Rebecca Solevåg

Alder: 1944
  RSS

Om Rebecca

Senter for misjon og globale studier, VID

Følgere

Oppgjør med gamle synder

Publisert rundt 18 timer siden - 334 visninger

Å se seg tilbake er nyttig, men noen ganger svært ubehagelig.

Organisasjoner som har definisjonsmakt og ansvar for menneskers liv må også se seg tilbake, og noen ganger er en uforbeholden unnskyldning det eneste som er godt nok. 

Magasinet National Geographic har gjort nettopp det. I et nylig nummer om rase tar de et oppgjør med magasinets syn på og formidling av rase gjennom store deler av 1900-tallet. I dette nummeret vender de blikket mot seg selv og sin egen fortid. De peker på artikkelen om australske urfolk fra 1916, der folkegruppen omtales som «villmenn» som har lavest intelligens av alle folkeslag. De forteller om reportasjen fra Sør-Afrika i 1962, som overhodet ikke nevner apartheid-regimet, og ikke gir stemme til en eneste svart sørafrikaner. 

Tar ansvar. 

I lederen vedkjenner sjefredaktøren at de har vært med å skape et bilde av verden sett med et hvitt, vestlig blikk, preget av kolonialisme og rasisme. Gjennom hele århundret fram til 1970 var bladet med å skape klisjeer som skilte «siviliserte» fra «usiviliserte»: afrikanere med trommer i transeaktig dans, vakre stillehavskvinner med blomster i håret, urfolk fascinert av vestlig teknologi. «De andre» blir framstilt som eksotiske og ofte med lite klær. 

Noen vil kanskje si at det er en formildende omstendighet at journalister og fotografer var preget av datidens vitenskap, og tenke at de som i dag har ansvar for produksjonen av magasinet var jo ikke personlig involvert i det overtrampet som ble begått. Likevel velger magasinet å ta et oppgjør med fortiden. Uten at vi vedkjenner oss rasismen som har vært kan vi ikke komme oss videre, er argumentet. 

Verdien av et «unnskyld». 

Også det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nylig tatt et oppgjør med egen fortid. I et brev til 2.300 tidligere elever ved kirkesamfunnets skoler beklager de vonde opplevelser folk har hatt som elever ved skolen. Brevet erkjenner at gjensitting, straff og mobbing forekom, og at undervisningen med vekt på utenatlæring skapte nederlagsopplevelser hos mange av elevene. DELK vedkjenner seg ansvaret for smerten som er påført og sier et uforbeholdent unnskyld. 

DELK har også prøvd å ta et oppgjør med fortida tidligere. Men et ordentlig «unnskyld» forutsetter at den som har opplevd overtramp faktisk hører unnskyldningen. Beklagelsen som DELK trykket i menighetsbladet på nittitallet nådde ikke dem som trengte å høre det, og derfor sendte de denne gangen ut personlige brev. 

Ofret på misjonens alter. 

Det samme oppgjøret med tidligere feilsteg måtte norske misjonsorganisasjoner gjøre for noen år siden, da det ble kjent at misjonærbarn som hadde bodd på internat hadde opplevd omsorgssvikt, seksuelle overgrep og problemer knyttet til adskillelse fra foreldre. Misjonærbarna opplevde seg «ofret på misjonens alter.» I 2009 erkjente Det norske misjonsselskap (NMS) og Norsk luthersk misjonssamband (NLM) i en felles uttalelse de store, negative konsekvensene atskillelsen mellom foreldre og barn hadde hatt. 

Å legge seg flat. 

Selv om både DELK-saken og misjonærbarndebatten ble initiert utenfra, er oppgjøret disse organisasjonene har tatt med sin egen fortid mer enn den politiske øvelsen «å legge seg flat.» Det er ikke nok å innrømme at en feil har skjedd, det handler både om å ta ansvar og å endre praksis. DELK sine skoler har i dag fokus på forebygging av mobbing og inkludering av barn med ulike behov. Misjonsorganisasjonene har lært av fortiden og er i dag bevisst på at misjonærbarn er «third culture kids» med de fordeler og utfordringer det medfører. 

Å se seg tilbake er heller ikke noe en kan gjøre en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess, der vi stadig blir oppmerksomme på ubevisste fordommer og feilgrep sett i etterpåklokskapens lys. Ubehagelig, ja! Men likevel nødvendig.

Trykket i Vårt land 19. juni 2018 i spalten Overblikk

Gå til innlegget

Den svarte slangen

Publisert 29 dager siden - 660 visninger

Har tilgangen til rent vann noe med hudfarge å gjøre?

I 2015 sprakk skandalen. Vannverket i Flint, en av USAs fattigste byer, hadde med viten og vilje latt byens innbyggere drikke vann som var forurenset av bly og giftstoffer. Mens General Motors sin fabrikk fikk tilgang til en alternativ vannkilde fordi vannet gjorde at bildeler rustet, ble befolkningen forsikret om at vannet var trygt å drikke. 

Under fattigdomsgrensen. 

Majoriteten av innbyggerne i Flint er afro-amerikanere, og 40 prosent lever under fattigdomsgrensen. Hadde vannkrisen blitt taklet annerledes om dette hadde sett annerledes ut? 

Og hva om befolkningen hadde vært hvit middelklasse – hadde delstatens miljødepartement likevel latt barna drikke vannet? 

Sioux-indianerne i Nord-Dakota kjemper en tilsvarende kamp for retten til rent drikkevann. Siden 2016 har indianerne som bor i Standing Rock-reservatet kjempet sammen med urfolk fra hele Nord-Amerika mot at en oljeledning (Dakota Access Pipeline) legges i nærheten av reservatets drikkevannskilder, på land som regnes som hellig.

Byens drikkevann. 

Ledningen, som blir kalt for «den svarte slangen», skulle egentlig legges nær delstatshovedstaden Bismarck, men ble flyttet fordi man fryktet at ledningen kunne lekke og forurense byens drikkevann. Tross massive protester ble prosjektet fullført og har nå pumpet olje i ett år. Borgerrettighetsforkjemper Jesse Jackson har kalt avgjørelsen om å flytte ledningen for miljørasisme. 

Disse to eksemplene viser at det ikke er tilfeldig hvem som rammes hardest av miljøforurensing. Sosialt marginaliserte etniske minoriteter har større sjanse for å bli eksponert for giftstoffer og har dårligere tilgang på miljømessige goder som ren luft, sunn mat og naturskjønne omgivelser. Undersøkelser viser at miljøbevegelsen i USA er mer eller mindre blendahvit, og har vært med å skape myten om at «naturen» er noe uberørt som man oppsøker for å nyte på fritida, heller enn et vilkår vi samvirker med, dyrker, høster og er i. 

Et globalt problem. 

Men miljørasisme er ikke bare et amerikansk problem, det er et globalt fenomen. Det er liten tvil om at fattige i det globale sør rammes hardere av miljøkrisen – selv om de ikke har fått del i velstandsøkningen og levestandarden som krisen er et resultat av. Det er miljørasisme når selskaper og stater eksporterer forurensende teknologier, farlige kjemikalier og søppel til utviklingsland med dårligere miljølovgivning. 

I USA sendes brukte batterier til Mexico, og i mange år har vi i Europa eksportert søppel til Kina. Da Kina i år innførte forbud mot import av søppel, fikk vi et problem. Skal vi nå se oss om etter andre land i Asia der vi kan dumpe søppelet vårt, eller bør vi finne en mer bærekraftig løsning på problemet? Fokuset bør være på å produsere mindre søppel i utgangspunktet.

Reinsdyr og kraftutbygging. 

Gnisninger er det her hjemme og. Flere steder i Trøndelag og i Nord-Norge har reineiere protestert mot utbygging av vindkraftanlegg som vil gå utover reinsdyrs beitemønster og forårsake uforholdsmessig store naturinngrep.

I et historisk perspektiv gir det en viss bismak at samers livsgrunnlag ofres for storsamfunnets energibehov. Utbyggingen av Alta-demningen på begynnelsen av 1980-tallet skjedde også mot høylytte protester fra samisk side. 

Norske myndigheter fikk den gangen kraftig kritikk, blant annet fra FN og internasjonale urfolksorganisasjoner, som pekte på spriket mellom Norges holdning til urfolks rettigheter på papiret og behandling av den samiske befolkningen på hjemmebane. Hendelsen viser at heller ikke norsk historie er forskånet for miljørasistiske elementer. 

Norsk pensjon. 

Ei heller går vi fri når det gjelder indianerne i Standing Rock. Oljefondet har investert svimlende summer i «den svarte slangen» - oljeledningen som nå slynger seg gjennom reservatet. Slik sikres norsk pensjon på bekostning av urfolks drikkevann og hellige land.

Trykket i Vårt land 22. mai 2018

Gå til innlegget

Sokker og menneskeverd

Publisert 3 måneder siden - 608 visninger

Vi må ta et oppgjør med forestillingen om at funksjonshemmede er passive mottakere av funksjonsfriskes medfølelse og nestekjærlighet.

Forrige torsdag trakk jeg på meg en rosa og en blå sokk. «Ulike, men like verdifulle» er budskapet til rockesokk-kampanjen i forbindelse med Verdensdagen for Downs syndrom.

Kampanjen satte fokus på det menneskelige mangfold som en verdi i seg selv. Det mørke bakteppet er at færre mennesker med Downs blir født i dag fordi fosterdiagnostikk gjør det mulig å identifisere og abortere foster med Downs syndrom. Marthe Wexelsen Goksøyr har vært en uredd forkjemper for mangfoldet i norsk kontekst, blant annet da hun troppet opp i Stortingets vandrehall iført en t-skjorte med påskriften «utrydningstruet» i 2011. «Jeg er ikke diagnosen Downs syndrom. Jeg er Marte. Helt unik. Som alle mennesker», sier hun i et leserinnlegg. Hun i rette med dem som mener at et liv med kognitive eller fysiske funksjonsnedsettelser er et liv som er mindre verdt å leve, og til belastning for samfunnet. Tvert i mot, sier Goksøyr, det er fordommer som er problemet, mangfoldet er en verdi: «Det sies at noen mennesker er annerledes. Jeg mener at alle mennesker er forskjellige om de har en funksjonshemning eller ikke, alle er annerledes.»

Menneskerettperspektiv. Rundt 15 prosent av verdens befolkning lever med en eller annen slags funksjonshemming, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Det betyr at personer med nedsatt funksjonsevne er verdens klart største
minoritet. I 2006 ble FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne vedtatt. Konvensjonen skal sikre at funksjonshemmede får innfridd menneskerettighetene sine på samme måte som alle andre. Norge ratifiserte avtalen i 2013, mens USA fortsatt sitter på gjerdet. I den siste tiden har mange amerikanske forkjempere for funksjonshemmedes rettigheter uttrykt bekymring for at utviklingen går feil vei. Den loven som sikrer amerikanere med funksjonsnedsettelser, Americans with Disabilities Act (ADA), ble nylig endret av Kongressen. Nå er det vanskeligere for arbeidstakere som opplever seg diskriminert på grunn av en funksjonsnedsettelse å saksøke
arbeidsgiver.

Mangfold som verdi. At menneskelig mangfold er en verdi i seg selv, er også grunntonen i det felleskirkelige dokumentet «Tilværelsens gave». EDAN (Ecumenical Disability Activists Network) er et økumenisk nettverk av og for mennesker med funksjonsnedsettelser som kjemper for inkludering i kirkesamfunn og kristne fellesskap verden over. I «Tilværelsens gave» er utgangspunktet for menneskeverdet ikke overraskende forankret i gudbilledlikheten. Vi er skapt i Guds bilde, og det er gudsrelasjonen som gir oss verdi: «Alle mennesker er skapt med lik verdi i lys av Guds kjærlige godhet, uansett hva slags variasjoner som utspiller seg i kropp og sinn.» EDAN går i rette med en «oss og dem»-tenkning. Som Goksøyr sier de at det er ikke noen som er annerledes, vi er alle annerledes. Vi har vi alle begrensninger, sårbarhet er del av den menneskelige tilstanden. Funksjonsevne er jo heller ikke noe stabilt, men vil variere i løpet av livet.

Et oppgjør med skillet mellom oss og dem innebærer også å tenke om alle kirkens medlemmer at de er aktive deltagere,
ikke at funksjonshemmede er passive mottakere av funksjonsfriskes med­følelse og nestekjærlighet. Hvert menneske har gaver som andre kan ha bruk for, og som kirke er vi kalt til å være gaver til hverandre.

Livskvalitet. Evolusjonsbiolog og
ateist Richard Dawkins har uttalt at det
ville være umoralsk å bringe et barn med Downs syndrom til verden dersom man har et valg: «Abort it and try again», sa han i en twitter-melding. Bak uttalelsen ligger en forståelse av livskvalitet som sammenstiller lykke med funksjonsfriskhet. Det er dette Goksøyr kaller for fordommer. I «Tilværelsens gave» adresseres også livskvalitet. Kirkene utfordres til å sette fokus på diskriminering og strukturer som skaper fattigdom og hemmer livskvaliteten for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Globalt er også forskjellene store mellom velstanden i vår egen del av verden og mulighetene for livsutfoldelse i det globale sør.

Sånn sett er det å dra på seg mis­matchende sokker kanskje en god
begynnelse, men det er neppe nok.

Gå til innlegget

To sider av samme sak

Publisert 4 måneder siden - 1047 visninger

«Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler», sa Jesus. Er det fremdeles innafor å gå ut?

‘Har misjon gått ut på dato?’ var overskriften på en panel­debatt under misjonsuka i Oslo. Den samme debatten har løpt i Vårt Lands spalter den siste
tiden: Er misjon fortsatt relevant? Nyheten om at tyske kristne ikke lenger vil misjonere overfor muslimer (VL, 23. januar) har reist spørsmålet om misjon heller bør erstattes med dialog.

Det er ingen tvil om at misjonstenkning har forandret seg drastisk de siste tiårene. Mange misjonsorganisasjoner har tatt til seg den postkoloniale kritikken og endret både metoder, mål og grunnlagstenkning. Likevel påpeker teolog og misjonsforsker Marion Grau at kolonialistiske holdninger fortsatt er en utfordring, og Areopagosprest Tore Laugerud snakker om «misjon med bismak» (VL, 5. februar). Dette er en utfordring vi skal ta på alvor.

Giftig forkynnelse. Et eksempel på
kolonialistisk misjon fra litteraturens verden finner vi i boka Gifttreet (The Poison­wood Bible). Her skildrer forfatter Barbara Kingsolver en amerikansk baptistfamilies møte med Kongo. Misjonskallet har ikke forberedt dem på virkeligheten de møter i den lille landsbyen langt inne i jungelen. En av utfordringene de møter er kommunikasjon. «Tata Jesus er bängala,» roper pastor Price til forsamlingen. Siden han ikke stoler på tolken sin, forsøker han selv å forkynne på det lokale språket.

Dessverre uttaler han ordet feil, og meningen blir helt vridd. I stedet for å forkynne at Jesus er noe dyrebart, forteller han lytterne at Jesus er som gifttreet, hvis røyk er giftig og gir utslett på kroppen. Landsbyboerne er allerede skeptisk til den hvite mannen med de rare ideene, siden han ønsker å døpe barna deres i elva der krokodillene lurer. Dessuten har «demonstrasjonshagen», som han plantet for å lære dem moderne dyrkningsmetoder, visnet etter kort tid.

Enveiskommunikasjon. Hvordan kan vi formidle kristendommens kjerne på tvers av kulturelle og språklige barrierer? Price er et eksempel på misjon som strander på grunn av enveiskommunikasjon. I troen på at Vesten har svaret, har misjonæren mistet evnen til å lytte og lære fra sine nye naboer. Resultatet er en lite sjarmerende arroganse. En holdning som ikke vinner noen etterfølgere for Tata Jesus.

Misforståelsene og feilkommunikasjonen er enda tydeligere i musikalforestillingen «Mormons bok». Mormoner-misjonæren Arnold går på en måte i den motsatte grøfta av pastor Price. Mens Price er blind for sine omgivelser og fullstendig overbevist om at det er han som har rett, enten det gjelder evangeliet eller grønnsakdyrking, er Arnold i overkant imøtekommende og villig til å tilpasse seg for å få innpass med sitt budskap.

Etter munnen. Her ender misjonæren til slutt opp med å dikte et nytt evangelium. Han snakker lokalbefolkningen etter munnen når han ser at det vinner konvertitter som kan telles og rapporteres inn. Mormons bok har blitt til Arnolds bok, og de nyomvendte har tatt til seg et evangelium som er en parodi av det misjonæren reiste ut for å forkynne.

Arnold er en komisk og absurd skikkelse jeg tror få misjonærer vil kjenne seg igjen i.

Men både Gifttreet og Mormons bok er gode påminnelser om utfordringene ved kommunikasjon på tvers av kultur og språk. Og kanskje mest av alt, at vi vil alltid ha blindsoner: holdninger og forestillinger vi ikke er klar over. For å være relevant må vi være i en kontinuerlig prosess der vi er villige til kritisk å reflektere rundt både metoder og språkbruk.

Å transformere verden. I mars møtes Kirkenes verdensråds kommisjon for
verdensmisjon og evangelisering for nettopp slik kritisk refleksjon og dialog. Kommisjonen peker på dialog og misjon som to sider av samme sak. Under overskriften «pilgrimsferd» kan vi både søke å forstå hverandre gjennom økumenisk samtale og religionsdialog, og være med å transformere verden gjennom å vitne om
Kristus i ord og gjerning.

Gå til innlegget

Kvinner i svart

Publisert 5 måneder siden - 770 visninger

Fra Argentina og Sør-Afrika til Hollywood kler kvinner seg i svart som en protest mot overgrep, vold og undertrykking. Virker det?

Under årets Golden Globe-utdeling i Hollywood for et par uker siden, så den røde løperen litt annerledes ut enn tidligere år. Etter hvert som skuespillerne skred ut av limousinene, ble det klart at årets farge var svart.

Kvinnelige nominerte hadde for første gang gått sammen om å bruke medias ­fokus på kjolene deres til noe meningsfullt. Nesten alle kvinnene bar svarte kjoler og de uttrykte klart hvorfor. I kjølvannet av metoo-kampanjen står de i solidaritet med kvinner som har opplevd trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. De sier at «nok er nok» – «time’s up!» og krever oppvask og likestilling i filmindustrien.

Aktivistene i Hollywood har mange formødre. Å kle seg i svart var ikke Oprah Winfreys originale idé. Men gjennom hennes og de andre filmstjernenes flotte, svarte kjoler, har en viktig kamp som har pågått gjennom årtier fått enda større gjennomslag og blitt et fenomen i populærkulturen.

Mødrene på Maiplassen

Det begynte som en stille men kraftfull protest på Maiplassen i Buenos Aires på 70-tallet. Mødre som hadde opplevd at barna deres bare forsvant, at de ble oppslukt av militærdiktaturet, møttes hver torsdag på plassen foran presidentpalasset og krevde svar. Siden har kvinner i Palestina og ­Israel kledd seg i svart for å protestere mot krig og vold; kvinner i Rwanda og Bosnia har protestert mot voldtekt som et våpen i krig; og i Sør-Afrika ikledde kvinner seg sorte bånd under apartheid som en protest mot vold mot den svarte befolkningen.

Kvinner kledd i svart har protestert mot vold mot kvinner i alle dets manifestasjoner: vold i hjemmet, trakassering, voldtekt, overgrep og trusler. Og protestene har hatt sin virkning. De svartkledde har fått omtale i mediene og gjort offentligheten oppmerksom på urettene som har blitt begått. Disse bevegelsene vitner om sterke kvinner som tør å stå opp mot overmakten, som viser pågangsmot, utholdenhet og solidaritet i stedet for avmakt.

Torsdager i svart

Et initiativ fra Kirkenes verdensråd i 80-årene gjorde «Thursdays in Black» til en global bevegelse for nulltoleranse mot vold mot kvinner. Dette var et signal om at kirker og kirkeledere så sitt ansvar for å få en slutt på denne volden.

Ikke alle steder har kampanjen slått rot lokalt, men blant annet i Sør-Afrika har Thursdays in Black blitt et viktig kirkelig initiativ som setter søkelyset på den voldelige ukulturen som gjennomsyrer landet og som rammer kvinner hardest.

Kampanjen har også fått en norsk ­avlegger. I november lanserte Norges kristne råd aksjonen «torsdager i svart» og oppfordrer alle i kirken, både menn og kvinner, til å kle seg i svart «i solidaritet med ofre for vold og overgrep».

Global bevegelse

Thursdays in black er et eksempel på en grasrotbevegelse som har startet en global gressbrann. Den enkle symbolikken som ligger i et svart antrekk er talende i seg selv. I tillegg gir bekledningen en anledning til å ha konstruktive samtaler om vanskelige temaer.

Det var kvinner som startet denne bevegelsen og det er kvinner som har holdt den levende. Etter Golden Globe ble det kommentert at selv om de fleste mannlige skuespillerne også var kledd i svart – de kom tross alt i smoking – var det ingen av dem som brukte sin taletid til å gi sin støtte til sine kvinnelige kolleger.

Ingen menn nevnte metoo-kampanjen, selv om den begynte i Hollywood og har rystet amerikansk populærkultur i grunnvollene. Noen menn bar en «Time’s up»-button og viste slik sin solidaritet.

Dersom det skal bli en endring på strukturnivå, må både menn og kvinner være sammen om den vanskelige samtalen. Det gjelder både for Hollywood og for kirka.

Ny Vårt Land-spaltist:

Anna Rebecca Solevåg (f. 1973) er leder for Senter for misjon og globale studier ved VID Vitenskapelige høgskole. Hun har ansvar for doktorgradsprogrammet i teologi og religion, og er førsteamanuensis i Det nye testamentet. I tillegg er hun soldat i Frelsesarmeen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 7 timer siden / 79 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 11 timer siden / 632 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 13 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 15 timer siden / 166 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 15 timer siden / 821 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 4 timer siden / 77 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 4 timer siden / 1265 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 5 timer siden / 545 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 5 timer siden / 1265 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 5 timer siden / 545 visninger
Les flere