Randi Johnsen

Alder: 65
  RSS

Om Randi

Jeg er gift, har en voksen sønn og svigerdatter. Har undervist i 27 år i etikk, kommunikasjon og omsorgsteori ved en høyskole. Katolikk, interessert i samfunnsspørsmål, inkludert religiøs tros betydning i et sekularisert samfunn. Har vært på dette forumet en stund, og det har tidvis vært svært interessante debatter. Men jeg har også hatt en følelse av å være på en fremmed planet, særlig i forhold til noen av de teologiske debattene som er her. Og det er jo i seg selv spennende og utfordrende at man kan føle seg mere fremmed blant medkristne enn blant dem som definerer seg som ikke troende.

Følgere

Helsefabrikker

Publisert nesten 9 år siden

Kveldens TV program på NRK2 om Helsefabrikken, fikk meg til å tenke at endelig blir det igjen satt fokus på i samfunnsdebatten hvorvidt det såkalte DRG systemet er godt egnet som grunnlag for finansiering av våre sykehus. Kort fortalt går dette systemet ut på at man på forhånd setter en pris på en behandling sykehuset gjør i forhold til den diagnosen pasienten blir gitt, og så får sykehuset inntekter fra staten ut fra dette. Det var en del debatt om innføringen av DRG da systemet i sin tid ble innført her i landet (tror det var rundt 1990). Motforestillingene og protestene fra de ulike helsefagmiljøene ble overhørt den gang, fordi en overordnet målsetting var å få kontroll med kostnadene. Men også å få "mer helse ut av hver krone" som det het dengang i NOUer og i de såkalte virksomhetsplanene som nesten samtidig var blitt så populære å innføre i offentlige virksomheter. Både DRG systemet og virksomhetsplan-tenkningen, var hentet fra det private næringslivet, fra USA. Egentlig ganske underlig dersom ønsket og motivene var å få mer helse ut av hver krone. USA har verdens dyreste helsevesen, dvs. kostnadene pr. behandlet pasient er den dyreste i verden. Og dette er ikke noe nytt, slik har det vært i uminnelige tider. Men i USA trengte de systemet for å imøtekomme forsikringsselskapenes krav om å kunne kontrollere at de ikke betalte mer enn de måtte for behandlingen arbeidsgiverne hadde forsikret sine arbeidstakere for. Og som vi også kjenner til, er det en ganske stor andel amerikanere som ikke har slik forsikring og dermed heller ikke får den medisinske behandlingen de har behov for. I USA fins det som også kjent, innflytelsesrike miljøer som regner den tenkningen vi tradisjonelt har bygget vår velferdsstat på med blant annet den allmenne retten til helsetjenester, som  sosialisme/kommunisme, noe som i deres øyne er utvetydig vederstyggelig. Mens vi her i landet regner den allmenne og statlige finansierte retten til helsetjenester som et viktig velferdsgode, ser man på dette i konservative politiske miljøer i USA, som kommunistisk praksis, og dermed implisitt som en innskrenkning i individets rettigheter og valgfrihet som borger. De fleste her på forumet har vel fått med seg Obamas kanossagang for å utvide helserettighetene især for barn, men også for de fattigste i USA. Den såkalte TEA-party bevegelsen gjorde i den sammenheng et stort nummer av at Obamas forslag til helsereform var et skritt mot kommunisme i USA.

 Så hva var det som fikk norske helsepolitikere til å innføre et system for finansieringen av våre sykehus der det økonomiske fokuset var så dominerende, men på ingen måte noen pekuniær billigere løsning? Jeg vil hevde at ønsket om kontroll og forutsigbarhet i en uforutsigbar virksomhet som behandling av syke mennesker er, var en motiverende faktor. Samtidig kom en motetrend som gikk ut på å betrakte pasienter  som kunder eller brukere som de fra da av ble kalt i noen virksomheter. Ideologien og ordbruken ble hentet fra det private næringslivets omsetting av varer og tjenester. Jeg mistenker sentrale helsepolitikere for å ha hatt en type "magisk tenkning" som gikk ut på at effektivitetskravene og forsåvidt kvalitetskravene (skjønt dem ble det satt fokus på mye senere) fra privat næringsliv sin produksjon, direkte kunne overføres til sykehusdrift.

 Og denne tenkningen fikk konsekvenser, det ble mye dyrere å drive sykehus fordi det gikk så mye tid, arbeidskraft og dermed stor andel av sykehusenes budsjetter til å legge virksomhetsplaner og rapportere hva sykehusene brukte tiden på, ned til minste detalj. Og viktige deler av virksomheten ved sykehusene, viste det seg vanskelig å ta med i disse rapportene. Hvordan rapportere om ulike omsorsaktiviteter og tidfeste dem for økonomisk beregning. Hvordan ta hensyn til at mennesker er forskjellige og trenger noe forskjellig behandling selv om en diagnose er felles? Dette i motsetning til masseproduksjonen av varer som jo greit kan standariseres?

 Da man innså at helsefagansatte brukte for stor andel av sin tid til dette byråkratiet, ble det behov for økning av administrativt ansatte. Og i våre dagers helseforetak florerer direktørene og andre administrativt ansatte ganske tett med sin fordoblede lønn etter siste organiseringsreform. Og så har det fremkommet noen "skandaler" som at det manipuleres med diagnoser ved enkelte sykehus, man gir dem den diagnosen og evt. komplikasjoner som gir høyest inntekt til sykehuset. Eller man skriver ut pasienten og reinnlegger dem flere ganger for å få betalt flere ganger for det som egentlig er en og samme behandling. Eller man proriterer å behandle de pasientene som man får best betalt for, og disse er ikke nødvendigvis dem som trenger det mest og først.

 Det virker som at aktørene har "lært" sin lekse om hva som blir økonomisk belønnet og handler i tråd med dette. Jeg vil hevde at det som redder noe av situasjonen, er at helsepersonell i Norge faktisk gjennomgående har stor personlig integritet og høy moral. Det spørs imidlertid hvor lenge denne bufferen vil makte å stå imot helsebyråkratenes stadige krav om budsjettballanse i driften? Jeg undres faktisk også på hvor mye helse vi kunne fått av alle de pengene vi bruker på hele det svære byråkratiet, de stadige omorganiseringene og alle møtene i forbindelse med det?

 Og det hadde jo også vært en klar fordel om de sentrale helsepolitikerne , særlig helseministene, hadde hatt en mere konsistent ideologi for sine visjoner for norsk helsevesen. Så hadde man kanskje sluppet alle fakkeltogene og svære folkelige opprør omkring sykehusreformer. I stedet har man hatt en Bjarne H. Hansen, som har fabrikken Toyotas produksjon som et forbilde for helsevesenets drift, men som forøvrig vendte seg til Snåsamannen for helbredelse da sønnen hadde en kronisk sykdom.

Jeg tipper at den såkalte funksjonsfordelingen mellom sykehusene kommer til å bli et hett tema ved årets valg og neste stortingsvalg. Finansieringsmåten av sykehusene burde også bli det etter min mening.

Gå til innlegget

Til ettertanke

Publisert rundt 9 år siden

Krigskorset med sverd ble den 21. januar tildelt Trond Andre Bolle post mortem for utvist mot og fremragende ledelse i krevende operasjoner i Afghanistan. Dette har han helt sikkert fortjent, så det er all grunn til å glede seg med familien hans over tildelingen.

Norges mest dekorerte, Gunnar Sønsteby, som selv altså har fått krigskorset med hele tre sverd, uttalte på NRK tv i en kommentar til tildelingen noe sånt som at deltakelsen i Afghanistan nok var mere risikabel enn den under 2. verdenskrig. Kanskje snakket han for egen del, han overlevde jo krigen. Men mon tro om de etterlatte etter de 2000 norske militære som falt i kamp for Norge under 2.verdenskrig, de aller fleste av dem i de to måneder lange kampene rundt Narvik i 1940, vil være enig i en slik uttalelse?

Av de flere tusen norske soldatene som kjempet for Norge under kampene rundt Narvik, fikk kun en av dem tildelt krigskorset, og til alt overmål satt denne tildelingen langt inne hos vårt lands makthavere etter krigen, nemlig general Carl Gustav Fleischer. Med andre ord, i det lengstvarende militære felttoget i den eneste krigen Norge har vært del av i moderne tid, ble kun en av de militære deltakerne funnet verdig til å motta denne utmerkelsen.

En av disse soldatene som deltok i dette felttoget, var min far som nå er død for lenge siden. Når vi i familien spurte om krigen, ble han stille, noe han hadde til felles med svært mange krigsveteraner. En av grunnene til denne tausheten vet jeg, skyldtes skuffelse over myndighetenes behandling av disse veteranene etter krigen. For min far handlet det ikke så mye om medaljer eller krigspensjon, men om en følelse av at innsatsen de gjorde var blitt oversett og glemt.

Denne høyeste utmerkelsen for sivil eller militær innsats for Norge under 2 verdenskrig har blitt tildelt i alt 282 personer (norske og utenlandske).

Gå til innlegget

Inger Lise Hansen

Publisert rundt 9 år siden

Jeg tilhører dem som er lei meg for at Inger Lise Hansen har blitt skviset ut som nestleder i KRF. Jeg syns hun er dyktig, reflektert og at hun ofte har litt videre perspektiver på politiske stridsspørsmål enn gjennomsnittlig i KRF. Ut fra medienes beskrivelser virker det også som at hun har blitt noe undervurdert i partiets ledelse og i mange sammenhenger blitt holdt utenfor viktige politiske møter i partiet. Ryddig er hun ihvertfall i debatter såvidt jeg registrerer, og kunnskapsrik til tross for sin unge alder. Ikke dårlig for en småbarnsmor som nok føler på kroppen den tidsklemma dagens småbarnsforeldre må hanskes med som best de kan. At hun i tillegg er pen som en fotomodell kan neppe være noen ulempe i dagens samfunn, hun besitter dermed den "kapital" som gjør henne til en medieyndling. Det siste i så stor grad at det tydeligvis har vekket kraftig irritasjon innad i partiet fordi den imagen hun fremstår med ikke passer i KRF. Her syns jeg det avspeiles et noe grumsete syn på hva som er viktige verdier og holdninger, også sett med et konservativt, kristent livssyn. For hva er det ikke hun fremstår med i kraft av egen person? Jo, en ung dame, lykkelig gift og med småbarn som ekteparet greier å ta vare på i deres hektiske hverdag blant annet ved at ektemannen hennes er svært støttende. Hun er rimelig velutdannet, selv om mastergraden ikke har blitt oppnådd enda. Til tross for eget tilsynelatende A4 liv, greier hun tydeligvis å identifisere seg med dem som faller utenfor et slikt liv. Hun flagger også sin kristne tro nokså tydelig, og nå i forbindelse med nyheten om at hun blir vraket, fremstår hun nærmest forbilledlig i forhold til partiet. Hvilket symbol hun har potensiale til å bli i norsk politikk!! Så hva er det KRF tenker når de har råd til å la henne gå? På toppen av det hele har påtroppende leder Hareide signalisert at han har god kjemi med Hansen og ikke ville ha hatt noen problemer med å få henne som nestleder.

 Adjø Inger Lise Hansen i denne omgang, jeg er helt sikker på at du kommer igjen før eller siden når KRF innser at du er for verdifull til å kaste vrak på.

Gå til innlegget

Norsk asyl og innvandringspolitikk

Publisert rundt 9 år siden

Det har i debatten omkring Maria Amelies asylavslag, dukket opp synspunkter på norsk asyl og innvandrer politikk som slett ikke synes å rime med det som mange gallupundersøkelser har vist er det store flertallets meninger. Ved siste stortingsvalg, ble det helt åpenbart at store deler av befolkningen ønsket en strammere asyl og innvandringspolitikk, og den sittende regjeringen tok faktisk grep, ikke bare for å "knekke FRP koden" som Martin Kolberg uttrykte det, men fordi asylsøkertallene hadde steget til rekordstore høyder, og som følge av innvilgede asyl, ble også familiegjenforeningstallene høye. UDI fikk problemer med saksmengden, og saksbehandlingstiden ble rekordlang. Det ble problemer med å opprette nok mottaksplasser for asylsøkerne, og mange mottak ble godkjent til tross for elendig standard. Det seg langsomt inn over oss alle at selv om vi materielt sett er rike her i landet, dog også vi med begrensede ressurser fordi vår rikdom  først og fremst er basert på det faktum at vi ikke er så mange her i landet, så kunne vi ikke på en god nok måte ta imot det høye antallet innvandrere. For enda viktigere enn det materielle er det at en vellykket integrering av asylanter og andre innvandrere i svært stor grad avhenger av at de som kommer hit som nye og ukjente, har eller får et nettverk rundt seg av folk som er "gammelkjent" og velintegrert, med andre ord den jevne nordmann. Vi greier ikke som et lite land i verden å hjelpe alle verdens nødstilte om vi aldri så meget kunne tenke oss den rollen. Det er mange av oss som også på en rent menneskelig basis har stor sympati med en mørkhudet og bebartet Muhammed, eller en sint og frustrert Omar, eller en lutfattig og sliten Eveline som har greid å komme seg til et vestlig land og håper sterkt på en bedre fremtid der for seg og sine familier. Dette er vel egentlig ikke spesielt vanskelig å forestille seg selv om vi ikke har "blitt kjent med dem", selv om de forsåvidt bare for de fleste av oss er tall i en statistikk. De er jo mennesker hvor enn de kommer fra, og som har det til felles med oss at de har drømmer og ønsker om en best mulig fremtid.

Men velferdsstaten Norge ville ikke greie å ta alle imot som ønsker seg hit, det er vi nok alle enige om. Dermed må vi ha lover og regler for hvem som skal få opphold her. Regjeringens siste grep i innvandringspolitikken, førte som kjent til en dramatisk reduksjon i asylsøkertallene på ganske kort tid, og gjorde det mulig for hele apparatet rundt innvandringen å trekke pusten og reorganisere seg noe for å bli mere effektiv. Og ikke minst ble det satt fokus på kvaliteten på mottakene. Rent politisk var det også svært viktig at de mest umenneskelige forslag om hva man måtte gjøre for å få kontroll med innvandringen, dermed ble kvalt. For jeg vil hevde at bare "kaoset" og mangel på kontroll på dette området bare blir stort nok, vil det fort skapes legalitet for forslag som vi under andre omstendigheter mener er forferdelige.Husker dere i pressen ikke forslaget om maks 1000 flyktninger og asylinnvilgelser årlig, opprettelse av interneringsleire for papirløse eller dem med uklar identitet på permanent basis, og ikke bare like før uttransportering? At utlendinger utenfor EØS/Schengen som ville gifte seg med en med oppholdstillatelse/statsborgerskap i Norge måtte være minst 24 år (altså 6 år eldre enn det folk ellers trenger å være)? Opprettelse av asylmottak i Afrika under norsk juridiksjon!? Listen over forslagene som egentlig var ganske ville, når vi tenker nærmere over saken, kan for dem som har litt hukommelse, gjøres lengre. Men så fikk altså Regjeringen på relativt kort tid ganske god kontroll, sikkert både til egen og ikke minst politiske motstanderes forbauselse. Så "folk" har sluttet og snakke først og fremst om de store masser innvandrere, og har gått over til å diskutere hvor vellykket integreringen i vid forstand er. Også her har faktisk regjeringen prøvd å ta grep ved erkjennelsen av hvor viktig norsk språkkyndighet og samfunnsforståelse er. De har doblet antall timer norskundervisning og inkludert samfunnsfag i denne. De har satt i gang jobbtrenings/introduksjonsprogrammer i regi av NAV, og forsøksvis fadderordninger for flere enn dem som er mindreårige når de kommer hit. Bare så det er sagt, jeg stemmer ikke på de partiene som utgjør dagens regjering, men rett skal være rett, de forsøker faktisk å føre en anstendig politikk på dette området. Her finnes selvsagt forbedringspotensiale, her kan nevnes de veldig stivbeinte reglene for arbeidsinnvandring, de litt håpløse reglene for au-pairer som vil jobbe vanlig og med vanlig lønn, at søkerne ikke får tildelt saksbehandlere de kan henvende seg til underveis i en langvarig søknadsprosess, at vurderingskriteriene for hvorvidt ekteskapsinngåelser er proforma er lite treffende og neppe fanger opp den aktuelle gruppen.

Men, regeringen har altså gjenvunnet kontroll med antallet asylsøkere som kom hit uten særlig beskyttelsesbehov, men forståelig nok av de grunner som vi vel alle er enige om ikke kan danne grunnlag for opphold her, nemlig rene velferdsgrunner. Regjeringen har dermed god grunn til å vektlegge hvilke signaler håndteringen av asylsøkersakene sender ut i verden. Det ER viktig å ha en konsekvent håndtering og likhet i behandlingen. Og hva man nå enn måtte mene om det "blinde og følelsesløse" byråkratiet, når det er korrupssjonsfritt og velfungerende, så er det byråkratiet som er best i stand til å skape en ønsket forutsigbarhet i motsetning til politiske aktører som har galluper og regjeringssamarbeidsklima å skjele til. Noen partier er ansett for å være mere populistiske enn andre, men jeg er stygt redd for at absolutt alle partier til en viss grad innretter seg og tar beslutninger avhengig av hvilken vei vinden blåser, særlig dersom det mobiliseres sterke pressgrupper for en sak. Det blir faktisk ansett for å være klokt å evne å se hvilken politisk sprengkraft det ligger i diverse kontroversielle saker. Det er liksom politikkens domene å ta kloke beslutninger, gjerne på tvers av alskens ekspertuttalelser og byråkratier. Men er innvandringspolitikken et slikt område som egner seg for politisk inngripen i enkeltsaker? Jeg vil mene nei, fordi dette området er lov og regelanvendelse med stor betydning for bare enkeltpersoner, på lik linje med de dommer som felles i vårt rettsvesen. Og jeg regner med at absolutt ingen mener at politikere skal kunne gripe inn og overprøve rettsavgjørelser.

I dag relanseres også forslaget om bedre helsehjelp for de papirløse, en helsehjelp de bare kan drømme om i de fleste land de opprinnelig kommer fra. Bare et slikt signal dersom dette virkeliggjøres, skulle jeg tro var grunn god nok og ganske forlokkende med hensyn til å oppholde seg her ulovlig. Umenneskelig tankegang? Jeg er faktisk opptatt av at vi på en ordentlig måte skal kunne ta imot og bidra til å integrere dem som har kommet hit og fått opphold her på lovlig vis.Så kan man jo alltids diskutere om vi har for snevre regler, men det er faktisk en annen debatt.

Gå til innlegget

Tillitsvekkende var det ikke.

Publisert rundt 9 år siden

Har nettopp sett debatten på NRK 1 om Maria Amelie -saken. Det som overrasker meg mest av alt er hvor "usynlige" de blir de som også er "parter" i saken, nemlig alle dem som lojalt retter seg etter de vedtak som fattes og tar konsekvensene av dette. Hva må de ikke føle alle dem som er i en liknende situasjon eller kanskje helst verre enn Maria Amelie? Det er sannelig ikke bare Fremskrittspartiet som opptrer på en populistisk måte i denne saken, det gjør definitivt Høyre også. Høyres argument om spesielle hensyn for dem som ankommer som asylsøker som mindreårig, ble satt i et merkelig lys da Schøtt Pedersen helt riktig påpekte at dette hensynet ikke var gjort gjeldende da Høyre hadde jernErna i rollen som "innvandringsminister". Da avslaget ble fattet dengang, da var Marie Amelie mindreårig. Det er hun ikke lengre, og hun har vært her ulovlig som voksen ganske lenge. Med Venstre er det noe annerledes, de har faktisk allerede foreslått at det skal være mulig å endre kø underveis, altså endre sin søknad om asyl til søknad om arbeidsinnvandring. Men selv Trine Grande fikk problemer med sin argumentasjon i denne saken, og valgte å spille på følelser omtrent slik Simonnes gjør idag i sin kommentar. Ikke fordi jeg ikke mener at følelser er relevante å ta hensyn til ved moralske valg, for det mener jeg absolutt at man skal. Men de bør aldri vektlegges alene. Tenk å gjøre noe slikt utenfor Nansenskolen i et Nansen år. Her bør vi alle erindre at Nansen kjempet for de maktesløse og glemte, for de hungerrammede. Han kjempet vel ikke for at ressurssterke og godt utdannede mennesker uten beskyttelsesbehov skulle bruke asylinstituttet og dermed sette dette i vanry til stor skade for dem som virkelig trenger det, men dessverre ikke makter å fremme sin sak med et tilsvarende mediepress som Marie Amelie. Og SV hvis partiavis er den som har kåret Marie Amelie til årets nordmann, har selvfølgelig bidratt sterkt til alle protestene, samtidig som partiet sitter i regjering og er ansvarlig for gjeldende regelverk. Vet vi egentlig hvor partiet står i denne saken? Eller greier de det kunststykket å få folk til å akseptere og vise forståelse for at de egentlig er for en annen innvandringspolitikk, men dette er mindre viktig enn at SV sitter i regjering. SV er ett av tre partier som faktisk bestemmer at den skal være slik Schøtt Pedersen ganske riktig hevder det er bred enighet om i Regjeringen og faktisk på Stortinget også. Men hvor var KRF i debatten? Ble dette en for vanskelig øvelse for debutanten Hareide? Eller for den saks skyld, hvor var SP? Skjønt fra dette partiet har såvidt jeg har registrert ingen ytret seg med protester mot UNE i motsetning til KRF.

Byråkratiet blir i denne sammenhengen fremstilt som kaldt og følelsesløst uten menneskelige hensyn. Og dette er en fare med byråkratiets vedtak om enkeltmenneskers skjebne, at det gjør sine vedtak uten å skjele til hvorvidt søker er populær eller er søt eller har mektige venner, ihvertfall dersom det er et velfungerende byråkrati. Faktisk gjør de vedtak til gunst for dem som er svært upopulære og vekker folks harme når regler og internasjonale konvensjoner tilsier det, slik som i Krekar saken. En slik likhet for loven som Rune Ekeland Bastrup beskriver er nettopp en beskyttelse for de som er svake og avmektige, og det inngir etter mitt skjønn tillit.

Jeg blir derimot ikke helt imponert over politikerne som med svulmende humanitet protesterer på Unes avgjørelse etter regler de selv har laget, men som altså passet så veldig dårlig på en søker som ble så godt likt og som er så flink og populær! Her må det gjøres unntak, så kan reglene brukes på de som forblir ansiktsløse for vår bevissthet. Tillitsvekkende? Nei, det er det ikke, ihvertfall ikke for meg, så jeg kjenner meg ikke igjen i påstanden om at dette er en sak som strider mot folks rettsfølelse. For meg ville det være motsatt. Om hun får bli og alle andre i samme situasjon også de med sine helt spesielle historier, må sendes ut, da vil det stride mot min rettsfølelse. Hatten av for statssekretæren som møtte, og også for Karl E. Schøtt Pedersen. Etter min vurdering var de de eneste som fremsto med integritet i denne saken. Jeg har aldri stemt AP. Kanskje jeg burde tenke på det neste valg?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere