Roald Føreland

Alder:
  RSS

Om Roald

Daglig leder, Evangelisk Orientmisjon

Følgere

I kjølvannet av den tragiske minnemarkeringen for massakren på Den himmelske freds plass er det grunnlag for å reflektere over hva som har skjedd på disse årene. Jeg var selv i Kina like etter denne brutale hendelsen i 1989, og det store spørsmålet som mange stilte seg var: Er det mulig å utvikle et samfunn som gir økonomisk vekst uten å gi folket mer politisk frihet? De fleste samfunnseksperter og økonomer mente dette var umulig. Vi hadde jo sett at det ene kommunistregimet etter det andre falt sammen som korthus, fordi folket krevde mer frihet – både økonomisk og politisk.

Etter 30 år har Kina klart kunst-stykket å skape en historisk økonomisk vekst, men samtidig mindre grad av demokrati og reduserte menneskerettigheter. Flere hundre millioner mennesker er løftet ut av fattigdom, samtidig som det har blitt betydelig mindre politisk frihet og økende brudd på menneskerettighetene.

Følgende lille historiske digresjonen sto å lese i et økonomisk tidsskrift i Kina:

I 1949 sa man: Bare kommunismen kan redde Kina

I 1989 sa man: Bare Kina kan redde kommunismen

I 2009 sa man: Bare Kina kan redde kapitalismen

Det er jo åpenbart et stort paradoks at verdens største kommunistland ble det kapitalistiske systems «redning», i kjølvannet av finanskrisen. Nå er det ikke sikkert at denne enkle analysen holder mål, men det er et ubestridt faktum at Kina har blitt en økonomisk stormakt.

Menneskerettigheter

Vi er nå vitne til økende brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Kina er et av landene i verden som bryter menneskerettighetene på det groveste. De har verdensrekord i antall henrettelser. BBC dokumenterte nylig at organer fra de henrettede blir solgt i henhold til en makaber prisliste. Det foregår en systematisk og brutal undertrykkelse av minoritetsgrupper. Det er massiv forfølgelse av annerledes tenkende. Både politisk opposisjonelle og religiøse dissentere blir fengslet og torturert.

Religion

En stund kunne det se ut som friheten for kristne økte som følge av økonomisk vekst og internasjonalt samarbeid. Kirker ble bygd og stadig flere bibler ble trykket inne i Kina. Mange steder så det ut til at kristen aktivitet kunne foregå relativt uforstyrret, mens andre fortsatt opplevde forfølgelse (især minoritetsgrupper). I løpet av de siste ett-to årene har dette bildet endret seg dramatisk. Flere hundre kirker er revet og tusenvis av kristne har blitt arrestert. Muslimer og andre religiøse minoriteter har opplevd samme skjebnen. Moderne teknologi benyttes til overvåkning som vanskeliggjør enhver regime-fiendtlig virksomhet. Nå er det ikke første gang i historien at man går til angrep på religiøse minoriteter og andre uønskede grupper i Kina. Man opplevde enda vanskeligere tider i perioden 1966-76 under kulturrevolusjonen da millioner av annerledes tenkende ble drept. I denne perioden var alle kirkene stengt, mange kristne var i fengsel eller ble drept, og bibelen var en forbudt bok. Likevel opplevde man en formidabel økning av antall kristne. Kirkeveksten i Kina har fortsatt, og i dag regner man ca 100 millioner kristne. Mange kinesiske ungdommer er desillusjonert over kommunistpartiets undertrykkelse av folket. En god del av disse har vendt seg til religion, men dette er heller ikke et entydig bilde. Ungdommer har også blitt grepet av materialismen og finner mening i økt velstand og rikdom.

Hva kan vi gjøre?

Vi føler oss kanskje maktesløse overfor en slik stormakt som Kina. Hva kan vi gjøre? Jeg møtte den kinesiske aktivisten Fang Zheng som talte på menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum i fjor. Han mistet begge bena da en panservogn kjørte over ham. Hans budskap var: «Ikke glem de som gav sitt liv i kamp for friheten på 4. juli 1989. Ikke glem Liu Xiaobo, som fikk fredsprisen i 2010». Mange i Norge var kritiske til å gi fredsprisen til Liu Xiaobo fordi Norge tapte milliardbeløp i eksportinntekter. Den politiske utviklingen i Kina har vist at det var svært betimelig å gi fredsprisen til en som risikerte alt for frihet for sitt eget folk.

Den himmelske freds plass – aldri har et stedsnavn vært mer misvisende.

Gå til innlegget

India-misjon kan være veldig fruktbar

Publisert 10 måneder siden

Jeg er nettopp kommet tilbake fra India etter sterke opplevelser av å ha sett noen frukter av norsk misjon gjennom mer enn 50 år. Nesten 50.000 kristne i mer enn 700 menigheter, 3.229 mennesker døpt i 2018. Helsearbeid, utdanning, barnehjem og sykehjem for eldre for å nevne noen stikkord. Det er helt fantastisk å se hva samarbeidspartnere i India kan utrette med relativt små midler fra Norge.

Dette er viktig å få frem etter ­tragiske avsløringer om misbruk av misjons­midler og korrupsjon i fjor. Evangelistens ­Misjonstjeneste har drevet arbeid i Andra Pradesh-provinsen siden 1963. Det hele startet med at bladet Evangelisten fikk inn mye penger til misjon i mange land. ­Redaktør Edvard Kjelle reiste til India og etablerte kontakt med flere samarbeidspartnere og dette har vokst enormt og ­reflekteres i de ovennevnte tallene.

I alle fattige land er korrupsjon en stor utfordring, så også i India. Oppfølging er derfor svært viktig. Årlige besøk, revisjonsrapporter og styremøter er nødvendig­heter. Det å se at hjelpen kommer frem er helt essensielt. Det er bra at korrupsjon og misbruk av midler blir avslørt. Vårt håp er at vi ikke mister tillit til all India-misjon. Det er enormt mye som kan utrettes når man samarbeider med mennesker man kan stole på.

Misjon har ofte blitt beskyldt for å gi hjelp til mennesker, slik at de skal ­konvertere til kristen tro. Det jeg så i India var helt ­annerledes. Denne diakonale innsatsen gjør at folk får øynene opp for at det er håp om et bedre liv både her på jord og for evigheten. Hinduismen er preget av ­kastesamfunnet som sier at du selv er 
skyld i din egen skjebne. Det k­ristne ­budskapet står i diametral motsetning til dette. Det er med stor frimodighet vi ­forkynner et ­budskap om håp til ­mennesker som l­ever i en tilsynelatende håpløs ­situasjon. M­isjonen henvender seg til de ­fattigste. Jesus henvendte seg oftest til de fattige, syke og utstøtte. Vi ønsker å følge hans ­eksempel. Gjennom misjonens innsats i India har mange tusen mennesker blitt løftet ut av fattigdom og fått et nytt liv.

Gå til innlegget

Nord-Korea, hva nå?

Publisert over 1 år siden

Tross vårens avtaler synes regimet i Nord-Korea å fortsette med atomvåpenproduksjon. Den uunngåelige konsekvens av dette­ er at boikotten av landet fortsetter, og dermed også folkets lidelser i form av matmangel, fattigdom og nød.

Vi håper på kursendring med større frihet, fred og velstand. Den nordkoreanske regjering sitter faktisk selv med nøkkelen til en bedre fremtid. Om de bare var villig til å stoppe atomvåpenproduksjonen, ville handel og hjelp strømmet inn i landet i en målestokk som man aldri før har sett.

Så lenge det er nød fortsetter imidlertid vårt oppdrag – hjelp til matproduksjon, rent drikkevann og annen bistand. Vi har ingen ønsker om å styrke regimet i landet, bare å hjelpe de svakeste. Det handler om hjelp til pasienter på sykehus og fattige familier. Drivhus settes opp i nærheten slik at pasienter får tilgang til helsebringende grønnsaker og rent drikkevann. Hjelpen kommer fram. Vi følger opp, og sikrer at midlene som gis kommer dit som de er tenkt. Gjennom regelmessige besøk følger vi bistanden med egne øyne, og ser hva den betyr for de menneskene som mottar den.

Alle som reiser i Nord-Korea må ha ledsagere fra myndighetene med seg, og man bruker som regel mange timer sammen. På min siste reise i Nord-Korea fikk vi god kontakt med guidene. En av dem var helt ny i jobben. Han var nettopp blitt far, og viste stolt frem bilde av sin datter på tre måneder. Min amerikanske kollega hadde også nylig fått en datter, og det oppstod en god dialog mellom dem. De snakket sammen i timevis om hvordan det var å bli far, og om barna sine. Det ble en rørende påminnelse om hvor like vi mennesker er. Fiendskap virker da så kunstig og unødvendig.

Senere på kvelden ble han og vi sittende i resepsjonen på hotellet mens vi sang og spilte gitar (vi var faktisk de eneste gjestene på dette store hotellet). Da kom plutselig den andre, mer erfarne guiden, og hentet ut sin yngre kollega. Det var visst viktig at vi ikke ble altfor gode venner. Kjærlighet og omtanke er et språk som alle forstår, og som trenger igjennom murer og bygger bro over avgrunner. Det er et privilegium å kunne rekke ut en vennlig hånd til mennesker som har lært at utlendinger er fiender, og se at budskapet når frem.

Trykket i Vårt Land 17. august 2018.

Gå til innlegget

Hvor er Gud i katastrofen?

Publisert over 8 år siden

I kjølvannet av slike enorme katastrofer som vi har vært vitne til i Japan de siste dagene reiser det seg mange spørsmål: Hvor er Gud i katastrofen?

Er det slik at Gud tillater slike ufattelig lidelser? Kan Gud være både god og allmektig? Er dette Guds straffedom over menneskene? Mange spørsmål som vi mennesker stiller og må ha lov til å stille. Men det finnes nok ikke noe godt svar. Når det gjelder tema som krig, terror og menneskeskapt ondskap, kan vi prøve å forklare det hele med at Gud lot menneske få en fri vilje og da blir det, på en måte, menneskets problem. Men når det gjelder naturkatastrofer er det svært vanskelig å finne et forståelig svar ut fra menneskelig fornuft.

Vi kan ikke gjøre annet enn å akseptere det faktum at ulykker og katastrofer skjer, og vi trenger ikke å gi Gud skylden for det. Derimot kan vi se for oss en Guds som har omsorg for sine barn. Som lider sammen med de som har mistet familie og hjem. En Gud som gir mennesker nytt mot. En Gud som gir mennesker motivasjon og kraft til å hjelpe sine medmennesker.

Når Gud handler, kan han gjøre det på mirakuløst vis, men oftest handler han gjennom mennesker – Jesu Kristi legeme på jord. I Japan vil han handle gjennom menighetene. Nå får menighetene en unik mulighet til å være lys i mørke. Å være et trygt samlingspunkt der man blir møtt med empati og medlidelse. Et kraftsenter der man kan dele angst og sorg med andre, og bli møtt med varme og fellesskap. Jeg har snakket med våre medarbeidere i Japan. De åpner kirkerommet for traumatiserte mennesker, og gir dem håp og ny mening. De kunne valgt å reise bort – å flykte fra strålefare og fare for nye skjelv. Men de velger å bli for å hjelpe dem som trenger det. Anniken Mori sa det slik:” Jeg tror det er Guds mening at vi har fått slikt et stort menighetslokale. Da kan vi ta i mot mange mennesker som er i nød.”

Når man har mistet alt, stiller man seg gjerne de eksistensielle spørsmålene: Hva nå? Finnes det håp? Er det liv etter døden?

Hva er Guds respons på lidelsen?

Hva er min og din respons på lidelsen?

Denne artikkelen har flere spørsmål enn svar, men la oss være mennesker som bryr oss. Vi kan bety en forskjell!

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5403 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3733 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1304 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1190 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 1075 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1025 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 950 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere