Marita Synnestvedt

Alder: 60
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

Deltidsvegetarianer

Publisert nesten 5 år siden

I stedet for å slåss om det billigste ribbestykket, burde vi heller slåss for et landbruk basert på god dyrevelferd. Vi burde kunne spore kjøttstykkene like lett som pakkeposten, for å sikre kvalitet i alle ledd.

Helt siden tenårene har jeg vært vegetarianer av sinn, men ikke alltid av skinn. Årsaken er at resten av familien ikke vil gi avkall på kjøtt. I stedet for å gi etter for overmakten definerer jeg meg selv som deltidsvegetarianer. Jeg forlanger ikke at familien skal avstå fra kjøtt, men de må tåle at noen av ukens måltider er grønnsakbaserte. Av og til spiser vi også hver vår mat. I mine øyne er det nemlig bedre å gjøre noe stykkevis og delt, fremfor å la være å gjøre noe i det hele tatt. 

Som tenåring var det tanken på å skulle ta livet av et dyr - bare for å spise det - som fikk meg til å bli vegetarianer. Og jeg fant det enda mer klanderverdig å la andre forestå slaktingen -  samtidig som jeg selv kunne la meg lulle inn i forestillingen av å spise biff og koteletter, mens det vitterlig lå deler av et dyrelik på tallerkenen. I de senere årene har motviljen mot å spise dyr fått en dypere forankring; nemlig en erkjennelse av nødvendigheten av å redusere kjøttinntaket i et globalt perspektiv, en stadig mer ubehagelig følelse av at dyrevelferden går på bekostning av «kravet» til billigst mulig produksjon, hvilket slår tilbake på oss selv i form av sykdommer hos dyrene som kan smitte fra dyr til mennesker, overføring av rester av medisiner (antibiotika) som dyrene har gått på til mennesker, samt økt fare for urenslighet under slakting og partering av dyreskrottene, hvilket kan medføre sykdom, i verste fall død, hos konsumentene. Jo mer som blir avslørt av hvordan vi behandler husdyrene våre - oppvekstvilkår og slakteprosess - desto mindre blir i hvert fall min apetitt på et stykke kjøtt. Jeg ser bare for meg Creutzfeldt - Jacob, munn- og klovsyke, E. coli, listeria, fugleinfluensa og lakselus; Gyrodactilus salaris. Også fugl, vilt, fisk og skalldyr inngår i definisjonen av kjøtt.

Dersom jordens nå mer enn 7 milliarder mennesker skal kunne spise seg noenlunde mette hver dag, må vi slutte å bruke menneskemat til å ale opp dyr, særlig store dyr, slik som storfe. En kornåker kan mette flere mennesker enn en skarve okse. Jo færre dyr vi holder oss med, desto større sannsynlighet for et bærekraftig landbruk. I et globalt perspektiv bør altså notoriske kjøttetere i det minste redusere kjøttinntaket. Det er bedre enn bare å la det stå til. I denne sammenhengen teller også hvert kjøttmåltid som ikke blir spist. Helsemessig sett er det også tilrådelig å øke inntaket av grønnsaker. Den som innbiller seg at vegetarmat kun består av revne gulrøtter og salatblader og at man ikke blir ordentlig mett av vegetarmat, bør slå seg på bønner, kikerter og linser. Dessuten slippes det stadig flere vegetarprodukter på markedet. Det er nå mulig å få kjøpt alt fra vegetarpølser til vegetarisk liksomkjøttpålegg, liksomkjøttboller og liksomhamburgere. Et vegetarisk kosthold må derfor kke forveksles med en evig slankekur. 

Som konsument av kjøtt, ost, egg og melk mener jeg man bør være moralsk forpliktet til å interessere seg for oppvekstforholdene til dyrne som gir oss maten. Det fordi dyr har følelser, de kan kommunisere med hverandre og gi uttrykk for angst og redsel, akkurat som mennesker. Norsk landbruk omtaler dyr som produksjonsmidler. Det er en tingliggjøring som fratar dyr deres verdi som levende vesener. Det er forskjell på en ku og en melkemaskin. Men både kua og melkemaskinen er produksjonsmidler i en prosess for å lage melkeprodukter. Hvor utbredt er f eks kunnskapen om at det ikke er påbudt med brannalarm (og sprinkleranlegg) i driftsbygninger der dyr holder til? Vi hører stadig om branner der dyr har brent inne. Kunne de ha vært reddet av et system for varsling og slukning? 

På eggekartongene står det «fra frittgående høner». Men de fleste hønene er ikke mer frittgående enn at de holdes innesperret i en låve. Her lever de og produserer egg så lenge det ligger en økonomisk lønnsomhet i verpingen. Når eggmengden avtar, gasses hønene i hjel. På grunn av oppdrettsmåten (rask vekst og mange egg) duger de heller ikke som pensjonerte dyr. På grunn av rovdriften kan de knapt stå på beina. Da det for noe tid siden ble kjent at Forsvaret var interessert i å overta avdankede høner, kom det frem at de ikke lenger var levedyktige. Det mest humane var å avlive dem. Slike opplysninger vil aldri komme frem på en eggekartong. Som forbrukere bør vi imidlertid undre oss over at vi aldri ser noe til frittgående høner, det til tross for at vi reiser landet rundt. Dersom man er for et dyrehold som er basert på dyrenes egenverdi, bør man kjøpe økologiske egg. Kun da kan man være sikker på at eggene er produsert på prinsippene om god dyrevelferd. 

Både hos mennesker og dyr gjelder det at sykdom spres lettere når mange individer er samlet på ett sted. Når en har fått noe, spres det til (nesten) alle. Det er ikke lenge siden vi hørte om at hundrevis av fugler var blitt gasset i hjel både i Canada og Nederland grunnet utbrudd av fugleinfluensa. Hvor tett sammen står egentlig de såkalte frittgående hønene, når det kommer til stykket? Hvor stort er enkeltindividets bevegelsesområde? Og hadde det likevel vært mest humant å sette hver fugl i eget bur, for å unngå at de hakker på hverandre? Oppdrettsfisk, som holder til i mærer, synes heller ikke å ha mye bevegelsesfrihet. Hvor stor tumleplass trenger en fisk for å kunne oppføre seg som en fisk? Har oppdrettsfisk i realiteten omtrent like dårlige oppvekstvilkår som gjess som tvangsfores for å gi størst og fetest gåselever? Sykdommer spres i hvert fall lett både i fiskemærer og hønselåver. For å unngå minst mulig økonomisk tap, medisineres derfor både fisk og høns. Det finnes regler for hvor lang tid det skal gå mellom siste medisinering og slakting, men det er funnet rester av antibiotika både i kylling og fisk. Løper vi faktisk en helserisiko ved å spise slike produkter? Igjen er økologiske produkter - eller produkter fra gårder som beviselig driver et etisk forsvarlig dyrehold - svaret på hva vi som konsumenter bør velge. 

I stedet for å slåss om det billigste ribbestykket, burde vi heller slåss for et landbruk basert på god dyrevelferd. Vi burde kunne spore kjøttstykkene like lett som pakkeposten, for å sikre kvalitet i alle ledd. Istedet for å spise ulykkelige pølser hver dag, burde vi heller satse mer på bønner, ris, pasta og grønnsaker til hverdags - og heller spise kjøtt av bedre kvalitet til fest. Vi spiser jo allerede pesto, løksuppe og pannekaker, som alle er vegetariske produkter. Slik er mange, uten å tenke over det, allerede deltidsvegetarianere, slik som jeg. En noe mer bevisst holdning rundt dette vil kunne både gagne muligheten for å brødfø flere i et globalt perspektiv samt sette fokus på dyrevelferd i norsk landbruk. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Femti år og ferdig

Publisert nesten 5 år siden

Jeg kan godt forstå hvorfor femtiåringene ikke en gang blir kalt inn til intervju. Det er fordi sjefen bare er trettifem og vil ha medarbeidere han selv kan styre. Han vet at han ikke kan turnere femtiåringer like lett som åtteogtyveåringer.

Mange middelaldrende mennesker har fått virkeligheten kastet midt i fleisen den dagen de følte behov for å komme videre, søkte ny jobb i det stille og opplevde at ingen ville ha dem. Det til tross for god utdannelse og lang erfaring på området. Derfor må de gjøre gode miner til slett spill og håpe på at de ikke blir rensket ut i en omorganisering før de når pensjonsalderen. Arbeidslivet er som kjent ikke for pyser og katter uten klør. 

Egentlig er det synd at femtiåringer - og enda eldre mennesker som trives med å jobbe - ser ut til å være lite ettertraktet. Det er jo først når man har fylt femti at man er ferdig med yngelpleien og har reell mulighet til å konsentrere seg fullt ut om jobben. Enn videre har de fleste opparbeidet seg såpass mye livserfaring at de kan møte «utfordringene» (problem er blitt et ikke-ord)  med en mer moden, reflektert og innsiktsfull tilnærming. I motsetning til de mer usikre, oppblåste trettiåringene, vil jeg påstå at dagens femtiåringer er en ressurs man burde ta vare på.

Men, jeg kan godt forstå hvorfor femtiåringene ikke en gang blir kalt inn til intervju. Det er fordi sjefen bare er trettifem og vil ha medarbeidere han selv kan styre. Han vet at han ikke kan turnere femtiåringer like lett som åtteogtyveåringer. Derfor lar han bare være å ansette dem. For arbeidslivet er egentlig bare en sandkasse for (presumptivt) voksne mennesker. Settingen er mer sofistikert, men konstellasjonene og konfliktene er de samme. Det gjelder selv i utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser vi burde kunne forvente hadde skjønt hvordan utvikle positive mellommenneskelige forhold. 

Bedrifter som sliter med for mange femtiåringer - såkalt tungt omsettelig materiale - kan enkelt løse problemet ved hjelp av en omorganisering. Man får et konsulentbyrå til å lage en ny visjon og arbeidsbeskrivelser som krever en (litt) annen utdannelse og erfaring enn den femtiåringene besitter. Dermed blir det sluttpakke på de heldige og møte med virkelighetens verden for de mindre heldige.  Inn strømmer unge og ubeskrevne blad, rede til å bli formet av bedriftens nye visjon. Det pussige er at arbeidsgivere stiller stadig større krav til arbeidstakernes lojalitet (les forbud mot kritikk), men selv ikke nøler et tiendedels sekund på å kvitte seg med arbeidstakere som stiller kritiske spørsmål ved rutiner og psykososialt miljø. 

Bak de unge sjefene arbeider konsulentfirmaene i det stille. De vet at dersom de selv skal overleve over tid, må de få kundene til både å sluke og svelge agnet. De beste kundene er derfor de unge, ubeskrevne bladene, de som ikke tidligere har vært med fortløpende nye visjoner. Som femtiåringene ville ha sagt; same shit, new wrapping, konsulentfirmaene mest forhatte replikk. Femtiåringene vet nemlig hva som skal til; fokus på arbeidet, kunnskap og erfaring. Alt annet er bare utenomsnakk og bortkastede penger, hvilket i så fall vil føre til konsulentfirmaenes snarlige død. Derfor hvisker de sjefen på trettifem i øret: Femtiåringene er gått ut på dato. Det er ny vin som gjelder. 

Samfunnsmessig er det sløsing med ressurser å kassere arbeidsføre mennesker som faktisk selv ønsker å jobbe. Når man er femti er det fortsatt minst 12 år til man kan gå av med pensjon. Å skulle påberope seg uføretrygd føles skamfullt, men hva i all verden skal man gjøre dersom man ikke får seg en jobb man kan leve av? Det verste er at veien til uføretrygd kan være svært kort, dersom man blir psyket ned av avslag på avslag på jobbsøknader og økonomiske bekymringer. Det går også ut over selvfølelsen å bli vraket, kastet på skraphaugen til tross for at man gjorde en utmerket jobb. Og det er ikke bare de sarteste som bukker under. Selv katter med klør har fått erfare hvor kort veien fra  topp til bunn faktisk kan være. Jo lenger tid som går over datostemplingen, desto større sannsynlighet er det for virkelig å kunne bli ufør. Men er det virkelig flere uføretrygdete mennesker samfunnet ønsker seg? Og hvor i all verden er det blitt av arbeidstakerorganisasjonene?

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Halloween - mye mer enn knask og knep

Publisert nesten 5 år siden

Halloween kan være et påskudd til å snakke om død på en uproblematisk måte, uten å knytte en bestemt religion til feiringen.

Mange ser på Halloween som et kommersielt foretakende, hentet fra amerikansk populærkultur og dyttet på oss ved hjelp av handelsstanden. Vel lukter handelsstanden penger - og mye kan sies om ukulturen som har oppstått fordi foreldre ikke har kontroll på ungene sine - men jeg for min del lukter langt mer; nemlig en anledning til å gi døden en plass i livet, uten at den skal være omspunnet av sorg, slik den gjerne er i begravelser. 

I slutten av oktober hjelper det ikke å ha stilt klokken tilbake. Det er likevel mørkt, grått og vått. Det er heller ingenting som skjer - og det er litt vel tidlig å skulle forberede til jul. I denne mørketiden trenger vi en anledning til å komme sammen. Halloween-feiring er et godt påskudd til nettopp det. Man trenger strengt tatt ikke mer enn noen gresskar, telys og en bøtte med godteri for å arrangere en Halloween-fest. I og med at skikken ikke er særlig innarbeidet hos oss, kan man også utvikle den slik vi selv ønsker det. Selv har jeg ingen sans for unger som reker gatelangs, tigger etter godteri og utøver hærverk etter forgodtbefinnende. Jeg er tilhenger av private selskaper, der man har kledd seg ut og aktivitetene er tilpasset alder og interesser. 

Jeg har levd såpass lenge at jeg har opplevd å miste flere venner og slektninger gjennom sykdom og (altfor tidlig) død. Jo eldre man blir, desto mer blir døden en del av livet, en realitet man blir nødt til å forholde seg til, hva enten man ønsker det eller ikke. Halloween kan være et påskudd til å snakke om død på en uproblematisk måte, uten å knytte en bestemt religion til feiringen. Den kristne kirke har sin allehelgensdag, som vi i Norge feirer første søndag i november. Det er selvfølgelig en fin anledning til å minnes de døde, men også en ekskluderende aktivitet, fordi den er knyttet til Kirken. Halloween er derimot åpen for alle religioner samt de som betviler (fornekter) guders eksistens. 

For meg er Halloween viktigere enn julaften. Det kan selvfølgelig komme av at jeg alltid har hatt en dragning mot det mørke - hekser, vampyrer, spøkelser - og desto mindre sans for lubne engler, julekrybber og alle de stakkars grantrærne som er blitt hugget bare for å stå pyntet i de tusen hjem en drøy ukes tid. Men også fordi det slett ikke er noen kunst å bli født. Kunsten er å kunne akseptere døden som en naturlig følge av livet og at det for mange er en befrielse å kunne dø. Et mirakel er det selvfølgelig å kunne gjenoppstå fra de døde, slik det blir hevdet at Jesus gjorde. Men dette mirakelet av av ulike grunner svært lite betonet i norsk kristenliv. Kanskje det er så enkelt at med påsken kommer også de første vårtegnene; etter en lang kald og mørk vinter blir det omsider stadig lysere og hvem vil tenke på døden når de har funnet vårens første hestehov?

Etter min mening har Halloween alle forutsetninger for å kunne bli en god brobygger mellom livet og døden, uten at man behøver å bli gravalvorlig av den grunn. Jeg ser allerede frem til neste års feiring - med mye knask, men lite knep.

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

Halloween - mye mer enn knask og knep

Publisert nesten 5 år siden

Halloween kan være et påskudd til å snakke om død på en uproblematisk måte, uten å knytte en bestemt religion til feiringen.

Mange ser på Halloween som et kommersielt foretakende, hentet fra amerikansk populærkultur og dyttet på oss ved hjelp av handelsstanden. Vel lukter handelsstanden penger - og mye kan sies om ukulturen som har oppstått fordi foreldre ikke har kontroll på ungene sine - men jeg for min del lukter langt mer; nemlig en anledning til å gi døden en plass i livet, uten at den skal være omspunnet av sorg, slik den gjerne er i begravelser. 

I slutten av oktober hjelper det ikke å ha stilt klokken tilbake. Det er likevel mørkt, grått og vått. Det er heller ingenting som skjer - og det er litt vel tidlig å skulle forberede til jul. I denne mørketiden trenger vi en anledning til å komme sammen. Halloween-feiring er et godt påskudd til nettopp det. Man trenger strengt tatt ikke mer enn noen gresskar, telys og en bøtte med godteri for å arrangere en Halloween-fest. I og med at skikken ikke er særlig innarbeidet hos oss, kan man også utvikle den slik vi selv ønsker det. Selv har jeg ingen sans for unger som reker gatelangs, tigger etter godteri og utøver hærverk etter forgodtbefinnende. Jeg er tilhenger av private selskaper, der man har kledd seg ut og aktivitetene er tilpasset alder og interesser. 

Jeg har levd såpass lenge at jeg har opplevd å miste flere venner og slektninger gjennom sykdom og (altfor tidlig) død. Jo eldre man blir, desto mer blir døden en del av livet, en realitet man blir nødt til å forholde seg til, hva enten man ønsker det eller ikke. Halloween kan være et påskudd til å snakke om død på en uproblematisk måte, uten å knytte en bestemt religion til feiringen. Den kristne kirke har sin allehelgensdag, som vi i Norge feirer første søndag i november. Det er selvfølgelig en fin anledning til å minnes de døde, men også en ekskluderende aktivitet, fordi den er knyttet til Kirken. Halloween er derimot åpen for alle religioner samt de som betviler (fornekter) guders eksistens. 

For meg er Halloween viktigere enn julaften. Det kan selvfølgelig komme av at jeg alltid har hatt en dragning mot det mørke - hekser, vampyrer, spøkelser - og desto mindre sans for lubne engler, julekrybber og alle de stakkars grantrærne som er blitt hugget bare for å stå pyntet i de tusen hjem en drøy ukes tid. Men også fordi det slett ikke er noen kunst å bli født. Kunsten er å kunne akseptere døden som en naturlig følge av livet og at det for mange er en befrielse å kunne dø. Et mirakel er det selvfølgelig å kunne gjenoppstå fra de døde, slik det blir hevdet at Jesus gjorde. Men dette mirakelet av av ulike grunner svært lite betonet i norsk kristenliv. Kanskje det er så enkelt at med påsken kommer også de første vårtegnene; etter en lang kald og mørk vinter blir det omsider stadig lysere og hvem vil tenke på døden når de har funnet vårens første hestehov?

Etter min mening har Halloween alle forutsetninger for å kunne bli en god brobygger mellom livet og døden, uten at man behøver å bli gravalvorlig av den grunn. Jeg ser allerede frem til neste års feiring - med mye knask, men lite knep.

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

Sviket mot uføre

Publisert nesten 5 år siden

Det er ikke lenge siden Erna Solberg sa det var så flott at noen stod frem og snakket om sine selvmordstanker. At hun, med sitt forslag til statsbudsjett, kan være med på å inngi uføre mennesker selvmordstanker, ofrer hun tydeligvis ikke en tanke.

Jeg husker fremdeles hva Siv Jensen sa da hun hun kom til regjeringsmakt: Minstefradraget, som det var gått rykter om at regjeringen Stoltenberg ville frarøve uføre, skulle bestå. I min naivitet trodde jeg at hun mente for bestandig. Som mangeårig medlem av finanskommiteen visste selvfølgelig Siv Jensen at det uansett var snakk om en overgangsordning, frem til 2018. Det var som å få et slag i ansiktet, den dagen jeg skjønte at jeg var blitt ført bak lyset. Hverken de rødgrønne eller de mørkeblå partiene har hatt noen som helst intensjon om å la landets uføre få fortsette å ligge samfunnet til last. 

Selv har jeg nettopp fått brev fra NAV om at uføretrygden heretter vil bli definert som inntekt - og skatten økes i forhold til dette. Som kompensasjon økes trygdeinntekten en smule, mens skattetrekket fremdeles er uvisst. Det bør helst bli lavere enn skattetrekket jeg hittil har hatt, ellers vil det bli skikkelig smalhans. Særlig fordi jeg på sikt heller ikke vil få trukket fra dokumenterbare utgifter til medisiner og behandlinger, beregnet på å øke livskvaliteten. Som kronisk smertepasient er jeg overfølsom overfor trekk, vind og kulde; leddene verker og jeg blir stiv som en stokk, ute av stand til å gjøre annet enn å lide meg gjennom tilværelsen. I en slik situasjon kan det mange ganger være lettere å gi opp enn å prøve å eksistere videre. Det er ikke mange ukene siden statsminister Erna Solberg mente det var så flott at enkeltmennesker stod frem og snakket om sine selvmordstanker. At hun, med sitt forslag til nytt statsbudsjett, kan være med på å inngi syke og uføre mennesker selvmordstanker, ofrer hun tydeligvis ikke en tanke. Men det er faktisk en sammenheng mellom penger og livskvalitet; med rede penger kan man i det minste kjøpe seg lindring, i praksis også et ønske om å leve videre. 

Jeg kan gå med på at minstefradraget ikke skal gis uansett, bare fordi man er uføretrygdet, men at det skal kunne knyttes til dokumenterbare utgifter til livskvalitetsnødvendige medisiner og behandlinger som ikke dekkes av frikortet. På den måten vil alle de som er redd for at midlene skal gå til tant og fjas bli betrygget - og uføre få dekket noen av merutgiftene man har på grunn av alvorlig (kronisk) sykdom. Det blir som for selvstendig næringsdrivende, bare enda mer knyttet til direkte selvoppholdsdrift. 

Brevet fra NAV inneholdt ingen opplysninger om hvordan jeg i all verden skal kunne opprettholde dagens livskvalitet, samtidig som det økonomiske livsgrunnlaget vil bli redusert. Derimot ble det beskrevet over flere sider hvor mye jeg skal kunne tjene ved siden av uføretrygden. Det til tross for at jeg har status som 100 prosent ufør. Kan ikke de som bestyrer landet prosentregning? Dersom jeg er i stand til å jobbe, er jeg vel heller ikke 100 pst ufør? Det sier seg jo selv. Jeg er selvsagt ikke i mot at man som ufør skal oppmuntres til å delta i yrkeslivet - og at man bør legge til rette for dette - men det finnes også mennesker som er i en såpass miserabel forfatning at yrkesaktivitet ikke er aktuelt. Alt snakk om inntektsmuligheter er bare spill for galleriet, en dårlig unnskyldning for å redusere trygden til en av de svakeste gruppene i samfunnet. 

Den nye holdningen til uføretrygd viser at samfunnet er på vei tilbake til den tiden da det var familie og slektninger som måtte ta seg av dem som ikke var i stand til å brødfø seg selv. Pussig nok har landet fremdeles økonomisk bæreevne til å la arbeidsdyktige kvinner gå ett år i svangerskapspermisjon, tvinge barnefedrene ut i fedrepermisjon og la friske, unge og arbeidsføre kvinner (menn) velge om de vil ta i mot kontantstøtte eller arbeide. Jeg antar at disse rettighetene også vil bli inndratt med det første. Det hører ingen steder hjemme å understøtte friske arbeidsdyktige mennesker samtidig som man prøver å frata uføre livsgrunnlaget. Det er blitt sagt at et sivilisert samfunn måles på hvordan det tar seg av dem som ikke kan ta vare på seg selv. I så måte er Norge i ferd med å bli mindre sivilisert. Det neste blir vel å legalisere aktiv dødshjelp.

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5159 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3127 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2329 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2203 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1769 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1746 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1733 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere