Rebecca Solevåg

Alder: 1945
  RSS

Om Rebecca

Senter for misjon og globale studier, VID

Følgere

Akela, vi vil ­gjøre vårt beste

Publisert 8 dager siden - 560 visninger

Hvor går grensen mellom fjerning av støtende symboler og kulturvandalisme?

I sommer malte studenter ved Universitetet i Manchester over et vegg­maleri av Rudyard Kiplings dikt If og ­erstattet det med diktet Still I rise av den afro­amerikanske poeten Maya ­Angelou. ­Stuntet var ifølge student­foreningen et forsøk på å løfte fram ­undertrykte ­stemmer fra historien, og Kipling ble også stemplet som rasist av studentene.

Den hvite manns byrde. 

Kiplings liv er uløselig knyttet til historien om ­britisk imperialisme, og hans forfatterskap ­reflekterer en overbevisning om den vestlige sivilisasjons overlegenhet og en sterk tro på det imperialistiske ­prosjektet. ­Diktet Den hvite manns ­byrde var kontroversielt allerede den gang det ble ­publisert, som en støtte til USAs ­kolonialisering av ­Filippinene, og har blitt stående som et symbol på en feilslått idé om at kolonialisering ville bringe framgang og fred til verden.

De undertrykte stemmene. 

Kiplings dikt If er en hyllest til en britisk krigshelt fra Boerkrigen, og løfter fram stoisk selvdisiplin av britisk «stiff upper lipp»-merke. Så sent som i 1995 ble det kåret til britenes favorittdikt. Angelous dikt gir på den annen side stemme til slaven som historien har glemt: «Out of the huts of history’s shame, I rise.» Det er forståelig at studentene i Manchester ønsker å gi rom til de glemte stemmene. Stuntet, slik jeg ser det, er et forsøk på å være med å skrive historien om imperialisme, slaveri, utnytting og kolonikrig på ny.

Men skal vi viske ut de stemmene vi ikke liker? Skal vi fjerne de statuene som ­vekker anstøt? I USA er dette en stor ­debatt i sørstatene, der statuer av ­tidligere ­guvernører og hærførere som støttet ­slaveri og segregasjon har fått stå i fred fram til nå. Hvor går grensen ­mellom fjerning av støtende symboler og kulturvandalisme? I Manchester-tilfellet er det ikke veggmaleriet som er kunstverket, men diktet. Dersom studentene hadde brent Kiplings bøker hadde det vært ­problematisk, men å velge en annen forfatter til å representere hva student­foreningen står for, må være greit.

Speiderbevegelsens arv.

Kiplings forfatterskap har blant annet betydd mye for speiderbevegelsen. Blant de yngste ­speiderne er det vanlig å bruke Jungel­boken som ramme for speidermøtene: ­Lederen er Akela, ulvemor, og ­speiderne er ulveflokken hennes. Ved starten av ­møtet hilses alle velkommen gjennom jungelropet: «Akela, vi vil gjøre vårt ­beste». Jeg har vært speider og speiderleder gjennom store deler av livet og er entydig positiv til speiderarbeidet.

Som ung student fortalte jeg en utvekslings­student fra Tyskland om mitt engasjement som speider. Jeg ble helt overrumplet over hans skepsis, ja nesten fiendtlighet overfor speiderbevegelsen. For han var det helt utenkelig at barne- og ungdomsarbeid der man kledde seg i uniformer og dyrket disiplin og samhold kunne føre noe godt med seg, til det lignet det for mye på Hitlerjugend. Dette var helt fjernt fra min erfaring fra norsk speiderbevegelse, der kristen tro, vennskap, praktiske ferdigheter og kjærlighet til naturen stod sentralt. Likevel, de ­historiske trådene finnes til viktoriatidens imperialisme og militarisme. Speidingens grunnlegger Lord Baden-Powell hadde kjempet i Boerkrigen, og hentet inspirasjon fra militæret for ungdomsbevegelsen han startet.

Helt eller skurk? 

Kipling er verken ­helten eller skurken, han er noe midt i mellom, eller kanskje er han begge ­deler. Han skapte stor kunst, men han hadde også noen blindflekker når det gjaldt ­hvilke lidelser det britiske regimet og ­kanskje også hans egne handlinger, påførte befolkningen i India. Løsningen er ikke å slette ut minnet om han, men vi må tørre å være kritiske til noen av de ­verdiene han representerer. Fra her vi står, i 2018, har vi et annet blikk, en annen oversikt over historien. Speiderbevegelsen må også ta inn over seg de mørke sidene ved den delen av historien som Kipling og Baden-Powell representerer.

Bare slik kan vi klare å «arbeide for fred og forståelse mellom mennesker», som det står i speiderloven. Akela, vi vil gjøre vårt beste!

Trykket i Vårt Land 14. august 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Bibeltime for politikere

Publisert rundt 1 måned siden - 2542 visninger

Er det bibelsk å skille flyktningbarn fra foreldrene sine? Ville Jesus prioritert å hjelpe flyktninger i nærområdene?

Når politikere griper til Bibelen for argumenter bærer det noen ganger galt av sted. Avsløringene­ om umenneskelige forhold i amerikanske flyktningleire langs grensen til Mexico, der blant annet barn skilles fra foreldre, og migranter holdes fanget i fengselsliknende leirer, har sjokkert mange­. Justisminister i USA, Jeff Sessions, forsvarte Trump-regjeringens politikk ved å henvise til Paulus’ ord i Romerbrevet om å underordne seg myndighetene.

For noen år siden hevdet Sylvi Listhaug frimodig at Jesus var opptatt av å hjelpe­ flest mulig, og derfor ville prioritert å hjelpe­ folk i nærområdene. Hun brukte Jesus som argument for en restriktiv flyktningpolitikk, der vi tar imot færre mennesker i nød her i Norge. Flukt, tvungen migrasjon og mennesker på vandring er et tema som dukker opp igjen og igjen i Bibelen. Å være en medvandrer med Bibelens­ migranter tror jeg politikere kunne lært mye av, men da må de være villig til å lytte til fortellingene og deres budskap.

Et folk på vandring. 

I Det gamle testamente møter vi et folk på vandring. Abraham tar med seg familien på jakt etter grønnere beiter og bedre livsvilkår, slik mange fattige mennesker gjør også i dag. Israelsfolket opplevde undertrykkelse i Egypt og flyktet, med påfølgende ørkenvandring i 40 år, og senere fikk de igjen oppleve deportasjon og fangenskap i et annet fremmed land: Babylon. Når Gud taler til Moses på Sinai, minner han om erfaringen fra Egypt og gir følgende bud: «Du skal ikke undertrykke en innflytter! Dere vet hvordan det kjennes å være innflytter for dere har selv vært innflyttere i Egypt» (2 Mos 23,9).

Jesus var flyktning. 

Jesus var selv flyktning. Matteus forteller om hvordan Josef og Maria flyktet med Jesus-barnet til Egypt av frykt for at en sjalu Herodes skulle drepe barnet som truet hans kongemakt. En kirke i Indianapolis i USA har satt den hellige familie fra julekrybba i et bur på kirkebakken i protest mot regjerningens flyktningpolitikk. Dette for å illustrere at dersom Josef og Maria hadde kommet over grensen fra Mexico med Jesus-barnet i dag, hadde de blitt internert. Utstillingen er også en påminnelse om Jesu ord om at «det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg» (Matt 25,49). I lignelsen om den barmhjertige samaritan møter vi en som lever ut dette idealet, som hjelper den fremmede, kler den nakne og ser til den syke.

Migranten Paulus. 

Ifølge Apostlenes gjerninger hadde Paulus, som var jøde, sin oppvekst i Tarsus i dagens Tyrkia. Kanskje var han sønn av jødiske innvandrere til regionen? I hvert fall hadde han en erfaring av flerkulturell oppvekst og tilbrakte også store deler av sitt voksne liv på reisefot i misjonens tjeneste. Hans nære medarbeidere Priskilla og Akvilas hadde selv opplevd forfølgelse for sin jødiske tro i Roma og flyktet til Korint. Når han i Romerbrevet 13 råder Jesus-troende i Roma om å være lydig mot myndighetene, er dette et råd fra en medvandrer som selv til slutt måtte bøte med livet for sin tro, ikke fra en makthaver. Dette verset om å underordne seg myndigheter har gjennom historien blitt brukt av makthavere for å få kritikere til å tie. Blant annet ble det brukt av slaveeierne i USA før borgerkrigen, så Sessions er i dårlig selskap i sin måte å bruke Paulus på.

What would Jesus do? 

Hva ville Jesus gjort? Flere kirkeledere tok til motmæle mot Listhaugs påstand om at Jesus står på hennes side i innvandringsdebatten. All bibellesning er fortolkning, og å uttale seg om hva Jesus ville gjort henger nøye sammen med hvordan man forstår kjernen i Bibelens budskap. Slik jeg leser Bibelen, finner jeg et tydelig budskap i Jesu ord om å ta imot den fremmede og kle den nakne. Når jeg vandrer sammen med Bibelens flyktninger og migranter hører jeg et budskap som står på de undertrykte, ikke undertrykkernes side.

Trykket i Vårt Land 17. juli 2018 i spalten Ideologi. 

Gå til innlegget

Oppgjør med gamle synder

Publisert 2 måneder siden - 438 visninger

Å se seg tilbake er nyttig, men noen ganger svært ubehagelig.

Organisasjoner som har definisjonsmakt og ansvar for menneskers liv må også se seg tilbake, og noen ganger er en uforbeholden unnskyldning det eneste som er godt nok. 

Magasinet National Geographic har gjort nettopp det. I et nylig nummer om rase tar de et oppgjør med magasinets syn på og formidling av rase gjennom store deler av 1900-tallet. I dette nummeret vender de blikket mot seg selv og sin egen fortid. De peker på artikkelen om australske urfolk fra 1916, der folkegruppen omtales som «villmenn» som har lavest intelligens av alle folkeslag. De forteller om reportasjen fra Sør-Afrika i 1962, som overhodet ikke nevner apartheid-regimet, og ikke gir stemme til en eneste svart sørafrikaner. 

Tar ansvar. 

I lederen vedkjenner sjefredaktøren at de har vært med å skape et bilde av verden sett med et hvitt, vestlig blikk, preget av kolonialisme og rasisme. Gjennom hele århundret fram til 1970 var bladet med å skape klisjeer som skilte «siviliserte» fra «usiviliserte»: afrikanere med trommer i transeaktig dans, vakre stillehavskvinner med blomster i håret, urfolk fascinert av vestlig teknologi. «De andre» blir framstilt som eksotiske og ofte med lite klær. 

Noen vil kanskje si at det er en formildende omstendighet at journalister og fotografer var preget av datidens vitenskap, og tenke at de som i dag har ansvar for produksjonen av magasinet var jo ikke personlig involvert i det overtrampet som ble begått. Likevel velger magasinet å ta et oppgjør med fortiden. Uten at vi vedkjenner oss rasismen som har vært kan vi ikke komme oss videre, er argumentet. 

Verdien av et «unnskyld». 

Også det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nylig tatt et oppgjør med egen fortid. I et brev til 2.300 tidligere elever ved kirkesamfunnets skoler beklager de vonde opplevelser folk har hatt som elever ved skolen. Brevet erkjenner at gjensitting, straff og mobbing forekom, og at undervisningen med vekt på utenatlæring skapte nederlagsopplevelser hos mange av elevene. DELK vedkjenner seg ansvaret for smerten som er påført og sier et uforbeholdent unnskyld. 

DELK har også prøvd å ta et oppgjør med fortida tidligere. Men et ordentlig «unnskyld» forutsetter at den som har opplevd overtramp faktisk hører unnskyldningen. Beklagelsen som DELK trykket i menighetsbladet på nittitallet nådde ikke dem som trengte å høre det, og derfor sendte de denne gangen ut personlige brev. 

Ofret på misjonens alter. 

Det samme oppgjøret med tidligere feilsteg måtte norske misjonsorganisasjoner gjøre for noen år siden, da det ble kjent at misjonærbarn som hadde bodd på internat hadde opplevd omsorgssvikt, seksuelle overgrep og problemer knyttet til adskillelse fra foreldre. Misjonærbarna opplevde seg «ofret på misjonens alter.» I 2009 erkjente Det norske misjonsselskap (NMS) og Norsk luthersk misjonssamband (NLM) i en felles uttalelse de store, negative konsekvensene atskillelsen mellom foreldre og barn hadde hatt. 

Å legge seg flat. 

Selv om både DELK-saken og misjonærbarndebatten ble initiert utenfra, er oppgjøret disse organisasjonene har tatt med sin egen fortid mer enn den politiske øvelsen «å legge seg flat.» Det er ikke nok å innrømme at en feil har skjedd, det handler både om å ta ansvar og å endre praksis. DELK sine skoler har i dag fokus på forebygging av mobbing og inkludering av barn med ulike behov. Misjonsorganisasjonene har lært av fortiden og er i dag bevisst på at misjonærbarn er «third culture kids» med de fordeler og utfordringer det medfører. 

Å se seg tilbake er heller ikke noe en kan gjøre en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess, der vi stadig blir oppmerksomme på ubevisste fordommer og feilgrep sett i etterpåklokskapens lys. Ubehagelig, ja! Men likevel nødvendig.

Trykket i Vårt land 19. juni 2018 i spalten Overblikk

Gå til innlegget

Den svarte slangen

Publisert 3 måneder siden - 676 visninger

Har tilgangen til rent vann noe med hudfarge å gjøre?

I 2015 sprakk skandalen. Vannverket i Flint, en av USAs fattigste byer, hadde med viten og vilje latt byens innbyggere drikke vann som var forurenset av bly og giftstoffer. Mens General Motors sin fabrikk fikk tilgang til en alternativ vannkilde fordi vannet gjorde at bildeler rustet, ble befolkningen forsikret om at vannet var trygt å drikke. 

Under fattigdomsgrensen. 

Majoriteten av innbyggerne i Flint er afro-amerikanere, og 40 prosent lever under fattigdomsgrensen. Hadde vannkrisen blitt taklet annerledes om dette hadde sett annerledes ut? 

Og hva om befolkningen hadde vært hvit middelklasse – hadde delstatens miljødepartement likevel latt barna drikke vannet? 

Sioux-indianerne i Nord-Dakota kjemper en tilsvarende kamp for retten til rent drikkevann. Siden 2016 har indianerne som bor i Standing Rock-reservatet kjempet sammen med urfolk fra hele Nord-Amerika mot at en oljeledning (Dakota Access Pipeline) legges i nærheten av reservatets drikkevannskilder, på land som regnes som hellig.

Byens drikkevann. 

Ledningen, som blir kalt for «den svarte slangen», skulle egentlig legges nær delstatshovedstaden Bismarck, men ble flyttet fordi man fryktet at ledningen kunne lekke og forurense byens drikkevann. Tross massive protester ble prosjektet fullført og har nå pumpet olje i ett år. Borgerrettighetsforkjemper Jesse Jackson har kalt avgjørelsen om å flytte ledningen for miljørasisme. 

Disse to eksemplene viser at det ikke er tilfeldig hvem som rammes hardest av miljøforurensing. Sosialt marginaliserte etniske minoriteter har større sjanse for å bli eksponert for giftstoffer og har dårligere tilgang på miljømessige goder som ren luft, sunn mat og naturskjønne omgivelser. Undersøkelser viser at miljøbevegelsen i USA er mer eller mindre blendahvit, og har vært med å skape myten om at «naturen» er noe uberørt som man oppsøker for å nyte på fritida, heller enn et vilkår vi samvirker med, dyrker, høster og er i. 

Et globalt problem. 

Men miljørasisme er ikke bare et amerikansk problem, det er et globalt fenomen. Det er liten tvil om at fattige i det globale sør rammes hardere av miljøkrisen – selv om de ikke har fått del i velstandsøkningen og levestandarden som krisen er et resultat av. Det er miljørasisme når selskaper og stater eksporterer forurensende teknologier, farlige kjemikalier og søppel til utviklingsland med dårligere miljølovgivning. 

I USA sendes brukte batterier til Mexico, og i mange år har vi i Europa eksportert søppel til Kina. Da Kina i år innførte forbud mot import av søppel, fikk vi et problem. Skal vi nå se oss om etter andre land i Asia der vi kan dumpe søppelet vårt, eller bør vi finne en mer bærekraftig løsning på problemet? Fokuset bør være på å produsere mindre søppel i utgangspunktet.

Reinsdyr og kraftutbygging. 

Gnisninger er det her hjemme og. Flere steder i Trøndelag og i Nord-Norge har reineiere protestert mot utbygging av vindkraftanlegg som vil gå utover reinsdyrs beitemønster og forårsake uforholdsmessig store naturinngrep.

I et historisk perspektiv gir det en viss bismak at samers livsgrunnlag ofres for storsamfunnets energibehov. Utbyggingen av Alta-demningen på begynnelsen av 1980-tallet skjedde også mot høylytte protester fra samisk side. 

Norske myndigheter fikk den gangen kraftig kritikk, blant annet fra FN og internasjonale urfolksorganisasjoner, som pekte på spriket mellom Norges holdning til urfolks rettigheter på papiret og behandling av den samiske befolkningen på hjemmebane. Hendelsen viser at heller ikke norsk historie er forskånet for miljørasistiske elementer. 

Norsk pensjon. 

Ei heller går vi fri når det gjelder indianerne i Standing Rock. Oljefondet har investert svimlende summer i «den svarte slangen» - oljeledningen som nå slynger seg gjennom reservatet. Slik sikres norsk pensjon på bekostning av urfolks drikkevann og hellige land.

Trykket i Vårt land 22. mai 2018

Gå til innlegget

Sokker og menneskeverd

Publisert 5 måneder siden - 618 visninger

Vi må ta et oppgjør med forestillingen om at funksjonshemmede er passive mottakere av funksjonsfriskes medfølelse og nestekjærlighet.

Forrige torsdag trakk jeg på meg en rosa og en blå sokk. «Ulike, men like verdifulle» er budskapet til rockesokk-kampanjen i forbindelse med Verdensdagen for Downs syndrom.

Kampanjen satte fokus på det menneskelige mangfold som en verdi i seg selv. Det mørke bakteppet er at færre mennesker med Downs blir født i dag fordi fosterdiagnostikk gjør det mulig å identifisere og abortere foster med Downs syndrom. Marthe Wexelsen Goksøyr har vært en uredd forkjemper for mangfoldet i norsk kontekst, blant annet da hun troppet opp i Stortingets vandrehall iført en t-skjorte med påskriften «utrydningstruet» i 2011. «Jeg er ikke diagnosen Downs syndrom. Jeg er Marte. Helt unik. Som alle mennesker», sier hun i et leserinnlegg. Hun i rette med dem som mener at et liv med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser er et liv som er mindre verdt å leve, og til belastning for samfunnet. Tvert i mot, sier Goksøyr, det er fordommer som er problemet, mangfoldet er en verdi: «Det sies at noen mennesker er annerledes. Jeg mener at alle mennesker er forskjellige om de har en funksjonshemning eller ikke, alle er annerledes.»

Menneskerettperspektiv. Rundt 15 prosent av verdens befolkning lever med en eller annen slags funksjonshemming, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Det betyr at personer med nedsatt funksjonsevne er verdens klart største
minoritet. I 2006 ble FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne vedtatt. Konvensjonen skal sikre at funksjonshemmede får innfridd menneskerettighetene sine på samme måte som alle andre. Norge ratifiserte avtalen i 2013, mens USA fortsatt sitter på gjerdet. I den siste tiden har mange amerikanske forkjempere for funksjonshemmedes rettigheter uttrykt bekymring for at utviklingen går feil vei. Den loven som sikrer amerikanere med funksjonsnedsettelser, Americans with Disabilities Act (ADA), ble nylig endret av Kongressen. Nå er det vanskeligere for arbeidstakere som opplever seg diskriminert på grunn av en funksjonsnedsettelse å saksøke
arbeidsgiver.

Mangfold som verdi. At menneskelig mangfold er en verdi i seg selv, er også grunntonen i det felleskirkelige dokumentet «Tilværelsens gave». EDAN (Ecumenical Disability Activists Network) er et økumenisk nettverk av og for mennesker med funksjonsnedsettelser som kjemper for inkludering i kirkesamfunn og kristne fellesskap verden over. I «Tilværelsens gave» er utgangspunktet for menneskeverdet ikke overraskende forankret i gudbilledlikheten. Vi er skapt i Guds bilde, og det er gudsrelasjonen som gir oss verdi: «Alle mennesker er skapt med lik verdi i lys av Guds kjærlige godhet, uansett hva slags variasjoner som utspiller seg i kropp og sinn.» EDAN går i rette med en «oss og dem»-tenkning. Som Goksøyr sier de at det er ikke noen som er annerledes, vi er alle annerledes. Vi har vi alle begrensninger, sårbarhet er del av den menneskelige tilstanden. Funksjonsevne er jo heller ikke noe stabilt, men vil variere i løpet av livet.

Et oppgjør med skillet mellom oss og dem innebærer også å tenke om alle kirkens medlemmer at de er aktive deltagere,
ikke at funksjonshemmede er passive mottakere av funksjonsfriskes med­følelse og nestekjærlighet. Hvert menneske har gaver som andre kan ha bruk for, og som kirke er vi kalt til å være gaver til hverandre.

Livskvalitet. Evolusjonsbiolog og
ateist Richard Dawkins har uttalt at det
ville være umoralsk å bringe et barn med Downs syndrom til verden dersom man har et valg: «Abort it and try again», sa han i en twitter-melding. Bak uttalelsen ligger en forståelse av livskvalitet som sammenstiller lykke med funksjonsfriskhet. Det er dette Goksøyr kaller for fordommer. I «Tilværelsens gave» adresseres også livskvalitet. Kirkene utfordres til å sette fokus på diskriminering og strukturer som skaper fattigdom og hemmer livskvaliteten for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Globalt er også forskjellene store mellom velstanden i vår egen del av verden og mulighetene for livsutfoldelse i det globale sør.

Sånn sett er det å dra på seg mis­matchende sokker kanskje en god
begynnelse, men det er neppe nok.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 6 timer siden / 749 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Harry Mikkelsen kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjetil Kringlebotten kommenterte på
Konfirmanten som kommer alene
rundt 6 timer siden / 1409 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 7 timer siden / 145 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 7 timer siden / 749 visninger
Les flere