Georg Fredrik Rieber-Mohn

Alder:
  RSS

Om Georg Fredrik

Medlem av Den katolske kirke, 
tidligere riksadvokat

Følgere

Guds stempel på min panne

Publisert 4 måneder siden - 2613 visninger

Tanken om ukrenkelige menneskerettigheter har sin dypeste kilde i den kristne tro.

Jeg har en bekjent, fremtredende akademiker, som tror på vitenskapen og ikke på Gud. Metafysikk har han ikke høye tanker om. Jeg anser ham som en ganske typisk representant for dagens akademiske elite. Samtidig er han en artikulert og varm talsmann for demokratiske rettigheter og menneskerettigheter generelt, derunder menneskelivets ukrenkelighet og egenverd uansett etnisk, religiøs, eller kulturell bakgrunn og uansett personlige egenskaper og seksuell legning.

Ja, han er en så sterk og tydelig talsmann for slike rettigheter, at de nær sagt utgjør en del av hans personlighet. Ære være ham for det. Men disse verdier er ikke universelle.

De deles for eksempel ikke av dominerende krefter i islam og heller ikke av kulturer hvor diktaturet eller ettpartistaten er statsformen. Spørsmålet blir da hva denne overbevisningen forankres i? Blir den mer enn et postulat? Og under enhver omstendighet blir overbevisningen slett ikke uten metafysiske overtoner, iallfall hvis den går over fra kun å være en hensiktsmessig norm for menneskelig samfunnsdannelse, til å bli en tro på at mennesket har «iboende rettigheter qua mennesker».


Materialistisk livssyn. Det er ingenlunde min hensikt å hovere over at fremstående intellektuelle, som mener seg forankret i et rasjonelt, vitenskapsbasert livssyn uten Gud, likevel føler seg dypt forpliktet av verdier som til syvende og sist vanskelig kan begrunnes innenfor et slikt livssyn.

De er gode samfunnsborgere, som vi kristne bør alliere oss med i flere viktige og krevende verdikamper i dagens norske samfunn. Den virkelige utfordringen disse intellektuelle har i dag, kommer ikke fra troende kristne, og heller ikke fra autoritære krefter som motarbeider demokratiet, men fra et tiltagende antall velartikulerte likesinnede når det gjelder vitenskapstro og gudløshet, og som tar konsekvensen av dette materialistiske livssynet i viktige og aktuelle verdispørsmål.


Peter Singer. Den kanskje mest fremtredende representant for denne sistnevnte gruppen er den australske moralfilosofen Peter Singer (f. 1946), som er av østerriksk-jødisk opprinnelse. Han fører en slags logisk-rasjonell argumentasjon for at mennesket qua menneske ikke har krav på en moralsk og absolutt særstatus fremfor dyr. Han kaller vårt tradisjonelle syn på menneskeverd for «speciesisme», som nærmest kan oversettes med artssjåvinisme. Dyr bør i de fleste relasjoner behandles mer som mennesker, fordi de opplever smerte og lidelse.

På den annen side mener han at levende vesener som er uten bevissthet om sin egen eksistens, har mindre beskyttelsesverdige liv enn mennesket og «andre dyr», som normalt har en slik selvbevissthet.

Og han trekker den videre konsekvens at fostre er uten selvbevissthet og er derfor ingen «person» med krav på samme beskyttelse som mennesket. Det samme gjelder spedbarn, som mangler slik bevissthet. Derfor vil det være etisk forsvarlig under visse omstendigheter å ta livet av disse, for eksempel når barnet har funksjonshemninger som vil påføre omsorgspersoner store belastninger.


Dødshjelp berettiget. Av samme grunner mener Singer at aktiv dødshjelp vil være forsvarlig også uten samtykke fra den det gjelder, når denne ikke lenger er i stand til å uttrykke noe ønske om fortsatt liv (mangler selvbevissthet), og et videre liv vil medføre overvekt av lidelser for de etterlatte.

Men man behøver ikke søke til Australia for å finne tanker som er inspirert av Singer. Hans innflytelsessfære er global, og disiplene er mange. Han har påvirket akademikere også i Norge, som professor i filosofi Ole Martin Moen (f. 1985) og en noe uferdig filosof som Aksel Braanen Sterri (f. 1987) – og noen andre.

Professor Moen synes å forfekte en slags hedonistisk utilitarisme, der det nyttige og funksjonelle, og det som bringer den enkelte lykke og nytelse, blir viktige etiske målestokker. Han har et liberalt syn på aktiv dødshjelp, ønsker selv å fryses ned etter sin død for om mulig å «gjenoppstå» når vitenskapen en gang gir bedre muligheter for livsforlengelse, og han mener at det må være etisk forstandig å benytte hjernedøde kvinner som surrogatmødre.


Menneskeverdet utfordres. Dette er bare eksempler på noen meninger – mer er det ikke plass til her. Det kan slås fast at idéen om menneskets iboende rettigheter og menneskeverd, uansett hvordan livet arter seg hos den enkelte, ikke forsvares av disse filosofer.

Tvert om – den utfordres. Og det med logikk, nyttebetraktninger og rasjonell argumentasjon. Da kan det være grunn til å trekke noen historiske linjer tilbake til forrige århundre og minne om at vi har sett slikt tidligere.

Var det ikke en slik tenkning som lå bak «rasehygieniske» og eugeniske prosjekter som skulle bedre menneskers arvemateriale og hindre tilbakestående å formere seg? Slike ble satt i gang allerede i annen halvdel av 1800-tallet. Og nazistene løp linen helt ut og satte i verk storstilte programmer for å «rense» det ariske og «siviliserte» riket for jøder, sinnssyke, sigøynere og homofile.


Nødvendig bolverk. Ingen av de nevnte filosofer skal beskyldes for å ønske en slik grotesk utvikling. Men det var jo nettopp disse grufulle erfaringer fra første halvdel av forrige århundre som førte frem til FNs menneskerettighetserklæring, der alle menneskers iboende verdi og rettigheter slås fast.

Denne forpliktende verdikonstatering skulle være det nødvendige bolverk mot nye sammenbrudd i vestlig sivilisasjon, samtidig som den ga uttrykk for universelle verdier – gjeldende for mennesker i alle kulturer til alle tider.

Jeg kan ikke hevde at de filosofiske idéer jeg har berørt i denne artikkelen, skaper direkte fare for et slikt sammenbrudd. Men de kan være et første tegn.


Mobilisere motstand. Kristne og «kulturkristne», ikke-troende humanister må imøtegå disse for å hindre at de sprer seg til nye grupper. Man kan allerede ane visse nedslag av professor Moens tanker i et par politiske ungdomsorganisasjoner. Og imøtegåelsen må skje på Moens og likesinnedes egne premisser – med logiske og rasjonelle argumenter. Så langt disse rekker. De rekker neppe helt til mål.

Man havner til syvende og sist i en tro på menneskelivets ukrenkelighet og menneskets egenverdi. For troende kristne blir dette noe langt mer enn et postulat eller en fornuftig norm for god samfunnsdannelse.


Forankret i inkarnasjonen. Kristendommen forankrer menneskeverdet i inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Kristus, og i skaperverket: Mennesket er skapt «i Guds bilde», som det heter i Første Mosebok. Og dessuten i Kristi omsorg for de små og svake i menneskeslekten.

Derfor kan vi også med stor rett anføre at demokratiet, som i sin kjerne bygger på respekt for enkeltindividet og flertallets beskyttelse av minoriteters rettigheter, har en dyp forankring i kristen tenkning.

Den franske filosofen Jaques Maritain går så langt som til å hevde at en demokratisk tankegang «har ikke alene sin rot i Evangeliet, men den kan ikke leve uten dette».

Uansett: Tanken om ukrenkelige menneskerettigheter har sin dypeste kilde i den kristne tro.

Gå til innlegget

Katolikker og kritikk

Publisert nesten 2 år siden - 192 visninger

I Vårt Land 6. oktober gir Ola Tjørhom meg svar på tiltale. Og svaret er, ikke uventet, mye ­lenger enn «tiltalen» og beveger seg langt utenfor denne. Alle som har lest hva jeg skrev, med sitatene fra Tjørhoms bok, fornemmer den grunnleggende mangel på tillit han har til sin kirke og dens leder.

Denne mistillit bekreftes også i hans svar til meg. Mer behøver jeg egentlig ikke å si. Men jeg gjentar: Ekteskapet mellom mann og kvinne er et sakrament, og som sådant kan ingen pave ­
enkelt rokke ved det. Det ligger fast. Men som pave Frans har vært inne på, bør man møte oppriktige katolikker, ikke minst homo­file som ut fra sin natur strever med dette sakra­ment, med langt større over­bærenhet og omsorg enn man tradisjonelt har gjort. Det samme kan sies om fraskilte som er i et nytt, varig forhold.

Tjørhom trekker inn prevensjonsforbudet, som jeg overhodet ikke omtalte eller hadde i tankene. 
For ordens skyld kan nevnes at jeg ikke deler min kirkes oppfatning av forbudet mot «kunstig» ­prevensjon. Det kan også være andre sider ved ­kirkens praksis jeg stiller meg kritisk eller tvilende til. Men det blir ingen hovedsak for meg. For jeg har grunnleggende tillit til og respekt for den katolske 
kirkes intensjoner og langsomme reformlinje, vel vitende om at det alltid har vært trosfeller som ved sine liv har tatt vare på den sannhet kirken 
dypest sett forvalter. Og det er derfor kirken, til tross 
for svikt og feilsteg, har overlevd i nærmere to tusen år.

Tjørhom siterer Gertrud von le Fort: «Den som ikke lider på grunn av kirken, 
elsker den ikke». Som jeg forsøkte å få frem, passer både Ørnulf Ranheimsæter og Jon Fosse til denne karakteristikken. Og vi er mange som lider ved hvert alvorlig feilsteg som avsløres i kirken, enten det er prester som forgriper seg på barn, maktmisbruk eller annen klerikal svikt. Det kaller oss til bønn og internt arbeid for å bedre forhold det kan gjøres noe med.

Og det er da heldigvis mange lyspunkter for tiden, 
ikke minst pave Frans’ modige, internasjonale opptreden. For Tjørhom blir de kirkelige problemer så overveldende at de fører til «økende lengsel tilbake til lutherdommens sjenerøse åpenhet». Gjør han alvor av returen, vil han sikkert bli mottatt med åpne armer av en vidåpen folkekirke, for ­tiden full av konflikter og strid. Men det er kanskje tiltrekkende.

Først publisert i Vårt Land 9.10.2015

Gå til innlegget

Tre katolikker og deres forhold til kirken

Publisert nesten 2 år siden - 565 visninger

Teolog og forfatter Ola Tjørhom tolker kirken og paven utelukkende med et mistenksomhetens blikk.

Denne sommeren har jeg gjenoppdaget Ørnulf­ Ranheimsæthers (1919-2007) glitrende essayistikk, som i sin tid ga ham utmerkelsen Fritt Ords Honnør. Ranheimsæther var først og fremst billedkunstner – grafiker og bokillustratør. Men det er som skribent i filosofiske og religiøse emner han har gjort sterkest inntrykk på meg.

Det var min onkel, dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn, som for om lag 50 år siden gjorde­ meg oppmerksom på den ruvende­ essaysamlingen Om tro og vantro, som utkom første gang i 1952, og som ble utgitt på ny i 1998. Den burde for øvrig være obligatorisk lesning for sekulære, kirkefremmede humanister.

Ranheimsæther er en dyp tenker, med lysende innsikt i det kristne frelsesmysterium og i den katolske liturgi som refleks av dette mysterium. Samtidig har han en logikk og underfundig humor som minner om Chestertons. Men her skal jeg nøye meg med å se hvordan han ser på Kristi lidende kirke – den kirke som kontinuerlig lider under sine representanters menneskelige svikt og ufullkommenhet.

Han skriver: «Så kan alle Kirkens­ synder, svakheter og dårskaper anfekte oss kanskje til grensen av vår bæreevne, og vi ser helgener lide til blods under­ dens fornedrelse, men dypere sett kan den ikke forbause oss, for selv bærer vi med oss den troløse Judas og den feige Peter, den maktlystne kirkeherre og den vellystige renessansefyrste i vårt eget hjerte». Og han fortsetter: «Vi vet at efter sine forutsetninger kan et overgrep gjort i Kirkens navn bli verre enn alle verdens forbrytelser». Så peker Ranheimsæther på at Kristus selv har forutsagt elendigheten: «Det er nødvendig at forargelsen kommer, men ve den ved hvem forargelsen kommer!».

I fortsettelsen viser forfatteren sin genuine kjærlighet til kirken: «Paradoksalt nok kan derfor utviklingen bli den at fra å elske Kirken på tross av dens svakheter­ og synder, kan man gå over til å elske den, jeg hadde nær sagt på grunn av dem. Først ved å ta inn over oss, forbeholdsløst i deres fulle omfang, løses vi fra en avguderisk forlatelse på Kirkens rent menneskelige side, dens ytre suksesser, dens glans i verdens øyne. Da er man ikke lenger bundet til om Kirken går frem eller tilbake, opp eller ned. Man slår seg til ro med at den Kirke vi kjenner, det er nu engang ikke Herlighetens Kirke, men syndernes, den stridende.»

Så har vi konvertitten­ Ola Tjørhom, teologen som nylig utga en bok med et kritisk blikk på Den katolske kirke, under tittelen Fornyelsen som forsvant. Her skrives det om den forrige pavens «modernitetsfiendtlige og splittende regime», om en «bredt anlagt pavelig myteproduksjon», om paveembetets «snikende ufeilbarlighet», om kirkens «demokratiske underskudd», om «pavedyrking», om «helgenindustriens comeback» og så videre.

Men det mest påfallende er kanskje skepsisen til den nåværende pave Frans, som gjennomsyrer teksten, og gir seg blant annet dette utslag: «Da han ble valgt, dediserte han embetet sitt til Vår frue av Fatima. Og 13. oktober­ 2013 innviet han hele menneskeheten til Den hellige jomfru, igjen med Fatima i fokus. Det store flertallet av verdens befolkning som sokner til andre trosretninger eller ikke har en religiøs tro, ble ikke spurt om hva de syntes om et slikt initiativ».

Dette er for meg et slående eksempel­ på hvordan forfatteren tolker kirken og paven utelukkende med et mistenksom-
hetens blikk. Han ser pavens utsagn som et slags konfesjonelt overgrep, som et utslag av katolsk­ imperialisme­. For katolikker flest er det eneste naturlige å forstå pave Frans slik at han ber Den hellige jomfru gå i forbønn for menneskeheten. Hverken mer eller mindre.

Forsonlig. Men Tjørhom stopper­ ikke der, han ser jo seg selv som modernitetens talsmann. Han uttrykker også «tvil og skuffelse» blant annet fordi pave Frans har «konservative holdninger» innenfor familie- og samlivsetikken. Hva annet kunne­ han vente? Med ekteskapet mellom mann og kvinne­ som sakrament, og som den eneste gyldige ramme for seksuelt samliv, er Den katolske kirke læremessig bundet i en tradisjon som ingen pave uten videre kan endre­.

Det går imidlertid an å se pavens­ nyanserte uttalelser om andre samlivsformer i et mer forsonlig lys, og da ikke som tegn på teologisk nyorientering, men som et mildnet og mer forståelsesfullt syn på menneskelig og syndig atferd innenfor dette følsomme og vanskelige området, hvor ekte kjærlighet følger veier som kirken for raskt og for sterkt har fordømt.

Dersom Tjørhom skulle skrive mer om den kirke han har konvertert til, har jeg en ønsketittel: «Hvorfor jeg ble katolikk». Jeg vet at mange ville sett frem til en slik bok. Og jeg forventer hverken humor eller underfundighet, som ikke er påfallende til stede i det jeg hittil har lest.

Jeg vender meg til en tredje katolikk. Den internasjonalt kjente dramatiker Jon Fosse­ har som kjent nylig konvertert til katolisismen­. Og han er blitt dybdeintervjuet­ av teologen og konvertitten Eskil Skjeldal i boken­ Mysteriet i trua. Det er givende lesning. Fosse lodder dypt i sine refleksjoner om den katolske tro og veien frem til den. Og han er slett ikke ukritisk til den kirken han nå tilhører. Men hans kritikk er organisk forbundet med respekt for, og jeg tør si kjærlighet til, kirkens egenart og essens.

Han sier: «Kyrkja har sin sakrale­ tradisjon, og sin menneskelege. Og den menneskelege må, for å seia det slik, verta meir menneskeleg. Men når det er sagt, så er styrken til Den katolske kyrkja ikkje minst at ho har stått imot allslags tidsprega skifte og vyar. Som ein eller annan sa, er fem hundre år relativt kort tid i det katolske perspektivet». Og han fortsetter: «Det er mellom anna gjennom å flagra med tidsånda dei protestantiske kyrkjene har øydelagt seg sjølve».

Også den katolske tradisjonen omtaler Fosse: «Tradisjonen held på ein måte trua oppe. Den lange ubrotne tradisjonen, attende til Peter, fjellet, er utruleg fin å tenkja på og å tenkja seg som ein bitte liten lekk av. I motsetnad til å tenkja seg som del av ein tradisjon som går attende til Luther».

Tre katolikker, ulike personligheter og ulike bøker. Alle utfordrer oss, om enn på forskjellig vis.

(Teksten er tidligere trykket i St. Olav)

HER KAN DU LESE OLA TJØRHOMS SVAR: Kritikk er forutsetning for vekst

Først publisert i Vårt Land 5.10.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 306 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 58 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 46 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 733 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
29 minutter siden / 215 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
36 minutter siden / 58 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
41 minutter siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 279 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 279 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6124 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 733 visninger
Les flere