Asgeir Remø

Alder: 1
  RSS

Om Asgeir

Følgere

Skje di vilje

Publisert rundt 1 måned siden - 105 visninger

Det er i samsvar med vilja til dei som oppretta prestebordgodset, at Opplysningsvesenets fond (OVF) støttar heile den kristne kyrkja i Norge.

Styreleiar Tom Hedalen i Human-Etisk Forbund gir i Vårt Land 17. juli uttrykk for at Opplysningsvesenets fond høyrer til «folket, gjennom staten» fordi «verdiene i fondet stammer fra en tid uten religionsfrihet, blant annet betalt som avlat til det som før reformasjonen i 1537 var Den katolske kirke i Norge».

Hedalen bygger på at middelalderens mennesker disponerte midlane sine under irrasjonell tvang og at disposisjonane derfor ikkje skal respekterast. I tillegg føreset han at fondsmidlane m.a. kjem frå avlat.


Tre kategoriar. Verdiane som ligg i dagens fond, stammar frå det som er kalla prestebordgodset. Det kyrkjegodset kongen «nasjonaliserte» i 1536 var i tre kategoriar:

1. Bispe- og klostergods,

2. Kyrkjegods i eigentleg tyding, dvs. gods som låg til den enkelte kyrkja til vedlikehald og drift av den (fabrikkgodset) og

3. Prestebordgodset, dvs. gods som låg til det enkelte soknekall og tente til underhald for presten.


«Nasjonaliseringa» av kyrkja. Bispe- og klostergodset vart inndrege av kongen umiddelbart etter «nasjonaliseringa» av kyrkja. Fabrikkgodset vart inndrege til m.a. å finansiere den dansk-norske kongens krigføring i hundreåra deretter, medan prestebordgodset stort sett var intakt til 1814. Unntaket var 300 sivile og militære embetsgardar som vart utlagt frå prestebordsgodset i åra 1794 til 1848.

Det som no er att og er forvalta i Opplysningsvesenets fond, er altså prestebordgodset som var måten ein løna prestane under naturalhushaldet. I dag svarar det til verdiar nytta til kyrkjedrift utanom vedlikehald og drift av kyrkjehus og kyrkjegardar som fell i kategori 2 ovanfor (dvs. fabrikkgodset).

Ole-Wilhelm Meyer, direktør for Opplysningsvesenets fond, opplyste i Vårt Land 16. juni at praksisen med sjelegåver i den katolske kyrkja høyrde seinmiddelalderen til og at mottakarane var kloster og sentralgeistlighet. Som vist ovanfor vart bispe- og klostergodset konfiskert av kongen under reformasjonen.


Opp til Hedalen. Opplysningsvesenets fond inneheld etter dette ikkje midlar som stammar frå sjelegåver, men inneheld det midlar frå avlatshandel slik Hedalen hevdar? Det er det opp til Hedalen å godtgjere.

Avlat var forstått som ettergjeving av tidsavgrensa straff, der skulda alt var tilgjeven. Det kunne ein få ved t.d. bøn, miskunnhandlingar og almisser. På Luthers tid hadde dette utvikla seg til misbruk med sal av avlatsbrev til m.a. finansiering av Peterskyrkja i Roma. Det er vanskeleg å sjå at denne aktiviteten, som var særleg utbreidd i Tyskland, kan ha ført midlar til prestebordgodset i Norge.

Påstandar om at prestebordgodset og dermed seinare Opplysningsvesenets fond inneheld midlar frå sjelegåver og avlat er ugrunna.


Viljen bak. Dersom ein spør etter historisk og aktuell legitimitet for eigarskap til prestebordsgodset (ikkje juridisk, men moralsk), så må ein etter mitt syn ta utgangspunkt i at viljen til personane som stod bak stiftinga av prestebordsgodset, skal respekterast. Det er eit allment godteke omsyn at ein skal respektere viljen til t.d. gjevarar og arvelatarar så langt den kan identifiserast og viljen let seg gjennomføre på ein meiningsfull måte. Det er fullt mulig når det gjeld Opplysningsvesenets fond.

Føremålet med prestebordgodset var å sikre prestetenesta i den lokale kyrkja, dvs. gudstenester, dåpsopplæring og liknande. Legitimitet til eigarskapet har etter mitt syn kyrkja som har kontinuitet tilbake til dei første gudstenestene i landet og til den perioden prestebordsgodset vart oppretta til fordel for den lokale kyrkja, samt kontinuitet ved tilknyting til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane.

Prestebordsgodset vart oppretta for å halde oppe prestetenesta i den lokale kyrkja, ikkje for paven i Roma eller den universelle kyrkja. Den lokale kyrkja vart etter reformasjonen oppretthalden gjennom det som i dag er Den norske kyrkja og etter kvart i tillegg gjennom frikyrkjer. Den romersk-katolske kyrkja har etter dette resonnementet ingen særlege rettar til fondet.


Heile kyrkja. I dag er likevel den romersk-katolske kyrkja i Norge saman med andre kristne kyrkjesamfunn, ein del av den lokale kristne kyrkja som vedkjenner seg til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane. I så måte er det i samsvar med vilja til dei som oppretta prestebordgodset, at Opplysningsvesenets fond støttar heile den kristne kyrkja i Norge.

Human-Etisk Forbund, andre ateistiske eller ikkje-kristne samfunn saknar tilknyting til føremålet med oppretting av prestebordsgodset. Det føremålet godset var tiltenkt frå gjevar eller stiftar av godset bør respekterast. Å legge til grunn at stiftar eller gjevar var under ei form for tvang er ikkje dokumentert og i tillegg uttrykk for ei paternalistisk haldning.

Gå til innlegget

Brudd på luthersk bekjennelse og norsk lov

Publisert nesten 2 år siden - 521 visninger

Den norske kirkes lærenemnd uttaler at ekteskapet mellom mann og kvinne er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære. Denne læren er Kirkemøtet og bispedømmeråd i følge kirkeloven bundet av.

«Det faste, livslange samliv mellom kvinne og mann er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære om livet i denne verden etter Guds vilje, både i Skriften og i de lutherske bekjennelsesskrifter.»  Slik uttalte Den norske kirkes lærenemnd seg om ekteskapet i år 2000 (Tunsberg-saken, kap. 4.2.2 Er homofilispørsmålet et lærespørsmål?). Lærenemnda er et selvstendig sakkyndig organ som gir uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Den består av biskopene, fem teologisk sakkyndige og fire ikke-teologer, jf. kirkeloven paragraf 27.

I kirkelovens paragraf 28 finner vi denne bestemmelsen: «De kirkelige møter og råd etter denne lov skal utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære.» I note til bestemmelsen vises det til Norske Lov artikkel 2-1 som knytter den evangelisk-lutherske lære til den bibelske Skriften, de tre oldkirkelige bekjennelsene, den uforandra augsburgske bekjennelsen og den lille katekismen.

Lovbrudd. Den norske kirkes lærenemnd uttaler at ekteskapet mellom mann og kvinne er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære. Denne læren er Kirkemøtet og bispedømmeråd i følge kirkeloven bundet av. Likevel har spørsmålet om likekjønnet vigsel i kirken blitt en hovedsak i kirkevalget. Når kandidatene blir bedt om å svare på spørsmål som hvordan de stiller seg til kirkelig vigsel av likekjønnede par, spørres kandidatene i realiteten om de vil bryte bekjennelsen og dermed kirkeloven.

Luthersk bekjennelse. Bispemøtet satte ned et samlivsetisk utvalg som skulle lage en forberedende utredning til en uttalelse. Utvalget referer til Martin Luther, men bruker ikke de lutherske bekjennelsesskriftene. Den historiske personen Martin Luther og hans mangslungne skrifter kan være interessante historiske kilder, men har selvsagt ingen bekjennelsesstatus (med unntak for katekismen). Bispemøtet tok ikke konkret stilling til de aktuelle delene av den lutherske bekjennelsen i sin etterfølgende uttalelse.

Men hva sier så de lutherske bekjennelsesskriftene som lærenemnden viste til i 2000? Den augsburgske bekjennelsen (Confessio Augustana, CA) er inne på spørsmålet i artiklene 16, 23 og 27. Arve Brunvolls oversettelse benyttes her. Uthevinger i sitatene er tilføyd.

CA artikkel 16.  De relevante delene av denne artikkelen sier bl.a. at «Om dei borgarlege tinga lærer dei at lovlege borgarlege ordningar er Guds gode gjerningar, at det er tillate for kristne å styra embete … og ta kone eller mann til ekte.  ...
evangeliet ... gjer ... ikkje om inkje samfunnet eller heimen, men krev i høgaste grad at ein skal ta vare på dei som Guds ordningar og syna kjærleik i slike ordningar. Altså er det tvingande grunn til at dei kristne bør lyda styresmaktene og lovene sine, berre ikkje når dei krev påbod om å synda, for då bør dei lyda Gud meir enn menneske.Ap.gj. 5»

Vi finner her en samfunnstenkning med utgangspunkt i borgerlige ordninger som Guds gode gjerninger. Formuleringene om «borgarlege ordningar» og å «lyda Gud meir enn menneske» må leses i lys av ulike forsøk som opp gjennom kirkehistorien er gjort for å anvende Jesu ord i Matt. 22 om å «gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», Rom. 13 om forholdet til styresmaktene, 1 Pet. 2 om å leve i verden, Peters ord i Apg. 5 om å lyde Gud mere enn mennesker (som CA 16 spesifikt viser til), et gjennomgående bibelsk motiv om at Skaperen har tilrettelagt menneskenes livsrom i skaparverket m.m. 

To regimenter. Når det gjelder forholdet mellom stat og kirke talte Augustin på 400-tallet om den jordiske by og den himmelske by. Augustins tenkning har blitt videreutviklet i ulike retninger på katolsk og luthersk mark. I Kongsspegelen finner vi på midten av 1200-tallet at forfatteren underviser kongssønnen og omtaler kongens styre og kirkens styre som to haller. Paven talte rundt år 1300 om de to sverd. I luthersk teologi, slike den utviklet seg fra 1500-tallet, finner vi ulike varianter av toregimentstenkning. Dette er historiske tilrettelegginger som må forstås på bakgrunn av sin tid.

Toregimentstenkningen må leses i lys av at en var i en overgangstid bort fra den rollen kirken hadde fått (eller tatt) gjennom fredsprosjektet i århundrene før. Tankegangen er ikke nedfelt i bekjennelsen, men det finnes tilknytningspunkt, som i CA 16. Det var opprinnelig sentralt at Gud styrte gjennom både det åndelige og det verdslige regimente som skulle utøves på vegne av Gud. Begge sto til ansvar for Gud. Toregimentstenkningen ble etter hvert en måte å forstå samfunnsordenen på i en situasjon der ‘alle’, og aller mest fyrsten, skulle være kristne, mens eksempelvis Luther ga uttrykk for at det ikke var tilfelle. Luther kunne skrive at «i verdens rike eller under loven hører alle de hjemme som ikke er kristne». Luther, som altså var katolikk, kunne i tråd med paven rundt år 1300 skrive at Guds styreform for de som ikke er kristne er slik at «han har lagt dem inn under sverdet, for at de … ikke skulle utøve sin ondskap». (sitater fra «Den verdslige øvrighet»)

Når regelen etter vært ble at den som styrer området, bestemmer også religionen (cuius regio, eius religio) ble religionen i praksis underlagt staten. Toregimentstenkningens knytning til Skrift og bekjennelse ble svakere og over tid preget av det til enhver tid politisk og ideologisk korrekte.

Denne «modellen» var problematisk på reformasjonstiden, men faller selvsagt helt sammen i møte med dagens stat som på ingen måte forstår seg slik at makten utøves på vegne av Gud. Folkesuvereniteten er rådende og statsmaktene står etter statsordningen i siste instans til ansvar for folket og ikke overfor Gud. Om ikke før ble dette forholdet ettertrykkelig slått fast av Høyesterett i premissene for dommen mot Børre Knudsen i 1983. Etter siste spørreundersøkelse fra Ipsos MMI er det bare 38 prosent av folket som svarer ja på spørsmålet "Tror du på Gud?". Om gudsbildet er kristent, muslimsk, humanistisk, "nyåndelig" eller et annet vet bare den enkelte.

Verdslig/borgerlig. Toregimentstenkningens inndeling i borgerlig/verdslig og kirkelig/åndelig regimente er følgelig ikke uten videre overførbar til dagens situasjon. Og som skrevet ovenfor er den ikke utmyntet i bekjennelsen. Eksempelvis blir uttalelser om at kirken kan lene seg mot statens ekteskapsordninger med begrunnelse i at det er en borgerlig/verdslig ordning rene anakronismer fra teologiske tilpasninger til styreformer i sen høymiddelalder. 

Stilt overfor dagens realitet kan ikke en kristen uten videre vise til at det er tale om verdslige ordninger og deretter tilpasse seg ordningene. Det ville vært å stille seg slik deler av tysk lutherdom gjorde på 1930-1940-tallet. Nasjonalsosialistisk tenkning som inneholdt i mottoet «Et Folk, et Rike, en Fører», kombinert med teologisk ytterliggående liberale Deutsche Christens ide om en folkekirke (Volkskirche), passet som hånd i hanske med enkelte lutherske teologers ‘videreutvikling’ av toregimentslæren til en lære om det verdslige regimentes Eigengesetzlichkeit (egenlovmessighet): det verdslige styret måtte få utøves suverent innenfor sine rammer uten noen form for innblanding fra kirken. Men den kristnes samvittighet er, som Luthers i svaret til keiseren i Worms (1521), tatt til fange av Guds ord og kan ikke uten videre tilpasse seg verken folke- eller keiserkrav uten å skades. Det må gripes tilbake til Peters tale i Apg. 5 som siste del av det siterte fra CA art. 16 viser til: Når «styresmaktene … krev påbod om å synda … bør dei [kristne] lyda Gud meir enn menneske».

CA artikkel 23 - skaperordning.  Den augsburgske bekjennelsen argumenterer i artikkel 23 mot prestesølibatet. De håpefulle reformatorene i den katolske kirken viste til skriftbelegg i brevlitteraturen og evangeliene før de skrev at «Gud har skapt menneska til å forplante seg, 1.Mos. 1,28. Og det står ikkje i menneskeleg makt å endre skaparordninga, utan ei særleg hjelp frå Gud. … For Guds bod og Guds ordning kan ingen menneskeleg lov ta bort.» Litt senere sies det rett ut at Gud innstiftet ekteskapet.

Her ser vi at reformatorene så på ekteskapet mellom mann og kvinne som en skaperordning som ikke kan tas bort med menneskelig lov. Ekteskapet får dermed en status utover andre borgerlige ordninger som nevnes i CA art. 16. Det er bare ekteskapet bekjennelsen kaller skaperordning.

CA artikkel 27. Videre ser vi i artikkel 27, der reformatorene argumenterer mot den tids munkeløfter, igjen at de holdt ekteskapet for å være en skaperordning: «Men for å unngå hor skal kvar mann ha si kone og kvar kvinne sin mann.(1. Kor. 7,2) Og ikkje berre påbodet, men og Guds skaparverk og ordning driv dei som ikkje er unnatekne ved eit særskilt verk av Gud, til ekteskap, etter dette ordet: «[Då sa Herren Gud:] Det er ikkje godt for mennesket å vera åleine.», 1. Mos. 2,18. Difor syndar ikkje dei som lyder dette påbodet og denne ordninga frå Gud.»(Tekst i klammer er tilføyd fra bibelstedet.)

Her ser vi at det relasjonelle mellom mann og kvinne blir sett på som en del av skaperordningen. Bekjennelsen vektlegger altså kjærlighetsforholdet i tillegg til forplantningen, slik også Skriftens skapelsesfortellinger gjør.

Herren sier. Denne skriftforståelsen fremgår også av Den norske kirkes vigselsliturgi, se formuleringen nedenfor der Den norske kirke har uttrykt det slik: "... vår Herre Jesus Kristus sier ...".  Når Kirken kaller Jesus Kristus for Herre så er det uttrykk for en bekjennelse til ham som Gud og frelser, jf. Rom. 1,3-4 m.fl. På slutten av 1990-tallet uttalte Den norske kirkes prester dette ved om lag 13.000 vigsler i året mens det nå er rundt 8.000. Har det også blitt mindre sant for kirkens prester?

«Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett og stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave. Å leve sammen som mann og kvinne er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut. Guds ord vitner om ekteskapet at det er hellig og ukrenkelig. Det står skrevet i Første Mosebok: 

Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» 1 Mos 1,27-28a Og vår Herre Jesus Kristus sier: Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som Gud altså har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. Matt 19,4-6» (uthevelser tilføyd) 

For å oppfylle valgløftet til en stor del av kandidatene til bispedømmeråd og dermed Kirkemøtet må en etter dette bryte med bekjennelsen og Skriften slik den er tolket i bekjennelsen. Følgelig brytes kirkeloven.  

Kirkeloven paragraf 28 kan trolig endres uten at mange politikere tror det får negative konsekvenser for staten, men kan bekjennelsens klare og godt begrunnede bibeltolkning endres uten det får konsekvenser for kirken?

Gå til innlegget

Valkort, medlemstal og valmanntal i Den norske kyrkja

Publisert nesten 2 år siden - 247 visninger

Valkortet opplyser at Den norske kyrkja "har 3,8 millioner medlemmer". Det er feil. Går feilen igjen i valmanntalet?

Statistisk Sentralbyrå (SSB) opplyser på sida Den norske kirke, 2014 at det var 3.835.973 medlemar. Klikkar ein på den blå knappen for "Lag tabeller og figurer" på høgre sida av oppslaget kan ein finne ut at SSB der rapporterer 3.810.050 medlemar i 2014. Dermed har knappe 26.000 medlemar "forsvunne", men det rapporterte talet avrundar seg enno til 3,8 millionar.

Feilen er at talet på 3.810.050 "medlemar" inneheld 138.183 tilhøyrige. Dermed var det reelle talet 3.671.867 medlemar ved utgangen av 2014. Dette går fram av Norsk Samfunnsvitenskaplig Datatjenestes Kirkedatabase. (Tilhøyrige er born av døypte medlemar som vel å ikkje døype borna sine. Den som er fylt 18 år som tilhøyrig, fell automatisk ut av registeret. Det er berre døypte som etter kyrkjelova vert rekna som medlemar.)

Det skulle altså stått i valkortet at Den norske kyrkja har 3,7 millionar medlemar, - ikkje 3,8 millionar. Spørsmålet som dukkar opp er om dei tilhøyrige som er i aldersgruppa 15 til 18 år også står i valmanntalet. Eller er det berre i veljaropplysinga Kyrkjerådet legg på 0,1 million medlemar?

Denne feilen medførar sjølvsagt også at delen av folketalet i Norge som er medlemar i Den norske kyrkja vert rapportert for høg. SSB har rapportert tal som i media har vore referert til rundt 74 %. Det riktige er at 71 prosent av befolkninga var medlemar ved utgangen av 2014.

Det som kunne vore greitt å få avkrefta er om også tilhøyrige står i valmanntalet eller om det berre er i opplysinga om medlemstalet det er gjort feil. Kan rette vedkomande i Kyrkjerådet avklare spørsmålet?

.

PS! Statistisk Sentralbyrå har lova å korrigere statistikken på sida Den norske kirke, 2014 så tala der kan endre seg når det skjer.

Gå til innlegget

Riv pyramidene, bygg menighet!

Publisert over 2 år siden - 347 visninger

Den norske kirke står over for et grunnleggende valg mellom en sentralisert, byråkratistyrt kirke som passiviserer, og en kirke med lokal forankring og aktivt eierskap hos medlemmene.

Kirkerådet har sendt på høring et notat om «Veivalg for fremtidig kirkeordning». Det viktigste spørsmålet bør være hvordan den lokale menighet skal styres.

I dag har menighetsrådene i de mer enn 1.200 soknene virksomhetsansvaret, mens fellesrådet/kirkevergen på kommunenivå har styringsretten for ansatte utenom prestene som biskopen har styringsretten for. Menighetsrådene har formelt ansvar, men ingen styringsrett overfor ansatte.

Ubalanse. Rapporten «Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning» (utarbeidet av IRIS for Kulturdepartementet våren 2014, lenke her (IRIS) og her (Kulturdepartementet)) gir en innføring i utfordringene dette manglende samsvaret mellom ansvar og myndighet medfører. I rapportens «hovedfunn og konklusjoner» finner vi følgende:

  • «Funnene fra vår studie peker på at det oppstår en ubalanse i ledelse, organisering og styring i mange sokn. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes.»
  • «Byråkratiet og forvaltningssiden av den lokale kirke har klare strukturer og mål, mens karismatiske innholdselementer som er knyttet til menighetsrådets ansvarsområder er mer diffuse og mindre målbare. ... Profesjonalisering, sentralisering og effektivisering bidrar til en «tyngdelov» som skaper ubalanse i den lokale kirkes samstyring slik det ble etablert ved Kirkeloven av 1996. Dette kan føre til en ubalanse mellom den lokale kirkes byråkratiske oppgaver og dens karismatiske/åndelige oppdrag.»

 

Strever. Mange av oss som er eller har vært menighetsrådsmedlemmer og -ledere i sokn tilknyttet et større fellesråd, har opplevd dette i praksis. Forholdet har negative konsekvenser for rekruttering til menighetsråda, der mange strever i disse dager. Men det viktigste er hva det over tid gjør med en medlemsorganisasjon at det ikke er reell lokal styring med den lokale virksomheten.

I Kirkerådets høringsnotat skrives det at «hovedkonklusjonen i rapporten [Samstyring i ubalanse] er at ordningen med to organ for soknet i stor grad har fungert godt». Men jeg ser ikke spor av denne konklusjonen i den nevnte rapportens «Hovedfunn og konklusjoner».

I dag er det ikke samsvar mellom ansvar og myndighet i organiseringen av den lokale kirke, noe som er grunnleggende i enhver rasjonell organisering. Den andre vesentlige mangelen er at organiseringa ikke tar hensyn til forskjellen mellom virksomhetens kjerneprosesser og støtteprosesser.

I rapporten «Samstyring i ubalanse» vises det til at byråkratiet og forvaltningssida (støtteprosessene) av den lokale kirka får prioritet framfor lokalkirkas åndelige innhold. Det betyr at støtteprosessene får prioritet framfor kjerneprosessene. Gjennom å legge organisatorisk myndighet til støtteprosessene som skal ivaretas av fellesrådene, og et illusorisk ansvar for kjerneprosessene til menighetsrådet, undergraver en over tid organisasjonens evne til å bruke den strategiske kjernen og kompetansen.

Sentrum. Martin Luther hevdet at kirka har sju (ytre) kjennetegn: Guds Ord, dåpen, nattverden, nøkkelmakten (tilgivelse), tjeneste (embete), bønn og etterfølgelse. Teologene omtaler dette som kirkas kjernepraksiser.

Kjernepraksisene utgjør kirkas kjerneprosesser. Organiseringa skal sikre at kjerneprosessene er sentrum i kirkas ytre liv. Gudstjenesten med Guds ord og sakramentbruk er den fremste praksisplassen og det primære kjennetegnet på kirken.

Den lokale kirkens styringsfunksjoner må knyttes tett til den praksisplassen. Det er ikke tilfelle når styringsretten legges til et organ utenfor menighetens kjerneprosesser.

Støtte. Fellesrådene ble opprettet for å ivareta støtteprosesser, ikke for å utøve en overordnet styring over soknene.

KA og store fellesråd argumenterer for å øke fellesrådenes styringmyndighet ved at også prestene ansettes i fellesrådene som omtales som "lokale", i motsetning til de "regionale" bispedømmene. Det er ikke et godt forslag. For det første fordi de største fellesrådene alt nå er så omfattende at de er like fjernt fra menighetene som mange bispedømmeråd. Dernest innebærer det ytterligere ubalanse på bekostning av menighetsrådenes virksomhetsansvar.

Etter kommunereformen er trolig alle ett-sokns kommuner borte. I fremtiden vil derfor alle fellesråd få et fjernere forhold til den enkelte lokalkirkes kjernepraksiser. Problema med den sentraliserte fellesrådsmodellen vil derfor øke i omfang om ikke Den norske kirke gjør nødvendige endringer.

Samles.  Løsningen på dette er at ansvar og myndighet i dagens menighetsråd og fellesråd samles i ett organ i menigheten. For de minste menighetene bør ansvar og myndighet samles i et samarbeidsorgan der de samarbeidende soknene til sammen har om lag like mange medlemmer som en mer selvgående menighet. Videre bør hele det offentlige bidraget til Den norske kirke overføres direkte fra staten.

Staten bør derfor redusere rammetilskuddet til kommunene med det beløpet kommunene i dag bidrar til kirken. Rammebevilgningen til Den norske kirken økes tilsvarende og fordeles til menighetene etter medlemstall, etter å ha tatt hensyn til stordriftsfordeler.

Dette er fullt mulig innenfor grunnlovsbestemmelsen om Den norske kirke. Det sikrer desentralt, lokalt ansvar og myndighet samt bidrar til eierskap nær det som er kjernen i lokalt kirkeliv.

.

Plassen tillater ikke at temaet utvikles her, men det foreligger et strukturert, tolv siders notat som gir en noe grundigere begrunnelse og en utdyping. Det ligger på denne adressen på Facebook: https://www.facebook.com/groups/1561960470758830/ 

De som ikke bruker Facebook kan få notatet tilsendt ved å sende meg en foresørsel per e-post:  amremoe@online.no 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 804 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
36 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 619 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere