Roald Iversen

Alder: 6
  RSS

Om Roald

Følgere

Hilsen til Kirkemøtet (2019)

Publisert 8 måneder siden

”Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet” (1. Kor. 13, 2).


Om jeg tusen ganger kan gi uttrykk for hvor grusomt, urettferdig og respektløst det er av Kirkerådet å ikke ta hensyn til grasrotas råd i bispeutnevnelsen i Stavanger, men ikke har kjærlighet til den som ble valgt, da gagner det meg intet.

Og om jeg to tusen ganger kan gjenta at alle regler og prosedyrer er fulgt til punkt og prikke og at ingen urett i denne forstand er begått og at jeg derfor har jussen og retten på min side, men ikke har kjærlighet til dem som dømmer meg nord og ned, da er jeg bare drønnende malm.

Og om jeg frimodig og tre tusen ganger forsikrer at jeg i saken om vigsel av likekjønnede par er bærer av en felleskirkelig tradisjon og frimodig kan hevde at jeg følger Bibelens ord til minste detalj og at min måte å se det på er den eneste mulige om man vil følge Guds ord, men ikke lar meg berøre av den nye Stavanger-biskopens tiltredelsespreken og ser den kamp som denne prekenen åpenbart har gjennomgått i et menneskesinn før den ble gitt som en gave til hele kirken, om jeg ikke lar meg utfordre av denne prekenen til selv å tenke gjennom hvilke dører jeg lukker og åpner, da er jeg bare en klingende bjelle.

Og om jeg vet at jeg har rett, og roper det høyt over fjell og hav, at Guds ord er et menneske og ikke ei bok, og at dette mennesket har vist oss at kjærligheten ikke kjenner noen grenser, at mennesker av begge kjønn kan elske hverandre og derfor må kunne leve i åpenhet og partnerskap og ekteskap med hverandre, men ikke er i stand til å forstå den uro og fortvilelse som de som mener noe annet enn meg i denne saken, kjenner på, og ikke er i stand til å elske dem, da er jeg intet.

Og om trekker meg tilbake til bedehuset og min lille forsamling og tilber i oppriktighet og trofasthet, men ikke er i stand til å se at det trygge miljøet jeg vokste opp i og er fortrolig med er et sted som andre mennesker aldri vil kunne kjenne seg hjemme i, da er jeg intet.

Og om jeg ber for folk og fedreland og våre landsmenn i det fjerne og på havet, vår konge og hans hus, våre biskoper og alle som sitter i styrer og råd, men glemmer dem som aldri fikk plass i disse råd og som aldri kunne bli president, ikke en gang i et Storting, de som bare går til kirken noen få ganger i året og ber en bønn i det stille, om jeg ikke ser at de også er Guds barn, da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg sitter i viktig utvalg som skal legge premissene for morgendagens kirke og kan lage glitrende formuleringer som andre lar seg imponere av, men ikke hører de unges rop om å bli sett og hørt og holdt omkring og deres kall til oss voksne om ikke lenger å oppføre oss som små barn, da har jeg ingenting vunnet.

Vår kjærlighet er mange ganger skrøpelig.

Guds kjærlighet er tålmodig, den er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig.

Guds kjærlighet krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Denne kjærlighet kommer til å bære oss trygt gjennom de stormene som nå raser gjennom Guds hus.

Så vær ikke redd!  

En dag skal alle kunne si, nei, slett ikke: ”Se hvor enige de nå er blitt!”

Men: ”Se hvor de elsker hverandre!”

Blessings!


Dr. Roald Iversen

 








Gå til innlegget


Lørdag 23. mars hadde Vårt Land et helsides intervju med Dagfinn Eckhoff, tidligere leder av Hedningssamfunnet, nå en del av Ateistene. ”Barn har rett til en barndom fri fra religiøs indoktrinering”, postulerer han, og lar det ikke herske tvil om at hvis han hadde hatt maktmidler til det, skulle han sørget for at det ble slik her på berget også, vel vitende om at andre før ham har gjort alvorlige forsøk på å få det til andre steder. Ta Sovjet, Kina, Albania som eksempler.

Retten til å være ateist

Eckhoffs enkle budskap, at retten til å være ateist må få lov til gjelde også i de 12 landene i verden hvor det i dag er dødsstraff for å være det, vil utvilsomt bli støttet av majoriteten av jøder, kristne, muslimer og buddhister. Kristne vil kunne argumentere ut fra en likeverdstanke, basert på ideen om at alle mennesker er skapt i Guds bilde, Eckhoff også, en forestilling han sikkert vil ha seg frabedt å bli inkludert i.

Livssynsåpent samfunn

I motsetning til staten Norge, som satser på å etablere et livssynsåpent samfunn med rom for alle, også for ateister som Eckhoff, vil Eckhoff selv hindre at barn som vokser opp i en jødisk, kristen, muslimsk eller buddhistisk familie, skal lære noe om jødedom, kristendom, islam og buddhisme i disse familiene før de blir store. Når er de store nok? Det kan ikke Eckhoff svare på.

Men for å være på den sikre siden, for å unngå at de lærer noe om dette, må barna i praksis fjernes fra feiringer av hannuka eller jom kippur eller pesah, eller jul eller påske eller pinse, ikke ta del i ramadan eller id al-fitr eller lære noe om den åttedelte veien i buddhismen.

Først når de er store nok, kan barn utsettes for ”disse tingene”, som Eckhoff så treffende beskriver det.

Tro og vitenskap

Istedenfor ”disse tingene” bør norske barn bli kjent med ”alminnelig anerkjent vitenskap”. Hva det er, unngår Eckhoff, ikke overraskende, å si noe om, og det forblir uklart inntil han tar seg bryet med å forklare hvilke vitenskaper han sikter til, hvilke deler av disse vitenskapene han særlig vil legge vekt på, og sier noe om hvorfor disse delene er valgt ut, kort sagt: gjør litt mer ut av sin vitenskapsinteresse.

Hans beskjedne forslag er foreløpig å få trykket opp en barnebok som både er en ”motgift mot de religiøse forestillingene” og ”en søt vaksinasjon” mot alt som smaker av religion. Gift eller vaksine, her kan man velge.

Menneskerettighetene (1948)

Hans ønske om erstatte alt som har med religion å gjøre med Menneskerettighetene (1948), hjelper ham dessverre ikke, for i artikkel 18 står følgende:

”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer”.

I motsetning til i Eckhoffs private tankeunivers, er det ingen aldersbegrensninger i Menneskerettighetene (1948) på dette punktet.

Personlige valg

Til syvende og sist koker hele intervjuet ned til Eckhoffs sentrale avslutningsreplikk: ”I min virkelighetsforståelse er det ikke plass til noen Gud”.

I andre menneskers virkelighetsforståelse, også blant uttallige betydningsfulle vitenskapsmenn og vitenskapskvinner, er det imidlertid rikelig med plass til gudstro. Kanskje kunne Eckhoff begynne å øve seg på å respektere det. Om man er ateist eller ikke, har ingenting med smartness å gjøre, og her er jeg fristet til å si det rett ut: Det finnes seriøse ateister som anstrenger seg litt mer enn Eckhoff når de skal formulere sitt ateistiske livssyn, og som gjør det atskillig mer elegant enn ham.

En av dem er Andre Comte-Sponville i boka: The Book of Atheist Spirituality. Jeg foreslår at han leser den, så har han noe å strekke seg etter. I samme slengen kan han, hvis han ikke vil være enøyd, lese Keith Wards bok: Why There Almost Certainly Is a God.

Når Eckhoff helt til slutt oppfordrer leserne til å ”bruke seriøs debatt og humor i møte med religion”, velger jeg å møte Eckhoffs ikke-religiøse, ateistiske utbrudd med humor. Som vi sier i Nord – Norge: ”Det e ikkje nåkka som e førr dumt te å flire av”.

Dr. Roald Iversen

 

 

Gå til innlegget

Behold prostiene!

Publisert 8 måneder siden

Behold prostiene!

Organisatoriske endringer i Den norske kirke

Organiseringen av Den norske kirke (rettssubjektet) er i endring. I dag har vi to arbeidsgiverlinjer. Målet er å få en. I tillegg bør målet for Den norske kirke framover være å styrke det lokale kirkelivet overalt. Det er i lokalmenigheten, i det direkte møtet med menneskene som bor der, at kirken har sitt viktigste nedslagsfelt og sin viktigste oppgave.

Avstanden mellom det lokale soknet og bispedømmet er enormt stor, kanskje med unntak av i noen byer hvor representanter for lokale sokn faktisk kan stikke innom et bispedømmekontor og oppleve å møte ansatte der ansikt til ansikt.

Biskopen

Biskopens hverdag er slik at hun ikke kan regne med å besøke de ulike menighetene i  bispedømmet oftere enn ca. en gang hvert tiende år, da i form av en organisert bispevisitas. I praksis er prostiet det samlende kirkelige myndighetsområdet i et distrikt, og prosten er den som innad i dette distriktet har ansvar både for å lede prestetjenesten og å samarbeide med menighetsråd og fellesråd. Biskopen er den som formelt leder prestetjenesten i hele bispedømmet, selv om det i praksis skjer gjennom prostene.

Det er viktig at biskopene i Den norske kirke besinner seg på at bispeembetet i vår tradisjon primært er et forkynnerembete, og derfor bør de arbeide mye mer med teologi slik at de kan bli inspiratorer og skape begeistring for å ”følge i Jesu fotspor”. De må kunne si noe om hvorfor vi som kirke skal holde på med det vi holder på med, og hvorfor kirken er viktig i vår tid. De må kunne forholde seg til "tanker i tiden", uten å absorbere dem alle.  

Prosten – en regional kirkeleder

Prosten er en regional kirkeleder, den eneste i prostiet som har et kirkelig ansvar for hele prostiet, og i praksis den eneste som har mulighet for og interesse av å ha kontakt med alle prester og alle fellesråd i prostiet, ideelt sett også med alle sokneråd.

Selv har jeg vært prost i Namdal prosti, geografisk sett det største prostiet i Nidaros bispedømme. Det består for øyeblikket av 19 sokn, 12 kommuner og 9 fellesråd. Om  noen år vil det være færre fellesråd der enn det er i dag, og noen sokn med kort avstand til hverandre er i gang med en prosess med mål om å slå seg sammen. Det innebærer at antall sokn i løpet av kort tid også blir færre i dette prostiet. 

Likevel er det ikke noe mål i seg selv å få så få sokn som mulig i et prosti, for tilhørigheten til den lokale kirken er sterk mange steder, og tilhørighet og ansvar for kirken er to sider av samme sak. Det er lettere å rekruttere mennesker inn i sokneråd når rådets medlemmer opplever at de har ansvar for viktige beslutninger knyttet til sin kirke og sin menighet, enn om dette er fratatt dem.  

Avstanden mellom soknene og prosten er kortere enn mellom soknene og bispedømmekontoret. Min erfaring som prest var at man aldri hørte noe fra biskopen med mindre det skjedde noe uregelmessig i en menighet som tvang biskopen til å intervenere. Gikk alt bra, kunne man arbeide i årevis uten å høre noe fra biskopen. 


Prosten, derimot, var mye tettere både på prestetjenesten og på livet i soknene. Da jeg selv var prost, hadde jeg stort utbytte av å samle alle kirkeverger til et fast møte fire ganger i året, i tillegg til at jeg hadde samtaler med mange av dem mye oftere enn det, noen ukentlig.

Fellesrådene og kirkevergene representerer de lokale soknene. De har ingen selvstendig plass i kirkeorganiseringen utover det. Med en arbeidsgiverlinje bør prosten være den som i tillegg til å ha medarbeidersamtaler med prestene i prostiet, være den som har medarbeidersamtaler med kirkevergene, og kirkevergene bør få ansvar for å organisere medarbeidersamtaler med dem som i dag er ansatt av fellesrådene, enten ved å ha slike samtaler selv, eller – der hvor det er store fellesråd – delegere dette ansvaret til en personalansvarlig i fellesrådet.      

Retningen – nedenfra og opp

I dag er det slik at Kirkerådet sender ut en rekke reguleringer av kirkelivet til bispedømmene, som videresender dem til prostene, som videresender dem til prestene og orienterer kirkevergene. I framtidens norske kirke må utgangspunktet være motsatt. Soknet melder fra til prosten som regional kirkeleder om hva de har behov for. Prosten tar opp dette med fellesrådene og med bispedømmerådet. Bispedømmerådet tar det opp med Kirkerådet. Kirkerådet må med andre ord betrakte seg som en tjenesteyter for bispedømmerådene, og bispedømmerådene og biskopen må – gjennom prosten – være en tjenesteyter for de lokale menighetene, både der de er gått sammen i et fellesråd, og der hvor man fortsatt har ettsokns sokneråd/fellesråd.

Slik kan man kanskje igjen vitalisere kirkelivet i de lokale soknene.

Roald Iversen

Ph.D i teologi

Adjunct professor ved MF

Tidligere prest og prost i Nidaros bispedømme

Gå til innlegget

Samtalen om abort - hvor ble det av far?

Publisert 9 måneder siden

Vårt Land (VL) brakte lørdag 16. februar nyheten om Bispemøtets siste innspill i abortdebatten: Samtalen om abort – et bidrag fra Bispemøtet. Det ble trykket i sin helhet i VL den 19.2.2019.

I uttalelsen innrømmer biskopene at de har kommet sent på banen og det er sant, for den nye abortdebatten har foregått i minst 5 år allerede. Den tok for alvor til i 2014, i forlengelsen av dokumentarfilmen om Børre Knudsen: En prest og en plage.

Fraværende skikkelse.

Nytt Norsk Kirkeblad (NNK) gav i nr. 4/2014, i forlengelsen av filmpremieren, plass til åtte nye tekster om abort. Alle tekstene, med et par unntak, beveget seg i kjente spor. Jeg kommenterte dem da og nevner et par av dem nå i lys av biskopenes innspill. Det som slo meg i 2014, og som slår meg nå, er at far er helt fraværende i biskopenes innspill. Alle vet at et foster er en del av en kvinnes og en manns kropp, selv om fosteret vokser i en kvinne. Det er forskjell på et foster og en nyre, for å si det slik. Slagordet ”kvinnen må få bestemme over egen kropp” har aldri vært troverdig, selv om det har vært effektivt. Biologisk er det selvfølgelig et falsum. Biskopene bruker  ikke dette slagordet, men i sin argumentasjon legger de seg tett opp til dem som gjør det.   

Jeg tror at biskopenes nye uttalelse kan være en god støtte til kvinner som har stått i den vanskelige avgjørelsen det er å avgjøre om de skal avslutte et gryende liv, eller ikke gjøre det. Likevel bør ikke far fjernes fra samtalen om abort. Eivor Oftestad var i NNK nr. 4/2014 den eneste av de åtte tekstforfatterne som etterlyste far. Hun visste at mange menn ønsker barnet de er far til og at de var fortvilet over at kvinnen tok abort. Disse mennene er usynliggjort i dagens abortdebatt. Opplevde biskopene aldri å møte noen av dem den gang de selv var unge prester, så var kanskje deres tilfang av konfidenter i sjelesorgen for smalt.

Ikke aktuelt.

Politisk er det ikke aktuelt å endre abortloven i Norge nå, men det bør ikke føre til at spørsmålet om abort reduseres til et spørsmål om kvinnerettigheter. Biskopene risikerer dessverre å bli tatt til inntekt for en slik reduksjon, for deres nye innspill om abort plasseres inn i en generell kontekst som handler om  det de kaller ”kirkens manglende historiske engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter”.

De mener sikkert kirkelederes manglende historiske engasjement for kvinners rettigheter, for på grasrota har kirkens medlemmer, menn og kvinner, kjempet for slike rettigheter og støttet kvinner som ble uønsket gravid, både de som tok abort og de som valgte å bære fram barnet.

Den nye abortdebatten startet som nevnt med visningen av filmen om Børre Knudsen. Sivert Angel omtalte ham slik: ”Ansiktet provoserer ved å holde frem et tydelig budskap om valg mellom rett og galt, død og liv, men blir frastøtende når det kles i den gamle autoritære prestens skjegg og klær. Samtidig er nettopp disse klærne nødvendige, budskapet kunne ikke vært ikledd vår tids klær, for det har en klarhet som ikke lenger kan uttales”.

Riktig spor.

Angel var, tydeligvis uten å være klar over det, inne på et riktig spor når han beskrev samarien til Børre Knudsen som narrens drakt. I middelalderens narrespill var det nettopp ved å beholde drakten på, at narren kunne utfordre maktens virkelighetsbeskrivelser uten å risikere å bli straffet for det. I denne forstand var samarien til Børre Knudsen en narredrakt, ikke en embetsmannsdrakt. Kampen for ufødt liv var hos Børre Knudsen knyttet til spørsmål om menneskeverd. At han gjennom sine aksjoner berørte manges sinne, både kvinners og menns, er lett å forstå. Etter mitt skjønn er det likevel bra at spørsmålene som han reiste: ”Hvor får mennesket sitt menneskeverd fra?” Og: ”Hva er et menneske verd?” reises på nytt, og at den nye abortdebatten ikke reduseres til et spørsmål om kvinnerett eller kvinnehelse. Som mann og far finner jeg det vanskelig å akseptere slike åpenbare forenklinger av virkeligheten.  

Gå til innlegget

Den norske kirke står overfor en stor prestemangel de nærmeste årene. Synd da at at kirken sentralt ikke bruker muligheten til å tenke nytt om måter å møte prestemangelen på.

1. Den norske kirke (Dnk) mangler prester. Hver eneste uke blir vi minnet om det via stillingsannonsene i Vårt Land. Fortsatt er det vanskeligere å få tilsatt prester i utkansstrøk enn i byene. Da er det viktig å huske på at Dnk har medlemmer overalt i landet, og at kirkens medlemmer ute på landet er like mye verd som kirkens medlemmer i byene og at de trenger kirkens tjenester (dåp, nattverd, forkynnelse ved gudstjenester og gravferder, undervisning og sjelesorg) like mye som dem.  

2. PFs leder har foreslått å lage kontrakter med teologistudenter, slik at studentene mot slutten av studiet kan kombinere jobb og studier. Fra Kirkelig Utdanningssenter i Nord (KUN) er det kommet et svar som sier at man har prøvd ut noe sånt der og at det ser ut til å fungere bra mht å få folk fast tilsatt siden, i alle fall i denne delen av landet. Preses har svart at slike ordninger representerer noen arbeidsrettslige utfordringer, som i tilfelle må løses. Fra TF er det poengtert at man ikke må senke kravene til presteutdanningen. Det er er viktig poeng. Den som skal være prest i Dnk framover trenger all kunnskap som et fullt teologistudium gir, og mere til. Ordinasjonsritualet forplikter derfor alle prester til å fortsette å studere utover embetseksamen/mastergradsstudier og praktikum. Det er gode grunner til det.

3. I 2017 stengte 11 stiftsdirektører og representanter for Kirkerådet muligheten for at pensjonister med enkeltpersonforetak (ENK) skulle kunne ta vikartjenester i kirken og få utbetalt honorar for tjenestene til sine ENK. Som prost i Nidaros bispedømme, med daglig ansvar for å skaffe vikarer, var jeg ikke klar over denne avtalen før ganske nylig. Hadde jeg visst hva som var på trappene i 2017, ville jeg argumentert mot denne avtalen. Jeg kan heller ikke se at saken ble diskutert i Nidaros bispedømmeråd. 

Nå vet jeg tilfeldigvis at denne saken blir tatt opp på nytt i år, og forhåpentligvis blir vedtaket fra 2017 endret. Får man til det, er vi mange spreke pensjonister med ENK som kan ta vikartjeneste i Den norske kirke. Det vil kunne avhjelpe prestemangelen en god del, både mht enkelt-tjenester og lengre vikariater. Statens Pensjonskasse (SPK) betrakter ENK som privat sektor og har ingen problemer med at pensjonister med ENK arbeider for Dnk. Honorar til ENK fører ikke til reduksjon av pensjon fra SPK. 

4. Prester i Dnk er inntil videre tilsluttet SPK. Dnk må arbeide for at prester som har fylt 67 år og er blitt pensjonister, kan arbeide inntil 20 % uten at pensjonen reduseres, slik pensjonister som får sin pensjon fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP), kan det. Det er ikke noen grunn til at det skal være forskjell på SPK og KLP her.

5. Jeg har i tillegg foreslått for Nidaros biskop at hun, i samarbeid med prostene, bør se på mulighetene for at noen av byprestene frivillig kan 6 ukers oppdrag ute på landet - gjerne i en form for turnus. Det krever at byprostene omorganiserer arbeidet i byen noe. Det er fullt mulig. I Trondheim er det slik at hvis du setter deg i en bil i sentrum og kjører derfra, kan du nå 15 ulike kirker i løpet av 3 -15 minutter. Alle som vil kan få sitt behov for kirkelige tjenester dekket i byen. Slik er det ikke ute på landet. 

Ser man på hele Dnk som ett legeme og holder fast på Paulus´ord om at hele legemet (her: Dnk) lider hvis ett lem (her: en lokalmenighet ute på landet) lider, bør en slik ordning vurderes.

6. I tillegg bør Dnk vurdere å etablere en form for turnustjeneste på 6-12 måneder for nyordinerte prester, slik man har i andre prostestantiske kirker i Europa. Da bør bispedømmene betaler husleie i turnusperioden.

Til sammen kan dette redusere prestemangelen der den er aller størst: ute i disktriktene.  


Roald Iversen, tidligere prost Namdal prosti i Nidaros bispedømme

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere