Asgeir Remø

Alder: 1
  RSS

Om Asgeir

Følgere

Brudd på luthersk bekjennelse og norsk lov

Publisert over 1 år siden - 497 visninger

Den norske kirkes lærenemnd uttaler at ekteskapet mellom mann og kvinne er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære. Denne læren er Kirkemøtet og bispedømmeråd i følge kirkeloven bundet av.

«Det faste, livslange samliv mellom kvinne og mann er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære om livet i denne verden etter Guds vilje, både i Skriften og i de lutherske bekjennelsesskrifter.»  Slik uttalte Den norske kirkes lærenemnd seg om ekteskapet i år 2000 (Tunsberg-saken, kap. 4.2.2 Er homofilispørsmålet et lærespørsmål?). Lærenemnda er et selvstendig sakkyndig organ som gir uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Den består av biskopene, fem teologisk sakkyndige og fire ikke-teologer, jf. kirkeloven paragraf 27.

I kirkelovens paragraf 28 finner vi denne bestemmelsen: «De kirkelige møter og råd etter denne lov skal utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære.» I note til bestemmelsen vises det til Norske Lov artikkel 2-1 som knytter den evangelisk-lutherske lære til den bibelske Skriften, de tre oldkirkelige bekjennelsene, den uforandra augsburgske bekjennelsen og den lille katekismen.

Lovbrudd. Den norske kirkes lærenemnd uttaler at ekteskapet mellom mann og kvinne er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære. Denne læren er Kirkemøtet og bispedømmeråd i følge kirkeloven bundet av. Likevel har spørsmålet om likekjønnet vigsel i kirken blitt en hovedsak i kirkevalget. Når kandidatene blir bedt om å svare på spørsmål som hvordan de stiller seg til kirkelig vigsel av likekjønnede par, spørres kandidatene i realiteten om de vil bryte bekjennelsen og dermed kirkeloven.

Luthersk bekjennelse. Bispemøtet satte ned et samlivsetisk utvalg som skulle lage en forberedende utredning til en uttalelse. Utvalget referer til Martin Luther, men bruker ikke de lutherske bekjennelsesskriftene. Den historiske personen Martin Luther og hans mangslungne skrifter kan være interessante historiske kilder, men har selvsagt ingen bekjennelsesstatus (med unntak for katekismen). Bispemøtet tok ikke konkret stilling til de aktuelle delene av den lutherske bekjennelsen i sin etterfølgende uttalelse.

Men hva sier så de lutherske bekjennelsesskriftene som lærenemnden viste til i 2000? Den augsburgske bekjennelsen (Confessio Augustana, CA) er inne på spørsmålet i artiklene 16, 23 og 27. Arve Brunvolls oversettelse benyttes her. Uthevinger i sitatene er tilføyd.

CA artikkel 16.  De relevante delene av denne artikkelen sier bl.a. at «Om dei borgarlege tinga lærer dei at lovlege borgarlege ordningar er Guds gode gjerningar, at det er tillate for kristne å styra embete … og ta kone eller mann til ekte.  ...
evangeliet ... gjer ... ikkje om inkje samfunnet eller heimen, men krev i høgaste grad at ein skal ta vare på dei som Guds ordningar og syna kjærleik i slike ordningar. Altså er det tvingande grunn til at dei kristne bør lyda styresmaktene og lovene sine, berre ikkje når dei krev påbod om å synda, for då bør dei lyda Gud meir enn menneske.Ap.gj. 5»

Vi finner her en samfunnstenkning med utgangspunkt i borgerlige ordninger som Guds gode gjerninger. Formuleringene om «borgarlege ordningar» og å «lyda Gud meir enn menneske» må leses i lys av ulike forsøk som opp gjennom kirkehistorien er gjort for å anvende Jesu ord i Matt. 22 om å «gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», Rom. 13 om forholdet til styresmaktene, 1 Pet. 2 om å leve i verden, Peters ord i Apg. 5 om å lyde Gud mere enn mennesker (som CA 16 spesifikt viser til), et gjennomgående bibelsk motiv om at Skaperen har tilrettelagt menneskenes livsrom i skaparverket m.m. 

To regimenter. Når det gjelder forholdet mellom stat og kirke talte Augustin på 400-tallet om den jordiske by og den himmelske by. Augustins tenkning har blitt videreutviklet i ulike retninger på katolsk og luthersk mark. I Kongsspegelen finner vi på midten av 1200-tallet at forfatteren underviser kongssønnen og omtaler kongens styre og kirkens styre som to haller. Paven talte rundt år 1300 om de to sverd. I luthersk teologi, slike den utviklet seg fra 1500-tallet, finner vi ulike varianter av toregimentstenkning. Dette er historiske tilrettelegginger som må forstås på bakgrunn av sin tid.

Toregimentstenkningen må leses i lys av at en var i en overgangstid bort fra den rollen kirken hadde fått (eller tatt) gjennom fredsprosjektet i århundrene før. Tankegangen er ikke nedfelt i bekjennelsen, men det finnes tilknytningspunkt, som i CA 16. Det var opprinnelig sentralt at Gud styrte gjennom både det åndelige og det verdslige regimente som skulle utøves på vegne av Gud. Begge sto til ansvar for Gud. Toregimentstenkningen ble etter hvert en måte å forstå samfunnsordenen på i en situasjon der ‘alle’, og aller mest fyrsten, skulle være kristne, mens eksempelvis Luther ga uttrykk for at det ikke var tilfelle. Luther kunne skrive at «i verdens rike eller under loven hører alle de hjemme som ikke er kristne». Luther, som altså var katolikk, kunne i tråd med paven rundt år 1300 skrive at Guds styreform for de som ikke er kristne er slik at «han har lagt dem inn under sverdet, for at de … ikke skulle utøve sin ondskap». (sitater fra «Den verdslige øvrighet»)

Når regelen etter vært ble at den som styrer området, bestemmer også religionen (cuius regio, eius religio) ble religionen i praksis underlagt staten. Toregimentstenkningens knytning til Skrift og bekjennelse ble svakere og over tid preget av det til enhver tid politisk og ideologisk korrekte.

Denne «modellen» var problematisk på reformasjonstiden, men faller selvsagt helt sammen i møte med dagens stat som på ingen måte forstår seg slik at makten utøves på vegne av Gud. Folkesuvereniteten er rådende og statsmaktene står etter statsordningen i siste instans til ansvar for folket og ikke overfor Gud. Om ikke før ble dette forholdet ettertrykkelig slått fast av Høyesterett i premissene for dommen mot Børre Knudsen i 1983. Etter siste spørreundersøkelse fra Ipsos MMI er det bare 38 prosent av folket som svarer ja på spørsmålet "Tror du på Gud?". Om gudsbildet er kristent, muslimsk, humanistisk, "nyåndelig" eller et annet vet bare den enkelte.

Verdslig/borgerlig. Toregimentstenkningens inndeling i borgerlig/verdslig og kirkelig/åndelig regimente er følgelig ikke uten videre overførbar til dagens situasjon. Og som skrevet ovenfor er den ikke utmyntet i bekjennelsen. Eksempelvis blir uttalelser om at kirken kan lene seg mot statens ekteskapsordninger med begrunnelse i at det er en borgerlig/verdslig ordning rene anakronismer fra teologiske tilpasninger til styreformer i sen høymiddelalder. 

Stilt overfor dagens realitet kan ikke en kristen uten videre vise til at det er tale om verdslige ordninger og deretter tilpasse seg ordningene. Det ville vært å stille seg slik deler av tysk lutherdom gjorde på 1930-1940-tallet. Nasjonalsosialistisk tenkning som inneholdt i mottoet «Et Folk, et Rike, en Fører», kombinert med teologisk ytterliggående liberale Deutsche Christens ide om en folkekirke (Volkskirche), passet som hånd i hanske med enkelte lutherske teologers ‘videreutvikling’ av toregimentslæren til en lære om det verdslige regimentes Eigengesetzlichkeit (egenlovmessighet): det verdslige styret måtte få utøves suverent innenfor sine rammer uten noen form for innblanding fra kirken. Men den kristnes samvittighet er, som Luthers i svaret til keiseren i Worms (1521), tatt til fange av Guds ord og kan ikke uten videre tilpasse seg verken folke- eller keiserkrav uten å skades. Det må gripes tilbake til Peters tale i Apg. 5 som siste del av det siterte fra CA art. 16 viser til: Når «styresmaktene … krev påbod om å synda … bør dei [kristne] lyda Gud meir enn menneske».

CA artikkel 23 - skaperordning.  Den augsburgske bekjennelsen argumenterer i artikkel 23 mot prestesølibatet. De håpefulle reformatorene i den katolske kirken viste til skriftbelegg i brevlitteraturen og evangeliene før de skrev at «Gud har skapt menneska til å forplante seg, 1.Mos. 1,28. Og det står ikkje i menneskeleg makt å endre skaparordninga, utan ei særleg hjelp frå Gud. … For Guds bod og Guds ordning kan ingen menneskeleg lov ta bort.» Litt senere sies det rett ut at Gud innstiftet ekteskapet.

Her ser vi at reformatorene så på ekteskapet mellom mann og kvinne som en skaperordning som ikke kan tas bort med menneskelig lov. Ekteskapet får dermed en status utover andre borgerlige ordninger som nevnes i CA art. 16. Det er bare ekteskapet bekjennelsen kaller skaperordning.

CA artikkel 27. Videre ser vi i artikkel 27, der reformatorene argumenterer mot den tids munkeløfter, igjen at de holdt ekteskapet for å være en skaperordning: «Men for å unngå hor skal kvar mann ha si kone og kvar kvinne sin mann.(1. Kor. 7,2) Og ikkje berre påbodet, men og Guds skaparverk og ordning driv dei som ikkje er unnatekne ved eit særskilt verk av Gud, til ekteskap, etter dette ordet: «[Då sa Herren Gud:] Det er ikkje godt for mennesket å vera åleine.», 1. Mos. 2,18. Difor syndar ikkje dei som lyder dette påbodet og denne ordninga frå Gud.»(Tekst i klammer er tilføyd fra bibelstedet.)

Her ser vi at det relasjonelle mellom mann og kvinne blir sett på som en del av skaperordningen. Bekjennelsen vektlegger altså kjærlighetsforholdet i tillegg til forplantningen, slik også Skriftens skapelsesfortellinger gjør.

Herren sier. Denne skriftforståelsen fremgår også av Den norske kirkes vigselsliturgi, se formuleringen nedenfor der Den norske kirke har uttrykt det slik: "... vår Herre Jesus Kristus sier ...".  Når Kirken kaller Jesus Kristus for Herre så er det uttrykk for en bekjennelse til ham som Gud og frelser, jf. Rom. 1,3-4 m.fl. På slutten av 1990-tallet uttalte Den norske kirkes prester dette ved om lag 13.000 vigsler i året mens det nå er rundt 8.000. Har det også blitt mindre sant for kirkens prester?

«Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett og stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave. Å leve sammen som mann og kvinne er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut. Guds ord vitner om ekteskapet at det er hellig og ukrenkelig. Det står skrevet i Første Mosebok: 

Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» 1 Mos 1,27-28a Og vår Herre Jesus Kristus sier: Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som Gud altså har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. Matt 19,4-6» (uthevelser tilføyd) 

For å oppfylle valgløftet til en stor del av kandidatene til bispedømmeråd og dermed Kirkemøtet må en etter dette bryte med bekjennelsen og Skriften slik den er tolket i bekjennelsen. Følgelig brytes kirkeloven.  

Kirkeloven paragraf 28 kan trolig endres uten at mange politikere tror det får negative konsekvenser for staten, men kan bekjennelsens klare og godt begrunnede bibeltolkning endres uten det får konsekvenser for kirken?

Gå til innlegget

Valkort, medlemstal og valmanntal i Den norske kyrkja

Publisert over 1 år siden - 239 visninger

Valkortet opplyser at Den norske kyrkja "har 3,8 millioner medlemmer". Det er feil. Går feilen igjen i valmanntalet?

Statistisk Sentralbyrå (SSB) opplyser på sida Den norske kirke, 2014 at det var 3.835.973 medlemar. Klikkar ein på den blå knappen for "Lag tabeller og figurer" på høgre sida av oppslaget kan ein finne ut at SSB der rapporterer 3.810.050 medlemar i 2014. Dermed har knappe 26.000 medlemar "forsvunne", men det rapporterte talet avrundar seg enno til 3,8 millionar.

Feilen er at talet på 3.810.050 "medlemar" inneheld 138.183 tilhøyrige. Dermed var det reelle talet 3.671.867 medlemar ved utgangen av 2014. Dette går fram av Norsk Samfunnsvitenskaplig Datatjenestes Kirkedatabase. (Tilhøyrige er born av døypte medlemar som vel å ikkje døype borna sine. Den som er fylt 18 år som tilhøyrig, fell automatisk ut av registeret. Det er berre døypte som etter kyrkjelova vert rekna som medlemar.)

Det skulle altså stått i valkortet at Den norske kyrkja har 3,7 millionar medlemar, - ikkje 3,8 millionar. Spørsmålet som dukkar opp er om dei tilhøyrige som er i aldersgruppa 15 til 18 år også står i valmanntalet. Eller er det berre i veljaropplysinga Kyrkjerådet legg på 0,1 million medlemar?

Denne feilen medførar sjølvsagt også at delen av folketalet i Norge som er medlemar i Den norske kyrkja vert rapportert for høg. SSB har rapportert tal som i media har vore referert til rundt 74 %. Det riktige er at 71 prosent av befolkninga var medlemar ved utgangen av 2014.

Det som kunne vore greitt å få avkrefta er om også tilhøyrige står i valmanntalet eller om det berre er i opplysinga om medlemstalet det er gjort feil. Kan rette vedkomande i Kyrkjerådet avklare spørsmålet?

.

PS! Statistisk Sentralbyrå har lova å korrigere statistikken på sida Den norske kirke, 2014 så tala der kan endre seg når det skjer.

Gå til innlegget

Riv pyramidene, bygg menighet!

Publisert rundt 2 år siden - 334 visninger

Den norske kirke står over for et grunnleggende valg mellom en sentralisert, byråkratistyrt kirke som passiviserer, og en kirke med lokal forankring og aktivt eierskap hos medlemmene.

Kirkerådet har sendt på høring et notat om «Veivalg for fremtidig kirkeordning». Det viktigste spørsmålet bør være hvordan den lokale menighet skal styres.

I dag har menighetsrådene i de mer enn 1.200 soknene virksomhetsansvaret, mens fellesrådet/kirkevergen på kommunenivå har styringsretten for ansatte utenom prestene som biskopen har styringsretten for. Menighetsrådene har formelt ansvar, men ingen styringsrett overfor ansatte.

Ubalanse. Rapporten «Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning» (utarbeidet av IRIS for Kulturdepartementet våren 2014, lenke her (IRIS) og her (Kulturdepartementet)) gir en innføring i utfordringene dette manglende samsvaret mellom ansvar og myndighet medfører. I rapportens «hovedfunn og konklusjoner» finner vi følgende:

  • «Funnene fra vår studie peker på at det oppstår en ubalanse i ledelse, organisering og styring i mange sokn. Kirkelig fellesråd har fått en sterkere posisjon og «tyngde» enn lovgrunnlagets intensjon, mens menighetsrådets posisjon og «tyngde» ser ut til å svekkes.»
  • «Byråkratiet og forvaltningssiden av den lokale kirke har klare strukturer og mål, mens karismatiske innholdselementer som er knyttet til menighetsrådets ansvarsområder er mer diffuse og mindre målbare. ... Profesjonalisering, sentralisering og effektivisering bidrar til en «tyngdelov» som skaper ubalanse i den lokale kirkes samstyring slik det ble etablert ved Kirkeloven av 1996. Dette kan føre til en ubalanse mellom den lokale kirkes byråkratiske oppgaver og dens karismatiske/åndelige oppdrag.»

 

Strever. Mange av oss som er eller har vært menighetsrådsmedlemmer og -ledere i sokn tilknyttet et større fellesråd, har opplevd dette i praksis. Forholdet har negative konsekvenser for rekruttering til menighetsråda, der mange strever i disse dager. Men det viktigste er hva det over tid gjør med en medlemsorganisasjon at det ikke er reell lokal styring med den lokale virksomheten.

I Kirkerådets høringsnotat skrives det at «hovedkonklusjonen i rapporten [Samstyring i ubalanse] er at ordningen med to organ for soknet i stor grad har fungert godt». Men jeg ser ikke spor av denne konklusjonen i den nevnte rapportens «Hovedfunn og konklusjoner».

I dag er det ikke samsvar mellom ansvar og myndighet i organiseringen av den lokale kirke, noe som er grunnleggende i enhver rasjonell organisering. Den andre vesentlige mangelen er at organiseringa ikke tar hensyn til forskjellen mellom virksomhetens kjerneprosesser og støtteprosesser.

I rapporten «Samstyring i ubalanse» vises det til at byråkratiet og forvaltningssida (støtteprosessene) av den lokale kirka får prioritet framfor lokalkirkas åndelige innhold. Det betyr at støtteprosessene får prioritet framfor kjerneprosessene. Gjennom å legge organisatorisk myndighet til støtteprosessene som skal ivaretas av fellesrådene, og et illusorisk ansvar for kjerneprosessene til menighetsrådet, undergraver en over tid organisasjonens evne til å bruke den strategiske kjernen og kompetansen.

Sentrum. Martin Luther hevdet at kirka har sju (ytre) kjennetegn: Guds Ord, dåpen, nattverden, nøkkelmakten (tilgivelse), tjeneste (embete), bønn og etterfølgelse. Teologene omtaler dette som kirkas kjernepraksiser.

Kjernepraksisene utgjør kirkas kjerneprosesser. Organiseringa skal sikre at kjerneprosessene er sentrum i kirkas ytre liv. Gudstjenesten med Guds ord og sakramentbruk er den fremste praksisplassen og det primære kjennetegnet på kirken.

Den lokale kirkens styringsfunksjoner må knyttes tett til den praksisplassen. Det er ikke tilfelle når styringsretten legges til et organ utenfor menighetens kjerneprosesser.

Støtte. Fellesrådene ble opprettet for å ivareta støtteprosesser, ikke for å utøve en overordnet styring over soknene.

KA og store fellesråd argumenterer for å øke fellesrådenes styringmyndighet ved at også prestene ansettes i fellesrådene som omtales som "lokale", i motsetning til de "regionale" bispedømmene. Det er ikke et godt forslag. For det første fordi de største fellesrådene alt nå er så omfattende at de er like fjernt fra menighetene som mange bispedømmeråd. Dernest innebærer det ytterligere ubalanse på bekostning av menighetsrådenes virksomhetsansvar.

Etter kommunereformen er trolig alle ett-sokns kommuner borte. I fremtiden vil derfor alle fellesråd få et fjernere forhold til den enkelte lokalkirkes kjernepraksiser. Problema med den sentraliserte fellesrådsmodellen vil derfor øke i omfang om ikke Den norske kirke gjør nødvendige endringer.

Samles.  Løsningen på dette er at ansvar og myndighet i dagens menighetsråd og fellesråd samles i ett organ i menigheten. For de minste menighetene bør ansvar og myndighet samles i et samarbeidsorgan der de samarbeidende soknene til sammen har om lag like mange medlemmer som en mer selvgående menighet. Videre bør hele det offentlige bidraget til Den norske kirke overføres direkte fra staten.

Staten bør derfor redusere rammetilskuddet til kommunene med det beløpet kommunene i dag bidrar til kirken. Rammebevilgningen til Den norske kirken økes tilsvarende og fordeles til menighetene etter medlemstall, etter å ha tatt hensyn til stordriftsfordeler.

Dette er fullt mulig innenfor grunnlovsbestemmelsen om Den norske kirke. Det sikrer desentralt, lokalt ansvar og myndighet samt bidrar til eierskap nær det som er kjernen i lokalt kirkeliv.

.

Plassen tillater ikke at temaet utvikles her, men det foreligger et strukturert, tolv siders notat som gir en noe grundigere begrunnelse og en utdyping. Det ligger på denne adressen på Facebook: https://www.facebook.com/groups/1561960470758830/ 

De som ikke bruker Facebook kan få notatet tilsendt ved å sende meg en foresørsel per e-post:  amremoe@online.no 

Gå til innlegget

Er også Den katolske kyrkja uskuldig inntil det motsette er bevist?

Publisert rundt 2 år siden - 779 visninger

Ved Grunnlova sitt 200-års jubileum i fjor fekk vi ei ny setning i paragraf 96: «Alle har rett til å bli rekna som uskuldige til skuld er prova etter lova.»

I oktober i fjor vart Agnieszka Bryn intervjua i Dagbladet. [Lenke til Dagbladet Pluss] Då hadde ho vore kommunikasjonssjef i Human-Etisk Forbund i om lag eitt år. Det vart opplyst at ho hadde vore registrert som medlem av St. Olav menighet i Oslo, i ei årrekke utan ho hadde vore klar over det. Bryn informerer om at Den katolske kyrkja (Dkk) har halde seg oppdatert på adressa hennar. Katolsk.no opplyste i november at alle husstandar i medlemsregisteret får medlemsbladet fem gangar i året.

Bryn vart døypt i ei katolsk kyrkje i Polen 44 år tidlegare, men hadde ikkje meldt seg inn i Dkk i Norge. Det kan likne på situasjonen til den nyinnflytta Fredrik Olin som Vårt Land fortalte om 3. mars. På spørsmål frå avisa lurer han på om han skal ringe mora for å finne ut om han er medlem i Svenska kyrkan. Det viste seg at det var etablerte rutinar for å overføre innflytta medlemar i Svenska kyrkan frå Sverige til avdelinga i Norge. Olin som etter alt å døme var døypt i Sverige, talde derfor med i medlemsgrunnlaget for Svenska kyrkan i Norge utan han hadde gjort noko for å melde seg inn, slik også Bryn som var døypt i Polen, gjorde i Den katolske kyrkja i Norge.

Vårt Land avslører 11. mars at praksisen med å bruke moderkyrkja sine medlemslister som grunnlag for å søke støtte i Norge, også gjeld for den finske og den islandske kyrkja. Leiar for fylkesmannen si juridiske avdeling opplyser då at ho har vorte usikker på sin tidlegare bombastiske uttale om at det er krav om «selvinnmelding». Dette skjer eit par veker etter fylkesmannen har politimeldt Dkk.

Før politimeldinga frå fylkesmannen kom Kulturdepartementet med årets rundskriv om «Tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kyrkje». Der finn vi det bombastiske kravet om "selvinnmelding", men det fanst ikkje i fjorårets rundskriv.

Det interessante med sjølvinnmeldingskravet i punkt 4 i 2015-rundskrivet er at det gir ein påstått lovheimel. Departementet kan ikkje pålegge borgarane plikter utan dei er heimla i lov gitt av Stortinget. Den oppgitte heimelen er Lov om trudomssamfunn og ymist anna paragrafane 3 og 6. Paragraf 3 lyder slik: «Den som er over 15 år, kan melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn.» Paragraf 6 forklarar at før barn er 15 år er det foreldra som kan melde barnet sitt inn eller ut.

Desse paragrafane regulerer den religiøse myndigheitsalderen. Dette går klart fram på side 51 i Justisdepartementets lovframlegg til trussamfunnslova {Ot.prp.nr.27 (1967-1968)}. Tilsvarande regulering finn vi i Lov om Den norske kirke paragraf 3 nr. 6.

Men i 2015 vil altså Kulturdepartementet bruke paragraf 3 i trussamfunnslova som heimel for å pålegge «selvinnmelding».Spørsmålet er om departementet har rett til å krevje slik «selvinnmelding».

Departementet har ikkje rett til å bruke lova til noko anna enn det Stortinget har autorisert den til. Den som er over 15 år kan melde seg inn, men det tyder ikkje utan vidare at det er den einaste måten innmelding kan skje på. Ordrett står det at den som er over 15 år har rett til å melde seg inn (eller ut). Han eller ho har nådd den religiøse myndigheitsalderen. Bestemmelsen må tolkast antitetisk om det skal vere den einaste måten innmelding skal kunne skje på.

Antitetisk tolking må som hovudregel ha grunnlag i lova sjølv, førearbeid eller ulovfesta rett. Situasjonen her er at lova sjølv, i paragraf 9 første setninga, bestemmer at «trudomssamfunnet fastset sjølv kva måte innmelding i samfunnet skal gjerast på». Og i merknadar til den setninga i lovframlegget skreiv Justisdepartementet slik: «For så vidt angår innmelding kan det ikke være noe å bemerke til at samfunnene praktiserer sine egne regler om fremgangsmåten.» {Ot.prp.nr.27 (1967-1968) s. 53}

Kulturdepartementet hevder i rundskrivet at «innmeldingsmåten» eksempelvis går på «om innmelding … skal skje skriftlig ved utfylling av et innmeldingsskjema og/eller ved et ritual eller en seremoni».Men dette stemmer ikkje med departementets eige syn i 2003.

Kulturdepartementet fremja eit nytt lovframlegg i 2003 då Stortinget vedtok at forvaltninga kunne krevje fødselsnummer på alle medlemmer. Der skriv departementet på s. 3 følgjande: «Statleg og kommunalt tilskot til dei trudomssamfunna som høyrer til dei nordiske folkekyrkjene vil, slik det har vore praksis til no, bli rekna ut frå det statistiske talet på borgarar frå det landet det gjeld og prosentdelen av befolkninga som tilhøyrer folkekyrkja i det respektive landet.» Dette er eit døme på at departementet ikkje tolka trussamfunnslova § 3 antitetisk. Innmelding på anna måte enn ved «selvinnmelding» var akseptert praksis i samsvar med lova.

Den ordninga departementet viser til her vart avløyst av den ordninga som er skildra i Vårt Lands artiklar; avdelingane av dei nordiske folkekyrkjene får medlemslistene oversendt frå moderkyrkjene. Den same juridiske direktøren som i februar 2015 melde Den katolske kyrkja til politiet for manglande «selvinnmelding», var i 2006 ansvarleg for å godta praksisen til avdelingane til dei nordiske folkekyrkjene.

Poenget her er at Justisdepartementet og Kulturdepartementet gjennom lovframlegga og kjennskap til gjeldande praksis har vist at trussamfunnslova § 3 ikkje kan tolkast antitetisk. Dermed kan den heller ikkje brukast som heimel for kravet om «selvinnmelding» som einaste gyldige innmelding i eit trussamfunn (eller ymist anna). 

Så langt ser det ut som forvaltninga ved fylkesmannen i Oslo og Kulturdepartementet har gått utover den kompetansen dei er tildelt av Stortinget når dei har kravd «selvinnmelding». I så fall har dei handla lovstridig. Men om Dkk har alt sitt på det tørre er eit større tema.

Innmeldingsmåten må vere forsvarleg. Det vert sagt at offentlege register er brukt og i den samanhengen er telefonkatalogen nemnt. Vietnamesisk eller polsk klingande namn henta frå telefonkatalogen som einast kriterium, verkar ikkje forsvarleg, men les ein dei ulike medieoppslaga kan ein få inntrykk av at det er sjekka mot register over døypte katolikkar i heimlandet. Viss registreringa er gjennomført på det viset begynner innmeldingsmåten å likne sterkt på den som er brukt av avdelingane til dei nordiske folkekyrkjene.

Dette oppslaget på katolsk.no (11. februar) har interessante opplysningar som høver med det mønsteret som er skildra i førre avsnittet: «Per i dag er det ca 6.000 personer som ikke ønsker å stå i vårt register. De aller fleste av dem er katolikker. Samtidig får vi flere nyregistreringer enn avregistreringer.»

Desse observasjonane og vurderingane er gjort frå sidelina og basert på offentleg tilgjengeleg informasjon, noko som er mangelfullt om ein vil trekke ein endeleg konklusjon. Det eg vil få fram er at det er stor usikkerheit her. Mange har framført offentleg kritikk som liknar på førehandsdøming.

Det er teikn på at forvaltninga er i ferd med å «klatre ned frå sin høge hest», jf. den juridiske direktøren som ikkje lenger ville vere så bombastisk. Kanskje ivrige kommentatorar bør sleppe dei steinane dei har att i hendene og vente på konklusjonen frå påtalemakta, og eventuelt domstolen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Når professorer tåkelegger
rundt 3 timer siden / 345 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 3 timer siden / 652 visninger
Marius Timmann Mjaaland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 3 timer siden / 156 visninger
Øyvind A. Jørgensen kommenterte på
Djevelen er global
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Ben Økland kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 4 timer siden / 652 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hva er det med FN?
rundt 4 timer siden / 124 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 156 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Nådens anstøt
rundt 4 timer siden / 4061 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Obskure kameraer og sviktende bevis
rundt 4 timer siden / 156 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Roald Øye kommenterte på
Om snik-islamiseringen av den kristne verden, før og nå.
rundt 4 timer siden / 656 visninger
Les flere