Marita Synnestvedt

Alder: 61
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

Vi har ikke behov for flere martyrer, men bør kanskje begynne å tenke på hva vi vil med samfunnet vårt og på hvilken måte vi ønsker å forsvare den ytringsfriheten som mange av oss fortatt betrakter som hellig og ukrenkelig.

Når jeg går tur med hunden min, får jeg som regel mange tanker i hodet. Ikke alle egner seg for skriftlig eller muntlig publisering; jeg bør i alle fall beregne mitt publikum. Hunden min, Scott McCairn, for øvrig en herre i sin beste alder, befinner seg unektelig i den siste halvdelen av sitt liv. Skal jeg gå til anskaffelse av en ny hund av samme rase? Bør det være en «overlappings»-hund? Og hva skal den i så fall hete? 

I de senere årene er det blitt vanlig med menneskenavn på hunder. Fido er ut. Erling er in. Men så detter det en potensielt farlig tankerekke inn i hodet mitt: Det mest brukte guttenavnet i Oslo de senere årene er Muhammed. Men kan jeg - eller skal vi si tør jeg - kalle en ny hund for Muhammed? Med den kunnskap vi i dag har om hva ytterliggående islamister kan finne på å utrette, dersom de føler seg provosert, er mitt umiddelbare svar et tja. Jeg ville i så fall ha gjort det for å teste ytringsfrihetens grenser (eller begrensninger) i et stadig mer islamfryktende samfunn. Selv Pegida synes å ha lagt opp. De er vel, naturlig nok, engstelige for egne liv og helse. 

I mange år har vi omtalt dem som frykter islam som islamofobe. Men hvordan står det egentlig til med alle vi andre, som er for full tros- og ytringsfrihet? Vi frykter ikke lenger kristne mørkemenn og blasfemiparagrafen er ikke hva den en gang var - hvis den da ikke er fjernet fra lovverket. Jeg tenker f eks på Monty Pythons mesterverk av en film; Life of Brian. Jeg innbiller meg å ha hørt John Cleese gi uttrykk for at de nok ikke hadde turt å lage en tilsvarende film spunnet rundt profeten Muhammeds liv og virke. Det er nok lurt av dem. Vi har sett nok av eksempler på mennesker som har måttet bøte for såkalt å ha krenket den hellige profeten. Vi har ikke behov for flere martyrer, men bør kanskje begynne å tenke på hva vi vil med samfunnet vårt og på hvilken måte vi ønsker å forsvare den ytringsfriheten som mange av oss fortatt betrakter som hellig og ukrenkelig. 

Jeg har full forståelse for forleggere, redaktører og journalister som ikke ønsker å risikere represalier for det de trykker. Men de kan kanskje bidra til - og legge premissene for - hvordan et samlet folkeopprør, på tvers av politiske partier og religiøs tilhørighet, kan forsøke å kvitte seg med den snikende islamfrykten i alle fall jeg føler er i ferd med å legge en iskald hånd over samfunnet - og å ta tilbake den tilnærmet ubegrensede ytringsfrihet som vi i de siste 50 år har vært  stolte av å smykke oss med. Vi går i feil retning - fra å være et opplyst og inkluderende demokrati til å bli et kontrollerende samfunn, preget av sensur - dersom vi ikke aktivt gjør noe for å hegne om kjerneverdiene; ytringsfrihet, trosfrihet og likeverdighet. Da går det som det tidligere har gjort; tyrannene overtar, feigheten rår.

Jeg har ikke noe behov for å kalle min nye hund for Muhammed. Jeg har heller ikke noe behov for å foreslå at mitt neste barnebarn bør få navnet Judas, dersom det blir en gutt. Ikke vet jeg om det en gang er tillatt å bruke navnet Judas i Norge. Forskjellen mellom bruken av Muhammed og Judas er imidlertid helt essensiell; misbruk av navnet Judas medfører ikke dødsstraff. Når det gjelder misbruk av navnet Muhammed er jeg sannelig ikke sikker. 

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

Nytt fra Tig(g)erstaden

Publisert over 4 år siden

Det viktigste tiltaket mot tigging er at vi må slutte å gi. Det gjelder særlig ved mistanke om menneskehandel. Vi hjelper ingen ved å slenge ut en tier her og der. Det lokker bare enda flere inn i en gesjeft de tror skal gi dem lettjente penger.

Like sikkert som våren er i anmarsj blir det også ny fart i debatten om for eller i mot et lokalt eller nasjonalt tiggerforbud. Tidligere var de utenlandske tiggere i seg selv et vårtegn, men i de senere år har tigging i Oslo sentrum utviklet seg til en helårsbusiness. At også bydelene rundt Oslo sentrum nå ser ut til å være kartlagt med tanke på strategisk utplassering av tiggere, er imidlertid nytt av året, i hvert fall hva angår min egen bydel; Nordstrand. 

Det har selvfølgelig også tidligere «forvillet» seg tiggere til Nordstrand, men det har sett ut til å være en og annen, ikke et helt tiggerkorps, som er blitt den nye trenden. Her forleden gikk jeg fra Holtet til bergkrystallen i tidsrommet ni til ti om formiddagen. På denne strekningen passerte jeg ikke mindre enn fem tiggere, alle utplassert på strategiske punkter, slik som butikkinnganger og ved Lambertseter kjøpesenter. Jeg bruker betegnelsen utplassert, fordi jeg ikke lar meg overbevise om at  fem utenlandske tiggere, sannsynligvis fra Romania, hver for seg og samtidig har fått ideen om å reise til bydel Nordstrand i Oslo, Norge, og å sette seg utenfor samtlige butikker på samme dato og tilnærmet samme klokkeslett på døgnet. Her må det foreligge en systematisk plan som tiggerne er en del av, hva enten det skjer frivillig eller under press. 

Dersom jeg skulle ha gitt en tier til samtlige av tiggerne jeg passerte den morgenen, ville det ha kostet meg femti kroner. Kanskje ikke et fryktelig høyt beløp, men hva om jeg hadde fortsatt videre på tur rundt i bydelen; hvor mange tiggere hadde jeg i så fall risikert å møte? Enn videre; hvor mange dager kommer tiggerne til å sitte på sine (tildelte) stasjoner, før de vender tilbake til hjemlandet? Hvor mye ville det i så fall ha kostet meg, dersom jeg skulle ha donert en tier hver gang jeg passerte tigger? Jeg for min del har ingen idé - og vil heller ikke spekulere - om beløpets størrelse. Men det vil utvilsomt ligge langt over min egen økonomiske bæreevne. Dermed går jeg også bare forbi, uten å gi noe. Sier de «hei», slik som flere av dem har begynt å gjøre, hilser jeg pent tilbake. Men det får meg ikke til å åpne lommeboken. 

Jeg tror vi trygt kan si at Oslo i perioder oversvømmes av utenlandske tiggere. I den grad disse menneskene ikke har noe ordentlig sted å bo, får det konsekvenser også med tanke på tilgrising og forsøpling av uteområder. Jeg vil likevel ikke gå inn for noe tiggerforbud - vi trenger ikke flere lover, vi kan bruke noen av dem vi allerede har - fordi vi da får problemer (utfordringer) med grenseoppgangen; for hva er egentlig tigging? At vi må gjøre noe er jeg imidlertid ikke i tvil om. For meg går det ikke på det estetiske, men konsekvensene av at en betydelig mengde mennesker lever mer eller mindre på gata. 

Selv mener jeg at i den grad man mistenker menneskehandel, bør kjøretøyene kunne stanses ved grensene. Det gjøres allerede i forhold til motorsyklister (Hells Angels og en del andre organiserte motorsyklister) og fotballtilhengere (hooligans), så hvorfor ikke i forhold til sjåfører som bidrar til handel med mennesker? Det burde holde med mistanke, basert på erfaring og i analogi med annen uønsket virksomhet. Men altså ikke noe totalforbud, som også vil kunne ramme annen (og mer ønsket) tiggerlignende virksomhet, slik som gatemusikanter og andre. 

Det viktigste tiltaket mot uønsket tiggervirksomhet er imidlertid at vi må slutte å gi. Det gjelder særlig i de tilfellene vi bør mistenke menneskehandel. Vi hjelper ingen ved å slenge ut en tier her og der og etter eget forgodtbefinnende. Det lokker (lurer) bare enda flere mennesker inn i en gesjeft de tror skal gi dem lettjente penger. De rumenske menneskene som nå tigger i Oslo er hovedakelig unge og sannsynligvis høyst arbeidsføre mennesker (til tross for konedrakter og fillete klær), som heller burde ha bidratt til å bygge og utvikle sitt eget land. I den grad vi ønsker å støtte fattige og vanskeligstilte mennesker  i Romania - som f eks gatebarn, barnehjemsbarn og funksjonshemmede mennesker - bør vi heller kanalisere tierne våre til organisasjoner som arbeider med dette på en profesjonell måte. Det vil kunne hjelpe flere og på en langt ryddigere måte. 

Det er med tiggere som med alle andre markeder; det er en nøye sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Så lenge tierne våre henger løst, vil bl a fattige rumenske tiggere bli lokket eller lurt til å tro at det er lukerative penger å hente på å tigge i Norge. Hva vet vi om konsekvensene det får for eventuelle barn og øvrige familiemedlemmer? Hva vet vi om eventuelle inngangsbiletter tiggerne må betale for å komme seg til Norge? Kanskje tror vi at vi bidrar til et godt formål ved å gi en rumensk tigger en tier idet vi går inn eller ut av butikken. Men det kan også være at det er det stikk motsatte som skjer; vi bidrar bare til å forverre en allerede vanskelig sosial situasjon. 

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

På meg virker det som om mange setter barn til verden uten å tenke på konsekvensene, hverken sosialt eller økonomisk.

I det siste har det vært en del skriverier på sosiale medier i forbindelse med en firebarnsfars beklagelse over sin egen mor; hun oppførte seg ikke som den bestemor han så for seg i sitt indre. Vi snakker selvfølgelig om hvor mye tid (det er forventet at) bestemor skal bruke på sine barnebarn. Det til tross for at barnefamiliene nå til dags er begunstiget med både ett års svangerskapspensjon, garantert barnehageplass fra barnet fyller ett år - samt muligheter for kontantstøtte, dersom man selv ønsker å være hjemme med barna. Min umiddelbare tanke er: Hva sutrer han for? Burde han ikke selv være til stede med ungene sine den tid som måtte være igjen av døgnet, etter at barna er hentet i barnehagen? Hvor lite tid skal foreldre kunne sette av til sine egne barn og likevel forsvare at de har satt barna til verden?

Det er på alle måter lenge siden Anne Kath Vestlys Mormor og de åtte ungene (utgitt på 1960-tallet) hadde noen relevans i det norske samfunn. Både min mormor og mor var yrkesaktive, selv er jeg født i 1958. Felles for oss alle var at vi selv måtte ordne oss med barnepass. Samfunnet var ikke, på samme måte som i dag, tilrettelagt for at begge foreldre skulle være yrkesaktive. Det var et valg som var opp til hver enkelt familie å ta. Yrkesaktive mødre (og fedre) måtte ordne seg som best de kunne, ved hjelp av hushjelp, dagmamma, au pair eller annet. Bestemoridyllen vi finner i Mormor og de åtte ungene var på mange måter avlegs allerede den gang bøkene ble skrevet. Norske kvinner var allerede for en stor del utearbeidende. Og resten fulgte raskt etter. 

Selv er jeg bestemor, men kjenner meg ikke igjen i bestemorbeskrivelsene. Jeg går hverken med skaut på hodet eller kler meg i kjerringklær. Jeg er opptatt av å leve sunt, ta vare på utseende og holde meg i form. Dessverre er jeg ikke lenger yrkesaktiv, men hadde helsen strukket til, skulle ikke det faktum at mine barn selv fikk barn hindre meg i å fortsette yrkeskarrieren. Det handler ikke om at bestemødre opptrer egoistisk, men at barn (omsider) må innse at Mormor og de åtte ungene langt på vei er en klisjé og - kanskje aldri har vært noe annet enn en fantasifigur, jf forholdene for arbeiderkvinner de siste hundre år. 

Dagens «barn», det vil si mine egne barn, befinner seg i begynnelsen av tredveårene. Det vil si de er minst fem år eldre enn jeg var da jeg selv fikk barn, dermed presumptivt også mer etablert i samfunnet hva angår utdannelse, jobb mv, enn jeg var. I motsetning til meg, har de imidlertid fått det meste her i livet servert som rettigheter, uten plikter. Det gjelder både i forhold til skole, arbeid og konsekvensene av å sette barn til verden. Både min mormor (hun var for øvrig jordmor og kjente godt til de vanskelige sosiale forholdene mange kvinner slet med), mor og jeg selv var klar på at økonomien kom først, barna deretter. I dagens samfunn er dette mye mer uklart. På meg virker det som om mange setter barn til verden uten å tenke på konsekvensene, hverken sosialt eller økonomisk. Mine «barn» har en forventning om at samfunnet vil rydde opp. Alternativt gjør foreldrene det. Jeg vet jeg bare har meg selv å klandre, men jeg hadde aldri trodd at dagens barn - tredveåringene - ville anta denne servert-på-sølvfat-holdningen. 

Selv er jeg kjempeglad for å ha blitt bestemor. Men det kunne ikke falle meg inn å opptre som tjenerskap for mine egne barn, hva angår barnepass. Jeg skal selvfølgelig hjelpe til, men jeg forutsetter at barna har hatt noen planer før de går i gang med å produsere barnebarn. Jeg setter også pris på tid med barnebarn, men jeg liker også å reise og å gjøre ting for meg selv. For meg er det viktig å skulle gi slipp på mine egne barn, slik at de skal kunne fremstå som ansvarlige foreldre for sine barn. Dersom jeg i tide og utide skulle ha ordnet opp, hva hadde i så fall skjedd? Uansett er det min egen generasjon som må rydde opp. Det er på tide å gi barn ansvar for sine egne liv - og å la dem få lov til å bli voksne i kraft av egne erfaringer. 

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

På gebrokkent norsk

Publisert over 4 år siden

Jeg har ved selvsyn sett at skurkene ennå ikke har lært seg å snakke flytende norsk. Det er bare å ta en kikk på TV-kanaler, myntet på barn, slik som Disney og BR.

På barneskolen var Nancy Drew (uttalt Drev) - hovedpersonen i bøkene om Frøken Detektiv - ett av mine store forbilder. Jeg slukte bøkene rått; først den gule serien, dernest den hvite - helt til jeg så smått (eller omsider) begynte å miste interessen. Andre bøker fristet mer. Men da hadde jeg også opparbeidet en inngående kjennskap til alle klisjeene og stereotypiene som bøkene faktisk bygde på. 

Samtlige skurker var f eks mørkmussede og skumle. De snakket som regel et gebrokkent spsråk - eller med sterk utenlandsk aksent. Sånn sett var de lette å identifisere og skygge. Smarte var de heller ikke, siden de alltid gikk i fellen Nancy og de sporty venninnene hennes hadde lagt for dem. Jeg tror imidlertid ikke at stereotypiene betydde all verden i Norge på 1960-tallet. Det fantes ikke så mange mørkmussede utlendinger i Norge som snakket gebrokkent norsk. Det var med andre ord ikke så mange å diskriminere eller som kunne føle seg diskriminert. Det fantes likevel en i min umiddelbare nærhet; min egen far. Men det falt meg aldri inn å trekke slutningen. Han var jo faren min og ikke en utenlandsk skurk.

Norge på 1960-tallet og av i dag er som to vidt forskjellige land. Det gjelder både økonomisk og kulturelt. Ikke vet jeg om bøkene om Frøken Detektiv har gjennomgått samme «oppgradering» (sensur) som f eks bøkene om Pippi Langstrømpe eller Thorbjørn Egners sang om den tapre hottentott-gutten Hoa, som etter mitt syn burde være verneverdige kulturskatter. Men jeg har ved selvsyn sett at skurkene ennå ikke har lært seg å snakke flytende norsk. Det er bare å ta en kikk på TV-kanaler, myntet på barn, slik som Disney og BR. Skurkene er like svartmuskede som før og snakker fremdeles med sterk utenlandsk aksent - eller kebab-norsk, som vi vel si i dag. 

Hvilke signaler gir det til hvite barn som ikke omgås brune barn til daglig? Blir de innpodet allerede fra småbarnsalder at mørkhudete mennesker er suspekte og ikke til å stole på? Og hva med de brune barna, som også ser på de samme TV-kanalene? Får de en følelse av å bli stemplet som annenrangs, allerede før de er begynt på skolen? Kanskje ikke så mye å mase med, mener noen. Men det er de små stikk, gjennom hele livet, som bidrar til å hindre mennesker i å søke fellesskap på tvers av kjønn, kultur, religion eller hva det måtte være. Og som effektivt definerer noen mennesker som bedre enn andre. 

marita.synnestvedt@gmail.com


Gå til innlegget

Den stygge andungen

Publisert over 4 år siden

Det beste hadde vært å legge religionene døde, i hvert fall i det offentlige rom. De forstyrrer for mye og tilslører det som egentlig er problemet. Religion er - og bør være - en privatsak. I det offentlige rom bør vi heller vektlegge etikk og moral.

Hvem av oss kjenner vel ikke til H C Andersens berømte eventyr om den stygge andungen? Men hvor mange har reflektert over hva teksten egentlig formidler? Ikke jeg. Ikke før jeg leste en forkortet utgave for barnebarnet. For den som trenger en oppfriskning: Andungen ble jaget bort fra andeflokken fordi den var så stygg. Den ble jaget bort fra alle de fellesskapene den søkte seg til, fordi den ikke passet inn. Den ble ikke godtatt før den kom til sine egne - svanene - for i virkeligheten var den stygge andungen ingen andunge i det hele tatt, den var en svane. 

Tidligere følte jeg bare medynk med andungen og var glad den kom til sine egne, før den gikk til grunne av mangel på omsorg og tilhørighet. Men det var før Norge ble et flerkulturelt land. Nå føler jeg at budskapet blir feil. Ikke fordi jeg vil være politisk korrekt, men fordi det bør kunne gå an å være svaneunge og likevel kunne ferdes blant ender - og omvendt. Det blir mange nødt til, enten de vil eller ikke. Jeg tenker på barn som blir adoptert til Norge f eks fra Korea eller Colombia. Eller barn født i Norge av utenlandske foreldre. Deres «røtter» er revet bort, de må la seg potte om som best de kan. Selv er jeg et av dem. 

I 2008 skrev jeg et blogginnlegg - Andregenerasjons innvandrer og aldri norsk nok - om den mangel på tilhørighet mange i vår kategori ofte føler. Vi er hverken det ene eller det andre. De heldigste har ett bein godt plantet ned i hver kultur, men mange kjenner ikke noe til den kulturen de liksom skal komme fra. Heller ikke språket. Da føles det ekstra bittert å bli behandlet som en stygg andunge. Jeg fikk svært mange kommentarer til blogginnlegget. De fleste av dem negative; jeg burde pelle meg tilbake dit jeg kom fra. Jo fortere, desto bedre. Mange syntes også å ha lest H C Andersen, fordi et gjennomgående tema i kommentarfeltet var at man ikke nødvendigvis ble til en hest, selv om man var født i en stall. Hva de enn måtte mene med det. 

Selv er jeg heldig, jeg ser ikke unorsk ut. Men jeg har ved selvsyn sett at personer med utenlandsk utseende blir utsatt for langt mer nitid granskning i passkontrollen og i tollen enn hva «mer tilforlatelige» individer blir. Det gjelder også dersom vedkommende har norsk pass. Slikt må føles som en ren trakassering, særlig hvis det er regelen og ikke unntaket. Jeg har også jobbet sammen med mørkhudete nordmenn som opplever å bli stoppet av politiet og bli behandlet som bil- eller sykkeltyver. For disse andungene hjelper det ikke å fly tilbake til Pakistan eller Somalia. De forvandles ikke til svaner, særlig når de ikke en gang forstår språket og vet hvilket nebb de skal kvekke med. 

Det er et ordtak som heter at like barn leker best. Jeg vil ikke benekte at jeg langt på vei er enig i det, men ikke slik at jeg ønsker å tvinge alle til å bli mest mulig lik meg - eller betrakter alle de andre som motstandere eller fiender av meg. Ulikhet gir større rom for kreativitet og endring. Dersom alle hadde alle vært kliss like; hvordan hadde verden sett ut i dag? Det går fint an å eksistere side om side, uten at alle nødvendigvis leker (eller blir tvunget til å leke) med alle hele tiden. Det vil alltid finnes naturlige krysningspunkter, som f eks gjennom skole, arbeid, samfunnsengasjement eller fritidsaktiviteter, hvor ulike mennesker kan være sammen på tvers av kjønn, alder, yrke, sosial bakgrunn, seksuell legning, religiøs tilhørighet eller andre merkelapper vi fortløpende setter på hverandre. 

Den lokale andedammen består utvilsomt av flere varieteter i dag enn på H C Andersens tid. Derfor er det enda viktigere å ikke avskrive andunger som stygge eller ubrukelige, nærmest før man er blitt kjent med dem. Vi må lære oss til å se hva som befinner seg bak fjær, slør eller hudfarge og ikke definere mennesker som tilhørende en bestemt religion, kun basert på ytre kriterier. Enn videre; mennesker tilknyttet samme paraplyreligion praktiserer den forskjellig. Tenk bare på alle varianter av kristendommen. Det samme gjelder også for andre verdensreligioner. Når det gjelder samkvem, kan vi velge å ta tak i det som måtte binde oss sammen eller det som måtte splitte oss. Skal andedammen kunne fungere som en harmonisk sosial arena, må de som lever der bli enige om et minste felles multiplum av leve- og spilleregler. I så måte fungerer Kardemommeloven aldeles utmerket. Man kan gjøre hva man vil, bare man ikke plager andre. Det siste er vesentlig for at et samfunn skal kunne fungere. Man må gjerne være så sær som man vil - og ha meninger som virker både hårreisende og frastøtende på andre - bare man ikke prøver å tvinge andre til å anta samme særheter. 

I det offentlige rom er det naturlig nok (og dessverre nok en gang) blitt fokusert mye på muslimer og islam. I så måte har norske jøder og muslimer noe til felles; de må nærmest stå til rette for hva henholdsvis Israel og islamistiske terrorister måtte foreta seg av voldeligheter. Hvilken etnisk norsk kvinne eller mann hadde funnet seg i å måtte forsvare hva kristne mennesker verden over måtte foreta seg av kriminelle handlinger? Hva f eks med mafiaen på Sicilia? De definerer seg utvilsomt som kristne, men nøler ikke med å ta livet av dem som måtte stå i veien. Det beste hadde vært å legge religionene døde, i hvert fall i det offentlige rom. De forstyrrer for mye og tilslører det som egentlig er problemet. Religion er - og bør være - en privatsak. I det offentlige rom bør vi heller vektlegge etikk og moral. Alle religioner har elementer av dette. Og det er etikken og moralen som er det viktigste hva angår oss som forskjellige individer, ikke hvilken guddom man eventuelt måtte tilbe. 

Når det gjelder alle andunger som hverken ser ut eller oppfører seg som de burde, i hvert fall i følge andelovene, er det i alle fall en ting som er sikkert; de (vi) er kommet for å bli. Pegida kan marsjere så mye de vil (eller tør), men alle som innehar et norsk rødt pass er faktisk norske, selv om de hverken har hvit hud, blondt hår eller blå øyne. Det nytter heller ikke å skru klokken tilbake til anno 1960. Gjort er gjort - og dermed burde vi for fremtiden fokusere på hva som binder oss sammen - i et nytt flerkulturelt Norge - og slutte med å drømme oss tilbake til en fortid som forhåpentligvis aldri kommer tilbake. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere