Marita Synnestvedt

Alder: 60
  RSS

Om Marita

Magistergrad i klassisk arkeologi. Forfatter av "Freak! Satan er veien til sannheten og livet" og "Blogghore! Ett år på VG-blogg".

Følgere

Hettegenser versus hijab

Publisert 11 dager siden

Religiøs identitet settes med andre ord over kulturell identitet. Det til tross for at religion er basert på myter og eventyr, uten rot i virkeligheten, mens den kulturelle identiteten, knyttet til for eksempel hettegensere, har historiske røtter knyttet til gatemote og motkultur.

Mange av oss er vel såpass gamle at vi fremdeles husker Margrethe Munthes (1860-1931) kanskje ikke lenger like ofte sunget "Nei, nei, gutt, dette må bli slutt! Ikke storme inn i stua, før du har tatt av deg lua! Glemte du det rent? Det var ikke pent". Gutter skulle ta av seg luen, som et tegn på respekt overfor øvrigheten, deriblant foreldre, skole og kirke.

I dag er det caps og hettegensere som gjelder. Mange skoler har vedtatt at bruk av hodeplagg og yttertøy i timene ikke er tillatt. Det gjelder blant annet skolen hvor mitt eget barnebarn går i femte klasse. Straffen for å bryte forbudet kan være alt fra anmerkning til gjensitting eller også brev med hjem. Selv om jeg personlig ikke har noen sans for et slikt forbud, hadde det vært mer spiselig, hvis det ikke hadde vært for følgende: Det er gjort unntak for plagg som hijab og turban, siden det i følge Utdanningsdirektoratet ikke er hjemmel for å forby religiøse hodeplagg. 

Religiøs identitet settes med andre ord over kulturell identitet. Det til tross for at religion er basert på myter og eventyr, uten rot i virkeligheten, mens den kulturelle identiteten, knyttet til for eksempel hettegensere, har historiske røtter knyttet til gatemote og motkultur. Hva verre er, det gir muslimske foreldre mulighet til å stigmatisere døtrene sine allerede fra ung alder. De kan bli presset til å gå med hijab, uten at de egentlig vil det selv. For hva vet vel småjenter om mekanismer for å undertrykke kvinner?  På den annen side er mitt eget ti år gamle barnebarn uhyre bevisst på sin outsider-rolle, knyttet til hettegenseren. Jeg kan derfor ikke påstå at jenter, født inn i en muslimsk kultur-sfære, er mindre bevisst på sin rolle og virkelig ønsker å gi uttrykk for sin religiøse tilhørighet.

Personlig har jeg ikke noe imot at tenåringsjenter og voksne kvinner bruker hijab. De er gamle nok til å ta sine egne valg. Men jeg synes ikke at hijab har noe å gjøre i barneskolen. Ikke bare på grunn av det religiøse stigmaet en hijab innebærer, men også fordi den kan være til hinder for fysisk aktivitet. Hva jeg virkelig har imot er imidlertid forskjellsbehandlingen mellom religiøse og kulturelle hodeplagg. I denne saken utviser skolene respekt for religion mens de kimser av moderne pop-kultur. I mitt hode får jeg ikke dette til å rime, ut fra hensynet til trosfrihet og ytringsfrihet. Hvorfor i all verden skal en muslimsk jentunge ha større krav på å få ytre seg enn mitt popkulturelt inspirerte barnebarn?

Gå til innlegget

Null respekt for religioner

Publisert 25 dager siden

I stedet for å lage en handlingsplan mot muslimhat, burde regjeringen heller lage en handlingsplan for kritisk tenkning. Kunnskap har mye mer for seg enn føleri.

Når det er snakk om religion, blir det ofte påpekt at man skal ha respekt for hverandres livssyn, som om det å erklære seg for personlig kristen skulle være en bragd i seg selv. Ingen religion, som forfekter eksistensen av overnaturlige vesener, burde fortjene noens respekt. De formidler menneskeskapte myter og fantasier, som ikke lar seg forene med empiri og vitenskap. På samme måte burde heller ikke mennesker, som på tross av bedre vitende, likevel tror på tryllekunster og hellige spøkelser, fortjene respekt for sin religiøse tro. Da kan man like gjerne forlange respekt for J. K. Rowling og hennes Harry Potter-univers.


Min mormor hadde derimot gjort seg fortjent til allmen respekt. Ikke fordi hun var religiøs, men fordi hun i hele sin yrkeskarriere jobbet som distriktsjordmor i Nord-Norge. I all slags vær måtte hun ta seg frem til kvinner som skulle føde. Hun fortalte dem om betydningen av god hygiene og bruk av prevensjonsmidler. Da min mormor døde, i en alder av 97 år, var kirken fullsatt av mennesker som var møtt opp for å vise henne sin siste respekt.


For noen år tilbake var det fra muslimsk hold et visst press på norske myndigheter for å få lovfestet såkalt respekt for islam. I dette lå at det ville bli ulovlig å kritisere eller karikere profeten Muhammed. Heldigvis viste respekten for ytringsfrihet seg å være sterkere enn respekt for nye religioner. Men i min konspiratoriske tenkning ser jeg regjeringens handlingsplan mot muslimhat som et nytt snedig anslag på veien mot å kreve respekt for islam. For når går min forakt for islam over til å bli oppfattet som hat?


Jeg har ingen respekt for systemer, ideologier, religioner eller personer som ønsker å legge begrensninger på min demokratiske frihet, hverken som samfunnsborger, kvinne, ateist eller satanist. I norsk sammenheng ser jeg i så måte på islam som en større trussel enn andre religioner, herunder kristendom, som tross alt har gjennomsyret Norge i mer enn tusen år. Det fordi islam, i alle de landende der islam er offisiell religion, viser seg som udemokratisk, kvinnefiendtlig og homofob. Jeg ønsker ikke at den slags tankegods skal få påvirkning på det norske samfunn. Jeg vil at samfunnet skal være sekulært, religion skal være en privatsak. 


Det er imidlertid forskjell på respekt og alminnelig høflighet. Det første må man ha gjort seg fortjent til, mens alminnelig høflighet er regler for hvordan man bør omgås hverandre i sosiale sammenhenger. Når muslimske kvinner nekter å håndhilse på menn, selv om de strekker ut en hånd, vil jeg betrakte det som særdeles uhøflig. Det samme når muslimske menn nekter å ta meg i hånden, selv om jeg er sjefen deres, bare fordi jeg er kvinne. Man kan kimse av det og si at håndhilsing ikke betyr så mye, men jo mer vi viker på våre vel etablerte norske skikker, desto mer vil slike uskikker bre om seg.


I stedet for å lage en handlingsplan mot muslimhat, burde regjeringen heller lage en handlingsplan for kritisk tenkning. Kunnskap har mye mer for seg enn føleri. Enn videre burde norske myndigheter gjøre det samme vis a vis islam og moskeer som de har gjort med kristendommen og Den norske kirke; det vil si åpne opp for full likestilling mellom alle kjønn og seksuelle identiteter. Målsettingen bør være at minst 50 prosent av alle imamer skal være kvinner. Det bør også være et krav at imamene skal snakke norsk, slik at alle kan få med seg budskapet. Det er flere hundre år siden norske prester messet på latin og de færreste i menigheten forstod hva han preket om. Det vil i så fall være en handlingsplan det står respekt av.



Gå til innlegget

En ting er man selv har en aversjon mot sexdukker, men skal det være en god nok begrunnelse for å bøtelegge og straffe andre mennesker med fengsel?

I mai 2019 ble en finnmarking dømt til 60 dagers fengsel og en bot på kr 10.000,- for besittelse av en sexdukke i barnestørrelse. Dommen ble anket til  Høyesterett. Det er også tidligere forekommet at menn er blitt dømt for slike besittelser, selv om loven i seg selv ikke forbyr noen å eie dukker med barnlig utseende, heller ikke slike som er myntet på seksuell aktivitet. Det ser altså ut som om moralpolitiet har tatt ansvar der de mener at jusen synes å svikte. 

På 1960-tallet eksperimenterte grunnleggeren av Church of Satan, Anton Szandor LaVey (1930-1997), med å lage dukker som kunne brukes til "grensesprengende" seksuell aktivitet, altså lyster og tilbøyeligheter man normalt ikke kan eller vil involvere andre mennesker i. Church of Satan har alltid stått for et meget liberalt syn på sex. Alt er i utgangspunktet tillatt, så fremt alle samtykker og ingen er mindreårige. Grensen går således ved sex med barn. Hvem som har seg med hverandre og hvordan de gjør det angår med andre ord ingen andre enn de impliserte parter. 

I antikkens Roma var det å spytte på en byste av keiseren like straffbart som å spytte på keiseren selv. Bysten var  å anse som keiseren selv, selv om den var laget av marmor og ikke kjøtt og blod. Det samme synes å være tilfelle i dagens Nord-Korea og kanskje noen andre stater, som ikke bryr seg om forskjellen på materialene. Samme tankegang synes å bli forfektet av moralpolitiet, når de anser det å ha seg med en dukke av ett eller annet plastmateriale er tilnærmet like ille som å ha seg med et menneske. Selv om dukken ser barnslig ut, er det likevel bare en dukke, ikke et menneske.

Gjennom strømmetjenester, dataspill, bøker, film og Tv blir vi bombardert av bilder, lyd og tekst som formidler sex, vold og sex kombinert med vold, også scener der barn er implisert. Vi kan mislike det og la være å ta del i det, men vi tror ikke det vi ser er ekte, vi vet at det bare er på liksom. Selv hender det at jeg opplever slike scener som rensende; jeg får ut aggresjon samtidig som jeg ikke lenger føle behov for å dra til noen eller pine naboens katt.

Hvis Høyesterett kommer frem til at det å eie en sexdukke med barnlig utseende skal være straffbart, hva så med annet sexleketøy? Hvem vet hva sexdukkeindustrien vil finne på? Vi vet at enkelte har seg med dyr. Det forekommer også ett og annet tilfelle av nekrofili. Skal slikt sexleketøy også forbys? Hva om jeg bestiller en sexdukke, utformet som Dracula, vil jeg i så fall bli dømt for dette, fordi nekrofili er forbudt?

Hva man gjør på soverommet er og skal være en privatsak. I den grad sexdukker bidrar til å tilfredsstille fantasien og de lystene man har, men som man helst vil holde for seg selv, bør vi heller applaudere dem enn forby dem. Særlig dersom det bidrar til at barn og dyr blir holdt skadesløse. Jeg håper Høyesterett kommer til samme syn. En ting er man selv har en aversjon mot sexdukker, særlig de som til forveksling ser ut som japanske tenåringsjenter, men skal det være en god nok begrunnelse for å bøtelegge og straffe andre mennesker med fengsel?

Gå til innlegget

Hva driver du med da?

Publisert rundt 2 år siden

Selv har jeg slitt, psykisk sett, med å akseptere at jeg ikke lenger er med og heller aldri kommer til å bli med - til tross for Ap’s etter hvert forslitte slagord. I stedet blir jeg hjemme. På den måten unngår jeg å få ubehagelige spørsmål jeg helst ikke vil svare på.

Spørsmålet må være et av de hyppigst stilte, i sammenhenger der folk som ikke kjenner hverandre (altfor godt) på forhånd skal etablere kontakt. Tilsynelatende et helt uskyldig spørsmål, men samtidig så avslørende og blottstillende. For hva med oss som hverken driver med noe eller har drevet det til noe, bortsett fra å ligge samfunnet til last, økonomisk sett? Jeg har hørt enkelte betegne seg som «livsnytere» - etter mitt syn en oppkonstruert betegnelse på å skjule at man har havnet utenfor arbeidsfellesskapet og knapt har til salt i maten. Så heftige er dog ikke satsene på sosiale stønader utbetalt fra det offentlige.

Selv har jeg slitt, psykisk sett, med å akseptere at jeg ikke lenger er med og heller aldri kommer til å bli med - til tross for Ap’s etter hvert forslitte slagord. I stedet blir jeg hjemme. På den måten unngår jeg å få ubehagelige spørsmål jeg helst ikke vil svare på. Jeg vet jeg blir oppfattet som usosial, men det er faktisk en billigere pris å betale enn å avsløre for all verden at jeg ikke har fått det til. Og etter hvert som årene går, har jeg heller ikke noe å snakke med omverdenen om. Jeg har ikke vært i arbeidslivet på 18 år. Det er svært mange år, ikke minst hva angår implementering av dataverktøy.

Innerst inne vet jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Jeg begynte å tjene penger allerede som 12-13-åring, blant annet som trillepike, bærplukker og barnevakt. Senere ble det butikkjobb og hjemmehjelp, ved siden av skolen. I studietiden jobbet jeg også hele tiden deltid, i tillegg til feriene. Det betød at jeg faktisk hadde tilnærmet full opptjening, da ryggen knakk og alt raste sammen i kjølvannet av dette. Det er imidlertid ikke forbundet med like høy status å bli satt på trygd som å gå av med pensjon, selv om både antall yrkesaktive år og personlig arbeidsinnsats rent faktisk har vært høyre for den trygdete enn for pensjonisten.

Selv husker jeg godt en henvendelse fra dem som skulle hedre 25-årsjubilantene. De ville gjerne ha et bilde av meg, som skulle illustrere teksten. Det var bare det at jeg nettopp var blitt sagt opp på grunn av sykdom. I stedet for blomster, vase og marsipanbløtkake, ble det avskjed på grått papir. Når det er sagt; min daværende sjef fulgte bare prosedyrene. Jeg var blitt advart mot å si opp selv - på grunn av trygderettighetene - men kunne ikke lenger opprettholde stillingen uten å gjeninntre. Vi skiltes som venner. Og han spanderte faktisk både kaffe og kake i vårt siste møte. Jeg nærer derfor overhodet ingen bitterhet i forhold til tidligere arbeidsgiver. Han gjorde nøyaktig det samme som jeg ville gjort, bare kanskje hakket mer humant. Det kunne likevel ikke skjule det faktum at jeg som var så nære fra å kunne gå av i ære, likevel forlot stedet i vanære - selv om det ikke var min skyld. Det gjorde imidlertid noe uopprettelig med selvtilliten; uansett hvor mye jeg hadde strevd for å lykkes i fortiden, betydde det plutselig null og niks. Selv om jeg alltid hadde møtt opp, stilt opp, påtatt meg ekstraarbeid og jobbet overtid, var det som om det aldri hadde skjedd. Jeg var blitt en ikke-person.

Det er en status jeg har levd og slitt med i 18 år. Det har kostet meg like mange år i et inaktivt sosialt liv. Jeg kunne like gjerne ha sittet i fengsel. Ene og alene på grunn av samfunnets manglende evne (uvillighet) til reelt å inkludere sånne som meg, økonomisk og sosialt, i flokken som liksom skal få bli med, videre inn i fremtiden. Redningsplanken for min del har, forbausende nok, vært at ektefellen har gått av med alderspensjon. Det gjør det mye lettere for meg å henge meg på. Med mitt gråspraglete utseende er det (heldigvis) ingen som umiddelbart vil betvile at også jeg er alderspensjonist. Jeg lar dem mer enn gjerne bli i den troen.

For øvrig er det engelske ordet retired (tilbaketrukket) et mye mer humant ord enn trygdet. Det beskriver hva som rent faktisk har skjedd, uten å gå nærmere inn på hvordan det skjedde. Jeg vil aldri kunne innrømme at jeg har kastet bort mange år av mitt liv. Livet er fullt av uforutsette hendelser og det kan ta fryktelig lang tid å lege sår. Jeg har derfor følgende anmodning til Finn Bjelke (pop quiz, NRKP1) og andre som ønsker kontakt; kan dere ikke heller snakke om været?

marita.synnestvedt@gmail.com

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere