Marita Synnestvedt

Alder: 60
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

«Jævla jøde»

Publisert nesten 5 år siden

Det burde ikke komme som noen bombe på noen at enkelte muslimske miljøer, også i Norge, ønsker død over jøder og Israel jevnet med jorden. Det er bare å gå inn på Facebook, YouTube eller andre nettsider og lese hva som står skrevet der.

Ifølge Aftenposten den 20.10.2014 skal jævla jøde nå være det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Det til tross for at det kun befinner seg 160 jødiske skolebarn i hele Norge, fordelt på alle skoletrinn. Trenden knyttes til (økende) antisemittisme. Norge anses for å være det mest antisemittistiske land i Skandinavia - med sine ca 15 prosent antisemittister (kilde: Aftenposten).

Selv ville jeg være forsiktig med å trekke altfor bastante konklusjoner, basert på skolegårdsretorikk. Særlig fordig homo og hore også ble trukket frem som vanlige skjellsord. Men hva er fellesnevneren for jøde, homo og hore, hva angår norske skolegårder? De er omtrent like fraværende alle sammen. Hadde jøder, homoer eller horer derimot vært i majoritet, hadde muligens saken stilt seg en smule annerledes. 

Det er likevel ingen grunn til å kimse av saken, hvilket norske lærere, igjen ifølge Aftenposten, synes å gjøre. De sammenligner det å bli kalt for jævla jøde med å bli kalt for jævla vestlending - og ønsker tydeligvis ikke fokus på akkurat dette. Det kan jeg for så vidt være enig med dem i, forutsatt at uttrykket er brukt på ubetenksom ungdommelig vis. Men det er det jo ikke, så lenge man stempler jenter som horer og gutter som homoer. Eller kaller dem man ønsker død og begravet for jævla jøde. Det er holdninger som oser av manglende respekt - og som sådanne bør skolen jobbe for å komme dem til livs. 

Som oppvokst i Norge på 1960-tallet, med Anne Franks dagbok på nattbordet og innpodningen om at Adolf Hitlers massemord på jødene var et bestialsk folkemord, kan jeg vanskelig forså at barn og barnebarn av mine medborgere blir mer og mer antisemittiske. Jeg forutsetter at man evner å skjelne mellom israelsk utenrikspolitikk og norske jøder. Men, som en (anonym) sier til Aftenposten: Hvis du går på en skole med et stort muslimsk miljø, tror jeg ikke at det første du gjør er å rekke opp hånden og fortelle om din jødiske avstamning. Jeg for min del tror at det kan være her hunden ligger begravet, hvilket også er med på å forklare norske læreres uvilje mot å stikke hånden ned i hvepsebolet. Hvem ønsker vel å bli beskyldt for å være rasist

Rasismebeskyldningene kommer tettere enn hagl, hver gang noen prøver å stille kritiske spørsmål ved oppførselen til mennesker med unorsk bakgrunn. I stedet for å fokusere på den eller de gruppene det gjelder, går man bredt ut til alle, sannsynligvis av frykt for å bli beskyldt for diskriminering eller regelrett rasisme. Et godt eksempel på dette er omskjæring av pikebarn, en tradisjon (uskikk) knyttet til enkelte somaliske miljøer. For å komme kjønnslemlestelse til livs, ønsket man å foreta en fysisk undersøkelse av småjenter. Men ikke bare de somaliske jentene som kunne være i faresonen, men alle jenter i en viss alder. 

Aftenpostens (anonyme) kilde peker på muslimske miljøer. Det burde ikke komme som noen bombe på noen at enkelte muslimske miljøer, også i Norge, ønsker død over jøder og Israel jevnet med jorden. Det er bare å gå inn på Facebook, YouTube eller andre nettsider og lese hva som står skrevet der. I en tid hvor vi ser tendensen til en økende radikalisering av enkeltindivider med muslimsk bakgrunn, er det viktigere enn noensinne å drive holdningsskapende arbeid, for å få ungdommene inn i (tilbake til) folden og holde dem der. Her har skolen et enormt ansvar. Det fordi flere av disse ungdommenes foreldre vil ha samme oppfatning av jøder som sine barn - høyst sannsynlig knyttet til konflikten mellom Israel og palestinerne. Det nytter derfor ikke bare å be lærere være ekstra oppmerksom i forhold til mobbing. Skolen må tørre å snakke om pågående konflikter og snakke om dem i lys av humanisme og menneskeverd; alt hva den skandinaviske modellen står for, nemlig grunnleggende likhet for alle, uavhengig av kjønn og politisk, religiøs eller seksuell tilhørighet. Og ikke bare snakke om det, men kanskje la elevene selv få føle på kroppen hvordan det er å bli hånet, tråkket på og ønsket død?

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Fredelige fredsprisvinnere

Publisert nesten 5 år siden

Vårt eneste håp er at «folk flest» tar til vettet og begynner å plastre hverandres sår fremfor å grave dypere i dem. På ett eller annet tidspunkt må man legge konflikten bak seg (død) og begynne fra scratch.

Historisk sett har det vært mye strid om tildelingen av Nobels fredspris. Særlig når det gjelder maktpersoner, som f eks presidenter og andre topper innen internasjonal politikk. Uansett hvilket politisk syn man måtte ha, kan man svært vanskelig si at ingen av disse toppene har hatt «blod» på hendene. Det gjelder også USAs president Obama, som (stakkars mann) fikk fredsprisen nærmest før han tiltrådte presidentembedet - men som senere har kvittert med å sende både soldater og våpen til de områdene som USA, i rollen som (selvbestaltet) verdenspoliti, ser seg nødsaget å kontrollere. For meg synes derfor makt å korrumpere. Man mister gangsynet av hensyn til et «større» perspektiv. For vanlige mennesker medfører det som oftest at de blir ofret på konfliktens alter. 

Ikke slik med årets fredsprisvinnere, Kailash Satyrathi og Malala Yousafzai. De er begge enkeltmennesker som har utvist et mot og engasjement som strekker seg langt utover hva de fleste andre mennesker utøver. De føyer seg inn i rekken av andre enkeltmennesker og ideelle organisasjoner som driver humanitært og/eller ideologisk (demokratisk) arbeid, uten våpenbruk. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke frem den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo, som ble tildelt Nobels fredspris i 2010, og den humanitære organisasjonen Leger Uten Grenser, som  ble tildelt Nobels fredspris i 1999. 

I 2012 var jeg i Beijong. Her ble jeg vitne til, fra hotellrommet som vendte ut mot en trafikkert gate, at en mann, bærende på en plakat, kastet seg på kne foran en eksklusiv sort bil med sotede vinduer, mens han holdt plakaten høyt over hodet med skriften vendt mot bilen. Det gikk ikke mer enn noen ganske få sekunder før en håndfull menn sprang opp, som fra intet, og kastet seg over den knestående mannen og brakte ham vekk. Hvem var disse mennene som spratt frem lik esketroll? Hva skjedde videre med mannen som kastet seg foran bilen? Ble han sluppet løs eller «fordampet» han bare, slik som mennesker i sci-fi-romaner? Og hva ville mannen med sin demonstrasjon? Jeg vet ikke noe mer om dette konkrete tilfellet, men jeg fikk siden høre at det er en gammel kinesisk tradisjon å kaste seg på kne foran herskeren som en siste petisjoninstans. Enn videre så jeg med egne øyne at selv om Kina tilsynelatende oppfører seg som en moderne kapitalistisk stat, så mangler de demokratiske rettighetene fullstendig. Selv syntes jeg det var bra at Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris, slik at verden til stadighet skal ha en påminnelse om hvordan det står til med de fundamentale demokratiske rettighetene i Kina. Og jeg synes det er ynkelig av norsk næringsliv å sutre over nedgang i lakseeksporten. Mennesker burde være viktigere enn laks. I så måte burde Norge åpenlyst støtte studentene i Hongkong og dissidenter i Kina. 

Etter at Norge fikk sin første ebola-pasient, er det viktige arbeidet som Leger Uten Grenser gjør kommet oss alle nærmere enn noensinne. Pasienten som i disse dager kjemper mot sykdommen ved Ullevål sykehus i Oslo, er nemlig ansatt i Leger uten Grenser. De ansatte i denne organisasjonen bedriver medisinsk og humanitært arbeid, ofte med fare for egne liv. I forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Syria stilte SV-lederen seg tvilende til våpenbruk. En representant for regjeringen Solberg hevdet i den sammenheng at man ikke kunne stoppe krig ved hjelp av «plaster og bandasjer». Jeg synes det var utrolig flåsete og umodent sagt. Når har krig og voldsbruk stoppet bruk av krig og voldsbruk? Ser man må menneskenes historie er den full av endeløs blodsutgytelse og unødvendig lidelse. Vårt eneste håp er at «folk flest» tar til vettet og begynner å plastre hverandres sår fremfor å grave dypere i dem. På ett eller annet tidspunkt må man legge konflikten bak seg (død) og begynne fra scratch. 

I den forbindelse vil jeg nevne det tidligere Jugoslavia. Etter borgerkrigene der på 1990-tallet er landet blitt delt opp i flere miniputtstater. Men ikke slik at de kristne bor i en stat og muslimer i en annen. Alle statene består av majoritets- og minoritetsgrupper. Enn videre; infrastrukturen ble laget da Jugoslavia var et samlet rike. Med de nye grensene må man flere steder passere hverandres grenser, dersom man vil ta korteste vei fra ett sted til et annet. Tidsmessig kan det likevel bli den lengste veien, fordi overivrige tollere ikke vil gi seg før de har skrudd fra hverandre kjøretøyet. For å komplisere det hele mest mulig; de nye statene har også forskjellig offisielt språk og valuta. For en turist som vil se «det hele» kan det fortone seg unødvendig tungvint. Det samme syntes to av våre lokalguider også å gjøre, begge unge mennesker i 20-årene, oppvokst etter borgerkrigen og de etniske utrenskningene. Begge mente at det var på høy tid å legge konfliktene bak seg og begynne å samarbeide, statene i mellom. Tenk om den oppvoksende slekt over hele kloden kunne tenke på samme måte? Vel har vi tapt mye, men ønsker vi å vinne det tilbake gjennom å ofre generasjon etter generasjon på krigens og terrorismens alter? 

I den forbindelse er det umulig å unngå Midtøsten-konflikten som vel har vart i mer enn 2000 år. Selv romerne klagde over hvor brysomt området var. I moderne tid, etter 2. Verdenskrig, ble Israel opprettet - med de konflikter det senere har medført i området. Jeg skal ikke stikke hånden inn i det hvepsebolet konflikten mellom Israel og palestinerne utgjør, men hvor mange ganger skal Norge bidra økonomisk til gjenoppbygningen av Gaza? Området er blitt ødelagt tre ganger på relativt få år. Og det er ingenting som tyder på at ikke Israel vil skyte spurv med kanoner neste gang staten føler seg truet. Så lenge palestinernes demokratisk valgte regjering, Hamas, har som målsetting å se Israel jevnet med jorden, vil det ikke bli fred i området. Israel er en realitet - man kan like det eller ikke - og vil selvfølgelig forsvare seg. Men hva med den menneskelige lidelse? Hva hadde palestinske barn valgt, dersom de fikk velge fritt? Uansett hvor naivt det kan høres ut, er det humanitært arbeid, ikke mer vold, denne regionen trenger. Samt øvelser i å akseptere hverandre, gi hverandre rom til å leve og skape en økonomisk fremtid for seg og sine. Men jeg er ikke mye optimistisk. Israel synes å ha for mange støttespillere som lar dem «løpe løpsk», uten særlige konsekvenser. 

Tilbake til fredelige fredsprisvinnere. Jeg håper at neste års fredspristildeling vil fortsette i samme ånd som årets. Vi trenger modige mennesker som er villig til å gi av seg selv for å gjøre noe for andre. Uansett hva kritikerne måtte si, er det den eneste måten å skape reell fred på; å sette andre foran seg seg selv. Gratulerer så meget, Kailash Satyrathi og Malala Yousafzai.

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

En ekte hottentott

Publisert nesten 5 år siden

Vi behøver ikke «oppgradere» det som allerede skrevet, slik vi pusser opp en lite tidsriktig bolig. Vi skal heller ikke fornærme noen ved å presentere dem som negre, særlig ikke når vi ville ha presentert hvite mennesker med nasjonalitet eller yrke.

Ukens VG-snakkis har vært sensuren av TV-serien om Pippi Langstrømpe. Når serien nå slippes på nytt på SR1 og NRK1 skal ikke Pippis far lenger være negerkonge, men konge, som om han nå skal ha lagt alle verdens folkeslag under seg, ikke bare negrene i Afrika. Slik er det med globalisering; i stedet for å la de tusen blomster blomstre, blir det heller mer ensretting. Av frykt for å støte noen, holder vi heller kjeft.

I den forbindelse har en norsk barnehage også måttet endre navn på klubben sin. Den het Hottentottene. Det synes som om foreldre, bl a med afrikansk bakgrunn, har funnet navnet støtende og diskriminerende. Det røper at de like lite vet om norsk barnekultur som afrikansk demografi. Vi som er vokst opp med Thorbjørn Egners viser vet at lille Hoa var en modig hottentott som reddet landsbyen fra å bli overrasket av et fiendtlig angrep. Hottentotten Hoa er derfor et forbilde, noe å se opp til, ikke en man forakter og ser ned på. I så måte er Hottentott-klubben mer å se på som en speidergruppe enn en barnegruppe med rasistisk ideologi. Nå kaller de seg Vettene. 

I motsetning til vetter, som så vidt vi vet er et fantasiprodukt, eksisterer hottentottene på ramme alvor i det sørlige Afrika. Da jeg for noen år siden var på en rundreise i Sør-Afrika, fortalte lokalguiden oss, som forøvrig var sort og ikke hvit, at hottentottene (khoikoiene) er kjent for sitt språk som for oss høres ut som en rekke klikkelyder. Dessuten ble de ansett for å være stolte krigere. I Sør-Afrika er det tydeligvis ikke forbundet med noe mindreverdig å være hottentott, i hvert fall ikke blant sør-afrikanske negre. Når det gjelder forholdet mellom hvit og svart i det sørlige Afrika, er det en annen historie.

En av mine slektninger er for øvrig gift med en namibier. Han er like sort som vesle Hoa. Selv i mitt hode dukker forestillingen opp at hun er gift med en neger. Det samme hadde ikke skjedd om han hadde vært hvit. Da hadde han bare vært en namibier. Det samme gjelder for afro-amerikanere og andre sorte mennesker; de oppfattes først og fremst som negre, ikke som borgere av en bestemt stat. I samme gate ligger en for en tid siden avisoverskrift: Er Oslo moden for en muslimsk ordfører? Jegvil anta at noen og enhver satte kaffen i halsen og så for seg en snarlig islamisering av hovedstaden. Saken var imidlertid den at MDG (Miljøpartiet De Grønne) har innstilt Shoaib Sultan som sin motkandidat til Høyres Fabian Stang ved neste kommunevalg. Selv om Shoaib Sultan kan spore sine aner tilbake til Pakistan, opptrer han offentlig først og fremst politiker. Kanskje er han ateist eller agnostiker, for alt vi vet. Som representant for MDG er det imidlertid større fare for at han vil gå inn for restriksjoner hva angår privatbilisme inn og ut av Oslo enn innføring av lokale sharialover. Enn videre; hva med følgende avisoverskrift: Er Oslo moden for en jødisk ordfører? Setter vi kaffen like fort i halsen? 

Selv er jeg motstander av å sensurere publisert litteratur. Det utgis stadig ny litteratur, også barnelitteratur, som er mer tilpasset dagens barn. Det er med andre ord ikke verre enn at vi lar være å lese bøker - eller se filmer - som opplagt kan virke støtende. Vi behøver ikke «oppgradere» det som allerede skrevet, slik vi pusser opp en lite tidsriktig bolig. Vi skal heller ikke fornærme noen ved å presentere dem som negre, særlig ikke når vi ville ha presentert hvite mennesker med nasjonalitet eller yrkestittel. Det er likevel ingen grunn til å la ordet neger gå ut av språket. Det kan finnes situasjoner der det er naturlig å bruke betegnelsen, slik som f eks i denne artikkelen. For øvrig synes jeg det er synd at Hottentottene måtte vike for Vettene. Vette er nemlig en nordisk fellesbetegnelse på overnaturlige og underjordiske vesener. En vette er ikke nødvendigvis god eller snill. Den finnes også onde vetter. Jeg tror jeg foretrekker vesle Hoa, hvis sunne fornuft, snarrådighet og modighet reddet livene til landsbyens beboere. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Ekebergparken ett år - hipp hurra?

Publisert nesten 5 år siden

For meg er det imidlertid ubegripelig at man kan bruke så mye midler på å parkifisere og frisere et i seg selv aldeles nydelig og naturskjønt område, slik at det for allmennheten nærmest fremstår som overstimulert, mens forfallet sprer seg i de tilst

Den 26. September er det ett år siden den høytidelige åpningen av Ekebergbarken. De fleste som har besøkt parken vil nok betegne anlegget som suksessfult. For oss som til daglig har brukt området for mosjon og rekreasjon stiller saken seg i et noe annet lys. Vi har fått en attraksjon, men mistet et naturområde. Ekorn og rådyr har måttet vike for blinkende, roterende og støyende installasjoner. Vi har ikke lenger samme mulighet for fred og ro. Området er blitt urbanisert. 

Det verste er at skogstier, som tidligere bare var tilgjengelig til fots, hest og på sykkel, nå er blitt «asfaltert» og tilrettelagt for biltrafikk. Det het seg at parken også måtte bli tilgjengelig for rullestolbrukere, men i løpet av det året parken har eksistert har jeg ikke støtt på en eneste rullestol. Derimot må jeg ofte vike for biler. Et anlegg som Ekebergparken trenger stadig til vedlikehold. For parkens vedkommende betyr vedlikehold menn som kjører rundt i biler for å klippe, beskjære, anlegge og utplassere ved hjelp av motoriserte støyende redskaper. Selv bruker de hørselsvern. Vi andre må bare snu og ta en annen vei. Tidligere var det greit å slippe bikkjer og unger løs. Området var så godt som bilfritt. Det er det ikke lenger nå. Området er blitt motorisert. 

Regnskapet for det første året viser et negativt driftsresultat på 34 millioner kroner. Ifølge Christian Ringnes, Ekebergparkens initiativtager og økonomiske sponsor, er det umulig å få en slik park til å gå med overskudd. Så lenge stiftelsen hans tar det økonomiske ansvaret får det ikke noen negative økonomiske konsekvenser for Oslos befolkning. Hva som vil skje når eller hvis Oslo kommune overtar ansvaret får tiden vise. Sannsynligvis vil Ekebergparken bare bli stående og forfalle, slik den kommunale grunnen i umiddelbar nærhet til Ekebergparken gjør. Det gjelder blant annet Kafé Utsikten, som ble bygget samtidig med den første Ekebergrestauranten. Stedet har ett av Oslos beste utsiktspunkter. Tidligere kom det da også busslaster med turister for å nyte den naturskjønne utsikten og kanskje smake på tradisjonsrike norske vafler. Stedet var den reneste idyll og et meget populært sted inntil Mattilsynet fikk det for seg at stedet ikke lenger var egnet for matservering. Det tilfredsstilte ikke dagens hygienekrav. Det er Oslo kommune som eier stedet. De ville ikke gjennomføre de nødvendige tiltakene for fortsatt drift. Hun som leide lokalene av Oslo kommune hadde ikke økonomi til å oppgradere stedet. Resultatet ble at kafédriften opphørte. Nå står bygningen og forfaller, slik mange av de andre bygningene i Oslo kommunes eie også gjør.

Ekebergområdet har fått en turistattraksjon - Ekebergparken - men mistet et kjempepopulært rekreasjonssted for lokale turgåere og tilreisende turister. Sistnevnte loses vel nå til Ekebergrestauranten eller Karlsborg, et nytt serveringssted driftet av Ekebergparken, mens vi lokale turgåere kan ta med matpakken og se på at den en gang så idylliske Kafé Utsikten forfaller mer og mer. Oslo kommune burde virkelig skamme seg!

I stedet for å anlegge flere bilveier og sette ut flere skulpturer i Ekebergskogen burde man ha brukt noe midler på å sette i stand Kafé Utsikten, slik at vi turgåere får tilbake serveringsstedet vårt - og slik at turister som måtte forville seg til Oslo får oppleve hva byen markedsfører seg som; en grønn og naturskjønn by. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Märthas spøkelser

Publisert rundt 5 år siden

Hva jeg vil frem til er at kommunikasjon med døde er et gjennomgangstema i den kristne kristne religion. Hvor mange er det ikke som er blitt kallet av Jesus?

Nok en gang har Märtha Louise Louises interesse for livet hinsides døden skapt en viss furore. Denne gang blant europeiske hoffreportere, som mener at hennes interesse for engler og spiritistiske mediers (påståtte) evne til å kommunisere med avdøde har gått altfor langt. De hevder at hun er til skade for kongehuset og ber om at hennes far, Kongen, må snakke henne til rette. De overser glatt det faktum at Märtha Louise er blitt en voksen kvinne, på godt over førti, som vet å kunne snakke for seg selv. Enn videre ståre Märtha Louise langt bak i rekken hva tronfølgere angår. Hun arver ikke tronen før både hennes yngre bror, kronprins Haakon Magnus, og alle hans legitime biologiske etterkommere er gått bort eller abdisert. Det er dermed temmelig usannsynlig at Märtha Louise noensinne vil sitte på den norske trone. Derfor bør vi behandle henne mest mulig som en vanlig norsk borger - med all den handlefrihet det innebærer.

Tidligere har Märtha Louise også fått pes fra kirkehold for sin lemfeldige omgang med den luthersk-kristne tro. Det til tross for at hun er blitt oppdratt i den luthersk-kristne tro - og også anser seg som kristen. Hun synes imidlertid å være et nysgjerrig menneske, også hva angår det religiøse. Det kan ha sammenheng med at hun selv skal ha evner det er vanskelig å forklare. Eller også at selvsikkerhet og tillit til seg selv kan bygges opp gjennom en åndelig religiøs søken. På den måten tar hun bare tilbake det som psykologer, coachere og andre mentale terapeuter har rappet fra prestene. Den norske kirke burde således heller omfavne hennes virke enn å si at det ikke har noe med norsk religion å gjøre. Både mennesker og religioner utvikler seg over tid. Og skal religionen bestå, trenger den kunder. Hvilke befinner seg der ute i hopetall, bare de blir motatt med åpenhet, forståelse og imøtekommenhet. Dommedags- og tordentaleprestenes tid er forbi. Nå må de først og fremst virke som omsorgsmennesker. 

For øvrig er det ikke bare det amerikanske kjendis-mediet Lisa Williams som kan snakke med de døde. Min mormor ble tidlig enke. Hun la ikke skjul på at hun snakket med morfar når hun besøkte graven hans. Det samme gjør andre jeg kjenner som har mistet personer som stod dem nært. Noen mener også at de kan kjenne et nærvær eller høre stemmen til den avdøde. Hva som virkelig skjer, vet jeg ikke. Men både Märtha Louise og jeg er opptradd til å tro på Gud, den hellige ånd (The Holy Ghost ), et liv etter døden og gjenoppstandelse. Alle disse eksistensene må nødvendigvis befinne seg i en annen dimensjon enn vår, alternativt utenfor universet. Religionshistorien er full av beskrivelser av mennesker som har hatt åpenbaringer. De har snakket med Gud, Jesus eller blitt forsøkt lokket med av Djevelen. Hvorfor skal ikke hvem som helst av oss kunne oppleve det samme som f eks helgener har gjort? Hva jeg vil frem til er at kommunikasjon med døde er et gjennomgangstema i den kristne kristne religion. Hvor mange er det ikke som er blitt kallet av Jesus? 

Selv har jeg opplevd hva som ville blitt beskrevet som en åpenbaring, dersom den hadde vært av religiøs natur. Det var den ikke. Men følelsen av en inderlig klarhet, en opplevelse av at alle brikker med ett falt på plass og at fremtiden med ett ble staket ut, er den samme. «Åpenbaringen» førte til at jeg ble drevet og hjulpet frem gjennom et 7 år langt studium som av en usynlig kraft. Jeg hadde ikke klart det uten ved hjelp av denne kraften. Senere har jeg opplevd lignende forklarelsens øyeblikk. Det går utvilsomt an å forklare hva som skjedde både psykologisk og religiøst. Svært mange (ikke bare nødvendigvis søkende mennesker) har hatt opplevelser som ikke umiddelbart lar seg forklare rasjonelt. Etter min mening burde Den norske kirke ta slike mennesker på alvor, ikke bare stemple dem som New Age eller det som verre er og på den måten avvise menneskets naturlige søken og dragning mot det uforklarlige og ukjente; hva skjer etter døden? Hvorfor kan jeg i enkelte situasjoner kjenne min avdøde mormors nærvær? Prøver hun å fortelle meg noe? 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere