Roald Iversen

Alder: 7
  RSS

Om Roald

Følgere

Bibelen - lesemåter og gudsbilder

Publisert 21 dager siden

Gunnes' lesemåte lukker seg rundt Lukas-teksten og kveler den

I dagsavisen Vårt Land har man en tid kunnet gjøre seg kjent med ulike synspunkter på hva det vil si å lese Bibelen. Dette er en viktig samtale som man bør oppmuntre mange i kirken til å ta del i.

Fortid eller nåtid?

Åste Dokka har i en velskrevet kronikk 7.11.20 gjort et poeng av at det å vite noe om den historiske konteksten som en bibeltekst er blitt til i, ikke nødvendigvis er det som gjør teksten normativ for oss. ”Vår forpliktelse står til nåtid og framtid, og ikke til historien”, skriver Dokka. Poenget er: En bibeltekst kan ha fungert på en måte i en tidligere kontekst og blitt fortolket på en måte som lesere eller tilhørere der har opplevd som gyldige fortolkninger for dem, men den samme teksten kan fungere på en annen måte i en moderne kontekst og kreve en annen type fortolkning nå enn den som ble lagt fram da.   

Dokkas tekst er nå historie. Den tilhører fortiden. Kan den likevel brukes til noe?

Gunnes og Dokka – noen forskjeller

Historie er også Gyrid Gunnes sin tekst om bebudelsesfortellingen i Lukasevangeliet. Gunnes framstilte i sin kronikk 12.10.20 Gud som en (middelaldrende? vestlig? hvit? rik? Eller muligens: ung? farget? arbeidsløs? innvandrer? -  velg selv!) voldtektsmann. Den Gud som ikke noe menneske har sett ansikt til ansikt og prinsipielt ikke kan se ansikt til ansikt i dette livet, får i Gunnes sin kronikk negative maskuline trekk, og ettersom en kvinne nok kan voldta, men ikke befrukte en annen kvinne gjennom voldtekten, blir Gud hos Gunnes framstilt som mann.   

Jeg har tidligere kritisert Gunnes for at hun som ellers har som prinsipp å beskrive Gud som kvinne eller mor, akkurat her, på dette ene utvalgte stedet, forlater sitt prinsipp og velger å beskrive Gud som mann. Poenget er lett å gjennomskue: ved å gjøre det kan hun bruke Lukas-teksten til å fremme et Me too–perseptiv på teksten, riktignok uten å gjøre noe forsøk på å argumentere for sin tekst-tolkning.  

Hos Gunnes var poenget dels å problematisere et bestemt gudsbilde, (går jeg ut fra), dels å kritisere et tradisjonelt, mannsdominert kvinnebilde av den lydige Maria. Det passet til hennes Me too-utgangspunkt.

Åste Dokka er ganske sikkert oppmerksom på at hennes utsagn om at ”vår forpliktelse står til nåtid og framtid, og ikke til historien”, kan brukes som et springbrett til helt vilkårlige teksttolkninger, som den Gunness sin tolkning av Lukas-teksten er et eksempel på, men det er neppe det Dokka ønsker.

Det fine med Dokkas kronikk er at hun, i motsetning til Gunnes, gir gode eksempler fra Det gamle testamente på at den Gud som sendte plager over Egypt og ville drepe Jesabels barn med pest, ikke kan brukes til å beskrive et kristent gudsbilde, selv om tekstene aldri så mye står i Bibelen. Det er en annen måte å nærme seg problematiske bibeltekster på, enn den Gunnes demonstrerer. Dokkas lesemåte er ikke så styrt av bare ett perspektiv på teksten.

Mens Gunnes sin lesemåte lukker seg rundt Lukas-teksten og kveler den, åpner Dokkas tilnærming til Bibeltekstene for videre refleksjon over dem. I forlengelsen av Dokkas synspunkt blir det naturlig å etterlyse et annet kriterium som man kan bruke til å fortolke bibeltekster kristent på, enn det faktum at tekstene står i Bibelen.

”Was Christum treibet”

Fra reformasjonstiden av har dette kriteriet i den protestantiske kirke vært ”was Christum treibet”, det som peker på Kristus, det som driver et menneske til Kristus, det som får et menneske til følge etter Kristus og la sitt liv bli preget av sin relasjon til ham. Dette fortolknings-kriteriet innebærer at et kristent gudsbilde ikke kan løsrives fra en forståelse av hvem Kristus er, men knyttes eksklusivt til denne forståelsen.  

Teologi og kristologi er følgelig vevet sammen i det billedteppet som har til hensikt å illustre en kristen gudsforståelse, den forståelsen som gir seg uttrykk i bekjennelsene Jesus [er] Kristus (Messias) og Jesus [er] Herre.

Både den historiske konteksten og nåtidskonteksten er viktig.

Det er altså ikke slik at forskere kan konsentrere seg om ”det historiske” og predikanter om ”det kontekstuelle”. Alle historikere er historikere i sin tid, akkurat som alle predikanter er predikanter i sin tid, og vi er alle er preget av den tid vi lever i. Vi kan lese historiske tekster og fortolke dem på ulikt vis, og gjør det, men ikke alle fortolkninger fører til kristen tro eller kristendom, for å bruke Dokkas terminologi. Det gjør bare de tolkninger som treffer (eller ”slår ned”), som finner rotfeste i et menneske.

Guds makt

Gunnes´lesning av Gud som voldtekstmann har, så vidt jeg kan se, ingen rot i den opprinnelige Lukas-teksten. Hennes tolkning gir heller ikke mye grunnlag for å skape livsmot hos en voldtatt ung kvinne som søker støtte på (Kirkens) krisesentre hvis hun der får høre at den Gud som kristne mennesker tror på, er en Gud som for to tusen år siden pønsket ut en subtil måte å trakassere Maria seksuelt på for deretter å begå et seksuelt overgrep mot henne, og – som ikke det var nok– i tillegg la vekt på å begrense hennes seksuelle frihet. Og for å få gjennomført dette videre gjennom historien, bruker HAN menn

Jeg har også vanskelig for å se at  ”gjenkjennelseseffekten”: den at også Maria, Jesu mor, vet hva det vil si å bli voldtatt, har noe som helst oppbyggelig ved seg i møte med voldtatte kvinner.

Det har den i alle fall ikke for menn!

Oppbyggelig er derimot tidligere praktikumsrektor, Geir Hellemo, i sitt innlegg i Vårt land den 28.10.20. Hans hovedpoeng er at Marias lydighet ikke er et resultat av et mannssjåvinistisk kvinneundertrykkende krav om lydighet, men en bestemt type lydighet som skal brukes til å bistå den Gud som bruker makt til å støte herskere ned fra tronen og løfte opp de lave; mette de sultne, men sende de rike tomhendte fra seg. Det er en revolusjonær lydighet som burde kle feministteologien godt”, skriver Hellemo.

Jeg er helt enig.

Hans tolkning forener det historiske, dvs. det gudsbildet som Jesus formidlet gjennom sitt liv og som det er teologiens oppgave å si noe om, med en aktuell nåtidslesning for dem som har vært usatt for seksuelle krenkelser eller andre overgrep.

På samme måte som man ikke kan overse den aktuelle konteksten som en bestemt bibeltekst skal formidles inn i, kan man heller ikke overse den historiske konteksten som teksten ble til i. Gjør man det, risikerer man at teksttolkningene både i Kirken og i Akademia blir helt vilkårlige og dermed, til tider, både urimelige og uaktuelle.

Gå til innlegget

Teologen Gyrid Gunnes har den 12.okt. 2020 ytret seg i Vårt Land. Hun hevder at det ikke har vært noen Me too-lesning av bebudelsesfortellingen i Lukasevangeliet før Me too dukket opp som en global, sosial vekkelse for tre år siden, en vekkelse som innebar at kvinner over hele verden fortalte om seksuell trakassering, seksuelle overgrep og seksuell ufrihet.

Det er som å si at ingen tidligere i historien har lest en 2000 år gammel tekst med briller som ble produsert for tre år siden. Det er en nokså sær påstand, og den er bare delvis sann.  

Ikke desto mindre er det inn i denne fortellingen og denne fortolkningsrammen at Gunnes ønsker å plassere bebudelsesfortellingen.

Ikke originalt

Dessverre for henne er det ikke så originalt som hun gir inntrykk av. Jeg kan i alle fall huske at dette var tematisert i teologiutdanningen ved Teologisk Fakultet ved UiO for femti år siden.  Hvor ung må ikke Maria ha vært når hun fikk denne hilsenen (som er det ordet Lukas bruker), spurte vi for to generasjoner siden også, og leste samtidig om det første århundrets sosiale virkelighet i Palestina hvor kvinner ble lovt bort til menn mens de ennå var unge. Hvordan opplevde hun det? Hva tenkte hun? Vi opponerte mot det med menns 1970 talls briller på, og skjønte at vi levde i en helt annen virkelighet enn dem som var omtalt i de tekstene vi studerte.

Men Gunnes vil videre: ”Me too gjorde at normalitetens voldelige potensial ble synlig”, skriver hun, og det er dette som blir hennes tolkningsnøkkel til Lukas 1, 26-38.

Gud som mann eller kvinne?  

Når Gunnes leser bebudelsesfortellingen inn i en slik kontekst, sier hun rett ut at det er rimelig å betrakte Gud som en mann som her begår seksuell trakassering og et seksuelt overgrep mot Maria og begrenser hennes seksuelle frihet (se ingressen ovenfor), og Marias lovsang som etterfølger bebudelsesfortellingen (Lukas 1, 46-55), tolkes følgelig slik av Gunnes: ”Marias lovsang kan da leses som et eksempel på den ultimate patriarkalske fantasi om hva en kvinne skal være: en som forstår seg selv som en tjenerinne og gleder seg over å være nettopp dette”. 

Teksttolkninger må man argumentere for. Gunnes argumenterer ikke. Hun analyserer ikke Lukas-teksten. For meg framstår hennes tolkning som en temmelig sær lesning av Lukas 1, 26-38 og Lukas 1,46-55, for å si det mildt.

Av flere grunner. Den ene grunnen er at Gunnes i alle andre sammenhenger gir utrykk for at hun aldri omtaler Gud som mann, men alltid som kvinne eller mor. Hvorfor forlater hun dette prinsippet i møte med akkurat denne fortellingen? Det er inkonsekvent, selv om det åpenbart passer bedre inn i hennes Me too-fortelling. Jeg spør: Hvorfor er det ikke Gud mor som begår overgrepet mot Maria i Gunnes´tekstproduksjon?   

Ville Gud som mor endret teksttolkningen?

Hvis Gunnes hadde vært konsistent og beskrevet Gud som kvinne og mor i møte med denne teksten, slik hun ellers gjør, ville tolkningen av teksten da blitt en annen? Det kan godt tenkes.

Hvis voldtekts-aspektet da hadde blitt svekket eller forlatt, ville ikke det være en indikasjon på at det ikke er Lukas-teksten som driver fram Gunnes sin provokative og - etter mitt skjønn - urimelige tolkning? Skyldes tolkningen heller hennes behov for å polemisere mot Gud som mann, og dermed - unnskyld sammenligningen - å plassere den Gud som ingen har sett ansikt til ansikt, på linje med andre menn som, av og til synlig for andre enn dem, begår voldtekt ?  

Åndens oppgave

Hennes lesning er også temmelig sær fordi den ikke berører det viktigste avsnittet i bebudelsesfortellingen, nemlig dette: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Lukas 1, 35).

Selv jeg, som var en ung mann tidlig på 1970-tallet, skjønte at å "komme over deg" ikke handlet om å beskrive Ånden som en frittsvevende penis som ble hentet ut av åndeverdenen og plassert hos en overrumplet Maria. 

For meg ble det tidlig klart, og klarere etter hvert, at bebudelsen ikke var knyttet til befruktningen i seg selv, men til det gudsbildet som snart skulle inkarneres gjennom det mennesket som skulle bli født og som skulle bringe ”godt nytt” (evangelium) til hele verden. 

Det handler Lukas 1, 26-38 om, og det skal vi kunne si med stor frimodighet. 


Roald Iversen

Ph.D i teologi

1. am. MF

Gå til innlegget

Det hører med til sjeldenhetene i dag at biskoper i Norge bruker tid på å tenke gjennom viktige teologiske spørsmål for så å skrive ned det de har tenkt, i bokform eller i en fagfellevurdert fagartikkel. Biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har gjort noe med det.

En biskop skriver

Han har skrevet ei bok om kristendommens forhold til andre religioner, eller rettere: om sitt forhold til andre religioner ut fra sin tolkning av evangeliet. For det bør han i all hovedak få ros.

Wolfgang Iser, litteraturteoretiker, har skrevet om den implisitte leser, leseren som ikke nødvendigvis er identisk med forfatterens intenderte leser, men den leseren man møter gjennom å analysere teksten.

Mitt inntrykk som leser er at denne boka er skrevet for et allment publikum, ikke for fagteologer. Det kan man se av at referanser til Bibeltekster finnes, men ikke til sekundærlitteratur. Referanser til sekundærlitteratur er i all hovedsak gjengitt med forfatterens egne ord, ikke som sitater med sidereferanser slik det er vanlig i fagbøker. Det finnes ingen innholdsfortegnelse og heller ikke noe stikkordsregister. Fremmedord er regelmessig oversatt. Språket er enkelt og lett tilgjengelig. Tonen er åpen, vennlig og eksplorativ. Resultatet er at mange vil kunne lese denne boka med utbytte. Det er bra.

70-talls teologi

På side 117 forteller biskop Nordhaug at han studerte teologi på 70-tallet, og det er noe ved analysgrepet hans som jeg tenker ville vært okei da, men som blir litt for enkelt for meg i dag. Det jeg tenker på, er at Nordhaug velger å føre diskusjonen mellom kristendommen og andre religioner gjennom fire hovedtermer: eksklusivismen, inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Dette gjennomfører han fra begynnelse til slutt. Fra en side sett kan man   se det som en styrke ved boka.

Svakheten, slik jeg ser det, er at dette fortellergrepet (analysegrepet) ikke greier å fange opp mye av den moderne diskusjonen om religionsteologi.

Jeg savnet Nininan Smart, nestoren blant religionsteologene, på litteraturlista, og jeg savnet et innspill til den store diskusjonen med ny-ateistene, som mange kristne ville inkludere i ”de andre”. 

 

Analysegrepet

Eksklusivismen legger vekt på at Jesus er Guds Sønn og hele verdens frelser og ingen annen religiøs leder eller profet kan være hans like. De som avviser det kristne budskapet, er på vei mot fortapelsen (s. 12 f).

Inklusivismen legger vekt på at selv om Jesus er Guds Sønn og verdens frelser, så kan Gud ha åpenbart seg også i andre religioner enn den kristne, og skaperverket, hvor Gud har åpenbart seg, er tilgjengelig for alle, uavhengig av religion eller livssyn. Han viser blant annet til den tyske teologen Wolfart Pannenberg (s. 20, som ikke finnes på litteraturlista) som har argumentert for at den frelsen som gis oss gjennom Jesu død og oppstandelse, kan omfatte mennesker utenfor den kristne kirke. Nordhaugs forlengelse av denne tanken er at evangeliet, særlig for dem som ikke fikk høre det mens de levde, må bli forkynt for dem etter døden (s. 23)

Pluralismen, som Nordhaug knytter til den katolske teologen Paul Knitter, er en form for panteisme: Gud er tilstede i alt. Når kristne kaller Jesus Guds sønn, er det å forstå som et symbol for en bestemt troserfaring som de første kristne gjorde, nemlig at det å møte Jesus var å møte Gud. Jesus viser oss Gud som far. Men han er alle menneskers far, ikke bare de kristnes. Det viktige blir å fremme god dialog og toleranse.

Partikularismen, som biskop Nordhaug særlig knytter til to navn, George Lindbeck og  Francis X. Clooney (s. 29-34, som i likhet med Pannenberg heller ikke finnes på litteraturlista) vektlegger at enhver religion har sitt eget språksystem og strengt bare kan forstås innenfra dette språksystemet. Sammenligninger mellom religioner blir umulig. Den andre av disse to, Clooney, vektlegger særlig dialogen med representanter for andre relioner enn ens egen, ikke for å finne ut hvilken religion som er mest sann, men for å lære hva som er viktig innenfor hvert enkelt trosunivers.

Med dette fortellergrepet drøfter biskop Nordhaug en rekke bibeltekster ut fra forestillinger og begreper som ”trossannheter”, ”frelsesplan”, ”evig fremtid”,  ”fortapelse”, ”dom”, ”alle tings gjenopprettelse”, ”om å ta imot eller avvise frelsesbudskapet”, ”de unådde” etc. Han diskuterer på hvilken måte vi kan leve sammen i et flerreligiøst samfunn og samtale med mennesker som tilhører en annen religion enn den kristne, både i form av offisielle dialoger mellom fagteologer og i dialoger mellom naboer i et lokalsamfunn. Han diskuterer om man kan be sammen uten å bli absorbert i en form for synkretisme og om nattverdfellesskap med andre enn kristne er mulig.

Alternative lesemåter

I noen av diskusjonene tenker jeg at han litt for raskt finner sitt svar gjennom en konkret bibelhenvisning, uten å gå veien om å diskutere mulige alternative fortolkninger av bibelteksten. Et eksempel er bibelordet: ”Ingen kan komme til Far uten ved meg” (Joh 14, 6). For pluralisten vil et slikt ord være en anstøtssten, sier Nordhaug. Pluralisten kunne nok ønske at formuleringen var litt rundere, men det er ikke så enkelt å få til en mer åpen fortolkning, sier Norhaug.

Problemet for meg er at biskop Nordhaug ikke fortolker teksten, han bare siterer den. Hans egen implisitte fortolkning av dette sitatet nedfelles ikke i teksten.  

Jeg tenker at nettopp i Johannesevangelitets tekster hvor Jesus så tydelig artikulerer at han ikke taler på egne vegne, men på vegne av Far som har sendt ham, kunne et slikt Jesus-ord (Joh 14,6) åpne for en samtale om at teksten kanskje ikke handler om eksklusivismens eksklusivitets-forestilling, men om det gudsbildet som Jesus representerer (hvem er Far?) , og som man bare får tilgang til gjennom ham (Jesus). Det kunne bli en samtale som ikke stengte representanter for andre religioner ute, men snarere inkluderte dem.

Også andre steder savner jeg åpning for at alternative tekst-fortolkninger kan være mer åpnende for dialog enn lukkende. Dette aspektet er i liten grad framme i biskop Nordhaugs bok. 

De to siste kapitlene i boka er viet hhv. en diskusjon med Jan-Olav Henriksens pragmatiske teologi og en diskusjon om Den norske kirkes nye kirkeordning. Av disse to kapitlene virker det siste kapitlet mest gjennomarbeidet. 

Halvor Nordhaug: Men hva med de andre? Kristendommen og religionene. Vårt Land Forlag 2020, 150 sider.

Roald Iversen

PhD i teologi

1. am. MF

 

Gå til innlegget

Om å være leder i Den norske kirke

Publisert 8 måneder siden

Den norske kirke (Dnk) er med sine 3,8 millioner medlemmer, landets desidert største medlemsorganisasjon. Dnk har ikke som formål å skulle levere størst mulig økonomisk overskudd hvert år, slik mange andre private organisasjoner har, men å stå til tjeneste for det norske folk i gode og onde dager.

Ledere i Den norske kirke - folkekirken

Den norske kirke er en folkekirke, også etter at den for tre år siden definitivt opphørte å være en statskirke. De som har fått som oppgave å lede denne kirken, har fått det på grunn av et kall om å følge i fotsporene til en jøde som vandret rundt i Galilea og Samaria og Judea for to tusen år siden og som var opptatt av å forkynne det han kalte Guds rike. Å lede denne store ideelle organisasjonen er ingen enkel oppgave, ikke på noe nivå.

Kallet til å lede er dels et ytre kall, organisert demokratisk gjennom rådslinjen: sokneråd, fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet, Kirkemøtet og alle administrative funksjoner som hører til; dels et indre kall, organisert gjennom embetslinjen: sokneprester, proster, biskoper. Dette betyr ikke at de som tar på seg lederoppgaver i rådslinjen ikke har et indre kall som grunnlag for sin tjeneste, de også. De aller fleste, sannsynligvis alle, har det. Likevel har embetslinjen lenge vært den viktigste lederlinjen i Dnk. Her vil jeg si noe om å være leder i denne linjen, før vi får en lederlinje i Dnk og ikke lenger to, som nå.  

Kritikk av ledere i Dnk er nødvendig

Først: Kritikk av ledere er nødvendig. Min erfaring er, dessverre, at mange ledere i Dnk, på flere nivåer og i begge linjer, i liten grad gjør seg mottakelige for kritikk. Jeg tenker at det er viktig at kirkens ledere, særlig de som er toppledere, ikke bare omgir seg med rådgivere som støtter dem, men også med rådgivere som virkelig kan utfordre dem. Kritikk av kirkeledere er ikke det samme som å si dumming til dem. Det er ikke å være slem. Det er en måte å gi lederen mulighet til å tenke grundigere gjennom grunnlaget for sine beslutninger.

Min erfaring er at dette i liten grad organisert i Dnk, og det bekymrer meg. Jeg ser konturene av et mer autoritært lederskap, og jeg liker ikke det jeg ser.

Et eksempel på dysfunksjonell ledelse

Et eksempel på dysfunksjonell ledelse fra embetslinjen, er tidligere preses´ reaksjon på kritikken mot biskopenes dåpsbrev. Preses avviste alle faglige innvendinger mot dåpsteksten og etterlot et inntrykk av alle prester burde slutte opp om den, ganske enkelt fordi det var biskopene i Dnk som hadde forfattet den gjennom en brainstorming i et bispemøte.

Denne reaksjonen kan man se som et utrykk for en autoritær autoritet: ”Gjør det vi sier fordi det er vi som sier det”.

Isteden skulle biskopene tilstrebe å framstå som en autoritativ autoritet med større faglig tyngde (som man kan søke støtte til utenfor bispekollegiet, hvis man vil) og med større bevissthet på at bispeembetet i vår kirke er et forkynnerembete: ”Dette er det vi anbefaler at dere gjør i lokalmenighetene, av følgende gode grunner…” (som er listet opp). Det er viktig at ikke ledere mister kontakt med dem de skal lede, og det er viktig å forstå at Dnk ikke er en militær divisjon som kan basere sin ledelse på å gi ordrer.  

Forventninger til kirkeledere

Av en biskop i Dnk, som jo ikke primært har fått stillingen på grunn av sin teologifaglige kompetanse, men av andre gode grunner, forventer vi at han og hun har tenkt gjennom inskripsjonen på Apollontemplet i Delfi: Kjenn deg selv. Ikke bare sine egne sterke sider, men også sine egne begrensninger. Gjør man det, kan det føre til at man lytter med større ydmykhet til kritikk som kommer, og bruker den til å bli en bedre leder. En leder skal gjennom sin praksis vise at han og hun selv arbeider mot det målet som hans/hennes organisasjon har som oppgave.

”Vær fast der du må, fleksibel der du kan, og i alle avgjørelser bruk både hodet og hjertet!

Saklig kritikk kan møtes på bedre måter enn det tidligere preses demonstrerte da kritikken mot biskopenes dåpsbrev kom opp. Jeg vil ikke på noen måte framheve meg selv som leder, jeg har ingen grunn til det, men jeg tror jeg gjorde noe lurt da jeg begynte som mellomleder (prost) i Dnk. Jeg sa til mine medarbeidere: ”Hvis jeg gjør noe som dere ikke synes er bra, si det til meg. Hvis jeg skulle gjøre noe som dere synes er flott, si det til andre!”

Det benyttet de seg av. De visste hele tiden hvor de fant meg og hvor de hadde meg.

Jeg laget meg også et motto: ”Vær fast der du må, fleksibel der du kan, og i alle avgjørelser bruk både hodet og hjertet”.

Noen kirkeledere har levd etter et motsatt motto: ”Vær fast hvis du kan, fleksibel hvis du må, og that´s it”.

Jeg minner om at å være kritisk (fra det greske verbet krinein) ikke betyr å være frekk eller slem, men om å oppøve evnen til å skjelne mellom det som er viktig og uviktig. Reaksjonen på biskopenes dåpsbrev skapte en situasjon hvor kirkens preses og andre biskoper kunne ha vært ”fleksibel”, men valgte å være ”fast” (alle biskopene stilte seg bak teksten).

Jeg kunne gitt mange andre eksempler på kirkelige ledelsesbeslutninger på flere nivåer som har vært svært emosjonelle og ikke så godt gjennomtenkte, og som mer enn en gang har resultert i brudd på Kirkeloven, Offentlighetsloven, kvalifikasjonsprinsippet ved tilsettinger og dårlig personalarbeid, beslutninger som har fått langt alvorligere følger for dem som ble rammet av dem, enn en lite gjennomarbeidet tekst fra Bispemøtet fikk for biskopene. 

Men det får bli en annen gang.   

Roald Iversen, PhD i teologi, tidligere prost i Nidaros bispedømme

 

 

Gå til innlegget

Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk

Publisert 10 måneder siden

Tidligere preses i Den norske kirke (Dnk), Helga Byfuglien, har den 11. februar fått en hel side i dagsavisen Vårt Land (VL) til en merkelig avskjedsreplikk. Det merkelige er at hun velger å bruke VLs intervju med henne til å fremme et synspunkt jeg ikke har hørt henne uttrykke så emosjonelt før, nemlig at prester i Dnk framover må sørge for å opptre mer lojalt mot kirkens ledelse (særlig biskopene) enn de gjør i dag. Hva mener hun med det? Og hvem henvender hun seg til: prestene, eller tidligere bispekolleger?

Bakgrunnen

Bakgrunnen for intervjuet er teksten om dåp som biskopene i Dnk sendte ut til menighetene i Dnk for noen uker siden og de reaksjonene som kom på denne teksten. 

Biskopene bad om at teksten ble lest opp i alle landets menigheter. Den var ment "å skape en god og konstruktiv samtale om dåpen", sier Byfuglien i intervjuet. 

Det egnet den seg dessverre ikke til, og derfor fikk teksten sterk kritikk fra mange hold, både for innhold og form. 

Det har Byfuglien åpenbart likt dårlig. IfølgeVårt Land den 11.2. sier hun følgende: "De kraftige reaksjonene [på teksten] ville blitt fulgt opp", underforstått: om hun fortsatt hadde vært en del av bispekollegiet. Det er hun ikke lenger. 

Er intervjuet ment som en oppfordring til hennes tidligere kolleger om å følge opp dette?

Det kan se sånn ut, for VL har i sakens anledning tatt kontakt med påtroppende preses, Olav Fykse Tveit, som i VL 11.2. sier at "debatten rundt brevet vil komme på bispekollegiets agenda". Hvis den gjør det, håper jeg biskopene vil være edrue og opptre ansvarlig. Det innebærer at de i større grad enn i dag må vise vilje til å stimulere til teologisk tenkning og diskusjon blant prester og andre medlemmer av Dnk, og samtidig ha evne til å se sine egne begrensninger. Sanksjoner mot prester som ytrer seg faglig-kritisk til bispekollegiets uttalelser i framtida, er det ingen som ønsker.  

Dåpsteksten

Jeg er en av dem som kritiserte dåpsteksten. Det som slo meg da jeg leste den første gang, var at den hadde blitt til som resultat av en brainstorming i bispekollegiet. Det var tekstens løsprat og usammenhengende framstilling som fikk meg til å tenke dette. I samtalen mellom biskop Byfuglien og professor Marius Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar, bekreftet biskopen at det var slik den var blitt til. 

På spørsmål til Byfuglien fra journalisten som ledet samtalen mellom henne og professor Mjaaland i Dagsnytt 18, om biskopene hadde satset på å få inn en setning hver i dåpsteksten, svarte hun ikke et klart ja, men heller ikke et klart nei, hun sa bare at alle biskopene hadde stilt seg bak den. 

Jeg antar at teksten ble til slik: Preses har spurt biskopene: - Kan dere si hva dere forbinder med kristen dåp? Alle har svart. Svarene har så blitt notert ned, redigert og sendt rundt til biskopene igjen, som har kommentert og deretter godkjent den endelige teksten. Tekstens form tyder på at det er omtrent slik den er blitt til.  

Man kan si mye om denne teksten, men ikke at det var en kort og forståelig tekst om dåpen, formulert  i et språk som kunne kommunisere godt med kirkens medlemmer under en gudstjeneste, som jo var formålet med den. Trodde biskopene det, har de mistet kontakt med grasrota i Dnk. 

Kvalifiserte kritikere

Mange av dem som kritiserte teksten, var og er dyktige innenfor sine teologiske fagområder. Det skulle være unødvendig å si det her, men for den jevne leser av VL kan det være nødvendig: Blant helt vanlige medlemmer i Dnk, altså blant dem som er utenfor bispekollegiet, finnes det i dag samlet sett en mye større teologisk kompetanse enn det gjør innenfor bispekollegiet, og det gjelder for alle områder av teologien. Per dags dato er det kun en av tolv biskoper som har teologisk doktorgrad. Fykse Tveit vil bli den andre.  

Såvidt jeg vet, har ingen av biskopene publisert en vitenskapelig artikkel om et teologisk emne i løpet av de siste fem årene, og de fleste av dem har aldri gjort det. 

Når det kommer engasjerte og godt begrunnede innspill til biskopene fra kirkemedlemmer utenfor kollegiet, slik det gjorde i samtalen om biskopenes dåpstekst, burde biskopene i Dnk vise større ydmykhet enn det Byfuglien gjør i dette intervjuet. De burde øve seg på å lytte, i det minste for ikke å støte fra seg flinke og engasjerte kirkemedlemmer som tross alt er glad i Dnk.  

Kritisk lojalitet

Prester i Dnk er forpliktet på ordinasjonsløftet. I ordinasjonen forplikter de seg til etter beste evne å forkynne evangeliet klart og rent, forvalte sakramentene rett (dvs. etter vår kirkes ordninger) og å utøve sjelesorg. Deres lojalitet er primært knyttet til dette  oppdraget. 

Det innebærer at de skal utvise en kritisk lojalitet til enhver som tar aspekter ved dette oppdraget opp til drøfting (i dette tilfellet: dåpen), uansett hvem det er. De må kunne spørre seg selv og hverandre om det som legges fram fram fra biskoper, teologiske lærere eller kolleger er godt, uten å skulle være redd for biskopelige sanksjoner eller for å bli mistenkt for ikke å være lojale mot det de lovte i sin presteordinaasjon.  

De som utøver konstruktiv kritikk, inklusive institusjonskritikk, sitter naturligvis ikke med fasitsvar på de teologiske spørsmålene som drøftes, men de tar i likhet med andre teologer del i en faglig samtale som prinsipielt må betraktes som uavsluttet. Forsøk å på å stanse en slik samtale ved å kreve en form for person-lojalitet mot en eller flere biskoper eller mot bispekollegiet samlet, vil aldri være smart, helt uavhengig av biskopenes intensjon med en slik forsøksvirksomhet. Det ville være å gjøre prester til funksjonærer for et kirkelig-politisk, administrativt konsern, og er det noe Dnk framfor alt ikke ikke bør strebe mot å bli, så er det det.    

Etter mitt skjønn bør biskopene så ofte de kan, både når de møtes og ellers, minne hverandre på at embetet i den evangelisk-lutherske tradisjon som de har fått del i, er et forkynnerembete, og det er via forkynnelsen, dvs. av nye og aktuelle fortolkninger av Jesus som Kristus/Messias at de kan utøve sin største innflytelse på presteskapet. Jeg synes Stavanger biskop gjorde det på en god måte i sin tiltredelsespreken.

Til slutt: I en reklamefilm jeg av og til ser på, sies det: "Life is not always about winning, sometimes it´s simply about learning".

Det må da være mulig å finne tid til å spille av denne reklamefilmen i et bispemøte? I en pause, kanskje?

Dr. Roald Iversen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere