forundring over at Dnk ikke vil bruke flere av dem som har presteutdanning til å ta vikartjenester, selv om de for øyeblikket, i likhet med ham selv, ikke er ansatt i Dnk. Jeg er også forundret over det. 

Ikke etterspurt

På meg virker det som om parfymeduften i de vakre og kunstutsmykkede kirkerådskorridorene har bedøvet både kvinner og menn der og hindret dem i å se realiteten i øynene. Det vil si, de ser den nok, men de handler ikke klokt nok, strategisk smart nok eller raskt nok til å skape nødvendig endring. Imens risikerer de at mange av dem som kunne tenkt seg å ta tjenester for Dnk, vil falle fra. Vi det gjelder, kjenner oss virkelig ikke etterspurt, selv om vi sikkert er ønsket.

Dramatisk for kirkens medlemmer

For kirkens medlemmer er situasjonen dramatisk. Blir det ikke endringer i løpet av kort tid, vil ikke kirkens medlemmer, i alle fall ikke de som bor ute i distriktene, lenger få dekket sine grunnleggende behov for kirkelige tjenester (evangelieforkynnelse, dåp, nattverd, sjelesorg, vielser, gravferd), uten å måtte regne med lang ventetid. I byene, hvor kirkene ligger tett som hagl i ei rype under høstjakta, er det annerledes. Der kan man kjøre bil 5-10 minutter og finne flere åpne kirker innenfor et lite område hver eneste søndag, og mange andre tilbud på hverdager.  

Dagens situasjon

Jeg er pensjonert prest og prost. Jeg er en av dem som kunne tenke meg å gjøre tjeneste som vikarprest. Men det forutsetter at Dnk er villig til å bruke oss prester med enkeltpersonforetak (ENK). For ca. to år siden lukket Dnk denne muligheten. Over natten ville man plutselig ikke lenger bruke oss til  å forrette dåp og nattverd, til å forkynne evangeliet i en gudstjeneste, og heller ikke til å forrette vielser eller gravferder. Prostene, som sitter med det daglige ansvaret for å skaffe vikarer, ble ikke informert om endringen på forhånd, til tross for at det er de som fra uke til uke sitter med ansvaret for å administrere prestetjenesten i prostiene og som merker prestemangelen i sitt arbeid.    

Dnk har nå sagt at den som skal gjøre prestetjeneste i kirken må være ansatt i Dnk. Den som har et ENK, er ikke ansatt i Dnk, men i sitt eget foretak og leier sin tjeneste ut til kirken. Det er ikke dyrere for Dnk å bruke oss enn å la fast ansatte prester ta en ekstratjeneste. Oftest er det motsatt. 

Privat sektor

Statens Pensjonskasse (SPK) som utbetaler pensjon til prestene har ingen problemer med at vi tar slike tjenester, fordi ENK regnes som privat sektor, og i privat sektor kan man arbeide uten at pensjonen reduseres. Men, sier SPK, man kan ikke være ansatt i en virksomhet med en offentlig pensjonsordning, uten at pensjonen reduseres. Ligningen går med andre ord ikke opp. For øyeblikket står man like fast som en bilist med sommerdekk står fast i ei snøfonn. Den eneste som kan løse dilemmaet er Kirkerådet (KR). Vil rådet det?

Jeg har hørt at det sentralt i kirken og via FAPE (Fagutvalg for Pensjonister i Presteforeningen) arbeides for å løse det dilemmaet som har oppstått. Hva skjer? Ingen i KR informerer noe om utviklingen i saken. Biskopene sier ikke noe til sine proster, som gjerne skulle hatt tilgang på flere vikarer. I mellomtiden må jeg og mange andre godt kvalifiserte prester finne oss i å være en - vikarprest på vent.

Gå til innlegget

Hilsen til Kirkemøtet (2019)

Publisert rundt 1 år siden

”Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet” (1. Kor. 13, 2).


Om jeg tusen ganger kan gi uttrykk for hvor grusomt, urettferdig og respektløst det er av Kirkerådet å ikke ta hensyn til grasrotas råd i bispeutnevnelsen i Stavanger, men ikke har kjærlighet til den som ble valgt, da gagner det meg intet.

Og om jeg to tusen ganger kan gjenta at alle regler og prosedyrer er fulgt til punkt og prikke og at ingen urett i denne forstand er begått og at jeg derfor har jussen og retten på min side, men ikke har kjærlighet til dem som dømmer meg nord og ned, da er jeg bare drønnende malm.

Og om jeg frimodig og tre tusen ganger forsikrer at jeg i saken om vigsel av likekjønnede par er bærer av en felleskirkelig tradisjon og frimodig kan hevde at jeg følger Bibelens ord til minste detalj og at min måte å se det på er den eneste mulige om man vil følge Guds ord, men ikke lar meg berøre av den nye Stavanger-biskopens tiltredelsespreken og ser den kamp som denne prekenen åpenbart har gjennomgått i et menneskesinn før den ble gitt som en gave til hele kirken, om jeg ikke lar meg utfordre av denne prekenen til selv å tenke gjennom hvilke dører jeg lukker og åpner, da er jeg bare en klingende bjelle.

Og om jeg vet at jeg har rett, og roper det høyt over fjell og hav, at Guds ord er et menneske og ikke ei bok, og at dette mennesket har vist oss at kjærligheten ikke kjenner noen grenser, at mennesker av begge kjønn kan elske hverandre og derfor må kunne leve i åpenhet og partnerskap og ekteskap med hverandre, men ikke er i stand til å forstå den uro og fortvilelse som de som mener noe annet enn meg i denne saken, kjenner på, og ikke er i stand til å elske dem, da er jeg intet.

Og om trekker meg tilbake til bedehuset og min lille forsamling og tilber i oppriktighet og trofasthet, men ikke er i stand til å se at det trygge miljøet jeg vokste opp i og er fortrolig med er et sted som andre mennesker aldri vil kunne kjenne seg hjemme i, da er jeg intet.

Og om jeg ber for folk og fedreland og våre landsmenn i det fjerne og på havet, vår konge og hans hus, våre biskoper og alle som sitter i styrer og råd, men glemmer dem som aldri fikk plass i disse råd og som aldri kunne bli president, ikke en gang i et Storting, de som bare går til kirken noen få ganger i året og ber en bønn i det stille, om jeg ikke ser at de også er Guds barn, da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg sitter i viktig utvalg som skal legge premissene for morgendagens kirke og kan lage glitrende formuleringer som andre lar seg imponere av, men ikke hører de unges rop om å bli sett og hørt og holdt omkring og deres kall til oss voksne om ikke lenger å oppføre oss som små barn, da har jeg ingenting vunnet.

Vår kjærlighet er mange ganger skrøpelig.

Guds kjærlighet er tålmodig, den er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig.

Guds kjærlighet krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Denne kjærlighet kommer til å bære oss trygt gjennom de stormene som nå raser gjennom Guds hus.

Så vær ikke redd!  

En dag skal alle kunne si, nei, slett ikke: ”Se hvor enige de nå er blitt!”

Men: ”Se hvor de elsker hverandre!”

Blessings!


Dr. Roald Iversen

 








Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
18 dager siden / 1208 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
24 dager siden / 1205 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 973 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
9 dager siden / 848 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 617 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 573 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere