Rebecca Solevåg

Alder: 1945
  RSS

Om Rebecca

Senter for misjon og globale studier, VID

Følgere

Kidsa har rett

Publisert 13 dager siden - 1564 visninger

Er kirken et sted som utruster og beskytter barn, eller et sted der overgrep kan skje?

Dessverre vet vi svaret på det andre spørsmålet. Svaret er ja. De siste månedene har vi blitt presentert for nesten ufattelige tall for overgrep begått av prester i den katolske kirke.

Der Spiegel rapporterte nylig at over 3.600 barn har blitt seksuelt misbrukt av katolske prester i Tyskland de siste sytti årene. I USA pågår det etterforskning av overgrep i 13 delstater, og i Australia er en erkebiskop dømt for å ha skjult overgrep. Om ikke i samme skala, har også andre kirker, trossamfunn og kristne organisasjoner måttet tåle tilsvarende avsløringer.

Jeg har tidligere i denne spalten skrevet om misjonsorganisasjonenes uforbeholdne unnskyldning til misjonærbarn som har opplevd omsorgssvikt og overgrep på internatskolene.

LES OGSÅ: Den katolske kirke beklager overgrep mot minst 3.700 mindreårige

Kirkenes ansvar. 

Disse avsløringene har vist at det finnes systemer og strukturer som har lagt til rette for utnytting og maktmisbruk, og at det i mange tilfeller har blitt brukt mer energi på å redde ledere og organisasjoners rykte enn å støtte de utsatte, som dermed har blitt utsatt for et nytt svik. Pave Frans har oppfordret alle verdens katolikker til å bruke oktober måned til å be for at kirken blir mer oppmerksom på overgrepene som er blitt begått. Det er en god start, hendelsene skal ikke lenger feies under teppet og ties i hjel. Men jeg tror vi trenger å gjøre mer enn å be for å kunne svare ja også på det første spørsmålet.

Trenger en Tøfflus. 

Vi som vokste opp på sytti- og åttitallet kunne lett ramse opp barns rettigheter, takket være Tøfflus og Jon Blund som hver desember minnet oss på at «alle barn rett til …» navn og nasjonalitet, mat, helsehjelp, skolegang, lek og fritid, beskyttelse, å si sin mening, og så videre. Alle barn trenger en slik Tøfflus. Da Ungdommens kirkemøte møttes i forrige uke, diskuterte de hvordan Den norske kirke kan stå opp for barns rettigheter. Kirkenes verdensråd har invitert alle sine medlemskirker til å være med å sette fokus på barns rettigheter, og første punkt på agendaen er at kirken må og skal være et trygt sted for barn.

Trygge rom. 

Hvordan kan vi skape trygge rom for barn i kirkene våre? Kirkenes verdensråd (KV) løfter fram viktigheten av å ha tydelige regler og retningslinjer, men holder også fram at barn må involveres, lyttes til og ha medbestemmelsesrett.

I forrige uke møttes Ungdommens kirkemøte for å diskutere hvordan Den norske kirke kan ta utfordringen fra KV på alvor. Dette sa Ungdommens kirkemøte om trygge rom: «Barn har rett til beskyttelse mot vold, omsorgssvikt og overgrep. ‘Trygge rom’ er et begrep som er etablert i Den norske kirke, og som det har vært mye fokus på. (…) Allikevel blir ikke alle frivillige og ansatte i kirken kurset på temaet og ikke alle menigheter innhenter politiattest av frivillige og ansatte. Det er heller ikke en selvfølge at varslingsrutiner er på plass eller kjent for barn og unge.»

Uttalelsen peker også på at noen barn er mer utsatt enn andre. Barn som tilhører minoritetsgrupper og urfolk er særlig utsatt for overgrep og rettighetsbrudd. Det samme gjelder barn med funksjonsnedsettelser og barn på flukt.

LES OGSÅ: 70 år med kirkelig brobygging

Vaktbikkje og endringsagent. 

Men KV-dokumentet tar også til orde for at kirka skal være en endringsagent. Kirkene må være en pådriver for å avskaffe vold mot barn i samfunnet. De kan bruke sin innflytelse til å løfte fram at gutter og jenter har samme verdi og samme rettigheter, og at barn er personer med en kroppslig integritet som må respekteres. Barns medvirkning og medbestemmelse er helt sentralt for å få dette til. Vi skal lytte når kidsa snakker, for «alle barn har rett».

Ellet som Jesus sa: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (…) Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»

Gå til innlegget

Salvet med olje?

Publisert rundt 1 måned siden - 550 visninger

I 2015 snakket vi om oljekrisen. Men var det egentlig dette som var krisen?

I slutten av august ble oljemessen ONS arrangert her i Stavanger. ONS samlet i år mer enn 70.000 deltagere, og som vanlig satte den sitt preg på byen – både i bybildet og i lokale medier. Temaene som tas opp på messen er med på å sette agendaen for oljenæringen internasjonalt. Årets tema var innovasjon, og fornybar energi fikk også plass på programmet. Men ONS er først og fremst et sted der bransjen feirer seg selv og befester sin posisjon.

Samtidig, i Glasgow, møttes en internasjonal gruppe forskere til en konferanse om petrokultur. De var ikke like mange, og de har ingen pengesterk bransje i ryggen, men de stiller noen helt sentrale spørsmål som vi som samfunn trenger å tenke gjennom: Hvordan har oljeindustrien formet kulturer og lokalsamfunn globalt? Hvordan har petrokultur påvirket vårt syn på verden? Oljeindustrien har ikke bare hatt en effekt på miljøet, den har skapt enorme samfunnsendringer, med globale migrasjonsstrømmer, velstandsvekst noen steder og fattigdom og utnytting andre steder. Videre har den også skapt fortellinger, myter og forestillinger om hvem vi er.

Fra lusekofte til Nordsjøjakke. 

For oss som vokste opp i Stavanger på sytti- og åttitallet er ikke det noen bombe. Vi var vel kjent med fortellingene om forandringen som skjedde da «oljå» kom. Mens foreldrene våre gikk i lusekofter hele oppveksten, var det kuleste plagget i min oppvekst Nordsjøjakken, den blå forete vindjakken med fuskepels på hetta. «Oljeeventyret» er en merkelapp vi har brukt i Norge om forandringen som kom med oljen, og som har skapt en forestilling om nordmenn som i Espen Askeladden-stil har vært litt heldige og litt smarte. Og den har skapt en forventning om evigvarende velstandsøkning.

Økning i levestandard i andre deler av verden vil i årene som kommer føre til et økt behov for energi. Det er fortsatt over en milliard mennesker i verden som ikke har tilgang til moderne energikilder. Hvordan skal vi løse denne utfordringen? Er det olje nok til alle?

Oljekrise eller miljøkrise? 

Da den såkalte oljekrisen rammet regionen i 2014 og 2015, var det en reell krise for mange. Men det var også en vekker for regionen, en påminnelse om hvor avhengige vi er av olja og oljepengene her, enten vi selv jobber i bransjen eller ikke. Men i et globalt perspektiv var det ikke denne nedgangen i oljeprisen som var krisen, men den bakenforliggende totale avhengigheten av olje som hele vårt moderne samfunn er bygget på, og den miljøkrisen olja har skapt.

Forskere som jobber med petrokultur vil ikke bare kartlegge oljas effekt på samfunnet, men også bidra til å tenke rundt det som kommer etter olja. Overgangen til fornybar energi som vi vet må komme, handler ikke bare om å implementere en ny teknologi. Den handler om holdningsendringer, om å skape nye fortellinger, om å finne andre måter å være samfunn på. Da trenges kunnskap fra både humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap.

Du salver mitt hode. 

Også fra kirkens side har den norske petromanien blitt kritisert. Et kirkelig «grønt» engasjement har vi hatt lenge, men da biskoper og andre kristne ledere tok til orde mot oljeutvinning i nord, ble det bråk. Tina Bru, stortingsrepresentant fra Høyre, meldte seg i 2015 ut av Den norske kirke i protest mot biskopenes utidige innblanding. Hvorfor er de så provoserende når kirken pirker i dette? Kanskje det er nettopp fordi olja er noe mer enn energi, den er også identitet, kultur, del av den norske fortellingen.

«Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over», står det i Salme 23. Professor Marion Grau ved MF bruker denne bibelteksten til å stille det selvkritiske spørsmålet: Hva slags makt er det petroleumsindustrien har salvet oss med? Og hvordan kan vi få til en endring til mer bærekraftige energier, i både materiell og åndelig forstand? Disse spørsmålene er betimelige å stille. Vi trenger både de kritiske og de kreative stemmene for å finne ut hva vi skal gjøre og hvem vi er «itte oljå».

Trykket i Vårt Land 11. september 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Akela, vi vil ­gjøre vårt beste

Publisert 2 måneder siden - 577 visninger

Hvor går grensen mellom fjerning av støtende symboler og kulturvandalisme?

I sommer malte studenter ved Universitetet i Manchester over et vegg­maleri av Rudyard Kiplings dikt If og ­erstattet det med diktet Still I rise av den afro­amerikanske poeten Maya ­Angelou. ­Stuntet var ifølge student­foreningen et forsøk på å løfte fram ­undertrykte ­stemmer fra historien, og Kipling ble også stemplet som rasist av studentene.

Den hvite manns byrde. 

Kiplings liv er uløselig knyttet til historien om ­britisk imperialisme, og hans forfatterskap ­reflekterer en overbevisning om den vestlige sivilisasjons overlegenhet og en sterk tro på det imperialistiske ­prosjektet. ­Diktet Den hvite manns ­byrde var kontroversielt allerede den gang det ble ­publisert, som en støtte til USAs ­kolonialisering av ­Filippinene, og har blitt stående som et symbol på en feilslått idé om at kolonialisering ville bringe framgang og fred til verden.

De undertrykte stemmene. 

Kiplings dikt If er en hyllest til en britisk krigshelt fra Boerkrigen, og løfter fram stoisk selvdisiplin av britisk «stiff upper lipp»-merke. Så sent som i 1995 ble det kåret til britenes favorittdikt. Angelous dikt gir på den annen side stemme til slaven som historien har glemt: «Out of the huts of history’s shame, I rise.» Det er forståelig at studentene i Manchester ønsker å gi rom til de glemte stemmene. Stuntet, slik jeg ser det, er et forsøk på å være med å skrive historien om imperialisme, slaveri, utnytting og kolonikrig på ny.

Men skal vi viske ut de stemmene vi ikke liker? Skal vi fjerne de statuene som ­vekker anstøt? I USA er dette en stor ­debatt i sørstatene, der statuer av ­tidligere ­guvernører og hærførere som støttet ­slaveri og segregasjon har fått stå i fred fram til nå. Hvor går grensen ­mellom fjerning av støtende symboler og kulturvandalisme? I Manchester-tilfellet er det ikke veggmaleriet som er kunstverket, men diktet. Dersom studentene hadde brent Kiplings bøker hadde det vært ­problematisk, men å velge en annen forfatter til å representere hva student­foreningen står for, må være greit.

Speiderbevegelsens arv.

Kiplings forfatterskap har blant annet betydd mye for speiderbevegelsen. Blant de yngste ­speiderne er det vanlig å bruke Jungel­boken som ramme for speidermøtene: ­Lederen er Akela, ulvemor, og ­speiderne er ulveflokken hennes. Ved starten av ­møtet hilses alle velkommen gjennom jungelropet: «Akela, vi vil gjøre vårt ­beste». Jeg har vært speider og speiderleder gjennom store deler av livet og er entydig positiv til speiderarbeidet.

Som ung student fortalte jeg en utvekslings­student fra Tyskland om mitt engasjement som speider. Jeg ble helt overrumplet over hans skepsis, ja nesten fiendtlighet overfor speiderbevegelsen. For han var det helt utenkelig at barne- og ungdomsarbeid der man kledde seg i uniformer og dyrket disiplin og samhold kunne føre noe godt med seg, til det lignet det for mye på Hitlerjugend. Dette var helt fjernt fra min erfaring fra norsk speiderbevegelse, der kristen tro, vennskap, praktiske ferdigheter og kjærlighet til naturen stod sentralt. Likevel, de ­historiske trådene finnes til viktoriatidens imperialisme og militarisme. Speidingens grunnlegger Lord Baden-Powell hadde kjempet i Boerkrigen, og hentet inspirasjon fra militæret for ungdomsbevegelsen han startet.

Helt eller skurk? 

Kipling er verken ­helten eller skurken, han er noe midt i mellom, eller kanskje er han begge ­deler. Han skapte stor kunst, men han hadde også noen blindflekker når det gjaldt ­hvilke lidelser det britiske regimet og ­kanskje også hans egne handlinger, påførte befolkningen i India. Løsningen er ikke å slette ut minnet om han, men vi må tørre å være kritiske til noen av de ­verdiene han representerer. Fra her vi står, i 2018, har vi et annet blikk, en annen oversikt over historien. Speiderbevegelsen må også ta inn over seg de mørke sidene ved den delen av historien som Kipling og Baden-Powell representerer.

Bare slik kan vi klare å «arbeide for fred og forståelse mellom mennesker», som det står i speiderloven. Akela, vi vil gjøre vårt beste!

Trykket i Vårt Land 14. august 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Bibeltime for politikere

Publisert 3 måneder siden - 2554 visninger

Er det bibelsk å skille flyktningbarn fra foreldrene sine? Ville Jesus prioritert å hjelpe flyktninger i nærområdene?

Når politikere griper til Bibelen for argumenter bærer det noen ganger galt av sted. Avsløringene­ om umenneskelige forhold i amerikanske flyktningleire langs grensen til Mexico, der blant annet barn skilles fra foreldre, og migranter holdes fanget i fengselsliknende leirer, har sjokkert mange­. Justisminister i USA, Jeff Sessions, forsvarte Trump-regjeringens politikk ved å henvise til Paulus’ ord i Romerbrevet om å underordne seg myndighetene.

For noen år siden hevdet Sylvi Listhaug frimodig at Jesus var opptatt av å hjelpe­ flest mulig, og derfor ville prioritert å hjelpe­ folk i nærområdene. Hun brukte Jesus som argument for en restriktiv flyktningpolitikk, der vi tar imot færre mennesker i nød her i Norge. Flukt, tvungen migrasjon og mennesker på vandring er et tema som dukker opp igjen og igjen i Bibelen. Å være en medvandrer med Bibelens­ migranter tror jeg politikere kunne lært mye av, men da må de være villig til å lytte til fortellingene og deres budskap.

Et folk på vandring. 

I Det gamle testamente møter vi et folk på vandring. Abraham tar med seg familien på jakt etter grønnere beiter og bedre livsvilkår, slik mange fattige mennesker gjør også i dag. Israelsfolket opplevde undertrykkelse i Egypt og flyktet, med påfølgende ørkenvandring i 40 år, og senere fikk de igjen oppleve deportasjon og fangenskap i et annet fremmed land: Babylon. Når Gud taler til Moses på Sinai, minner han om erfaringen fra Egypt og gir følgende bud: «Du skal ikke undertrykke en innflytter! Dere vet hvordan det kjennes å være innflytter for dere har selv vært innflyttere i Egypt» (2 Mos 23,9).

Jesus var flyktning. 

Jesus var selv flyktning. Matteus forteller om hvordan Josef og Maria flyktet med Jesus-barnet til Egypt av frykt for at en sjalu Herodes skulle drepe barnet som truet hans kongemakt. En kirke i Indianapolis i USA har satt den hellige familie fra julekrybba i et bur på kirkebakken i protest mot regjerningens flyktningpolitikk. Dette for å illustrere at dersom Josef og Maria hadde kommet over grensen fra Mexico med Jesus-barnet i dag, hadde de blitt internert. Utstillingen er også en påminnelse om Jesu ord om at «det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg» (Matt 25,49). I lignelsen om den barmhjertige samaritan møter vi en som lever ut dette idealet, som hjelper den fremmede, kler den nakne og ser til den syke.

Migranten Paulus. 

Ifølge Apostlenes gjerninger hadde Paulus, som var jøde, sin oppvekst i Tarsus i dagens Tyrkia. Kanskje var han sønn av jødiske innvandrere til regionen? I hvert fall hadde han en erfaring av flerkulturell oppvekst og tilbrakte også store deler av sitt voksne liv på reisefot i misjonens tjeneste. Hans nære medarbeidere Priskilla og Akvilas hadde selv opplevd forfølgelse for sin jødiske tro i Roma og flyktet til Korint. Når han i Romerbrevet 13 råder Jesus-troende i Roma om å være lydig mot myndighetene, er dette et råd fra en medvandrer som selv til slutt måtte bøte med livet for sin tro, ikke fra en makthaver. Dette verset om å underordne seg myndigheter har gjennom historien blitt brukt av makthavere for å få kritikere til å tie. Blant annet ble det brukt av slaveeierne i USA før borgerkrigen, så Sessions er i dårlig selskap i sin måte å bruke Paulus på.

What would Jesus do? 

Hva ville Jesus gjort? Flere kirkeledere tok til motmæle mot Listhaugs påstand om at Jesus står på hennes side i innvandringsdebatten. All bibellesning er fortolkning, og å uttale seg om hva Jesus ville gjort henger nøye sammen med hvordan man forstår kjernen i Bibelens budskap. Slik jeg leser Bibelen, finner jeg et tydelig budskap i Jesu ord om å ta imot den fremmede og kle den nakne. Når jeg vandrer sammen med Bibelens flyktninger og migranter hører jeg et budskap som står på de undertrykte, ikke undertrykkernes side.

Trykket i Vårt Land 17. juli 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Oppgjør med gamle synder

Publisert 4 måneder siden - 440 visninger

Å se seg tilbake er nyttig, men noen ganger svært ubehagelig.

Organisasjoner som har definisjonsmakt og ansvar for menneskers liv må også se seg tilbake, og noen ganger er en uforbeholden unnskyldning det eneste som er godt nok. 

Magasinet National Geographic har gjort nettopp det. I et nylig nummer om rase tar de et oppgjør med magasinets syn på og formidling av rase gjennom store deler av 1900-tallet. I dette nummeret vender de blikket mot seg selv og sin egen fortid. De peker på artikkelen om australske urfolk fra 1916, der folkegruppen omtales som «villmenn» som har lavest intelligens av alle folkeslag. De forteller om reportasjen fra Sør-Afrika i 1962, som overhodet ikke nevner apartheid-regimet, og ikke gir stemme til en eneste svart sørafrikaner. 

Tar ansvar. 

I lederen vedkjenner sjefredaktøren at de har vært med å skape et bilde av verden sett med et hvitt, vestlig blikk, preget av kolonialisme og rasisme. Gjennom hele århundret fram til 1970 var bladet med å skape klisjeer som skilte «siviliserte» fra «usiviliserte»: afrikanere med trommer i transeaktig dans, vakre stillehavskvinner med blomster i håret, urfolk fascinert av vestlig teknologi. «De andre» blir framstilt som eksotiske og ofte med lite klær. 

Noen vil kanskje si at det er en formildende omstendighet at journalister og fotografer var preget av datidens vitenskap, og tenke at de som i dag har ansvar for produksjonen av magasinet var jo ikke personlig involvert i det overtrampet som ble begått. Likevel velger magasinet å ta et oppgjør med fortiden. Uten at vi vedkjenner oss rasismen som har vært kan vi ikke komme oss videre, er argumentet. 

Verdien av et «unnskyld». 

Også det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nylig tatt et oppgjør med egen fortid. I et brev til 2.300 tidligere elever ved kirkesamfunnets skoler beklager de vonde opplevelser folk har hatt som elever ved skolen. Brevet erkjenner at gjensitting, straff og mobbing forekom, og at undervisningen med vekt på utenatlæring skapte nederlagsopplevelser hos mange av elevene. DELK vedkjenner seg ansvaret for smerten som er påført og sier et uforbeholdent unnskyld. 

DELK har også prøvd å ta et oppgjør med fortida tidligere. Men et ordentlig «unnskyld» forutsetter at den som har opplevd overtramp faktisk hører unnskyldningen. Beklagelsen som DELK trykket i menighetsbladet på nittitallet nådde ikke dem som trengte å høre det, og derfor sendte de denne gangen ut personlige brev. 

Ofret på misjonens alter. 

Det samme oppgjøret med tidligere feilsteg måtte norske misjonsorganisasjoner gjøre for noen år siden, da det ble kjent at misjonærbarn som hadde bodd på internat hadde opplevd omsorgssvikt, seksuelle overgrep og problemer knyttet til adskillelse fra foreldre. Misjonærbarna opplevde seg «ofret på misjonens alter.» I 2009 erkjente Det norske misjonsselskap (NMS) og Norsk luthersk misjonssamband (NLM) i en felles uttalelse de store, negative konsekvensene atskillelsen mellom foreldre og barn hadde hatt. 

Å legge seg flat. 

Selv om både DELK-saken og misjonærbarndebatten ble initiert utenfra, er oppgjøret disse organisasjonene har tatt med sin egen fortid mer enn den politiske øvelsen «å legge seg flat.» Det er ikke nok å innrømme at en feil har skjedd, det handler både om å ta ansvar og å endre praksis. DELK sine skoler har i dag fokus på forebygging av mobbing og inkludering av barn med ulike behov. Misjonsorganisasjonene har lært av fortiden og er i dag bevisst på at misjonærbarn er «third culture kids» med de fordeler og utfordringer det medfører. 

Å se seg tilbake er heller ikke noe en kan gjøre en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess, der vi stadig blir oppmerksomme på ubevisste fordommer og feilgrep sett i etterpåklokskapens lys. Ubehagelig, ja! Men likevel nødvendig.

Trykket i Vårt land 19. juni 2018 i spalten Overblikk

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
21 minutter siden / 328 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
25 minutter siden / 215 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 328 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21647 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 328 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 2 timer siden / 399 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 3 timer siden / 147 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 4714 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1819 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 4 timer siden / 222 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 328 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 328 visninger
Les flere