Rebecca Solevåg

Alder: 1945
  RSS

Om Rebecca

Senter for misjon og globale studier, VID

Følgere

Mot Betlehem

Publisert 13 dager siden - 498 visninger

«Nå vandrer fra hver en verdens krok … et uoverskuelig pilgrimstog» heter det i julesangen. Er vår tids flyktningestrømmer et moderne pilegrimstog?

Jonas Dahls julesalme setter julefeiring inn i rammen av en pilegrimsreise, og beskriver flokken av unge og gamle som vandrer mot Betlehem for å se Jesus. Pilegrim kommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utlending». Dette var merkelappen en person fikk dersom han ikke var romersk borger, og dermed ikke hadde de rettighetene statsborgerskapet ga.

Den religiøse pilegrimen som valfarter til et hellig sted, er kjent fra flere religioner. I kristen tradisjon var de første pilegrimsreisene rettet mot det hellige land og steder knyttet til Jesu liv.

LES OGSÅ: Flykter fra voldsinferno

Et uoverskuelig pilgrimstog. 

Så hva har vår tids migranter til felles med pilegrimen? Både pilegrimen og migranten er på vandring. I oktober flyktet en gruppe familier fra den gjeng-belastede byen San Pedro i Honduras. Målet var å komme seg til USA for å søke asyl. De startet vandringen nordover og underveis har mange sluttet seg til karavanen. Nå befinner omtrent 7.000 migranter seg i Tijuana i Mexico, like ved grensen til USA. De fleste kommer fra Honduras, El Salvador og Guatemala, og søker en framtid bort fra gjeng-relatert vold, politisk forfølgelse og fattigdom.

I 2015 snakket vi om «flyktningkrisen» i Europa, på grunn av alle flyktningene som kom fra det krigsrammede Syria. Krisen er der fortsatt, selv om vi ikke hører så mye om den lenger. Ifølge FN er det 3,6 millioner registrerte syriske flyktninger bare i Tyrkia. Lenger kommer de ikke, fordi vi har bestemt at det ikke er plass for dem i Europa og har stengt grensene.

Det er flere migranter i verden enn noen gang: 258 millioner mennesker er på vandring. I tillegg til økende politisk uro og fattigdom mange steder i verden, vil det også bli stadig flere miljøflyktninger i årene som kommer, varsler FN.

Samme hjertetrang. 

Pilegrimene i Dahls salme søker julens fred. Er det fred dagens migranter søker? President Trump mener nok ikke det. Han har valgt en tøff tone overfor migrantene som vil inn i USA. Han har stemplet dem som voldtektsforbrytere og kriminelle, og snakker om en «invasjon». Han har til og med sendt militærtropper for å forsterke grensen ved Tijuana, og i forrige uke ble folk beskutt med tåregass.

Men vi løser ikke narkotikakartellenes grep om regionen med å bygge en mur. Det blir ikke mindre fattigdom i Latin-Amerika av å skyte tåregass mot Mexico. Rammet av krig, forfølgelse eller fattigdom, søker menneskene i karavanen en bedre framtid for seg selv og sine barn. De søker framtidshåp og fred.

LES OGSÅ: 'Farligere her enn i mange krigsområder'

Følg med, følg med. 

Mange som ikke selv er flyktninger har sluttet seg til karavanen på veien nordover mot USA. Kristne har gått inn i karavanen som pilegrimer og medvandrere. Vandringen kan forstås som en solidaritetshandling, men de er også med å gi sårbare grupper beskyttelse og fungerer som sannhetsvitner. Nonneordener og andre kristne organisasjoner har organisert matutdeling. I Tijuana har mange fått ly ved Frelsesarmeens herberger for hjemløse, og en hjelpeorganisasjon som kaller seg Border Angels, «Grenseenglene», deler ut vann og mat til slitne vandrerne.

Nonneorden Sisters of Mercy har også satt fingeren på de bakenforliggende årsakene til flyktningestrømmen. Fattigdom og politisk kaos i Latin-Amerika har også en kolonialistisk side, og USA må sin ta en del av skylden, mener de. USA har støttet undertrykkende regimer gjennom økonomisk og militær støtte, og de har utnyttet fattige land gjennom dårlige handelsavtaler.

Ham som hyrder så. 

Pilegrimene i julesangen vandret for å se Jesus. Hvor kan vi se Jesus i dag? Fortellingen om barnet som ble født i Betlehem, er fortellingen om godt nytt for fattige (Luk 4,18). Karavanen av migranter fra Sentral-Amerika har nådd den amerikanske grensen. De syriske flyktningene holdes igjen i Tyrkia så de ikke kommer inn i Europa. Er det ikke rom for dem i herberget?

LES OGSÅ: Hvorfor er det så mye vold og kaos i Midtøsten?

Gå til innlegget

Blikket mot verden

Publisert rundt 1 måned siden - 553 visninger

Lenge før olja satte sitt globale preg på Stavanger, brakte misjonsbevegelsen verden litt nærmere Vestlandet.

I første episode av TV-serien Lykkeland, som skildrer Stavanger ved ­begynnelsen av oljealderen, tegnes et møte mellom ulike kulturer. ­Texas-cowboyene fra oljeselskapene, med lisseslips og Stetson-hatt har lite til felles med bedehusfolket som preger Stavanger, i sine lusekofter og med bibelen i hånd. På bedehuset synger de «Navnet Jesus blekner aldri».

LES OGSÅ: Imponerende og rikt om oljeeventyret

Denne salmen er i seg selv en fortelling om møter mellom kulturer. Salmen, som fortsatt er Norges mest populære, er skrevet over en melodi fra Zululand i Sør-Afrika og ble bragt til Norge av misjonærer som hadde vært der og hørt den vakre melodien. Så bedehusfolkets møte med brautende amerikanere var ikke deres første møte med verden utenfor Jæren. De hadde kunnskap om jordbruk på ­Madagaskar, etniske konflikter i Sør-Afrika og misjonsstasjonenes helsearbeid i Kina.

Verden kom nærmere. 

I år er det 175 år siden Misjonsskolen ble startet i ­Stavanger. Med havet som nærmeste nabo har utfart og innfart alltid preget vår region. Da var det kanskje ikke så rart at Stavanger ble sentrum for den gryende misjonsbevegelsen. Og med misjonærene kom verden litt nærmere. Fortellingene fra misjonsmarka, historiene om møter mellom mennesker og mellom kulturer, ble en viktig del av den vestlandske kristendommen.

Drivkraften for misjonen, å gjøre alle folkeslag til disipler, har på mange ­måter vært en inkluderende impuls. Visst har den vært preget av kolonialistisk tanke-gods om at vi fra Europa har kommet lenger enn dem, «de unådde». Men den har også vært en impuls til å rette blikket mot verden og forsøke å forstå den bedre. Med seg hjem fram sine reiser hadde misjonærene fortellinger om eksotiske steder og fremmede tradisjoner. Historiene, ­illustrasjonene og etter hvert lysbildene var med å skape forestillinger om verden som preget mange generasjoner.

Mange av mennene som fikk misjonskallet kom fra enkle kår. Misjonsskolen tilbød både artium og teologisk embetseksamen. Dermed var misjonsreisen også en dannelsesreise. Aleksander Kielland mente at misjonsskolen var en snarvei til verdslig komfort og prestestatus, og skrev satirisk at studentene tilbrakte tiden «i festlig lediggang».

LES OGSÅ: Et stille møte med Gud

Klosteret på Kampen. 

Nærmere sannheten var det nok at studietiden bestod av krevende undervisning, arbeidsoppgaver knyttet til skolens gårdsdrift og streng sosial kontroll. På folkemunne ble skolen omtalt som «Klosteret» på Kampen. Kvinner fikk først innpass på skolen etter mer enn hundre år, på 1970-tallet.

Karl Ludvig Reichelt (1877–1952) reiste­ til Kina som misjonær for Det Norske ­Misjonsselskap (NMS) etter endt utdanning ved Misjonsskolen i 1920. Han tilegnet store deler av sitt liv til misjon blant ­kinesiske buddhistmunker.

I sin samtid var han kontroversiell, men hans åpenhet for å se den andre og lære av møtet, er en verdi vi ser viktigheten av mer enn noen gang i dag. Reichelt gjorde også en omfattende arbeid med å dokumentere kinesisk kultur og religion gjennom sine mange bøker.

Fra sør til nord. 

Men misjonsbevegelsen har ikke bare gått fra nord til sør. Allerede på 1860-tallet kom den første afrikanske studenten, Moses fra Sør-Afrika, til «Misjonsmarka» på Kampen, der VIDs campus fortsatt ligger i dag. Kanskje var han den første internasjonale studenten i Norge? Etter hvert har flere kommet til oss – og færre misjonærer reist ut. I dag har vi både PhD- og masterstudenter fra NMS sine samarbeidskirker i sør som får teologisk kompetanse og utdannelse til kirkelig tjeneste hos oss.

Kulturmøtene finner nå like ofte sted i vårt eget nærmiljø som på en utenlandsreise. Studentene som kommer til VID Misjonshøgskolen i dag lever i en kompleks, global og flerkulturell kontekst. Jeg tror de kan lære noe av misjonshistorien. Om hvor man trødde feil i sin misjonsiver, men også om hvilke verdier vi fortsatt vil ta med oss.

LES OGSÅ: Marginaliserte krever å bli hørt om misjon

Gå til innlegget

Kidsa har rett

Publisert 2 måneder siden - 1574 visninger

Er kirken et sted som utruster og beskytter barn, eller et sted der overgrep kan skje?

Dessverre vet vi svaret på det andre spørsmålet. Svaret er ja. De siste månedene har vi blitt presentert for nesten ufattelige tall for overgrep begått av prester i den katolske kirke.

Der Spiegel rapporterte nylig at over 3.600 barn har blitt seksuelt misbrukt av katolske prester i Tyskland de siste sytti årene. I USA pågår det etterforskning av overgrep i 13 delstater, og i Australia er en erkebiskop dømt for å ha skjult overgrep. Om ikke i samme skala, har også andre kirker, trossamfunn og kristne organisasjoner måttet tåle tilsvarende avsløringer.

Jeg har tidligere i denne spalten skrevet om misjonsorganisasjonenes uforbeholdne unnskyldning til misjonærbarn som har opplevd omsorgssvikt og overgrep på internatskolene.

LES OGSÅ: Den katolske kirke beklager overgrep mot minst 3.700 mindreårige

Kirkenes ansvar. 

Disse avsløringene har vist at det finnes systemer og strukturer som har lagt til rette for utnytting og maktmisbruk, og at det i mange tilfeller har blitt brukt mer energi på å redde ledere og organisasjoners rykte enn å støtte de utsatte, som dermed har blitt utsatt for et nytt svik. Pave Frans har oppfordret alle verdens katolikker til å bruke oktober måned til å be for at kirken blir mer oppmerksom på overgrepene som er blitt begått. Det er en god start, hendelsene skal ikke lenger feies under teppet og ties i hjel. Men jeg tror vi trenger å gjøre mer enn å be for å kunne svare ja også på det første spørsmålet.

Trenger en Tøfflus. 

Vi som vokste opp på sytti- og åttitallet kunne lett ramse opp barns rettigheter, takket være Tøfflus og Jon Blund som hver desember minnet oss på at «alle barn rett til …» navn og nasjonalitet, mat, helsehjelp, skolegang, lek og fritid, beskyttelse, å si sin mening, og så videre. Alle barn trenger en slik Tøfflus. Da Ungdommens kirkemøte møttes i forrige uke, diskuterte de hvordan Den norske kirke kan stå opp for barns rettigheter. Kirkenes verdensråd har invitert alle sine medlemskirker til å være med å sette fokus på barns rettigheter, og første punkt på agendaen er at kirken må og skal være et trygt sted for barn.

Trygge rom. 

Hvordan kan vi skape trygge rom for barn i kirkene våre? Kirkenes verdensråd (KV) løfter fram viktigheten av å ha tydelige regler og retningslinjer, men holder også fram at barn må involveres, lyttes til og ha medbestemmelsesrett.

I forrige uke møttes Ungdommens kirkemøte for å diskutere hvordan Den norske kirke kan ta utfordringen fra KV på alvor. Dette sa Ungdommens kirkemøte om trygge rom: «Barn har rett til beskyttelse mot vold, omsorgssvikt og overgrep. ‘Trygge rom’ er et begrep som er etablert i Den norske kirke, og som det har vært mye fokus på. (…) Allikevel blir ikke alle frivillige og ansatte i kirken kurset på temaet og ikke alle menigheter innhenter politiattest av frivillige og ansatte. Det er heller ikke en selvfølge at varslingsrutiner er på plass eller kjent for barn og unge.»

Uttalelsen peker også på at noen barn er mer utsatt enn andre. Barn som tilhører minoritetsgrupper og urfolk er særlig utsatt for overgrep og rettighetsbrudd. Det samme gjelder barn med funksjonsnedsettelser og barn på flukt.

LES OGSÅ: 70 år med kirkelig brobygging

Vaktbikkje og endringsagent. 

Men KV-dokumentet tar også til orde for at kirka skal være en endringsagent. Kirkene må være en pådriver for å avskaffe vold mot barn i samfunnet. De kan bruke sin innflytelse til å løfte fram at gutter og jenter har samme verdi og samme rettigheter, og at barn er personer med en kroppslig integritet som må respekteres. Barns medvirkning og medbestemmelse er helt sentralt for å få dette til. Vi skal lytte når kidsa snakker, for «alle barn har rett».

Ellet som Jesus sa: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (…) Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»

Gå til innlegget

Salvet med olje?

Publisert 3 måneder siden - 558 visninger

I 2015 snakket vi om oljekrisen. Men var det egentlig dette som var krisen?

I slutten av august ble oljemessen ONS arrangert her i Stavanger. ONS samlet i år mer enn 70.000 deltagere, og som vanlig satte den sitt preg på byen – både i bybildet og i lokale medier. Temaene som tas opp på messen er med på å sette agendaen for oljenæringen internasjonalt. Årets tema var innovasjon, og fornybar energi fikk også plass på programmet. Men ONS er først og fremst et sted der bransjen feirer seg selv og befester sin posisjon.

Samtidig, i Glasgow, møttes en internasjonal gruppe forskere til en konferanse om petrokultur. De var ikke like mange, og de har ingen pengesterk bransje i ryggen, men de stiller noen helt sentrale spørsmål som vi som samfunn trenger å tenke gjennom: Hvordan har oljeindustrien formet kulturer og lokalsamfunn globalt? Hvordan har petrokultur påvirket vårt syn på verden? Oljeindustrien har ikke bare hatt en effekt på miljøet, den har skapt enorme samfunnsendringer, med globale migrasjonsstrømmer, velstandsvekst noen steder og fattigdom og utnytting andre steder. Videre har den også skapt fortellinger, myter og forestillinger om hvem vi er.

Fra lusekofte til Nordsjøjakke. 

For oss som vokste opp i Stavanger på sytti- og åttitallet er ikke det noen bombe. Vi var vel kjent med fortellingene om forandringen som skjedde da «oljå» kom. Mens foreldrene våre gikk i lusekofter hele oppveksten, var det kuleste plagget i min oppvekst Nordsjøjakken, den blå forete vindjakken med fuskepels på hetta. «Oljeeventyret» er en merkelapp vi har brukt i Norge om forandringen som kom med oljen, og som har skapt en forestilling om nordmenn som i Espen Askeladden-stil har vært litt heldige og litt smarte. Og den har skapt en forventning om evigvarende velstandsøkning.

Økning i levestandard i andre deler av verden vil i årene som kommer føre til et økt behov for energi. Det er fortsatt over en milliard mennesker i verden som ikke har tilgang til moderne energikilder. Hvordan skal vi løse denne utfordringen? Er det olje nok til alle?

Oljekrise eller miljøkrise? 

Da den såkalte oljekrisen rammet regionen i 2014 og 2015, var det en reell krise for mange. Men det var også en vekker for regionen, en påminnelse om hvor avhengige vi er av olja og oljepengene her, enten vi selv jobber i bransjen eller ikke. Men i et globalt perspektiv var det ikke denne nedgangen i oljeprisen som var krisen, men den bakenforliggende totale avhengigheten av olje som hele vårt moderne samfunn er bygget på, og den miljøkrisen olja har skapt.

Forskere som jobber med petrokultur vil ikke bare kartlegge oljas effekt på samfunnet, men også bidra til å tenke rundt det som kommer etter olja. Overgangen til fornybar energi som vi vet må komme, handler ikke bare om å implementere en ny teknologi. Den handler om holdningsendringer, om å skape nye fortellinger, om å finne andre måter å være samfunn på. Da trenges kunnskap fra både humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap.

Du salver mitt hode. 

Også fra kirkens side har den norske petromanien blitt kritisert. Et kirkelig «grønt» engasjement har vi hatt lenge, men da biskoper og andre kristne ledere tok til orde mot oljeutvinning i nord, ble det bråk. Tina Bru, stortingsrepresentant fra Høyre, meldte seg i 2015 ut av Den norske kirke i protest mot biskopenes utidige innblanding. Hvorfor er de så provoserende når kirken pirker i dette? Kanskje det er nettopp fordi olja er noe mer enn energi, den er også identitet, kultur, del av den norske fortellingen.

«Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over», står det i Salme 23. Professor Marion Grau ved MF bruker denne bibelteksten til å stille det selvkritiske spørsmålet: Hva slags makt er det petroleumsindustrien har salvet oss med? Og hvordan kan vi få til en endring til mer bærekraftige energier, i både materiell og åndelig forstand? Disse spørsmålene er betimelige å stille. Vi trenger både de kritiske og de kreative stemmene for å finne ut hva vi skal gjøre og hvem vi er «itte oljå».

Trykket i Vårt Land 11. september 2018 i spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Akela, vi vil ­gjøre vårt beste

Publisert 4 måneder siden - 579 visninger

Hvor går grensen mellom fjerning av støtende symboler og kulturvandalisme?

I sommer malte studenter ved Universitetet i Manchester over et vegg­maleri av Rudyard Kiplings dikt If og ­erstattet det med diktet Still I rise av den afro­amerikanske poeten Maya ­Angelou. ­Stuntet var ifølge student­foreningen et forsøk på å løfte fram ­undertrykte ­stemmer fra historien, og Kipling ble også stemplet som rasist av studentene.

Den hvite manns byrde. 

Kiplings liv er uløselig knyttet til historien om ­britisk imperialisme, og hans forfatterskap ­reflekterer en overbevisning om den vestlige sivilisasjons overlegenhet og en sterk tro på det imperialistiske ­prosjektet. ­Diktet Den hvite manns ­byrde var kontroversielt allerede den gang det ble ­publisert, som en støtte til USAs ­kolonialisering av ­Filippinene, og har blitt stående som et symbol på en feilslått idé om at kolonialisering ville bringe framgang og fred til verden.

De undertrykte stemmene. 

Kiplings dikt If er en hyllest til en britisk krigshelt fra Boerkrigen, og løfter fram stoisk selvdisiplin av britisk «stiff upper lipp»-merke. Så sent som i 1995 ble det kåret til britenes favorittdikt. Angelous dikt gir på den annen side stemme til slaven som historien har glemt: «Out of the huts of history’s shame, I rise.» Det er forståelig at studentene i Manchester ønsker å gi rom til de glemte stemmene. Stuntet, slik jeg ser det, er et forsøk på å være med å skrive historien om imperialisme, slaveri, utnytting og kolonikrig på ny.

Men skal vi viske ut de stemmene vi ikke liker? Skal vi fjerne de statuene som ­vekker anstøt? I USA er dette en stor ­debatt i sørstatene, der statuer av ­tidligere ­guvernører og hærførere som støttet ­slaveri og segregasjon har fått stå i fred fram til nå. Hvor går grensen ­mellom fjerning av støtende symboler og kulturvandalisme? I Manchester-tilfellet er det ikke veggmaleriet som er kunstverket, men diktet. Dersom studentene hadde brent Kiplings bøker hadde det vært ­problematisk, men å velge en annen forfatter til å representere hva student­foreningen står for, må være greit.

Speiderbevegelsens arv.

Kiplings forfatterskap har blant annet betydd mye for speiderbevegelsen. Blant de yngste ­speiderne er det vanlig å bruke Jungel­boken som ramme for speidermøtene: ­Lederen er Akela, ulvemor, og ­speiderne er ulveflokken hennes. Ved starten av ­møtet hilses alle velkommen gjennom jungelropet: «Akela, vi vil gjøre vårt ­beste». Jeg har vært speider og speiderleder gjennom store deler av livet og er entydig positiv til speiderarbeidet.

Som ung student fortalte jeg en utvekslings­student fra Tyskland om mitt engasjement som speider. Jeg ble helt overrumplet over hans skepsis, ja nesten fiendtlighet overfor speiderbevegelsen. For han var det helt utenkelig at barne- og ungdomsarbeid der man kledde seg i uniformer og dyrket disiplin og samhold kunne føre noe godt med seg, til det lignet det for mye på Hitlerjugend. Dette var helt fjernt fra min erfaring fra norsk speiderbevegelse, der kristen tro, vennskap, praktiske ferdigheter og kjærlighet til naturen stod sentralt. Likevel, de ­historiske trådene finnes til viktoriatidens imperialisme og militarisme. Speidingens grunnlegger Lord Baden-Powell hadde kjempet i Boerkrigen, og hentet inspirasjon fra militæret for ungdomsbevegelsen han startet.

Helt eller skurk? 

Kipling er verken ­helten eller skurken, han er noe midt i mellom, eller kanskje er han begge ­deler. Han skapte stor kunst, men han hadde også noen blindflekker når det gjaldt ­hvilke lidelser det britiske regimet og ­kanskje også hans egne handlinger, påførte befolkningen i India. Løsningen er ikke å slette ut minnet om han, men vi må tørre å være kritiske til noen av de ­verdiene han representerer. Fra her vi står, i 2018, har vi et annet blikk, en annen oversikt over historien. Speiderbevegelsen må også ta inn over seg de mørke sidene ved den delen av historien som Kipling og Baden-Powell representerer.

Bare slik kan vi klare å «arbeide for fred og forståelse mellom mennesker», som det står i speiderloven. Akela, vi vil gjøre vårt beste!

Trykket i Vårt Land 14. august 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77407 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43451 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22150 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 123 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 178 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 232 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 273 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 161 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere