Asgeir Remø

Alder: 1
  RSS

Om Asgeir

Følgere

Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene

Publisert 1 dag siden - 198 visninger

Mange er med rette bekymret for at forslaget til ny trossamfunnslov skal føre til sentralisering. Utfordringen er å fjerne dagens sentralisering samtidig som en unngår ny sentralisering når staten tar hele finansieringsansvaret.

Regjeringens forslag til ny trossamfunnslov kan bidra til ny giv i Den norske kirkes menigheter. Flere debattanter frykter likevel sentralisering som følge av forslaget om statlig overtakelse av hele finansieringsansvaret, og at myndighet flyttes fra staten til Kirkemøte og Kirkeråd. Det er grunner for bekymringene, men dagens ordninger er også sentraliserende. De store flersokns fellesrådene suger initiativ og myndighet ut fra menighetsrådene. Kirken trenger uansett endring for å møte endringene i samfunnet.

To tiår bakover og fremover. Det handler om kirkens fremtid, som fellesrådslederen og kirkevergen i Oslo skriver i Vårt Land 25. november. Da er det nyttig å tenke over utviklingen i Den norske kirke siden vi fikk kirkeloven av 1996, - med blant annet fellesrådsordningen, - og hvor utviklingen ser ut til å føre hen.

Ser en på utviklingen fra 1990-tallet har gudstjenestedeltakingen falt med en fjerdedel. Antall dåp har falt med en tredjedel og antall kirkelige ekteskapsvielser er nærmere halvert til tross for at både fødselstall og ekteskapsinngåelser er på nivå med 1990-tallets. Dåpsandelen var 55 prosent i 2016 (29 prosent i Oslo). Det gjennomsnittlige kirkemedlemmet mottar nattverden hvert tredje år. Flertallet av døpte under 18 år deltok ikke i dåpsopplæringstiltak i 2016.

De døpte medlemmene i kirken utgjorde ved forrige årsskiftet 69 prosent av befolkningen (46,8 prosent i Oslo). Dersom nettoinnvandringen, fødselsoverskuddet, netto utmeldingstall og dåps-/gravferdstall for kirkemedlemmer blir som siste tiåret, passerer medlemsandelen for hele landet 50 prosent i løpet av 2030-tallet.

I denne situasjonen har Den norske kirke sentralisert kirkestyringen til fellesrådskontor og proste- og bispedømmekontor. Det er en sikker oppskrift på å fjerne myndighet fra der kirken fungerer. Kirken slipper ikke løs engasjement, initiativ og kreativitet i lokalmenighetene, men legger til rette for en videre forvitring og sentralstyrt nedskalering. Det finnes ingen «quick fix» på utfordringene, men kirken trenger å bygge organisasjonen der kjerneaktiviteten skjer! Da er det helt grunnleggende å legge maksimalt med myndighet som medfører reelt ansvar, til lokalkirken.

Finansiering. I kirker med medlemsfinansiering kommer inntektene naturlig inn gjennom menighetene. Det setter menighetene i førersetet. Når finansieringen sluses inn i kirken sentralt og har offentlige kilder, – enten kilden er stat eller store kommuner, – er det en opplagt fare for byråkratisering. Problemet blir i utgangspunktet ikke mindre om Kirkerådet i stedet for fellesrådene fordeler pengesekken i kirkeorganisasjonen.

For å sikre desentralisering til menighetene må ressursene som i dag brukes i den enkelte menighet, forbli der når hele finansieringsansvaret overføres til staten. I tillegg må den delen av ressursene som brukes i fellesrådsadministrasjonene, og ikke naturlig hører til i bispedømmeadministrasjonen, også tilordnes menighetene. Disse ressursene er menighetenes del av det framtidige rammetilskuddet fra staten, – en form for grunnfinansiering. Kirkemøtet bør lovfeste i kirkeretten at denne grunnfinansieringen ikke kan angripes av omorganiseringskåte kirkebyråkrater eller Kirkemøtet selv om representantene føler trang til å være gavmilde overfor gode formål.

Dynamisk tilpasning. For den enkelte menighet må grunnfinansieringen deles på medlemstallet ved overgangen til statlig finansiering. Dette menighetsspesifikke beløpet per medlem endres med justeringer i rammetilskuddet og med utviklingen i kirkens og menighetens medlemstall. Øker medlemstallet i en menighet øker grunnfinansieringen og minker medlemstallet minker menighetens grunnfinansiering. Minker kirkens totale medlemstall må den tilhørende delen av grunnfinansieringen fordeles på de gjenværende. Dermed legges det til rette for en fleksibel tilpassing til demografiske endringer uten tunge byråkratiske prosesser i kirkeforvaltning og kirkelige råd.

Eksisterende ulikhet i bevilgning vil til en viss grad beholdes gjennom denne ordningen, men det sikrer at de behov som er identifisert og dekket opp lokalt forblir det. Det er neppe mange menigheter som er overfinansiert. En sentralstyrt omfordeling er derfor verken fornuftig eller rettferdig. Til gjengjeld får alle menighetene et reelt ansvar for forvaltningen av grunnfinansieringen og for å skaffe tilleggsfinansiering.

Lokalkirken. Ordningen krever at små menigheter samordner seg for å få en fornuftig forvaltning. Ukentlig gudstjeneste er kritisk for en funksjonell lokalkirke og også et hensiktsmessig kriterium for en fornuftig forvaltning. 60 prosent av de om lag 1.200 soknene har færre enn 52 gudstjenester i året så det blir fortsatt behov for en samordning, men nå ikke basert på kommunestrukturen. Kirkemøtet bør lage en ordning som menighetene kan velge å ta i bruk for slik samordning.

Denne ordningen er ikke til hinder for en profesjonell personalforvaltning i regi av eksempelvis bispedømmet. Grunnfinansieringen er menighetenes og ressursene styres i en enhetlig lokal organisasjon. Hvor en vil forankre ansattforholdet juridisk er et hensiktsmessighetsspørsmål, men daglig ledelse må knyttes til lokalkirken.

Kulturendring. Med en slik ordning får menighetsrådene en klar myndighet med tilhørende ansvar. Menigheter som skaffer tilleggsfinansiering gjennom givertjeneste, fond og kirkeeksterne kilder, risikerer ikke at kirkebyråkratiet tar ressurser bort fra menigheten når det ser at menigheten er mer selvforsynt. Dette innebærer en nødvendig endring i kulturen lokalt. Bort fra å lobbe mot offentlige myndigheter for å skaffe finansiering og over til å motivere kirkemedlemmene til bruke Mammon til noe med varig verdi.

Synode. Ole Herman Fisknes omtaler i Vårt Land 17. november «en kirkemøtestyrt kirke» som «en ren synodal kirke». Denne forståelsen av en synodal kirkestruktur virker utbredt i kirken. I følge Store norske leksikon er derimot en synodalforfatning definert som en kirkeforfatning basert på synoder, slik at enkeltmenighetens saker avgjøres av et menighetsråd og landskirkens av et kirkemøte valgt av menighetsrådene.

I en kirke organisert gjennom synoder velges den nasjonale synoden (kirkemøtet) av den lokale synoden som igjen er valgt av medlemmene. Denne valgordningen har for eksempel Church of England og det var Den norske kirkes ordning inntil kirke/stat-forliket. Det er ellers den vanlige ordningen i organisasjonsdemokratier der medlemmene møtes i lokallag, velger utsendinger til fylkesnivå, som igjen velger representanter til landsmøte.

Kirkemøtet i Den norske kirke velges i dag i hovedsak av medlemmene i direkte valg. Det medfører imidlertid at menighetene som lokale fellesskap forbigås. Kirkestrukturen bygges ikke på menighetene og sammenhengen i organisasjonen svekkes. Den norske kirke vektlegger soknet som grunnenheten i kirken, men i praksis synes det hovedsakelig å gjelde soknet som rettssubjekt der representasjonsretten er lagt til fellesrådet, og i mindre grad soknet som en ekklesiologisk basis og sentrum med konsekvens for kirkestyringen. Vektleggingen er i alle fall forlatt når det gjelder valgordningen.

Tillitssvikt. Debatten om regjeringens forslag til ny trossamfunnslov bærer preg av en tillitssvikt i forholdet mellom lokale organ og regionale/sentrale organ. Nettverk for kirkelige fellesråd kan ses på som et utslag av tillitssvikten. Ved opprettelsen våren 2017 hadde det bl.a. som målsetting å «arbeide for å endre sammensetningen av kirkemøte på en slik måte at soknets organer sikres langt større innflytelse på sammensetningen av kirkeråd/ kirkemøte og dermed bidrar til at disse organene blir mer ansvarliggjort overfor soknets organer».

Tillitssvikten er etter mitt skjønn en konsekvens av valgordningen. Kirken synes å vektlegge ønsket om en politisk, sekulær etterlignet valgordning fremfor en godt fungerende kirkeorganisasjon med forankring i lokalkirken. Det er ikke nødvendig av hensyn til stat-/kirkeforliket som kun krevde økt bruk av direktevalg, dvs. ikke kun direktevalg slik det tas til orde for. Det er egnet til å bli forundret av når en valgoppslutning på 16,7 prosent av de stemmeberettiga betegnes som et sterkt mandat, etter et valg med sekulær, politisk valgordning som ideal for en kirke med forvitringstendenser på vei mot en minoritetsposisjon. En burde lært av Svenska Kyrkan som aldri har nådd opp i selv en så svak valgdeltakelse, til tross for en fullt utbygd partiflora bygd på sekulære politiske parti.

Dersom Den norske kirke tar festtalene om at kirke skjer lokalt, samt bekjennelsens ord om at kirka er «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett» på alvor, bør kirken endres. Lokalkirken må myndiggjøres ved at styringsorganet lokalt, reelt disponerer og derfor har ansvar for finansieringen. Det samme styringsorganet bør få oppgaven med å være valgorgan for regionale og sentrale synoder.

Dersom Den norske kirke vil myndiggjøre menighetene er valg av finansieringsordning og valgordning lett, men det spørs om kirken vil nok.

Gå til innlegget

Opplysningsvesenets fond – tilhøyrer det folket eller Kyrkja?

Publisert 2 måneder siden - 180 visninger

Human-Etisk Forbund, andre ateistiske eller ikkje-kristne trus- og livssynssamfunn saknar tilknyting til føremålet med midlane i Opplysningsvesenets fond. Det føremålet godset var meint for frå gjevar eller stiftar av verdiane, bør respekterast. Å legge til grunn at gjevar var under tvang er udokumentert og synest i tillegg å vere uttrykk for ei paternalistisk haldning overfor folk med eit anna livssyn.

Styreleiar Tom Hedalen i Human-Etisk Forbund (HEF) ga i Vårt Land 17. juli og på verdidebatt.no 14. juli uttrykk for at Opplysningsvesenets fond (OVF) høyrer til "folket, gjennom staten" fordi "verdiene i fondet stammer fra en tid uten religionsfrihet, bl.a. betalt som avlat til det som før reformasjonen i 1537 var Den katolske kirke i Norge". Synspunktet kjem frå ein uttale frå HEFs landsmøte 11. juni 2017.

Human-Etisk Forbund kan sjå ut til å bygge på at menneska i middelalderen disponerte midlane sine under eit slag tvang og at disposisjonane derfor ikkje skal respekterast. Dette verkar som ei historielaus samtidsarroganse.

Juridisk er retten til fondsverdiane langt på veg avklart. Høgsterett uttalte i OVF-saka i 2010 at «[f]ondets verdier er gjennom Grunnloven etablert som en selvstendig, formålsbestemt, formuesmasse. Det er forutsatt over meget lang tid av lovgiver, nettopp under henvisning til grunnlovsvernet, at fondet ikke kan disponeres på annen måte enn hva som ville vært tilfelle dersom det må betraktes som en selveiende stiftelse eller som tilhørende et rettssubjekt som kan angis som «Kirken».» (Understrekingar er lagt til.)

Høgsterett avgjorde ikkje den formelle eigedomsretten til OVF med denne uttalen. Retten avgjorde likevel langt på veg den funksjonelle retten til OVF, dvs. at føremålet med formuen som ligg til OVF, er knyta til Kyrkja som rettssubjekt.

Etisk. Heretter i innlegget legg eg opp til ei etisk vurdering. Det vil likevel kunne vere stor grad av samanfall mellom etiske og juridiske argument. Høgsterett viser mellom anna til at grunnlovsfedrane i 1814 la vekt på at ein «ikke havde Ret til at gjøre Brud paa Testatorernes Villie» eller «anvende det beneficerede Gods udenfor Giverens Hensigt». Nettopp respekten for vilja til gjevarane eller dei som på anna vis la grunnlaget for verdiane i fondet, bør her vere avgjerande.

Prestebordsgodset. Verdiane som ligg i dagens fond, stammar frå det som er kalla prestebordsgodset. Det kyrkjegodset kongen nasjonaliserte i 1536 var i tre kategoriar:

1. Bispe- og klostergods,

2. Kyrkjegods i eigentleg meining, dvs. gods som låg til den enkelte kyrkja til vedlikehald og drift av den (fabrikkgodset) og

3. Prestebordsgodset, dvs. gods som låg til det enkelte soknekall og tente til underhald for presten.

Bispe- og klostergodset vart inndrege av kongen straks etter nasjonaliseringa av kyrkja. Fabrikkgodset vart inndrege for mellom anna å finansiere den dansk-norske kongens krigføring i hundreåra deretter, medan prestebordsgodset stort sett var intakt til 1814. Unntaket var 300 sivile og militære embetsgardar som vart utlagt frå prestebordsgodset i åra 1794 til 1848.

Det som no er att og er forvalta i Opplysningsvesenets fond, er altså frå prestebordsgodset. Avkastninga av verdiane i prestebordsgodset vart under naturalhushaldet nytta til livsopphald for prestane, - eller løn som vi ville sagt no. I dag svarar det til midlar nytta til kyrkjedrift utanom vedlikehald og drift av kyrkjehus og kyrkjegardar som fell i kategori 2 ovanfor (dvs. fabrikkgodset).

Sjelegåver og avlat. Ole-Wilhelm Meyer, direktør for Opplysningsvesenets fond, opplyste i Vårt Land 16. juni (verdidebatt 15. juni) at praksisen med sjelegåver i den katolske kyrkja høyrde seinmiddelalderen til og at mottakarane var kloster og sentralgeistlighet. Som vist ovanfor vart bispe- og klostergodset konfiskert av kongen under reformasjonen.

Opplysningsvesenets fond som er restane av prestebordsgodset, - og altså ikkje bispe- og klostergods, - inneheld etter det resonnementet ikkje midlar som stammar frå sjelegåver.

Neste spørsmål er om det inneheld midlar frå avlatshandel slik HEF hevdar. Det er det i utgangspunktet opp til HEF å godtgjere, men vi kan vurdere sannsynet.

Avlat var forstått som ettergjeving av tidsavgrensa straff, der skulda alt var tilgjeven. Ettergjeving kunne ein få ved t.d. bøn, miskunnhandlingar og almisser. På Luthers tid hadde dette utvikla seg til misbruk med sal av avlatsbrev til mellom anna finansiering av Peterskyrkja i Roma. Det er vanskeleg å sjå at dette misbruket, - som var særleg utbreidd i Tyskland, - kan ha ført midlar til prestebordsgodset i Norge.

Påstandar om at Opplysningsvesenets fond inneheld midlar frå sjelegåver og avlat er svakt grunna. Og om so skulle vere, står det att å godtgjere at det derfor hefter noko ved legitimiteten til midlane. Når det gjeld opphavet til prestegardane synes det elles som historikarane mest har hypotesar, og at det ikkje er nokon gjennomgåande liner.

Legitimitet. Dersom ein spør etter historisk og aktuell etisk legitimitet for eigarskap til prestebordsgodset, må ein etter mitt syn ta utgangspunkt i viljen til personane som stod bak stiftinga av prestebordsgodset. Det er eit allment godteke omsyn at ein skal respektere viljen til t.d. gjevarar og arvelatarar så langt den kan identifiserast, gåva eller arven er motteken og gjevars vilje dermed akseptert samt at viljen elles let seg gjennomføre på ein meiningsfull måte. Det siste er fullt mulig når det gjeld Opplysningsvesenets fond.

Føremålet med prestebordsgodset var å sikre prestetenesta i den lokale kyrkja, dvs. gudstenester, dåpsopplæring og liknande. Legitimitet til eigarskapet har etter mitt syn kyrkja som har kontinuitet tilbake til dei første gudstenestene i landet og til den perioden prestebordsgodset vart oppretta til fordel for den lokale kyrkja, samt kontinuitet ved tilknyting til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane.

Prestebordsgodset vart oppretta for å halde oppe prestetenesta i den lokale kyrkja, - ikkje for paven i Roma. Den lokale kyrkja vart etter reformasjonen oppretthalden gjennom det som i dag er Den norske kyrkja, og etter kvart i tillegg gjennom frikyrkjer.

Den romersk-katolske kyrkja har etter dette resonnementet ingen særlege etiske rettar til fondet. I dag er likevel den romersk-katolske kyrkja i Norge, saman med andre kristne kyrkjesamfunn, ein del av den lokale kristne kyrkja som vedkjenner seg til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane. I så måte er det i samsvar med vilja til dei som oppretta prestebordsgodset, at Opplysningsvesenets fond støttar heile den kristne kyrkja i Norge. I praksis vil det kunne by på vanskar å forvalte og tildele OVF-midlar ut frå eit så breitt føremål, men etisk kan det forsvarast.

Human-Etisk Forbund, andre ateistiske eller ikkje-kristne trus- og livssynssamfunn saknar tilknyting til føremålet med midlane i OVF. Det føremålet godset var meint til frå gjevar eller stiftar av verdiane, bør respekterast. Å legge til grunn at stiftar eller gjevar var under ei form for tvang er udokumentert og synest i tillegg å vere uttrykk for ei paternalistisk haldning overfor folk med eit anna livssyn.

Opplysningsvesenets fond tilhøyrer Kyrkja, – både i juridisk og etisk meining.

 

(Vårt Lands redaksjon bad i juli om ein tekst basert på ein kommentar til Hedalens innlegg. Redaksjonen publiserte teksten i papiravisa og på Verdidebatt med ei villeiande overskrift og ein ingress som var misvisande i forhold til bodskapen i teksten. Dette er korrigert her og teksten er i tillegg utvida.)

Gå til innlegget

Skje di vilje

Publisert 5 måneder siden - 110 visninger

Det er i samsvar med vilja til dei som oppretta prestebordgodset, at Opplysningsvesenets fond (OVF) støttar heile den kristne kyrkja i Norge.

Styreleiar Tom Hedalen i Human-Etisk Forbund gir i Vårt Land 17. juli uttrykk for at Opplysningsvesenets fond høyrer til «folket, gjennom staten» fordi «verdiene i fondet stammer fra en tid uten religionsfrihet, blant annet betalt som avlat til det som før reformasjonen i 1537 var Den katolske kirke i Norge».

Hedalen bygger på at middelalderens mennesker disponerte midlane sine under irrasjonell tvang og at disposisjonane derfor ikkje skal respekterast. I tillegg føreset han at fondsmidlane m.a. kjem frå avlat.


Tre kategoriar. Verdiane som ligg i dagens fond, stammar frå det som er kalla prestebordgodset. Det kyrkjegodset kongen «nasjonaliserte» i 1536 var i tre kategoriar:

1. Bispe- og klostergods,

2. Kyrkjegods i eigentleg tyding, dvs. gods som låg til den enkelte kyrkja til vedlikehald og drift av den (fabrikkgodset) og

3. Prestebordgodset, dvs. gods som låg til det enkelte soknekall og tente til underhald for presten.


«Nasjonaliseringa» av kyrkja. Bispe- og klostergodset vart inndrege av kongen umiddelbart etter «nasjonaliseringa» av kyrkja. Fabrikkgodset vart inndrege til m.a. å finansiere den dansk-norske kongens krigføring i hundreåra deretter, medan prestebordgodset stort sett var intakt til 1814. Unntaket var 300 sivile og militære embetsgardar som vart utlagt frå prestebordsgodset i åra 1794 til 1848.

Det som no er att og er forvalta i Opplysningsvesenets fond, er altså prestebordgodset som var måten ein løna prestane under naturalhushaldet. I dag svarar det til verdiar nytta til kyrkjedrift utanom vedlikehald og drift av kyrkjehus og kyrkjegardar som fell i kategori 2 ovanfor (dvs. fabrikkgodset).

Ole-Wilhelm Meyer, direktør for Opplysningsvesenets fond, opplyste i Vårt Land 16. juni at praksisen med sjelegåver i den katolske kyrkja høyrde seinmiddelalderen til og at mottakarane var kloster og sentralgeistlighet. Som vist ovanfor vart bispe- og klostergodset konfiskert av kongen under reformasjonen.


Opp til Hedalen. Opplysningsvesenets fond inneheld etter dette ikkje midlar som stammar frå sjelegåver, men inneheld det midlar frå avlatshandel slik Hedalen hevdar? Det er det opp til Hedalen å godtgjere.

Avlat var forstått som ettergjeving av tidsavgrensa straff, der skulda alt var tilgjeven. Det kunne ein få ved t.d. bøn, miskunnhandlingar og almisser. På Luthers tid hadde dette utvikla seg til misbruk med sal av avlatsbrev til m.a. finansiering av Peterskyrkja i Roma. Det er vanskeleg å sjå at denne aktiviteten, som var særleg utbreidd i Tyskland, kan ha ført midlar til prestebordgodset i Norge.

Påstandar om at prestebordgodset og dermed seinare Opplysningsvesenets fond inneheld midlar frå sjelegåver og avlat er ugrunna.


Viljen bak. Dersom ein spør etter historisk og aktuell legitimitet for eigarskap til prestebordsgodset (ikkje juridisk, men moralsk), så må ein etter mitt syn ta utgangspunkt i at viljen til personane som stod bak stiftinga av prestebordsgodset, skal respekterast. Det er eit allment godteke omsyn at ein skal respektere viljen til t.d. gjevarar og arvelatarar så langt den kan identifiserast og viljen let seg gjennomføre på ein meiningsfull måte. Det er fullt mulig når det gjeld Opplysningsvesenets fond.

Føremålet med prestebordgodset var å sikre prestetenesta i den lokale kyrkja, dvs. gudstenester, dåpsopplæring og liknande. Legitimitet til eigarskapet har etter mitt syn kyrkja som har kontinuitet tilbake til dei første gudstenestene i landet og til den perioden prestebordsgodset vart oppretta til fordel for den lokale kyrkja, samt kontinuitet ved tilknyting til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane.

Prestebordsgodset vart oppretta for å halde oppe prestetenesta i den lokale kyrkja, ikkje for paven i Roma eller den universelle kyrkja. Den lokale kyrkja vart etter reformasjonen oppretthalden gjennom det som i dag er Den norske kyrkja og etter kvart i tillegg gjennom frikyrkjer. Den romersk-katolske kyrkja har etter dette resonnementet ingen særlege rettar til fondet.


Heile kyrkja. I dag er likevel den romersk-katolske kyrkja i Norge saman med andre kristne kyrkjesamfunn, ein del av den lokale kristne kyrkja som vedkjenner seg til dei oldkyrkjelege truvedkjenningane. I så måte er det i samsvar med vilja til dei som oppretta prestebordgodset, at Opplysningsvesenets fond støttar heile den kristne kyrkja i Norge.

Human-Etisk Forbund, andre ateistiske eller ikkje-kristne samfunn saknar tilknyting til føremålet med oppretting av prestebordsgodset. Det føremålet godset var tiltenkt frå gjevar eller stiftar av godset bør respekterast. Å legge til grunn at stiftar eller gjevar var under ei form for tvang er ikkje dokumentert og i tillegg uttrykk for ei paternalistisk haldning.

Gå til innlegget

Brudd på luthersk bekjennelse og norsk lov

Publisert rundt 2 år siden - 532 visninger

Den norske kirkes lærenemnd uttaler at ekteskapet mellom mann og kvinne er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære. Denne læren er Kirkemøtet og bispedømmeråd i følge kirkeloven bundet av.

«Det faste, livslange samliv mellom kvinne og mann er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære om livet i denne verden etter Guds vilje, både i Skriften og i de lutherske bekjennelsesskrifter.»  Slik uttalte Den norske kirkes lærenemnd seg om ekteskapet i år 2000 (Tunsberg-saken, kap. 4.2.2 Er homofilispørsmålet et lærespørsmål?). Lærenemnda er et selvstendig sakkyndig organ som gir uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Den består av biskopene, fem teologisk sakkyndige og fire ikke-teologer, jf. kirkeloven paragraf 27.

I kirkelovens paragraf 28 finner vi denne bestemmelsen: «De kirkelige møter og råd etter denne lov skal utføre sitt arbeid i lojalitet mot den evangelisk-lutherske lære.» I note til bestemmelsen vises det til Norske Lov artikkel 2-1 som knytter den evangelisk-lutherske lære til den bibelske Skriften, de tre oldkirkelige bekjennelsene, den uforandra augsburgske bekjennelsen og den lille katekismen.

Lovbrudd. Den norske kirkes lærenemnd uttaler at ekteskapet mellom mann og kvinne er en ordning villet av Skaperen og et sentralt punkt i kirkens lære. Denne læren er Kirkemøtet og bispedømmeråd i følge kirkeloven bundet av. Likevel har spørsmålet om likekjønnet vigsel i kirken blitt en hovedsak i kirkevalget. Når kandidatene blir bedt om å svare på spørsmål som hvordan de stiller seg til kirkelig vigsel av likekjønnede par, spørres kandidatene i realiteten om de vil bryte bekjennelsen og dermed kirkeloven.

Luthersk bekjennelse. Bispemøtet satte ned et samlivsetisk utvalg som skulle lage en forberedende utredning til en uttalelse. Utvalget referer til Martin Luther, men bruker ikke de lutherske bekjennelsesskriftene. Den historiske personen Martin Luther og hans mangslungne skrifter kan være interessante historiske kilder, men har selvsagt ingen bekjennelsesstatus (med unntak for katekismen). Bispemøtet tok ikke konkret stilling til de aktuelle delene av den lutherske bekjennelsen i sin etterfølgende uttalelse.

Men hva sier så de lutherske bekjennelsesskriftene som lærenemnden viste til i 2000? Den augsburgske bekjennelsen (Confessio Augustana, CA) er inne på spørsmålet i artiklene 16, 23 og 27. Arve Brunvolls oversettelse benyttes her. Uthevinger i sitatene er tilføyd.

CA artikkel 16.  De relevante delene av denne artikkelen sier bl.a. at «Om dei borgarlege tinga lærer dei at lovlege borgarlege ordningar er Guds gode gjerningar, at det er tillate for kristne å styra embete … og ta kone eller mann til ekte.  ...
evangeliet ... gjer ... ikkje om inkje samfunnet eller heimen, men krev i høgaste grad at ein skal ta vare på dei som Guds ordningar og syna kjærleik i slike ordningar. Altså er det tvingande grunn til at dei kristne bør lyda styresmaktene og lovene sine, berre ikkje når dei krev påbod om å synda, for då bør dei lyda Gud meir enn menneske.Ap.gj. 5»

Vi finner her en samfunnstenkning med utgangspunkt i borgerlige ordninger som Guds gode gjerninger. Formuleringene om «borgarlege ordningar» og å «lyda Gud meir enn menneske» må leses i lys av ulike forsøk som opp gjennom kirkehistorien er gjort for å anvende Jesu ord i Matt. 22 om å «gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», Rom. 13 om forholdet til styresmaktene, 1 Pet. 2 om å leve i verden, Peters ord i Apg. 5 om å lyde Gud mere enn mennesker (som CA 16 spesifikt viser til), et gjennomgående bibelsk motiv om at Skaperen har tilrettelagt menneskenes livsrom i skaparverket m.m. 

To regimenter. Når det gjelder forholdet mellom stat og kirke talte Augustin på 400-tallet om den jordiske by og den himmelske by. Augustins tenkning har blitt videreutviklet i ulike retninger på katolsk og luthersk mark. I Kongsspegelen finner vi på midten av 1200-tallet at forfatteren underviser kongssønnen og omtaler kongens styre og kirkens styre som to haller. Paven talte rundt år 1300 om de to sverd. I luthersk teologi, slike den utviklet seg fra 1500-tallet, finner vi ulike varianter av toregimentstenkning. Dette er historiske tilrettelegginger som må forstås på bakgrunn av sin tid.

Toregimentstenkningen må leses i lys av at en var i en overgangstid bort fra den rollen kirken hadde fått (eller tatt) gjennom fredsprosjektet i århundrene før. Tankegangen er ikke nedfelt i bekjennelsen, men det finnes tilknytningspunkt, som i CA 16. Det var opprinnelig sentralt at Gud styrte gjennom både det åndelige og det verdslige regimente som skulle utøves på vegne av Gud. Begge sto til ansvar for Gud. Toregimentstenkningen ble etter hvert en måte å forstå samfunnsordenen på i en situasjon der ‘alle’, og aller mest fyrsten, skulle være kristne, mens eksempelvis Luther ga uttrykk for at det ikke var tilfelle. Luther kunne skrive at «i verdens rike eller under loven hører alle de hjemme som ikke er kristne». Luther, som altså var katolikk, kunne i tråd med paven rundt år 1300 skrive at Guds styreform for de som ikke er kristne er slik at «han har lagt dem inn under sverdet, for at de … ikke skulle utøve sin ondskap». (sitater fra «Den verdslige øvrighet»)

Når regelen etter vært ble at den som styrer området, bestemmer også religionen (cuius regio, eius religio) ble religionen i praksis underlagt staten. Toregimentstenkningens knytning til Skrift og bekjennelse ble svakere og over tid preget av det til enhver tid politisk og ideologisk korrekte.

Denne «modellen» var problematisk på reformasjonstiden, men faller selvsagt helt sammen i møte med dagens stat som på ingen måte forstår seg slik at makten utøves på vegne av Gud. Folkesuvereniteten er rådende og statsmaktene står etter statsordningen i siste instans til ansvar for folket og ikke overfor Gud. Om ikke før ble dette forholdet ettertrykkelig slått fast av Høyesterett i premissene for dommen mot Børre Knudsen i 1983. Etter siste spørreundersøkelse fra Ipsos MMI er det bare 38 prosent av folket som svarer ja på spørsmålet "Tror du på Gud?". Om gudsbildet er kristent, muslimsk, humanistisk, "nyåndelig" eller et annet vet bare den enkelte.

Verdslig/borgerlig. Toregimentstenkningens inndeling i borgerlig/verdslig og kirkelig/åndelig regimente er følgelig ikke uten videre overførbar til dagens situasjon. Og som skrevet ovenfor er den ikke utmyntet i bekjennelsen. Eksempelvis blir uttalelser om at kirken kan lene seg mot statens ekteskapsordninger med begrunnelse i at det er en borgerlig/verdslig ordning rene anakronismer fra teologiske tilpasninger til styreformer i sen høymiddelalder. 

Stilt overfor dagens realitet kan ikke en kristen uten videre vise til at det er tale om verdslige ordninger og deretter tilpasse seg ordningene. Det ville vært å stille seg slik deler av tysk lutherdom gjorde på 1930-1940-tallet. Nasjonalsosialistisk tenkning som inneholdt i mottoet «Et Folk, et Rike, en Fører», kombinert med teologisk ytterliggående liberale Deutsche Christens ide om en folkekirke (Volkskirche), passet som hånd i hanske med enkelte lutherske teologers ‘videreutvikling’ av toregimentslæren til en lære om det verdslige regimentes Eigengesetzlichkeit (egenlovmessighet): det verdslige styret måtte få utøves suverent innenfor sine rammer uten noen form for innblanding fra kirken. Men den kristnes samvittighet er, som Luthers i svaret til keiseren i Worms (1521), tatt til fange av Guds ord og kan ikke uten videre tilpasse seg verken folke- eller keiserkrav uten å skades. Det må gripes tilbake til Peters tale i Apg. 5 som siste del av det siterte fra CA art. 16 viser til: Når «styresmaktene … krev påbod om å synda … bør dei [kristne] lyda Gud meir enn menneske».

CA artikkel 23 - skaperordning.  Den augsburgske bekjennelsen argumenterer i artikkel 23 mot prestesølibatet. De håpefulle reformatorene i den katolske kirken viste til skriftbelegg i brevlitteraturen og evangeliene før de skrev at «Gud har skapt menneska til å forplante seg, 1.Mos. 1,28. Og det står ikkje i menneskeleg makt å endre skaparordninga, utan ei særleg hjelp frå Gud. … For Guds bod og Guds ordning kan ingen menneskeleg lov ta bort.» Litt senere sies det rett ut at Gud innstiftet ekteskapet.

Her ser vi at reformatorene så på ekteskapet mellom mann og kvinne som en skaperordning som ikke kan tas bort med menneskelig lov. Ekteskapet får dermed en status utover andre borgerlige ordninger som nevnes i CA art. 16. Det er bare ekteskapet bekjennelsen kaller skaperordning.

CA artikkel 27. Videre ser vi i artikkel 27, der reformatorene argumenterer mot den tids munkeløfter, igjen at de holdt ekteskapet for å være en skaperordning: «Men for å unngå hor skal kvar mann ha si kone og kvar kvinne sin mann.(1. Kor. 7,2) Og ikkje berre påbodet, men og Guds skaparverk og ordning driv dei som ikkje er unnatekne ved eit særskilt verk av Gud, til ekteskap, etter dette ordet: «[Då sa Herren Gud:] Det er ikkje godt for mennesket å vera åleine.», 1. Mos. 2,18. Difor syndar ikkje dei som lyder dette påbodet og denne ordninga frå Gud.»(Tekst i klammer er tilføyd fra bibelstedet.)

Her ser vi at det relasjonelle mellom mann og kvinne blir sett på som en del av skaperordningen. Bekjennelsen vektlegger altså kjærlighetsforholdet i tillegg til forplantningen, slik også Skriftens skapelsesfortellinger gjør.

Herren sier. Denne skriftforståelsen fremgår også av Den norske kirkes vigselsliturgi, se formuleringen nedenfor der Den norske kirke har uttrykt det slik: "... vår Herre Jesus Kristus sier ...".  Når Kirken kaller Jesus Kristus for Herre så er det uttrykk for en bekjennelse til ham som Gud og frelser, jf. Rom. 1,3-4 m.fl. På slutten av 1990-tallet uttalte Den norske kirkes prester dette ved om lag 13.000 vigsler i året mens det nå er rundt 8.000. Har det også blitt mindre sant for kirkens prester?

«Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett og stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave. Å leve sammen som mann og kvinne er å leve i tillit og kjærlighet, dele gleder og sorger og trofast stå ved hverandres side livet ut. Guds ord vitner om ekteskapet at det er hellig og ukrenkelig. Det står skrevet i Første Mosebok: 

Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» 1 Mos 1,27-28a Og vår Herre Jesus Kristus sier: Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som Gud altså har sammenføyd, skal mennesker ikke skille. Matt 19,4-6» (uthevelser tilføyd) 

For å oppfylle valgløftet til en stor del av kandidatene til bispedømmeråd og dermed Kirkemøtet må en etter dette bryte med bekjennelsen og Skriften slik den er tolket i bekjennelsen. Følgelig brytes kirkeloven.  

Kirkeloven paragraf 28 kan trolig endres uten at mange politikere tror det får negative konsekvenser for staten, men kan bekjennelsens klare og godt begrunnede bibeltolkning endres uten det får konsekvenser for kirken?

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
11 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
28 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5616 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5616 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5616 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5616 visninger
Les flere