Marita Synnestvedt

Alder: 61
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

Når livet blir uholdbart

Publisert rundt 5 år siden

Det sies at musikere er overrepresentert i gruppen som lider av depresjoner og prøver å ta sitt eget liv. Finnes det noen tilsvarende statistikk for NAV-klienter?

Det er flott at kjendiser (og kongelige) står frem med sine problemer - slik får vi følelsen av at de er som oss og at vi kan bli som dem - og på den måten alminneliggjøres det som tidligere har vært tabubelagt; åpenhet om homofili, rusavhengighet, selvmordsforsøk og andre psykiske problemer. Samholdet styrkes ytterligere av at statsråder og andre offentlige personer trøster og oppmuntrer. Slik fremstår livet på den lyse siden av kloden. I hvert fall for oss som lever på skyggesiden, uten håp om at solen noensinne vil skinne på oss.

Jeg snakker om NAV-klienter, mennesker som har store psykiske og/eller fysiske problemer, men som likevel blir møtt med mistro av det offentlige. En tidligere minister hevdet i sin tid at det kun var et spørsmål om å komme seg opp om morgenen. Vår nåværende regjering vil helst at man skal jobbe for trygden. På den måten gir de indirekte uttrykk for at de ikke tror på NAV-klientene eller behandlerne deres, når de påberoper seg sykdom og ikke latskap. Selv var jeg fanget i systemet i 10 år. På slutten føltes det som om jeg ble hengslet av. Stressnivået steg og jeg vekslet mellom å opptre utagerende og introvert. I den første tilstanden kunne også jeg, som vanligvis er et fredsommelig vesen, ha gått løs på en NAV-ansatt, muligens med fatale følger. I sistnevnte tilstand føltes det verre å måtte eksistere videre enn å skulle gjøre det slutt med det samme. Som kronisk smertepasient, med store utgifter til behandling og manglende økonomisk evne til å kunne betale for å få det litt bedre - uten jobb og sosialt nettverk (man blir ikke særlig sosial når man til stadighet blir konfrontert med et hva jobber du med, da?) - hva var egentlig vitsen med å leve videre? 

Det sies at musikere er overrepresentert i gruppen som lider av depresjoner og prøver å ta sitt eget liv. Finnes det noen tilsvarende statistikk for NAV-klienter? Ut fra den massive negative holdningen vi blir møtt med - nave har til og med gått inn i ordbøkene som en aktiv handling, som om det er noe man selv kan velge og ikke som følge av alvorlige helseproblemer - vil jeg tro at vi tilhører risikogruppen både hva angår depresjon og selvmord. Nesten et år etter at NAV gav slipp på meg har jeg endelig begynt å fatte nytt livsmot. Selv om helsen er ødelagt, fremtidsutsiktene i det blå, har jeg likevel familien. Det er den som har holdt meg flytende. Ikke NAV.

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Naturen hjelper meg vanligvis med å fylle hodet med positive tanker. Det samme med fuglesang, ekorn og andre vesener som hører til i naturen. Men ikke en lyktestolpe som truer med å gå til bakholdsangrep.

Det er tydeligvis flere enn jeg som har reagert på den amerikanske installasjonsartisten Tony Ourslers Den snakkende lyktestolpe, som sist høst ble montert i Ekebergparken, rett ved Ekeberg camping. For tidligere i sommer ble lykten knust, muligens som følge av at den i tillegg til å blinke - som om lyspæren er i ferd med å slukne - også snakker. Døgnet rundt. Den vil ganske enkelt ikke holde kjeft. Ekebergparkens ledelse har mistanke om at en eller flere av campingplassens gjester har sett (eller hørt) seg lei av den snakksalige lyktestolpen - derav hærverket - og vil derfor ta grep. De har forsåelse for at mange ønsker nattero og vil derfor installere en tidsbryter. Turistenes behov burde således være godt ivaretatt.

Men hva med de fastboendes behov, vi som til daglig bruker området til mosjon og rekreasjon? Burde ikke våre behov også bli ivaretatt? Selv har jeg begynt å unngå denne delen av Ekebergparken. Ikke fordi lyktestolpen blinker og snakker, men fordi den snakker med en hvislende stemme slik at man skulle tro at selveste Jack the Ripper hadde gjenoppstått. Hver gang jeg passerer lyktestolpen som ser ut som en modell London anno 1880, får jeg assosiasjoner til overfall, voldekt og drap - særlig om høsten i regnvær, når tåken henger tungt over sletta. Jeg får tanker i hodet som jeg helst ikke vil ha, særlig fordi jeg går alene og ikke liker å gå alene der det befinner seg få eller ingen andre. Naturen hjelper meg vanligvis med å fylle hodet med positive tanker. Det samme med fuglesang, ekorn og andre vesener som hører til i naturen. Men ikke en lyktestolpe som truer med å gå til bakholdsangrep.

Det er ikke lenge siden Oslo var plaget med en serie overfallsvoldtekter. Faren for å bli overfalt (og voldtatt) er med andre ord høyst reell i en større by som Oslo har utviklet seg til å bli. Mange kvinner føler seg uttrygge når de ferdes alene. Jeg oppfatter derfor Ourslers installasjon som en direkte hån mot kvinnefrigjøring. Den bidrar til å nøre opp under en helt sikkert unødvendig frykt og å skremme oss vekk fra et naturskjønt område vi har et fysisk og psykisk behov for å kunne ferdes i. Jeg synes det er merkelig at ingen har reagert på lyktestolpen fra følgende aspekt; terrorisering (utpsyking) av kvinner som sliter med angst. Etter min mening bør lyktestolpen få varig munnkurv. Alternativt pålegges å komme med positive ytringer. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

#NO2ISIS

Publisert rundt 5 år siden

I møte med så respektløse og menneskefiendtlige bevegelser som IS, bør vi være menneskerettighetsforkjempere først og religiøse individer sist.

Eller på bedre norsk: Nei til ISIS. I ettermiddag (25.08.2014) demonstrerer mange mennesker i Oslo mot den islamske ekstremistiske gruppen IS(IS), som ved sine blodige erobringer i Irak og manglende respekt for menneskeverdet har vekket avsky, forhåpentligvis ikke bare i Oslo, men verden over. Initiativet kommer, etter hva Abid Raja (V) i et intervju tidligere i dag sa, fra to unge muslimske kvinner; et grasrotinitiativ som skal ha fått samtlige av de politiske partilederne på Stortinget til å forlate stortingssalen. Forhåpentligvis stiller også mange andre, uavhengig av religiøs eller politisk tilhørighet, kjønn, seksuell legning og sosial status. I møte med så respektløse og menneskefiendtlige bevegelser som IS, bør vi være menneskerettighetsforkjempere først og religiøse individer sist. 

På samme måte som norske jøder ikke skal måtte (føle at de må) stå til ansvar for Israels utenrikspolitikk, skal ikke norske muslimer måtte forsvare sin tro ut fra de mest radikale grupperingene måtte stå for, slik som f eks IS (Islamsk Stat). Som borgere av et samfunn som setter religionsfrihet, ytringsfrihet og likestilling høyt på listen over borgerrettigheter, gjør de imidlertid klokt i å vise alle islamofober at islam er like mangslungen som kristendommen og muslimer flest kan være like lite religiøse vesener som vi selv anser oss for å være. Vi presenterer oss vanligvis først og fremst gjennom yrkestilhørighet (hva jobber du med, da?), ikke seksuell eller religiøs tilhørighet. I utlandet oppfatter vi oss først og fremst som norske, ikke mann eller kvinne, muslim eller jøde. 

I stedet for å diskutere hvorvidt muslimske kvinner bør få lov til å gå med heldekkende plagg i det offentlige rom eller ikke, burde vi heller diskutere hvorvidt norske muslimske menn burde kunne miste sitt norske statsborgerskap dersom de slutter seg til en ekstrem islamistisk organisasjon, slik som bl a foreslått av Frp. Men holder det å snakke om sharia-lover, ønske seg offentlige henrettelser  og ville dra til Irak for å slutte seg til IS? Eller må det noe mer til? Enn videre burde vi diskutere hvordan vi skal få bukt med fanatisme, uansett om den er religiøst betinget eller ikke. En plakat med følgende budskap gikk rundt på Facebook for en tid tilbake: Dersom du mener Gud er verdt å drepe for, begynn med deg selv!

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

1 - 0 til Sian - I kampen mot religion

Publisert rundt 5 år siden

Religion brukt som våpen har historisk sett vist seg som livsfarlig. Det holder derfor ikke med å avskrive en begrunnet frykt for islam som islamofobi, når verden vitterlig opplever gjentagne (og uforutsigbare) angrep i islams navn.

I (siste nr av ) Fri Tanke (#3 – 2012), Human-Etisk Forbunds medlemsmagasin, er det utvalgte temaet Vårt eget ekstremistpotensial. I den forbindelse er Morten Rølling, aktiv i Human-Etisk Forbund og styremedlem i Hedningsamfunnet, opptatt av å markere avstand til Sian (Stopp islamiseringen av Norge) og den brune gjørma, som han kaller det. De som burde stå samlet er på denne måten splittet. Og bruker – for alt hva vi vet – mer tid og krefter på å argumentere hverandre i hjel enn å nedkjempe den virkelige fienden; islam som en potensielt farlig religion.

Morten Rølling er opptatt av å bedrive real religionskritikk og ikke innvandrerhets og islamofobi fordekt som religionskritikk. Ikke uventet mener han at Human-Etisk Forbund og Hedningsamfunnet står for det første og Sian for det siste. Slik uttrykker han imidlertid sin egen fordomsfullhet. For både han selv og lederen for Sian, Arne Tumyr, har innehatt mangeårige verv i Human-Etisk Forbund. Lederen av Sian, Arne Tumyr, er heller ingen hvilken som helst uopplyst tulling fra utkant-Norge. Han er utdannet journalist, har også vært avisredaktør, han har skrevet flere bøker og er engasjert i politikk. Han var i sin tid med på å danne Bergensavdelingen av Human-Etisk Forbund. Og det er kanskje her hunden egentlig ligger begravd: Islam – venn eller fiende? Et norsk naivistisk oppgjør.

Første gang jeg leste om ekstrem islamisme var mens jeg studerte religionshistorie på begynnelsen av 1990-tallet. Den gang syntes det for bokforfatteren (og også for meg) utenkelig at ekstrem (eller radikal) islamisme skulle komme til å bli et (globalt) problem. Til det var de simpelthen for få. Og vi andre mange og fornuftige nok, i hvert fall tallmessig sett. Oppvåkningen skjedde imidlertid den 11. september 2001. Fulgt av regelmessige terrorhandlinger rettet mot den vestlige verden. Sist medio september 2012 i Libya, der blant annet den amerikanske ambassadøren ble felt i et bombeanslag. Begrunnelsen var (tilsynelatende) en nylig sluppet film som etter sigende skal skildre profeten Muhammed på en lite flatterende måte. I den forbindelse har det også vært opptøyer i Kairo. I Skandinavia har vi tidligere hatt anslag mot bokforlag og aviser som har trykket islamkritiske tekster og tegninger. En håndfull mennesker lever i dag i frykt for sine liv, bare fordi de (intetanende om konsekvensene?) kom til å lage noe som kunne oppfattes av mennesker på den andre siden av kloden som en fornærmelse mot profeten Muhammed.

I vår globaliserte verden spres rykter fortere enn vi selv klarer å tenke. Og til hver minste avkrok, uavhengig av om man kan lese og skrive. Selv om det kan stå andre interesser bak, makter enkelte – gjennom religion (islam) som virkemiddel – å oppildne masser til å gå amok og til å få enkeltpersoner til å melde seg som (frivillige) selvmordskandidater. Hva Morten Rølling vil avspise som islamofobi, viser seg gang på gang (dessverre) bare å være velbegrunnet frykt. En fobi kjennetegnes ved at redselen er større enn faren. Når det gjelder islam viser frontkjemperne for en global islamisme i anslag etter anslag hvor langt de er villig til å gå. Viktigere enn selve terrorhandlingen er i så måte hvilke konsekvenser den har for samfunnet som blir rammet. Tar vi Norge som eksempel, viser norske avisredaktører liten villighet til å trykke noe (tekst, tegninger, fotografier) som de mistenker at islamister kan misbillige. Vi har i de senere år fått en kultur som setter ”sikkerhet” først, i betydningen ”vi har ingen ansatte å miste”. Og herved viser de til det skamfulle hvor fort en nasjon kan bringes i kne. Av ren skjær feighet knebler myndighetspersoner sine underordnede. Glemt er de norske eventyrene om hvordan man tar livet av troll: Ved å eksponere dem for sola. Kanskje ikke så rart at Norge i sin tid lot seg invadere av Tyskland. I så måte er det ikke –ismene som er fienden, men feigheten.

Religion brukt som våpen har historisk sett vist seg som livsfarlig. Det holder derfor ikke med å avskrive en begrunnet frykt for islam som islamofobi, når verden vitterlig opplever gjentagne (og uforutsigbare) angrep i islams navn. Da snakker vi etter hvert, avhengig av angrepenes omfang og hyppighet, om en velbegrunnet redsel. Hvordan forholder vi oss så til denne? I stedet for en massiv holdning, til ære for full ytringsfrihet, mot enhver form for diktatur, opplever vi at stadig flere europeiske land, Norge inkludert, er mer interessert i å lefle med (gi etter for) krefter ingen kan ane omviddet av, fremfor å stå på sine egne sekulære prinsipper. Det er dette som er begynnelsen til en islamisering av Norge. Ikke et for eller i mot burka, hijab eller turban – men en forskyvning i tankerekken dit hen at religion i seg selv har krav på respekt, i den betydning av at andre må vike på sitt syn for å gi mer plass til islams syn på det samme. Og det er i denne sammenheng Sian spiller en rolle: nemlig å minne oss på hvilke kulturelle pilarer Norge tradisjonelt har hvilt på – samt å påminne om at demokratiske rettigheter ikke kommer rekendes på en fjel av seg selv.

Dette er hva jeg skrev på kontrovers.no 14.09.2012. Og ble (naturligvis) pelset for mine rasistiske holdninger. Det spørs om ikke de siste måneders hendelser har fått selv den norske venstreside til å få et noe mer nyansert syn på hva begrepet rasisme innebærer. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Klær til besvær

Publisert over 5 år siden

Reell kvinnefrigjøring har alltid vært forbundet med økonomisk uavhengighet. Det gjelder for Fatima like mye som det i sin tid gjaldt for Nora. Om de går med korsett eller slør har ingenting med deres grad av frigjorthet å gjøre.

For kort tid siden ble det kjent at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at forbud mot bruk av slør og heldekkende plagg på offentlige steder ikke er noe brudd på hverken religions- eller ytringsfrihet. Frankrike - og alle andre land som har innført eller ønsker å innføre et slikt forbud - har med andre ord sitt på det tørre. Det er bare å flerre burkaen av pripne kvinner som ikke vil (eller får lov til å) flashe pupper og lår - som en slags hån mot deres egoistiske fedre, brødre og ektemenn som ikke vil dele synet av yndighetene med all verdens (grådige) blikk. 

På en måte er det bra at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ikke vil knytte menneskerettigheter til bestemte klesplagg. Menneskerettigheter bør være mer grunnleggende enn som så. Det viktigste er å ha funksjonelle klær, som gir beskyttelse mot kulde, varme, regn eller sandstorm. På den annen side er det betenkelig at islamofobiske stater bruker kjennelsen til å nekte muslimske kvinner å gå med heldekkende plagg. Man hykler en slags solidaritet med kvinners rettigheter mens man egentlig er livredd for hva (hvilke våpen) som kan befinne seg under burkaen. Hva med hensynet til kvinner som av egen fri vilje ønsker å dekke seg til? Burde ikke samfunnet være opptatt av viktigere ting enn klær? 

Forbudet bringer tankene mine tibake til Inger Lise Andersens (senere Rypdal) hit fra 1968: «Fru Johnsen» (Harper Valley PTA), som omhandler hykleri og dobbeltmoral i trangsynte religiøse miljøer. Fru Johnsen «slo i hjel tilsynet for høy moral» med en «skjørtekant som er nærmere den himmel dere (hyklerne) aldri kommer til». På 1960- og 1970-tallet provoserte kvinner den offentlige moral med miniskjørt, manglende bh og nakne bryst på strendene. Senere har trenden, hva kvinnemote angår, beveget seg mot mer og mer avkledd (hvem husker vel ikke diskusjonen rundt de utringede «magegenserne» - hvorvidt skolene skulle kunne forby klær som avslørte mer enn de dekket til - og bikinioverdeler for smårollinger; seksualisering av småjenter) - helt til Fatima for noen få år tilbake dukket opp på Grønland i Oslo, iført heldekkende burka. Da ble det plutselig voldsomt viktig at man til enhver tid må kunne vise hvem man er. Kan man ikke bare be alle, slik man gjør i Frankrike, om å gå med id på seg? Så får klespolitiet heller be alle tilslørte kvinner om å lette på sløret, slik at de kan få konstatert at ansiktet er i overensstemmelse med bildet på id-kortet. 

Burkamotstanderne skyver hensynet til kvinnen selv foran seg. Det er kvinnediskriminerende å (måtte) gå med heldekkende plagg i Norge. Sløret er forbundet med kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap, lemlestelse av kjønnsorganer og det som verre er. Tror man virkelig at dersom man fratar kvinner deres burka, så blir de umidelbart forvandlet til frigjorte og likestilte kvinner? Hadde jeg vært ung og født inn i et muslimsk miljø, ville jeg ha blitt så provosert av forbudet mot heldekkende plagg at jeg hadde iført meg et på flekken, selv om jeg hadde vært erklært ateist. Religiøse forbud virker ofte mot sin hensikt. Historisk sett viser forbud seg å fremprovosere holdninger og handlinger som ellers kunne ha vært unngått. I England, under Elizabeth I, var katolikkene i utgangspunktet beredt på først og fremst å være gode engelske borgere. Men så utstedte den romerske paven en fatwa som påbød alle gode katolikker å forsøke å få tatt livet av kjetteren på den engelske trone. Dermed ble det synonymt med høyforræderi å være katolikk i England. Dette førte til mye unødvendig tortur, lemlestelse og henrettelse av mennesker som ikke ville avsi seg sin tro. Tenk om paven ikke hadde provosert Elizabeth I på denne måten? Tenk om man bare hadde latt mennesker få leve i fred og dyrke de guder man tror på?

Statistisk sett har vi i Norge nå tall på hva som virker, dersom vi virkelig ønsker at unge jenter, født i muslimske miljøer, skal kunne bli like frigjorte og likestilte som sine øvrige medsøstre. Det gjelder bl a heving av alder for inngåelse av ekteskap med utlendinger og krav om egen inntekt (med nedre grense) hva angår den norske ektefellen. Tallene viser at jentene gifter seg senere enn hva de gjorde for bare noen år siden. Det gir mulighet for lengre (fullført) utdannelse, yrkeserfaring og større grad av modenhet og selvstendighet. Reell kvinnefrigjøring har alltid vært forbundet med økonomisk uavhengighet. Det gjelder for Fatima like mye som det i sin tid gjaldt for Nora. Om de går med korsett eller slør har ingenting med deres grad av frigjorthet å gjøre. Vi skal heller ikke glemme at også muslimske gutter blir utsatt for giftepress og regelrett tvang. Det til tross for at han går kledd som en hvilken som helst norsk unggutt og nyter langt større grad av frihet enn sine søstre. 

Dersom jeg virkelig hadde ønsket å tilsløre min identitet, kunne jeg bare ha valgt finlandshette (som faktisk ikke er forbudt), klovne- eller julenissedrakt. Det har ikke vært snakk om å forby hverken julenisser - selv om utgangspunktet for julenissen også må sies å være religiøst betinget - eller klovner, så forbudet mot heldekkende plagg og slør synes direkte rettet mot muslimsk religiøs praksis. (En liten digresjon: Hva med heldekkende brudeslør; vil det også komme innunder en lov mot heldekkende plagg?) Mer snedig er det likevel å iføre seg parykk, sminke, fargete kontaktlinser og et par kroppsjusterende innlegg under stakken. Hvem kan i så fall vite at jeg ikke er meg, dersom jeg ikke vekker oppsikt? 

Når det gjelder offentlige institusjoner, slik som skoler, universiteter, rettssaler, samt private domener, som etter mitt syn bør få kunne holde snevrere grenser enn lovens videste forstand, stiller saken seg annerledes. Det vil være svært vanskelig å undervise og kommunisere med en burkakledd figur. Her vil det ha en praktisk hensikt å kunne lese ansiktsuttrykk og mimikk. Det har det ikke når det gjelder tilfeldige personer på gaten, i bybildet, på tur i Nordmarka. En lærer trenger ikke noe generelt burkaforbud for å kunne be eventuelle burkakledde elever å ta dem av seg. Det gjør enkelte lærere i dag når det gjelder caps og andre hodeplagg. De tillater ikke slike i timen, da det fra gammelt av er blitt oppfattet som dårlig folkeskikk, i hvert fall når det gjelder gutter og menn, å beholde lua eller hatten på innendørs. Slikt kan altså regulere seg selv, uten hjelp av nasjonale påbud og forbud. Vi kommer langt bare med funksjonalitet og hva som til enhver tid ansees for å være god folkeskikk. Det vil være ille, synes jeg, dersom regjeringspartiene (H og Frp), som alltid har snakket om å kvitte samfunnet med unødvendige (og dustete) lover, skal vise seg som de to partiene som pådrar Norge et unødvendig klesforbud. Hvis så skjer, får vi håpe at hijab og burka blir vår generasjons nisselue og binders i knapphullet. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere