Marita Synnestvedt

Alder: 61
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

Klær til besvær

Publisert over 5 år siden

Reell kvinnefrigjøring har alltid vært forbundet med økonomisk uavhengighet. Det gjelder for Fatima like mye som det i sin tid gjaldt for Nora. Om de går med korsett eller slør har ingenting med deres grad av frigjorthet å gjøre.

For kort tid siden ble det kjent at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at forbud mot bruk av slør og heldekkende plagg på offentlige steder ikke er noe brudd på hverken religions- eller ytringsfrihet. Frankrike - og alle andre land som har innført eller ønsker å innføre et slikt forbud - har med andre ord sitt på det tørre. Det er bare å flerre burkaen av pripne kvinner som ikke vil (eller får lov til å) flashe pupper og lår - som en slags hån mot deres egoistiske fedre, brødre og ektemenn som ikke vil dele synet av yndighetene med all verdens (grådige) blikk. 

På en måte er det bra at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ikke vil knytte menneskerettigheter til bestemte klesplagg. Menneskerettigheter bør være mer grunnleggende enn som så. Det viktigste er å ha funksjonelle klær, som gir beskyttelse mot kulde, varme, regn eller sandstorm. På den annen side er det betenkelig at islamofobiske stater bruker kjennelsen til å nekte muslimske kvinner å gå med heldekkende plagg. Man hykler en slags solidaritet med kvinners rettigheter mens man egentlig er livredd for hva (hvilke våpen) som kan befinne seg under burkaen. Hva med hensynet til kvinner som av egen fri vilje ønsker å dekke seg til? Burde ikke samfunnet være opptatt av viktigere ting enn klær? 

Forbudet bringer tankene mine tibake til Inger Lise Andersens (senere Rypdal) hit fra 1968: «Fru Johnsen» (Harper Valley PTA), som omhandler hykleri og dobbeltmoral i trangsynte religiøse miljøer. Fru Johnsen «slo i hjel tilsynet for høy moral» med en «skjørtekant som er nærmere den himmel dere (hyklerne) aldri kommer til». På 1960- og 1970-tallet provoserte kvinner den offentlige moral med miniskjørt, manglende bh og nakne bryst på strendene. Senere har trenden, hva kvinnemote angår, beveget seg mot mer og mer avkledd (hvem husker vel ikke diskusjonen rundt de utringede «magegenserne» - hvorvidt skolene skulle kunne forby klær som avslørte mer enn de dekket til - og bikinioverdeler for smårollinger; seksualisering av småjenter) - helt til Fatima for noen få år tilbake dukket opp på Grønland i Oslo, iført heldekkende burka. Da ble det plutselig voldsomt viktig at man til enhver tid må kunne vise hvem man er. Kan man ikke bare be alle, slik man gjør i Frankrike, om å gå med id på seg? Så får klespolitiet heller be alle tilslørte kvinner om å lette på sløret, slik at de kan få konstatert at ansiktet er i overensstemmelse med bildet på id-kortet. 

Burkamotstanderne skyver hensynet til kvinnen selv foran seg. Det er kvinnediskriminerende å (måtte) gå med heldekkende plagg i Norge. Sløret er forbundet med kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap, lemlestelse av kjønnsorganer og det som verre er. Tror man virkelig at dersom man fratar kvinner deres burka, så blir de umidelbart forvandlet til frigjorte og likestilte kvinner? Hadde jeg vært ung og født inn i et muslimsk miljø, ville jeg ha blitt så provosert av forbudet mot heldekkende plagg at jeg hadde iført meg et på flekken, selv om jeg hadde vært erklært ateist. Religiøse forbud virker ofte mot sin hensikt. Historisk sett viser forbud seg å fremprovosere holdninger og handlinger som ellers kunne ha vært unngått. I England, under Elizabeth I, var katolikkene i utgangspunktet beredt på først og fremst å være gode engelske borgere. Men så utstedte den romerske paven en fatwa som påbød alle gode katolikker å forsøke å få tatt livet av kjetteren på den engelske trone. Dermed ble det synonymt med høyforræderi å være katolikk i England. Dette førte til mye unødvendig tortur, lemlestelse og henrettelse av mennesker som ikke ville avsi seg sin tro. Tenk om paven ikke hadde provosert Elizabeth I på denne måten? Tenk om man bare hadde latt mennesker få leve i fred og dyrke de guder man tror på?

Statistisk sett har vi i Norge nå tall på hva som virker, dersom vi virkelig ønsker at unge jenter, født i muslimske miljøer, skal kunne bli like frigjorte og likestilte som sine øvrige medsøstre. Det gjelder bl a heving av alder for inngåelse av ekteskap med utlendinger og krav om egen inntekt (med nedre grense) hva angår den norske ektefellen. Tallene viser at jentene gifter seg senere enn hva de gjorde for bare noen år siden. Det gir mulighet for lengre (fullført) utdannelse, yrkeserfaring og større grad av modenhet og selvstendighet. Reell kvinnefrigjøring har alltid vært forbundet med økonomisk uavhengighet. Det gjelder for Fatima like mye som det i sin tid gjaldt for Nora. Om de går med korsett eller slør har ingenting med deres grad av frigjorthet å gjøre. Vi skal heller ikke glemme at også muslimske gutter blir utsatt for giftepress og regelrett tvang. Det til tross for at han går kledd som en hvilken som helst norsk unggutt og nyter langt større grad av frihet enn sine søstre. 

Dersom jeg virkelig hadde ønsket å tilsløre min identitet, kunne jeg bare ha valgt finlandshette (som faktisk ikke er forbudt), klovne- eller julenissedrakt. Det har ikke vært snakk om å forby hverken julenisser - selv om utgangspunktet for julenissen også må sies å være religiøst betinget - eller klovner, så forbudet mot heldekkende plagg og slør synes direkte rettet mot muslimsk religiøs praksis. (En liten digresjon: Hva med heldekkende brudeslør; vil det også komme innunder en lov mot heldekkende plagg?) Mer snedig er det likevel å iføre seg parykk, sminke, fargete kontaktlinser og et par kroppsjusterende innlegg under stakken. Hvem kan i så fall vite at jeg ikke er meg, dersom jeg ikke vekker oppsikt? 

Når det gjelder offentlige institusjoner, slik som skoler, universiteter, rettssaler, samt private domener, som etter mitt syn bør få kunne holde snevrere grenser enn lovens videste forstand, stiller saken seg annerledes. Det vil være svært vanskelig å undervise og kommunisere med en burkakledd figur. Her vil det ha en praktisk hensikt å kunne lese ansiktsuttrykk og mimikk. Det har det ikke når det gjelder tilfeldige personer på gaten, i bybildet, på tur i Nordmarka. En lærer trenger ikke noe generelt burkaforbud for å kunne be eventuelle burkakledde elever å ta dem av seg. Det gjør enkelte lærere i dag når det gjelder caps og andre hodeplagg. De tillater ikke slike i timen, da det fra gammelt av er blitt oppfattet som dårlig folkeskikk, i hvert fall når det gjelder gutter og menn, å beholde lua eller hatten på innendørs. Slikt kan altså regulere seg selv, uten hjelp av nasjonale påbud og forbud. Vi kommer langt bare med funksjonalitet og hva som til enhver tid ansees for å være god folkeskikk. Det vil være ille, synes jeg, dersom regjeringspartiene (H og Frp), som alltid har snakket om å kvitte samfunnet med unødvendige (og dustete) lover, skal vise seg som de to partiene som pådrar Norge et unødvendig klesforbud. Hvis så skjer, får vi håpe at hijab og burka blir vår generasjons nisselue og binders i knapphullet. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Asfalt mellom ørene

Publisert over 5 år siden

I dagens Norge burde vi ha kommet forbi det at bilen skal settes foran absolutt alt, også hensyn til liv og helse.

I sin iver etter å reformere lovverket har regjeringen Solberg fremsatt det ene lovendringsforslaget mer pussig enn det andre. Sist ut i rekken av slike «pussigheter» er justisminister Anders Anundsens (Frp) forsett (trussel) om å se på alle landets 50- og 60-soner. Vi snakker om fartsgrenser. Som han selv har uttrykt det: Det tar altfor lang tid å komme gjennom disse sonene. Vi må se på hvordan vi kan få satt opp fartsgrensene. 

Det er som å høre en mann fra en annen planet snakke. Har ikke Norges justisminister noen form for trafikal opplæring? Vet han ikke at 50- og 60-sonene er kommet i stand med tanke på dem som bor der - og som skal kunne leve og ferdes uten nødvendigvis å måtte sette livet på spill - ikke med tanke på dem som bare skal dra forbi. Det handler om prioritering. Og i dagens Norge burde vi ha kommet forbi det at bilen skal settes foran absolutt alt, også hensyn til liv og helse. 

En ting er å diskutere hastigheter på motorveier. Kanskje betyr det ikke så mye om vi kjører i 100 eller 120. Men noe annet er fartsgrensene langs veier som skal deles med lokale bilister, syklister og fotgjengere. Da bør (skal) hensynet til de mykeste trafikantene gå foran alle dem som bare vil dra forbi, helst så raskt som mulig. 

Vi vet at fart dreper. Jo høyere fart, desto større sannsynlighet for død og/eller alvorlige skader. Jeg husker hvilket ramaskrik det lød fra gjennomfartsbilister, da fartsgrensen ble satt ned fra 50 km/t til 30 km/t  i villaveiene som fungerte som avlastningsveier for trafikken langs hovedferdselsårene inn til Oslo. I tillegg ble de forsynt med humper, for riktig å avskrekke bilister fra å koste på. Det er ca 30 år siden. 

I dag tar vi vel 30-sonene i villastrøkene som en selvfølge. Det er også blitt en større aksept for å prioritere myke trafikanter foran bilbrukere. Miljømessig og sunnhetsmessig er det også mye å hente på å finne alternative løsninger til privatbilismen. Derfor er det trist at Norge nå har fått en justisminister som synes å ha asfalt mellom ørene og fri fart i blikket. 

Marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Asfalt mellom ørene

Publisert over 5 år siden

I dagens Norge burde vi ha kommet forbi det at bilen skal settes foran absolutt alt, også hensyn til liv og helse.

I sin iver etter å reformere lovverket har regjeringen Solberg fremsatt det ene lovendringsforslaget mer pussig enn det andre. Sist ut i rekken av slike «pussigheter» er justisminister Anders Anundsens (Frp) forsett (trussel) om å se på alle landets 50- og 60-soner. Vi snakker om fartsgrenser. Som han selv har uttrykt det: Det tar altfor lang tid å komme gjennom disse sonene. Vi må se på hvordan vi kan få satt opp fartsgrensene.

Det er som å høre en mann fra en annen planet snakke. Har ikke Norges justisminister noen form for trafikal opplæring? Vet han ikke at 50- og 60-sonene er kommet i stand med tanke på dem som bor der - og som skal kunne leve og ferdes uten nødvendigvis å måtte sette livet på spill - ikke med tanke på dem som bare skal dra forbi.

Det handler om prioritering. Og i dagens Norge burde vi ha kommet forbi det at bilen skal settes foran absolutt alt, også hensyn til liv og helse. En ting er å diskutere hastigheter på motorveier. Kanskje betyr det ikke så mye om vi kjører i 100 eller 120. Men noe annet er fartsgrensene langs veier som skal deles med lokale bilister, syklister og fotgjengere. Da bør (skal) hensynet til de mykeste trafikantene gå foran alle dem som bare vil dra forbi, helst så raskt som mulig.

Vi vet at fart dreper. Jo høyere fart, desto større sannsynlighet for død og/eller alvorlige skader. Jeg husker hvilket ramaskrik det lød fra gjennomfartsbilister, da fartsgrensen ble satt ned fra 50 km/t til 30 km/t i villaveiene som fungerte som avlastningsveier for trafikken langs hovedferdselsårene inn til Oslo. I tillegg ble de forsynt med humper, for riktig å avskrekke bilister fra å koste på. Det er ca 30 år siden.

I dag tar vi vel 30-sonene i villastrøkene som en selvfølge. Det er også blitt en større aksept for å prioritere myke trafikanter foran bilbrukere. Miljømessig og sunnhetsmessig er det også mye å hente på å finne alternative løsninger til privatbilismen. Derfor er det trist at Norge nå har fått en justisminister som synes å ha asfalt mellom ørene og fri fart i blikket.

Marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

For 16 måneder siden skrev jeg at jeg tvilte på om jeg noen sinne ville vende tilbake til NRK P1. Den tvilen står jeg fortsatt ved. Men det hadde ikke behøvd å være slik, dersom NRK P1 ikke hadde snakket til meg som om jeg skulle vært en idiot.

Den 25. Februar 2013 skrev jeg et innlegg om NRK P1 - Radio Fjoll. Fra å ha vært trofast lytter den ene dagen, følte jeg meg nærmest fordrevet over natten, på grunn av fjollete programledere og intetsigende (enerverende) musikk. På jakt etter et nytt sted å være - P2 har aldri vært noe alternativ for meg, det er grenser for hvor mye informasjon jeg takler å få om diverse urfolk - traff jeg (via dab-radioen) tilfeldigvis på P6 Radio Rock. Det var som å høre Sissel Kyrkjebø synge «Velkommen hjem». Fra morgen til kveld spiller Radio Rock alt fra gamle klassikere til musikk som hittil har vært ukjent for meg. Reklameavbruddene betrakter jeg som saklig informasjon, sammenlignet med all jabbingen på NRK P1. 

Selv om min musikkpreferanse er rock, tungrock og metal, kan jeg godt høre på både jazz, soul, klassisk, ja endog listepop, bare det ikke blir for mye av det. Før NRK fant på å definere forskjellige lytterkategorier og plassere dem i dertil passende båser, var da også P1 en langt mer allsidig kanal enn den er blitt i dag. Den har nok alltid lagt seg på det mer lettbente, men det fantas da i hvert fall noe for et bredere lyttergrunnlag. Jf mer av både folkemusikk og korpsmusikk. For min del bidrar også lokalsendingene til å trekke ned helhetsinntrykket. Jeg nevner disse, fordi jeg bor i Østlandssendingens lytterkrets, men har hytte hvor Hedmarkssendingen råder. For å si det kort; programlederne i Hedmarkssendingen høres ut som voksne mennesker, programlederne i Østlandssendingen oppfører seg definitivt ikke som slike. Naturligvis med ett og annet (vikar)unntak. P1 får det altså til, hvis de bare vil.

For øvrig trodde jeg at P1 skulle være en slags allmenkringkaster. En statlig (halvstatlig?) kanal som skal ivareta befolkningens behov for mest mulig objektive nyheter, annen viktig informasjon samt tilby en bredt sammensatt befolkning et bredt tilbud av radioprogrammer. Muligheten for å kunne være i direkte dialog med lytterne via mail, sms og sosiale nyheter burde i så måte kunne brukes til å sveise befolkningen mer sammen, i stedet for å forsøke å tvinge lytterne inn i båser de slett ikke vil være. For 16 måneder siden skrev jeg at jeg tvilte på om jeg noen sinne ville vende tilbake til NRK P1. Den tvilen står jeg fortsatt ved. Men det hadde ikke behøvd å være slik, dersom NRK P1 ikke hadde snakket til meg som om jeg skulle vært en idiot. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Cash is trash - Plastic is fantastic

Publisert over 5 år siden

En (kanskje) uforutsett følge av mangelen på kontanter, herunder småpenger, er at jeg faktisk ikke besitter noen, når jeg beveger meg fra A til Å i Oslo sentrum.

Plastic is fantastic - cash is trash står det skrevet på inngangsdøren til det nye bevertningsstedet (Funkis) i mitt nærmiljø. Hvilket for så vidt er helt greit for meg. Jeg bruker nesten ikke kontanter lenger og har derfor sjelden (for ikke å si aldri) småpenger på meg. Min enste sperre mot å bruke kort, uansett hvor lavt beløpet enn måtte være, har vært om selgeren finner det irriterende at kunder betaler småbeløp med kort. I henhold til Funkis’ forretningsidè synes tydeligvis ikke dèt å være noe problem, kanskje ganske enkelt på grunn av prisnivået. Det skal godt gjøres å gå ut og samtidig komme under hundrelappen.

En (kanskje) uforutsett følge av mangelen på kontanter, herunder småpenger, er at jeg faktisk ikke besitter noen, når jeg beveger meg fra A til Å iOslo sentrum. Jeg har ganske enkelt ingen småpenger å avse til alle dem som måtte spørre (tigge) - det står ikke en gang på min egen holdning til å forby eller tillate offentlig tigging i Oslo by- det er en automatisk følge av at stadig flere transaksjoner utføres pr kontant- og/eller kredittkort. Det er heller ikke uvanlig at barn og ungdom får ukelønn (månedslønn) overført til et betalingskort. Selv har jeg opplevd å få pengepremier i form av Visa kontantkort. Kontante penger betyr altså stadig mindre i den offisielle (legale) økonomi. Når en tigger vifter med pappkruset eller spør meg om jeg har noen småpenger å avsi, blir svaret faktisk nei. Jeg har hverken mynter eller sedler på meg.

Sett i lys av regjeringen Solbergs kamp mot tiggere i norske byer; kanskje man ikke behøver å trå til med nye lover på et område som er i ferd med å løse seg av seg selv? Både Frp og Høyre var snare til å kritisere den rødgrønne regjeringen for en forbudspolitikk. Nå har de etter min mening gått i den første fellen selv; det skal ikke lenger være lov å tigge om penger. Hva nå definisjonen av tigging enn måtte bli. I så måte er regjeringen Solberg mer enn proaktiv. Kanskje hadde problemet med uønskede tilreisende (rumenske) tiggere løst seg av seg selv. Når kontanttilstrømningen avtar, forsvinner også tiggerne. I så måte lever slagordet cash is trash - plastic is fantastic - også opp til sitt rykte. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere