Roald Iversen

Alder: 7
  RSS

Om Roald

Følgere

Biskop og professor i Dagsnytt 18

Publisert 7 dager siden

Hvem var mest arrogant? Samtalen mellom preses i Dnk Helga Byfuglien og professor Marius Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar, gir grunn til å stille spørsmålet.

Jeg lyttet nettopp til Dagsnytt 18. Det var interessant å høre preses, Helga Byfuglien, karakterisere professor Marius Mjaalands kritikk av biskopenes dåpstekst som et eksempel på "synsinger", og høre at hun karakteriserte den som arrogant og overflatisk. 

Jeg synes, dessverre, at preses var den som opptrådte arrogant i denne samtalen. Hun kunne ikke forstå at professor Mjaaland og mange av oss andre har kunnet uttrykke oss kritisk til en tekst om dåp som 12 biskoper har stilt seg bak.

Professor Mjaaland har dessverre helt rett. Biskopenes tekst er uten en tydelig adressat, uten en klar disposisjon og uten en klargjøring av hva slags tekst dette er ment å være.

Det er dessuten en usammenhengende tekst. Det er vanskelig å fatte overgangene fra ett avsnitt til det neste. At teksten er full av plattheter som "foreldre gjør mange valg for sine barn" eller "livet fører oss opp og ned" eller "vi er både sterke og sårbare" osv., forsterker dette inntrykket.

Diskusjonen om biskopenes tekst har spredt seg på Facebook de siste dagene. Der skrev jeg blant annet at biskopenes dåpstekst ser ut til å ha blitt til som resultat av en brainstorming i Bispemøtet, og preses bekreftet i kveld at det var slik den ble til.

Vi bør merke oss at verken preses eller de øvrige biskopene, kanskje med unntak av Oslo biskop, er blitt biskoper på grunn av sine teologifaglige meritter. Av den ene grunn bør biskopene framover opptre mindre arrogant enn det preses gjorde i Dagsnytt 18 i kveld, og i større grad benytte seg både av teologifaglig kompetanse og kommunikasjonsfaglig kompetanse før de sender ut et nytt brev til menighetene i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Vikarprest på vent!

Publisert 2 måneder siden

Den norske kirke (Dnk) mangler i dag 100 prester. I tillegg vil 400 av dem som i dag er i arbeid som prester i Dnk gå av med pensjon innen ti år. Situasjonen er dramatisk.

Nye tall

Tallene ovenfor er hentet fra Vårt Land (VL) den 16.11.2019. De presenteres i forbindelse med et intervju som VL har gjort med prest og foredragsholder Per Anders Nordengen, som i intervjuet uttrykker glede over at Dnk (Hamar biskop) ville bruke ham som prest. Samtidig uttrykker han forundring over at Dnk ikke vil bruke flere av dem som har presteutdanning til å ta vikartjenester, selv om de for øyeblikket, i likhet med ham selv, ikke er ansatt i Dnk. Jeg er også forundret over det. 

Ikke etterspurt

På meg virker det som om parfymeduften i de vakre og kunstutsmykkede kirkerådskorridorene har bedøvet både kvinner og menn der og hindret dem i å se realiteten i øynene. Det vil si, de ser den nok, men de handler ikke klokt nok, strategisk smart nok eller raskt nok til å skape nødvendig endring. Imens risikerer de at mange av dem som kunne tenkt seg å ta tjenester for Dnk, vil falle fra. Vi det gjelder, kjenner oss virkelig ikke etterspurt, selv om vi sikkert er ønsket.

Dramatisk for kirkens medlemmer

For kirkens medlemmer er situasjonen dramatisk. Blir det ikke endringer i løpet av kort tid, vil ikke kirkens medlemmer, i alle fall ikke de som bor ute i distriktene, lenger få dekket sine grunnleggende behov for kirkelige tjenester (evangelieforkynnelse, dåp, nattverd, sjelesorg, vielser, gravferd), uten å måtte regne med lang ventetid. I byene, hvor kirkene ligger tett som hagl i ei rype under høstjakta, er det annerledes. Der kan man kjøre bil 5-10 minutter og finne flere åpne kirker innenfor et lite område hver eneste søndag, og mange andre tilbud på hverdager.  

Dagens situasjon

Jeg er pensjonert prest og prost. Jeg er en av dem som kunne tenke meg å gjøre tjeneste som vikarprest. Men det forutsetter at Dnk er villig til å bruke oss prester med enkeltpersonforetak (ENK). For ca. to år siden lukket Dnk denne muligheten. Over natten ville man plutselig ikke lenger bruke oss til  å forrette dåp og nattverd, til å forkynne evangeliet i en gudstjeneste, og heller ikke til å forrette vielser eller gravferder. Prostene, som sitter med det daglige ansvaret for å skaffe vikarer, ble ikke informert om endringen på forhånd, til tross for at det er de som fra uke til uke sitter med ansvaret for å administrere prestetjenesten i prostiene og som merker prestemangelen i sitt arbeid.    

Dnk har nå sagt at den som skal gjøre prestetjeneste i kirken må være ansatt i Dnk. Den som har et ENK, er ikke ansatt i Dnk, men i sitt eget foretak og leier sin tjeneste ut til kirken. Det er ikke dyrere for Dnk å bruke oss enn å la fast ansatte prester ta en ekstratjeneste. Oftest er det motsatt. 

Privat sektor

Statens Pensjonskasse (SPK) som utbetaler pensjon til prestene har ingen problemer med at vi tar slike tjenester, fordi ENK regnes som privat sektor, og i privat sektor kan man arbeide uten at pensjonen reduseres. Men, sier SPK, man kan ikke være ansatt i en virksomhet med en offentlig pensjonsordning, uten at pensjonen reduseres. Ligningen går med andre ord ikke opp. For øyeblikket står man like fast som en bilist med sommerdekk står fast i ei snøfonn. Den eneste som kan løse dilemmaet er Kirkerådet (KR). Vil rådet det?

Jeg har hørt at det sentralt i kirken og via FAPE (Fagutvalg for Pensjonister i Presteforeningen) arbeides for å løse det dilemmaet som har oppstått. Hva skjer? Ingen i KR informerer noe om utviklingen i saken. Biskopene sier ikke noe til sine proster, som gjerne skulle hatt tilgang på flere vikarer. I mellomtiden må jeg og mange andre godt kvalifiserte prester finne oss i å være en - vikarprest på vent.

Gå til innlegget

Hilsen til Kirkemøtet (2019)

Publisert 10 måneder siden

”Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet” (1. Kor. 13, 2).


Om jeg tusen ganger kan gi uttrykk for hvor grusomt, urettferdig og respektløst det er av Kirkerådet å ikke ta hensyn til grasrotas råd i bispeutnevnelsen i Stavanger, men ikke har kjærlighet til den som ble valgt, da gagner det meg intet.

Og om jeg to tusen ganger kan gjenta at alle regler og prosedyrer er fulgt til punkt og prikke og at ingen urett i denne forstand er begått og at jeg derfor har jussen og retten på min side, men ikke har kjærlighet til dem som dømmer meg nord og ned, da er jeg bare drønnende malm.

Og om jeg frimodig og tre tusen ganger forsikrer at jeg i saken om vigsel av likekjønnede par er bærer av en felleskirkelig tradisjon og frimodig kan hevde at jeg følger Bibelens ord til minste detalj og at min måte å se det på er den eneste mulige om man vil følge Guds ord, men ikke lar meg berøre av den nye Stavanger-biskopens tiltredelsespreken og ser den kamp som denne prekenen åpenbart har gjennomgått i et menneskesinn før den ble gitt som en gave til hele kirken, om jeg ikke lar meg utfordre av denne prekenen til selv å tenke gjennom hvilke dører jeg lukker og åpner, da er jeg bare en klingende bjelle.

Og om jeg vet at jeg har rett, og roper det høyt over fjell og hav, at Guds ord er et menneske og ikke ei bok, og at dette mennesket har vist oss at kjærligheten ikke kjenner noen grenser, at mennesker av begge kjønn kan elske hverandre og derfor må kunne leve i åpenhet og partnerskap og ekteskap med hverandre, men ikke er i stand til å forstå den uro og fortvilelse som de som mener noe annet enn meg i denne saken, kjenner på, og ikke er i stand til å elske dem, da er jeg intet.

Og om trekker meg tilbake til bedehuset og min lille forsamling og tilber i oppriktighet og trofasthet, men ikke er i stand til å se at det trygge miljøet jeg vokste opp i og er fortrolig med er et sted som andre mennesker aldri vil kunne kjenne seg hjemme i, da er jeg intet.

Og om jeg ber for folk og fedreland og våre landsmenn i det fjerne og på havet, vår konge og hans hus, våre biskoper og alle som sitter i styrer og råd, men glemmer dem som aldri fikk plass i disse råd og som aldri kunne bli president, ikke en gang i et Storting, de som bare går til kirken noen få ganger i året og ber en bønn i det stille, om jeg ikke ser at de også er Guds barn, da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg sitter i viktig utvalg som skal legge premissene for morgendagens kirke og kan lage glitrende formuleringer som andre lar seg imponere av, men ikke hører de unges rop om å bli sett og hørt og holdt omkring og deres kall til oss voksne om ikke lenger å oppføre oss som små barn, da har jeg ingenting vunnet.

Vår kjærlighet er mange ganger skrøpelig.

Guds kjærlighet er tålmodig, den er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig.

Guds kjærlighet krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Denne kjærlighet kommer til å bære oss trygt gjennom de stormene som nå raser gjennom Guds hus.

Så vær ikke redd!  

En dag skal alle kunne si, nei, slett ikke: ”Se hvor enige de nå er blitt!”

Men: ”Se hvor de elsker hverandre!”

Blessings!


Dr. Roald Iversen

 








Gå til innlegget


Lørdag 23. mars hadde Vårt Land et helsides intervju med Dagfinn Eckhoff, tidligere leder av Hedningssamfunnet, nå en del av Ateistene. ”Barn har rett til en barndom fri fra religiøs indoktrinering”, postulerer han, og lar det ikke herske tvil om at hvis han hadde hatt maktmidler til det, skulle han sørget for at det ble slik her på berget også, vel vitende om at andre før ham har gjort alvorlige forsøk på å få det til andre steder. Ta Sovjet, Kina, Albania som eksempler.

Retten til å være ateist

Eckhoffs enkle budskap, at retten til å være ateist må få lov til gjelde også i de 12 landene i verden hvor det i dag er dødsstraff for å være det, vil utvilsomt bli støttet av majoriteten av jøder, kristne, muslimer og buddhister. Kristne vil kunne argumentere ut fra en likeverdstanke, basert på ideen om at alle mennesker er skapt i Guds bilde, Eckhoff også, en forestilling han sikkert vil ha seg frabedt å bli inkludert i.

Livssynsåpent samfunn

I motsetning til staten Norge, som satser på å etablere et livssynsåpent samfunn med rom for alle, også for ateister som Eckhoff, vil Eckhoff selv hindre at barn som vokser opp i en jødisk, kristen, muslimsk eller buddhistisk familie, skal lære noe om jødedom, kristendom, islam og buddhisme i disse familiene før de blir store. Når er de store nok? Det kan ikke Eckhoff svare på.

Men for å være på den sikre siden, for å unngå at de lærer noe om dette, må barna i praksis fjernes fra feiringer av hannuka eller jom kippur eller pesah, eller jul eller påske eller pinse, ikke ta del i ramadan eller id al-fitr eller lære noe om den åttedelte veien i buddhismen.

Først når de er store nok, kan barn utsettes for ”disse tingene”, som Eckhoff så treffende beskriver det.

Tro og vitenskap

Istedenfor ”disse tingene” bør norske barn bli kjent med ”alminnelig anerkjent vitenskap”. Hva det er, unngår Eckhoff, ikke overraskende, å si noe om, og det forblir uklart inntil han tar seg bryet med å forklare hvilke vitenskaper han sikter til, hvilke deler av disse vitenskapene han særlig vil legge vekt på, og sier noe om hvorfor disse delene er valgt ut, kort sagt: gjør litt mer ut av sin vitenskapsinteresse.

Hans beskjedne forslag er foreløpig å få trykket opp en barnebok som både er en ”motgift mot de religiøse forestillingene” og ”en søt vaksinasjon” mot alt som smaker av religion. Gift eller vaksine, her kan man velge.

Menneskerettighetene (1948)

Hans ønske om erstatte alt som har med religion å gjøre med Menneskerettighetene (1948), hjelper ham dessverre ikke, for i artikkel 18 står følgende:

”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer”.

I motsetning til i Eckhoffs private tankeunivers, er det ingen aldersbegrensninger i Menneskerettighetene (1948) på dette punktet.

Personlige valg

Til syvende og sist koker hele intervjuet ned til Eckhoffs sentrale avslutningsreplikk: ”I min virkelighetsforståelse er det ikke plass til noen Gud”.

I andre menneskers virkelighetsforståelse, også blant uttallige betydningsfulle vitenskapsmenn og vitenskapskvinner, er det imidlertid rikelig med plass til gudstro. Kanskje kunne Eckhoff begynne å øve seg på å respektere det. Om man er ateist eller ikke, har ingenting med smartness å gjøre, og her er jeg fristet til å si det rett ut: Det finnes seriøse ateister som anstrenger seg litt mer enn Eckhoff når de skal formulere sitt ateistiske livssyn, og som gjør det atskillig mer elegant enn ham.

En av dem er Andre Comte-Sponville i boka: The Book of Atheist Spirituality. Jeg foreslår at han leser den, så har han noe å strekke seg etter. I samme slengen kan han, hvis han ikke vil være enøyd, lese Keith Wards bok: Why There Almost Certainly Is a God.

Når Eckhoff helt til slutt oppfordrer leserne til å ”bruke seriøs debatt og humor i møte med religion”, velger jeg å møte Eckhoffs ikke-religiøse, ateistiske utbrudd med humor. Som vi sier i Nord – Norge: ”Det e ikkje nåkka som e førr dumt te å flire av”.

Dr. Roald Iversen

 

 

Gå til innlegget

Behold prostiene!

Publisert 10 måneder siden

Behold prostiene!

Organisatoriske endringer i Den norske kirke

Organiseringen av Den norske kirke (rettssubjektet) er i endring. I dag har vi to arbeidsgiverlinjer. Målet er å få en. I tillegg bør målet for Den norske kirke framover være å styrke det lokale kirkelivet overalt. Det er i lokalmenigheten, i det direkte møtet med menneskene som bor der, at kirken har sitt viktigste nedslagsfelt og sin viktigste oppgave.

Avstanden mellom det lokale soknet og bispedømmet er enormt stor, kanskje med unntak av i noen byer hvor representanter for lokale sokn faktisk kan stikke innom et bispedømmekontor og oppleve å møte ansatte der ansikt til ansikt.

Biskopen

Biskopens hverdag er slik at hun ikke kan regne med å besøke de ulike menighetene i  bispedømmet oftere enn ca. en gang hvert tiende år, da i form av en organisert bispevisitas. I praksis er prostiet det samlende kirkelige myndighetsområdet i et distrikt, og prosten er den som innad i dette distriktet har ansvar både for å lede prestetjenesten og å samarbeide med menighetsråd og fellesråd. Biskopen er den som formelt leder prestetjenesten i hele bispedømmet, selv om det i praksis skjer gjennom prostene.

Det er viktig at biskopene i Den norske kirke besinner seg på at bispeembetet i vår tradisjon primært er et forkynnerembete, og derfor bør de arbeide mye mer med teologi slik at de kan bli inspiratorer og skape begeistring for å ”følge i Jesu fotspor”. De må kunne si noe om hvorfor vi som kirke skal holde på med det vi holder på med, og hvorfor kirken er viktig i vår tid. De må kunne forholde seg til "tanker i tiden", uten å absorbere dem alle.  

Prosten – en regional kirkeleder

Prosten er en regional kirkeleder, den eneste i prostiet som har et kirkelig ansvar for hele prostiet, og i praksis den eneste som har mulighet for og interesse av å ha kontakt med alle prester og alle fellesråd i prostiet, ideelt sett også med alle sokneråd.

Selv har jeg vært prost i Namdal prosti, geografisk sett det største prostiet i Nidaros bispedømme. Det består for øyeblikket av 19 sokn, 12 kommuner og 9 fellesråd. Om  noen år vil det være færre fellesråd der enn det er i dag, og noen sokn med kort avstand til hverandre er i gang med en prosess med mål om å slå seg sammen. Det innebærer at antall sokn i løpet av kort tid også blir færre i dette prostiet. 

Likevel er det ikke noe mål i seg selv å få så få sokn som mulig i et prosti, for tilhørigheten til den lokale kirken er sterk mange steder, og tilhørighet og ansvar for kirken er to sider av samme sak. Det er lettere å rekruttere mennesker inn i sokneråd når rådets medlemmer opplever at de har ansvar for viktige beslutninger knyttet til sin kirke og sin menighet, enn om dette er fratatt dem.  

Avstanden mellom soknene og prosten er kortere enn mellom soknene og bispedømmekontoret. Min erfaring som prest var at man aldri hørte noe fra biskopen med mindre det skjedde noe uregelmessig i en menighet som tvang biskopen til å intervenere. Gikk alt bra, kunne man arbeide i årevis uten å høre noe fra biskopen. 


Prosten, derimot, var mye tettere både på prestetjenesten og på livet i soknene. Da jeg selv var prost, hadde jeg stort utbytte av å samle alle kirkeverger til et fast møte fire ganger i året, i tillegg til at jeg hadde samtaler med mange av dem mye oftere enn det, noen ukentlig.

Fellesrådene og kirkevergene representerer de lokale soknene. De har ingen selvstendig plass i kirkeorganiseringen utover det. Med en arbeidsgiverlinje bør prosten være den som i tillegg til å ha medarbeidersamtaler med prestene i prostiet, være den som har medarbeidersamtaler med kirkevergene, og kirkevergene bør få ansvar for å organisere medarbeidersamtaler med dem som i dag er ansatt av fellesrådene, enten ved å ha slike samtaler selv, eller – der hvor det er store fellesråd – delegere dette ansvaret til en personalansvarlig i fellesrådet.      

Retningen – nedenfra og opp

I dag er det slik at Kirkerådet sender ut en rekke reguleringer av kirkelivet til bispedømmene, som videresender dem til prostene, som videresender dem til prestene og orienterer kirkevergene. I framtidens norske kirke må utgangspunktet være motsatt. Soknet melder fra til prosten som regional kirkeleder om hva de har behov for. Prosten tar opp dette med fellesrådene og med bispedømmerådet. Bispedømmerådet tar det opp med Kirkerådet. Kirkerådet må med andre ord betrakte seg som en tjenesteyter for bispedømmerådene, og bispedømmerådene og biskopen må – gjennom prosten – være en tjenesteyter for de lokale menighetene, både der de er gått sammen i et fellesråd, og der hvor man fortsatt har ettsokns sokneråd/fellesråd.

Slik kan man kanskje igjen vitalisere kirkelivet i de lokale soknene.

Roald Iversen

Ph.D i teologi

Adjunct professor ved MF

Tidligere prest og prost i Nidaros bispedømme

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 1783 visninger
Selvgodt norsk snobberi
av
Espen Ottosen
rundt 1 måned siden / 1512 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
29 dager siden / 1384 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
17 dager siden / 1136 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
21 dager siden / 1071 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 1 måned siden / 823 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
11 dager siden / 811 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere