Marita Synnestvedt

Alder: 60
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

"Vi må gjøre muslimene stolte"

Publisert over 3 år siden

Hvem i all verden er vi? Og hva innebærer det å gjøre en muslim stolt? Klappe dem på hodet og si «flink bisk»?

De fleste har vel fått med seg Jaglands pussige uttalelse om at det er vi som må gjøre muslimene stolte. Jeg sier pussig, fordi jeg ikke vil fornærme noen. Det kan jo også hende at uttalelsen er tatt noe ut av sammenhengen. Men den passer inn i serien av velmente, men akk så misforståtte holdninger. Selv om uttalelsen er blitt tvitret og retvitret flerfoldige ganger, klarer jeg likevel ikke å dy meg for å bli med i hylekoret. For hvem i all verden er vi? Og hva innebærer det å gjøre en muslim stolt? Klappe dem på hodet og si «flink bisk»?

Jeg for min del tror at en god del muslimer allerede er stolte av hva de får til, hva enten de har viet sitt liv til IS eller bare forsøker å skjøtte sitt erverv slik som de fleste av oss andre. Når det er sagt, mener jeg at alle de som misbruker Allahs navn til å bedrive terrorvirksomhet heller burde jekkes ned flerfoldige hakk enn å få flere anerkjennende nikk. For øvrig vil jeg i denne sammenhengen alliere meg med de muslimer som hevder at terrorister er terrorister, uansett hvilken Gud de forsøker å gjemme seg bak. 

Når det gjelder resten av verdens muslimer - de «snille» - kan jeg ikke skjønne at det skulle være min oppgave å gjøre dem stolte. Er det ikke mer nærliggende at anerkjennelsen burde komme fra den nærmeste familien, skolen eller arbeidsgiver og venner? Men bare det å trekke frem muslimer som en ensartet gruppe vitner etter mitt skjønn om en tvilsom innfallsvinkel. Den lukter av oss og dem. Selv bruker jeg ikke religiøs tilhørighet - eller mangel på tilhørighet - som utgangspunkt for hvem jeg vil jobbe sammen med, omgås eller ikke. Som oftest er det en felles arbeidsoppgave eller interesse som avgjør hvem man tilbringer tiden sammen med. Da omgås vi hverandre på en naturlig måte, ikke som en statlig initiert feilslått politikk om at «alle skal med». 

Jeg ser imidlertid at Oslo fremdeles er en delt by, f eks hva angår bosetting. Det bor flere muslimer på Tøyen og Mortensrud enn f eks på Frogner og Bygdøy. Men det har med økonomi å gjøre, ikke religiøs tilhørighet. Når tilstrekkelig mange individer med muslimsk bakgrunn tjener nok til å bosette seg på Bygdøy, så gjør de det. Da sammenligner de seg selv ikke lenger med fattige fettere på Mortensrud, men med suksessrike mennesker, bosatt på Oslo vest. På den måten fjerner de seg fra fattigdoms-stempelet, på samme måte som generasjoner av nordmenn med annen tilhørighet enn den kristne alltid har gjort. Slik sett er ikke muslimer verre enn kristne. Antakelig er de som folk flest. Og som folk flest finner de nok veier til å gjøre hverandre stolte. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Selvsentrerte norske kvinner

Publisert over 3 år siden

Helst vil jeg at alle norske kvinnesakskvinner skal ta øynene bort fra egen navle og blikke over den verden vi faktisk lever i. En verden mer preget av krig og faenskap enn fred og harmoni.

Min interesse for kvinnesaken svant hen med innføringen av sexkjøpsloven. Med denne fratok norsk lov kvinner ansvar for forvaltning av egen seksualitet, idet det ble forbudt å kjøpe sex mens det fremdeles var fullt tillatt å selge. Snakk om umyndiggjøring av kvinner! Eller er kvinners seksualitet faktisk slik som beskrevet i diverse hellige bøker; ukontrollerbar? For ikke å snakke om ubemidlede menn som ikke ser ut i måneskinn; de blir i praksis nektet sex fordi ingen vil gi dem noe gratis. Alternativt stemplet som kriminelle, fordi de forsøker seg med betaling. Sannelig godt en type som Donald Trump er amerikansk. Og rik. På den måten kan han velge på øverste hylle blant lekre fotomodeller, uten å bli beskyldt for å måtte kjøpe tilgang på sex. 

Skjønt hva blir det neste skritt i kampen om å få full kontroll på norske menns seksualitet? Forbud mot å la eldre menn få gifte seg med 20 år yngre kvinner? Forbud for rike menn  å gifte seg med pene fattige kvinner? Eneste unntak er dersom kvinnen er stygg i tillegg til fattig. På den måten vil ikke menn kunne kjøpe seg til kvinnelig ynde. Det vil selvfølgelig også gjelde kjøp av utenlandske bruder. Men kanskje et unntak for eldre enslige norske kvinner som henter en fattig afrikaner ut av fattigdommen? Det vil uansett måtte karakteriseres som u-hjelp. Norske kvinnesakskvinner har i så måte stilltiende godtatt den praksis som en del norsk-pakistanske familier har praktisert i 30 år; man henter inn menn som ikke har noen særlig fremtid i Pakistan og får dem gift med egne kvinnelige slektninger. Også dette blir en slags u-hjelp, omfanget tatt i betraktning.

Selv er jeg av den formening at vi lever i en tid der tradisjonell norsk kvinnesak ikke lenger har noen berettigelse. Nå handler det om å redde (restene av) velferdsstaten, hva enten man er mann, kvinne eller transperson. Vi bør således spørre oss selv om fellesskapets penger skal brukes på at unge, fullt arbeidsføre kvinner skal kunne velge å gå på kontantstøtte eller jobbe mens barna er små. Ett års fødselspermisjon er i utgangspunktet allerede storslagent nok. Særlig med tanke på at alle ettåringer har krav på barnehageplass. En enda verre sløsing av felleskapets midler er å sende alle nybakte fedre ut i langvarig fødselspermisjon, hva enten de selv vil eller ikke. Slikt kan man gjøre i Saudi-Arabia, et land som flyter over av styrtrike oljesjeiker, men ikke i et land som Norge, som om få år vil stå på konkursens rand om vi ikke alle begynner å ta de rette grep.

Helst vil jeg at alle norske kvinnesakskvinner skal ta øynene bort fra egen navle og blikke over den verden vi faktisk lever i. En verden mer preget av krig og faenskap enn fred og harmoni. Personlig mener jeg det er kvinnene som sitter med nøkkelen til verdensfreden. I hvert fall så lenge hun kontrollerer døtrene. I flere kulturer er det slik at jenter flytter til svigerfamilien idet hun inngår ekteskap med en av familiens sønner. På den måten blir de underlagt svigermor, hvilket mer kan sammenlignes med en (ond) stemor enn en alltid tilgivende mor. Et potensielt kvinnefellesskap blir dermed effektivt brutt. Heldigvis er det ikke slik i Norge. Men benytter norske kvinner seg av den potensielle makten de faktisk har?

Jeg vil hevde et klart nei. Ikke så lenge kvinnesak går ut på å bli mest mulig lik menn - og å få menn til å bli mest mulig lik kvinner, såkalt mannslinger. Likestilling bør ikke være å gjøre alle mest mulig like, men å behandle hvert enkelt kjønn (individ) ut fra deres spesifikke behov. I Norge brytes en potensiell kvinnemakt effektivt ved at hver generasjon kvinner de siste 100 år har prioritert å realisere seg selv fremfor å bidra til at barna skal bli selvsikre mennesker, trygge på seg selv og sitt kjønn. Det blir ikke det samme å overlate oppdragelsen til barnepiker og barnehager. Ingen kan erstatte mor, når det virkelig gjelder. Det er imidlertid forskjell på å ha barn i barnehage på heltid kontra deltid. Når barn leveres kl 7.30 om morgenen og hentes kl 16.30 om ettermiddagen, hver dag året rundt - med minus for de lovfestede ferieukene - bør det være berettiget å stille følgende spørsmål: Hvorfor  fikk du (dere) barn? Når barna fyller 6 år, overtar heldagsskolen. Her forestår Aktivitetsskolen (AKS) fritidsaktivitetene. På den måten er barna stort sett modne for kveldsmat og sengen, når foreldrene henter dem på ettermiddagen. Barneoppdragelse er i så måte blitt en offentlig oppgave, uten at det offentlige har kapasitet (økonomi) til individuell behandling av barna. Hvilket ligger til rette for dyrkelse av konkurranseinstinktet; det gjelder å skrike høyest -for å bli sett og hørt. 

Jeg vil med andre ord fordrive far bort fra kjøkkenøya og mor tilbake til kjøkkenbenken. Ikke for å bake boller, men for å danne kvinnenettverk, på kryss og tvers av alder og nasjonalitet. Kjevla må derfor byttes ut med en bærbar pc. Sosiale nettverk er (foreløpig) det beste våpenet vi har, i tillegg til «kvinnelist». Menn har fått holde på lenge nok med å oppføre seg som andre hanndyr; det gjelder å markere revir og barke sammen for å vise hvem det er som skal bestemme. Jeg innbiller meg at kvinner er flinkere enn menn til å samarbeide for å oppnå resultater. Og det er samarbeid, ikke enda mer konkurranse, verden trenger for å kunne bli et beboelig sted. Jeg tror imidlertid ikke menn frivillig vil gi fra seg makten. De må preges av sine mødre, helt fra de er barn. Og det vil ta minst to generasjoner. Forbannet vrøvl og utopiske drømmer? Kanskje det. Men jeg tror ikke vi har noe alternativ. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Farida versus UNE

Publisert nesten 4 år siden

Hele rettssaken synes fundert på følelser og ikke rasjonell tenkning. I så måte synes Farida å bli brukt som om hun skulle være en søt liten kattunge som står i fare for å bli avlivet; survival of the cutest.

Mandag 9. november 2015 startet rettssaken Farida versus Utlendingsnemda (UNE). Det er støttegruppen på Dokka som har samlet sammen penger for å kunne anlegge et sivilt søksmål mot UNE. Støttegruppen mener det var feil å sende den nå ni år gamle Farida med foreldre tilbake til Afghanistan, der de opprinnelig kommer fra. Enn videre at tre år og seks måneders opphold på Dokka må kunne anses som god nok tilhørighet til Norge. UNE er imidlertid av en annen oppfatning. De mener også at Faridas foreldre har løyet om sin bakgrunn. Familien ble derfor returnert til Afghanistan medio februar 2015. Nå følger familien rettssaken via internett.

Farida selv har avgitt et gråtkvalt vitnemål via Skype. Hun mener at hun ikke har noen fremtid i Afghanistan og vil derfor tilbake til Norge. Det samme vil foreldrene, som mener at det er farlig for dem å bo i Afghanistan, siden de ikke er gift med hverandre og Farida således er født utenfor ekteskap, i Iran, der de bodde før de dro videre til Norge. For tiden lever de derfor på hemmelig adresse i Afghanistan. 

Dette er fakta, slik de er blitt fremstilt i pressen. Jeg for min del synes det er flere forhold ved saken som stinker, men jeg har ikke sett en eneste avisartikkel - eller et innslag på NRK - som har stilt kritiske spørsmål ved grunnlaget for varig opphold i Norge, enn si hvordan Faridas foreldre synes å bruke henne for alt hva hun er verdt for å tvinge seg tilbake til Norge, på tross av tvilsomt grunnlag for opphold. De synes ikke å tenke på at de med dette opptar plass for en familie som virkelig er i nød og har et reelt behov for beskyttelse, f eks i Norge. 

Forhåpentligvis lar ikke profesjonelle advokater og dommere seg dupere av gråtkvalte bønner og fortvilte barnetårer. Farida selv tror helt sikkert på hva hun er blitt fortalt av sine foreldre. Dersom de har fortalt henne hvor ille det kan være for spesielt jenter å vokse opp i Afghanistan, så blir Farida naturlig nok livredd og vil selvfølgelig tilbake til trygge Dokka så fort som mulig. Farida er tross alt bare ni år gammel og kan i kraft av sin unge alder umulig ha noen oversikt og innsikt i norsk asylpolitikk. Hele rettssaken synes fundert på følelser og ikke rasjonell tenkning. I så måte synes Farida å bli brukt som om hun skulle være en søt liten kattunge som står i fare for å bli avlivet; survival of the cutest.

Det er stygt av Faridas foreldre å skyve henne foran seg på denne måten. Jeg vil beskrive det som et psykisk overgrep mot Farida, når foreldrene lar henne tro at hennes eneste redning ligger i å få komme tilbake til Norge. For ikke å snakke om at de bruker tid og ressurser på å se bakover, tilbake til tiden i Norge, i stedet for å vende blikke fremover; hvordan skaffe seg en så god fremtid som mulig i Afghanistan, alternativt i Iran, der Farida tross alt har bodd mesteparten av sitt liv. 

Særlig i disse dager, når så mange mennesker søker asyl i Norge, er det spesielt viktig å skjelne mellom berettigete og uberettigete søknader. Det bør ikke bli et spill basert på søkernes økonomi - de som har råd til å ta seg til Norge får bli. De som er for fattige til å reise, må bli igjen. Eller et spill der barn blir brukt som pressmiddel og slik blir pådyttet ansvaret for foreldrenes fremtid. Hva vil skje med Farida, psykisk sett, dersom familien ikke får innvilget opphold i Norge? Vil hun føle seg personlig ansvarlig for avslaget? Barn er eksperter på å påta seg skyld for foreldrenes handlinger. Hvor er det blitt av kritikken mot foreldre som misbruker barna sine på denne måten? 

Dommen faller den 11. november 2015. Jeg håper inderlig at Farida ikke får medhold. Det med tanke på at det bør statueres et eksempel; barn skal ikke brukes som pressmiddel i asylsaker. I denne saken er det etter min mening ikke UNE som bør kritiseres, men Faridas foreldre. Det er de som burde ha sittet på tiltalebenken, for psykisk overgrep mot sin egen datter. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Halloween - mye mer enn knask og knep

Publisert nesten 4 år siden

Halloween kan være et påskudd til å snakke om død på en uproblematisk måte, uten å knytte en bestemt religion til feiringen.


Mange ser på Halloween som et kommersielt foretakende, hentet fra amerikansk populærkultur og dyttet på oss ved hjelp av handelsstanden. Vel lukter handelsstanden penger - og mye kan sies om ukulturen som har oppstått fordi foreldre ikke har kontroll på ungene sine - men jeg for min del lukter langt mer; nemlig en anledning til å gi døden en plass i livet, uten at den skal være omspunnet av sorg, slik den gjerne er i begravelser. 

I slutten av oktober hjelper det ikke å ha stilt klokken tilbake. Det er likevel mørkt, grått og vått. Det er heller ingenting som skjer - og det er litt vel tidlig å skulle forberede til jul. I denne mørketiden trenger vi en anledning til å komme sammen. Halloween-feiring er et godt påskudd til nettopp det. Man trenger strengt tatt ikke mer enn noen gresskar, telys og en bøtte med godteri for å arrangere en Halloween-fest. I og med at skikken ikke er særlig innarbeidet hos oss, kan man også utvikle den slik vi selv ønsker det. Selv har jeg ingen sans for unger som reker gatelangs, tigger etter godteri og utøver hærverk etter forgodtbefinnende. Jeg er tilhenger av private selskaper, der man har kledd seg ut og aktivitetene er tilpasset alder og interesser. 

Jeg har levd såpass lenge at jeg har opplevd å miste flere venner og slektninger gjennom sykdom og (altfor tidlig) død. Jo eldre man blir, desto mer blir døden en del av livet, en realitet man blir nødt til å forholde seg til, hva enten man ønsker det eller ikke. Halloween kan være et påskudd til å snakke om død på en uproblematisk måte, uten å knytte en bestemt religion til feiringen. Den kristne kirke har sin allehelgensdag, som vi i Norge feirer første søndag i november. Det er selvfølgelig en fin anledning til å minnes de døde, men også en ekskluderende aktivitet, fordi den er knyttet til Kirken. Halloween er derimot åpen for alle religioner samt de som betviler (fornekter) guders eksistens. 

For meg er Halloween viktigere enn julaften. Det kan selvfølgelig komme av at jeg alltid har hatt en dragning mot det mørke - hekser, vampyrer, spøkelser - og desto mindre sans for lubne engler, julekrybber og alle de stakkars grantrærne som er blitt hugget bare for å stå pyntet i de tusen hjem en drøy ukes tid. Men også fordi det slett ikke er noen kunst å bli født. Kunsten er å kunne akseptere døden som en naturlig følge av livet og at det for mange er en befrielse å kunne dø. Et mirakel er det selvfølgelig å kunne gjenoppstå fra de døde, slik det blir hevdet at Jesus gjorde. Men dette mirakelet av av ulike grunner svært lite betonet i norsk kristenliv. Kanskje det er så enkelt at med påsken kommer også de første vårtegnene; etter en lang kald og mørk vinter blir det omsider stadig lysere og hvem vil tenke på døden når de har funnet vårens første hestehov?

Etter min mening har Halloween alle forutsetninger for å kunne bli en god brobygger mellom livet og døden, uten at man behøver å bli gravalvorlig av den grunn. Jeg ser allerede frem til neste års feiring - med mye knask, men lite knep.

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Valgets kval

Publisert rundt 4 år siden

Fortsatt er det slik at vi oppfatter miljø som en sak og en bevegelse, ikke som en betingelse for alt liv. Uten ren luft, vann og mat dør vi rett og slett ut.

I hele sommer har vi som er aktive innen lokalpolitikk stått på stand og forsøkt å omvende lokalbefolkningentil å dele vårt eget politiske ståsted. Det har vært både interessante og lærerike uker, men jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg er glad for at det nærmer seg slutten på valgkampen. Selv har jeg for lengst avgitt min forhåndsstemme og lurer i så måte hvor mange det er som har forhåndsstemt. Hvor stor andel av befolkningen bruker egentlig kommende helg på å avgi sin stemme? Og hadde de egentlig bestemt seg på forhånd? Med andre ord: I hvilken grad klarer vi som står på stand og agiterer for vårt politiske syn virkelig å omvende folk til å stemme på oss?

Det får så være. Vi lever i et demokratisk samfunn og det er bare et tegn på en sunn samfunnsmessig helsetilstand at vi har ulike syn og meninger om en del fundamentale saker. Når det gjelder bydelsutvalgene i Oslo savner jeg imidlertid en bedre gjenspeiling av den lokale befolkningen enn hva dagens fordelingsnøkkel gir. I bydel Nordstrand er det for tiden Frp og Høyre som regjerer - og styrer som moderpartiene sentralt befaler - til tross for en betydelig annerledes holdning i lokalbefolkningen, selv hos tradisjonelle Høyre-velgere. Det vitner etter mitt syn om at bydelsutvalgene som sådan er overflødige hva angår reell innflytelse på sentrale avgjørelser. Det koster mye å ha bydelsutvalg som bare leker lokalpolitikk. Disse pengene kunne ha vært betydelig bedre anvendt. På den annen side - det burde ikke være vanskelig å få til et reelt lokaldemokrati. Det er bare et spørsmål om politisk vilje. 

Når man står på stand side om side med andre partier, kan i hvert fall ikke jeg la være å reflektere over hvilke politiske slagord de andre politiske partiene slår om seg med i sin iver etter å kapre velgernes gunst - og hva slagordene egentlig sier om det politiske partiet som har valgt dem. Bortsett fra standen med Jehovas vitner, som har stått beskjedent uke etter uke på den andre siden av gaten - og kanskje en og annen tilhenger av Krf - det ingen av de politiske partiene som setter Gud først. Det til tross for at årets kommunevalg også er et kirkevalg. Det gikk i hvert fall meg hus forbi da jeg forhåndsstemte. Eller er det slik at Den norske Kirkes medlemmer har fått tilsendt egne stemmesedler til bruk ved kirkevalget, hvilket alle vi andre ugudelige mennesker er avskåret fra? 

Derimot er det svært mange partier som ved årets kommunevalg gir uttrykk for at de vil sette mennesker i fokus. Alt fra et generelt folk først, til spesifikke deler av befolkningen; som f eks skoleelever og eldre. Det er vel og bra, bortsett fra at de overser en ikke ubetydelig faktor, nemlig miljø. Fortsatt er det slik at vi oppfatter miljø som en sak og en bevegelse, ikke som en betingelse for alt liv. Uten ren luft, vann og mat dør vi rett og slett ut. Og til alle dem som mener at økonomi må komme i første rekke, vil jeg si; vi kan ikke spise penger. Og tenk på kong Midas; hva hjalp det ham om alt han tok i ble til gull? Aftenposten illustrerte i en artikkel den 3. september på en god måte hvorfor vi er avhengige av mennesker med kompetanse innenfor miljø. De hadde gitt de politiske partene en oppgave om fordeling av fisk. Utgangspunktet var en fiskebåt med fiskere som hver produserte forskjellig, avhengig av evne og motivasjon. Hvordan skulle fisken fordeles? Fisk etter evne og spis etter behov? Eller hva med eieren av båten; burde vedkommende få størst utbytte, fordi det var han eller hun som eide båten? Partiene svarte alle som forventet. Men det var bare Miljøpartiet De Grønne som valgte å slippe en del av fisken ut igjen. Årsak: Vi må ikke fiske havet tomt, vi trenger fisk også i de kommende år. Det er nettopp dette perspektivet jeg mener mangler i norsk politikk. Det er også derfor jeg velger å støtte MDG og arbeide for at partiet får reell politisk innflytelse (makt) i det norske samfunn. Som bestemor kan jeg heller ikke se mitt barnebarn i øynene og si at jeg prioriterte mer gull til meg i dag på bekostning av hans fremtidige fisk. Så egoistisk er jeg ikke. Godt valg! 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5159 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3127 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2329 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2203 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1769 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1746 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1733 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere