Marita Synnestvedt

Alder: 61
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

En mullah til besvær

Publisert nesten 5 år siden

Slik jeg ser det, vil Krekar om mulig ha enda større påvirkningskraft, dersom han skal trone der oppe på Kyrksæterøra og spille martyr via skype. Da er det langt bedre å få la ham få vende hjem til Tøyen, der han har bodd i en årrekke.

De siste dagene har media harsellert åpenlyst om Frp’s nederlag hva angår å få ekspedert Mullah Krekar ut av landet. I beste fall synes de å kunne oppnå - som Dagbladet så treffende sier - å få sendt ham ut på landet, men det blir liksom ikke det samme. Frp har med dette ikke bestått svenneprøven.

Til tross for flere nei, nei og atter nei til EU ser det likevel ikke ut til at det norske folk er herre i eget hus. Vi har i stedet latt oss svinebinde til EØS i form av metervis med lover og paragrafer som i detalj gir instruks om hvordan norske politikere og byråkrater skal forholde seg til virkeligheten. Selv ikke Frp har vist seg tøffe nok til å sette nasjonale og internasjonale lover til side for å få tvangssendt Mullah Krekar tilbake dit han sannsynligvis kom fra; ett eller annet sted i Irak. Ikke slik med en av våre vestlige allierte, USA, som satte alle humane hensyn til side for å få bukt med terrorismen - og tillot opprettelsen av Guantanamo. Eller Israel, som gir blaffen i FN og bare fortsetter å utradere palestinsk område for å få plass til egne nye bosettere. Som de fleste andre politikere synes Frp å ha det mest i kjeften. 

Til Midt-Norge, nærmere bestemt Kyrksæterøra, var det lengste Frp klarte å sparke Krekar unna hovedstaden. Men ikke før Krekars påklagelse av avgjørelsen er blitt behandlet i Oslo tingrett førstkommende tirsdag. Løslatt fra fengselet søndag morgen, for så å bli transportert til Kyrksæterøra samme dag, for deretter å bli hentet sent mandag kveld for å kunne stille i retten tirsdag morgen - selv politimyndighetene synes det ble mye kjøring til og fra. Særlig når Krekar har fast bolig på Tøyen i Oslo, der også familien hans bor. Enn videre; Krekar er blitt dømt - med rette eller urette - for trusler mot statsminister Erna Solberg og har sonet ferdig dommen han fikk for disse. Gjelden til det norske samfunnet er i så henseende gjort opp.

Selv synes jeg begrunnelsen for å sende Krekar ut på landet virker en smule tynn. Særlig dersom han skal kunne få bevege seg fritt omkring og ha tilgang til pc og telefon. Slik jeg ser det, vil han om mulig ha enda større påvirkningskraft, dersom han skal trone der oppe på Kyrksæterøra og spille martyr via skype. Da er det langt bedre å få la ham få vende hjem til Tøyen, der han har bodd i en årrekke. PST vil likevel vite hvordan de skal overvåke hans gjøren og laden. 

Vi skal heller ikke se bort fra at det mer radikale muslimske miljøet i Oslo vil få en mindre ting å beklage seg over, dersom det norske samfunnet viser seg sivilisert og lar være å tvangssende Krekar til et sted langt unna familie og venner. For ikke å snakke om hvor mange penger det norske samfunnet sparer på å la ham bo hjemme hos seg selv og ikke på et kostbart asylmottak. Krekar har så vidt vites aldri holdt seg skjult eller har truet med å gå i krrkeasyl. For ikke å miste fullstendig ansikt, burde justisministeren la Krekar være til han enten forbryter seg på nytt eller ser seg i stand til å kunne vende tilbake dit han kom fra. Saken blir minst pinlig slik.

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mange bekker små blir til en større å

Publisert nesten 5 år siden

Uføre kan i verste fall komme opp i den situasjon at de må velge mellom mat og medisin. Man vil ikke ha råd til begge deler. Behandlingstilbudene og medisinene vil være der, men de uten pengesterke forsørgere vil ikke kunne nyttiggjøre seg dem.

Mange bekker små blir til slutt en kjempestor å synes å være det førende prinsipp for regjeringen Solbergs finanspolitikk. I hvert fall hva angår å loppe dem som befinner seg hinsides maktens sentrum - bokstavelig talt på den andre siden av gjerdet til «verdens rikeste land» - og bare må ta til takke med de almissene de måtte få. Jeg snakker selvfølgelig om sviket mot de uføre, alle de som virkelig er 100 pst uføre og dermed ikke fysisk (og/eller eller psykisk) i stand til å delta i arbeidslivet. 

Siv Jensen har imidlertid ikke sittet i finanskomiteen for ingenting. Her har hun tydeligvis lært å kamuflere skjerpelsene som om de skulle være goder. For vil ikke alle, både de arbeidsføre og de med redusert arbeidsevne, at alle burde få delta i arbeidslivet, hver med sin egen evne til produktivitet? Altså gjør man den tidligere uføretrygden om til såkalt arbeidsinntekt og beskatter den som om den virkelig er inntekt - med en sterk oppfordring til å henge seg på arbeidslivets karusell. Gulroten er at det skal bli lov til å arbeide hvitt, selv om man er ufør - som om alle uføre bare later som de er uføre og i virkeligheten jobber svart samtidig som de hever full uføretrygd. I dette ligger det både en mistenkeliggjøring av uføre og en fullstendig ignoranse av hvordan det er å være 100 prosent ufør i dagens Norge. 

Alle skal med. Slik lød i sin tid regjeringen Stoltenbergs noe svulstige slagord. Det til tross for at både de fleste arbeidsgivere og arbeidstakere vet at slett ikke alle kan være med å bidra. Noen har så liten arbeidskapasitet eller så store helseproblemer at de nærmest trenger en «personlig trener» til å utføre arbeidsoppgavene sammen med seg - samt gjøre alt den uføre ikke rakk den dagen og tre inn som vikar hver gang den uføre er borte på grunn av helseproblemer. Hadde jeg vært arbeidsgver, hadde jeg ansatt den personlige treneren. Jeg ville ikke hatt råd til å betale ut to årslønner for ett utført årsverk. Selv om jeg synes synd på den uføre, kan jeg ikke gjøre det til mitt problem. Jeg må ta hensyn til bunnlinjen. Enn videre; jeg er overbevist om at de aller fleste andre arbeidsgivere tenker på nøyaktig den samme måten. Hvem skal betale de ekstra kostnadene ved å holde flest mulig mennesker i arbeid? Når man tar i betraktning at statistikken viser at selv arbeidsføre - og godt utdannete - mennesker har problemer med å skaffe seg arbeid, bare fordi de har passert femti, tror man virkelig at mennesker med sterkt nedsatt eller ingen arbeidskapasitet klarer å lykkes på et allerede stramt (kresent) arbeidsmarkedet? I så fall; hvem prøver man å lure?

Ikke meg. Og sikkert ikke tusenvis av andre uføre som nettopp har fått tildelt trygden - eller inntekten som det nå skal hete - for januar måned. I mitt tilfelle får jeg kr 688,- mindre pr måned å leve for. Det er inntektsskatten som slår ut. Det blir kr 8.256,- mindre pr år å rutte med. Foreløpig. For det skal bli verre. Fra 2018 vil uføre miste retten (særfradraget tilknyttet store sykdomsutgifter) til å kunne trekke fra en del av utgiftene til livsnødvendige medisiner og behandlinger. Selvstendige næringsdrivende kan trekke fra diverse utgifter i forbindelse med virksomheten -  mens de som er uføre ikke skal få trukket fra noe som helst, enda utgiftene er direkte knyttet til livskvalitet. Uføre  kan i verste fall komme opp i den situasjon at de må velge mellom mat og medisin. Man vil ikke ha råd til begge deler. Behandlingstilbudene og medisinene vil være der, men alle de uten pengesterke forsørgere vil ikke kunne nyttiggjøre seg dem. De mangler penger. Hvordan smaker det i verdens rikeste land? Kan Norge kalle seg selv for en velferdsstat, når velferden ikke lenger gjelder alle? 

Selv finner jeg det noe ironisk at når jeg endelig har funnet behandlingen som reduserer de kroniske smertene og gir meg den nødvendige livskvalitet til å eksistere videre, så vil jeg ikke lenger kunne betale for den. Jeg har ikke råd. Det fordi Staten annekterer en stadig større andel av den uføretrygden jeg selv, gjennom en mangeårig yrkeskarriere, har vært med på å finansiere. Til den som har fått en skattelette på kr 688,- pr måned vil jeg imidlertid si; bruk dem vel. Og pass på å ikke jobbe fletta av deg, slik at du blir utbrent, sykemeldt og arbeidsutfør. Da kan man fort skli ut i uføret, slik som jeg. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

En nasjon av turgåere

Publisert nesten 5 år siden

Alle som har mulighet til å sette hjul på beina, gjør det. Hensynet til å komme fortest frem må vike for kroppens behov for daglig bevegelse.

Fra tid til annen får jeg høre at utlendinger ser på nordmenn som en nasjon av turgåere - altså er vi det - det til tross for at statistikken viser at vi blir stadig mer stillesittende og at gjennomsnittsvekten øker som en konsekvens av for lite bevegelse. 

Selv er jeg tilnærmet 100 prosent fotgjenger. På grunn av ryggproblemer og kronisk stivhet i kroppen må jeg bevege meg mye. Derfor gikk jeg for en del år tibake til anskaffelse av hund, hvilket medfører at jeg må ut på tur, helst to ganger daglig, selv om jeg helst vil sitte i sofaen og se på TV. Dermed ser jeg også hvem som er ute og går samt ikke. Faktum er at jeg stort sett har gatene for meg selv  - i konkurranse med biler, mopeder og enkelte syklister. Det gjelder ukedager såvel som søn- og helligdager. Samt uansett tid på døgnet. Alle som har mulighet til å sette hjul på beina, gjør det. Hensynet til å komme fortest frem må vike for kroppens behov for daglig bevegelse. Selv de kroppsbevisste - de som trener en eller flere ganger pr uke på et treningssenter - bruker bil (eller offentlig transport) for å komme seg dit. Det til tross for at hadde de bare løpt eller gått distansen tilsvarende til og fra treningssenteret, kunne de mest sannsynlig ha spart seg utgiftene til hva det koster å være medlem av en slik fasilitet. Den daglige bevegelse gjelds liksom ikke. Den må være organisert - og koste flesk - for å få synlig effekt. 

Jeg vil derfor påstå at det er ren innbilning (vrangforestilling) at vi er en nasjon av turgåere. Og jeg vil gjerne vite hvilke utlendinger det er som tror at nordmenn går så mye på tur og at det kun er nordmenn som gjør det. Min personlige erfaring fra vandreturer i Europa er at det er de tyskspråklige som er Europas ivrigste (og mest profesjonelle) turgåere, med briter på andreplass. Skandinaver og finner holder seg helst på stranden, dersom solforholdene tillater det. Ellers sitter de på nærmeste bar. Det kan selvfølgelig ha noe med folketallet å gjøre. Men ivrige turgåere finner vi i alle europeiske land. Og ligger Norge egentlig på plass nummer én hva angår å tilrettelegge for fotturer? Når det gjelder Oslo har man snakket om å anlegge en strandpromenade i flere årtier - om ikke enda lenger - men det har blitt med planene. Økonomien strekker som vanlig ikke til. Bilen vinner veimidlene hvert eneste år. For virkelig å vise sin forakt for turgåere, har Oslos byråd begynt å stykke opp Ekebergsletta, bit for bit, for å la næringsinteresser utnytte området til egne økonomiske formål. 

Lenge trodde både politikerne og vi andre at Ekebergområdet var fredet - det lå nemlig i betingelsene for å overgi området til Oslo kommune at området skulle være tilgjengelig for alle - men under prosessen med anleggelsen av Ekebergparken, fant flinke jurister ut hvordan man kunne omgå disse. Nå står sannsynligvis ulike næringsinteresser i kø. KFUK har allerede meldt interesse for å bygge et stadion, myntet på eliteidrett. Saken ble behandlet rett før jul. Jeg kjenner ikke utfallet, men bystyret har vært positive, i motsetning til det lokale bydelsutvalget. Etter at Høyre sentralt la press på de lokale høyrepolitikerne om å endre syn, ble et opprinnelig nei endret til ja - dermed synes det å være flertall både lokalt og sentralt. Så mye for bydelsutvalgene. Legg dem ned, dersom de bare skal leke politikk (opptre som sandpåstrøere) og ikke har reell påvirkningskraft. 

Dersom vi (fortsatt) skal kunne kalle oss en nasjon av turgåere, må vi legge tilrette for den daglige bevegelse. Det holder ikke å kjøre til treningssenteret, der en personlig trener drar en etter håret for å få armer og bein i gir. Som alt annet må ønsket om (og senere behovet for) å bevege seg komme innenfra. Man må kunne forlate boligen til fots, ikke kjøre eller bli kjørt uansett avstand. Man må kunne gå til skolen, til jobben - eller til nærmeste buss- eller trikkeholdeplass, dersom avstanden blir for lang - og til butikken. Man må lære opp ungene til å bruke beina, f eks ved å la dem gå til barnehagen, i stedet for å bli kjørt. Det tar lenger tid om morgenen, men den tiden må man investere, dersom det å lære barna å bruke beina har prioritet. De som alltid er blitt kjørt, slutter ikke med det når de blir voksne. Da kjøper de bil og kjører selv dit de skal, uansett avstand. 

Egen erfaring tilsier at de som er født på begynnelsen av 1980-tallet og senere er født med hjul på beina, ikke ski. De har vokst opp med bil som det mest naturlige transportmiddel. Derfor er de heller ikke vant til å gå. Det å gå blir et prosjekt, ikke den mest naturlige (foretrukne) måte å bevege seg fra a til b. Vi er med andre ord blitt til en nasjon av bil(mis)brukere. Med alle de negative konsekvenser det medfører. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mann i rosa dress

Publisert nesten 5 år siden

Hvordan ville vi forholde oss til en mannlig minister i rosa dress? Eller en bankdirektør, for den saks skyld? Ville vedkommende ha blitt tatt alvorlig, nærmest uansett kjønn?

Hver jul står mange av oss foran samme problemstilling; hvem skal få julepresanger og hvor mye skal de koste. Enda viktigere; hva i all verden skal jeg finne på å gi? De har jo alt! Selv er jeg motstander av å gi bare for å gi noe. Jeg føler uvilje mot å kjøpe noe billig ræl som bare blir stuet vekk i et bortgjemt skap, i verste fall går rett i søpla. Siden de fleste av oss allerede har (mer enn) det vi trenger, har jeg innskrenket givergleden til å omfatte mine aller nærmeste. Det er ikke noe problem å finne på noe å gi mine egne barn, som nå er voksne og fremdeles befinner seg i etableringsfasen. Her er det bare et spørsmål om økonomi; hvor mye kan eller vil jeg avse. 

Verre er det med barnebarnet. Han har i grunnen stort sett alt av leker og utstyr, tilpasset sin aldersgruppe. Det blir i grunnen bare å kjøpe mer av det samme. Hvis jeg da ikke skal krysse kjønnsbarrieren og kjøpe en Monster High dukke til ham, med vampyrtenner og lilla outfit. Selv synes jeg de er dødskule, mens barnebarnet bare griner på nesen og utbryter; bestemor, det er jo en jenteleke! Til tross for sin unge alder - han er fem og et halvt år gammel - vet han alt om jenteleker og gutteleker, det samme med hva som er jentefarger og guttefarger. Rosa og lilla er for jenter. Blått er for gutter. Man kunne derfor tenke seg at preferansene er medfødt, at jenter trekkes mot dukker og rosa, fordi de er jenter, og gutter mot biler og blått, fordi de er gutter. Men det behøver ikke være slik. Det er bare å kaste et blikk på omgivelsene, hvordan vi har innredet samfunnet i forhold til kjønn. 

Som mor og bestemor har jeg trålet adskillige forretninger på jakt etter barneklær og barneleker. Trenden er den samme, da som nå; jenter fødes til rosa, gutter til lyseblått. Som gother i sinn og skinn strikket jeg selvfølgelig sorte djevelluer og gensere med hvite hodeskaller til mitt ennå ufødte barnebarn, men innså nærmest umiddelbart etter fødselen at det ble helt feil. Man kler ikke et nyfødt barn i sort. Ei heller i rosa, dersom man ikke vil prøve å innbille andre at gutten er en jente. Klesprodusentene er med på å støtte dette synet på kjønn og farger, ved å lage maskuline snitt i blått og mer feminine snitt i rosa. Enn videre; samtlige leketøysavdelinger har innredet butikken i to avdelinger - en for antatte gutteleker og en for antatte jenteleker - med en noenlunde kjønnsnøytral avdeling midt i mellom, inneholdende fargestifter, maling, plastelina og annet som kan brukes av begge kjønn, uten at det hefter hverken gutte- eller jentelus ved det. Perling er derimot et tvilstilfelle. I barnehagene blir guttene «tvunget» til å perle. Men når de kommer til leketøysforretningen, styrer de langt unna. 

Til og med butikken Riktige leker, som i min barndom fortonte seg som et overpedagogisk mareritt av en politisk korrekt (men sannsynligvis dødfødt økonomisk) forretningsidé - med sitt store utvalg av harde treleker i gilde farger og ditto mangel på Barbie-dukker i pastell - har bøyd seg for overmakten og fremstår nå som like kjønnssegregert som enhver annen butikk, hvis fremste målsetting er å selge mest mulig. I så måte er det ikke bare muslimer som presser barna inn i fastlåste kjønnsmønstre. Vi gjør det samme selv. Alle norske barn blir helt fra fødselen av møtt med at det er forskjell på gutter og jenter, hvilket det også er, biologisk sett. Det kulturelle bestemmer vi derimot over selv. Hvilket bevises av vår egen og andres historie. 

En ting er barn, barneklær og barneleker. Som voksne må vi gjerne beklage oss over at handelsstanden ikke gjør annet enn å produsere de gjenstander og farger vi etterspør - men hvordan opptrer vi selv, kvinner og menn som burde vite bedre enn å gå i rosafellen og assosiere mørkeblått med makt? Vi er faktisk ikke hakket bedre enn våre barn og barnebarn. For hvordan ville vi forholde oss til en mannlig minister i rosa dress? Eller en bankdirektør, for den saks skyld? Ville vedkommende ha blitt tatt alvorlig, nærmest uansett kjønn? I forhold til jobb og karriere blir vi innpodet at klær skal understreke vår profesjon og vår profesjonalitet. En mann i rosa dress vil høyst sannsynligvis trekke (uønsket) oppmerksomhet mot seg som person, mindre på hva han ønsker å formidle. Ene og alene fordi et rosa antrekk ikke er forbundet med seriøsitet, dersom man er en mann. Det gjelder de fleste yrker. 

Hvis vi går tilbake til 1700-tallets Europa, stiller saken seg derimot annerledes. Den gang var pasteller på moten, for begge kjønn. Og menn kunne minne om påfugler (eller homser på sitt verste), sannsynligvis uten at deres maskulinitet eller virilitet ble trukket i tvil. Det bekrefter at kulturelle mønstre kan endres. Det inngir også en forvissning om (og en trygghet i å vite) at det er mennesket innenfor klærne som teller, når det kommer til stykket. Det gjelder så vel som for mannen i rosa dress som den unge kvinnen i niqab. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Julestri i moderne tid

Publisert nesten 5 år siden

Uansett hvor mye tid man klarer å frigjøre, vil det alltid dukke opp mengder av ting man kan gjøre eller synes man burde gjøre.

Jeg registrerer at ordet julestri er gått inn i vokabularet som erstatning for det tidligere brukte ordet førjulstid (eller advent, adventstid).  Hva driver du med, midt i julestria? Et vanlig spørsmål i disse dager fra NRK-reportere, som tydeligvis aldri har reflektert over ordets egentlige betydning. Eller er det faktisk slik at alle strir så forferdelig før jul - til tross for at det bare er å hente det man måtte trenge på nærmeste kjøpesenter? Og blir det altfor strevsomt, kan man bare bestille julen på nett - og la den bringe rett hjem. Blir også det for vanskelig, går det gudsjelov flere fly til Syden. 

Selv forbinder jeg julestri med riktig gamle dager, den gang man måtte slakte egne dyr for å få kjøtt, talg og skinn, dyrke korn for å få grøt og brød, kjerne melk for å få smør og ost, spinne, veve, sy og strikke for å få klær. Kort sagt; mesteparten av tiden gikk med til egen selvoppholdelsesdrift. Og skulle det bli noe ekstra til jul - ribbe, pølser, kaker, nye klær - måtte man faktisk anstrenge seg mer enn vanlig i ukene (eller månedene), slik at det skulle kunne bli en velsignet julehøytid. 

På den annen side skjønner jeg at det kan bli litt strevsomt for noen og enhver før jul, dersom man skal leve i pakt med tidens krav til å ta vare på seg selv og sitt eget utseende. Nå holder det ikke lenger med å bruke deodorant, gre håret og ta på seg finstasen. Man må til en av de etterhvert mange velværesalonger for å nappes, vokses og glattes. Til frisøren for å få ordnet håret, til lakkbaren for manikyr og pedikyr, til undertøysavdelingen for å få hold in og push up - uavhengig av antall treningsøkter som er nedlagt i løpet av året. Og selvfølgelig kan man ikke bruke antrekket fra i fjor. Det vil i så fall vise en total mangel på respekt for sin egen profesjonalitet. Tidligere koste jeg meg med å lese ukeblader hos frisøren. Nå blir jeg stresset bare av se dem. Jeg kjenner tidsklemma formelig hugge tak i meg og klemme til.  

Det er tydeligvis blitt en halvdagsjobb bare å ta vare på egen kropp og utseende. Jeg innser derfor behovet for både barnehage, hushjelp og hjemmekontor - selv da kan det bli vanskelig å få det hele til å gå i hop. Ikke rart man snakker om tidsfellen. For uansett hvor mye tid man klarer å frigjøre, vil det alltid dukke opp mengder av ting man kan gjøre eller synes man burde gjøre. Det hadde f eks vært kjekt å ta et kurs i finere matlagning eller først den dagen man har hjemmekontor, ser man at vinduene skriker etter å bli vasket. 

Jo mer tid til egen disposisjon, desto flinkere må man selv bli til å disponere den. Ikke for å få presset inn flest mulig aktiviteter, men gi seg selv tid nok til å gjøre det man egentlig holder på med. En god multitasker snakker i telefonen og skriver på iPaden mens han kjører bil. Men plutselig smeller det. Da kan det være for sent. Ha en fortsatt god adventstid!

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere