Asgeir Remø

Alder: 0
  RSS

Om Asgeir

Følgere

IRIS-rapporten sier det stikk motsatte av det Hougsnæs hevder. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes.

Marit Halvorsen Hougsnæs, administrerende direktør i KA, har et innlegg med tittelen "Faktafeil og fordommer" i Vårt Land 27. juni 2019. Hougsnæs tar tilsynelatende et oppgjør med tre andre debattanters omtale av kirkelig fellesråd. Mitt ærend er ikke diskusjonen mellom disse fire.

Følgende uttale i Hougsnæs' innlegg påkaller imidlertid oppmerksomhet:

"Gjennomgående fungerer fellesrådene godt. Et flertall av menighetsrådene har i gjentatte høringsrunder gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Forskningsbasert evaluering underbygger samme konklusjon (Rapport IRIS – 2014/054). Det betyr selvsagt ikke at alt og alle fungerer bra overalt, men at ordningen fungerer etter intensjonen."

For å ta det siste først. Tittelen på IRIS-rapporten er "Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning". Rapporten er tilgjengelig hos Regjeringen ved Kulturdepartementet og hos IRISHovedfunn og konklusjoner i forskningen oppsummeres slik (sammendraget s. ii):

"Funnene fra vår studie peker på at det oppstår en ubalanse i ledelse, organisering og styring i mange sokn. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes."

Det er forstemmende å se at Hougsnæs gjengir dette med at "[fellesråds-]ordningen fungerer etter intensjonen". IRIS-rapporten sier det stikk motsatte. Det er i praksis en ubalanse som gir fellesrådene en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens det motsatte er tilfelle for menighetsrådene. 

Hougsnæs fremholder også at et flertall av menighetsrådene i gjentatte høringsrunder har gitt uttrykk for støtte til videreføring av ordningen. Når den statistikken leses må en bl.a. kjenne til at fellesrådene skaffer tilnærmet alle betalte ressurser menighetsrådene har til mulig hjelp. Det omfatter også forberedelse av menighetsrådsmøter og eventuell administrativ hjelp til utforming av høringsuttalelser. KA er som oftest behjelpelig med argument via fellesrådsadministrasjonen/kirkeverge. Fellesrådet er videre ansvarlig for å skaffe midler fra kommunene. Det vil trolig kreves at et menighetsråd har relativt uvanlige ressurspersoner for at et flertall av medlemmene i denne situasjonen skal opponere mot den som skaffer midlene til driften. For menighetsrådene som er i ettsokns kommuner er det kanskje heller ikke noe stort problem. Disse finnes i knapt halvdelen av kommunene/fellesrådsområdene. Der består menighetsråd og fellesråd av de samme personer med unntak av den ene kommunerepresentanten i fellesrådet. Men ettsokns kommunene har bare knappe 13 prosent av kirkemedlemmene.

Spørsmålet Den norske kirke står overfor er hvordan kirkeordningen skal se ut framover i tid. Da er det helt sentralt at kirken får engasjert lokale medlemmer med hjerte for kirkens oppdrag. Dagens situasjon er at det lokale menighetsrådet har ansvar for virksomheten, mens det kommuneomfattende fellesrådet har myndighet over ressursene. Samsvar mellom ansvar og myndighet er en grunnleggende premiss for enhver organisasjon. Når vi i tillegg har en organisering der myndighet er lagt til de organisatoriske støtteprosessene som fellesrådene styrer, er det gitt at organiseringen blir dysfunksjonell. Hovedkonklusjonen i IRIS-rapporten lar seg forstå i lys av disse misforholdene. Myndigheten må legges der ansvaret for kjernevirksomheten ligger, - og ikke til støtteprosesser.

Jeg har utredet dette grundigere i et notat som er tilgjengelig på nettet som vedlegg til en høringsuttalelse til Kulturdepartementets lovforslag i 2017. Notatet inneholder også et konkret forslag til organisering. Det tar som utgangspunkt at den funksjonelle lokalkirken er den reelle grunnenheten. I motsetning til dagens situasjon der 'soknet' ofte fungerer som et slags hjelpebegrep, for å støtte opp under andre interesser enn den lokale kirkens.

For god ordens skyld vil jeg presisere at de fellesrådsansatte jeg har vært i kontakt med, gjennomgående gjør en god og samvittighetsfull jobb. Dette er ikke en kritikk av deres innsats, men av organiseringen, - og av Hougsnæs misvisende uttalelse.

Gå til innlegget

Det forekommer meg at Nyhus har tatt munnen litt for full med den nedlatende omtalen av «33 år gamle Kjell Ingolf fra Evje». ... Det er ikke slik Nyhus skriver at «[s]om statsråd har Ropstad først og fremst et sett seremonielle forpliktelser». Som statsråd har Ropstad først og fremst et konstitusjonelt ansvar for en del av den utøvende makt.

Håvard Nyhus forsøker å ta statsråd og tidligere stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad i skole. Nyhus ser for seg «et bilde av en nyslått statsråd som ikke riktig har grep om sin nye rolle».  «Som statsråd har Ropstad først og fremst et sett seremonielle forpliktelser.» Statsråden skal blant annet til «statsrådssalen der Loven om Kongen i statsråd sier at regjeringen skal samles hver fredag klokken 11:00». [Nyhus’ kursivering}

Mot slutten gir kommentator og debattutvikler Nyhus følgende belæring:

«Men Kjell Ingolf er ikke lenger bare seg selv. Som privatperson og menig politiker sto Ropstad fritt til å følge sin hjertes lyst uten større viderverdigheter. Hva han foretok seg der inne i hovedstaden kastet ekko tilbake til de han representerte i Aust-Agder, men ikke særlig lengre.

Nå, som representant for Kongen i statsråd, vil alt han foretar seg lades med en helt annen mening. Dette er grunnen til at han nå vil få en rekke seremonielle oppgaver, som å klippe snorer og erklære ditt og datt for åpnet. Ikke fordi 33 år gamle Kjell Ingolf fra Evje kaster glans i seg selv, men fordi rollen hans gjør det.»

Nyhus artikkel hviler tilsynelatende på to forutsetninger:

1. Kjell Ingolf fra Evje er en læregutt som har mye å lære av kommentator og debattutvikler Nyhus.

2. Som medlem av Regjeringen er Ropstad «representant for Kongen i statsråd» og har «først og fremst et sett seremonielle forpliktelser» slik det blant annet fremkommer i «Loven om Kongen i statsråd [som] sier at regjeringen skal samles hver fredag klokken 11:00».

Faktum er for det første at Ropstad er stortingsrepresentant på tiende året. Han har vært medlem av Arbeids- og sosialkomiteen, Energi- og miljøkomiteen, Justiskomiteen og Finanskomiteen. I egenskap av medlem i Finanskomiteen har han to ganger loset KrF gjennom statsbudsjettforhandlinger. Disse oppgavene bør ha bidratt til bred samfunnsinnsikt.

Da partileder Hareide satset på å inngå i en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok han ansvar og frontet et alternativ. Den som fulgte litt med i media og hadde et minstemål av objektiv distanse, kunne ikke unngå å se at han viste en kombinasjon av mot, personlig integritet og analytiske evner utover det en ellers ser i politikken. Når vi nå har resultatet av regjeringsforhandlingene er følgende spørsmål betimelig: Hvilke av KrF-seirene i regjeringserklæringen ville vært sikret med en avtale i en mindretallsregjering som var avhengig av støtte fra et av de tre partiene som forutsetningsvis skulle kastes fra regjeringsmakten, eller fra SV som Hareide ikke ville forhandle med?

Det forekommer meg at Nyhus har tatt munnen litt for full med den nedlatende omtalen av «33 år gamle Kjell Ingolf fra Evje».

Når det gjelder den andre forutsetningen kan det innledningsvis slås fast at «Loven om Kongen i statsråd» kanskje finnes i Nyhus forestillingsverden, men ikke i samlingen Norges Lover slik den hittil har vært utgitt av Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Norge er reelt et konstitusjonelt demokrati. Formelt og seremonielt er kongeriket et konstitusjonelt monarki.

Etter vår parlamentariske statsorden har statsråder, – som barne- og familieminister Ropstad, «at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten», – slik det uttrykkes i Regjeringsinstruksen § 3. Dette er et konstitusjonelt ansvar som bl.a. kan medføre mistillit fra Stortinget og plikt til å fratre dersom statsråd Ropstad ikke ivaretar ansvaret slik at Stortinget finner det tilfredsstillende, jf. Grunnloven § 15.

Det er altså ikke slik Nyhus skriver at «[s]om statsråd har Ropstad først og fremst et sett seremonielle forpliktelser». Som statsråd har Ropstad først og fremst et konstitusjonelt ansvar for den delen av den utøvende makt som ligger til Barne- og familiedepartementet.

Norge er også et konstitusjonelt monarki. Det er blant annet en sentral del av formaliteteter og seremoniell som trengs for å opprettholde rettsstaten med respekt og nødvendig solennitet (høytidelighet) for lovprosesser.

Når Nyhus viser til Kongen i statsråd (som riktignok vanligvis holdes fredager kl. 11) der sanksjonering av lover m.m. skjer, og bruker det som argument for at statsråd Ropstad skal gå i Pride-tog er det helt uten relevans. Nyhus må gjerne få synse om at statsråd Ropstad bør gå i både det ene og det andre demonstrasjonstoget, – og det kan se ut til å være effektiv debattutvikling selv om synsingen er lite saklig. Men statsråd Ropstad er ikke «representant for Kongen i statsråd» og monarkiets seremoniell gir ingen føringer for statsråders opptreden utenfor statsråd og Storting. 

Statsråd Ropstad er politisk utgått fra den lovgivende forsamling som representerer folket som har valgt forsamlingen. Hvilke politiske ytringer som statsråden skal støtte, står han like fritt til å avgjøre nå som i de vel ni årene han var stortingsrepresentant, men de bør være i samsvar med det politiske programmet som har brakt ham i statsrådsstolen. 

Statsråden er politisk bundet av regjeringserklæringen og representerer sånn sett Regjeringen, – ikke Kongen i Kongens seremonielle funksjoner. De tar Kongen seg av. Formaliteter og seremoniell rundt det konstitusjonelle monarkiet er ikke et relevant argument for hvordan statsråd Ropstad skal forholde seg til demonstrasjonstog.

Gå til innlegget

Ein statsråd si plikt til å levere avskilssøknad etter at Stortinget har gjort vedtak om mistillit er grunnlovsfesta. Grunnlovskravet er knyta til situasjonar der ein statsråd (eller Regjeringa) ikkje har oppfylt sine parlamentariske plikter. Det er noko anna enn mangel på politisk folkeskikk.

Statsråd Sylvi Listhaug publiserte fredag 9. mars eit bilete på Facebook. Det viste maskerte menn med våpen og denne teksten:

«Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del.»

Uttalen er ikkje ei etterretteleg attgjeving av Arbeidarpartiet sitt standpunkt. Den vart i tillegg sett i samanheng med Utøya-tragedia. Torsdag 15. mars vedtok Stortingsfleirtalet ved alle opposisjonspartia følgjande kritikk av statsråden:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug offentlig har fremsatt uriktige og krenkende påstander knyttet til bekjempelse av terror i Norge.» [vedtak 536]

I meir direkte tale kan ein sei det slik at opposisjonen uttaler at statsrådens sin Facebook-post viste mangel på (politisk) folkeskikk. Regjeringa har gitt  "en uforbeholden unnskyldning" frå Stortingets talarstol og justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug har etter ein del press gjort noko liknande. Ein kan alltids diskutere kor djupt erkjenninga stikk, men ein bør ta Regjeringa på ordet når den formelt har erkjent Stortinget sin kritikk. Folkeskikken skulle derfor ha blitt markert.

No har stortingsrepresentant Bjørnar Moxnespartiet (Raudt sin eine representant) sett fram eit forslag om mistillit mot den same statsråden:

"Justis-, beredskaps- og innvandringsminister Sylvi Listhaug har ikke Stortingets tillit."

Mistillitsforslag er noko heilt anna enn eit spørsmål om folkeskikk. Ordninga med mistillitsforslag var ulovfesta konstitusjonell sedvanerett fram til februar 2007. Då gjorde Stortinget som konstitusjonell forsamling, den til eit grunnlovsbod i § 15. 

Bakgrunnen for lovfestinga var at den konstitusjonelle forsamlinga samtidig fastsette Regjeringa si opplysningsplikt overfor Stortinget (Grunnlova § 82). Der står det i andre setninga at "[i]ngen medlemmer av statsrådet må leggje fram urette eller villeiande opplysningar for Stortinget eller eit stortingsorgan". I følgje innstillinga til grunnlovsvedtaket var det "naturlig og ønskelig med en slik grunnlovsbestemmelse [om mistillit] når det også foreslås å grunnlovsfeste regjeringens opplysningsplikt".

Mistillitsforslag er eit verkemiddel Stortinget nyttar for å stille regjeringsmedlemar til parlamentarisk ansvar. Ordninga gjeld Regjeringa og regjeringsmedlemmane sitt politiske ansvar overfor Stortinget. 

Statsråd Listhaug har ikkje feilinformert Stortinget. Ho har ikkje brote opplysningsplikta. 

Eventuelle meiningar om Listhaug er "personlig egnet" eller "populær", om regjeringskrise er opportunt no eller liknande som t.d. kommentatoren Aalborg trekk fram, er ikkje relevant for spørsmålet om parlamentarisk mistillit. Statsrådenes "egnethet" er regjeringssjefens ansvar. I spørsmål om tillit forheld Stortinget seg til statsrådane sine handlingar overfor Stortinget. Statsråd Listhaug si handling overfor Stortinget i denne saka er utelukkande å unnskylde Facebook-posten. 

Forslaget om mistillit er etter dette useriøst.

Eit relevant døme kan vere mistillitsforslaget mot Riis-Johansen 18. juni 2010. Det lydde slik:

"Statsråd Terje Riis-Johansen har ikke oppfylt opplysningsplikten overfor Stortinget i saken om bygging av testsenter og fullskala CO2-rensing på Mongstad.

Statsråd Terje Riis-Johansen har ikke Stortingets tillit."

Dette er eit godt praktisk døme fordi det viser at det er manglande oppfylling av opplysingsplikta overfor Stortinget som er grunnlag for forslag om mistillit. Som kjent var det berre Framstegspartiet, Høgre, Kristelig Folkeparti og Venstre som røysta for dette forslaget, og det vart ikkje vedteke. Det bør heller ikkje partiet Raudts vedtak bli, - fordi det ikkje er grunnlag for parlamentarisk mistillit på det føreliggande grunnlaget.

Gå til innlegget

Mange er med rette bekymret for at forslaget til ny trossamfunnslov skal føre til sentralisering. Utfordringen er å fjerne dagens sentralisering samtidig som en unngår ny sentralisering når staten tar hele finansieringsansvaret.

Regjeringens forslag til ny trossamfunnslov kan bidra til ny giv i Den norske kirkes menigheter. Flere debattanter frykter likevel sentralisering som følge av forslaget om statlig overtakelse av hele finansieringsansvaret, og at myndighet flyttes fra staten til Kirkemøte og Kirkeråd. Det er grunner for bekymringene, men dagens ordninger er også sentraliserende. De store flersokns fellesrådene suger initiativ og myndighet ut fra menighetsrådene. Kirken trenger uansett endring for å møte endringene i samfunnet.

To tiår bakover og fremover. Det handler om kirkens fremtid, som fellesrådslederen og kirkevergen i Oslo skriver i Vårt Land 25. november. Da er det nyttig å tenke over utviklingen i Den norske kirke siden vi fikk kirkeloven av 1996, - med blant annet fellesrådsordningen, - og hvor utviklingen ser ut til å føre hen.

Ser en på utviklingen fra 1990-tallet har gudstjenestedeltakingen falt med en fjerdedel. Antall dåp har falt med en tredjedel og antall kirkelige ekteskapsvielser er nærmere halvert til tross for at både fødselstall og ekteskapsinngåelser er på nivå med 1990-tallets. Dåpsandelen var 55 prosent i 2016 (29 prosent i Oslo). Det gjennomsnittlige kirkemedlemmet mottar nattverden hvert tredje år. Flertallet av døpte under 18 år deltok ikke i dåpsopplæringstiltak i 2016.

De døpte medlemmene i kirken utgjorde ved forrige årsskiftet 69 prosent av befolkningen (46,8 prosent i Oslo). Dersom nettoinnvandringen, fødselsoverskuddet, netto utmeldingstall og dåps-/gravferdstall for kirkemedlemmer blir som siste tiåret, passerer medlemsandelen for hele landet 50 prosent i løpet av 2030-tallet.

I denne situasjonen har Den norske kirke sentralisert kirkestyringen til fellesrådskontor og proste- og bispedømmekontor. Det er en sikker oppskrift på å fjerne myndighet fra der kirken fungerer. Kirken slipper ikke løs engasjement, initiativ og kreativitet i lokalmenighetene, men legger til rette for en videre forvitring og sentralstyrt nedskalering. Det finnes ingen «quick fix» på utfordringene, men kirken trenger å bygge organisasjonen der kjerneaktiviteten skjer! Da er det helt grunnleggende å legge maksimalt med myndighet som medfører reelt ansvar, til lokalkirken.

Finansiering. I kirker med medlemsfinansiering kommer inntektene naturlig inn gjennom menighetene. Det setter menighetene i førersetet. Når finansieringen sluses inn i kirken sentralt og har offentlige kilder, – enten kilden er stat eller store kommuner, – er det en opplagt fare for byråkratisering. Problemet blir i utgangspunktet ikke mindre om Kirkerådet i stedet for fellesrådene fordeler pengesekken i kirkeorganisasjonen.

For å sikre desentralisering til menighetene må ressursene som i dag brukes i den enkelte menighet, forbli der når hele finansieringsansvaret overføres til staten. I tillegg må den delen av ressursene som brukes i fellesrådsadministrasjonene, og ikke naturlig hører til i bispedømmeadministrasjonen, også tilordnes menighetene. Disse ressursene er menighetenes del av det framtidige rammetilskuddet fra staten, – en form for grunnfinansiering. Kirkemøtet bør lovfeste i kirkeretten at denne grunnfinansieringen ikke kan angripes av omorganiseringskåte kirkebyråkrater eller Kirkemøtet selv om representantene føler trang til å være gavmilde overfor gode formål.

Dynamisk tilpasning. For den enkelte menighet må grunnfinansieringen deles på medlemstallet ved overgangen til statlig finansiering. Dette menighetsspesifikke beløpet per medlem endres med justeringer i rammetilskuddet og med utviklingen i kirkens og menighetens medlemstall. Øker medlemstallet i en menighet øker grunnfinansieringen og minker medlemstallet minker menighetens grunnfinansiering. Minker kirkens totale medlemstall må den tilhørende delen av grunnfinansieringen fordeles på de gjenværende. Dermed legges det til rette for en fleksibel tilpassing til demografiske endringer uten tunge byråkratiske prosesser i kirkeforvaltning og kirkelige råd.

Eksisterende ulikhet i bevilgning vil til en viss grad beholdes gjennom denne ordningen, men det sikrer at de behov som er identifisert og dekket opp lokalt forblir det. Det er neppe mange menigheter som er overfinansiert. En sentralstyrt omfordeling er derfor verken fornuftig eller rettferdig. Til gjengjeld får alle menighetene et reelt ansvar for forvaltningen av grunnfinansieringen og for å skaffe tilleggsfinansiering.

Lokalkirken. Ordningen krever at små menigheter samordner seg for å få en fornuftig forvaltning. Ukentlig gudstjeneste er kritisk for en funksjonell lokalkirke og også et hensiktsmessig kriterium for en fornuftig forvaltning. 60 prosent av de om lag 1.200 soknene har færre enn 52 gudstjenester i året så det blir fortsatt behov for en samordning, men nå ikke basert på kommunestrukturen. Kirkemøtet bør lage en ordning som menighetene kan velge å ta i bruk for slik samordning.

Denne ordningen er ikke til hinder for en profesjonell personalforvaltning i regi av eksempelvis bispedømmet. Grunnfinansieringen er menighetenes og ressursene styres i en enhetlig lokal organisasjon. Hvor en vil forankre ansattforholdet juridisk er et hensiktsmessighetsspørsmål, men daglig ledelse må knyttes til lokalkirken.

Kulturendring. Med en slik ordning får menighetsrådene en klar myndighet med tilhørende ansvar. Menigheter som skaffer tilleggsfinansiering gjennom givertjeneste, fond og kirkeeksterne kilder, risikerer ikke at kirkebyråkratiet tar ressurser bort fra menigheten når det ser at menigheten er mer selvforsynt. Dette innebærer en nødvendig endring i kulturen lokalt. Bort fra å lobbe mot offentlige myndigheter for å skaffe finansiering og over til å motivere kirkemedlemmene til bruke Mammon til noe med varig verdi.

Synode. Ole Herman Fisknes omtaler i Vårt Land 17. november «en kirkemøtestyrt kirke» som «en ren synodal kirke». Denne forståelsen av en synodal kirkestruktur virker utbredt i kirken. I følge Store norske leksikon er derimot en synodalforfatning definert som en kirkeforfatning basert på synoder, slik at enkeltmenighetens saker avgjøres av et menighetsråd og landskirkens av et kirkemøte valgt av menighetsrådene.

I en kirke organisert gjennom synoder velges den nasjonale synoden (kirkemøtet) av den lokale synoden som igjen er valgt av medlemmene. Denne valgordningen har for eksempel Church of England og det var Den norske kirkes ordning inntil kirke/stat-forliket. Det er ellers den vanlige ordningen i organisasjonsdemokratier der medlemmene møtes i lokallag, velger utsendinger til fylkesnivå, som igjen velger representanter til landsmøte.

Kirkemøtet i Den norske kirke velges i dag i hovedsak av medlemmene i direkte valg. Det medfører imidlertid at menighetene som lokale fellesskap forbigås. Kirkestrukturen bygges ikke på menighetene og sammenhengen i organisasjonen svekkes. Den norske kirke vektlegger soknet som grunnenheten i kirken, men i praksis synes det hovedsakelig å gjelde soknet som rettssubjekt der representasjonsretten er lagt til fellesrådet, og i mindre grad soknet som en ekklesiologisk basis og sentrum med konsekvens for kirkestyringen. Vektleggingen er i alle fall forlatt når det gjelder valgordningen.

Tillitssvikt. Debatten om regjeringens forslag til ny trossamfunnslov bærer preg av en tillitssvikt i forholdet mellom lokale organ og regionale/sentrale organ. Nettverk for kirkelige fellesråd kan ses på som et utslag av tillitssvikten. Ved opprettelsen våren 2017 hadde det bl.a. som målsetting å «arbeide for å endre sammensetningen av kirkemøte på en slik måte at soknets organer sikres langt større innflytelse på sammensetningen av kirkeråd/ kirkemøte og dermed bidrar til at disse organene blir mer ansvarliggjort overfor soknets organer».

Tillitssvikten er etter mitt skjønn en konsekvens av valgordningen. Kirken synes å vektlegge ønsket om en politisk, sekulær etterlignet valgordning fremfor en godt fungerende kirkeorganisasjon med forankring i lokalkirken. Det er ikke nødvendig av hensyn til stat-/kirkeforliket som kun krevde økt bruk av direktevalg, dvs. ikke kun direktevalg slik det tas til orde for. Det er egnet til å bli forundret av når en valgoppslutning på 16,7 prosent av de stemmeberettiga betegnes som et sterkt mandat, etter et valg med sekulær, politisk valgordning som ideal for en kirke med forvitringstendenser på vei mot en minoritetsposisjon. En burde lært av Svenska Kyrkan som aldri har nådd opp i selv en så svak valgdeltakelse, til tross for en fullt utbygd partiflora bygd på sekulære politiske parti.

Dersom Den norske kirke tar festtalene om at kirke skjer lokalt, samt bekjennelsens ord om at kirka er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» på alvor, bør kirken endres. Lokalkirken må myndiggjøres ved at styringsorganet lokalt, reelt disponerer og derfor har ansvar for finansieringen. Det samme styringsorganet bør få oppgaven med å være valgorgan for regionale og sentrale synoder.

Dersom Den norske kirke vil myndiggjøre menighetene er valg av finansieringsordning og valgordning lett, men det spørs om kirken vil nok.

Gå til innlegget

Human-Etisk Forbund, andre ateistiske eller ikkje-kristne trus- og livssynssamfunn saknar tilknyting til føremålet med midlane i Opplysningsvesenets fond. Det føremålet godset var meint for frå gjevar eller stiftar av verdiane, bør respekterast. Å legge til grunn at gjevar var under tvang er udokumentert og synest i tillegg å vere uttrykk for ei paternalistisk haldning overfor folk med eit anna livssyn.

Styreleiar Tom Hedalen i Human-Etisk Forbund (HEF) ga i Vårt Land 17. juli og på verdidebatt.no 14. juli uttrykk for at Opplysningsvesenets fond (OVF) høyrer til "folket, gjennom staten" fordi "verdiene i fondet stammer fra en tid uten religionsfrihet, bl.a. betalt som avlat til det som før reformasjonen i 1537 var Den katolske kirke i Norge". Synspunktet kjem frå ein uttale frå HEFs landsmøte 11. juni 2017.

Human-Etisk Forbund kan sjå ut til å bygge på at menneska i middelalderen disponerte midlane sine under eit slag tvang og at disposisjonane derfor ikkje skal respekterast. Dette verkar som ei historielaus samtidsarroganse.

Juridisk er retten til fondsverdiane langt på veg avklart. Høgsterett uttalte i OVF-saka i 2010 at «[f]ondets verdier er gjennom Grunnloven etablert som en selvstendig, formålsbestemt, formuesmasse. Det er forutsatt over meget lang tid av lovgiver, nettopp under henvisning til grunnlovsvernet, at fondet ikke kan disponeres på annen måte enn hva som ville vært tilfelle dersom det må betraktes som en selveiende stiftelse eller som tilhørende et rettssubjekt som kan angis som «Kirken».» (Understrekingar er lagt til.)

Høgsterett avgjorde ikkje den formelle eigedomsretten til OVF med denne uttalen. Retten avgjorde likevel langt på veg den funksjonelle retten til OVF, dvs. at føremålet med formuen som ligg til OVF, er knyta til Kyrkja som rettssubjekt.

Etisk. Heretter i innlegget legg eg opp til ei etisk vurdering. Det vil likevel kunne vere stor grad av samanfall mellom etiske og juridiske argument. Høgsterett viser mellom anna til at grunnlovsfedrane i 1814 la vekt på at ein «ikke havde Ret til at gjøre Brud paa Testatorernes Villie» eller «anvende det beneficerede Gods udenfor Giverens Hensigt». Nettopp respekten for vilja til gjevarane eller dei som på anna vis la grunnlaget for verdiane i fondet, bør her vere avgjerande.

Prestebordsgodset. Verdiane som ligg i dagens fond, stammar frå det som er kalla prestebordsgodset. Det kyrkjegodset kongen nasjonaliserte i 1536 var i tre kategoriar:

1. Bispe- og klostergods,

2. Kyrkjegods i eigentleg meining, dvs. gods som låg til den enkelte kyrkja til vedlikehald og drift av den (fabrikkgodset) og

3. Prestebordsgodset, dvs. gods som låg til det enkelte soknekall og tente til underhald for presten.

Bispe- og klostergodset vart inndrege av kongen straks etter nasjonaliseringa av kyrkja. Fabrikkgodset vart inndrege for mellom anna å finansiere den dansk-norske kongens krigføring i hundreåra deretter, medan prestebordsgodset stort sett var intakt til 1814. Unntaket var 300 sivile og militære embetsgardar som vart utlagt frå prestebordsgodset i åra 1794 til 1848.

Det som no er att og er forvalta i Opplysningsvesenets fond, er altså frå prestebordsgodset. Avkastninga av verdiane i prestebordsgodset vart under naturalhushaldet nytta til livsopphald for prestane, - eller løn som vi ville sagt no. I dag svarar det til midlar nytta til kyrkjedrift utanom vedlikehald og drift av kyrkjehus og kyrkjegardar som fell i kategori 2 ovanfor (dvs. fabrikkgodset).

Sjelegåver og avlat. Ole-Wilhelm Meyer, direktør for Opplysningsvesenets fond, opplyste i Vårt Land 16. juni (verdidebatt 15. juni) at praksisen med sjelegåver i den katolske kyrkja høyrde seinmiddelalderen til og at mottakarane var kloster og sentralgeistlighet. Som vist ovanfor vart bispe- og klostergodset konfiskert av kongen under reformasjonen.

Opplysningsvesenets fond som er restane av prestebordsgodset, - og altså ikkje bispe- og klostergods, - inneheld etter det resonnementet ikkje midlar som stammar frå sjelegåver.

Neste spørsmål er om det inneheld midlar frå avlatshandel slik HEF hevdar. Det er det i utgangspunktet opp til HEF å godtgjere, men vi kan vurdere sannsynet.

Avlat var forstått som ettergjeving av tidsavgrensa straff, der skulda alt var tilgjeven. Ettergjeving kunne ein få ved t.d. bøn, miskunnhandlingar og almisser. På Luthers tid hadde dette utvikla seg til misbruk med sal av avlatsbrev til mellom anna finansiering av Peterskyrkja i Roma. Det er vanskeleg å sjå at dette misbruket, - som var særleg utbreidd i Tyskland, - kan ha ført midlar til prestebordsgodset i Norge.

Påstandar om at Opplysningsvesenets fond inneheld midlar frå sjelegåver og avlat er svakt grunna. Og om so skulle vere, står det att å godtgjere at det derfor hefter noko ved legitimiteten til midlane. Når det gjeld opphavet til prestegardane synes det elles som historikarane mest har hypotesar, og at det ikkje er nokon gjennomgåande liner.

Legitimitet. Dersom ein spør etter historisk og aktuell etisk legitimitet for eigarskap til prestebordsgodset, må ein etter mitt syn ta utgangspunkt i viljen til personane som stod bak stiftinga av prestebordsgodset. Det er eit allment godteke omsyn at ein skal respektere viljen til t.d. gjevarar og arvelatarar så langt den kan identifiserast, gåva eller arven er motteken og gjevars vilje dermed akseptert samt at viljen elles let seg gjennomføre på ein meiningsfull måte. Det siste er fullt mulig når det gjeld Opplysningsvesenets fond.

Føremålet med prestebordsgodset var å sikre prestetenesta i den lokale kyrkja, dvs. gudstenester, dåpsopplæring og liknande. Legitimitet til eigarskapet har etter mitt syn kyrkja som har kontinuitet tilbake til dei første gudstenestene i landet og til den perioden prestebordsgodset vart oppretta til fordel for den lokale kyrkja, samt kontinuitet ved tilknyting til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane.

Prestebordsgodset vart oppretta for å halde oppe prestetenesta i den lokale kyrkja, - ikkje for paven i Roma. Den lokale kyrkja vart etter reformasjonen oppretthalden gjennom det som i dag er Den norske kyrkja, og etter kvart i tillegg gjennom frikyrkjer.

Den romersk-katolske kyrkja har etter dette resonnementet ingen særlege etiske rettar til fondet. I dag er likevel den romersk-katolske kyrkja i Norge, saman med andre kristne kyrkjesamfunn, ein del av den lokale kristne kyrkja som vedkjenner seg til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane. I så måte er det i samsvar med vilja til dei som oppretta prestebordsgodset, at Opplysningsvesenets fond støttar heile den kristne kyrkja i Norge. I praksis vil det kunne by på vanskar å forvalte og tildele OVF-midlar ut frå eit så breitt føremål, men etisk kan det forsvarast.

Human-Etisk Forbund, andre ateistiske eller ikkje-kristne trus- og livssynssamfunn saknar tilknyting til føremålet med midlane i OVF. Det føremålet godset var meint til frå gjevar eller stiftar av verdiane, bør respekterast. Å legge til grunn at stiftar eller gjevar var under ei form for tvang er udokumentert og synest i tillegg å vere uttrykk for ei paternalistisk haldning overfor folk med eit anna livssyn.

Opplysningsvesenets fond tilhøyrer Kyrkja, – både i juridisk og etisk meining.

 

(Vårt Lands redaksjon bad i juli om ein tekst basert på ein kommentar til Hedalens innlegg. Redaksjonen publiserte teksten i papiravisa og på Verdidebatt med ei villeiande overskrift og ein ingress som var misvisande i forhold til bodskapen i teksten. Dette er korrigert her og teksten er i tillegg utvida.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1297 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1272 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1151 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 849 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 683 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere