Kjetil Nilsen

Alder: 68
  RSS

Om Kjetil

Tidligere seniorrådgiver v/UiT Norges arktiske universitet - campus Harstad, Informasjonssekretær - FN-sambandet, Associate Expert - ILO (Tanzania), Nødhjelpskoordinator/ programkoordinator Redd Barna, Assist. stedlig repr. Sri Lanka - Redd Barna, Ledsager/observatør på Vestbredden - EAPPI.
Blog: www.checkpointvestbredden.blogspot.no

Følgere

Når fiendebildet slår sprekker

Publisert over 5 år siden

En gruppe sterkt berørte jødiske og palestinske kvinner har skrevet kokebok sammen – og utfordrer samtidig et etablert fiendebilde.

Jam Session har de kalt kokeboken som utkom like før påske. Det er kvinner som er med i organisasjonen Parents Circle – Families Forum som står bak.


De har sin bakgrunn på hver side av konfliktlinjen i Palestina-Israel. Men tap av nære familiemedlemmer, som direkte følge av konflikten, har brakt dem sammen. Nå møtes de og deler felles erfaringer med hverandre – trøster hverandre, spøker og altså; deler matglede sammen.

- Felles forståelse over den smerte som tap av våre kjære innebærer, er utgangspunktet vårt, sier jødiske Robi Damelin. Hun mistet sin sønn David i 2002 - skutt under tjeneste på den okkuperte Vestbredden.

Det som skulle bli en kokebok startet som et initiativ for halvannet år siden. Parents Circle omfatter i alt 600 familier – menn og kvinner. Noen av kvinnene følte behov for et eget prosjekt som kunne bringe dem nærmere sammen, slik at de ble bedre kjent med hverandre. I alt 50 kvinner ble med – 25 jødiske og like mange palestinske. Samlingspunktet ble matlaging, og utveksling av tradisjonelle matoppskrifter – mange av dem overbrakt fra deres egne mødre.

Nå foreligger boken, og det har blitt en delikat introduksjon til det palestinske og jødiske kjøkken – med spesiell fokus på ulike slag syltetøy, søtsaker, konserverte grønnsøker og pickles. Inntektene av boksalget skal gå til å finansiere flere felles aktiviteter for berørte familier.  

Prosjektet har utvilsomt brakt kvinnene nærmere hverandre og gjort dem tryggere på hverandre. Dialogen mellom dem kan til og med slå over i svart humor: Umm Ahmed - en av de palestinske kvinnene – hadde bidratt med en usedvanlig sterkt krydret pickles-blanding. Det fikk jødiske Robi Damelin til å kommentere: - Bare innrøm det Umm, du prøvde å ta livet av alle oss jødiske kvinner med den blandingen. – Nei, svarte hun. – Ikke alle – bare deg, Robi!

Så fortrolig har forholdet mellom de berørte kvinnene utviklet seg – på tvers av «fiendegrensene». Det skulle nesten ikke være mulig, fordi det er nærmest opplest og vedtatt at jøder og palestinere hater hverandre og ikke kan leve sammen. Familiene i Parents Circle motbeviser det, selv om det akkurat blant de berørte her neppe ville være overraskende å møte bitterhet og et generaliserende hat rettet mot De Andre.

Ja – kanskje nettopp disse kvinnene bak Jam Session, og de øvrige medlemmene i Parents Circle, er eksempel på at fredelig sameksistens i en demokratisk enstatsløsning er mulig?

 

--------

Parents Circle ble startet av Yitzhak Frankenthal. Hans sønn Arik ble drept på brutalt vis i 1994 av Hamas-sympatisører (Les hans sterke artikkel I would have done the same.) Frankenthal tok også initiativ til å opprette kontakt med berørte palestinske familier i Gaza. 

 

Om Parents Circle  
Bestilling av Jam Session  
Artikkel om boken

Gå til innlegget

- Etter Seksdagerskrigen i 1967 ble i praksis palestinerne på den okkuperte Vestbredden og i Gaza dømt til livsvarig fangenskap i verdens største fengsel.

- De ble fengslet for forbrytelser de aldri hadde begått – og uten å bli forklart hvilke lovbrudd de evt hadde gjort seg skyldige i. Nå har tredje generasjon av disse «innsatte» påbegynt soningen i dette mega-fengselet.      

Den israelske historiker Ilan Pappes metaforbruk beskriver på en treffende måte hvordan livsvilkårene for sivilbefolkningen i de okkuperte områdene har artet seg i snart 50 år. Man behøver ikke oppholde seg lenge på Vestbredden for å erfare fengselstilværelsen og den brutale undertrykkelsen av vanlige menneskers dagligliv.  

Inhumant 
Reis f.eks. helt sør på Vestbredden. Møtet med det lille isolerte palestinske samfunnet A Seefer, vil gjøre deg målløs. - Kan en sivilisert stat virkelig behandle uskyldige mennesker så inhumant? 

- Vi får ikke lov å plante noe; ikke bygge på egen eiendom; ikke grave etter vann; vi nektes lege eller ambulanse om vi blir syke; nektes besøk av andre palestinere; får ikke bringe varer hit - heller ikke frakte yoghurten og osten vi lager til nærmeste marked over på andre siden av «grensen». Vi tvinges til å smugle.

- I tillegg må vi hver tredje måned reise til en israelsk politistasjon i Hebron for å fornye tillatelsen for å kunne bo her vi har bodd hele livet. - Velkommen til Ingenmannsland, sier Mahmoud – en av beboerne - med en god porsjon svart humor, under ett av mine besøk.

Tuklet med grensen 
For å komme hit til A Seefer må du passere en israelsk kontrollpost som er omgjort til ulovlig grensestasjon med passkontroll. Det isolerte palestinske bondesamfunnet ligger noen hundre meter fra «grensen» og teller ca 50 mennesker – de fleste barn. De er ufrivillig annektert inn i Israel. 

I 2002 startet Israel bygging av Muren langs en trasé som ikke følger den ”grønne linjen”, dvs Israels grense til Vestbredden etter 1949. Over 80% av traseen spiser seg inn på okkupert palestinsk land for å få flest mulig ulovlig bygde bosettinger innenfor Muren.

Legg merke til hvordan traseen for Muren her ved A Seefer tar en avstikker opp fra Den Grønne Linjen som her er stiplet med grønt, og vips - så har Israel annektert et stykke land, men også folk...

Rettsløse
Grensedragingen rammet A Seefer spesielt hardt. Innbyggerne her bor i dag innestengt i en annektert israelsk enklave - helt rettsløse. Som nærmeste nabo har de den illegale bosettingen Mezadot Yehuda. Den er årsaken til Israels ulovlige grenseflytting.  

Til tross for at palestinerne som bor her er tvangsinnlemmet i Israel, har de ingen rettigheter som israelske borgere. De har faktisk færre rettigheter enn turister og kan ikke reise fritt i Israel – landet de er annektert inn i. De får «selvsagt» heller ikke nyte godt av israelske offentlige tjenester, som f.eks. å koble seg til strøm- og vann-nettet som naboene i den illegale bosettingen er forsynt med av israelske myndigheter. 

Trakassering av  skolebarn
Kontakten med resten av verden skjer ved kryssing av den ulovlig bygde grensestasjonen over til Vestbredden. For de 17 skolebarna er dette spesielt uheldig. Skolen deres har havnet på gal side av den ulovlig trukne landegrensen – i landsbyen Imneizil.  

Spaserturen til skolen burde normalt ta et kvarter - uten hindring på veien. Men daglig blir ungene utsatt for samme behandling: Venting opp til en time på grensestasjonen mens de samtidig ser at bosetterne får passere fritt; grundig sjekk av fødselsattest og oppholdstillatelse; passering gjennom metalldetektor; røntgen-gjennomlysing og manuell kontroll av hver eneste ransel – og på toppen av det hele; mye trakassering og kjefting. To ganger om dagen. 

Situasjonen her er en levende illustrasjon på Ilan Pappes fengselsmetafor, og at Israel gjerne vil ha palestinernes land til odel og eie – men ikke menneskene som bor der. Den politiske strategien for å nå målet er lett gjennomskuelig: Levekårene gjøres bevisst så vanskelige og ulevelige som mulig - med håp om at befolkningen en dag skal gi opp og flytte ”frivillig” fra hjemmene sine og jorda si.

-----

(I 2004 fastslo den Internasjonale domstolen i Haag (ICJ) at de deler av muren som går inn på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er oppført ulovlig. Domstolen oppfordret Israel til å stanse byggingen og rive disse delene av muren. Israel har gjort det stikk motsatte. 

Ca 11.000 palestinere bor i dag mellom muren og den grønne linjen – i den såkalte «seam zone». De lever på nåde i sine egne hjem. I tillegg: palestinere i ca 150 ulike palestinske landsbyer har jordeiendommer som ligger bak muren. De trenger spesialtillatelse for tilgang til egen jord).

Gå til innlegget

- Å be palestinerne om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant og skader fredsprosessen.

Ordene over er lånt fra Daniel Reisel, knyttet til hans balanserte og tankevekkende artikkel Hva betyr det å støtte Israel her på VD sist uke. Han er for øvrig styreleder i den jødiske organisasjonen Yachad.

Reisel uttrykker dessuten at selv jøder finner det vanskelig å definere hva en jødisk stat er, og har selvfølgelig rett i at å stille krav overfor palestinske myndigheter om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant. Det kan kun bidra til å stikke kjepper i hjulene i fredsprosessen – og det er sannsynligvis hensikten. Erfaring viser at for hvert år israelske myndigheter kan forlenge status quo for okkupasjonen, jo mer befester de posisjonen på bakken med etnisk rensing; grusing av palestinske hjem; etablering av nye bosettinger; og kolonisering av mer land.

Dersom israelske myndigheter ønsker å understreke og synliggjøre statens jødiske karakter, kan de når som helst gjøre det ved å endre landets offisielle navn. Dørene står fullstendig åpne – dette er ikke noe naturlig forhandlingstema med palestinerne.  

Hva kan man så tenke seg at «barnet» skal hete? Den jødiske republikken Israel  kan kanskje være en ide, tilsvarende den løsningen fire land har valgt for å synliggjøre sin muslimske karakter, nemlig: Den islamske republikken Afghanistan, Den islamske republikken Mauritania, Den islamske republikken Pakistan og Den islamske republikken Iran.    

Hvis israelske myndigheter samtidig føler behov for å understreke at landet er demokratisk, er det heller ingen ting i veien for å ta det inn i det offisielle navnet, slik vi kjenner fra Den demokratiske republikken Congo og Den demokratiske folkerepublikken Korea. Israelske myndigheter kan mao endre landets offisielle navn til Den jødisk-demokratiske republikken Israel  i morgen, om de ønsker. Ingen kan hindre dem i det – og noen godkjenning fra Abbas er ikke nødvendig.

Det finnes nærmest ingen grenser for hva et land kan «døpe» seg selv: Republikken øst for Uruguay(República Oriental del Uruguay) og Den bolivariske republikken Venezuela (República Bolivariana de Venezuela ) illustrerer dette. Det første navnet understreker at landet ligger øst for elva Uruguay; det andre skyldes Hugo Chavez personlige beundring for den historiske frigjøringshelten Simon Bolivar.

Så navnemulighetene er mange. Netanyahu og hans regjering vil imidlertid ikke ta belastningen med selv å erklære offisielt at Israel er en jødisk stat. Men hvordan kan de forvente at fordrevne og okkuperte palestinere skal gjøre det på deres vegne? Dessuten; dersom dette kravet ble innfridd ville det samtidig innebære at spørsmålet knyttet til palestinske flyktninger er parkert, og at fordrivingen av palestinerne fra sine opprinnelige hjemsteder, blir rettferdiggjort.      

Ingen ansvarlig palestinsk politiker vil godta slike krav. Det vet Netanyahu. Slik vinnes tid til enda flere bosettinger og mer kolonisering. Dessuten; når også denne forhandlingsrunden ender i havari, vil den israelske regjering stå klar til å velte all skyld over på palestinerne.

En rettferdig fred synes langt unna.

Gå til innlegget

"Den jødisk-demokratiske republikken Israel "

Publisert nesten 6 år siden

- Å be palestinerne om å anerkjenne staten Israel som jødisk er irrelevant og skader fredsprosessen.

Ordene over er lånt fra Daniel Reisel, knyttet til hans balanserte og tankevekkende artikkel Hva betyr det å støtte Israel her på VD sist uke. Han er for øvrig styreleder i den jødiske organisasjonen Yachad.

Reisel uttrykker dessuten at selv jøder finner det vanskelig å definere hva en jødisk stat er, og har selvfølgelig rett i at å stille krav overfor palestinske myndigheter om å anerkjenne staten Israel som jødisk, er irrelevant. Det kan kun bidra til å stikke kjepper i hjulene i fredsprosessen – og det er sannsynligvis hensikten. Erfaring viser at for hvert år israelske myndigheter kan forlenge status quo for okkupasjonen, jo mer befester de posisjonen på bakken med etnisk rensing; grusing av palestinske hjem; etablering av nye bosettinger; og kolonisering av mer land.

Dersom israelske myndigheter ønsker å understreke og synliggjøre statens jødiske karakter, kan de når som helst gjøre det ved å endre landets offisielle navn. Dørene står fullstendig åpne – dette er ikke noe naturlig forhandlingstema med palestinerne.  

Hva kan man så tenke seg at «barnet» skal hete? Den jødiske republikken Israel  kan kanskje være en ide, tilsvarende den løsningen fire land har valgt for å synliggjøre sin muslimske karakter, nemlig: Den islamske republikken Afghanistan, Den islamske republikken Mauritania, Den islamske republikken Pakistan og Den islamske republikken Iran.    

Hvis israelske myndigheter samtidig føler behov for å understreke at landet er demokratisk, er det heller ingen ting i veien for å ta det inn i det offisielle navnet, slik vi kjenner fra Den demokratiske republikken Congo og Den demokratiske folkerepublikken Korea. Israelske myndigheter kan mao endre landets offisielle navn til Den jødisk-demokratiske republikken Israel  i morgen, om de ønsker. Ingen kan hindre dem i det – og noen godkjenning fra Abbas er ikke nødvendig.

Det finnes nærmest ingen grenser for hva et land kan «døpe» seg selv: Republikken øst for Uruguay(República Oriental del Uruguay) og Den bolivariske republikken Venezuela (República Bolivariana de Venezuela ) illustrerer dette. Det første navnet understreker at landet ligger øst for elva Uruguay; det andre skyldes Hugo Chavez personlige beundring for den historiske frigjøringshelten Simon Bolivar.

Så navnemulighetene er mange. Netanyahu og hans regjering vil imidlertid ikke ta belastningen med selv å erklære offisielt at Israel er en jødisk stat. Men hvordan kan de forvente at fordrevne og okkuperte palestinere skal gjøre det på deres vegne? Dessuten; dersom dette kravet ble innfridd ville det samtidig innebære at spørsmålet knyttet til palestinske flyktninger er parkert, og at fordrivingen av palestinerne fra sine opprinnelige hjemsteder, blir rettferdiggjort.      

Ingen ansvarlige palestinske politikere vil godta slike krav. Det vet Netanyahu. Slik vinnes tid til enda flere bosettinger og mer kolonisering. Dessuten; når også denne forhandlingsrunden ender i havari, vil den israelske regjering stå klar til å velte all skyld over på palestinerne.

En rettferdig fred synes langt unna.

Gå til innlegget

La Vanunu få komme til Norge

Publisert nesten 6 år siden

I morgen – 1. juledag - går våre tanker til Mordechai Vanunu. Da skal hans appell-sak om å få tillatelse til å forlate Israel opp i israelsk høyesterett for n’t gang.

 

Politisk rådgiver i Amnesty International (AI), Gerald Folkvord nøler ikke med å karakterisere israelske myndigheters behandling av Vanunu som ren trakassering. 

 

– Norge må protestere og ta opp hans sak hver gang det er mulig. Vanunu er en person utsatt for en urett. Av til sammen 18 år i fengsel, satt han satt elleve år i isolasjon og slapp - uvanlig nok - ikke utén dag før tiden, sier Folkvord til ABC nyheter.

Etter at Vanunu sonet dommen ferdig og slapp ut i 2004, er han fortsatt ingen fri mann, men underlagt strenge restriksjoner. Ikke nok med at han nektes kontakt med utlendinger; han har ikke en gang lov til å nærme seg utenlandske ambassader i Israel.

– Det er ikke en menneskerett å få asyl, men det er en menneskerett å kunne søke asyl. Men det kan ikke Vanunu, sier Folkvord.

– Saken hans er opplagt absurd. Det er uforståelig at han ikke skal få lov til å forlate Israel. Men det dreier seg om å utfordre statsmakten, og da gjelder ikke normal rettslogikk, føyer han til.

Den 9. april 2008 ble det via Bergens Tidende gjort kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg høsten 2004 hadde instruert norsk UDI om å avslå søknaden til Vanunu. Dette til tross for at UDI mente at han oppfylte alle aktuelle vilkår for å få innvilget asyl. Skammelig.

Til sammen er nå straffen oppe i 27 år – like lenge som Nelson Mandela ble holdt fengslet. Det bør være lenge nok. Det hører også med til historien at Vanunu ikke er jøde – men konverterte til kristendommen på 80-tallet.

Norske myndigheter bør legge press på Israel for at Vanunu nå får komme til Norge, slik at han får forenes med sin norske kjæreste Kristin Joachimsen. Hjemme i Tromsø vil han også endelig få anledning til å ta imot sin æresbevisning som æresdoktor ved Universitetet i Tromsø - hvor han forøvrig også er tilbudt fast jobb ved fredsstudiet.  

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere