Marita Synnestvedt

Alder: 60
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

Om sexdukker, nekrofili og den offentlige moral

Publisert rundt 1 måned siden

En ting er man selv har en aversjon mot sexdukker, men skal det være en god nok begrunnelse for å bøtelegge og straffe andre mennesker med fengsel?

I mai 2019 ble en finnmarking dømt til 60 dagers fengsel og en bot på kr 10.000,- for besittelse av en sexdukke i barnestørrelse. Dommen ble anket til  Høyesterett. Det er også tidligere forekommet at menn er blitt dømt for slike besittelser, selv om loven i seg selv ikke forbyr noen å eie dukker med barnlig utseende, heller ikke slike som er myntet på seksuell aktivitet. Det ser altså ut som om moralpolitiet har tatt ansvar der de mener at jusen synes å svikte. 

På 1960-tallet eksperimenterte grunnleggeren av Church of Satan, Anton Szandor LaVey (1930-1997), med å lage dukker som kunne brukes til "grensesprengende" seksuell aktivitet, altså lyster og tilbøyeligheter man normalt ikke kan eller vil involvere andre mennesker i. Church of Satan har alltid stått for et meget liberalt syn på sex. Alt er i utgangspunktet tillatt, så fremt alle samtykker og ingen er mindreårige. Grensen går således ved sex med barn. Hvem som har seg med hverandre og hvordan de gjør det angår med andre ord ingen andre enn de impliserte parter. 

I antikkens Roma var det å spytte på en byste av keiseren like straffbart som å spytte på keiseren selv. Bysten var  å anse som keiseren selv, selv om den var laget av marmor og ikke kjøtt og blod. Det samme synes å være tilfelle i dagens Nord-Korea og kanskje noen andre stater, som ikke bryr seg om forskjellen på materialene. Samme tankegang synes å bli forfektet av moralpolitiet, når de anser det å ha seg med en dukke av ett eller annet plastmateriale er tilnærmet like ille som å ha seg med et menneske. Selv om dukken ser barnslig ut, er det likevel bare en dukke, ikke et menneske.

Gjennom strømmetjenester, dataspill, bøker, film og Tv blir vi bombardert av bilder, lyd og tekst som formidler sex, vold og sex kombinert med vold, også scener der barn er implisert. Vi kan mislike det og la være å ta del i det, men vi tror ikke det vi ser er ekte, vi vet at det bare er på liksom. Selv hender det at jeg opplever slike scener som rensende; jeg får ut aggresjon samtidig som jeg ikke lenger føle behov for å dra til noen eller pine naboens katt.

Hvis Høyesterett kommer frem til at det å eie en sexdukke med barnlig utseende skal være straffbart, hva så med annet sexleketøy? Hvem vet hva sexdukkeindustrien vil finne på? Vi vet at enkelte har seg med dyr. Det forekommer også ett og annet tilfelle av nekrofili. Skal slikt sexleketøy også forbys? Hva om jeg bestiller en sexdukke, utformet som Dracula, vil jeg i så fall bli dømt for dette, fordi nekrofili er forbudt?

Hva man gjør på soverommet er og skal være en privatsak. I den grad sexdukker bidrar til å tilfredsstille fantasien og de lystene man har, men som man helst vil holde for seg selv, bør vi heller applaudere dem enn forby dem. Særlig dersom det bidrar til at barn og dyr blir holdt skadesløse. Jeg håper Høyesterett kommer til samme syn. En ting er man selv har en aversjon mot sexdukker, særlig de som til forveksling ser ut som japanske tenåringsjenter, men skal det være en god nok begrunnelse for å bøtelegge og straffe andre mennesker med fengsel?

Gå til innlegget

Hva driver du med da?

Publisert nesten 2 år siden

Selv har jeg slitt, psykisk sett, med å akseptere at jeg ikke lenger er med og heller aldri kommer til å bli med - til tross for Ap’s etter hvert forslitte slagord. I stedet blir jeg hjemme. På den måten unngår jeg å få ubehagelige spørsmål jeg helst ikke vil svare på.

Spørsmålet må være et av de hyppigst stilte, i sammenhenger der folk som ikke kjenner hverandre (altfor godt) på forhånd skal etablere kontakt. Tilsynelatende et helt uskyldig spørsmål, men samtidig så avslørende og blottstillende. For hva med oss som hverken driver med noe eller har drevet det til noe, bortsett fra å ligge samfunnet til last, økonomisk sett? Jeg har hørt enkelte betegne seg som «livsnytere» - etter mitt syn en oppkonstruert betegnelse på å skjule at man har havnet utenfor arbeidsfellesskapet og knapt har til salt i maten. Så heftige er dog ikke satsene på sosiale stønader utbetalt fra det offentlige.

Selv har jeg slitt, psykisk sett, med å akseptere at jeg ikke lenger er med og heller aldri kommer til å bli med - til tross for Ap’s etter hvert forslitte slagord. I stedet blir jeg hjemme. På den måten unngår jeg å få ubehagelige spørsmål jeg helst ikke vil svare på. Jeg vet jeg blir oppfattet som usosial, men det er faktisk en billigere pris å betale enn å avsløre for all verden at jeg ikke har fått det til. Og etter hvert som årene går, har jeg heller ikke noe å snakke med omverdenen om. Jeg har ikke vært i arbeidslivet på 18 år. Det er svært mange år, ikke minst hva angår implementering av dataverktøy.

Innerst inne vet jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Jeg begynte å tjene penger allerede som 12-13-åring, blant annet som trillepike, bærplukker og barnevakt. Senere ble det butikkjobb og hjemmehjelp, ved siden av skolen. I studietiden jobbet jeg også hele tiden deltid, i tillegg til feriene. Det betød at jeg faktisk hadde tilnærmet full opptjening, da ryggen knakk og alt raste sammen i kjølvannet av dette. Det er imidlertid ikke forbundet med like høy status å bli satt på trygd som å gå av med pensjon, selv om både antall yrkesaktive år og personlig arbeidsinnsats rent faktisk har vært høyre for den trygdete enn for pensjonisten.

Selv husker jeg godt en henvendelse fra dem som skulle hedre 25-årsjubilantene. De ville gjerne ha et bilde av meg, som skulle illustrere teksten. Det var bare det at jeg nettopp var blitt sagt opp på grunn av sykdom. I stedet for blomster, vase og marsipanbløtkake, ble det avskjed på grått papir. Når det er sagt; min daværende sjef fulgte bare prosedyrene. Jeg var blitt advart mot å si opp selv - på grunn av trygderettighetene - men kunne ikke lenger opprettholde stillingen uten å gjeninntre. Vi skiltes som venner. Og han spanderte faktisk både kaffe og kake i vårt siste møte. Jeg nærer derfor overhodet ingen bitterhet i forhold til tidligere arbeidsgiver. Han gjorde nøyaktig det samme som jeg ville gjort, bare kanskje hakket mer humant. Det kunne likevel ikke skjule det faktum at jeg som var så nære fra å kunne gå av i ære, likevel forlot stedet i vanære - selv om det ikke var min skyld. Det gjorde imidlertid noe uopprettelig med selvtilliten; uansett hvor mye jeg hadde strevd for å lykkes i fortiden, betydde det plutselig null og niks. Selv om jeg alltid hadde møtt opp, stilt opp, påtatt meg ekstraarbeid og jobbet overtid, var det som om det aldri hadde skjedd. Jeg var blitt en ikke-person.

Det er en status jeg har levd og slitt med i 18 år. Det har kostet meg like mange år i et inaktivt sosialt liv. Jeg kunne like gjerne ha sittet i fengsel. Ene og alene på grunn av samfunnets manglende evne (uvillighet) til reelt å inkludere sånne som meg, økonomisk og sosialt, i flokken som liksom skal få bli med, videre inn i fremtiden. Redningsplanken for min del har, forbausende nok, vært at ektefellen har gått av med alderspensjon. Det gjør det mye lettere for meg å henge meg på. Med mitt gråspraglete utseende er det (heldigvis) ingen som umiddelbart vil betvile at også jeg er alderspensjonist. Jeg lar dem mer enn gjerne bli i den troen.

For øvrig er det engelske ordet retired (tilbaketrukket) et mye mer humant ord enn trygdet. Det beskriver hva som rent faktisk har skjedd, uten å gå nærmere inn på hvordan det skjedde. Jeg vil aldri kunne innrømme at jeg har kastet bort mange år av mitt liv. Livet er fullt av uforutsette hendelser og det kan ta fryktelig lang tid å lege sår. Jeg har derfor følgende anmodning til Finn Bjelke (pop quiz, NRKP1) og andre som ønsker kontakt; kan dere ikke heller snakke om været?

marita.synnestvedt@gmail.com

 

Gå til innlegget

Faneflukt

Publisert over 2 år siden

Fra å ha sagt seg usvikelig blokkuavhengige, opptrer de folkevalgte MDG-erne nå som flittige AP-lakeier.

I det siste har flere politiske partier opplevd nedgang og medlemsflukt. Det gjelder såvel regjeringspartiene som andre partier. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne (MDG), befinner seg i forhold til sperregrensen, men jeg vet at jeg selv har store problemer med å skulle støtte dem videre. Hvis det samme skjer i de andre partiene som sliter som i MDG, kan jeg godt fortelle årsaken til faneflukten.

Oslos tidligere ordfører, Fabian Stang (H), sa i sin tid at MDG var som en melon; grønn utenpå og røde inni. Jeg var ikke enig med ham da, men nå har jeg begynt å skjønne hva han mener. Fra å ha sagt seg usvikelig blokkuavhengige, opptrer de folkevalgte MDG-erne nå som flittige AP-lakeier. Hvis jeg hadde villet ha AP-politikk, så hadde jeg stemt på Arbeiderpartiet. Hva jeg absolutt ikke vil ha, er profesjonelle hestehandlere som er i ferd med å selge alle prinsipper for noen få hundre meter med sykkelvei.

For Oslos del gjelder det nedbyggingen av Ekebergsletta. MDG var i mot, men skiftet mening for å kunne få mer politisk «makt». Dernest rasering av småhusbebyggelse og videre fortetting av Oslo. Da jeg meldte meg inn i MDG, ble det sagt at ikke alle kan bo i Oslo. Vi har plass nok utenfor hovedstaden - og med effektiv kollektivtransport blir ikke reisen inn til Oslo særlig lenger enn en trikketur fra en endeholdeplass inn til Oslo sentrum. Nå er det imidlertid asfalt og betong som gjelder, helt i tråd med Aps tradisjonelle raseringspolitikk. Jf Enerhaugen og det engelske kvartal.

Dråpen, som har fått mitt eget beger til å flyte over, er MDGs uvilje mot å definere de rumenske tiggerne som kriminelle, når de camper ulovlig i Ekebergsråningen, et område som er definert som naturreservat. Forsøpling og tilgrising her blir å anse som miljøkriminalitet. Fordi man synes synd på dem, skal de liksom kunne tillate seg nær sagt hva som helst, uten at det får konsekvenser. Hvordan kan man snakke i store ordelag om å redde regnskogen, når ens eget nærmiljø flyter over av søppel og ekskrementer?

Jeg bidro ved forrige valgkamp, bl a ved å stå på stand og overtale mine medborgere til å stemme på de grønne. Det tør jeg ikke gjøre ved kommende valg, selv om det er et stortingsvalg og ikke kommunevalg. Jeg tør nemlig ikke se folk i øynene, fordi jeg uten å vite det selv løy dem rett i fleisen. I mine øyne har MDG kompromisset bort stort sett alt som gjorde dem til et grønt og blokkuavhengig parti. Derfor vet jeg ikke om jeg tør å stemme på dem ved høstens stortingsvalg. Hva om Ap vinner og MDG går inn i et samarbeid med dem? I kommunevalget førte det til eiendomsskatt. Da blir det vel en gjeninnføring av arveavgiften, selv om MDG er prinsipielt i mot?

Hvis norsk politikk utelukkende skal være en karrierevei for maktkåte individer, der alle prinsipper skal kunne fravikes til fordel for personlig lønn, prestisje og en følelse av å ha innflytelse, takker jeg for meg og har full forståelse for at andre gjør det samme. Det fremmer imidlertid ikke et fungerende demokrati. Kanskje er det derfor på tide å kvitte oss med den tradisjonelle partipolitikken og heller legge alle viktige avgjørelser ut for folkevalg, f eks via en egen app på pc og smarttelefon? Da unngår vi at stemmene våre blir solgt for en liten taburett ved Kongens bord.

marita.synnestvedt@gmail.com

Gå til innlegget

Send Oslos tiggere til Kardemommeby!

Publisert over 2 år siden

Hvorfor skal jeg plukke opp etter bikkja mi og lære mine barn til å gjøre det samme, når rumenske tiggere kan komme hit og drite i alt sammen?

 

Hver vår er vi blitt møtt med følgende spørsmål: Bør Oslo innføre et generelt tiggerforbud? Hver vår har i hvert fall jeg svart nei, fordi jeg prinsipielt er i mot forbud. Det skal ikke være nok at en irriterer andre kun ved sitt blotte nærvær, det skal faktisk være noe mer til. Som en av de nærmeste naboene til Byskogen, et av Oslos fineste naturreservater, har jeg i løpet av de siste årene blitt konfrontert med de negative sidene ved tigger- Oslo –  de sidene som ikke kommer frem, når man bare går forbi en tilforlatelig (stakkarslig) figur, som sitter der med tiggerkoppen sin, tilsynelatende uten å gjøre noen fortred. Men hvor mange har faktisk tenkt på hvor de gjør av seg, når «arbeidsdagen» er over? De tar neppe inn på hotell eller ungdomsherberger. Det ser faktisk ikke ut som om flesteparten sjekker inn noe som helst sted som koster penger – det til tross for eksisterende lavterskeltilbud hva økonomi angår – de foretrekker å «campe» i Oslos nærliggende naturområder, deriblant Byskogen, til tross for at det er strengt forbudt.

Jeg for min del skulle heller ikke ha geberdet meg stort over det, hadde de bare vist respekt for naturen. Men det skjer ikke. Snarere tvert i mot; det flyter av søppel, ekskrementer og dopapir langs stiene ned til «teltleirene». Og hva verre er; de kommer så fort snøen forsvinner og forsvinner ikke før minst det første snøfallet har falt. Det betyr i praksis at mitt nærmeste naturområde er dominert av natursvin mesteparten av året. Kun i vintermånedene, når det er som kaldest og bakken er fryst til is, får jeg ha Byskogen for meg selv. Det verste av alt; det blir bare flere av dem for hvert år som går, uten at våre politikere tør/kan/vil ta affære. Det synes å herske en slags kollektiv handlingslammelse, som om gjeldende lover og regler ikke skal kunne anvendes på utenlandske tiggere, bare fordi man er livredd for å anta et synspunkt som muligens kan oppfattes som politisk ukorrekt.

I mine tidligere forsøk på å gjøre tilreisende (rumenske) tiggere ansvarlige for sine lovbrudd, er jeg blitt beskyldt for alt fra å bli kaldt ufølsom til  å være rasist (fascist). Og hvis jeg absolutt må sette tiggerproblematikken i Oslo på agendaen, bør jeg i det minste stille med et forslag om hva vi skal gjøre med dem. Snakk om å stille problemstillingen på hodet! Man kan faktisk spørre seg: Hvorfor skal jeg plukke opp etter bikkja mi og lære mine barn til å gjøre det samme, når rumenske tiggere kan komme hit og drite i alt sammen? Det henger ikke på greip. Og hva med alle de skattepengene som går med til å renske opp etter dem? Rusken vet, det er de som får oppdragene fra Bymiljøetaten. Enn videre; hvorfor skal jeg betale på trikken, når et titalls rumenere haiker med 18 og 19-trikken hver eneste dag, morgen og kveld? I hvilken grad skjerper det samfunnsmoralen? Og hvor ble det av kontrollørene?

I et siste desperat forsøk på å få folk flest – og i særdeleshet de som sitter med beslutningsmakt – til å skjønne at det faktisk kan være politisk korrekt å korrigere uønsket adferd, selv om det måtte ramme dem som står utenfor, vil jeg henvise til vår alles kjære Thorbjørn Egners Kardemommeby, prototypen på et vellykket sosialdemokrati. Og særlig tante Sophie, som ikke ville finne seg i at røverne gjorde som de ville. Enn videre; hun aksepterte heller ikke at de levde i en svinesti, hun tvang dem til å vaske og rydde opp etter seg. Med dette i bakhodet – at vi alle skal kunne gjøre hva vi vil, bortsett fra å plage andre og grise til – håper jeg å synliggjøre at vi står overfor en utfordring (problem), som ikke går over av seg selv. Vi blir faktisk nødt til å stille oss spørsmålet: Hvem skal ha tilgang til Oslos naturområder; vi som faktisk bor her og ønsker å bruke området til daglig trening og rekreasjon – eller tilreisende (rumenske) tiggere, som ved sin forsøpling og tilgrising i praksis skremmer alle andre unna?

Tante Sophie holdt røverne såpass i ørene at de ville bli kvitt henne. På samme måte må Oslos øvrighet (politi) kunne få ressurser til å fotfølge tiggerne dit de drar etter endt «arbeidsdag» og overraske dem ved daggry, før de forlater «teltleiren» – for så å ta dem i forvaring. Kanskje vil det hjelpe, dersom man repeterer det dag for dag ut «sesongen». Jeg vil tro at alle dem som har hatt fysisk kontakt med de rumenske tiggerne i løpet av de siste årene – Oslo Politi, Bymiljøetaten, Rusken, Oslo Sporveier, Frelsesarmeen, Bymisjonen og andre – sitter på både fakta og forslag til å gjøre noe med situasjonen. Jeg håper inderlig at vi ved en slags sosialdemokratisk resolusjon, i god norsk tradisjon, skal kunne si, også til de fattigste: Vi ser ikke ned på deg fordi du er fattig, men selv om du er fattig går det faktisk an å oppføre seg som folk.

 

marita.synnestvedt@gmail.com

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere