Randi Johnsen

Alder: 66
  RSS

Om Randi

Jeg er gift, har en voksen sønn og svigerdatter. Har undervist i 27 år i etikk, kommunikasjon og omsorgsteori ved en høyskole. Katolikk, interessert i samfunnsspørsmål, inkludert religiøs tros betydning i et sekularisert samfunn. Har vært på dette forumet en stund, og det har tidvis vært svært interessante debatter. Men jeg har også hatt en følelse av å være på en fremmed planet, særlig i forhold til noen av de teologiske debattene som er her. Og det er jo i seg selv spennende og utfordrende at man kan føle seg mere fremmed blant medkristne enn blant dem som definerer seg som ikke troende.

Følgere

Til å bli sliten av

Publisert over 11 år siden

Som katolikk blir jeg så trøtt av å lese om den helt urimelige tolkningen noen gjør seg av min tro. Og som det ikke nytter å ta til motmele imot.

Som kristen blir jeg så trøtt av å få tillagt meg meninger om lesbiske og homofile som jeg vet at jeg ikke har selv om jeg er imot den nye ekteskapsloven.

Som norsk kvinne og gift i mange år, blir jeg trøtt av å bli tillagt å være utro mot mannen min, ligge med mine venninners menn og la meg forføre av tilfeldige menn på julebord. Og at jeg i tillegg ikke gir min mann nok sex, ei heller god mat eller pynter meg nok.

Er det flere her inne som har det som jeg?

Gå til innlegget

Den norske innvandringspolitikken har mange utfordringer, og det er mange problemstillinger som nødvendigvis må skape hodebry for byråkratiet (UDI). Imidlertid vil jeg hevde at politikere og byråkrater også skaper problemer der de i utgangspunktet ikke eksisterer. Jeg vil illustrere dette med følgende historie. En ung mann jeg kjenner, ble forelsket i og giftet seg med ei nydelig fillipinsk jente. Bryllupet sto i hennes hjemland med begge parters familie tilstede, de giftet seg i Den katolske kirken der, og det var uproblematisk for kirken, både brud og brudgom hadde ikke vært gifte før, de er på samme alder, og begge er katolikker, og ikke minst viktig for kirken var det at paret inngikk ekteskap av egen fri vilje. Men så til den norske innvandringspolitikken og byråkratiet. Det er over 8 måneder siden de giftet seg, 7 måneder siden bruden leverte inn søknad om familiegjenforening da de begge ønsket å bosette seg her i Norge, brudgommens hjemland. Bruden brukte 1 måned på å få etternavnet hun fikk som gift inn i passet sitt for å forenkle saksbehandlingen i UDI, trodde hun, derfor ble ikke søknaden levert med en gang. Hos UDI fikk de noe motstridende opplysninger om hvor lang tid det ville ta før søknaden ble behandlet, men de fikk et skriftlig svar fra dem om at det kunne ta inntil seks måneder. Bruden kunne i mellomtiden ikke søke om besøksvisum til Norge, (helt absurd, hun må holde seg unna det landet hun akter å bosette seg fast i). Det nygifte paret forsøkte å planlegge ut fra dette, og tiden gikk. Da de seks månedene nesten var over, mente de at det nå måtte være deres tur. Da hadde de observert at flere par de kjente til hadde fått innvilget sine søknader i god tid innenfor denne fristen. Ved henvendelse til UDI med purring kommer antiklimakset for dem. Ventetiden har nå økt til 12 måneder på grunn av stor søknadsmengde. De er altså skjøvet nedover i køen. Leser jo også i avisen om tragedien med det norsk/kinesiske paret som ble funnet døde på Frogner. Det jeg merket meg var at den 58 år gamle professoren og hans kone må ha fått innvilget familiegjenforening i rekordfart siden hun allerede har bodd her en stud til tross for at de giftet seg i Kina for bare tre måneder siden. Jeg kjenner ikke grunnlaget for dette, men jeg undrer meg likevel på om det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo i disse sakene. Det jeg også undrer meg på er hvorfor det drøyer sånn i UDI. De har selv opplyst at de har alle opplysningene de trenger i saken, jenta er ei helt vanlig, ustraffet, men bra utdannet fillipinsk jente. Hvorfor må det da ta så veldig lang tid? Det unge ekteparet venter og venter på å få bo sammen her, UDI har gjort deres første år som gifte til et svært vanskelig år istedet for at det skulle være hvetebrødsårene de kunne tenke tilbake på når trøblete ekteskapsdager kommer. Til de politikerne som leser dette her på forumet. Hvordan kontrolleres det hvorvidt UDI behandler søkerne likt. Er det akseptabelt med så lang saksbehandlingstid som 12 måneder i uproblematiske saker? Dersom en søker skal klage over et vedtak, har søkeren bare tre uker på seg til dette. Hvorfor offentliggjør ikke UDI statistikk over saksbehandlingstiden de bruker i de ulike tilfelle. Det er faktisk mange norske statsborgere som gifter seg med noen utenfor EØS/EU området. Hva er grunnen til at de behandles så ulikt, skal allmennheten bare akseptere at UDI gjør sine vurderinger uten hensyn til søkernes ønsker eller behov som det het i en mail fra UDI?

Gå til innlegget

Vidunderlige nye verden

Publisert over 11 år siden

Jeg er av den generasjonen som ble kulturelt integrert i vårt samfunn blant annet ved diskusjon om verdier det var nødvendig å verne om for å unngå at vårt samfunn ender opp i despoti og barbari. En av bøkene som ble diskutert da jeg tok min allmennutdanning var Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Denne fremtidsvisjonen er godt kjent blant dem som sitter ved makten idag antagelig med noen unntak. En annen slik fremtidsvisjon i romanform er Orwells 1984 som også synes å være godt kjent. Dette kan vi se av uttrykk som "storebror ser deg"gjengitt i pressen, uten at dette trenger noen nærmere forklaring. Overvåkingssamfunnet har sine svært negative effekter og er en kilde til bekymring dersom vårt styresett skulle utvikle seg i diktatorisk retning. Men Huxley advarte altså sterkt mot de tendenser vi nå kan ane konturene av i forslagene til ny bioteknologilov og ny ekteskapslov. Hans beskrivelse av reproduksjonen av mennesker i en slik ny og vidunderlig verden kan det være på sin plass å minne om, der menneskebarn blir produsert teknologisk i reagensrør, og klassifisert som A, B og C mennesker alt etter hvilken rolle de skulle ha i samfunnet. Romanen til Huxley kalles for en ironisk utopia, og ironien ligger i at å fjerne alt det som mennesker henter sin lykke fra som for eksempel familie, religion og kulturelt mangfold, kanskje ikke er en vidunderlig verden.Våre dagers debatt omkring ekteskapsloven får meg til å undres i hvilken retning vårt samfunn er på vei.

Vi har i dag en abortlov som betyr at et lite menneskebarn ikke har personstatus før tolvte svangerskapsuke. Ei blivende mor har rett til svangerskapsavbrudd dersom det gjøres innen denne tidsgrensen. Nå er jeg av den mening at dersom noen skal ha det avgjørende valget om abort eller ei, så er det moren til det blivende barnet. Det er henne som så og si holder barnets liv i sin hånd. Men det er tankevekkende at det i vårt materielt sett overflodssamfunn skal være nødvendig med så mange aborter.Jeg tror (vet ikke) at noe av forklaringen er at et foster ikke har såkalt personstatus fra første stund. Da tilsløres også det faktum at abort innebærer å drepe. Det eneste moralsk forsvarlige ved å drepe et annet menneske er når det gjøres i selvforsvar. Da blir økonomiske argumenter ikke helt holdbare. Jeg er derfor noe frustrert på vegne av så mange av mine medsøstre som velger abort som løsning, selv om ikke barnet var planlagt eller at tidspunktet for å få det er upassende. 

Og nå kommer Fremskrittspartiet (hvilket navn) med forslag om at det skal bli tillatt med aktiv dødshjelp. Igjen en vakker omskriving av at helsevesenets aktører skal få seg tillagt nok en oppgave som innebærer å drepe . Når Fremskrittspartiet snakker varmt om menneskers rettighet til å få bestemme over sine liv på denne måten, tilslører de også det faktum at for å få denne rettigheten oppfylt, må noen ha en tilsvarende plikt til å drepe. Og det har faktisk helsepersonell hatt lenge nå, så jeg er ikke enig når det fra legehold hevdes at dette forslaget representerer et paradigmeskifte. Men riv ruskende galt syns jeg likevel det er. Jeg har arbeidet i helsevesenet i tredve år og sittet ved mange dødsleier. Jeg har aldri oppfattet at en eneste kritisk syk ønsker seg aktiv dødshjelp. Men god pleie, inkludert smertelindring er det de ønsker seg, og mulighetene for å gi dem det er større enn noensinne i vårt samfunn.

Alle disse tilslørende omskrivningene får meg til å tenke på kritikken av Nina Karin Monsen. Uhyrligheter innpakket i nøytrale, ja dannede uttrykk passerer greit som akseptabel argumentasjon, mens tydelig tale blir betegnet som "kloakk" slik det har blitt et par ganger i hennes tilfelle. Verden vil sannelig bedras.

Gå til innlegget

Om følelser og moral

Publisert over 11 år siden

Tydeligvis har tildelingen av årets Fritt Ord pris avstedkommet debatter om mangt og meget, deriblant om vi har et slags  følelsestyrani i det offentlige ordskiftet.

Jeg mener at det er svært viktig å  blande inn følelser når man diskuterer noe som er vesentlig for menneskers liv, ja så og si konsultere sine følelser, særlig når man skal innta et moralsk standpunkt. Det er nettopp dette som kjennetegner den modne moralske personligheten, at han eller hun er i stand til å  bruke sin logiske tenkning samtidig som dette korrigeres av personens utvikling på det følelsesmessige plan. Uten å kjenne sine egne følelser godt og bruke disse, blir det ikke felt gode moralske dommer. Dette er gammel kunnskap både innenfor moralfilosofi og kristendom. Opplysningstidens mest markante moralfilosof Immanuel Kant mente blant annet dette. De katolske jesuitter likeså. Denne konsultasjonen med hensyn til egne følelser fikk til og med et eget navn, det ble en egen retning innen etikken kalt sinnelagsetikk. Her kan det være nyttig å minne om at etiske teorier gjerne er logiske og konsistente tankerekker som er viktige retningslinjer for hva som er god moral i gitte situasjoner. Moralen er det som foregår mellom mennesker og kan ikke alltid følge regler, logisk og konsistent slik som etiske teorier, i hvert fall ikke dersom man ønsker god moral mellom mennesker.Dette vil enhver mor eller far som elsker sitt barn nikke gjenkjennende til når de innser i en bestemt situasjon at reglene om å være konsekvent og tydelig må vike for trøst og forståelse, selv om barnet har gjort noe galt. Da har de konsultert sine følelser, og resultatet ble mange ganger bedre enn om reglene for oppførsel ble anvendt alene.

Tilbake til Kant, han som er  kjent for sine maximer som kan sies å være moralske leveregler, hvorav den mest kjente formuleringen er som følger: "Handle således at menneskeheten i din egen person såvel som i enhver annens person aldri kunne betraktes bare som et middel, men alltid samtidig som formål."

Med dette mener Kant at vi alltid i alle situasjoner skal betrakte og behandle oss selv og våre medmennesker på en menneskelig god måte, med aktelse for alles menneskelige verdighet. Å bruke andre bare for å oppnå noe for egen del, anså han som umoralsk.

Kant var også opptatt av at moralsk innsikt måtte knyttes til et grunnlag hevet over den subjektive, følelsesmessige preferansen og kalte dette for det kategoriske imperativ og grunnformelen for dette formulerte han slik:Handle bare etter den maxime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.

Kant bruker her begrepet lov om det selvstyrende mennesket som gir seg selv moralske "lover" å følge. Ikke i den forstand at den enkelte bare kan finne på en slik lov etter eget forgodtbefinnende. Han mener faktisk at det modne moralske mennesket innser at for eksempel de ti bud er slike regler som vi kan gjøre til allmenne lover.

Men Kant opererte med et skille med hensyn til en legal (lovlig) moralsk handling og en  god moralsk handling. Derfor mente han at en moralsk handling kunne være legal dersom man bare fulgte moralske regler som for eksempel de ti bud, men at ikke alle handlinger ville bli god dersom dette var det eneste kriteriet. Han sier for eksempel at en kjøpmann som gir rett vekslepenger igjen til kundene sine handler legalt, men ikke nødvendigvis moralsk i egentlig forstand. Dersom kjøpmannen kun gjør dette for å holde på kundene, så handler han faktisk umoralsk. Dersom han derimot gjør dette uten å skjele til hvilke fordeler han måtte få av dette, er handlingen moralsk.

Jeg vil her nevne et annet eksempel som tydeliggjør Kants poeng. Eichmanns begrunnelse for sin delaktighet i jødeutryddelsene under den andre verdenskrig var at han handlet etter regler av plikt. Implikasjonen skulle da være at han ikke kunne straffes siden han bare hadde fulgt en ordre, men altså uten å selv "overprøve" hvorvidt denne ordren var god eller dårlig.

Kants maximebegrep representerer en persons identitet, de representerer ikke primært den enkeltes egne normer, men hvilke normer den enkelte faktisk tror på. Det at hans maximebegrep har en slik personlig karakter, gjør at vi kan skjelne mellom de kun legale fra de genuint moralske aspekter ved vår moralske praksis.

I den pågående debatten om følelsers tyranni, er det altså et avgjørende poeng om man inntar standpunkter for Nina Karin Monsens debattstil fordi man syns den er riktig eller fordi man ønsker å få satt homoaktivister og politikere på plass. Eller for den saks skyld dersom politikere inntar et standpunkt for homoaktivistene fordi det gir popularitet innenfor den grupperingen man mener å tilhøre.

Jeg har tidligere nevnt jesuittene, som faktisk ble miskjent i middelalderen for deres noe lemfeldige moralske dommer. Og det kan hende at dette var rettferdig, men hovedpoenget deres har kommet til heder og verdighet igjen i nyere tid. Deres poeng var at den enkelte situasjon som det skal handles moralsk i, har både noe allment men også noe genuint særskilt ved seg. Således vil derfor moralske regler bare kunne gi oss svaret om hvordan handle et stykke på vei. Enhver situasjon krever imidlertid en skjønnsmessig vurdering ut fra det spesielle i situasjonen. Og for at en slik vurdering skal bli god, må den gjøres av et godt menneske. En slik type tenkning kalles situasjonsetikk, eller dygdsetikk.

En slik type tenkning står også den norske filosofen Kari Martinsen for. Hun har ikke hentet inspirasjon fra jesuittene, men først og fremst fra den danske filosofen  og teologen Knud Løgstrup. I sin bok "den etiske fordring"  gjør han  seg til talsmann for en moralsk tenkning som fordrer av den enkelte at man reflekterer over de valg og handlinger man gjør, i bevisstheten om hvor viktige vi mennesker faktisk er for hverandre, hvilket maktforhold det er mellom oss mennesker. Uten tillit til hverandre, kan livet ikke leves ordentlig, det ville forkrøbles om vi på forhånd møtte hverandre med mistillit, tiltrodde den andre å forestille seg, å føre oss bak lyset. Vi utleverer oss til hverandre i tillit til at vi blir tatt imot på en moralsk god måte. Det er hovedregelen. Oppstår det mistillit, har dette en grunn, og slike grunner må vi reflektere over, selvkritisk.

Løgstrup sier:

Vi har aldri noe med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av dets liv i vår hånd. Det kan være meget lite, en forbigående stemning, en opplagthet som vi får til å visne, eller som vi vekker, en lede som vi forsterker eller opphever. Men det kan også være skremmende mye slik at det simpelthen står til oss om den annens liv skal lykkes eller ikke.

Denne bevisstheten og ikke minst varheten i Løgstrups formulering, den henter vi fra vårt eget følelsesliv, fra våre levde erfaringer i samkvem med andre mennesker. I denne erfaringen tenker vi over hva slags følelser handlinger og holdninger avstedkommer hos oss selv, og denne refleksjonen sammen med våre kunnskaper om hvilke moralske regler vi faktisk tror på, bruker vi så når vi møter andre. Da er det avgjørende i moralsk forstand om vi ønsker å være  moralsk gode, eller om vi bruker logiske og legale argumenter bare for å sette noen på plass eller for å bli populær.

Gå til innlegget

Debatten om den gode retorikken.

Publisert over 11 år siden

I den pågående debatten omkring Nina Karin Monsens ytringer har det blitt hevdet at hun ikke kan argumentere for sine synspunkter, ja at hun bryter reglene for god argumentasjon slik Arne Næss formulerte dem, og som alle med ex.phil har hatt på pensum. Jeg har ikke lest alle hennes innlegg, men har de siste dagene fått med meg noe. Jeg må si meg uenig med hennes kritikere. Kaj Skagen hadde et godt innlegg i Dagbladet der han redegjorde for hva han hadde oppfattet av hennes meninger, og jeg er helt enig med Skagen, slik oppfatter jeg også henne. Hun fremstår for meg som en modig kritiker av en stadig mer narcissistisk kultur eksemplifisert ved den nye ekteskapsloven der voksnes ønsker blir overordnet barns grunnleggende rettigheter. Jeg undres også på om dem som refererer til Arne Næss fikk med seg regelen om å diskutere saken og ikke personen.  Ei heller kan de ikke huske særlig fra det øvrige pensum som inneholdt noen dialoger av Platon(Sokrates) som for eksempel Gorgias og Faidros. I disse dialogene advarer Platon oss mot retorikken som en slags forførelseskunst dersom det kun er overbevisning og overtalelse som skulle være formålet med den. God retorikk må inneholde det sanne og det gode, mente Platon.

Platons angrep på retorikken slik Sofistene brukte denne i oldtidens Hellas, har faktisk fått et språklig avtrykk i vår kultur i dag. Således betyr et retorisk spørsmål et villedende spørsmål som brukes for å avspore debatten.

Monsen blir av noen "motstandere" anklaget for å være uten dannelse, hørte jeg i en debatt om henne og Fritt Ord prisen på NRK. I debattpanelet deltok en retorikk-ekspert, og jeg fikk det inntrykk at hans definisjon på god retorikk var svært nær Sofistenes siden Nina Karin Monsen ikke fikk folk med seg, men bare fikk folk sinte.

Retorikk var i Romerriket ansett for å være det viktigste allmenne danningsfaget for dem som ville opp og frem. Det virker på meg som om dette er det viktigste danningsgrunnlaget for store deler av dagens norske kulturelite. Undrende hører jeg at mange godt "utdannede" mennesker hevder de har problemer med å følge Monsens tankerekke.

Kanskje er det betimelig å minne om hva som står i Salmenes bok i Bibelen: "Hans munn var glattere enn smør, men i hans hjerte var det fiendskap. Hans ord var mykere enn olje, likevel var de som dragne sværd."

Mine personlige erfaringer med hensyn til verbal ydmykelse og krenkelse går i hvert fall ut på at det nesten representerer en dobbelt krenkelse når denne er innpakket i vakre ord.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3223 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
9 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1121 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 875 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 796 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 612 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere