Roald Iversen

Alder: 7
  RSS

Om Roald

Følgere

Det hører med til sjeldenhetene i dag at biskoper i Norge bruker tid på å tenke gjennom viktige teologiske spørsmål for så å skrive ned det de har tenkt, i bokform eller i en fagfellevurdert fagartikkel. Biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har gjort noe med det.

En biskop skriver

Han har skrevet ei bok om kristendommens forhold til andre religioner, eller rettere: om sitt forhold til andre religioner ut fra sin tolkning av evangeliet. For det bør han i all hovedak få ros.

Wolfgang Iser, litteraturteoretiker, har skrevet om den implisitte leser, leseren som ikke nødvendigvis er identisk med forfatterens intenderte leser, men den leseren man møter gjennom å analysere teksten.

Mitt inntrykk som leser er at denne boka er skrevet for et allment publikum, ikke for fagteologer. Det kan man se av at referanser til Bibeltekster finnes, men ikke til sekundærlitteratur. Referanser til sekundærlitteratur er i all hovedsak gjengitt med forfatterens egne ord, ikke som sitater med sidereferanser slik det er vanlig i fagbøker. Det finnes ingen innholdsfortegnelse og heller ikke noe stikkordsregister. Fremmedord er regelmessig oversatt. Språket er enkelt og lett tilgjengelig. Tonen er åpen, vennlig og eksplorativ. Resultatet er at mange vil kunne lese denne boka med utbytte. Det er bra.

70-talls teologi

På side 117 forteller biskop Nordhaug at han studerte teologi på 70-tallet, og det er noe ved analysgrepet hans som jeg tenker ville vært okei da, men som blir litt for enkelt for meg i dag. Det jeg tenker på, er at Nordhaug velger å føre diskusjonen mellom kristendommen og andre religioner gjennom fire hovedtermer: eksklusivismen, inklusivismen, pluralismen og partikularismen. Dette gjennomfører han fra begynnelse til slutt. Fra en side sett kan man   se det som en styrke ved boka.

Svakheten, slik jeg ser det, er at dette fortellergrepet (analysegrepet) ikke greier å fange opp mye av den moderne diskusjonen om religionsteologi.

Jeg savnet Nininan Smart, nestoren blant religionsteologene, på litteraturlista, og jeg savnet et innspill til den store diskusjonen med ny-ateistene, som mange kristne ville inkludere i ”de andre”. 

 

Analysegrepet

Eksklusivismen legger vekt på at Jesus er Guds Sønn og hele verdens frelser og ingen annen religiøs leder eller profet kan være hans like. De som avviser det kristne budskapet, er på vei mot fortapelsen (s. 12 f).

Inklusivismen legger vekt på at selv om Jesus er Guds Sønn og verdens frelser, så kan Gud ha åpenbart seg også i andre religioner enn den kristne, og skaperverket, hvor Gud har åpenbart seg, er tilgjengelig for alle, uavhengig av religion eller livssyn. Han viser blant annet til den tyske teologen Wolfart Pannenberg (s. 20, som ikke finnes på litteraturlista) som har argumentert for at den frelsen som gis oss gjennom Jesu død og oppstandelse, kan omfatte mennesker utenfor den kristne kirke. Nordhaugs forlengelse av denne tanken er at evangeliet, særlig for dem som ikke fikk høre det mens de levde, må bli forkynt for dem etter døden (s. 23)

Pluralismen, som Nordhaug knytter til den katolske teologen Paul Knitter, er en form for panteisme: Gud er tilstede i alt. Når kristne kaller Jesus Guds sønn, er det å forstå som et symbol for en bestemt troserfaring som de første kristne gjorde, nemlig at det å møte Jesus var å møte Gud. Jesus viser oss Gud som far. Men han er alle menneskers far, ikke bare de kristnes. Det viktige blir å fremme god dialog og toleranse.

Partikularismen, som biskop Nordhaug særlig knytter til to navn, George Lindbeck og  Francis X. Clooney (s. 29-34, som i likhet med Pannenberg heller ikke finnes på litteraturlista) vektlegger at enhver religion har sitt eget språksystem og strengt bare kan forstås innenfra dette språksystemet. Sammenligninger mellom religioner blir umulig. Den andre av disse to, Clooney, vektlegger særlig dialogen med representanter for andre relioner enn ens egen, ikke for å finne ut hvilken religion som er mest sann, men for å lære hva som er viktig innenfor hvert enkelt trosunivers.

Med dette fortellergrepet drøfter biskop Nordhaug en rekke bibeltekster ut fra forestillinger og begreper som ”trossannheter”, ”frelsesplan”, ”evig fremtid”,  ”fortapelse”, ”dom”, ”alle tings gjenopprettelse”, ”om å ta imot eller avvise frelsesbudskapet”, ”de unådde” etc. Han diskuterer på hvilken måte vi kan leve sammen i et flerreligiøst samfunn og samtale med mennesker som tilhører en annen religion enn den kristne, både i form av offisielle dialoger mellom fagteologer og i dialoger mellom naboer i et lokalsamfunn. Han diskuterer om man kan be sammen uten å bli absorbert i en form for synkretisme og om nattverdfellesskap med andre enn kristne er mulig.

Alternative lesemåter

I noen av diskusjonene tenker jeg at han litt for raskt finner sitt svar gjennom en konkret bibelhenvisning, uten å gå veien om å diskutere mulige alternative fortolkninger av bibelteksten. Et eksempel er bibelordet: ”Ingen kan komme til Far uten ved meg” (Joh 14, 6). For pluralisten vil et slikt ord være en anstøtssten, sier Nordhaug. Pluralisten kunne nok ønske at formuleringen var litt rundere, men det er ikke så enkelt å få til en mer åpen fortolkning, sier Norhaug.

Problemet for meg er at biskop Nordhaug ikke fortolker teksten, han bare siterer den. Hans egen implisitte fortolkning av dette sitatet nedfelles ikke i teksten.  

Jeg tenker at nettopp i Johannesevangelitets tekster hvor Jesus så tydelig artikulerer at han ikke taler på egne vegne, men på vegne av Far som har sendt ham, kunne et slikt Jesus-ord (Joh 14,6) åpne for en samtale om at teksten kanskje ikke handler om eksklusivismens eksklusivitets-forestilling, men om det gudsbildet som Jesus representerer (hvem er Far?) , og som man bare får tilgang til gjennom ham (Jesus). Det kunne bli en samtale som ikke stengte representanter for andre religioner ute, men snarere inkluderte dem.

Også andre steder savner jeg åpning for at alternative tekst-fortolkninger kan være mer åpnende for dialog enn lukkende. Dette aspektet er i liten grad framme i biskop Nordhaugs bok. 

De to siste kapitlene i boka er viet hhv. en diskusjon med Jan-Olav Henriksens pragmatiske teologi og en diskusjon om Den norske kirkes nye kirkeordning. Av disse to kapitlene virker det siste kapitlet mest gjennomarbeidet. 

Halvor Nordhaug: Men hva med de andre? Kristendommen og religionene. Vårt Land Forlag 2020, 150 sider.

Roald Iversen

PhD i teologi

1. am. MF

 

Gå til innlegget

Om å være leder i Den norske kirke

Publisert 3 måneder siden

Den norske kirke (Dnk) er med sine 3,8 millioner medlemmer, landets desidert største medlemsorganisasjon. Dnk har ikke som formål å skulle levere størst mulig økonomisk overskudd hvert år, slik mange andre private organisasjoner har, men å stå til tjeneste for det norske folk i gode og onde dager.

Ledere i Den norske kirke - folkekirken

Den norske kirke er en folkekirke, også etter at den for tre år siden definitivt opphørte å være en statskirke. De som har fått som oppgave å lede denne kirken, har fått det på grunn av et kall om å følge i fotsporene til en jøde som vandret rundt i Galilea og Samaria og Judea for to tusen år siden og som var opptatt av å forkynne det han kalte Guds rike. Å lede denne store ideelle organisasjonen er ingen enkel oppgave, ikke på noe nivå.

Kallet til å lede er dels et ytre kall, organisert demokratisk gjennom rådslinjen: sokneråd, fellesråd, bispedømmeråd, Kirkerådet, Kirkemøtet og alle administrative funksjoner som hører til; dels et indre kall, organisert gjennom embetslinjen: sokneprester, proster, biskoper. Dette betyr ikke at de som tar på seg lederoppgaver i rådslinjen ikke har et indre kall som grunnlag for sin tjeneste, de også. De aller fleste, sannsynligvis alle, har det. Likevel har embetslinjen lenge vært den viktigste lederlinjen i Dnk. Her vil jeg si noe om å være leder i denne linjen, før vi får en lederlinje i Dnk og ikke lenger to, som nå.  

Kritikk av ledere i Dnk er nødvendig

Først: Kritikk av ledere er nødvendig. Min erfaring er, dessverre, at mange ledere i Dnk, på flere nivåer og i begge linjer, i liten grad gjør seg mottakelige for kritikk. Jeg tenker at det er viktig at kirkens ledere, særlig de som er toppledere, ikke bare omgir seg med rådgivere som støtter dem, men også med rådgivere som virkelig kan utfordre dem. Kritikk av kirkeledere er ikke det samme som å si dumming til dem. Det er ikke å være slem. Det er en måte å gi lederen mulighet til å tenke grundigere gjennom grunnlaget for sine beslutninger.

Min erfaring er at dette i liten grad organisert i Dnk, og det bekymrer meg. Jeg ser konturene av et mer autoritært lederskap, og jeg liker ikke det jeg ser.

Et eksempel på dysfunksjonell ledelse

Et eksempel på dysfunksjonell ledelse fra embetslinjen, er tidligere preses´ reaksjon på kritikken mot biskopenes dåpsbrev. Preses avviste alle faglige innvendinger mot dåpsteksten og etterlot et inntrykk av alle prester burde slutte opp om den, ganske enkelt fordi det var biskopene i Dnk som hadde forfattet den gjennom en brainstorming i et bispemøte.

Denne reaksjonen kan man se som et utrykk for en autoritær autoritet: ”Gjør det vi sier fordi det er vi som sier det”.

Isteden skulle biskopene tilstrebe å framstå som en autoritativ autoritet med større faglig tyngde (som man kan søke støtte til utenfor bispekollegiet, hvis man vil) og med større bevissthet på at bispeembetet i vår kirke er et forkynnerembete: ”Dette er det vi anbefaler at dere gjør i lokalmenighetene, av følgende gode grunner…” (som er listet opp). Det er viktig at ikke ledere mister kontakt med dem de skal lede, og det er viktig å forstå at Dnk ikke er en militær divisjon som kan basere sin ledelse på å gi ordrer.  

Forventninger til kirkeledere

Av en biskop i Dnk, som jo ikke primært har fått stillingen på grunn av sin teologifaglige kompetanse, men av andre gode grunner, forventer vi at han og hun har tenkt gjennom inskripsjonen på Apollontemplet i Delfi: Kjenn deg selv. Ikke bare sine egne sterke sider, men også sine egne begrensninger. Gjør man det, kan det føre til at man lytter med større ydmykhet til kritikk som kommer, og bruker den til å bli en bedre leder. En leder skal gjennom sin praksis vise at han og hun selv arbeider mot det målet som hans/hennes organisasjon har som oppgave.

”Vær fast der du må, fleksibel der du kan, og i alle avgjørelser bruk både hodet og hjertet!

Saklig kritikk kan møtes på bedre måter enn det tidligere preses demonstrerte da kritikken mot biskopenes dåpsbrev kom opp. Jeg vil ikke på noen måte framheve meg selv som leder, jeg har ingen grunn til det, men jeg tror jeg gjorde noe lurt da jeg begynte som mellomleder (prost) i Dnk. Jeg sa til mine medarbeidere: ”Hvis jeg gjør noe som dere ikke synes er bra, si det til meg. Hvis jeg skulle gjøre noe som dere synes er flott, si det til andre!”

Det benyttet de seg av. De visste hele tiden hvor de fant meg og hvor de hadde meg.

Jeg laget meg også et motto: ”Vær fast der du må, fleksibel der du kan, og i alle avgjørelser bruk både hodet og hjertet”.

Noen kirkeledere har levd etter et motsatt motto: ”Vær fast hvis du kan, fleksibel hvis du må, og that´s it”.

Jeg minner om at å være kritisk (fra det greske verbet krinein) ikke betyr å være frekk eller slem, men om å oppøve evnen til å skjelne mellom det som er viktig og uviktig. Reaksjonen på biskopenes dåpsbrev skapte en situasjon hvor kirkens preses og andre biskoper kunne ha vært ”fleksibel”, men valgte å være ”fast” (alle biskopene stilte seg bak teksten).

Jeg kunne gitt mange andre eksempler på kirkelige ledelsesbeslutninger på flere nivåer som har vært svært emosjonelle og ikke så godt gjennomtenkte, og som mer enn en gang har resultert i brudd på Kirkeloven, Offentlighetsloven, kvalifikasjonsprinsippet ved tilsettinger og dårlig personalarbeid, beslutninger som har fått langt alvorligere følger for dem som ble rammet av dem, enn en lite gjennomarbeidet tekst fra Bispemøtet fikk for biskopene. 

Men det får bli en annen gang.   

Roald Iversen, PhD i teologi, tidligere prost i Nidaros bispedømme

 

 

Gå til innlegget

Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk

Publisert 5 måneder siden

Tidligere preses i Den norske kirke (Dnk), Helga Byfuglien, har den 11. februar fått en hel side i dagsavisen Vårt Land (VL) til en merkelig avskjedsreplikk. Det merkelige er at hun velger å bruke VLs intervju med henne til å fremme et synspunkt jeg ikke har hørt henne uttrykke så emosjonelt før, nemlig at prester i Dnk framover må sørge for å opptre mer lojalt mot kirkens ledelse (særlig biskopene) enn de gjør i dag. Hva mener hun med det? Og hvem henvender hun seg til: prestene, eller tidligere bispekolleger?

Bakgrunnen

Bakgrunnen for intervjuet er teksten om dåp som biskopene i Dnk sendte ut til menighetene i Dnk for noen uker siden og de reaksjonene som kom på denne teksten. 

Biskopene bad om at teksten ble lest opp i alle landets menigheter. Den var ment "å skape en god og konstruktiv samtale om dåpen", sier Byfuglien i intervjuet. 

Det egnet den seg dessverre ikke til, og derfor fikk teksten sterk kritikk fra mange hold, både for innhold og form. 

Det har Byfuglien åpenbart likt dårlig. IfølgeVårt Land den 11.2. sier hun følgende: "De kraftige reaksjonene [på teksten] ville blitt fulgt opp", underforstått: om hun fortsatt hadde vært en del av bispekollegiet. Det er hun ikke lenger. 

Er intervjuet ment som en oppfordring til hennes tidligere kolleger om å følge opp dette?

Det kan se sånn ut, for VL har i sakens anledning tatt kontakt med påtroppende preses, Olav Fykse Tveit, som i VL 11.2. sier at "debatten rundt brevet vil komme på bispekollegiets agenda". Hvis den gjør det, håper jeg biskopene vil være edrue og opptre ansvarlig. Det innebærer at de i større grad enn i dag må vise vilje til å stimulere til teologisk tenkning og diskusjon blant prester og andre medlemmer av Dnk, og samtidig ha evne til å se sine egne begrensninger. Sanksjoner mot prester som ytrer seg faglig-kritisk til bispekollegiets uttalelser i framtida, er det ingen som ønsker.  

Dåpsteksten

Jeg er en av dem som kritiserte dåpsteksten. Det som slo meg da jeg leste den første gang, var at den hadde blitt til som resultat av en brainstorming i bispekollegiet. Det var tekstens løsprat og usammenhengende framstilling som fikk meg til å tenke dette. I samtalen mellom biskop Byfuglien og professor Marius Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar, bekreftet biskopen at det var slik den var blitt til. 

På spørsmål til Byfuglien fra journalisten som ledet samtalen mellom henne og professor Mjaaland i Dagsnytt 18, om biskopene hadde satset på å få inn en setning hver i dåpsteksten, svarte hun ikke et klart ja, men heller ikke et klart nei, hun sa bare at alle biskopene hadde stilt seg bak den. 

Jeg antar at teksten ble til slik: Preses har spurt biskopene: - Kan dere si hva dere forbinder med kristen dåp? Alle har svart. Svarene har så blitt notert ned, redigert og sendt rundt til biskopene igjen, som har kommentert og deretter godkjent den endelige teksten. Tekstens form tyder på at det er omtrent slik den er blitt til.  

Man kan si mye om denne teksten, men ikke at det var en kort og forståelig tekst om dåpen, formulert  i et språk som kunne kommunisere godt med kirkens medlemmer under en gudstjeneste, som jo var formålet med den. Trodde biskopene det, har de mistet kontakt med grasrota i Dnk. 

Kvalifiserte kritikere

Mange av dem som kritiserte teksten, var og er dyktige innenfor sine teologiske fagområder. Det skulle være unødvendig å si det her, men for den jevne leser av VL kan det være nødvendig: Blant helt vanlige medlemmer i Dnk, altså blant dem som er utenfor bispekollegiet, finnes det i dag samlet sett en mye større teologisk kompetanse enn det gjør innenfor bispekollegiet, og det gjelder for alle områder av teologien. Per dags dato er det kun en av tolv biskoper som har teologisk doktorgrad. Fykse Tveit vil bli den andre.  

Såvidt jeg vet, har ingen av biskopene publisert en vitenskapelig artikkel om et teologisk emne i løpet av de siste fem årene, og de fleste av dem har aldri gjort det. 

Når det kommer engasjerte og godt begrunnede innspill til biskopene fra kirkemedlemmer utenfor kollegiet, slik det gjorde i samtalen om biskopenes dåpstekst, burde biskopene i Dnk vise større ydmykhet enn det Byfuglien gjør i dette intervjuet. De burde øve seg på å lytte, i det minste for ikke å støte fra seg flinke og engasjerte kirkemedlemmer som tross alt er glad i Dnk.  

Kritisk lojalitet

Prester i Dnk er forpliktet på ordinasjonsløftet. I ordinasjonen forplikter de seg til etter beste evne å forkynne evangeliet klart og rent, forvalte sakramentene rett (dvs. etter vår kirkes ordninger) og å utøve sjelesorg. Deres lojalitet er primært knyttet til dette  oppdraget. 

Det innebærer at de skal utvise en kritisk lojalitet til enhver som tar aspekter ved dette oppdraget opp til drøfting (i dette tilfellet: dåpen), uansett hvem det er. De må kunne spørre seg selv og hverandre om det som legges fram fram fra biskoper, teologiske lærere eller kolleger er godt, uten å skulle være redd for biskopelige sanksjoner eller for å bli mistenkt for ikke å være lojale mot det de lovte i sin presteordinaasjon.  

De som utøver konstruktiv kritikk, inklusive institusjonskritikk, sitter naturligvis ikke med fasitsvar på de teologiske spørsmålene som drøftes, men de tar i likhet med andre teologer del i en faglig samtale som prinsipielt må betraktes som uavsluttet. Forsøk å på å stanse en slik samtale ved å kreve en form for person-lojalitet mot en eller flere biskoper eller mot bispekollegiet samlet, vil aldri være smart, helt uavhengig av biskopenes intensjon med en slik forsøksvirksomhet. Det ville være å gjøre prester til funksjonærer for et kirkelig-politisk, administrativt konsern, og er det noe Dnk framfor alt ikke ikke bør strebe mot å bli, så er det det.    

Etter mitt skjønn bør biskopene så ofte de kan, både når de møtes og ellers, minne hverandre på at embetet i den evangelisk-lutherske tradisjon som de har fått del i, er et forkynnerembete, og det er via forkynnelsen, dvs. av nye og aktuelle fortolkninger av Jesus som Kristus/Messias at de kan utøve sin største innflytelse på presteskapet. Jeg synes Stavanger biskop gjorde det på en god måte i sin tiltredelsespreken.

Til slutt: I en reklamefilm jeg av og til ser på, sies det: "Life is not always about winning, sometimes it´s simply about learning".

Det må da være mulig å finne tid til å spille av denne reklamefilmen i et bispemøte? I en pause, kanskje?

Dr. Roald Iversen

Gå til innlegget

Nyttårstalen til Nidaros biskop i Nidarosdomen 15. januar i år inneholdt to spørsmål som har fått mange kirkemedlemmer til å ta til orde i pressen og i kommentarfeltene på Facebook. De to spørsmålene var: 1. Skal vi beholde alle kirkehusene – eller er det nå noen det er naturlig å fase ut? 2. Og hva skal vi i så fall gjøre med dem?

Den som spør, må regne med å få svar

Den som har en formell posisjon som gjør at man kan stille spørsmål til hele folket, må regne med å få svar. Biskopene i Den norske kirke (Dnk) er i en slik posisjon. For to generasjoner var det det færre som kunne tenke seg å svare en biskop enn i dag. At det er flere i dag, henger sammen med to forhold: Først og fremst at det er mange flere godt utdannede og kyndige medlemmer i Dnk med store kunnskaper og viktige erfaringer fra en rekke fagfelt. Det myndige lekfolk er i dag blitt til det myndige fagfolk.

Det andre forholdet skyldes internett, som har gjort det mulig for mange å svare. Avisredaktørene som før kunne sitte og redigere vekk innlegg de ikke likte, har fått mindre makt. Det er bra for demokratiet, også for kirkedemokratiet.

Bakgrunnen for biskopens spørsmål

La meg først si at innspillet fra Nidaros biskop neppe er noe hun har suget av eget bryst.  Spørsmålet er ikke nytt. Når denne saken tas opp akkurat nå, i nyttårstalen til en av biskopene, er det sannsynlig at den har vært diskutert i hele bispekollegiet. Jeg antar at Nidaros biskop bare har fått i oppgave å sende opp en prøveballong for saken. Det er altså ingen grunn til angripe denne ene biskopen selv om man føler seg provosert av de to spørsmålene hun stilte.

Bakgrunnen for biskopens spørsmål er kort og godt at det i noen kommuner ligger mange kirker som brukes svært sjelden og som befinner seg på steder hvor det bor få mennesker. Kirkene krever store kommunale bevilgninger til vedlikehold. Har man råd til det?

I mi heimbygd i Nord Norge med knapt 6000 innbyggere er det to kirker, ei i nerbygda, ei i øverbygda, og det bor mennesker begge steder. I gamle Nærøy kommune i Trøndelag, som før sammenslåingen med Vikna kommune 1.1. 2020 hadde omtrent like mange innbyggere som i heimbygda mi, var det ti kirker. Flere av dem brukes nesten ikke. Skal man da rive dem for å spare kommunen for vedlikeholdsutgiftene? Og hvis man gjør det, kan man da regne med at vedlikeholdsutgiftene til disse kirkene automatisk overføres til andre deler av kirkebudsjettet i kommunen?

Svaret på det siste spørsmålet er antagelig nei, og alle kirkeverger som sitter og forhandler med rådmenn om kirkebudsjettene i norske kommuner, vet dette. ”Jeg noterer meg at en stor del av fellesrådene budsjett går med til drift og vedlikehold av bygninger. Det går noen ganger på bekostning av ansatte til å drive menighetsarbeid, og fylle kirkerommene med liv og fellesskap”, sa biskopen i sin tale. At penger fra vedlikeholdsbudsjettet til ei kirke som er revet eller solgt eller gitt bort automatisk vil bli brukt til nye stillinger i Dnk, er ingen selvfølge.

Tilknytning til lokalkirken

Mennesker har tilknytning til sin lokalkirke. Det er det som gjør forslaget om å rive kirker eller å endre deres bruksformål, så vanskelig. Her er besteforeldre og foreldre døpt, konfirmert, viet og gravlagt, og her har man selv blitt viet og båret sin barn til dåpen.

Det 150 år gamle kirkebygget ligger der som en kontinuitetsbærer gjennom 5-6 generasjoner og hver gang ei kirke brenner ned, ser man hva dette bygget betyr for alle mennesker på stedet, uavhengig av om man går i kirka ofte eller sjelden.

Denne tilknytningen kjenner biskopene til. De er ikke ufølsomme. I det øyeblikk riving av ei konkret kirke kommer på dagsordenen, vil imidlertid lokalsamfunnet engasjere seg og lokalpolitikere vil da måtte ta stilling før et valg om hvordan de vil stemme i den nye ”kirkesaken”.

At en slik ”kirkesak” kommer opp, kan kanskje få vanlige kirkemedlemmer til å ta et større dugnadsansvar for vedlikehold av sin kirke der kommuneøkonomien ikke strekker til. Sannsynligvis ville en oppfordring til det fra biskopens side vekket mer begeistring blant kirkemedlemmene enn utspillet om å fase ut kirkene. Tenkte hun ikke på det? 

Hva skal vi gjøre med kirkene  som ikke lenger er i bruk?

Hvis kirkene skal rives, selges eller gis bort må de først avsakraliseres. Dette har man ingen rite for i dag, i alle fall ingen rite som Kirkemøtet har behandlet. Denne riten må lages, og det går nok noen kirkemøter før man er blitt enige om en brukbar tekst. 

I den forbindelse er det er viktig å si at innvielsesriten av kirken prinsipielt er knyttet til kirkens bruk, ikke til tømmerkassen, kirkebenkene eller de gamle vinduene og dørene. Alt dette vil kunne selges. Hvem ville ikke hatt en kirkebenk i hagen? Eller et kirkevindu i eneboligens nye tilbygg?

Blir kirkene revet, vil tomta de ligger på kunne brukes til nye gravplasser og minnelunder. Det trenger man.

Blir kirkene ikke revet, men solgt eller gitt bort, hva skal de da brukes til? En skribent på Facebook forteller at hun har vært i Skottland og besøkt ei kirke som ikke lenger var i bruk som kirke, men ombygget til en fabelaktig restaurant. Her er det muligheter til å kombinere driften med litt folkeopplysning eller (teologi-)historie. Kunne man ikke servere "St. Augustins pepperbiff" sammen med en kort introduksjon til denne kirkefaderen?  

Hvilke saker kan skape begeistring i Dnk?

Biskopene i Dnk kirke strever for øyeblikket med å finne saker som skaper begeistring blant kirkens medlemmer. Utspillet for noen uker siden om dåpen skapte ingen stor begeistring. Tvert imot var det mange kirkemedlemmer som gremmet seg over en svært dårlig formulert tekst fra biskopene side. At preses i samtalen med professor Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar  ble fornærmet over at noen kunne finne på å kritisere en tekst som 12 biskoper hadde stilt seg bak, understreker det jeg har sagt ovenfor, at biskoper ikke ser at det myndige lekfolk i dag er blitt det myndige og kyndige fagfolk.

Det siste utspillet fra nyttårstalen til Nidaros biskop om å fase ut kirker som ikke er i bruk, enten ved å rive dem, selge dem eller gi dem bort, er heller ingen sak som vekker begeistring blant kirkens medlemmer.

Mitt spørsmål til slutt blir derfor: Hvilke andre saker har biskopene i ermet? Har de noen saker som kan skape glede og begeistring blant kirkens medlemmer?

Gå til innlegget

Biskop og professor i Dagsnytt 18

Publisert 6 måneder siden

Hvem var mest arrogant? Samtalen mellom preses i Dnk Helga Byfuglien og professor Marius Mjaaland i Dagsnytt 18 den 9. januar, gir grunn til å stille spørsmålet.

Jeg lyttet nettopp til Dagsnytt 18. Det var interessant å høre preses, Helga Byfuglien, karakterisere professor Marius Mjaalands kritikk av biskopenes dåpstekst som et eksempel på "synsinger", og høre at hun karakteriserte den som arrogant og overflatisk. 

Jeg synes, dessverre, at preses var den som opptrådte arrogant i denne samtalen. Hun kunne ikke forstå at professor Mjaaland og mange av oss andre har kunnet uttrykke oss kritisk til en tekst om dåp som 12 biskoper har stilt seg bak.

Professor Mjaaland har dessverre helt rett. Biskopenes tekst er uten en tydelig adressat, uten en klar disposisjon og uten en klargjøring av hva slags tekst dette er ment å være.

Det er dessuten en usammenhengende tekst. Det er vanskelig å fatte overgangene fra ett avsnitt til det neste. At teksten er full av plattheter som "foreldre gjør mange valg for sine barn" eller "livet fører oss opp og ned" eller "vi er både sterke og sårbare" osv., forsterker dette inntrykket.

Diskusjonen om biskopenes tekst har spredt seg på Facebook de siste dagene. Der skrev jeg blant annet at biskopenes dåpstekst ser ut til å ha blitt til som resultat av en brainstorming i Bispemøtet, og preses bekreftet i kveld at det var slik den ble til.

Vi bør merke oss at verken preses eller de øvrige biskopene, kanskje med unntak av Oslo biskop, er blitt biskoper på grunn av sine teologifaglige meritter. Av den ene grunn bør biskopene framover opptre mindre arrogant enn det preses gjorde i Dagsnytt 18 i kveld, og i større grad benytte seg både av teologifaglig kompetanse og kommunikasjonsfaglig kompetanse før de sender ut et nytt brev til menighetene i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
16 dager siden / 1456 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 1284 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
26 dager siden / 1281 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 822 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 820 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
25 dager siden / 560 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere