Randi Johnsen

Alder: 65
  RSS

Om Randi

Jeg er gift, har en voksen sønn og svigerdatter. Har undervist i 27 år i etikk, kommunikasjon og omsorgsteori ved en høyskole. Katolikk, interessert i samfunnsspørsmål, inkludert religiøs tros betydning i et sekularisert samfunn. Har vært på dette forumet en stund, og det har tidvis vært svært interessante debatter. Men jeg har også hatt en følelse av å være på en fremmed planet, særlig i forhold til noen av de teologiske debattene som er her. Og det er jo i seg selv spennende og utfordrende at man kan føle seg mere fremmed blant medkristne enn blant dem som definerer seg som ikke troende.

Følgere

Om sjelesorg og taushet

Publisert nesten 10 år siden

Den katolske biskopen i Oslo synes jeg fremstår både sympatisk og tillitsvekkende i media i forhold til den tragiske overgrepssaken fra Trøndelag. Imidlertid gjør jeg meg følgende refleksjoner omkring argumentet han bruker om den absolutte taushetsplikt en sjelesorgsamtale må ha som ramme og grunnprinsipp. I utgangspunktet tror jeg alle er enig i det, og det reflekteres også i den sivile lovgivning. Men, og dette er poenget mitt, dersom det ut fra en slik samtale blir nødvendig å gå til handlinger henimot en tredje (altså en person utenfor det aktuelle sjelesorgrom/skriftemål), så vil det dukke opp noen etiske, men også rettssikkerhetsmessige problemstillinger. I dette konkrete tilfelle fra Trøndelag ble det jo satt i verk gransking av trønderbiskopen ved å informere nuntius i Stokholm og vatikanets troskongregasjon. Da er allerede noe av innholdet i sjelesorgsamtalen formidlet videre til noen. Det prinsipielle spørsmålet her er hvorvidt det ikke like godt kunne være politiet som var disse noen slike opplysninger ble videreformidlet til,  med tanke på trønderbiskopens rettssikkerhet, men også på grunn av offerets rettssikkerhet. En professor sa på Tv i går at kirken må evne å skille mellom synd og skyld i den forbindelse (kirkens domstol) og forbrytelse og straff (de sivile domstoler). Dette mener jeg er helt essensielt. Når det er snakk om det siste, har både offer og gjerningsmann behov for rettssikkerhet, gjerningsmann ved at han får en uhildet advokat som skal legge frem gjerningsmannens perspektiver, og offerets advokat som skal legge frem offerets perspektiv. Påtalemyndigheten vurderer en eventuell siktelse ut fra politiets etterforskning i saken og kun politiet har plikt og myndighet til en slik etterforskning.

Selv om det viser seg at en sak er foreldet, kan det være gode grunner til å henvende seg til politiet med den likevel. Ett poeng har vært hyppig nevnt i media, det kan være andre ofre som melder seg i kjølvannet av en politianmeldelse, og politiet kan etterforske om det er slike. Et annet poeng er at en slik sak havner på vedkommendes rulleblad, og ved eventuelle nye overgrep, vil dette registrerte være av betydning.

Jeg vil presisere at jeg har stor forståelse for offerets ønske om anonymitet, og det er en utfordring til media. Det må gå an å respektere dette ved å la være alle forsøk på en offentlig identifisering mot offerets vilje, det gjelder enten saken er anmeldt til politiet eller ei. Imidlertid tror jeg det er i alle ofres interesser at saker som dette blir gjenstand for det sivile rettsapparatets oppmerksomhet. Det har noe med å plassere slike forhold der de hører hjemme. I det offentlige rom som en forbrytelse, ikke bare i sjelesorgrommet der det kan ende opp med å forbli et spørsmål om skam (noe man ikke taler offentlig om) og skyldfølelser, skal jeg som kirkemedlem og troende påføre min kirke den store smerte ved å la saken bli offentliggjort? En kirke jeg som offeret har sterke relasjoner til og kanskje elsker?

Jeg tror nok biskopen undervurderer hva et slikt bindingsforhold medfører av opplevd lojalitet og dermed sterk vegring mot å gå til det skritt å anmelde.

Gå til innlegget

Hva er galt i den katolske kirken?

Publisert nesten 10 år siden

Dagen idag har vært preget av medienes oppslag om overgrepssaken i den katolske kirken i Trondheim og ikke minst fokuset på håndteringen av saken fra kirkens side. Dessuten har meddebattanter her på verdidebatt hatt en travel dag, begge i kraft av å være katolikker, men pussig nok to menn selv om vi er tre kvinner på dette forumet som også har hatt mange meninger om overgrep i kirken og som også er katolikker. Tilfeldig eller ei oppfatning om at deres meninger er viktigere enn våre slik de har blitt fremhevet fra debattredaksjonens side? Dette lille sparket var ment til dem, og ikke de fremhevede herrer som har gjort en bra jobb, hermed overbragt.

Og det diskuteres intenst hva ved den katolske kirke som bidrar til denne ukulturen og de tragiske overgrepssaker som har blitt avslørt. Også her er det for det meste menn som har kommet frem med sine perspektiver. Det konkluderes med en taushetskultur og lukkede miljøer, men er dette spesifikt for den katolske kirken? Og er det ikke slik at det alltid eksisterer en taushetskultur omkring seksuelle overgrep når de blir gjort av noen offeret står i en relasjon til?Og representerer en slik taushetskultur ikke først og fremst et hinder for at offeret skal fortelle om overgrepet?  Bør man ikke tenke ett trinn videre?Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om hva prestekandidater kan risikere å oppleve ved presteseminarer. Jeg betviler imidlertid at det eksisterer en allment kjent overgrepskultur her som de nye prester blir sosialisert inn i. Sølibatet eller pedofile prester? Eller homofile prester? Neppe hovedforklaringen, skjønt pedofile ofte søker seg til posisjoner som innebærer muligheter for kontakt med barn, og dette utgjør vel dermed noe av forklaringen. Derfor er læreryrket utsatt, sammen med idrettsledere, barnehagepersonell osv. Men skulle man ikke tro at de moralske normer en prest burde føle seg forpliktet på og som man i utgangspunktet tenker seg at prester tar mere alvorlig  enn folk flest, skulle virke som en buffer mot dette misbruket vi nå bivåner avsløringene av? Jeg vil i det følgende beskrive noe jeg mener kan virke svekkende på slike normer og som er noe som ikke har vært fremme i debatten om årsaker så langt.

 I dette innlegget ønsker jeg å rette fokuset mot en faktor som er litt mere usynlig for folk flest, og som virker uskyldig, ja endog oppbyggelig for de fleste av kirkens medlemmer, og som er spesifikt knyttet til en kristen sammenheng. Jeg  tror at kirkens holdning til hvor alvorlig overgrep er for offeret har kommet noe i bakgrunnen for kirkens iver etter å forkynne hvor viktig tilgivelse er, særlig i en religiøs sammenheng. Dette skriver jeg med bakgrunn i en kort karriere som søndagsskolelærer for små barn i kirken. For noen år siden, tror det var rundt 2002, leste jeg i et katolsk barneblad en av disse legendene om fromme mennesker som har levd tidligere, og som skal fungere som forbilledlige historier i religiøs oppdragersammenheng. Det dreide seg om en liten pike som ble voldtatt av en voksen mann og som fikk så store skader at hun døde av det. Utgangspunktet for alle, og selvfølgelig kirkens syn er at dette er en alvorlig synd. Det jeg syntes den gang virket noe groteskt, var at det fremhevede sjelesørgeriske poenget var at den lille jenta maktet å tilgi sin overgriper på dødsleiet etter sterkt påtrykk fra en prest, og dermed sikret seg en plass i himmelen. Faktisk tok jeg denne historien opp til debatt i menigheten, men det virket som om alle syntes historien var flott, inkludert presten.

Det verserer utallige slike forbilledlige historier, og noen  handler altså om offer og overgriper og gir indirekte en veiledning i hva som er forventet av reaksjoner fra offerets side dersom man ønsker å være from og gudfryktig. Slike historier er faktisk ment å være holdningsskapende, men har man reflektert tilstrekkelig over hvilke holdninger de kan befeste? Mange nok slike historier fortalt til et litt ubeskyttet barn som ikke har voksne rundt seg som vektlegger andre ting ved slike historier, og er en korrigerende faktor, mener jeg kan være den direkte årsak til at barn blir utsatt for overgrep og tier om det. Dette fordi jeg tror de samme historier  virker legaliserende for de prester som har tilbøyeligheter til slike overgrep, og altså svekkende på andre normers betydning for dem. Kombinert med barnets fortrolighet og tillit til en potensiell overgriper, kan det altså bære helt galt av sted.

Mitt poeng er ikke å undervurdere tilgivelse som et mål, også for overgrepsofre, men å rette et søkelys mot hvorvidt premissene for en slik tilgivelse blir like tydelig kommunisert av kirken som viktigheten av å tilgi, og at det også tydelig blir kommunisert at det ikke kan være et krav fra noen, ei heller fra en prest om at offeret tilgir et slikt overgrep.

Med den viten kirken nå besitter om omfanget av overgrep, bør det være verdt å satse på å snu alle stener så og si. Kanskje kan det være et poeng å fortelle barn forbilledlige historier i religiøs oppdragersammenheng som fokuserer tydelig på den voksne overgriperens skyld og ansvar, og formidle tydelig hvilke premisser som må innfris av overgriper dersom han skal ha håp om at offeret en gang tilgir uten at dette kan være noe krav. Dette er en alternativ måte å formidle viktigheten av å tilgi fra kirkens side.

Dette poenget mitt mener jeg har blitt desto viktigere i land der religiøs oppdragelse helt forsvinner fra den offentlige skolen og overlates fullt ut til de aktuelle menigheter, ja sågar til den enkelte prest i små menigheter, eventuelt også de enkelte familier.

Dersom noen skulle tenke at dette virker da sært å trekke frem og direkte spekulativt, vil jeg hevde at min erfaring med overgrepsofre som har fortalt meg sine historier, tilsier at overgripere kan være utrolig utspekulerte og manipulative for å manøvrere et barn inn i en posisjon/psykisk tilstand som muliggjør overgrep.

Gå til innlegget

Om å være katolikk

Publisert nesten 10 år siden

Sigrid Undset skal visstnok ha uttalt en gang at hun ikke tilsluttet seg den katolske kirken på grunn av de menneskene hun møtte der, men på grunn av den skatt denne kirken forvalter. Og midt oppe i denne kirkekrisen er dette et viktig perspektiv for alle oss troende som nå har fått en alvorlig knekk i tilliten til kirkens ledere, både lokalt og sentralt.

Selv stiller jeg meg spørsmålet om hvor ubehjelpelig er det lov til å være når man er kirkeleder, og hvor lenge skal argumententer som "taushetskultur" og etablerte ryggmargsreflekser på angrep utenfra, sladderkampanjer og diverse konspirasjonsteorier  få lov til å tjene som forsvar mot den kritikken det er helt på sin plass at kirken får?

Er ikke tiden inne for å spørre om hva vi faktisk skal kunne forvente oss av kirkeledere som også har den rollen at de skal være moralske veiledere både for oss vanlige katolikker, men også representere denne moralske røsten ut i verden for øvrig i tillegg?

Skulle vi ikke forvente at disse lederne sto i front og demonstrerte sin moralske integritet når de selv står midt oppe i et etisk dilemma? Det er ikke plettfrie mennesker jeg etterspør, men menn med moralsk guts og klarsyn selv i mediestorm?

I stedet kan jeg noe måpende registrere at de mest selvfølgelige normer for å håndtere overgrep på en måte som inngir tillit, ikke blir fulgt, og her snakker vi ikke om femtitallet, men om i fjor. Hvem i det kirkelige hierarkiet som er mest å laste, er det vanskelig å si noe rettferdig om på dette tidspunkt, men at det selv i nåtiden blir gjort grove feilvurderinger er helt åpenbart.

I den norske katolske kirken blir det vist til at man bruker sine jurister, og at det via dem blir klart at saker er foreldet? Dette er det faktisk ikke kirken som skal ta stilling til. Og er det ikke et underlig argument at disse saker ikke blir anmeldt til politi fordi at offeret ikke vil det? Er det ikke godt kjent i informerte kretser at der overgriper er i et maktforhold i forhold til offeret, så reagerer offeret med det syndromet som i sin tid fikk navnet Stokholmssyndromet som innebærer en lojalitet og følelsesmessig binding til overgriper som ikke bare har utført overgrep, men også har vært "snill" mot offeret? Burde ikke kirken ha en veiledningsplikt om slike psykologiske fenomen og tilby offeret egen juridisk bistand? I stedet velger man den løsningen som aller minst tjener offerets interesser, ei heller kirkens. Man tier om det og kirken forflytter overgriper. Året etter er sannsynligvis journalister på vill jakt etter den omtalte overgriper, og offeret blir likevel identifisert i sitt nærmiljø. Med de mange overgrepssakene som har blitt kjent de siste tiårene, skulle man ikke forvente at de i kirken som hadde ansvaret for håndteringen av denne saken fra Trondheim hadde kunnet forutse en slik mulig utvikling? Det har jo på toppen av det hele blitt kjent at mange katolikker kjente til den egentlige grunnen til trønderbiskopens avgang. Å fortie denne grunnen er intet mindre enn å legge til rette for en sladderkultur.

Offeret har blitt utsatt for en kriminell handling. Offeret bør motiveres til å anmelde saken, kirken bør også ha en egeninteresse av at saken blir offentlig gransket.

Vi vet jo også at ofre for seksuelle overgrep føler mye skam. Ikke tror jeg at denne skamfølelsen blir noe mindre når offerets hjelpere syns det er en god ide å holde overgrep hemmelig. Faktisk tror jeg offerets skam blir forsterket når dette ikke kan tales offentlig om, ja fortelles om. Hvem ville funnet på å råde en som blir slått ned på gata  i Oslo om å tie, ikke anmelde fordi det er så belastende å være offer? At offerets blikk ikke er helt klart, unnskylder ikke at hjelpernes blikk ikke er det.

Gå til innlegget

Den stille uke

Publisert nesten 10 år siden

Vil gjerne ønske alle mine meddebattanter en velsignet skjærtorsdag, langfredag og påskeaften, og når den tid kommer, god påske!

Legger ved en youtube link som dere gjerne må klikke inn på.

http://www.youtube.com/watch?v=DtKedr-znuc&feature=fvw

Gå til innlegget

Via dolorosa

Publisert rundt 10 år siden

Et hjertesukk fra en katolikk når vi nå snart går inn i den stille uke.

Dette diktet er skrevet av Bodil Marie Raudsandmoen.

 

 

Via dolorosa

 

Fjernt fra templets gylne port,

fjernt fra ærens kongevei,

i et skittent, syndig smug,

Via dolorosa.

Under korset, spott og latter,

se din Konge, Sions datter!

 

 

Løs ditt rene, hvite lin,

trykk det ømt mot kinn og panne.

Se hans ansikt lyser frem,

og bak dette- tusen andre.

Alle, alle ligner hans

under smertens tornekrans.

 

 

Hør de slitte steinene roper

taust om alt som led og lider,

hvilken vei til alle tider

er så sorgbetynget, såret,

har så trette fottrinn båret?

 

 

Han må gå der barna lider,

derfor har han utvalgt deg,

å du smertens kongevei,

Via dolorosa.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere